Nå er vi inne i siste skoleuke for sommerferien.  Nedtellingen mot ferie har startet for de fleste. Enten man starter ferien rett rundt hjørnet eller først i august så har man begynt å telle ned.

Jeg har ikke ferie jeg, eller så har jeg ferie hele året. Det er ikke så stor forskjell på dagene mine nå i juni, i juli eller i november. Om jeg er heldig som aldri mer har en blåmandag. kommer kanskje an på øyet som ser. Jeg føler meg ikke privilegert.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har ikke tenkt å sitte her og surkle over at mandagen eller alle mandager for den saks skyld er blåe – eller gråe, for det synes jeg nødvendigvis ikke at de er. Men jeg hoppet ikke ut av senga i dag, klar for å komme i gang. Kroppen var like stiv som den pleier. Ikke noen hopp og sprett på denne kjerringa før kroppen har myknet litt opp. Eller det er vel best at jeg dropper hopping og spretting da og.

Etter ar jeg hadde kreket meg ut av senga og hatt en tur innom badet er neste punkt på morgenritualene er dagens første ladning med tabletter. Jeg som knapt tok en Paracet før knasker nå innpå med 6 tabletter i løpet av hver eneste dag.
Ingen ferie verken fra medisiner, stiv kropp eller andre helseutfordringer. Hverdagen er den samme dag etter dag, uke etter uke.

Dette ble litt nitrist. Livet er ikke så ille som det kanskje kan virke av dette innlegget. Kanskje føles det litt ekstra tungt akkurat nå. Utenfor Drømmehuset er det grått og vått. Tredje uka med regnvær begynner å slite litt.

Det kunne selvsagt vært verre. De tre ukene med regnvær kunne vært de tre ferieukene jeg hadde denne sommeren. Det hender man har opplevd det og. Jeg har jo fremdeles fri når sola måtte finne det for godt å vende tilbake.
Stiv kropp med mange skavanker og et arsenal av piller som må tas, men dog fri til å fylle dagene mine med det jeg selv ønsker og orker. Om jeg ikke føler meg privilegert, så er det godt at jeg kan ta hensyn til kroppen min.

Å leve på AAP er ikke en evig ferie. Det er mer en evig hverdag. Ikke minst gjør økonomien at de store ferieplanene legges på hylla. Ferie i Cannes, Vance, Italia eller Egypt slik vi har hatt tidligere år kan vi bare drømme om nå.
En reduksjon i inntekt på 33% merkes. Da er det slutt på slike utskeielser.

Nå er ikke det å bytte ut ferie på den franske riviera med en dagstur til Strømstad det største offeret. Jeg kan lage meg gode stunder i kurvstolen på trammen jeg eller på hytta med utedoen nede i lia. (Bare det evinnelige regnet tar en pause.)

Poenget mitt er at jeg er litt lei av kommentarer som “evig ferie”, og at jeg er “heldig som kan styre dagen som jeg vil.” Jeg ville gledelig byttet bort den “friheten” mot en kropp som fungerte så bra at jeg kunne gå på jobb, kunne delta i det hektiske engasjerende livet. Ikke sitte her med pillebrett, vondter og en kropp som ikke orker.

Mine kamerater (vi på venstresida uttrykker oss slik om folk vi knapt har hilst på, men som tilhører samme parti som oss) Sofie Marhaug og Mimir Kristijansson har skrevet bok for en stund siden. Den heter Hjelp de drar til Sveits og handler om milliardærenes makt over Norge.
Jeg har ikke lest boka, men jeg vurderer sterkt å gjøre det. Spesielt nå som en annen kamerat. Allan planlegger å flytte til Sveits. (Denne gangen bruker jeg ordet kamerat om et menneske jeg ikke har møtt men som jeg likevel føler en kameratslig tilknytning til. uavhengig av politisk ståsted.)
Mulig Allan har misforstått den vennskapelige kappestriden vår litt. Det er bloggtoppen jeg ønsker å konkurrere om å nå først. Ikke Dufourspitze.

