Slike engasjerte mennesker som meg får gjerne noen spesielle saker som de liksom dukker litt mer i enn andre saker, bruker mer engasjement på og kanskje ofte blir forbundet med i etterkant. Jeg tror mange av de som var foretakstillitsvalgte sammen med meg i Vestre Viken, samt en del av de som satt i ledelsen tenker litt på meg når det blir snakk om parkering på sykehus. Spesielt parkering for ansatte. Så ubeskjeden mener jeg at jeg har lov til å være.
Så det er kanskje ikke rart at det kommer noen oppgitte grynt fra meg når jeg hører at styret i Vestre Viken nå skal ta stilling til hvor de ansatte skal parkere bilene sine når det nye sykehuset i Dammen åpner om ett års tid. Det mener jeg bestemt at det styret tok stilling til allerede mens jeg satt i styret, og jeg var styremedlem i perioden 2013-2015, altså for ti år siden.
Av styrepapirene til styremøte som var 10. juni i år ser jeg at de vurderer å bygge eget parkeringshus. De venter på de endelige beregningene både på kostnader, kapasitet og fremtidige behov for så vel parkering som tomteområder for en mulig utviding av sykehuset. Mulig det blir å gni det litt inn, men i de opprinnelige planene for det sykehuset var det parkeringshuset med. Det ble fjernet…. nå må jeg søke i hukommelse så vel som gamle sakspapirer ….. antakelig etter at Helse Sør-Øst 6. juli 2015 vedtok at den økonomiske rammen for sykehuset skulle kuttes fra 10 milliarder til 8 milliarder.
Da man i 2015, og merk dere at dette ble besluttet etter at jeg gikk ut av styre, vedtok å ikke bygge det parkeringshuset likevel så hadde man vel noen tanker om hvor de ansatte som trengte bil for å få hverdagslogistikken til å gå opp skulle hensette bilen? Man hadde vel en plan? Og ja, jeg husker planen og jeg. Man skulle leie parkeringsplasser i et privat parkeringshus.
I styrepaprene fra juni i år står det at man har funnet ut at det å leie parkeringsplasser i et parkeringshus noen andre eier ble langt dyrere enn å bygge eget parkeringshus. Hvorfor undersøkte man ikke det i 2015? Eller har prisene på parkeringsplassene i det parkeringshuset steget når eieren fant ut at sykehuset belaget seg på deres tjenester for å løse parkeringsbehovet til ansatte som skal på jobb?
De kuttet altså en del av investeringskostnadene i 2015 ved blant annet å kutte ut et parkeringshus. Det var ikke det eneste kuttet. Totalt ble det kuttet to milliarder. Sykehuset som var planlagt å koste 10 milliarder måtte bygges for 8 milliarder. Nå i 2024 viser det seg at sluttsummen ligger opp til å bli 14 milliarder + eventuelt prisen av et parkeringshus.
Altså 4 milliarder mer enn det man hadde budsjettert med før man måtte kutte. Og da var parkeringshus medregnet. Jada, jeg forstår forskjellen på 2015-kroner og 2023-kroner som den summen på 14 milliarder er i. Det er 6 milliarder over rammen man ble pålagt å forholde seg til i 2015. Det er en langt større budsjettsprekk enn det man kan bortforklare med prisstigning. Den har vært på 33, 4 % i perioden og tilsier at sykehuset burde ha kostet rundt 10,7 milliarder.
At det blir budsjettsprekk på sånne prosjekter forundrer meg ikke. Det er som forventet. Det som forundrer meg, og som er grunnen til at jeg tar til tastaturet, er at de fra 2015 til i dag ikke har klart å løse parkeringsutfordringen. Vi var flere som tok opp den problemstillingen allerede da. Og ha, jeg husker at ett av svarene da som nå var grønn omstilling. Mange av de ansatte ved Drammen sykehus bor ikke i gangavstand fra Brakerøya der sykehuset bygges. De bor i Asker, Svelvik, Modum, Kongsberg, Hønefoss….. Da er det kanskje ikke så realistisk med sykkel hjem fra nattevakt en iskald januarmorgen eller at man rekker siste buss til Kløftefoss etter kveldsvakt. Det er veldig mange ansatte på sykehus som ikke har en 9-16 jobb.
Nesten 10 år har gått siden man satte en sterk over det planlagte parkeringshuset. Fremdeles sitter man og klør seg i hodet og lurer på hvor man skal gjøre av bilene til de ansatte. Sånt får liksom blodtrykket til å stige litt i denne kjerringa fremdeles.
Det å skulle møte som vararepresentant på stortinget kanskje dagen etter at hun har vandret rundt i vandrehallen som lobbyist for å påvirke nettopp stortingsrepresentantene ser ikke May Britt Lagesen fra Arbeiderpartiet som noe problem.
Hun hadde fast plass på stortinget frem til Kjerkol måtte gå av som helseminister, og ville ha tilbake stortingsplassen sin. Som første vararepresentant forsvant jo lønna hun hadde fått den tiden hun hadde sittet på tinget. Hvilken stilling hun hadde før hun fikk plass på Stortinget og da muliges har permisjon fra er jeg usikker på. Den siste “ordentlige jobben” jeg fant på henne er at hun var enhetsleder for en bolig for funksjonshemmede da hun ble varaordfører i Steinkjer i 2011. Mest sannsynlig har hun for det meste arbeidet med politikk siden da.
Fra 1. august har hun derimot fått seg ny jobb. Hun er ansatt som seniorrådgiver for samfunn, politikk og kommunikasjon i PR-byrået Geelmuyden Kiese. Det vil si at jobben hennes går ut på å påvirke sine stortingskollegaer. For så kanskje å måtte møte på stortinget og være med å avgjøre sakene dagen, uka, eller måneden etter.
I pressemeldingen Geelmuyden Kiese har sendt ut står det at Lagesen er ansatt nettopp på grunn av sin politiske erfaring. De vil bygge et sterkt lag innenfor poltikk og samfunn som det heter i pressemeldingen.
Jonas Gahr Støre som er leder i Arbeiderpartiet har tidligere hevdet at det byr han i mot når tidligere kollegaer fra Stortinget markedsfører sin politiske erfaring og selger den til PR-byråer. Når May Britt Lagesen får spørsmål om hvem hun har bedt om lov før hun takket ja til stillingen, svarer hun Heldigvis er det slik i Norge at vi velger våre yrkesveier og karrierevalg selv. En smule arrogant svar, spør du meg. (Men hun spør nok ikke meg om hva jeg måtte mene verken om svar på spørsmål fra VG journalister eller yrkesvalg.) På oppfølgingsspørsmålet fra journalisten om hun har informert partiledelsen i Arbeiderpartiet om at hun har takket ja til stillingen svarer hun minst like arrogant Nei. Det er ikke vanlig å informere partilederen om hvilke jobber man takker ja til. Jeg er jo ikke ansatt i AP. Og engasjementet som støttespiller, partimedlem og kommunestyremedlem i Steinkjer vil jo selvsagt fortsette.
