Her sitter jeg ed tekopp og tastatur og forbanner at jeg ikke husket å ta bilde av middagen min i går. Marinert svinefilet og stekte poteter med grønnsaker. Det er Katrine Stenhjem som er over meg på topplista. Men så er det ikke mat Katrine skriver om i sitt siste innlegg. Det er mote. Jeg blir så glad at jeg nesten tar noen dansetrinn. Het til jeg kommer på at denne kjerringa har enda mindre greie på mote enn hun har på mat.
Ønskelista skriver Katrine at hun viser oss. Tilfeldigvis er alle tingene på den ønskelista hos det firmaet hun får prosenter av salget på. Snakk om flaks.
Jeg har ingen slike sponsoravtaler, dessverre, Men er det noen som har lyst til å inngå avtaler med velvoksen kjerring på 59 for å reklamere for mote er det bare å ta kontakt. Kjerring 59 år. Det går noen tanker gjennom hodet mitt. Nå kan jeg ikke lenger skrive at jeg er 58 år. Fra og med i dag må jeg plusse på ett år på alderen min. Ikke det at det muligens er den helt store forskjellen på å være 58 og 59, men gleden ved å bli ett år eldre slik man hadde når man gikk fra 4 til 5 år eller fra 17 til 18 er borte. 59 år. Neste år er jeg 60.
Men la meg ikke grave meg ned i dette med alder. Alder er kun et tall. Jeg er jo frisk og rask og ingen som ser meg ville tippe på at jeg er en dag under 60. Uføretrygdet enke med en kropp full av skavanker – og nå altså 59 år. Jeg føler ikke akkurat for å innta cat-walken og bruke kroppen min som reklameplakat.
Ønskeliste kan jeg jo ha for det. Datteren maste om det da jeg snakket med henne sist. Jeg ransaket hode da, og gjør det samme nå. Men kommer ikke på noe jeg ønsker meg av ting ungene lett kan fikse. Jeg har ikke titta så mye i klesbutikkene at jeg har sett klær jeg har lyst på. Dessuten er klesskapet relativt fullt. Jeg er mer i å kvitte meg med ting modus enn å fylle opp Drømmehuset med enda mer ting.
Eller jeg vet hva jeg ønsker meg. En 3-roms leilighet med terrasse eller veranda. Den skal ha lave felleskostnader. Mange av de som legges ut for salg nå har jo felleskostnader på både 10 og 15.000. De skal være av litt størrelse. I det minste over 60 kvm. Det bygges mange bøttekott-leiligheter for tiden. De skal ha trappefri adkomst eller heis. Og en ting til. Den skal ikke ha vaskemaskinen på kjøkkenet. Jeg ser flere og flere leiligheter med den løsningen. Og nei, ikke felles vaskelkjeller heller. Vaskemaskinen skal jeg ha på badet, eller helst eget vaskerom. Ja, og så skal prisen være slik at jeg kan bytte hus med leilighet og være gjeldfri,
Det plinger i mobilen. En sms. En bursdagshilsen tenker jeg og smiler litt for meg selv. Det var det ikke. Det var fra Helse Norge. De minner om en legetime senere denne uka….. Det er ikke fritt. Jeg føler alderen tynger i dag……
Det er mandag og ny uke. Jeg sitter her med tekopp og tastatur og skal prøve å være litt poetisk. Det er Mestro06 som ligger over meg på topplista. Det er han som har valgt Lærdom av livet som tema. I grunn et spennende tema.
Mestro06 skriver at i det gode livet så noterer man ned høydepunktene. Jeg sukker for meg selv og tenker at det er at godt stykke mellom høydepunktene i livet til denne kjerringa her. Likevel er jeg i likhet med Mestro06 spent på neste kapittel. Spent på hva fremtiden har å bringe. Spent på en god måte. Jeg frykte ikke fremtiden, jeg har fremdeles fremtidstro. Så jeg tar en dag av gangen, og ser hva denne dagen har å by meg. (Noen mail som må sendes. Jeg skal ut til Høvdingen, og så må jeg ikke glemme å ringe Svoger.)
