Jeg spiser ikke brune barn…

Stabburet leverpostei. Du vet den gule boksen som har stått på frokostbordet i norske hjem siden 1949.

Helt siden før jeg ble født, har et barneansikt prydet den gule boksen. De første 15 årene, fra 1955 til 1970 var det Per Christensen sitt bilde. Han var sønnen til en av Stabburets direktører.

I 1970 ble bildet av Per byttet ut med bildet av en annen gutt. Jeg er usikker på hva han het, men ryktet skal ha det til at han var barnebarnet til selveste Fridtjof Nansen.

I 2003 dukket den første jenta opp på leverposteiboken, og i år har Stabburet ønsket å vise mangfoldet i Norge og latt hele ti forskjellige barn pryde den lille gule boksen.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. I sosiale medier har trollene fra de mørkeste kjellerstuene virkelig boltrer seg og samtidig fått vist sin uforstand.

Når du med stor tilfredsstillelse poster kommentaren “Jeg spiser ikke brune barn!” Ja da blottlegger du samtidig på hvilket nivå din egen intelligens er. Du forstår, det er ikke barn i leverposteien fordi om det er bilde av barn på boksen. Ikke i Sunda-boksen heller hvis den fremdeles eksisterer.  Det er heller ikke italienere i italiensk salat eller oppkvernede familier i familiedeigen, sånn hvis du lurte.

Hvis du bestemmer hva du skal smøre ut over brødskiva di før du trøkker den i kjeften ut fra hudfargen til en på et bilde på utsiden av boksen står du selvsagt fritt til det. Også til å rote gjennom hele hylla med leverpostei til du finner en boks med “riktig” bilde på. Du vil selvsagt fremstå som en idiot for betjeningen og de andre kundene, men det er ditt valg.

Stabburet har tatt bilde av 10 norske barn. Hvis du ser på bildene på boksen er det omtrent som å se ut over en gjennomsnittlig norsk skoleklasse eller barnehage-gruppe. Så ja, Stabburet har på en god måte fått frem mangfoldet slik de ønsket. Om en av barna har et par besteforeldre som er født på Sri Lanka og en annen har samtlige fire besteforeldre født og oppvokst på Toten må være relativt uinteressant når du skal velge hva du skal smøre på brødskiva di.

 

 

NÅ henter jeg frem kanonen

Det er Eurovisjonen Song Contest i Malmø i disse dager. Debatten har gått i flere måneder. Er det riktig å la Israel få delta? Jeg har aldri helt skjønt hva Israel gjør i en Europeisk melodi konkurranse. Sist jeg sjekka kartet var ikke Israel en del av Europa. Jeg vet de har vært med “bestandg”. I det minste så lenge jeg kan huske. De vant med A-bani-bi i 1978 da jeg var 12 år. Jeg likte låten og kan fremdeles nynne på refrenget.
De vant også med Hallelujah året etter.

Jeg har ikke engasjert meg så veldig i debatten om Israel bør utestenges fra Eurovisjonen sin melodikonkurranse. Jeg synes det på mange måter blir feil å blande kultur og politikk på denne måten. Det er vel ikke Netanyahu som skal fremføre bidraget i Malmø?  Samtlige israelitter er ikke ansvarlig for folkemordet lederne gjennomfører i Gaza.
Jeg tror heller ikke at en utestengelse av Israel fra en sangkonkurranse ville få Netanyahu til å stoppe herjingene.

I går var det delfinale. Og i dag henter jeg frem kanonen.
For kultur er politikk for enkelte. Når Frp-politikeren Erlend Wiborg (40), Vebjørn Selbekk (55), sjefsredaktør i dagen og sikkert flere middelaldrende menn av deres kaliber sitter og stemmer på Israel som om de skulle være 10 år gamle jenter som stemmer på sitt store ideol, ja da kan det ikke være av andre grunner enn politisk. Så engasjert pleier nok verken Wiborg eller Selbekk å være i Eurovisjonen Song Contest at de hamrer løs for å gi sin favoritt 20 stemmer.

