Har du hørt om kunstneren Nathan Sawaya? Han er en amerikansk kunstner som lager store tredimensjonale kunstverk av lego-klosser. Etter å ha turnert i over 100 byer i 24 land og kommet inn på CNNs liste over “Må-se”-utstillinger, er utstillingen hans Art of the Brick i sommer utstilt på Hadeland Glassverk.
Eldste Sønn har alltid vært glad i lego, og hadde ytret ønske om å se utstillingen. Jeg tenkte det kunne være en grei aktivitet en regnværs-søndag.
Flott utstilling. Her har det gått med noen klosser.
En del av utstillingen er viet truede dyrearter.
Neste del var viet kjente kunstverk. Fremdeles er alt laget av lego.
Den siste delen var det mennesket som var temaet.
Imponert overkunstformen.
På slutten klarte jeg ikke å dy meg. Jeg måtte bli en del av en installasjon, og Eldste Sønn måtte forevige sin kjære mor som ikke noe mindre enn en engel. Tipper mange vil mene at de englevingene er rimelig malplassert.
Rødt-dagene ble arrangert på DOGA-huset. (Design Og Arkitektur Norge) Det er noen gamle industrilokaler med historie tilbake til 1898. Lokalene ligger rett ved Kulturkirken Jacobs.
Når jeg satt inne i salen så jeg kirken gjennom gittervinduet, Jeg synes det ble et flott bilde som man kan filosofere mye over.
I innlegget jeg skrev i går, Barnetog og folkeliv, skrev jeg at Gamle Gubben Grå og jeg havnet på Kunst-kafe når vi skulle ta en kopp kaffe etter barnetoget. Det angrer vi ikke på, for snakk om hyggelig opplevelse. Ja, jeg vil faktisk kalle det for en opplevelse.
Det var kunstneren Britt Marie Berg Indregard som hadde åpnet atelieret sitt på nasjonaldagen og solgte kaffe og kaker til folk. Vi var heldige, og var hennes eneste gjester den tiden vi var der. Maken til hyggelig og gjestfri dame!
Vi bestilte hver vår kaffekopp og kunne velge mellom brownie med jordbær, makroner eller kransekake. Siden det var nasjonaldagen gikk vi for kransekake. To kaffe og to biter kransekake ville hun ha femti kroner for. Jeg protesterte. Da vi så på barnetoget hadde noen nede i Storgata tatt 60,- kroner for et pappkrus halvfullt med kaffe. Her fikk vi store krus i glass, bord å sitte ved og kransekake i tillegg. Klart hun skulle ha mer enn 50 kroner for 2 kopper kaffe og 2 biter kransekake! Siden betalingen var med vipps betalte jeg litt mer.
Vi kom i snakk mens vi drakk kaffen vår. Kransekake var nydelig, forresten. Hjemmebakt, seig og god. Akkurat slik den skal være.
Hun snakket om hvordan det hadde gått til at hun hadde fått seg atelier og blitt kunstner etter at hun ble pensjonist og litt om hva hun hadde drevet med før det.
Hun snakket om kunsten sin, og om at hun noen ganger malte bilder hvor kunden nærmest bestemte størrelse og farger og var med på hele prosessen. At de kom og så på arbeidet underveis og kunne si litt lysere der, litt mer av den fargen osv.
Det syntes jeg var interessant. Jeg trodde kunstnere ofte var litt “sære” sånn. At kunsten var uttrykk for noe de følte, eller jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. At malerier liksom er deres uttrykk, og at ingen kan forklare de hvordan de skal male bildene.
Samtalen fortsatte om kunst. Hun fortalte om hvordan hun kunne gå hjem etter å ha arbeidet med et maleri til langt på natt og være såre fornøyd men når hun kom tilbake neste dag så syntes hun det hun hadde melt kvelden før var et makkverk og overhode ikke holdt mål. Hun fortalte og om hvordan hun noen ganger kunne male lekende lett mens andre ganger var det nesten umulig å få noe fornuftig ned på lerretet.