Jeg mener ikke ar hvert eneste medlem skal informere partiledelse hver gang de skifter stilling. Men synes likevel at det er litt rart at hun ikke ser at når en så sentral politiker får som arbeidsoppgave å påvirke politikere, så er det naturlig å informere partiledelsen om det.
Lagesen sier at hun hvis hun møter på Stortinget vil hun selvsagt stemme i tråd med Arbeiderpartiets gruppe. Det skjønner jeg og. Alt annet ville være direkte merkelig. Men hvor aktiv er un i debatten på gruppemøtene der gruppene beslutter hva de skal stemme? Det sier hun ikke noe om, og det er der jobben gjøres. Når politikerne møter i salen har de stort sett bestemt seg. Så hvem møter på gruppemøte? Stortingsrepresentanten valgt av folket, eller PR-rådgiveren betalt av kunden?
Jeg har forstått at hvis Lagesen skal møte på stortinget skal hun levere liste over de kunder hun jobber med til Arbeiderpartiets gruppestyre og medlemmer av den komiteen hun møter i. Det har hun en avtale med PR-byrået på. Bare at hun skal levere liste, ikke at hun skal erklære seg inhabil hvis hun ser at det kan være kryssende interessefelt.
Så lobbyist den ene dagen, stortingsrepresentant den neste – og kommunestyrerepresentant om kvelden i mellom er ikke noe problem for May Britt Lagesen. Meg er gitt all makt i himmel og på jord var det en som sa en gang. Det virker som Lagesen tenker de samme baner, og finner ingen grunn til verken å reflektere over samrøre eller informere andre. Skremmende spør du meg.
Høsten 2020 var jeg veldig opptatt av bygget på bildet over. Eller mest av innholdet i bygget, et lavterskeltilbud innen psykisk helse. Bygget på bildet over, Hønefoss sin gamle prestegård, var i så elendig tilstand at lavterskeltilbudet måtte ut av bygget og miljøet splittes. Det var i drt minste begrunnelsen fra rådmann for å legge ned tilbudet.
Nå har det gått 4 år. Huset har stått tomt siden 2020. Vedlikeholdsetterslepet har ikke blitt noe mindre på bygget, ikke forfallet heller. Nå er bygget på nytt oppe på det politiske sakskartet. Hva skal vi gjøre med eiendommen? Det er en stor eiendom sentralt i byen. Rett ved starten på sentrum. På andre siden av gata for der “Byporten”, et stort bygg med leiligheter, forretninger og kontorer er planlagt. Tomta er lett skrånende mot elva og har god utsikt til Rådhuset på andre siden av Kvernbergsund bro.
At kommunen selv skulle ta vare på og ta i bruk eiendommen kan vi glemme. Det har det ikke vært vist vilje til på mange tiår. Prakteiendommen har stått til forfall lenge. Lenge før kulturskolen flyttet ut, når nå det var.
I Kommunedirektørens innstilling står det at eiendommen skal selges på det åpne markedet. Man har en takst på hele eiendommen, og det er estimert at det kunne gi 10 millioner i kommunekassa. Millioner vi selvsagt har bruk for, Kommuneøkonomien i Ringerike er som i de fleste andre kommuner ikke alt for god.
Rødt fremmet det alternative forslaget i saksfremlegget da saken var oppe til behandling i formannskapet. Vi ønsker å selge bygget til Fortidsminneforeningen for en symbolsk sum.
Det er selvsagt ikke fordi vi i Rødt ikke ser at kommunekassa kan ha behov for litt tilskudd vi mener at huset bør selges til Fotidsminneforeningen og ikke til den eiendomsutvikleren som er interessert i å bla opp mest penger. Det er fordi vi mener at Fortidsminneforeningen best er i stand til å ivareta dette bygget, som vi mener er en del av byens historie. Det er ikke så mange gamle bygg igjen. De fleste har blitt ofret på mammons og “utviklingens” alter.
I Boka Hus og Historie i Hønefoss er eiendommen beskrevet slik; I Hønefoss som andre steder er mange av de særpregede trehus forsvunnet. Godt er det derfor å se den gamle presteboligen omkranset av grønne trær nede ved Kvernbergsund bro. Der den ligger med sine nyklassiske detaljer vitner den om god smak og sans for det enkle og verdige. Denne boka er utgitt i 2001 mens kulturskolen fremdeles hadde tilhold i bygget.
Bygget er reist rundt 1905 av prost Otto Christian Christoffersen. Han var da 3. prest i Norderhov prestegjeld. Da Hønefoss ble skilt ut som eget soknekall i 1913 tok Christophersen over som sogneprest i Hønefoss. Et embete han hadde til sin død i 1928. Ved sin død skjenket han villaen sin til Hønefoss kommune som bruk til prestebolig.
Huset ble brukt som prestebolig frem til 1989. Før det var kulturskole noen år og så Regnbuen, et lavterskeltilbud for folk med psykiske problemer.
Otto Christian Christophersen var i tillegg til å være byens første sogneprest en engasjert mann som bidro til mangt i byen. Han var religionslærer ved Hønefoss middelskole i 1896-1913 og senere religionslærer ved gymnaset i Ringerike høyere skole både i perioden 1920-1922 og i perioden 1925-1928. Han var medlem av bystyret i Hønefoss i flere perioder. Han var også medlem av formannskapet, samt skolestyret i Hønefoss. Han var medlem i styrene i fattigpleien, Hønefoss barnehjem, Norderhov/Hønefoss barnehjem og Hønefoss gamlehjem.
Foruten Christophersen har det bodd flere prester i bygget som har gjort seg bemerket i byens historie. Asle Enger, for eksempel som var sogneprest i Hønefoss fra 1946 -1955. Presten som var født og oppvokst i Ådalen her på Ringerike og som var sogneprest i Hønefoss i perioden etter krigen er kanskje mer kjent for sitt arbeid under krigen. Da var han frivillig fange i tyske og polske konsentrasjonsleirer. Enger fikk 1943 et kall fra Den norske kirke, formidlet ved prost Laurentius Koren, om frivillig å reise med de norske offiserene i tysk fangenskap. Fra august 1943 til frigjøringen i mai 1945 fikk han være prest, venn og sjelesørger for de drøyt 1100 norske offiserene som ble arrestert av tyskerne sommeren 1943 og sendt i fangenskap.