Hvordan kan jeg vite hva herrene Selbekk og Wiborg stemmer på hjemme i sin egen stue? Jo, selvfølgelig fordi de har publisert det på sosiale medier. Selvsagt fremdeles utelukkende fordi de er så utrolig opptatt av sang.

Israel tok seg lett til finalen. Det var flere enn Wiborg og Selbekk som lot seg begeistre av denne melodien. Så mye at de stemte ikke bare en gang. Nei, heller ikke to ganger men opp til 20 ganger. Det maksimale antall ganger det er lov å avlegge stemme.
Hvor fikk de denne ideen fra disse middelaldrende herrer med en plutselig fanatisk interesse for Israelsk poulærmusikk? Jo oppskriften står på MIFF sine hjemmesider. De har mobilisert til kamp i forkant av konkurransen. Både hvilket nummer de skulle sende SMS til og hvilken tekst meldingen skulle ha. Det eneste som mangler i oppskriften du kan lese her er klokkeslettet du kan stemme.
Du behøver verken se programmet eller ha hørt sangen for å avgi din stemme.

Hvorfor dette irriterer meg nok til å finne frem kanonen?  Jo, fordi denne mobiliseringen av mennesker rundt om i verden som stemmer på Israel mer enn på en sang kan gjøre at Israel vinner hele konkurransen. Ikke fordi de nødvendigvis har den beste melodien, men fordi politiske støttespillere av Israel gjør dette om fra en vennskapelig musikkonkurranse til politikk.

Jeg blåser egentlig i hvem som vinner Eurovisjonens song contest. Men jeg synes vinneren skal kåres på bakgrunn av musikalske kvaliteter og ikke på grunn av en politisk hyllest til en statsledelse som bedriver folkemord.
Tenk for en fjær i hatten en slik seier vil ha på Netanyahu! Nærmest en oppfordring til å fortsette sine herjinger mot det palestinske folket.  En hyllest av hans politikk.

Palestina er ikke en del av Eurovisjon-sirkuset. Palestina er ikke en gang anerkjent som egen stat.  Det er ikke noen de som ønsker at folkemordet i Gaza kan mobilisere folk til å stemme på.

Etter delfinalen i går steg Israels bidrag til en annen plass på rankinglista. Fortsetter mobiliseringen kommer Israels bidrag til å havne helt i toppsjiktet, kanskje vinne hele konkurransen.

Nå ønsker jeg å mobilisere alle dere som mener at Eurovisjonen Song Contest skal være en konkurranse for populærkultur, ikke en arena for storpolitikk. Se finalen på lørdag. Stem på den melodien du liker best, og la 8-10 åringene hamre inn stemmer på sine favoritter.

La den beste melodien vinne. La ikke Melodi Grand Prix bli en arena for politisk maktutøvelse.

Er det dette skattepenga mine går til?

Om jeg kanskje ikke betaler min skatt med glede, så har jeg forståelse for hvorfor jeg betaler skatt. Jeg liker tanken på å bidra til fellesskapet og betaler gladelig min skjerv for å få veier, skoler og sykehus. Ja mye annet og som jeg mener er kjekt å ha.
Å bruke en god del penger på å hente hjem en syk ferierende konge ser jeg på som en selvfølge.

Likevel. Til tross for min positivitet for å bidra på spleiselaget, dugnaden, så er jeg jo interessert i at disse pengene jeg betaler inn til fellesskapet blir brukt fornuftig. At de ikke sløses bort på tull og unødvendigheter.

Når man nå har brukt 2,6 millioner kroner på å hente terrorsiktede Arfan Bhatti hjem fra Pakistan, ja da må jeg si at jeg er usikker på om det var vel anvendte penger. Jeg regner kjapt i hodet. Det er sånn ca det jeg har betalt i skatt i de 30 årene jeg har vært i arbeidslivet.
Alle pengene jeg har betalt inn til fellesskapet etter å ha slitt og jobbet i et helt yrkesliv har altså fellesskapet svidd av på å hente hjem en terrorsiktet fyr for at han skal vitne i en rettssak.

Så langt har vi ikke fått mange ord for pengene. Han har vel enn så lenge ikke sagt noe av interesse, og det kommer han mest sannsynlig ikke til å gjøre heller. Ikke fordi han ikke har opplysninger som kunne ha opplyst saken, men fordi han rett og slett ikke vil.