Livet har mye lærdom å gi. Noe det har lært meg er at det kanskje ikke er en forutbestemt plan med hvert enkelt liv. At livet blir til mens vi lever. At vi er en del av samfunnet. En liten brikke. Viktig for de vi har rundt oss, men ikke avgjørende for det store bilde. Verden snurrer ikke rundt meg som akse. Jeg er ikke universets sentrum hvor alle andre er statister. Jeg møter oftere og oftere mennesker som tror livet bare dreier seg om dem.
Jeg studerer meg selv ofte i speilet, men hvem studerer du, når du ser på deg selv i speilet? Det er Mestro06 som stiller dette spørsmålet. Uthevet tekst i disse innleggene er som regel sitater fra Mestro06 sin tekst. Er ikke svaret på spørsmålet over ganske åpenbart? Han ser seg selv når han stirrer i speilet. Alle vi andre ser oss selv. Og tro meg, svært få gransker deg så nøye som det du selv gjør i speilet.
Det kan være litt uklart noen ganger å planlegge videre for livet. Det er vel noe av det livet har lært meg. At det sjelden går som man har planlagt. Denne sommeren, for eksempel, ble helt annerledes enn det jeg hadde tenkt. Livet ha lært meg at det kanskje er greit å ikke planlegge livet i detalj, bare ta en dag av gangen og gjøre det beste ut av den.
Hvem er du virkelig? spør Mestro06 videre. Jeg er ei kjerring som lever livet mitt etter beste evne. Holder ikke det? Må man være noe spesielt og unikt? Kan man ikke bare være seg selv på godt og vondt. Være fornøyd med det? Må man liksom være så unik?
Hvordan er din livssituasjon? Noen ganger tror jeg enkelte tenker litt vel mye på hvordan livssituasjonen deres er, og litt for lite på hva de selv kan gjøre for å endre på den hvis de ikke er fornøyd med situasjonen. Kose med misnøyen og velte seg i egen elendighet. Livssituasjonen min har endret seg mange ganger de siste årene. Jeg er i en helt annen situasjon nå enn jeg var for bare få år siden. Før hadde jeg en spennende hverdag, en interessant jobb, god økonomi og reiste på fine ferier med ektemann og familie. Nå er jeg en sliten, uføretrygdet enke som må tenke økonomi på en helt ny måte. Jeg kunne valgt å grave meg ned i selvmedlidenhet og bruke hver mulighet jeg fikk til å klage over hvor synd det er på meg. Jeg velger å ta en dag av gangen og labber trøstig videre.
Du er kanskje ikke så flink med selvransakelse, skriver Mestro06. Jeg kan være enig med han i det. Jeg bruker ikke alt for mye tid på selvransakelse. Ser det i grunn som et sunnhetstegn. Ikke det at jeg mener at jeg ikke har feil og mangler. Det har jeg som alle andre, men at jeg ikke bruker tid på å tenke alt for mye på meg selv. Det finnes viktigere ting enn meg å bruke tankene på.
Det finnes demoniske manifestasjoner gjennom alle mennesker skriver Mestro06. For noe stort sprøyt, sier jeg. Hvis du begynner å tro du er besatt av demoner, søk profesjonell hjelp! Da mener jeg ikke demonutdrivere eller andre kvakk-salvere men lege og psykiatri.