I likhet med Sofie og Mimir har også Allan vært på rikingsafari i Lugano. Om noen av de faktisk så noen av rikingene som har emigrert for å slippe å betale skatt vites ikke. Allan driver med litt name-dropping, men han er for diskret til å fortelle om han har sett Røkke og de andre han nevner, eller om han bare har hørt at de bor der.
Jeg vet heller ikke om Sofie og Mimir har sett noen rikinger på sin safari. Jeg har ikke lest boken, bare en bokanmeldelse skrevet av Jens og Gro Rugseth,  to av rikingene som har emigrert til Sveits. De har anmeldt boka på oppdrag fra E24 Norges største næringslivsavis. Det er vel ikke så overraskende at de ikke var så veldig positive til boka.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har verken milliarder av kroner eller planer om å flytte til Sveits. Trives bra her i Norge og betaler min skatt om muligens ikke med glede, så i det minste med forståelse for at det er min måte å bidra til at vi har den velferdsstaten jeg er så glad i og stolt av.

Jeg har forresten vært i Sveits to ganger. Begge ganger var lange mellomlandinger på vei til og fra den franske rivieraen. Vi hadde en påskeferie i Cannes i 2014. Så, jada, jeg har vandret blant rikinger jeg og.

Jeg synes Cannes høres flottere ut enn Lugano, men skattesystemet er sikkert ikke like forlokkende i Frankrike som i Sveits.
Det er jo ikke på grunn av vakre fjell med hus oppover åssidene og en idyllisk innsjø med palmer at rikingene emigrerer til Sveits. Nei det er jo for å kunne vinke farvel til den norske formueskatten, skatt på utbytte av aksjer og sånt. Altså unngå å gi noe tilbake til landet som har bidratt til at de ble så rike.
En ren ego-tripp spør du meg. (Men det er det svært sjelden noen av rikingene gjør.)

Jeg har faktisk en kamerat boende nede i Sveits. Ei som jeg har sett og snakket med. Venner på facebook er vi og. Hun flyttet til Sveits allerede på 1990-tallet, og jeg tror ikke det var på grunn av det gunstige skattesystemet. Vi gikk på radiografskolen sammen. De siste årene har vi sånn halvveis prøvd å få til et treff når hun er i Norge.

Når jeg leser innlegget til Allan om hans flytteplaner forstår jeg det som om prisnivået der nede i Lugano er litt høyt. Han skriver om havnepromenade med dyre kafeer. Det høres fristende ut med en kaffelatte ved en havnepromenade. Men siden Sveits ikke har noen kystlinje, men kun sånne båthavner som man har i innsjøer, så tror jeg en kaffe-latte kjøpt på Circle K på Vik og inntatt ved steinbordene på stranda ved båthavna nedenfor gjør samme nytten – og er langt billigere. Å bli ruinert hver gang jeg drikker kaffe-latte høres ikke fristende ut. Da er det faktisk bedre å betale pengene i skatt. Da går de til velferdsstaten og ikke bare rett i lomma på de som driver de kafeene ved strandpromenaden.
(Er man på venstresida så er man selvsagt kritisk til alle former for kapitalister. Enten det er rikinger som har flyttet til Sveits eller er sveitsiske kafe-eiere som har tjent seg rike på å selge kaffe-latte til de rikingene som har emigrert.)

Nei, jeg forblir nok boende her i Drømmehuset. Ingen planer om å flytte. Det er her på Ringerike jeg hører hjemme.

Det nærmer seg sommer og sommerferie. Mange sitter i disse dager og legger planer for ferien. I de planene er det mange som ser på bankkontoen og sukker. Det er fremdeles dyrtid. De ferieturene man har drømt om siden lenge før Covid må nok vente noen år til. Det blir nok hjemmeferie, eller noe annet kjedelig tenker man kanskje og sukker en gang til. Men hjemmefere eller ferie på budsjett behøver ikke å være kjedelig. Man kan lage seg mange gode minner og få feriefølelsen uten å ta opp forbrukslån eller tømme sparekontoen. I dette innlegget vil jeg komme med tips på ferieaktiviteter som ikke koster skjorta.

Bildet over er tatt fra en gapahuk til fiskeforeningen her i området. De fleste av oss bor ikke langt unna vann enten det er elver, fjorder, tjern, eller havet. Hvorfor ikke dra på fisketur? Eller bare finn deg en plass nær vann for et bad eller bare litt meditasjon?