Hyggelig besøk

Jeg var ute hos Høvdingen i dag. Da jeg drev og satte på kaffe ble jeg var en bevegelse utenfor kjøkkenvinduet. Litt overrasket tittet jeg ut. Hvem drev og lusket på baksiden av huset?

Jeg så rett i den hvite bakparten på et rådyr. Det spratt forbi kjøkkenvinduet og videre bortover langs husveggen. Da det kom ut der solskinnet nådde bakken stoppet det opp en stund før det la seg ned i gresset.

Ser du det på bildet over her?

Nå da? Bildet er uklart fordi jeg måtte zoome relativt mye. Det lå der lenge. Stirret litt på meg da jeg kom nær vinduet I iver etter å fotografere, men ble rolig liggende. Det er vel vant mef Høvdingen og vet at han ikke utgjør noen fare.

Det er ikke første gangen vi ser rådyr når vi besøker Høvdingen. Kjør forsiktig! Jeg har noen rådyr gående rundt her. er som regel noe av det siste han sier til oss før vi reiser hjem.

Rådyr, elg og småfugler.  Høvdingen liker å følge med på dem alle. Påpeker ofte hvor godt det er å få bo slik til. For han har det helt klart noe med livskvalitet å gjøre.

Mens jeg trakter kaffen tenker jeg på hvordan jeg skal få kommunebyråkrater og politikere til å forstå at ikke alle eldre ønskes å stues sammen i lettvinne leiligheter i sentrale strøk. At når eldre mennesker ønsker å bo hjemme så lenge som mulig så mener de hjemme. Hjemme der de har bodd kanskje hele livet. Hjemme i skogen, ved fjorden, på gården, i huset eller hvor nå hjemme er og har vært.

 

 

Siste hvile over bakken

Plassen på mange av våre kirkegårder og gravlunder begynner å fylles. Om 25–30 år vil det ifølge SSB dø 20.000 flere i året enn det gjør i dag.  Problemet er altså økende.

En grav har som regel en fredningstid på 20 år. Det kan etter to tiår søkes om å fortsette gravfestet, eller man kan slette graven. Jeg synes det ville være trist hvis graver som regel ble sletter etter 20 år. Ikke bare av hensyn til de pårørende, men og av historiske og kulturhistoriske hensyn. Når jeg er på kirkegårder liker jeg å gå og lese på gamle gravstener. De rommer ofte mye historie. Her hviler Gaardbruker Johan Andersen og hustru Anna født Ruud…. for eksempel. Eller du kan se at mange i en familie har dødd i løpet av få dager, og undres over hva som skjedde.

Flere og flere velger urnegrav og bisettelse i stedet for kistegrav og begravelse. Det letter problemet med plassmangel noe, da urnegraver er mindre enn kistegraver. Men på sikt vil nok heller ikke dette være nok til å løse utfordringene.

Det blir samtidig færre som begraves i familiegraver. Man bor ikke lenger alltid på samme sted som der foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hadde sitt liv og virke.

Nye løsninger vil etter hvert tvinge seg frem. En løsning er urnegraver uten gravminne. Jeg tror det heter det. En sten, eller annen form for støtte med en universal tekst som Hvil i fred. og et blomsterbed, mulighet for å sette fra seg en blomsterbukett eller tenne et lys. Og så er urner gravd ned rundt. Man vet ikke hvor mange eller hvem. Vi har noen av våre kjære i en slik gravlund. Det var deres ønske. Jeg synes det er kaldt og upersonlig. Jeg føler for å ha et gravsted med navn, fødsels- og dødsdato. Urnegrav går greit. Gamle Gubben Grå har tatt den samtalen for mange år siden. Jeg vil ha bisettelse, han begravelse. Det respekteres.