Det er kanskje litt leit å få vite at din barndomsvenn har gått bort, men hvor er han i dag?Noen ganger føler jeg at Mestro06 skriver direkte til meg. Det er ikke litt leit at GGG, kjæresten og ektemannen min har gått bort. Det er uvirkelig, grusomt og ufattelig trist. Men livet går videre. Selv om savnet til tider er nesten overveldende er det ikke noe annet alternativ enn å fortsette en dag av gangen. Hvor han er i dag? Kroppen er vel stort sett fremdeles relativt intakt i den kista nede i graven på kirkegården. Sjelen hans…. Jeg tenker vel at den lever videre i hjertene til alle vi som var glade i han. At jeg på en måte tar han med meg videre i livet mitt. Eller minnet om han er kanskje mer riktig å si. Jeg tror på en himmel, men er mer usikker på om det finnes et helvete.
Livet fortsetter. Mitt liv er ikke i mine hender. Men det er i mine hender og mitt ansvar å gjøre det beste ut av det livet jeg har fått. Man snubler, og reiser seg igjen. Fortsetter livet. En dag av gangen.
Det er på tide å gå framover uten å snu seg tilbake. Noen ganger er det et smart råd. Så lenge man tar med seg lærdommen av det livet har lært en, og ikke gjør samme feil gang på gang. Jeg dveler gjerne med minnene om over tretti år med GGG, men behøver kanskje ikke tenke så mye på det siste døgnet han levde og akkurat dødsøyeblikket. Ikke terpe på de ting jeg angrer på at jeg ikke gjorde annerledes de siste timene, for jeg visste ikke at det var de siste timene. Hvordan kunne jeg vite det? Da hadde jeg selvsagt prioritert annerledes. Slike tanker tenker jeg det er greit å legge bak seg å gå videre. Gjort er gjort. Man skal ikke bedømme fortiden ut fra kunnskap man har i ettertid.
Jeg tror ikke på mirakler. Men jeg tror på at fremtiden har noe godt i vente for de fleste. At man må ha den troen og benytte seg av de venner og andre som vil være med på å male fremtiden lys. Ikke sorgfri, men lys. Så tar man en dag av gangen, og gleder seg over hva akkurat denne dagen har å gi. Sola skinner og det er lovet temperaturer på over 20 grader også i dag.
Vær et forbilde, skriver Mestro06. Jeg vet ikke om man skal strebe etter å være et forbilde for andre enn seg selv. Verden dreier seg ikke om deg. Du er ikke så viktig som du selv kanskje tror. Ikke ha for store forventninger til deg selv eller fremtiden. Ikke tro at du skal utføre mirakler. Vær fornøyd med å være den du er. Med ode og mindre gode dager. Med optimisme om at livet har gode stunder i vente, for det har det for oss alle bare vi ikke setter kravene til hva gode stunder er for høyt.
Den viktigste lærdom livet har gitt meg at det er viktig å leve mens man gjør det. Ta en dag av gangen. Nyte det den har å gi og ikke bruke for mye tid på å dvele ved fortiden eller legge planer for fremtiden. Leve her og nå og gjøre det beste ut av dagen i dag.
God morgen kjære lesere!❤️ I dag er det Monica som er på plassen over meg på topplista. Det er grunnen til denne hjertelige starten på blogginnlegget mitt. Hun er litt mer høflig og hjertelig enn meg Monica.
Jeg vil ikke påstå at grønsåpelukta er direkte påtrengende i Drømmehuset, shining av hus som jeg liksom gjør hver lørdag utgikk i går. Det er valgkamp. Jeg skulle på torget. Ingen kan forvente at jeg har ferdig striglet hus før jeg skal ut døra klokka 10 om morgenen. Når jeg kom hjem var jeg for sliten til å gyve løs med vaskefilla. Det holdt å lage middag og sette på oppvasken. Jeg får ta det igjen i uka som kommer. Det er ikke så ille her heller. Hadde helt klart tort å slippe folk inn døra hvis det skulle dukke opp noen.
Jeg har ikke startet opp ledlysa for sesongen, ikke begynt å tenne stearinlys heller. Men det er vel snart tid for det. Det begynner å mørkne om kveldene. Jeg liker det liker lys i mørke kvelder – både på terrassen og inne.