Eller hva med å finne seg en topp? Dette bildet er tatt fra Ringerudkollen, en topp på Vikerfjell i mitt nærområde.  Utsikten her er fantastisk, men det er ikke noe krevende topp å bestige. Slike topper finnes det mange av i vårt langstrakte land. Sikkert en ikke alt for langt unna deg.

Utforsk et sted du aldri har vært. Du kommer langt på en time eller to enten du bruker egen bil eller offentlig transport. Ta det gjerne som en dagstur. Da er det bare å komme seg ut døra uten alt for mye planlegging og pakking. Langt rimeligere blir det og når man dropper overnatting.
Bildet over er fra Stavern. Vi var der på en dagstur for å lete etter våren tidlig i mars. En dags pause fra vinter og snø gjorde utrolig godt den gangen. Miniferie, det er ikke så mye som skal til bestandig.

Vil du overnatte finnes det mange spennende steder å søke opp. Det er kanskje de små stedene som ikke er en del av de store kjedene som kan gi deg de flotte og overraskende opplevelser.

Ta deg en tur i vakkert kulturlandskap. De fleste av oss trenger heller ikke dra langt for å finne grønne enger og tepper av markblomster. Gå deg en tur på bortgjemte grusveier, eller hva med å ta sykkelen fatt?  Piknik i det grønne? Finnes da ikke mer sommer enn det!

En god bok, et glass med noe godt i og en sommerkveld på terrassen på hytta eller hjemme.  Behøver jeg si mer?

For noen år siden var det et voldsomt engasjement rundt ei hengebru her på Ringerike. Jeg kastet meg inn i saken, er jo som kjent lett å engasjere. Det førte til at jeg ble litt opphengt på hengebruer en stund og oppsøkte flere hengebruer i området her. Det var faktisk langt flere enn jeg hadde trodd.
Slike litt fikse ideer kan gi mange fine opplevelser og turer. Hengebrua under er i nærheten av Sysle i Modum kommune.

På slike turer kan man plutselig komme over de mest idylliske steder. Motiver til å dele på sosiale medier finnes uten å reise til eksotiske steder. Bare det å gå på fotojakt er jo en opplevelse i seg selv.

Om man velger å dele bilder, spare de i egen minnebank eller kun feste de på netthinna uten noe kamera får bli den enkeltes valg. Vi er forskjellige der.
Poenget mitt er at de gode opplevelsene behøver ikke være å reise langt eller koste mange penger. Selv utedoen langt nede i lia kan oppleves som den reneste idyll. Lag deg noen flotte ferieplaner.

I sin daglige oppdatering 6. mai opplyste FNs nødhjelpskontor OCHA at 34.735 mennesker er drept på Gazastripen. Blant dem er minst 9500 kvinner og over 14.500 barn. To dager senere, 8. mai, publiserte OCHA nye tall. De sa at 34.844 mennesker er blitt drept i krigen så langt. De skriver videre at 24.686 var blitt identifisert den 30. april, og at det blant dem var 4959 kvinner og 7797 barn.

Når noen nå henger seg opp i at tallene på døde kvinner og barn har gått ned og på den måten slår tvil om hvor reelle tallene er blir jeg litt oppgitt. Nei over 6 500 av de 14.500 barna har ikke stått opp fra de døde i løpet av de 2 dagene. Det er ikke slik krig og død fungerer. Det står at 7 797 av de har blitt identifisert. Det er fremdeles over 34.000 døde, og det tallet har steget med 109 i løpet av de to dagene. Det blir ett menneske hvert 26  minutt. Uavhengig av om det er en mann, en kvinne eller et barn. Død er død. Drept er drept.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tallene FN oppgir har de fra Helsedepartementet på Gaza kan jeg lese i nyhetssaken i Aftenposten. Videre står det at Helsedepartementet er kontrollert av Hamas. Jeg stusser litt over den påstanden. Er virkelig Helsedepartementet kontrollert av Hamas?  Helseministeren i Palestina har da vært Mai-Al-Kaila. Hun er selvsagt Palestiner  men jeg trodde ikke hun var direkte knyttet til Hamas. Dette må undersøkes.

