Om jeg kanskje ikke betaler min skatt med glede, så har jeg forståelse for hvorfor jeg betaler skatt. Jeg liker tanken på å bidra til fellesskapet og betaler gladelig min skjerv for å få veier, skoler og sykehus. Ja mye annet og som jeg mener er kjekt å ha. Å bruke en god del penger på å hente hjem en syk ferierende konge ser jeg på som en selvfølge.
Likevel. Til tross for min positivitet for å bidra på spleiselaget, dugnaden, så er jeg jo interessert i at disse pengene jeg betaler inn til fellesskapet blir brukt fornuftig. At de ikke sløses bort på tull og unødvendigheter.
Når man nå har brukt 2,6 millioner kroner på å hente terrorsiktede Arfan Bhatti hjem fra Pakistan, ja da må jeg si at jeg er usikker på om det var vel anvendte penger. Jeg regner kjapt i hodet. Det er sånn ca det jeg har betalt i skatt i de 30 årene jeg har vært i arbeidslivet. Alle pengene jeg har betalt inn til fellesskapet etter å ha slitt og jobbet i et helt yrkesliv har altså fellesskapet svidd av på å hente hjem en terrorsiktet fyr for at han skal vitne i en rettssak.
Så langt har vi ikke fått mange ord for pengene. Han har vel enn så lenge ikke sagt noe av interesse, og det kommer han mest sannsynlig ikke til å gjøre heller. Ikke fordi han ikke har opplysninger som kunne ha opplyst saken, men fordi han rett og slett ikke vil.
Plassen på mange av våre kirkegårder og gravlunder begynner å fylles. Om 25–30 år vil det ifølge SSB dø 20.000 flere i året enn det gjør i dag. Problemet er altså økende.
En grav har som regel en fredningstid på 20 år. Det kan etter to tiår søkes om å fortsette gravfestet, eller man kan slette graven. Jeg synes det ville være trist hvis graver som regel ble sletter etter 20 år. Ikke bare av hensyn til de pårørende, men og av historiske og kulturhistoriske hensyn. Når jeg er på kirkegårder liker jeg å gå og lese på gamle gravstener. De rommer ofte mye historie. Her hviler Gaardbruker Johan Andersen og hustru Anna født Ruud…. for eksempel. Eller du kan se at mange i en familie har dødd i løpet av få dager, og undres over hva som skjedde.
Flere og flere velger urnegrav og bisettelse i stedet for kistegrav og begravelse. Det letter problemet med plassmangel noe, da urnegraver er mindre enn kistegraver. Men på sikt vil nok heller ikke dette være nok til å løse utfordringene.
Det blir samtidig færre som begraves i familiegraver. Man bor ikke lenger alltid på samme sted som der foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hadde sitt liv og virke.
Nye løsninger vil etter hvert tvinge seg frem. En løsning er urnegraver uten gravminne. Jeg tror det heter det. En sten, eller annen form for støtte med en universal tekst som Hvil i fred. og et blomsterbed, mulighet for å sette fra seg en blomsterbukett eller tenne et lys. Og så er urner gravd ned rundt. Man vet ikke hvor mange eller hvem. Vi har noen av våre kjære i en slik gravlund. Det var deres ønske. Jeg synes det er kaldt og upersonlig. Jeg føler for å ha et gravsted med navn, fødsels- og dødsdato. Urnegrav går greit. Gamle Gubben Grå har tatt den samtalen for mange år siden. Jeg vil ha bisettelse, han begravelse. Det respekteres.
Foto: Håvard J. Russnes
I 2021 ble loven endret. Det er ikke lenger noe krav om at en urne skal være dekket av jord. Det åpner muligheten for nye gravskikker. Dette leste jeg i en artikkel her om dagen. Notodden har fått landets første urnevegg. den dere ser på bildet over. Dette var en så flott løsning og et stilrent og flott monument som viste de avdøde den respekt jeg mener de fortjener. Her er det og plass til inskripsjon av navn og dato på plata foran hver urnegrav. En god løsning etter mitt syn. De etterlatte behøver ikke å stå krumbøyd å stelle et blomsterbed, men kan sitte på en krakk med navnet til den avdøde i forkant, minnes og finne roen.