Det var gøy på torget i går. Gøy når partiet seiler i medvind. Gøy og at nye medlemmer melder seg inn hele tiden. Fikk melding i går kveld om nok et nytt medlem. Som leder for lokallaget får jeg mail hver gang noen i Ringerike og Hole melder seg inn. Vi har fått 4 nye medlemmer nå i løpet av to uker. Nå har vi 99 medlemmer. Bikker vi 100 før valget? Det hadde vært gøy.
Jeg er muligens litt Duracellkanin på torget, men synes jeg har vært flink til å roe ned denne høsten. Løper ikke etter motvillige forbipasserende med flygeblader og tannbørster. Regner med at både jeg og teltet vårt synes rimelig godt, og at hvis folk ønsker informasjon kommer de bort og tar en prat. Joda, det trengs ikke mer enn et blikk i vår retning og et nølende smil før jeg tilbyr en tannbørste eller et flygeblad. Men jeg kappflyr ikke etter motvillige forbipasserende.
Etter stand på torget ble det en liten pause i fred og ro alene før jeg handlet inn litt til helga og dro hjem. Tok en strekk på sofaen før jeg startet med middagen og oppvasken. Hjemmelaget pizza var godt på lørdagskvelden. Eller hjemmelaget og hjemmelaget. Kjøpte ferdig bunn til 40% avslag. Kostet vel en tier eller der omkring. Går litt raskere å mekke pizzaen da.
I dag er det søndag. Det har alltid vært min dag. Eller muligens ikke alltid, men de siste årene. Da er det ingenting jeg må. Da skal jeg fylle dagen med det jeg har lyst til å gjøre. Glemme klokka og bare gjøre ting i mitt eget tempo. Lade batterier før en ny uke tar fatt. Neste uke blir litt travel. Eller travlere enn det ukene har vært i det siste. Overhode ingenting i forhold til slik livet og hverdagen en gang var.
OK, muligens ikke den beste illustrasjonen, men det er i det minste bilde av et vindu. Allan på plassen over meg på topplista reklamerer i sitt siste innlegg for robotvindusvaskere følgelig er det det dette innlegget må handle om.
Å pusse vinduer er en av de verste tingene jeg driver med innen husarbeid. Ikke for det jobben er så slitsom eller at jeg har noe i mot å gnikke og gnu på noen vindusflater. Jeg synes ikke det er så mye styr som det Allan påstår i sitt innlegg, så skitne er ikke vinduene i Drømmehuset. Grunnen til at jeg ikke liker oppgaven er at jeg, kjerring 58, ikke synes jeg får til den vinduspussinga. Det blir striper og skjolder, og noen ganger ser vinduene nesten verre ut etter at jeg har vasket de.
Og ja. Jeg har prøvd de flest triks i boka. Avispapir, mikrofiberkluter, nal, vindusvasker uten robot…. Ja jeg husker en gang på 90-tallet. Jeg var bedt i sånn mikrofiber-klut-party oppe hos firmenningen min oppe på Sokna. Hun som skulle selge klutene tok et egg og klinte på vinduet til moren til firmenningen min. Moren som var en dyktig gardkjerring og husmor hadde garantert vasket det vinduet før dette partyet startet. Hun ville sikkert ikke at noen som skulle demonstrere vinduspussing skulle finne noe støv og skitt på hennes vinduer. Sånn var jo de vose husmødrene på 90-tallet skrudd sammen. Jeg så hun ikke likte det med egget. Så ba hun som håpte å selge kluter meg til å vaske det vinduet rent med en av disse fantastiske klutene – og det mens alle de andre så på. Jeg har aldri vært så nervøs når jeg pusset vinduer verken før eller siden. Resultatet ble ok. De mikrofiberklutene var ok, så lenge de bare ble brukt til vinduspuss og ikke hadde vært så veldig mange ganger i vaskemaskinen. Men jeg tror hun som eide vinduet pusset vinduet på nytt da vi var dratt. Om hun brukte mikrofiberklut eller gjorde det på gamlemåten er jeg usikker på.