Hvis noen vil se hvordan presteboligen så ut inne i sin storhetstid, sjekk denne lenken. Familien til sogneprest Christophersen sitter på tre stappfulle album med bilder tatt av prestefamilien. Tenk å kunne ha en fototutstilling i det gamle huset med bilder fra husets storhetstid! Det kunne vært en utrolig spennende tanke sikkert mange ville ha interesse av å se.
Det har opp gjennom årene vært mye engasjement for å bevare bygget. For det er jo ikke første gangen planer om salg, regulering av tomt og eventuell rivning er oppe til debatt. Da rivning var et tema på 1980 tallet skrev gullsmed Johan Jørgensen, (bestefar til nåværende Johan Jørgensen), en svært sentral skikkelse i byen på den tiden, et innlegg i lokalavisa
– Bare å nevne at prestegården vurderes revet i forbindelse med en påtenkt regulering av kvartalet, er en fornærmelse mot befolkningen i Hønefoss, både den gamle generasjonen og den nåværende,
Jeg har ikke lyst til å sitte i det kommunestyret som vedtar å fornærme både de gamle og nåværende generasjoner i byen. Og det å åpne for salg på det åpne markedet vil si det samme som å åpne for rivning.
Det er nok mange som tenker som meg, for på lokalavisas avstemning om folk vil at eiendommen skal selges til Fortidsminneforeningen eller på det åpne markedet er det et flertall for Fortidsminneforeningen. At de folkevalgte ikke er i takt med folket som har valgt dem er i grunn ikke noe nytt på Ringerike, men det slutter ikke å forundre meg.
Sogneprest Otto Christian Christophersen var en forutseende mann. Han hadde jo erfaring fra bystyre og formannskap. Testamentet inneholder en bestemmelse om at hvis kommunen selger eiendommen skal fortjenesten av salget fordeles mellom Hønefoss Barnehjem og Hønefoss Gamlehjem.
Hønefoss Barnehjem eksisterer ikke lenger. Det opphørte for omtrent ti år siden. Hønefoss Gamlehjem er i det minste et bygg, selv om det ikke lenger et et hjem for gamle eller hjem for andre men bare står og forfaller til det skal rives. (Ikke putt på meg ei krone å la meg begynne å messe om det bygget. Det er noe med meg og forkjærligheten for gamle hus.) Så derfor foreslår kommunedirektøren at deler av salgssummen skal brukes til kunst på det nye sykehjemmet som planlegges bygget på tomta der det gamle står og forfaller.
Jeg har ikke lest testamentet. Kopi av det er ikke med i sakspapirene. I saksfremlegget står det:
Eiendommen ble i sin tid gitt i gave til Hønefoss by, og testamentet fra 1920 gir føringer på hva et overskudd av salg kan brukes til. Salgsinntektene skal fordeles på to legater, et til Hønefoss barnehjem og et til Hønefoss sykehjem.
Salgsinntektene skal, slik jeg tolker det, i sin helhet (eller overskuddet da) gå til Hønefoss gamlehjem, siden barnehjemmet ikke lenger eksisterer.
I Kommunedirektørens innstilling i saken leser jeg:
Siden det ikke lenger finnes legater etter Hønefoss barnehjem eller sykehjem, så vil kommunedirektøren foreslå at en salgssum settes av på et bundet investeringsfond til fordel for Hønefoss sykehjem, og det som blir fremtidige Vesterntangen omsorgssenter, og deler av beløpet kan f.eks. øremerkes til utsmykning.
Man vil altså bruke de 4 millionene til å dekke 4% av det det nye sykehjemmet er planlagt å koste. Deler av salgssummen kan øremerkes utsmykning. Hvor stor del står det ingenting om.
Ved bygging av statlige bygg skal der benyttes er sted mellom 0,5 og 1% av byggekostnadene på kunst. Prosentsatsen varierer etter type bygg. Mange kommuner har lignende retningslinjer. Om vi har det i Ringerike er jeg usikker på. Men hvis vi har det så ville 1% av en investering på 1 milliard, som er prisestimatet på det nye sykehjemmet, bety at det skal ha kunst for 1 million. Så hvis kommunedirektøren skal få meg til å føle at salg av denne eiendommen skal tilføre det planlagte sykehjemmet mer utsmykning enn det ellers ville fått så må nok hele beløpet øremerkes kunst.
Jeg liker kunst jeg, og synes den kunstneriske utsmykningen av Heradsbygda omsorgssenter med noen lamper fra Hadeland Glassverk er løst på en vakker og forbilledlig måte. Men hvis jeg må velge mellom bevaring av gamle erværdige hus som er en del av vår kulturarv og kunstnerisk utsmykning, ja da velger jeg gamle bygninger. Det å ta vare på røttene våre, føre historien videre og videreutvikle den er med på å gi en by sjel og karakter. Det å bygge videre på, og være stolt av det vi har er for meg viktig og riktig når det gjelder byutvikling.
La Hønefoss bevare noe av det gamle særpreget en liten småby har, og ikke kun bli en moderne drabantby i Stor-Oslo.
Nå er vi inne i siste skoleuke for sommerferien. Nedtellingen mot ferie har startet for de fleste. Enten man starter ferien rett rundt hjørnet eller først i august så har man begynt å telle ned.
Jeg har ikke ferie jeg, eller så har jeg ferie hele året. Det er ikke så stor forskjell på dagene mine nå i juni, i juli eller i november. Om jeg er heldig som aldri mer har en blåmandag. kommer kanskje an på øyet som ser. Jeg føler meg ikke privilegert.
Jeg har ikke tenkt å sitte her og surkle over at mandagen eller alle mandager for den saks skyld er blåe – eller gråe, for det synes jeg nødvendigvis ikke at de er. Men jeg hoppet ikke ut av senga i dag, klar for å komme i gang. Kroppen var like stiv som den pleier. Ikke noen hopp og sprett på denne kjerringa før kroppen har myknet litt opp. Eller det er vel best at jeg dropper hopping og spretting da og.
Etter ar jeg hadde kreket meg ut av senga og hatt en tur innom badet er neste punkt på morgenritualene er dagens første ladning med tabletter. Jeg som knapt tok en Paracet før knasker nå innpå med 6 tabletter i løpet av hver eneste dag. Ingen ferie verken fra medisiner, stiv kropp eller andre helseutfordringer. Hverdagen er den samme dag etter dag, uke etter uke.