Foto: Håvard J. Russnes

I 2021 ble loven endret. Det er ikke lenger noe krav om at en urne skal være dekket av jord.  Det åpner muligheten for nye gravskikker. Dette leste jeg i en artikkel her om dagen. Notodden har fått landets første urnevegg. den dere ser på bildet over.  Dette var en så flott løsning og et stilrent og flott monument som viste de avdøde den respekt jeg mener de fortjener. Her er det og plass til inskripsjon av navn og dato på plata foran hver urnegrav. En god løsning etter mitt syn. De etterlatte behøver ikke å stå krumbøyd å stelle et blomsterbed, men kan sitte på en krakk med navnet til den avdøde i forkant, minnes og finne roen.

Nå følger flere kommuner etter. Bergen har klar en urnevegg i løpet av året. Oslo gjenåpner et urnehus. Det er også godkjent en urnevegg i Tønsberg.

Kommunene ser store besparelser i både penger og areal. Notodden sin urnevegg ble bygget for halvannen million kroner. Der vil det bli plass til minst 400 døde – fordelt på bare rundt 20 kvadratmeter.
Sagt på en annen måte: På et areal som rommer fire kistegraver, kan det nå gravlegges minst 100 ganger flere. Kostnaden pr. grav blir kuttet kraftig.

En løsning som er rimeligere for kommunen, som løser utfordringene med plassmangel og som fremdeles evner å behandle de avdøde med den respekt de fortjener, som lokalpolitiker ser jeg at dette er en løsning jeg vil fremme når behovet melder seg ved våre kirkegårder. Jeg vet det begynner å bli litt fullt på et par. Dette synes jeg virkelig var en god løsning.

Ja, så god er den at jeg straks viste bildet av urenveggen til Gamle Gubben Grå og fortalte at hvis en slik urnevegg ble reist på Hønefoss kirkegård var det et gravsted for meg. Jeg skrev og til Håvard Russnes, kirkevergen på Notodden, og spurte om lov til å bruke bildet hans på bloggen min, noe jeg fikk lov til.  Slik jeg ser det var dette en utrolig god løsning på et økende problem.

 

Å reise kollektivt….

I dag skulle både Gamle Gubben Grå og jeg ned til byen i hvert vårt ærend, og siden bilen var på verksted måtte vi ta bussen. Det er ikke ofte vi kjører kollektivt her i byen, så jeg startet med å sjekke rutetabellen.
Jeg skulle være i byen klokka 13, Gamle Gubben Grå klokka 13.20. For å rekke det måtte vi ta buss herfra klokka 10.52. Det er tross alt en 15 minutters busstur herfra til sentrum.

Jeg har Brakar-appen. Appen du bruker for å kjøre buss i Buskerud. Det hender jeg tar bussen til Oslo. Så jeg kjøpte billetter på forhånd. For å transportere oss to ned til byen betalte jeg den nette sum av 84,- kroner.

Vi var altså i sentrum to timer før vi hadde avtalene våre. Den tiden må jo fylles med noe. Så det ble… Ja, du gjettet riktig. Kaffe-latte.
Etter kaffepausen ruslet jeg bort til rådhuset hvor jeg hadde min avtale.

Gamle Gubben Grå hadde sin avtale på andre siden av byen for der vi bor. Oppe på Hvervenmoen, som det heter. Det er litt stigning opp dit, så han valgte å ta buss. Han har ikke den ønskede appen, og måtte derfor betale den nette sum av 62 kroner for å bli fraktet opp bakken. (Det er litt lenger enn det, da. Bussturen tar i følge rutetabellen 10 minutter.) Han ville ha spart 20 kroner på å installere appen ble han fortalt. Men for Gubben er det sånt han vil holde på med i ro og fred, og ikke mens en bussjåfør står og venter på betaling. (Og så er han litt vrang.)

Etter avtalen skulle han til bilverkstedet og hente bilen. Det ligger på en tredje kant av byen, eller litt utenfor da. Så han valgte buss med overgang til en ny buss. Det kostet og 62 kroner.
Vi har altså kjørt buss for 208,- kr. i dag.

Hadde vi hatt bil hadde vi dratt herfra 12.30. Gamle Gubben Grå sluppet meg av på Rådhuset før han dro til sin avtale. Og ja, om han måtte oppom der verkstedet ligger så hadde vi brukt bensin for rundt 20 kroner på samme runden.
Jeg er ikke alltid sikker på om det lønner seg verken tidsmessig eller økonomisk å kjøre kollektivt.