Første gangen jeg så reklame for en slik vindusvaskerobot ble jeg drømmende i blikket og tenkte at det, det var tingen for meg! Senere har jeg blitt litt mer i tvil. De er dyre. Jeg sjekker Allans enestående tilbud og finner at jeg må betale rett over 4.000 kroer, også etter hans generøse rabatt. For meg er det mange penger. Er jeg da garantert at jeg får skinnende vinduer uten striper og skjolder? Og blir det ikke mye styr ed å flytte den vindusvaskeroboten rundt fra vindu til vindu. Jeg har ikke noen digre panoramavinduer eller glassvegger. Bortsett fra de to litt store vinduene i karnappvinduet “sosse-vorta” er det bare husmorvinduer og noen smale vinduer i Drømmehuset. Ville jeg få gjort så mye annet mens vidusvaskinga ble gjort? Mens oppvaskmaskinen tar oppvasken, vaskemaskinen tar klesvasken og Late Brit (robot-støvsugeren) tar støvsugingen kan jo jeg gjøre andre ting. Luke i hagen. Legge sammen klær, rydde skap, sove på sofaen eller lese en bok. Ville jeg ikke nå bare bli stående uvirksom og se roboten vaske for så å flytte den til neste flate? Hvor kort eller lang tid bruker den på et husmorvindu?
Jeg har robotstøvsuger. Ærlig og redelig tjent på å reklamere for den på blogg. Jeg er godt fornøyd med late Brit. Likevel føler jeg at jeg ikke er helt klar for å robotisere vindusvasken. Er det noen som kan komme med noen ærlige tilbakemeldinger på disse robot-vindusvaskerne? Noen som ikke har prosenter av salget? Overbevis meg, enn så lenge blir det vasket vinduer med de remediene jeg allerede har i bøtteskapet.
Det siste innlegget til Vivian føyer seg rett inn i en tankerekke jeg har kvernet mye på opp gjennom årene. Hva er et liv? Hva er livsverdi? For den enkelte, og for samfunnet. Jeg har mange tanker og mage teorier jeg gjerne vil ha luftet om temaet. Alt for mange til at de kan få plass i et blogginnlegg.
Når vi er friske og raske er det så lett å tenke at Hvis jeg skulle havne i rullestol, bli avhengig av andre, ja da ville jeg heller dø. Da er livet over. Men kan man egentlig ta den vurderingen før man er der?
I 2007 hadde jeg et stort prolaps i korsryggen. Det kan overhode ikke sammenlignes med Vivian sin situasjon, men følg resonnementet mitt. Jeg var avhengig av noe å støtte meg til for å gå, og måtte bruke mye tid på sofaen hvor jeg knasket smertestillende etter å ha vært hos fysioterapeut eller prøvd å ta en tur på butikken. I en telefonsamtale med Mamma sa jeg at hvis jeg ble sengeliggende slik en gang til kom jeg ikke til å klare det, det kom jeg ikke til å orke. Og jeg mente det. Det å være så hjelpeløs i flere måneder gjorde noe drastisk med psyken min. Så ødela jeg kneet i 2013. På ny ventet en inaktiv tid med prekestol og opptrening før jeg kunne ta opp igjen livet jeg elsket. Mamma kom raskt på sykebesøk. Boret øynene i meg og sa Dette klarer du! Og selvsagt gjorde jeg det. Det var irriterende å få hele sommeren ødelagt. Jeg tilbragte store deler av juli på sykehus og rehabilitering, og kunne ikke belaste beinet fult før et godt stykke ut i september. Men livet var ikke over for det, og psyken var langt bedre enn i 2007. Da jeg på ny måtte innse at det ventet en inaktiv periode etter ankelbruddet i 2021 klarte jeg å ta det med noenlunde fatning. Hadde noen sagt til meg i 2007 at jeg hadde (minst) to perioder foran meg hvor jeg var inaktiv på sofaen hadde jeg helt klart tenkt at Det klarer jeg ikke. Men når situasjonene kom, så klarte jeg jo det. Det var ikke så uoverkommelig som jeg så for meg.