Av de opplysningene jeg får opp ser det ut som om Mai-Al-Kaila var helseminister frem til en gang tidligere i år. Hvorfor hun ikke er det lenger har jeg ikke funnet ut. Det er mindre viktig. Det er ikke henne dette innlegget handler om. Det dette innlegget handler om er 34.844 døde mennesker.

Når Aftenposten poengterer at det er Hamas som kontrollerer Helsedepartementet og samtidig slår tvil om det opereres med reelle tall på døde kvinner og barn synes jeg artikkelen får en vinkling jeg ikke helt liker. Palestinske barn får sympati av det norske folk, Hamas får det ikke. Det var jo de som “begynte”. Altså i oktober i fjor. Hvem som egentlig startet denne konflikten en gang for lenge siden er av mindre interesse.

Det var 34.844 døde mennesker en gang i forrige uke. Tallene har garantert steget siden det. Antakelig har vi passert 35.000 mennesker. Det er mange.

7.797 av de som er identifisert er barn. De vet vi navn og alder på. Det er msnge både barn og vokdne som ennå ikke er identifisert. Vi kan ikke med sikkerhet fortelle deres historie. Vi vet ikke hvem de var, hva de het og hvor gamle de var. Men de er fremdeles døde!

For meg betyr det lite om det er 7.797 døde barn eller 14.500. Det er uavhengig av tall ufattelig mange, alt for mange.

Jeg er vanligvis ikke den som slenger rundt meg med konspirasjonsteorier. Jeg har i utgangspunktet stor tiltro til FN. Men likevel er det en tanke at de nye tallene kan få betydning for USAs våpenleveranser til Israel. USA holdt nylig tilbake 3500 bomber og viste til faren for at sivile kunne bli drept, særlig i Rafah. Presset på den amerikanske administrasjonen om ikke å holde tilbake våpen kan bli forsterket nå dom det viser seg at det “bare” er 7.797 barn som er drept i Gaza.

Våpenindustrien er en viktig  aktør i en hver krig. Kanskje den aktøren som tjener mest på at mennesker kriger og dreper hverandre.

I krig og kjærlighet er alt lov heter det. Da må det være lov å fremstille 7.797 barn nærmest dom en liten bagatell.

Si meg, hva tenker du f.eks når du ser på bildet over? Ja ang det som har med strikking å gjøre på bildet? Jeg starter innlegget mitt omtrent slik som Vibbedille starter sitt siste innlegg.
Hvis det første svaret som dukker opp i hodet ditt  på det spørsmålet er “Fysj det der er sånn BilligGarn!” ja da tror jeg du har behov for profesjonell hjelp.

Garnet er helt riktig ikke så dyrt. Jeg vil anta det er kjøpt på Spar-Kjøp. Det er stort sett der jeg kjøper garnet mitt.
Men seriøst, hvis du når du oppdaget dette bildet er mest opptatt av å zoome opp bildet og myse for å se hvilket garn-merke kjerringa strikket med når hun satt ute på Steinsfjorden og strikket en relativt kjølig februardag for noen år siden, ja da har du virkelig et problem.
Bildet over burde fremkalle en hel del andre tanker enn tanken på prisen på garnnøstene.

Hvis det er hva du betaler for garnet som avgjør kvaliteten på garn og ferdig strikket produkt slik Vibbedille forteller at mange mener. Hva da når Strikke-Gry, den dyre garnbutikken her i byen, hadde opphørssalg og solgte garn først til halv-pris og så til 70% avslag? Ble kvaliteten på det garnet automatisk redusert i takt med at prisen ble redusert?
Hvis du tenker og tror det, ja da har du nok en gang behov for profesjonell hjelp. Jeg har ei venninne som er psykolog. Du kan få nummeret.

Jeg kjøper raggsokkene mine av Barndomsvenninna. Hun er en kløpper med strikkepinnene, og strikker sokker for salg. Jeg betaler gladelig de kronene hun ber om. Synes det er lav timespris for arbeidet. Hva garnet koster har jeg ikke peiling på, heller ikke hva det “heter”. Altså hva slags merke det er. Interesserer meg ikke. Jeg vet det er ullgarn, at sokkene holder meg varme på føttene, er i glade farger og holder ca ett drøyt år før jeg sliter hull i hælene på dem. Det tror jeg skyldes bruk og ikke garnkvalitet.