Dette ble litt nitrist. Livet er ikke så ille som det kanskje kan virke av dette innlegget. Kanskje føles det litt ekstra tungt akkurat nå. Utenfor Drømmehuset er det grått og vått. Tredje uka med regnvær begynner å slite litt.
Det kunne selvsagt vært verre. De tre ukene med regnvær kunne vært de tre ferieukene jeg hadde denne sommeren. Det hender man har opplevd det og. Jeg har jo fremdeles fri når sola måtte finne det for godt å vende tilbake. Stiv kropp med mange skavanker og et arsenal av piller som må tas, men dog fri til å fylle dagene mine med det jeg selv ønsker og orker. Om jeg ikke føler meg privilegert, så er det godt at jeg kan ta hensyn til kroppen min.
Å leve på AAP er ikke en evig ferie. Det er mer en evig hverdag. Ikke minst gjør økonomien at de store ferieplanene legges på hylla. Ferie i Cannes, Vance, Italia eller Egypt slik vi har hatt tidligere år kan vi bare drømme om nå. En reduksjon i inntekt på 33% merkes. Da er det slutt på slike utskeielser.
Nå er ikke det å bytte ut ferie på den franske riviera med en dagstur til Strømstad det største offeret. Jeg kan lage meg gode stunder i kurvstolen på trammen jeg eller på hytta med utedoen nede i lia. (Bare det evinnelige regnet tar en pause.)
Poenget mitt er at jeg er litt lei av kommentarer som “evig ferie”, og at jeg er “heldig som kan styre dagen som jeg vil.” Jeg ville gledelig byttet bort den “friheten” mot en kropp som fungerte så bra at jeg kunne gå på jobb, kunne delta i det hektiske engasjerende livet. Ikke sitte her med pillebrett, vondter og en kropp som ikke orker.
Mine kamerater (vi på venstresida uttrykker oss slik om folk vi knapt har hilst på, men som tilhører samme parti som oss) Sofie Marhaug og Mimir Kristijansson har skrevet bok for en stund siden. Den heter Hjelp de drar til Sveits og handler om milliardærenes makt over Norge. Jeg har ikke lest boka, men jeg vurderer sterkt å gjøre det. Spesielt nå som en annen kamerat.Allan planlegger å flytte til Sveits. (Denne gangen bruker jeg ordet kamerat om et menneske jeg ikke har møtt men som jeg likevel føler en kameratslig tilknytning til. uavhengig av politisk ståsted.) Mulig Allan har misforstått den vennskapelige kappestriden vår litt. Det er bloggtoppen jeg ønsker å konkurrere om å nå først. Ikke Dufourspitze.
I likhet med Sofie og Mimir har også Allan vært på rikingsafari i Lugano. Om noen av de faktisk så noen av rikingene som har emigrert for å slippe å betale skatt vites ikke. Allan driver med litt name-dropping, men han er for diskret til å fortelle om han har sett Røkke og de andre han nevner, eller om han bare har hørt at de bor der. Jeg vet heller ikke om Sofie og Mimir har sett noen rikinger på sin safari. Jeg har ikke lest boken, bare en bokanmeldelse skrevet av Jens og Gro Rugseth, to av rikingene som har emigrert til Sveits. De har anmeldt boka på oppdrag fra E24 Norges største næringslivsavis. Det er vel ikke så overraskende at de ikke var så veldig positive til boka.
Jeg har verken milliarder av kroner eller planer om å flytte til Sveits. Trives bra her i Norge og betaler min skatt om muligens ikke med glede, så i det minste med forståelse for at det er min måte å bidra til at vi har den velferdsstaten jeg er så glad i og stolt av.
Jeg har forresten vært i Sveits to ganger. Begge ganger var lange mellomlandinger på vei til og fra den franske rivieraen. Vi hadde en påskeferie i Cannes i 2014. Så, jada, jeg har vandret blant rikinger jeg og.
Jeg synes Cannes høres flottere ut enn Lugano, men skattesystemet er sikkert ikke like forlokkende i Frankrike som i Sveits. Det er jo ikke på grunn av vakre fjell med hus oppover åssidene og en idyllisk innsjø med palmer at rikingene emigrerer til Sveits. Nei det er jo for å kunne vinke farvel til den norske formueskatten, skatt på utbytte av aksjer og sånt. Altså unngå å gi noe tilbake til landet som har bidratt til at de ble så rike. En ren ego-tripp spør du meg. (Men det er det svært sjelden noen av rikingene gjør.)
Jeg har faktisk en kamerat boende nede i Sveits. Ei som jeg har sett og snakket med. Venner på facebook er vi og. Hun flyttet til Sveits allerede på 1990-tallet, og jeg tror ikke det var på grunn av det gunstige skattesystemet. Vi gikk på radiografskolen sammen. De siste årene har vi sånn halvveis prøvd å få til et treff når hun er i Norge.
Når jeg leser innlegget til Allan om hans flytteplaner forstår jeg det som om prisnivået der nede i Lugano er litt høyt. Han skriver om havnepromenade med dyre kafeer. Det høres fristende ut med en kaffelatte ved en havnepromenade. Men siden Sveits ikke har noen kystlinje, men kun sånne båthavner som man har i innsjøer, så tror jeg en kaffe-latte kjøpt på Circle K på Vik og inntatt ved steinbordene på stranda ved båthavna nedenfor gjør samme nytten – og er langt billigere. Å bli ruinert hver gang jeg drikker kaffe-latte høres ikke fristende ut. Da er det faktisk bedre å betale pengene i skatt. Da går de til velferdsstaten og ikke bare rett i lomma på de som driver de kafeene ved strandpromenaden. (Er man på venstresida så er man selvsagt kritisk til alle former for kapitalister. Enten det er rikinger som har flyttet til Sveits eller er sveitsiske kafe-eiere som har tjent seg rike på å selge kaffe-latte til de rikingene som har emigrert.)
Nei, jeg forblir nok boende her i Drømmehuset. Ingen planer om å flytte. Det er her på Ringerike jeg hører hjemme.
I innlegget Guacamole, negler og kjerringtanker. på fredag sutrer jeg i kjent stil over at guacamole ikke er det mest spennende å reflektere over. Da får jeg følgende kommentar fra Verdande:
Ut av matboksen med deg, Brit 😉. Mexico er gode på minst to ting: guacamole og narko. Narkokartellene har overtatt mange plantasjer og eliminert eierne, eller kontrollerer dem i form av beskyttelsespenger. Selvfølgelig fordi det ligger så mye penger i eksporten.