Jeg sa at jeg kunne kjenne meg igjen i det. Ikke at jeg malte. Overhode ikke. Jeg har ingen evner i den retningen, men at jeg likte å skrive. Da hun så spurte hva jeg skrev innrømmet jeg etter en liten tenkepause at jeg blogget. Det er liksom ikke noe jeg pleier å fortelle “fremmende folk”, men av en eller annen grunn gjorde jeg det i dag. Er det ikke det vi snakker om her inne? Å gjøre konseptet blogg mer kjent slik konseptet er i dag etter at Sophie Elise og de folk ofte forbinder med bloggere forsvant til andre medier? Da må vi i det minste tørre å innrømme for omverden at vi blogger. At det ikke er noe vi skammer oss over, eller helst ikke vil dele,
Hun syntes det var interessant å høre om blogg. At det å var de “voksne” som hadde “overtatt” blogg og at temaene var litt annerledes nå. Så spurte jeg om jeg kunne få ta bilde og skrive om atelieret hennes. Jeg var virkelig modig i dag, og det etter kun en kopp kaffe og en kransekakebit. Det ville hun svært gjerne. Hun så vel og muligheten for litt PR.
Gamle Gubben Grå og jeg skulle bare ha en kaffekopp på nasjonaldagen. Tilfeldigheter gjorde at den kaffekoppen ble til et atelier-besøk og en hyggelig samtale. Sånt kan skje når man ikke velger første og beste kaffe-kø, men tar seg tid til å lete litt. Og ikke minst tør ta sjansen på å gå litt utenom de vanlige stedene. Gamle Gubben Grå og jeg angrer ikke på valg av sted for kaffekoppen. Det ble en opplevelse vi ikke glemmer på en stund. Og du, skulle du være i Hønefoss ta turen innom Atelier Bitte BI i Stabelsgata 6. Det er kun få meter fra Søndre Torg, byens sentrum. Mulig det ikke serveres kaffe hver dag, men du får garantert en trivelig prat med kunstneren mens du studerer kunsten hennes.
Plassen på mange av våre kirkegårder og gravlunder begynner å fylles. Om 25–30 år vil det ifølge SSB dø 20.000 flere i året enn det gjør i dag. Problemet er altså økende.
En grav har som regel en fredningstid på 20 år. Det kan etter to tiår søkes om å fortsette gravfestet, eller man kan slette graven. Jeg synes det ville være trist hvis graver som regel ble sletter etter 20 år. Ikke bare av hensyn til de pårørende, men og av historiske og kulturhistoriske hensyn. Når jeg er på kirkegårder liker jeg å gå og lese på gamle gravstener. De rommer ofte mye historie. Her hviler Gaardbruker Johan Andersen og hustru Anna født Ruud…. for eksempel. Eller du kan se at mange i en familie har dødd i løpet av få dager, og undres over hva som skjedde.
Flere og flere velger urnegrav og bisettelse i stedet for kistegrav og begravelse. Det letter problemet med plassmangel noe, da urnegraver er mindre enn kistegraver. Men på sikt vil nok heller ikke dette være nok til å løse utfordringene.
Det blir samtidig færre som begraves i familiegraver. Man bor ikke lenger alltid på samme sted som der foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hadde sitt liv og virke.
Nye løsninger vil etter hvert tvinge seg frem. En løsning er urnegraver uten gravminne. Jeg tror det heter det. En sten, eller annen form for støtte med en universal tekst som Hvil i fred. og et blomsterbed, mulighet for å sette fra seg en blomsterbukett eller tenne et lys. Og så er urner gravd ned rundt. Man vet ikke hvor mange eller hvem. Vi har noen av våre kjære i en slik gravlund. Det var deres ønske. Jeg synes det er kaldt og upersonlig. Jeg føler for å ha et gravsted med navn, fødsels- og dødsdato. Urnegrav går greit. Gamle Gubben Grå har tatt den samtalen for mange år siden. Jeg vil ha bisettelse, han begravelse. Det respekteres.
Foto: Håvard J. Russnes
I 2021 ble loven endret. Det er ikke lenger noe krav om at en urne skal være dekket av jord. Det åpner muligheten for nye gravskikker. Dette leste jeg i en artikkel her om dagen. Notodden har fått landets første urnevegg. den dere ser på bildet over. Dette var en så flott løsning og et stilrent og flott monument som viste de avdøde den respekt jeg mener de fortjener. Her er det og plass til inskripsjon av navn og dato på plata foran hver urnegrav. En god løsning etter mitt syn. De etterlatte behøver ikke å stå krumbøyd å stelle et blomsterbed, men kan sitte på en krakk med navnet til den avdøde i forkant, minnes og finne roen.