Strikking er liksom ikke mitt fagfelt, men snobberi finner man jo på så mange områder.  Foreldre som ikke lar barna sine leke med Cubus-unger, folk som skyr First-Price produkter og billig-kroken i matbutikkene som pesten og mennesker som ikke kan servere meg et glass vin eller fortelle om den forestående ferien uten samtidig å nevne hva den koster. Jo dyrere jo bedre ser ut til å være gjennomgangstonen.

Innen interiør, hus og hjem er det og mye snobberi. Jeg er ganske opptatt av interiør. Jeg liker å ha det fint rundt meg og har en litt egen stil som jeg kaller herskapelig. Jeg er ganske kresen på hva jeg drar inn i huset og hagen, og mener selv jeg har en gjennomført stil.

Gud hvor mye mitt stil-valg kan irritere andre. Ikke minst i kommentarfeltet på diverse blogginnlegg.
Gjengangeren er at jeg ikke kan ha en “herskapelig stil” i og med at jeg er medlem i Rødt.
Vel, jeg er overhode ingen Champagne-sosialist. Jeg kjøper det meste av interiøret på loppemarked, på bruktbutikker eller på finn.no. Ja mye får jeg til og med gratis.
Ja hvis du vil at hjemmet ditt skal se ut som et slitent loppemarked så værsågod sa noen i et selskap en gang og rynket på nesen når vi snakket om interiør og jeg snakket om min måte å innrede på. Jeg så bare rart på henne.

Å innrede med brukt-funn betyr jo ikke at du stormer inn på første og beste loppemarked og tar den første hullete sofaen du snubler over innenfor porten med hjem.
Se på bildet over. Kunne ikke det bildet vært postet i et interiørblad som Lev Landlig? Rekkverket og leveggen kostet en del, men kurvstolen er et bruktfunn. Tror jeg betalte 500 kroner.  Bordet har vi arvet etter Datteren og prydepletreet sto der da vi kjøpte huset. Eføyen har vi hatt i flere år. Den bor ute om sommeren og inne om vinteren.

Det er vel ikke prisen på en vare som er avgjørende, men kvaliteten og utseende. Det er det samme enten det gjelder møbler eller garn.

Hva folk ønsker å betale for et garnnøste bryr jeg meg lite om. Folk kan bruke pengene sine på hva de vil for meg.  Hvordan folk innreder hjemmene sine likeså. Det samme med hvor de kjøper klærne sine, hva de velger å betale for vinen og hvor mye de bruker på årets ferietur.
Om man ønsker å være en snobb er di selvsagt i din fulle rett til det, men døm ikke andre mennesker om de ønsker å bruke pengene sine på en litt mer fornuftig måte.
Får du kløe og anfall av hvordan andre mennesker velger å leve sine liv har jeg fremdeles nummeret til Psykologvenninna.

Om jeg kanskje ikke betaler min skatt med glede, så har jeg forståelse for hvorfor jeg betaler skatt. Jeg liker tanken på å bidra til fellesskapet og betaler gladelig min skjerv for å få veier, skoler og sykehus. Ja mye annet og som jeg mener er kjekt å ha.
Å bruke en god del penger på å hente hjem en syk ferierende konge ser jeg på som en selvfølge.

Likevel. Til tross for min positivitet for å bidra på spleiselaget, dugnaden, så er jeg jo interessert i at disse pengene jeg betaler inn til fellesskapet blir brukt fornuftig. At de ikke sløses bort på tull og unødvendigheter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når man nå har brukt 2,6 millioner kroner på å hente terrorsiktede Arfan Bhatti hjem fra Pakistan, ja da må jeg si at jeg er usikker på om det var vel anvendte penger. Jeg regner kjapt i hodet. Det er sånn ca det jeg har betalt i skatt i de 30 årene jeg har vært i arbeidslivet.
Alle pengene jeg har betalt inn til fellesskapet etter å ha slitt og jobbet i et helt yrkesliv har altså fellesskapet svidd av på å hente hjem en terrorsiktet fyr for at han skal vitne i en rettssak.