Avocado er i tillegg miljøversting. Trenger enorme mengder vann og kjemikalier, må fraktes over lange avstander, i tillegg til avskoging for å bygge nye plantasjer.
Også kan man jo velge å lage ertemole i stedet 😊
Det var en så god kommentar at den ga meg inspirasjon til et innlegg. Takk, Verdande!
Nordmenn er i Europatoppen når det gjelder konsum av avokado. I Norge ble det i 2010 importert ca. 5.100 tonn avokado. I 2019 var tallet steget til nær 14 000 tonn, 170 prosent økning.
Avokado har gått fra sjelden og luksuriøs, til superfood. Høyt innhold av vitaminer og sunt fett beskytter mot diabetes og hjertesykdom. Den er trendy og populær blant vegetarianere og veganere.
Norge importerer mest avocado fra Peru og Chile, med Mexico på tredjeplass.
Verdens avokado-hovedstad, Uruapan i Mexico står for 40 % av verdens produksjon av avocado. I 2018 eksporterte de avokado for 2.7 milliarder dollar – bare til USA. Byen ligger på 1.840 meters høyde Den vulkanske jorda og det fuktige klimaet gir unike groforhold. Uruapan betyr «stedet med evig dannelse og fruktbarhet av blomsterknopper».
Avokadotrærne i Uruapan kan høstes flere ganger i året, og et godt tre kan alene gi 600 kilo avling.
Det gikk fint lenge, men så kom det menn med pistoler og tvang bøndene til å betale beskyttelsespenger. Narkokartellene hadde funnet ut at det var gode penger å tjene på avocadoeksport. To store narko-karteller kjemper nå om herredømme over avokado-produksjonen, og de enorme inntektene det gir. Nå er den fredelige byen Uruapan blitt en av Mexicos farligste byer, med flere hundre drap i året. Narkobandene kontrollerer alt, de som protesterer blir eliminert.
Mexico har vært terrorisert av de brutale kartellene i årevis, og det var i Uruapan narkokrigen i Mexico startet i 2006. Minst 250.000 mennesker er drept og flere titalls tusen er kidnappet eller forsvunnet siden den gang. Nå sloss ikke lenger de mektige kartellene bare om kontroll over narkohandelen. Nå kriger de med de samme metodene om den svært lukrative avokadoindustrien også. Vi snakker om halshogging, kidnappinger og henging fra bruer som noen av virkemidlene.
Fortsatt lyst på avocado? Jeg er litt i tvil selv om det egentlig står nettopp avocadosalat på menyen i Drømmehuset I dag. Skal i det minste sjekke hvor avocadoene jeg kjøper kommer fra. Men vet jeg egentlig at det står bedre til i Peru og Chile?
Avokado fra Peru, sto det på skiltet. Med liten skrift på pakningen sto det derimot at frukten var fra Israel.
Dette meldte VG i november. Jeg har ikke noe mer lyst til å støtte Israels avocadoproduksjon.
Jeg tror avocado som miljøversting og ertemole må komme i et senere blogginnlegg. Jeg kan ikke overlate til Gamle Gubben Grå å kjøpe avocado til dagens middag og må være med på butikken nå. Ikke visste jeg at guacamole og avocado kunne være så interessant.
I går var jeg på flere politiske foredrag, samtaler og paneldebatter. Slil er det når man er på Rødt-dagene. Mye politikk, mye engasjement og mye lærdom å plukke med seg. Jeg startet gårsdagen på et foredrag som het Tid for tall, Rentespesial. Marie Sneve Martinussen var i samtale med sjeføkonom i LO, Roger Bjørnstad.
Du verden for en forelesing! Her lærte jeg mye og fikk ny innsikt. Jeg er sånn som noterer med penn og papir når jeg er på foredrag og møter. Og mens denne samtalen mellom Marie og Bjørnstad foregikk der oppe på sena noterte jeg så blekket spruta.
I Norge har vi bestemt at en politisk uavhengig Norges Bank skal sette rentenivået. Dere vet, sentralbanken og rentemøte som folk har blitt mer og mer opptatt av gjennom dyrtiden. Det er altså ikke finansministeren eller andre politiske aktører som vedtar om renta går opp eller ned. Og til dere som tror at vi i Rødt (vi er jo farlige kommunister i manges øyne) ønsker en endring på den ordningen så hørte jeg ikke noe om det. Det virket som om både Marie og sjefsøkonomen fra LO mente det var en grei ordning. Styring av blant annet rentenivået kaller vi pengepolitikken. Regjeringen setter de overordnede målene for pengepolitikken som for eksempel valutakursmål, pengemengdemål eller inflasjonsmål. Og så er det opp til sentralbanksjefen og dens medarbeidere å styre pengepolitikken slik at vi styrer mot de målene regjeringen har satt.
I flere tiår har full sysselsetting vært et overordnet mål for pengepolitikken i Norge. Med full sysselsetting har folk nok penger til å kjøpe varer og tjenester. Bedriftene tjener penger og har råd til å ha ansatte. Som igjen tjener penger og i tillegg til å handle bidrar med å betale skatt og derved holde velferdsstaten i gang. Dere vet skoler, sykehus, sykehjem, veier osv… Vi får i grunn mye igjen for skattepengene våre hvis vi begynner å tenke etter.
Pengepolitikken, den som altså ikke styres politisk, har endret seg på 2000 tallet fra hvordan den var før. Mye av disse endringene er basert på amerikansnegativt lake lærebøker basert på amerikanske teorier. Økonomene som er skolert etter disse bøkene mener at full sysselsetting og lav rente ikke er mulig. At renta automatisk vil stige i takt med sysselsettingen. Vel, lav rente og full sysselsetting har vært målet i Norge siden 1960-tallet, og man har sett at det har vært mulig i tiår etter tiår. Bakgrunnen for det er at de amerikanske teoriene i lærebøkene er utledet med bakgrunn i amerikansk arbeidsliv. Arbeidslivet i Norge er organisert på en annen måte. Blant annet med trepartisamarbeid og frontfagsmodellen. I USA er jo fagforeninger nærmest et negativt onde for bedriftseiere og politikere.
Prisveksten på de fleste varer har vært stor de siste årene. Det begynte vel å galoppere for alvor i 2022. I tillegg til at renta har steget har strømregninga og ikke minst matprisene skutt i været. For matvarer for eksempel har prisveksten i mange år ligget på rundt 1,7%. Det siste året har den steget til 8,1%.
Når det er prisen på mat, strøm og renta på huslånet som øker mest rammer det hardest de som har de laveste inntektene. Dette fordi utgiftene til huslån, mat og strøm spiser en langt større del av budsjettet til disse familiene enn til de som har en høyere inntekt og derfor bruker mindre andel av sin inntekt på mat, strøm og renter.