Nå følger flere kommuner etter. Bergen har klar en urnevegg i løpet av året. Oslo gjenåpner et urnehus. Det er også godkjent en urnevegg i Tønsberg.
Kommunene ser store besparelser i både penger og areal. Notodden sin urnevegg ble bygget for halvannen million kroner. Der vil det bli plass til minst 400 døde – fordelt på bare rundt 20 kvadratmeter. Sagt på en annen måte: På et areal som rommer fire kistegraver, kan det nå gravlegges minst 100 ganger flere. Kostnaden pr. grav blir kuttet kraftig.
En løsning som er rimeligere for kommunen, som løser utfordringene med plassmangel og som fremdeles evner å behandle de avdøde med den respekt de fortjener, som lokalpolitiker ser jeg at dette er en løsning jeg vil fremme når behovet melder seg ved våre kirkegårder. Jeg vet det begynner å bli litt fullt på et par. Dette synes jeg virkelig var en god løsning.
Ja, så god er den at jeg straks viste bildet av urenveggen til Gamle Gubben Grå og fortalte at hvis en slik urnevegg ble reist på Hønefoss kirkegård var det et gravsted for meg. Jeg skrev og til Håvard Russnes, kirkevergen på Notodden, og spurte om lov til å bruke bildet hans på bloggen min, noe jeg fikk lov til. Slik jeg ser det var dette en utrolig god løsning på et økende problem.
Der må være skjebnen. Ment to be, er det ikke det en sier? Da øynene våre møttes der i den overfylte butikken var det gjort. Jeg falt ved første blikk.
Jeg var overhode ikke på leiting etter en ny mann. Tro meg, Gamle Gubben Grå holder i massevis. Ja noen ganger føles det som om det er mer enn nok. Så en ny mann var det siste jeg hadde tanker om.
Likevel… Da jeg gikk fra forretningen kunne jeg ikke glemme han. Resten av dagen spøkte han i tankene mine, og da jeg gikk forbi forretningen igjen noen timer senere gikk jeg resolutt inn.
Han var der fremdeles. Så jeg tok han rett og slett med hjem. Eller kjøpte han da, rett skal være rett. Man kan ikke bare ta mannfolk med seg under armen og vandre av gårde.
Men se på han da! Er han ikke fin? Mannen på maleriet jeg kjøpte på bruktbutikker til Blå Kors.
Jeg har fotografert noen kirker i sommer, og det å søke opp litt i historien rundt disse kirkene har virkelig vært interessant. Jeg har merket meg at en del av disse innleggene har hatt relativt flere lesere enn en del andre innlegg jeg har skrevet, (alt er relativt for en bunn-blogger) så derfor presenterer jeg en ny liten kirke i dag.
Veme kirke ligger på Veme, mellom Hønefoss og Sokna. Jeg har et spesielt forhold til Veme kirke. I denne lille, fine kirken var jeg stolt forlover i september 1999 da min venninne gjennom hele ungdommen giftet seg med sin kjære ektemann. Det var en flott høstdag da jeg sto sammen med de andre bryllupsgjestene på kirkebakken og så det flotte brudeparet kjøre i retning Hønefoss og fotograf i en gammel åpen amerikansk bil. 3 måneder senere, en kald og grå desemberdag, sto jeg, og mange av de samme menneskene på den samme kirkebakken og så bårebilen kjøre i retning Hønefoss og krematoriet med kisten med den samme venninnen.
Tomt til kirken ble gitt av Karen Oppen. Planene for kirken fikk offentlig godkjennelse i juni 1893, og 6. desember samme år kunne kirken innvies. De var raske på kirkebygg den gangen. Hvor mange år brukte vi på å få vedtatt og bygd Hønefoss nye kirke?
Veme kirke er bygd i rød teglstein med hvite fuger og har usedvanlig kraftig fremheving av detaljer som vinduer og utspring i hvit pusset mur i store relieff. Dette gjør kirken spesiell, og litt ulik mange andre kirker i distriktet. Kirkens utseende i dager ikke den opprinnelige, da flere vinduer endret form og noen ble murt igjen under en omfattende oppussing 1968 i anledning kirkens 75 års jubileum. Man endret også fargevalget i kirken innvendig under denne oppussingen og flyttet prekestolen, alteret og kirkebenkene. Man fjernet også ovnen som tidligere var i kirken.