Nå følger flere kommuner etter. Bergen har klar en urnevegg i løpet av året. Oslo gjenåpner et urnehus. Det er også godkjent en urnevegg i Tønsberg.
Kommunene ser store besparelser i både penger og areal. Notodden sin urnevegg ble bygget for halvannen million kroner. Der vil det bli plass til minst 400 døde – fordelt på bare rundt 20 kvadratmeter. Sagt på en annen måte: På et areal som rommer fire kistegraver, kan det nå gravlegges minst 100 ganger flere. Kostnaden pr. grav blir kuttet kraftig.
En løsning som er rimeligere for kommunen, som løser utfordringene med plassmangel og som fremdeles evner å behandle de avdøde med den respekt de fortjener, som lokalpolitiker ser jeg at dette er en løsning jeg vil fremme når behovet melder seg ved våre kirkegårder. Jeg vet det begynner å bli litt fullt på et par. Dette synes jeg virkelig var en god løsning.
Ja, så god er den at jeg straks viste bildet av urenveggen til Gamle Gubben Grå og fortalte at hvis en slik urnevegg ble reist på Hønefoss kirkegård var det et gravsted for meg. Jeg skrev og til Håvard Russnes, kirkevergen på Notodden, og spurte om lov til å bruke bildet hans på bloggen min, noe jeg fikk lov til. Slik jeg ser det var dette en utrolig god løsning på et økende problem.
🎼Gi meg penger, det er hva jeg trenger Små og store mynter, tar jeg gjerne mot🎶
Jeg starter dette innlegget med den gode, gamle visa til Prima Vera. I dag skal det nemlig handle om penger og tigging her hos kjerringa. Eller kanskje ikke direkte tigging. Jeg har tenkt å gi noe tilbake for grunkene jeg får. I likhet med Allan er jeg interessert i å komme i kontakt med kommersielle aktører som tenker at denne kjerringa og drnne bloggen er det vi mangler i vår markedsføringsstrategi.
Jeg er nok litt mer selektiv enn Allan. Jeg kan ikke reklamere for hva som helst. Jeg må like produktet jeg skal anbefale. Men det er utrolig mye jeg liker. Kaffe-latte, for eksempel. Så er det noen som har lyst til at Gamle Gubben Grå og Kjerringa skal komme til nettopp deres serveringssted og skamrose etablisementet er det bare å ta kontakt. Det er utrolig hva denne Kjerringa kan få litt av seg for en gratis kaffe-latte eller to, og vanker det noen grunker i tillegg snakker vi om rene lovprisingen.
Hva får du igjen for et slikt samarbeid? Hallo! Jeg er blogger! Mulig ikke det mest trendy sosiale medium for tiden, men så er det kanskje ikke de mest trendy aktørene jeg henvender meg til heller. Mer litt bortgjemte perler som folk ennå ikke helt har oppdaget. Jeg har reist til Halden for å spise terteskjell og til Nevlunghavn for å besøke en interiør- og gavebutikk.
Å inngå et samarbeid med denne kjerringa ruinerer ikke reklamebudsjettet, men kan gjøre leserne mine klar over at bedriften din eksisterer. Og leserne mine er stort sett folk i sin beste alder. Sånn rundt 50+. De er gøad i å farte litt rundt, oppleve ting og har nedbetalt huslån og muligens bobil.
Det behøver slett ikke være steder leserne mine skal oppsøke jeg kan reklamere for. Mange av de er helt råe på nettshopping. Da Datteren skulle inn og kjøpe en te jeg hadde skamrost og hun hadde prøvesmakt var det utsolgt i nettbutikken.