Hvis inflasjonen var grunnet i høy lønnsvekst så hadde vi hatt mulighet til å stoppe det. Men sannheten er at de siste årene har man i realiteten ikke hatt lønnsvekst i Norge for den jevne nordmann. Lønnsveksten har blitt spist opp av prisveksten og man har det man kaller negativ reallønnsvekst. Altså at vi ar fått dårligere råd fordi prisene har økt langt mer enn lønningene for de fleste av oss. Tall viser at vi ikke har hatt reallønnsvekst siden 2015. Det vil si at vi ikke har hatt noen økt kjøpekraft på snart 10 år. Inflasjonen må derfor skyldes noe annet enn den lønns- og prisspiralen Vedum har helt siden høsten 2022 dosert mye i media om renter, inflasjon og betydning av å stramme inn. Det var tydelig at Vedum som ble finansminister høsten før hadde tatt et lynkurs i økonomi og lest de amerikanske lærebøkene jeg nevnte tidligere i dette innlegget.
I følge historien som ble fortalt i går gjorde dette Bjørnstad, som er sjefsøkonom i LO så frustrert og sint at han troppet opp på Vedums kontor og foreleste for han om Den norske modellen.
Den norske modellen er en helt konkret økonomisk modell – frontfagsmodellen – som legger rammene for hvordan lønnsveksten blir bestemt i Norge. Den skal sikre høy sysselsetting, samtidig som vi ikke får inflasjon og industridød. Ideen er at lønnsveksten i eksportindustrien setter rammene for lønnsveksten til alle norske ansatte. Fagforeningene i industrien sikrer at arbeidstakerne får sin del av verdiskapingen. Økt produktivitet skal da gi tilsvarende høyere lønninger. Dersom lønnsveksten var høyere, ville arbeidsplasser i industrien kunne gå tapt. For en bedriftseier som kun konkurrerer på det norske markedet, er ikke lønnsvekst nødvendigvis er problem. Han kan bare øke prisene tilsvarende. Men i motsetning til butikker, kan ikke smelteverkene bestemme prisen på aluminium. Den blir satt på verdensmarkedet, og det har Hydro ingen kontroll over. For eksportnæringen sikrer den norske lønnsveksten altså at de kan klare å konkurrere med andre lands bedrifter. For resten av økonomien betyr modellen at lønnsveksten ikke fører til høy inflasjon.
Bjørnstad avsluttet forelesningen han holdt for Vedum med at bakgrunnen for frontfagsmodellen var Borten-regjeringens ønske om å bekjempe inflasjon uten økt arbeidsledighet gjennom å etablere en norm for lønnsveksten. Frontfagsmodellen ble formalisert som en økonomisk modell etter at Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene la fram sin andre rapport høsten 1966. Og for de som trenger en liten oppfriskning. Per Borten, statsministeren i Borten-regjeringa. Var fra Vedums eget parti, Senterpartiet og ledet regjeringen og landet fra 1965 til mars 1971 da den måtte gå av blant annet på grunn av “interne motsetninger i EF- saken” og en lekkasje.sak.
Litt rart at ikke Vedum hadde mer kunnskap om Per Borten. SP har vel ikke hatt en statsminister siden han måtte gå i 1971.
Som mangeårig tillitsvalgt for radiografene har jeg ment relativt mye om frontfagsmodellen Om jeg har endret syn etter de siste års dyrtid? Der har jeg ikke konkludert. Frontfagsmodellen har helt klart sine styrker og svakheter. Den ble innført i 1966, samme året som jeg ble født. Det begynner å bli en stund siden. Mulig den trenger noen tilpaninger til vår tid? Det jeg imidlertid er sikker på at vi må ha en modell som er basert på norsk arbeidsliv og ikke amerikanske teorier.
Under praten om frontfagsmodellen kom de inn på en annen gammel kjenning fra jeg levde det aktive livet jeg elsket- Steinar Holden. Steinar Holden er en norsk økonom og professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hans viktigste arbeidsfelt er arbeidsmarkedsøkonomi og lønnsfastsettelse. Han har doktorgrad i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo. Han har vært leder for flere offentlige utvalg som har vært referert til som «Holden-utvalget» Han har forelest på en del tillitsvalgtssamlinger jeg har vært på og blitt referert til på flere. Han er liksom en slags guru her i landet når det gjelder arbeidsmarkedsøkonomi og var i 2020den professoren som var oftest sitert ved navn fra Stortingets talerstol.
27 januar 2023 ble det fjerde Holdenutvalget, kalt Holden 4 oppnevnt ved kongelig resolusjon som det heter, og 15 desember samme år leverte de sin rapport til finansdepartementet. Holden-4 utvalget skulle se på utfordringer knyttet til den norske lønnsdannelsen og frontfagsmodellen. Holden 4. slår går for å videreføre frontfagsmodellen og viser og at renta nok kan settes ned uten at det vil ha negativ innvirkning på sysselsetting eller inflasjon.
Glem Holden. Dette var kanskje litt vanskelig og for spesielt interesserte. Tenk i stedet litt på hvor det blir av de pengene vi betaler i økte renter. Hvor blir det egentlig av dem? Hva går de til? Det er ingen hemmelighet at bankene har vært langt flinkere til å sette opp lånerenta enn å sette opp innskuddsrenta. Både i prosent og i tid. Mens utlånsrenta har steget omtrent umiddelbart etter at sentralbanksjefen har satt opp styringsrenta mens det har tatt både uker og måneder før innskudsrenta har steget tilsvarende. Bankene tjener godt på den høye utlånsrenta. Ha det friskt i minne når den ene “sjefsøkonomen” etter den andre fra Dnb, Nordea og andre banker står i kø for å forklare hvorfor man ikke må finne på å sette ned renta.
Noen av økonomene som har fått sin kunnskap fra de amerikanske lærebøkene, de amerikanske teoriene hevder at det finnes et likevektsmål for arbeidsledighet. Altså at vi må ha en viss arbeidsledighet for at det ikke skal føre til inflasjon. Også denne myten viser Holden 4 at er feil. Det finnes ikke grunnlag for at man må ha som mål og ha en viss arbeidsledighet. Målet må være som utvalget Per Porten konkluderte med for snart 60 år siden full sysselsetting.
Økonomiske nedgangstider fører til mindre tiltro til samfunnet og mindre fremtidstro. Det gir grobunn for avmakt og fremvekst av fremmedhat og høyrepopulisme.