Så langt har vi ikke fått mange ord for pengene. Han har vel enn så lenge ikke sagt noe av interesse, og det kommer han mest sannsynlig ikke til å gjøre heller. Ikke fordi han ikke har opplysninger som kunne ha opplyst saken, men fordi han rett og slett ikke vil.

Plassen på mange av våre kirkegårder og gravlunder begynner å fylles. Om 25–30 år vil det ifølge SSB dø 20.000 flere i året enn det gjør i dag.  Problemet er altså økende.

En grav har som regel en fredningstid på 20 år. Det kan etter to tiår søkes om å fortsette gravfestet, eller man kan slette graven. Jeg synes det ville være trist hvis graver som regel ble sletter etter 20 år. Ikke bare av hensyn til de pårørende, men og av historiske og kulturhistoriske hensyn. Når jeg er på kirkegårder liker jeg å gå og lese på gamle gravstener. De rommer ofte mye historie. Her hviler Gaardbruker Johan Andersen og hustru Anna født Ruud…. for eksempel. Eller du kan se at mange i en familie har dødd i løpet av få dager, og undres over hva som skjedde.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Flere og flere velger urnegrav og bisettelse i stedet for kistegrav og begravelse. Det letter problemet med plassmangel noe, da urnegraver er mindre enn kistegraver. Men på sikt vil nok heller ikke dette være nok til å løse utfordringene.

Det blir samtidig færre som begraves i familiegraver. Man bor ikke lenger alltid på samme sted som der foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hadde sitt liv og virke.

Nye løsninger vil etter hvert tvinge seg frem. En løsning er urnegraver uten gravminne. Jeg tror det heter det. En sten, eller annen form for støtte med en universal tekst som Hvil i fred. og et blomsterbed, mulighet for å sette fra seg en blomsterbukett eller tenne et lys. Og så er urner gravd ned rundt. Man vet ikke hvor mange eller hvem. Vi har noen av våre kjære i en slik gravlund. Det var deres ønske. Jeg synes det er kaldt og upersonlig. Jeg føler for å ha et gravsted med navn, fødsels- og dødsdato. Urnegrav går greit. Gamle Gubben Grå har tatt den samtalen for mange år siden. Jeg vil ha bisettelse, han begravelse. Det respekteres.

Foto: Håvard J. Russnes

I 2021 ble loven endret. Det er ikke lenger noe krav om at en urne skal være dekket av jord.  Det åpner muligheten for nye gravskikker. Dette leste jeg i en artikkel her om dagen. Notodden har fått landets første urnevegg. den dere ser på bildet over.  Dette var en så flott løsning og et stilrent og flott monument som viste de avdøde den respekt jeg mener de fortjener. Her er det og plass til inskripsjon av navn og dato på plata foran hver urnegrav. En god løsning etter mitt syn. De etterlatte behøver ikke å stå krumbøyd å stelle et blomsterbed, men kan sitte på en krakk med navnet til den avdøde i forkant, minnes og finne roen.

Nå følger flere kommuner etter. Bergen har klar en urnevegg i løpet av året. Oslo gjenåpner et urnehus. Det er også godkjent en urnevegg i Tønsberg.

Kommunene ser store besparelser i både penger og areal. Notodden sin urnevegg ble bygget for halvannen million kroner. Der vil det bli plass til minst 400 døde – fordelt på bare rundt 20 kvadratmeter.
Sagt på en annen måte: På et areal som rommer fire kistegraver, kan det nå gravlegges minst 100 ganger flere. Kostnaden pr. grav blir kuttet kraftig.

En løsning som er rimeligere for kommunen, som løser utfordringene med plassmangel og som fremdeles evner å behandle de avdøde med den respekt de fortjener, som lokalpolitiker ser jeg at dette er en løsning jeg vil fremme når behovet melder seg ved våre kirkegårder. Jeg vet det begynner å bli litt fullt på et par. Dette synes jeg virkelig var en god løsning.