Altertavla fikk og ny maling i 1968. Men maleriet i altertavlen er det samme som var i altertavla fra kirken var ny. Det er en kopi av Tidemands maleri Oppstandelsen og er malt av Christer Brun. Altertavlen var gitt av Jens og Elise Drolshammer, Gudbrand Olsen og Funkalsrud kvinneforening. Funkalsrud Kvinneforening har og brodert og gitt kirken en av alterdukene. Litt rart å tenke på at de hadde egen kvinneforening i Funkalsrud.
Benkene var helt nye i1968
Kirkeklokkene er en fra 1887 og en fra 1893.
Jeg besøker kirkegården til Veme kirke i ny og ne. Steller litt rundt graven til min venninne, har kanskje med meg noen blomster. Og hvis jeg er alene på kirkegården hender det jeg snakker til henne. Det er snart 19år siden hun døde, men hun er ikke glemt.
De som følger med på bloggen min har kanskje fått med seg at jeg er glad i kirker. Jeg liker å fotografere kirker jeg snubler over og søke opp litt av historien deres. Det er mye hverdagshistorie og kulturhistorie i en kirkebygning. Jeg ønsker heller ikke å skjule at jeg har en Gudstro, 9 år på Søndagsskole og 18 år i speideren har vel og bidratt til det. Mange synes det er et paradoks at jeg som er så politisk rød, regner meg som kristen. Det får bli deres problem – jeg ser ingen motforestillinger mot kristne verdier og kamp mot undertrykkong og for solidaritet. Jeg ser ingen motsetninger mellom det å ønske en verden basert på likeverd og Bibelens ord.
Men nå snakker jeg meg bort. Det var Viker kirke som skulle være temaet i dette blogg-innlegget.
Viker kirke ligger langt opp langs vestsiden av Sperillen, i grenda som heter Viker. Det er Ringerikes eldste bevarte trekirke, og ble innviet i 1702. Men det har vært kirke i Viker mye lengre enn det. En liten stavkirke blir omtalt så langt tilbake som i 1462. Om den lå på samme sted, vet man ikke – men det kan man anta, Tårnet er oppført senere, en gang på 1720 tallet. Sakristiet ble bygd på så sent som i 1901 En liten kuriositet; en som kan slikt, og har studert vinduene sier at vinduene skriver seg fra tre forskjellige tidsperioder, og ingen av dem er opprinnelige. Imidlertid oppbevares det en vindusgrind med blyinnfattete, ruter oppe på tårnloftet som kan være det opprinnelige. En tilsvarende vindusgrind befinner seg på Norsk Folkemuseum.
Alteret i kirken skal være fra 1600 tallet og vært med fra den gamle kirken. Altertavla er fra 1720. Døpefont fra 1728. Deler av de gamle kirkebenkene i Viker kirke er på Norsk Folkemuseum, nærmere bestemt 5 stoldører. De er fra 1697. En av de er merket «MCDFKGDIAADB Ano 1697» (Marthe Carlsdtr. Flaskerud, Kjersti Gulbrandsdtr. Anne Andersdtr. Blakstvedt). en annen er merket «OTSFOISE THSB TIS ANO 1697 IDS 16 . . .». (Ole Torkildsen Flaskerud, Olle Iffuersøn Enger, Tor Herbrandsen Blakstvedt). Altså hadde folk faste benker, faste plasser i kirken, Man kan vel og anta at det å ha navnede kirkeplasser var et privilegium som el kun gjaldt de mest fornemme i bygda. Dagens benker er fra 1800 tallet.
Vedsiden av prekestolen henger det deler av et bjørneskinn. Soga skal ha det til at det er deler av det samme skinnet som befinner seg iHedalen Stavkirke, og skal, fortsatt i følge sagnet, være skutt inne i Hedalen Stavkirke. I følge sagnet ble Hedalen folketom under Svartedauden, Noen jegere som var på jakt i skogen “mange år” senere oppdaget kirken, gikk inn og fant en bjørn sovende i kirken – og skjøt bjørnen. Hvor mye som er sant av dette sagnet vet jeg ikke. Hedalen Stavkirke er bygd ca 1163, så kirken kå der under Svartedauden. I 2011 ble det tatt prøver av bjørneskinnet i Hedalen stavkirke for radiologisk datering. Skinnet er slått fast og være fra perioden 1270 .1370. Svartedauden herjet fra 1347 – 1351. Så skinnet er fra tiden rundt Svartedauden, og ikke “mange år ” etter. Men den kan jo godt være skutt enten i eller like ved kirken. Hvorvidt skinndelen i Viker er en del av det samme skinnet er ikke slått fast eller avkreftet.