 

Bevæpna politiker

Sånn for ordens skyld. Våpenet på bildet er en startpistol, og bildet er tatt i forbindelse med et av familiens påskeskirenn. Som politiker er “våpenet mitt” ordet. Gjerne ladet med både sarkasme og et snev av ironi.
Andre politikere tyr til andre våpen. Muligens ikke i de politiske debattene, men dog.

Den finske riksdagspolitikeren Timo Vornanen for eksempel.
På torsdag var det plenumsmøte i Riksdagen som skal ha vart til klokken 02 natt til fredag,  Om Vornanen var der til møtets slutt vites ikke.

Ved 03.30 tiden havnet Vornanen i en krangel med en mann fra et annet selskap, på utestedet og karaokebaren Ihku.
Man kan ikke vite med sikkerhet, men det er nærliggende å tro at Vormanen har gått fra Riksdagen og til Ihku uten å ta en tur hjem først. Jeg vet i det minste at hadde jeg kommet hjem rundt klokka 02 om natta etter et langt politisk møte, ja da hadde nok senga lokket mer enn å ta en tur på byen.
En øl, kanskje med kolleager, på veien hjem. Ja, det kan jeg se, men hjem og så ut igjen på den tiden av døgnet… Vi snakker om en voksen mann på 54 år.

Nok om det.
Etter krangelen inne på baren befant kranglefantene seg raskt utenfor karaokebaren. Det går ofte slik når man krangler i en bar. Utenfor tok plutselig Vornanen frem et finkalibervåpenet han hadde med seg. Han pekte løpet på våpenet mot de tilstedeværende. Etter dette skjøt han ett skudd i bakken.
Politiet kom raskt til stedet, og Vormanen ble pågrepet og måtte tilbringe natten og litt til i politiets varetekt. Først på lørdag ettermiddag ble han sluppet ut.

Vormanen har lisens på våpenet fordi han er jeger, men dog.  Hvorfor går en 54 år gammel fyr på bar med våpen? Hadde han også med seg våpenet på møtet i Riksdagen? Er det vanlig for finske riksdagsmedlemmer å vandre rundt med våpen i dokumentkofferten eller på innerlomma?

Ut fra reaksjonene i det finske politiske miljøet er finkaliber våpen eller andre våpen ikke en del av vanlige hjelpemidler i politisk arbeid.

Hvilket parti Vornanen representerer spør du? Han representerer Sannfinnene. Sannfinnene er et nasjonalistisk og populistisk politisk parti i Finland. Sannfinnene ble grunnlagt i 1995 på restene av Finlands landsbygdparti. Sannfinnene ønsker en restriktiv flyktning- og innvandringspolitikk basert på prinsippet om assimilering. Partiet vil styrke forsvarsevnen og grensekontrollen, og kritiserer den politiske integrasjonen i EU.
De fikk en oppslutning på 20,1% ved valget i 2023 og har 46 representanter i Riksdagen og er det nest største partiet.

Jeg føler det skremmende at godt voksne Risdagsmedlemmer vandrer rundt med våpen på seg på bar og kanskje og på politiske møter. At en voksen mann som har permisjon fra sin stilling som politimann går rundt med våpen, og skyter med det i sentrum av byen nattestid. Selv om han skjøt i bakken.
Det som skremmer meg mest med dette er at et medlem av Riksdagen ikke har bedre gangsyn.

En ting er at Riksdagsmedlemmer, og stortingsmedlemmer for den saks skyld skal velges av folket. At de ikke er feilfrie og har levd feilfrie liv. Jeg vil heller ha et menneske som har vært ute en vinternatt til å være med å lede landet enn en politisk broiler som har studert samfunnsøkonomi og gått gradene i ett eller annet parti-hierarki.
Men jeg tenker at når de er valgt til et slikt verv, ja da kobler du inn hjernen før du begynner å vandre rundt i samfunnet.

 

 

 

Svenske tilstander….

På onsdag kveld gikk maskerte personer til angrep på et politisk arrangement i Sverige.
Kanskje ikke noe nytt. Det har vært mye uro der borte.