Vi på venstresida må tørre å ta til motmæle mot høyresidas økonomiske politikk. Da må vi ha unnskap og ikke minst fakta og tall til å underbygge argumentasjonen vår. Hvis ikke blir argumenter og hypoteser bare religion, altså noe vi bare tror men ikke kan bevise eller argumentere godt for.
Jeg ble klokere under samtalen de Marie Sneve Martiniussen og Sjefsøkonom Roger Bjørnstad hadde på senen i går. Jeg står sterkere rustet i en økonomisk debatt. Jeg håper du som har orket å lese hele dette innlegget også har lårt litt.
Siste blad er bladd om og siste bokstav er lest. Jeg er ferdig med den siste boka (så langt) til Ole Johan Andersen. Det er en sterk historie som gjør inntrykk og jeg sitter igjen med mange tanker og noen spørsmål.
Romanen kan ses på som en krim-bok med mye handling. Her er både drap, kidnapping, flukt gjennom Europa, forgiftninger, nedgravde lik og mer til. Den kan og ses på som en samfunnskritisk bok. Hvorfor er samfunnstopper i en liten by nærmest hevet over mistanke når det kommer til kriminalitet? Er vi så blendet av deres makt og posisjon at det er utenkelig at de driver med ting som ikke tåler dagens lys? På baksiden av boka skriver Andersen at det var slik for 40 år siden her i byen, og stiller spørsmål om det samme kunne ha skjedd i dag. Jeg tror ikke det er et tilbakelagt stadium. Forskjellen har økt merkbart de siste tiårene. Det er mange med litt vel høye tanker om seg selv ut fra hvilken plass de mener de har i samfunnshierarkiet.
Det er kanskje den samfunnsbiten som ga meg flest tanker og refleksjoner under lesing av boka. Hvordan tiggere er mistenkt for kriminalitet bare de viser seg på torget, mens politiet gjerne deler opplysninger om etterforskningen med presten.
Noen andre refleksjoner som meldte seg er hvor sammenvevd mennesker er i en liten by. At avstanden fra det kriminelle miljøet til politistasjonen kan bli litt for kort. Objektiviteten til en politisjef eller polititjenestemann kan fort bli svekket hvis du skåler med en person en kveld og neste dag må ta stilling til om den kan være innblandet i alvorlig kriminalitet.
Det er og rart hvordan det mennesker fra byens overklasse forteller politiet automatisk blir loggført som sannhet, mens det en dypt fortvilet ungdomskriminell forteller knapt blir lyttet til. Det er mulig satt litt på spissen, men det er lettere for politiet i boka å tro på de som er noe i samfunnet enn de som ikke har den samme automatiske troverdigheten.
Krim historien er både underholdende og spennende, og de siste kapitlene var jeg virkelig spent på hvordan historien utviklet seg og endte. Da gikk lesingen lett og boka var lett å prioritere.
Det var ikke like lett i begynnelsen av boka. Det tok lang tid før historien fenget meg, og lang tid å bli kjent med karakterene. Få de til å tre tydelig frem. Jeg tror det er etterforskeren i Andersen og hans behov for å ha med alle detaljer som gjør at jeg fant det litt trått å komme skikkelig i gang med boka. Jeg tror historien med hell kunne vært komprimert noe, og da i første delen.
De to siste kapitlene kunne forfatteren kanskje med hell ha brukt litt mer tid og ord på. Det ble litt preget av en sluttspurt. Endelig ferdig med å skrive, mens leseren ble sittende igjen med en del spørsmål som kunne vært besvart bedre.
Ser du etter en lettlest krim å ha med på stranda er det andre bøker og andre forfattere jeg ville ha anbefalt. Det samme hvis du øsker å lese krim av virkelig god kvalitet. Ole J. Andersen får nok ikke Riverton-prisen riktig ennå.
Det er og noen irriterende smårusk som jeg henger meg opp i. Som at en lærer det står at arbeider ved en barneskole har tatt med seg elever fra kokkelinja på skolen hvor han arbeider. Det finnes ikke kokkelinjer på barneskolene, heller ikke i Hønefoss.
Jeg synes og at et år går rimelig fort. Ja så fort at jeg ikke har fått med meg at det både har vært vår, sommer, høst og jul før det plutselig er februar igjen. Jeg hadde og følelsen av at handlingen som var beskrevet strakk seg over noen uker, vi har jo fulgt skikkelsene nærmest dag for dag. Plutselig var det blitt et helt år ut av det.
Misforstå meg rett. Selv om det ikke er litteratur i verdensklassen så er det vel verdt å lese boka. Den ga meg mange tanker og mye å fordøye og reflektere litt over. Det er en god egenskap for en bok. Det sier jeg ikke bare fordi det er en Hønefoss krim og fordi jeg kjenner forfatteren. Handlingen kunne vært lagt til Halden, Harstad, Horten eller Haugesund. Det er mer et samfunn hvor alle vet hvor på samfunnsstigen folk er plassert som er viktig, ikke nødvendigvis Hønefoss Flott at det røskes litt i mytene om at narkotikabruk og annen kriminalitet det er det de lavest på samfunnsstigen som driver med mens man blir mer og mer prektig og hevet over loven jo lenger opp man kommer.
Boka gjorde inntrykk og jeg anbefaler den gjerne videre til mine lesere.
I sin daglige oppdatering 6. mai opplyste FNs nødhjelpskontor OCHA at 34.735 mennesker er drept på Gazastripen. Blant dem er minst 9500 kvinner og over 14.500 barn. To dager senere, 8. mai, publiserte OCHA nye tall. De sa at 34.844 mennesker er blitt drept i krigen så langt. De skriver videre at 24.686 var blitt identifisert den 30. april, og at det blant dem var 4959 kvinner og 7797 barn.
Når noen nå henger seg opp i at tallene på døde kvinner og barn har gått ned og på den måten slår tvil om hvor reelle tallene er blir jeg litt oppgitt. Nei over 6 500 av de 14.500 barna har ikke stått opp fra de døde i løpet av de 2 dagene. Det er ikke slik krig og død fungerer. Det står at 7 797 av de har blitt identifisert. Det er fremdeles over 34.000 døde, og det tallet har steget med 109 i løpet av de to dagene. Det blir ett menneske hvert 26 minutt. Uavhengig av om det er en mann, en kvinne eller et barn. Død er død. Drept er drept.