Tekniske duppedingser har jeg og med hell reklamert for. I det minste robotstøvsuger. Det var og et vellykket samarbeid slik jeg ser det.
Et produkt i så måte som jeg svært gjerne vil reklamere for er forbrenningstoalett. Sånne som går på propan eller andre finurlige løsninger for toalett på hytter uten strøm. Beretninger om mine mange farefulle nattlige ekspedisjoner til utedoen langt nede I lia er et yndet tema her på blogg. Mulig de er underholdende, men jeg tror leserne og ville lese med interesse om løsninger som gjør at kjerringa slipper å ende sine dager ihjelfrosset med lårhalsbrudd på vei til do en mørk vinternatt.
Så kjære leser, har du et produkt du ønsker markedsført av ei rappkjefta kjerring, nøl ikke med å ta kontakt. Jeg reklamerer for alt fra kaffekopper til hyttetoalett.
I dag skulle både Gamle Gubben Grå og jeg ned til byen i hvert vårt ærend, og siden bilen var på verksted måtte vi ta bussen. Det er ikke ofte vi kjører kollektivt her i byen, så jeg startet med å sjekke rutetabellen. Jeg skulle være i byen klokka 13, Gamle Gubben Grå klokka 13.20. For å rekke det måtte vi ta buss herfra klokka 10.52. Det er tross alt en 15 minutters busstur herfra til sentrum.
Jeg har Brakar-appen. Appen du bruker for å kjøre buss i Buskerud. Det hender jeg tar bussen til Oslo. Så jeg kjøpte billetter på forhånd. For å transportere oss to ned til byen betalte jeg den nette sum av 84,- kroner.
Vi var altså i sentrum to timer før vi hadde avtalene våre. Den tiden må jo fylles med noe. Så det ble… Ja, du gjettet riktig. Kaffe-latte. Etter kaffepausen ruslet jeg bort til rådhuset hvor jeg hadde min avtale.
Gamle Gubben Grå hadde sin avtale på andre siden av byen for der vi bor. Oppe på Hvervenmoen, som det heter. Det er litt stigning opp dit, så han valgte å ta buss. Han har ikke den ønskede appen, og måtte derfor betale den nette sum av 62 kroner for å bli fraktet opp bakken. (Det er litt lenger enn det, da. Bussturen tar i følge rutetabellen 10 minutter.) Han ville ha spart 20 kroner på å installere appen ble han fortalt. Men for Gubben er det sånt han vil holde på med i ro og fred, og ikke mens en bussjåfør står og venter på betaling. (Og så er han litt vrang.)
Etter avtalen skulle han til bilverkstedet og hente bilen. Det ligger på en tredje kant av byen, eller litt utenfor da. Så han valgte buss med overgang til en ny buss. Det kostet og 62 kroner. Vi har altså kjørt buss for 208,- kr. i dag.
Hadde vi hatt bil hadde vi dratt herfra 12.30. Gamle Gubben Grå sluppet meg av på Rådhuset før han dro til sin avtale. Og ja, om han måtte oppom der verkstedet ligger så hadde vi brukt bensin for rundt 20 kroner på samme runden. Jeg er ikke alltid sikker på om det lønner seg verken tidsmessig eller økonomisk å kjøre kollektivt.
Jeg vil svare et klart og utvetydig JA!! på det spørsmålet. Lykke kan kjøpes for penger. Når jeg sitter og koser meg med en god kopp kaffe-latte nyter jeg hver minste slurk, og kjenner på en lykkefølelse. Så heldig jeg er som sitter her og nyter denne kaffekoppen. Eller i helgen, da jeg endelig fikk kjøpt meg do-stol. Ren lykkefølelse med tanke på fremtidige netter på hytta. At jeg nå slipper nattlige utflukter til utedoen langt ned i lia. Så når Vibbedille slår fast at Lykke kan kjøpes for penger, er jeg så hjertens enig.