Høyresiden i politikken og dens sympatisører snakker ofte om “svenske tilstander”. Det gjør Sylvi Listhaug i sin prektige, blenda-hvite blondebluse,  mer militant-kledde personer som har det med å tenne på bøker og mange avskygninger mellom disse.
De mener at problemene med sosial uro, bandekriger, vold, og drap skyldes for stor innvandring, og advarer mot at disse “tilstandene” kan spre seg hit.

Uro og bråk er i følge dem synonymt med innvandrere fra enkelte land, gjerne basert på religion. Eller muligens de mener at det er genetisk, jeg er litt usikker.
De maner i det minste til en “de og oss” tenkning hvor “vi” er prektige blenda-hvite engler, relativt lik Sylvi, mens “de” er svartsmuskete, lovløse voldsmenn (og kvinner) med etnisitet fra en annen del av verden.

Men det var ikke “de” som angrep et politisk møte denne onsdagen. Det var ikke rabiate innvandrere med bakgrunn fra islamistiske land som angrep Rasmus Paludan, eller hans likesinnede.
Det var ikke en politisk demonstrasjon med provoserende Koran-brenning hvor motkrefter hadde møtt opp for å ta til motmæle – eller være med  på “moroa”. Slike arrangement har det med å tiltrekke seg bråkmakere fra begge sider. Bråkmakere som kanskje ikke er så opptatt av integreringspolitikk eller religion, men som lar seg lokke av gatekamper og uro.

Ifølge svenske medier skal maskerte personer ha kastet røykbomber inn på et politisk arrangement i regi av Vänsterpartiet og Miljöpartiet. Noe som tilsvarer Rødt og MDG. Møtet var i en møtesal på et teater. Et hyggelig møte med kaffe og boller. En paneldebatt om antifascisme var temaet for møtet.

De maskerte personene angrep med fysisk vold mot besøkende, med forsvarsspray og vandaliserte lokalene før de kastet en slags røykgranat som fylte foajeen med røyk. Flere personer ble fraktet til sykehus.

“Svenske tilstander”. Slik vil vi ikke ha det!
De som angrep var ikke rabiate islamister. Det var ikke “de”. Det var “vi”. Høyre-ekstremister.  Sympatisørene til Sylvi i blondeblusen og til de som brenner bøker på gater og torg.

Sveriges statsminister Ulf Kristersson kommenterte hendelsen onsdag kveld:

– Et angrep mot et demokratisk møte, er et angrep mot hele vårt demokrati. Det er rystende opplysninger at et møte holdt av Vänsterpartiet har blitt stormet,

I et demokrati har vi ytringsfrihet. Det er den friheten som gir folk lov til å stille seg opp foran en moské eller hvor det måtte provosere mest å tenne på hellige bøker.
Den samme ytringsfriheten som beskytter slike ytringer beskytter også de som arrangerer en paneldebatt om antifascisme inne i en lukket møtesal.

De høyre-ekstreme vinner aldri fram med ord og argumenter, fordi folk flest gjennomskuer det de står for. Derfor forakter de demokrati og fri meningsbrytning. I stedet tyr de til vold og trusler.  Målet er at ingen lengre skal tørre å si dem imot.  De prøver å skremme oss til taushet.
Da må vi svare med å heve stemmen.

——

Jeg har skrevet om Sylvi Listhaug i dette innlegget. Jeg ser ikke på henne eller Fremskrittspartiet som høyre-ekstreme. Men samtidig er Sylvi den demokratiske stjerna i mange høyre-ekstreme miljøer. Sylvi er ikke dum. Hun vet det.  Noen ganger er uttalelsene hennes spisset slik at de blir bifalt i disse miljøene.

 

Ikke mitt barn

En rektor ved en barneskole i Oslo sendte tirsdag ut en melding til foreldrene. Der skriver han at han har fått rapporter om hendelser der en del av guttene på mellomtrinnet er involvert.  Ifølge skolemeldingen drar guttene hjem til jevnaldrende de har noe utestående med, for å «ordne opp». De skal ha utført hærverk og nasking. Enkelte av hendelsene skal være politianmeldt, ifølge meldingen.