Vivian skriver i sitt innlegg;
Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin. Men en ting er jeg klar på, jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp. Jeg har hatt så mange uforglemmelige øyeblikk gjennom disse ti årene, og de ville jeg ikke byttet bort mot noe.
Vi som har fulgt bloggen til Vivian vet at hun gjerne skulle vært frisk og rask. At hun lengter etter å knyte på seg joggeskoa og løpe av gårde opp i fjellet. At det er en mengde ting hun gjerne skulle ha gjort som hun ikke får til lenger. Men likevel er hun i dette og mange andre innlegg tydelig på at livet er ikke over selv om hun har mistet mange av de funksjonene vi andre nesten tar for gitt.
Jeg tror og vi alle har forstått at for mannen til Vivian og familien hennes har det at de fremdeles har Vivian også stor verdi. Det er viktig for de at de fremdeles har henne i livet sitt.
Så har vi samfunnet da. Eldrebølgen som vi alle skremmes med at skal komme skyllende over landet. Nå snakker man forresten ikke lenger om en eldrebølge, men en eldretsunami. Knapphet på ressurser innen helse- og omsorgssektoren. Hver tredje ungdom må utdanne seg innen helse og omsorg skal vi klare morgendagens eldreomsorg. Skremmer enkelte med. Vi vil bli flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Kostnadene til å opprettholde det velferdsnivået vi har i dag kommer til å stige enormt. Noen ganger er jeg litt usikker på om det er det som virkelig skremmer samfunnsplanleggerne, at kostnadene kommer til å øke slik at vi må prioritere annerledes. For å si det litt flåsete, kanskje bruke mindre penger på prosjektstillinger og byråkrater og mer penger på sykepleiere og helsefag-arbeidere. Jeg vet ikke. Fakta er at vi hele tiden må jobbe smartere, løpe fortere, eldre må bo hjemme lenger…. Finne flest mulig tiltak som i det minste på papiret skal holde kostnadene nede.
Det forebyggende blir selvsagt viktig. Den enkelte må ta mer ansvar for egen helse og egen alderdom Flytte fra huset på bygda til en lettstelt leilighet sentralt, like ved hjemmetjenestens base slik at hjemmetjenesten slipper å bruke kostbar tid i bil. Holde seg sprek og aktiv så lenge som mulig. Trene og spille bridge. Jeg er ikke uenig i det med at man har ansvar for egen helse, mer i mot “tvangsflytting” av eldre som egentlig ønsker å bli boende i huset sitt. Jeg vet at en del eldre i distrikts-Norge føler på et flytte-press. Ikke nødvendigvis fra pårørende men fra kommunen.
Jeg er jo lokalpolitiker med et engasjement for helse- og omsorgssektoren. Jeg har og en fortid som tillitsvalgt på overordet nivå i et helseforetak. Jeg har lang erfaring med å lese dokumenter og høre teoriene til de som tenker og planlegger på overordnet nivå. Så har jeg sett det som min oppgave å forsøke å følge tankerekkene og teoriene helt ut til hva dette vil si helt ute i tjenesten, for den enkelte bruker, pasient, arbeidstakere og pårørende og si i fra når jeg mener teoretikerne er på ville veier.
Vet dere forresten at det har dukket opp et nytt begrep det siste året i slike dokumenter og teorier? En ny gruppe mennesker. Eldre med skrøpelighet. Hver gang jeg hører det begrepet tenker jeg at i den gruppa må jeg prøve å gjøre alt jeg kan for ikke å havne. Da blir det kroken på døra, eller kroken på kistelokket for å være mer nøyaktig. Da er du blitt en kostnad for kommunen. Og kostnader må jo kuttes ikke sant.