Ja, så god er den at jeg straks viste bildet av urenveggen til Gamle Gubben Grå og fortalte at hvis en slik urnevegg ble reist på Hønefoss kirkegård var det et gravsted for meg. Jeg skrev og til Håvard Russnes, kirkevergen på Notodden, og spurte om lov til å bruke bildet hans på bloggen min, noe jeg fikk lov til.  Slik jeg ser det var dette en utrolig god løsning på et økende problem.

🎼Gi meg penger, det er hva jeg trenger
Små og store mynter, tar jeg gjerne mot🎶

Jeg starter dette innlegget med den gode, gamle visa til Prima Vera. I dag skal det nemlig handle om penger og tigging her hos kjerringa. Eller kanskje ikke direkte tigging. Jeg har tenkt å gi noe tilbake for grunkene jeg får.  I likhet med Allan er jeg interessert i å komme i kontakt med kommersielle aktører som tenker at denne kjerringa og drnne bloggen er det vi mangler i vår markedsføringsstrategi.

Jeg er nok litt mer selektiv enn Allan. Jeg kan ikke reklamere for hva som helst.  Jeg må like produktet jeg skal anbefale. Men det er utrolig mye jeg liker. Kaffe-latte, for eksempel. Så er det noen som har lyst til at Gamle Gubben Grå og Kjerringa skal komme til nettopp deres serveringssted og skamrose etablisementet er det bare å ta kontakt. Det er utrolig hva denne Kjerringa kan få litt av seg for en gratis kaffe-latte eller to, og vanker det noen grunker i tillegg snakker vi om rene lovprisingen.

Hva får du igjen for et slikt samarbeid? Hallo! Jeg er blogger! Mulig ikke det mest trendy sosiale medium for tiden, men så er det kanskje ikke de mest trendy aktørene jeg henvender meg til heller. Mer litt bortgjemte perler som folk ennå ikke helt har oppdaget. Jeg har reist til Halden for å spise terteskjell og til Nevlunghavn for å besøke en interiør- og gavebutikk.

Å inngå et samarbeid med denne kjerringa ruinerer ikke reklamebudsjettet, men kan gjøre leserne mine klar over at bedriften din eksisterer. Og leserne mine er stort sett folk i sin beste alder. Sånn rundt 50+. De er gøad i å farte litt rundt, oppleve ting og har nedbetalt huslån og muligens bobil.

Det behøver slett ikke være steder leserne mine skal oppsøke jeg kan reklamere for. Mange av de er helt råe på nettshopping.  Da Datteren skulle inn og kjøpe en te jeg hadde skamrost og hun hadde prøvesmakt var det utsolgt i nettbutikken.

Tekniske duppedingser har jeg og med hell reklamert for. I det minste robotstøvsuger. Det var og et vellykket samarbeid slik jeg ser det.

Et produkt i så måte som jeg svært gjerne vil reklamere for er forbrenningstoalett. Sånne som går på propan eller andre finurlige løsninger for toalett på hytter uten strøm.  Beretninger om mine mange farefulle nattlige ekspedisjoner til utedoen langt nede I lia er et yndet tema her på blogg. Mulig de er underholdende, men jeg tror leserne og ville lese med interesse om løsninger som gjør at kjerringa slipper å ende sine dager ihjelfrosset med lårhalsbrudd på vei til do en mørk vinternatt.

Så kjære leser, har du et produkt du ønsker markedsført av ei rappkjefta kjerring, nøl ikke med å ta kontakt. Jeg reklamerer for alt fra kaffekopper til hyttetoalett.

I dag skulle både Gamle Gubben Grå og jeg ned til byen i hvert vårt ærend, og siden bilen var på verksted måtte vi ta bussen. Det er ikke ofte vi kjører kollektivt her i byen, så jeg startet med å sjekke rutetabellen.
Jeg skulle være i byen klokka 13, Gamle Gubben Grå klokka 13.20. For å rekke det måtte vi ta buss herfra klokka 10.52. Det er tross alt en 15 minutters busstur herfra til sentrum.