Han ber foreldrene snakke med barna sine om meldingen og hva barna gjør når de er med venner.  En særlig bekymring er at det er tegn til at eldre ungdommer har en kobling til guttegruppen, og at et par av disse kan være i kriminelle miljøer, ifølge rektoren. 

Til Aftenposten, som jeg har funnet opplysningene i, sier rektoren at episodene bare har skjedd på fritiden, men at han føler et ansvar for å fortelle foreldrene om det han har fått vite.

“Jeg håper foreldrene bruker informasjonen fra oss til å snakke med barna og kanskje sjekke ut hva barna gjør på fritiden. Om to måneder er disse elevene ferdig på skolen vår og skal over på ungdomsskolen. Jeg ville informere foreldrene nå, så ting ikke utvikler seg.”

En samvittighetsfull rektor som gjør jobben sin, og litt til. Bryr seg om både skolehverdagen, fritiden og fremtiden til elevene. Det er mange slike flinke skolefolk i norsk skole.

Så håper jeg foreldrene tar den meldingen på alvor. At de setter seg ned med poden og tar den praten. At de ikke har det så travelt at de utsetter praten til helgen, neste uke, sommerferien… Helt til det går i glemmeboken eller bare virker rart å skulke ta opp en melding som er mange måneder gammel.

Jeg håper de ikke tenker at den tar sikkert far når han kjører på trening, eller mor til helgen når poden er hos henne. Og jeg håper de ikke bare klikket vekk meldingen og tenker: Det gjelder ikke mitt barn. Mitt barn er ikke med på slikt.

Det er snakk om unger på mellomtrinnet. Unger som skal over på ungdomsskolen til høsten. Unger på 12-13 år. Unger det ikke er for sent å få på rett kurs hvis de voksne er villige til å tenke tanken på at det kan være deres barn. Være seg bevisst sitt foreldreansvar og tar grep.

 

Krig.

Mellom 7. oktober 2023 og 3. april 2024 har minst 32 975 palestinere blitt drept på Gazastripen.
Minst 224 hjelpearbeidere har blitt drept.  179 FN-ansatte har blitt drept (det høyeste antallet i én konflikt noensinne). 176 jobbet for UNRWA, én jobbet for WHO, én jobbet for FNs utviklingsfond (UNDP), og én jobbet for UNOPS.

Natt til søndag sendte Iran hundrevis av droner og missiler mot Israel. Angrepet startet i 22-tiden i går kveld.
Britiske og amerikanske jagerfly tok av og bidro til å skyte ned iranske droner over Irak og Syria før de nådde Israel. Hizbollah hevder at også de har skutt raketter fra Libanon mot den israelskokkuperte Golanhøydene. Houtimilitsen i Jemen hevder de deltar i angrep på Israel.
Israel planlegger nå for et betydelig motangrep.
Iran advarer USA mot å blande seg inn i konflikten. Fra USA har man gjentatte ganger gjort det klart at USAs støtte til Israel er ubrytelig.

Krigen i Midtøsten eskalerer. Flere er redd for at det vi ser nå i Midtøsten og i Ukraina er starten på tredje verdenskrig.

Krig er redsel, skader, lemlestelse og død. Krig er ufattelige ødeleggelser. Krig er ikke underholdning på blogg.

Jeg grøsser når jeg leser om nattens hendelser i Midtøsten. Engster meg for hvordan dette vil utvikle seg.

Ser på bildet av det Israelske krigskabinettet som samlet seg i går kveld. En haug menn og to damer i et rom med dataskjermer på veggene. Ingen vinduer.  Sikkert i en bunker eller annet trygt sted hvor missiler og fragmenter av droner ikke kan treffe dem.

I lignende rom sitter de som bestemmer at britiske og amerikanske jagerfly skal ta av og delta i krigen langt, langt fra USA og Storbritannia.
Jeg vil anta lederne av Hizbollah og Houtimilitsen i likhet med Hamas har lignede rom de sitter trygt i mens de og sender andre i krig for seg.

Krig har ingen vinnere, bare ufattelig mange tap.