Tallene FN oppgir har de fra Helsedepartementet på Gaza kan jeg lese i nyhetssaken i Aftenposten. Videre står det at Helsedepartementet er kontrollert av Hamas. Jeg stusser litt over den påstanden. Er virkelig Helsedepartementet kontrollert av Hamas? Helseministeren i Palestina har da vært Mai-Al-Kaila. Hun er selvsagt Palestiner men jeg trodde ikke hun var direkte knyttet til Hamas. Dette må undersøkes.
Av de opplysningene jeg får opp ser det ut som om Mai-Al-Kaila var helseminister frem til en gang tidligere i år. Hvorfor hun ikke er det lenger har jeg ikke funnet ut. Det er mindre viktig. Det er ikke henne dette innlegget handler om. Det dette innlegget handler om er 34.844 døde mennesker.
Når Aftenposten poengterer at det er Hamas som kontrollerer Helsedepartementet og samtidig slår tvil om det opereres med reelle tall på døde kvinner og barn synes jeg artikkelen får en vinkling jeg ikke helt liker. Palestinske barn får sympati av det norske folk, Hamas får det ikke. Det var jo de som “begynte”. Altså i oktober i fjor. Hvem som egentlig startet denne konflikten en gang for lenge siden er av mindre interesse.
Det var 34.844 døde mennesker en gang i forrige uke. Tallene har garantert steget siden det. Antakelig har vi passert 35.000 mennesker. Det er mange.
7.797 av de som er identifisert er barn. De vet vi navn og alder på. Det er msnge både barn og vokdne som ennå ikke er identifisert. Vi kan ikke med sikkerhet fortelle deres historie. Vi vet ikke hvem de var, hva de het og hvor gamle de var. Men de er fremdeles døde!
For meg betyr det lite om det er 7.797 døde barn eller 14.500. Det er uavhengig av tall ufattelig mange, alt for mange.
Jeg er vanligvis ikke den som slenger rundt meg med konspirasjonsteorier. Jeg har i utgangspunktet stor tiltro til FN. Men likevel er det en tanke at de nye tallene kan få betydning for USAs våpenleveranser til Israel. USA holdt nylig tilbake 3500 bomber og viste til faren for at sivile kunne bli drept, særlig i Rafah. Presset på den amerikanske administrasjonen om ikke å holde tilbake våpen kan bli forsterket nå dom det viser seg at det “bare” er 7.797 barn som er drept i Gaza.
Våpenindustrien er en viktig aktør i en hver krig. Kanskje den aktøren som tjener mest på at mennesker kriger og dreper hverandre.
I krig og kjærlighet er alt lov heter det. Da må det være lov å fremstille 7.797 barn nærmest dom en liten bagatell.
Vi tapte Eurovisjon Song Contest. Vi, som i Norge, fikk 16 poeng. Vinneren Sveits fikk 591. Det er relativt stor forskjell. Nå er det ikke noe nytt at Norge taper Eurovisjonen. Vi har tapt langt flere ganger enn vi har vunnet. Vi er faktisk den nasjonen som har tapt flest ganger. I år tapte vi for 12. gang.
Jeg liker Gåte og Ulveham, men jeg er ikke overrasket over jumboplassen. Det er ikke en typisk MGP-låt. Hva som nå egentlig er det nå for tiden. Jeg så ikke finalen i går, men jeg fikk med meg noen av bidragene. Vi kan vel enes om at her var det mye rart?
Mange av de konservativt kristne i Norge benket seg i går for å se sangkonkurransen og samtidig stemme som gale på sin favoritt, Israel. Jeg vet at redaktøren i Dagen har slitt ut knottene på samtlige telefoner i husstanden for å få avgitt så mange stemmer som mulig til Israel. ange var og samlet i et arrangement i regi av MIFF (Med Israel For Fred); gallamiddag, MGP-show og felles stemmegivning med 20 stemmer fra hver til Netanyahu, Guds utvalgte folk eller en ung artist med en fin sang. Litt usikker på om det var artisten og sangen som var utslagsgivende for at samtlige i salen var enige om hvor de skulle gi sine 20 stemmer. Er det det som kalles kollektiv hjernevask? Vi er samlet her i dag for å stemme frem den sangen vi som arrangører har bestemt at samtlige i denne sal skal gi 20 poeng?
Jeg tror mange av de kristne som så showet for første gang på mange år fikk kaffen så vel som vievannet i halsen opp til flere ganger i løpet av kvelden. Ja jeg tror de sågar både gjorde korsets tegn og ba mang en stille bønn for å beskytte seg mot mye av det de så. Jeg ser en venn av meg som tilhører den litt prektig-kristne gjengen spår MGP-sin undergang etter at han av en eller annen merkelig grunn har sett showet. Andre roper opp om at showet er et tegn på at det er verdens undergang som er nære forestående.
Hvis engasjementet for Eurovision song contest er like stort når det går mot neste finale vil jeg anta at vi får langt flere finalister i tekkelige kjoler som synger såre balader med et lite kors dinglende rundt halsen. Litt sånn frøken Bibel-stripp.
Jeg så ikke showet, jeg har ikke hørt alle sangene men jeg så stemmegivningen. Skal man tro fagjuryene var det den baste sangen som vant. Sjelden eller aldri har vel en melodi fått så mange tolvere som Nemo og The Code. Jeg likte sangen, og jeg likte den ærlige gleden Nemo viste gjennom stemmegivningen. Det var rørende å se hvor glad han ble og hvor stort dette var for han. Jeg ble rent glad i den unge personen.
Nemo Mettler er en 24 år gammel sveitsisk rapper, sanger og musiker som spiller fiolin, piano og trommer. I går sang han. Sangen inneholdt alt fra rapp til opera. I 2015 gav Nemo ut debut-EP-en Clownfisch, som nådde en 95.-plass på de sveitsiske hitlistene. I 2017 gav hen ut singelen «Du», som nådde en 4.-plass i Sveits. Og i går vant han altså ESC. I november 2023 kom Mettler ut som ikke-binær i en artikkel i SonntagsZeitung.
Sangen han vant med i går, «The Code», handler om det å være ikke-binær. Det sies at han er et forbilde for mange som føler seg litt annerledes.
Det gleder meg av mange grunner at det var nettopp Nemo og sangen The Code som vant. Spesielt når man vet at de konservativt kristne hadde mobilisert i forkant av stemmeavgivningen for å stemme frem en kandidat mer av politiske enn av sangtekniske egenskaper. Jeg tenker at Nemo og sangen hans kan ha vært noe av det som fikk de til å korse seg og snakke om verdens undergang.
Det viser og at det var musikken og ikke politikken som vant. Det er jeg glad for. Så får vi se om ESC, eller verden går under innen neste år eller om kristenfolket kupper hele finalen så vi kun får salmesang.