Jeg har Brakar-appen. Appen du bruker for å kjøre buss i Buskerud. Det hender jeg tar bussen til Oslo. Så jeg kjøpte billetter på forhånd. For å transportere oss to ned til byen betalte jeg den nette sum av 84,- kroner.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi var altså i sentrum to timer før vi hadde avtalene våre. Den tiden må jo fylles med noe. Så det ble… Ja, du gjettet riktig. Kaffe-latte.
Etter kaffepausen ruslet jeg bort til rådhuset hvor jeg hadde min avtale.

Gamle Gubben Grå hadde sin avtale på andre siden av byen for der vi bor. Oppe på Hvervenmoen, som det heter. Det er litt stigning opp dit, så han valgte å ta buss. Han har ikke den ønskede appen, og måtte derfor betale den nette sum av 62 kroner for å bli fraktet opp bakken. (Det er litt lenger enn det, da. Bussturen tar i følge rutetabellen 10 minutter.) Han ville ha spart 20 kroner på å installere appen ble han fortalt. Men for Gubben er det sånt han vil holde på med i ro og fred, og ikke mens en bussjåfør står og venter på betaling. (Og så er han litt vrang.)

Etter avtalen skulle han til bilverkstedet og hente bilen. Det ligger på en tredje kant av byen, eller litt utenfor da. Så han valgte buss med overgang til en ny buss. Det kostet og 62 kroner.
Vi har altså kjørt buss for 208,- kr. i dag.

Hadde vi hatt bil hadde vi dratt herfra 12.30. Gamle Gubben Grå sluppet meg av på Rådhuset før han dro til sin avtale. Og ja, om han måtte oppom der verkstedet ligger så hadde vi brukt bensin for rundt 20 kroner på samme runden.
Jeg er ikke alltid sikker på om det lønner seg verken tidsmessig eller økonomisk å kjøre kollektivt.

Jeg vil svare et klart og utvetydig JA!! på det spørsmålet. Lykke kan kjøpes for penger. Når jeg sitter og koser meg med en god kopp kaffe-latte nyter jeg hver minste slurk, og kjenner på en lykkefølelse. Så heldig jeg er som sitter her og nyter denne kaffekoppen.
Eller i helgen, da jeg endelig fikk kjøpt meg do-stol. Ren lykkefølelse med tanke på fremtidige netter på hytta. At jeg nå slipper nattlige utflukter til utedoen langt ned i lia.
Så når Vibbedille slår fast at Lykke kan kjøpes for penger, er jeg så hjertens enig.

Ikke slik å forstå at jeg tror man blir lykkeligere jo flere ting man kjøper.  Jeg tror ikke det er det å kjøpe ting som gir lykkefølelse. Det er hva du kan bruke tingene til, som å nyte en kopp kaffe, slippe nattlige ekspedisjoner eller kose seg med blanke ark og fargestifter som gir lykkefølelsen.
Jeg tror heller ikke lykkefølelsen stiger i takt med hvor mange penger du måtte bruke på kjøpet. Heller tvert i mot. Tenk på den lykkefølelsen du får når du gjør et virkelig godt kjøp på salg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Rikdom gir ikke automatisk lykke. Man kan leve et godt og lykkelig liv i det man kaller enkle kår.
Jeg kan kjenne på den samme lykkefølelsen i kurvstolene på trammen som jeg får på en kaffebar nede i byen. Det finnes mennesker som har god økonomi og som ikke er lykkelige. Det er så mye annet enn penger og kjøpekraft som avgjør hvor lykkelig man føler seg.

Jeg tror at jo dårligere råd man har, jo mer føler man gleden, lykken når man kjøper seg noe man virkelig trenger eller har lyst på. At lykkefølelsen er litt mindre hvis man alltid kan og har kunnet gå å kjøpe alt man ønsker seg.

Om man kanskje ikke blir lykkeligere av å være rik, så er det en kjensgjerning at penger kan rydde en god del bekymringer av veien. Mindre bekymringer vil i mange tilfeller bety et lykkeligere liv. Man slipper å snu på hver krone, man slipper bekymringer for hvordan man skal få ting til å gå rundt  – og man slipper å gå sulten til sengs.
Det er dessverre mennesker som går sultne til sengs i Norge i dag fordi de ikke har råd til nok mat til å spise seg mette.

Så ja, lykke kan kjøpes for penger. Men man trenger ikke penger for å føle seg lykkelig.