Jeg føler meg ikke skrøpelig, selv om denne kjerringkroppen har fått noen skavanker og medisinske utfordringer etter hvert. Jeg føler at jeg fremdeles bidrar og at livet mitt fremdeles har verdi. Samtidig. Jeg er uføretrygdet. Jeg er en kostnad om ikke for kommunen, så for staten. En stat som sikkert er like interessert i å spare penger som det kommunene er. Hvor mange helseutfordringer og utslitte kroppsdeler må man ha før man blir definert som skrøpelig? Jeg sjekker Store medisinske leksikon og føler meg ikke betrygget. Noen vil nok se tegn på i det minste begynnende skrøpelighet hos denne kjerringa.
Jeg mener å se et bevisst eller ubevisst ønske om en holdningsendring hos befolkningen. At vi skal være glade og tilfredse med det livet vi har så lenge vi klarer oss selv med hjelp fra familie og annet nettverk. Men at vi når vi kommer til en viss grad av skrøpelighet, når vi trenger en viss mengde hjelp fra kommunen, når vi kommer på et visst nivå i omsorgstrappa, når vi i en kost-nytte-analyse kanskje er en større kostnad for samfunnet enn vi har nytteverdi ja da bør vi selv innse at det er game over og se på døden som en befrielse.
Om den befrielsen egentlig er mest befriende for kommunen og spesialisthelsetjenesten som slipper å bruke ressurser på deg snakkes det mindre om.
Dette forsøket på å få til en holdningsendring i befolkningen skremmer meg. For hvem skal definere hva et liv er? Når et liv bør ta slutt? Vi diskuterer retten til aktiv dødshjelp mens vi kanskje burde ha mer fokus på retten til å fortsette livet?
Jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp. Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin.
Jeg tar opp ordene til Vivian nok en gang – og avslutter med hennes avslutningsord. Jeg er overbevist om at vi alle, tross skrøpelighet, ønsker å være i live og er glad for å leve.
. For på tross av smertene og alle andre plager denne sykdommen kaster på meg så er jeg fremdeles glad for å være i live, og det kommer jeg til å være helt til kistelokket lukkes igjen over hodet på meg…
Etter utblåsningen jeg kom med i går føles det som en skjebnens ironi at jeg skal sitte her i dag å reflektere over temaet ukas små øyeblikk. Bloginnlegget til Janne Nordvang hvor hun oppsummerer små øyeblikk fra den siste uka handler jo om noe av det samme som Monica skrev om i sitt innlegg. At det gjelder å se de små øyeblikkene som alltid er der, selv når livet er på sitt svarteste. Denne j**** positiviteten som jeg skrev i går.
Her jeg sitter med tekoppen og kjenner den friske augustlufta som strømmer inn av den åpne terrassedøra føler jeg at jeg er i litt annet humør i dag enn jeg var i går morges. Kanskje den lille utblåsningen gjorde godt? Det hender det er godt å lette litt på trykket når det har bygd seg opp en stund.
Mulig jeg og har flere blogglesere i min nærmeste krets enn det jeg tror, for det er lenge siden så mange har ringt for å høre hvordan jeg har det som i går. Det gjorde og godt, og bidro nok og til å lette på trykket og at jeg i dag sitter her med langt mer senkede skuldre og mer avslappet enn jeg var i går.
Jeg har og kommet til at det kanskje ikke er alle andre som har forventninger til meg om at jeg skal gå på for full maskin. At det kanskje for det meste er jeg som skaper de forventningene selv. Jeg liker jo å være kjerringa som fikser alt. Jeg er ikke så flink til å sette grenser for meg selv. Si i fra når det blir litt mye i stedet for å bøye nakken og gå på.