Ikke slik å forstå at jeg tror man blir lykkeligere jo flere ting man kjøper. Jeg tror ikke det er det å kjøpe ting som gir lykkefølelse. Det er hva du kan bruke tingene til, som å nyte en kopp kaffe, slippe nattlige ekspedisjoner eller kose seg med blanke ark og fargestifter som gir lykkefølelsen. Jeg tror heller ikke lykkefølelsen stiger i takt med hvor mange penger du måtte bruke på kjøpet. Heller tvert i mot. Tenk på den lykkefølelsen du får når du gjør et virkelig godt kjøp på salg.
Rikdom gir ikke automatisk lykke. Man kan leve et godt og lykkelig liv i det man kaller enkle kår. Jeg kan kjenne på den samme lykkefølelsen i kurvstolene på trammen som jeg får på en kaffebar nede i byen. Det finnes mennesker som har god økonomi og som ikke er lykkelige. Det er så mye annet enn penger og kjøpekraft som avgjør hvor lykkelig man føler seg.
Jeg tror at jo dårligere råd man har, jo mer føler man gleden, lykken når man kjøper seg noe man virkelig trenger eller har lyst på. At lykkefølelsen er litt mindre hvis man alltid kan og har kunnet gå å kjøpe alt man ønsker seg.
Om man kanskje ikke blir lykkeligere av å være rik, så er det en kjensgjerning at penger kan rydde en god del bekymringer av veien. Mindre bekymringer vil i mange tilfeller bety et lykkeligere liv. Man slipper å snu på hver krone, man slipper bekymringer for hvordan man skal få ting til å gå rundt – og man slipper å gå sulten til sengs. Det er dessverre mennesker som går sultne til sengs i Norge i dag fordi de ikke har råd til nok mat til å spise seg mette.
Så ja, lykke kan kjøpes for penger. Men man trenger ikke penger for å føle seg lykkelig.
Det blåser litt mindre nå som jeg har kommet meg ned fra toppsjiktet og jeg kan sitte her å kommentere mat for andre dag på rad. Ja i dag sågar en hel ukemeny. (sukk). Ikke nok med det, det er en lav-karbo-ukemeny (dobbelt-sukk). Ukemenyen inneholder både pølse, taco og pizza. Mangler i grunn bare en saftig burger. Ikke den mest fantasirike menyen, og det eneste jeg kunne la meg inspirere nok til å trykke på linken er “spicy laksepanne”. Jeg gjør ikke det. Det er ikke jeg som har ansvaret for middagen i Drømmehuset i dag.
Katrine Stenhjem kommer og med noen sparetips nå som matprisene er blitt så høye. Ikke noe revolusjonerende i de heller. I det minste ikke for meg. De fleste har blitt fulgt her i husholdningen meste parten av tiden Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen. Det vil si i over 30 år.
Planlegg middagene, lag gjerne en ukemeny. Vi har alltid en plan for hva vi skal lage av mat den kommende uke. En rett for hver dag. Men hvis det står baking eller dessert som lages fra bunnen så kan den som har ansvaret for å lage middag bestemme menyen. Da blir det gjerne litt enklere mat. Sånn som pølse i brød og lompe på mandag.
Skriv handleliste. Handlelista har ligget på kjøkkenbenken siden v flyttet inn i rekkehuset. Der skriver vi opp det vi trenger når vi kommer på det. Alt fra dopapir til maldonsalt. Ja, og så supplerer vi da med det som trengs til maten som er planlagt.
Handle 1-2 ganger i uken for å unngå impulskjøp. Dette er vel et av de få tipsene jeg ikke følger. Men jeg er relativt god på å unngå impulskjøp. Kommer som regel ut igjen med kun det som står på lista. (og kanskje en is på en varm sommerdag.)