Kirkegården er omgitt av en steinmur og er utvidet flere ganger på 1900 tallet.
På kirkegårdsmuren er det satt opp en del støpejerns kors fra 1800 tallet. Hvorfor korsene er plassert i muren, har jeg ikke funnet ut. Hvis noen kunne fortelle meg det ville jeg bli glad. Liker ikke mysterier jeg ikke finnerut av. Jeg er glad i kirker, har besøkt mange, men kan ikke huske å ha sett kors plantet i kirkemuren slik før.
Til slutt må jeg nevne et par andre kuriositeter jeg har funnet ut ved min googling. I kirken, eller muligens i gravkapellet har de en likbåre med inskripsjonene “For” og “Bag” anno 1790. Det er også en spade til jordpåkastelse merket “MOD 1721, Strande” (Marit Olsdatter Strande) Viker kirke var en gavekirke. Inventar og lignende er i stor grad gitt som gaver. Jeg vet ikke, men en spade til jordpåkastelse…. helt klart en nødvendig og fin gave, men ville jeg ha likt å fått inngravert navnet mitt akkurat på den? eller hadde jeg klart meg helt greit som anonym giver?
Ringerike Utvikling, tror jeg det er har en instagram-konto kalt Ringeriksregionen.De velger ett bilde merket med #pplevringerike hver dag som de reposter og skryter litt av. På torsdag valgte de bildet mitt fra Kistefoss, det av øyet. Jeg blir selvsagt både stolt og glad.. Det er tredje gangen jeg blir dagens #opplevringerike, og jeg er like stolt hver gang.
Dette er ett av bildene mine som har vært dagens #opplevringerike. Det ble og valgt ut til å være med på Ringeriksregionens fotoutstilling på Veigin kultursenter i vinter. Da var jeg så stolt at jeg holdt på å sprekke. Bildet henger nå i gangen her hjemme.
Her er fotobeviset på at ett av mine bilder virkelig har vært på fotoutstilling. Jeg må fremdeles klype meg litt i armen for å forstå det….
Alltid gøy medpositive tilbakemeldinger. (Selv om ca 364 andre ringerikinger opplever dette hvert år..)
Jeg skal være ærlig å innrømme at årets utstilling i kunsthallen ikke helt var min smak. Når det er sagt, var det noe med dette ene bildet som fikk meg til å ta frem kameraet. Det var noe ved det råe språket og den enkle tegningen ,,,, jeg vet ikke helt hva.
Årets utstiller, og altså tegneren av sykkelen er en polske tegneren Wilhelm Sasnal.
Etter all kunst og allfotografering var det tid for kaffe og vafler. Vafler med rømme og syltetøy hører sommeren til, og kafeen på Kistefoss har blant annet svært så gode vafler. Mens vi satt der og koste oss ringte Datteren. Hun lurte på om vi ville komme på middag. Det ville vi selvsagt.
Kistefoss Træslberi ble grunnlagt av konsul Anders Sveaas i 1889 og laget tremasse. Tremasse var en viktig produkt i fremstilling av billig papir. Jo mer tremasse det var i papiret, jo billigere ble det. Det var f.eks mye tremasse i avispapir, noe som gjorde aviser billige. Tresliperiet var i drift frem til 1955.
Tresliperiet ble anlagt ved Kistefossen i Randselva, en bra beliggenhet. Fossen ga kraftforsyning, og elva ga forsyning av vann til produksjonen. Elva gjorde og at det var enkelt og billig å få transportert råvarene – tømmerstokkene – til industrianlegget.
Utstillingen sier også noe om arbeidsforholdene og arbeidshverdagen til de som arbeidet ved tresliperiet. For meg som fagforeningsmenneske er det en interessant historie om 12 timers skift, lønninger på et par kroner skiftet, og ingen forskjell på avlønning av nattskift og dagskift. Men og om en veldig tidlig pensjonsordning, lenge før tanken om folketrygd en gang var sådd.