Last ned Rema1000 sin Æ-app som gir rabatter, Coop Extra og Meny har også kort/ apper hvor en får rabatt. Gamle Gubben Grå holder orden på alle slike apper og ja de brukes. (Jeg er kanskje ikke like god på det over alt som det han er. )
Sjekk hjemme i kjøleskap, fryser og matskap hvilke varer du har fra før. Der skal jeg komme med en tilleggs kommentar; Sjekk fryseren dagen før du skal bruke varen. Hurtigtining er ikke alltid smart.
Kjøp gjerne frosne grønnsaker som brokkoli og blomkål, det er ofte billigere (og bedre holdbarhetstid) Litt avhengig av hva jeg lager, men kan godt bruke frosne grønnsaker.
Sjekk datodisken hvor du handler, der kan en finne mange gode tilbud. Er alltid innom billigkroken i matbutikken. Jeg er jo ikke dum. Hvorfor betale mer? Men jeg tar bare med meg varer jeg har en ide om når jeg kommer til å bruke.
Bruk opp rester et par ganger i uken, og lag feks pai, gryte eller wok med rester. Vi har blitt utrolig flinke på å bruke opp rester. Mors lurpe er en kjent rett her i huset, også kalt kjøleskaprens. Ellers tenker vi praktisk. De siste pølsene fra middagen på mandag sprakk da Yngste Sønn varmet de opp da han kom sent hjem. De ble kuttet opp og havnet sammen med litt smårettbacon i pastasausen vi hadde til middag i går.
Jo, jeg tror vi er relativt gode til å holde matbudsjettet på et noenlunde fornuftig nivå. Selvskryt er lov.
Kanskje litt urettferdig å bruke akkurat denne illustrasjonen til dette innlegget. Jeg ser den. For jeg tror ikke det nødvendigvis er for å fremheve seg selv at jeg ser at den ene etter den andre proklamerer på sosiale medier at de får igjen på skatten. Likevel, tenker jeg Gni det inn!. Jeg er nemlig en av de som fikk baksmell.
Å få igjen på skatten eller å få baksmell er ikke et tegn på hvor vidt du er flink, eller mindre flink, bedre menneske eller dårligere. Det betyr bare at du har betalt er eller mindre enn det skattemyndighetene har regnet seg til at du skal betale. Og jeg har altså i følge deres beregninger betalt for lite.
Nå er jeg ikke helt enig i de utregningene. Jeg kommer til å gå inn og gjøre noen endringer så sluttresultatet muligens går i pluss, i det minste mindre i minus. Jeg har ikke regnet helt på det ennå. Likevel har jeg noen tanker om det å flashe mottak av skattepenger på sosiale medier.
Misforstå meg rett. Jeg unner alle hver krone de får tilbake. Det er jo som sagt tilbakebetaling av allerede for mye betalt skatt. Samtidig har jeg stor forståelse for hvorfor jeg må betale skatt. Jeg skal ikke hevde at jeg betaler min skatt med direkte glede, men jeg er glad for det velferdstilbudet, den infrastrukturen og kort sagt det samfunnet jeg får igjen for skattepengene mine. Som mange sikkert har fått med seg gjennom denne bloggen er jeg og opptatt av at de pengene vi alle betaler inn til fellesskapet gjennom skater og avgifter blir brukt mest mulig fornuftig. Og fordi jeg er med og betaler min del føler jeg meg berettiget til å også ha meninger om hvordan de pengene skal brukes og ikke brukes.
Vi lever i en dyrtid. Mange må virkelig snu på kronene for å få det til å gå rundt. Mange har mange bekymringer rundt egen økonomi. Matkøene er der fremdeles, selv om vi ikke hører så mye om dem. De har bare mistet nyhetens interesse. Vi har vent oss til at matkøer hos frivillige aktører er en del av vårt samfunn – dessverre. Å få en baksmell på skatten på toppen av en allerede anstrengt økonomi kan være den siste dråpen som gjør at økonomien blir litt mer enn anstrengt. Da kan det føles nesten provoserende å lese at “alle andre” får igjen på skatten og deres planer om hva de skal bruke de pengene på.