Jeg er sliten nå. Det har vært en tøff sommer. Gårsdagen og reaksjonene jeg fikk på blogginnlegget samt telefonsamtalene med folk som bryr seg om meg har fått meg til å innse at mye av frustrasjonen jeg følte på i går kommer av at jeg er sliten. Fastlegen min snakket en gang om den totale livsbelastningen jeg har hatt, og at det er noe av grunnen til at jeg er ufør, i tillegg til alle kroppslige skader og skavanker. At ektemannen min døde brått og uventet var kanskje ikke det jeg trengte på toppen av alt annet, men slike ting kan en ikke styre. Det jeg kan styre er hva jeg velger å bruke energien min på og hva jeg kan overlate til andre. Og folkens, jeg har fremdeles evnen til å se de små, fine øyeblikkene livet har å by på, selv om det var litt vanskelig i går morges.
I går kveld for eksempel. Jeg satt ute på terrassen og snakket med Datteren i telefon til det mørknet rundt meg. Klokka var vel nesten 22 før jeg følte behov for enten å trekke inn eller hente sjal eller pledd. I kveld skal jeg flytte en av lyktene fra trammen til terrassen og tenne den når jeg sitter ute. Jeg elsker varme augustkvelder når en kan sitte ute med tente lys og kjenne mørket omslutte en.
Det gledet meg stort da jeg møtte et rådyr i Hundremeterskogen her en tidlig morgen. Disse små, korte møtene med skogens dyr gleder langt lengre enn de små sekundene de varer.
I går da jeg kjørte utover til Høvdingen gjennom vakkert landskap tenkte jeg over hvor fin sommer vi egentlig har hatt i år. Hvor mange fine soldager det har vært. Jeg har kanskje ikke gledet meg fult ut over de. Sommeren ble så annerledes enn jeg hadde tenkt. Men det må da ha vært en av de beste somrene sånn værmessig på mange mange år. Jeg håper på en lang fin høst og. Har sjekket langtidsvarselet, og det ser bra ut.
Jeg har mange som bryr seg om meg. Det fikk jeg nok en gang bevis for i går. Så får de være at noen mennesker slenger ut av seg lite gjennomtenkte kommentarer i ny og ne. Det får de selv ta ansvar for, så får jeg ta ansvar for å ikke la ubetenksomhet fra mennesker som alltid har hatt det med å snakke lenge før de tenker gå så inn på meg.
Den ventileringen som kom ut gjennom bloggen i går er en ventilering jeg tidligere hadde tatt i kurvstolen på trammen med GGG som klagemur og tilhører. Det er der jeg som regel ventilerte ut opphopet frustrasjon. Jeg var en sving bortom grava hans i går. Satte nye roser i vasen og kom med et par sukk over livet mitt og noe av frustrasjonen min. Jeg følte at han smilte til meg og sa at Jeg synes du klarer deg bra jeg. Du er flink. La ikke dumme uttalelser gå inn på deg. Du vet jo hvordan hen er.
Så jeg labber videre. Tar en dag av gangen. Dagen i dag føles ok. Sola skinner og jeg skal straks ut med hundene. Senere skal jeg i et møte på rådhuset. Være politiker. Det gleder jeg meg til. Da er jeg i mitt ess. Joda, livet har mange små, gode øyeblikk på lur. Også for meg.
For et par uker siden ble det litt rabalder her på blogg da jeg uttalte meg om godt voksne kvinner og menn som har kosedukker hengende å dingle i veska. Det var vel ikke først og fremst dukkene i seg selv jeg var kritisk til, selv om jeg finner det barnslig. Det jeg var kritisk til var prisen på disse dukkene, og seremoniene rundt anskaffelse av de – som jo selvsagt må deles på sosiale medier.
Litt rart forresten. Vi snakker om at barn knapt er barn lenger. At leken forsvinner.. At de liksom blir mini-voksne nesten før de er gått ut av barnehagen mens voksne kjerringer på både 30 og 50 skal vandre rundt med kosedukka på slep.
Men nok om det. Dette skulle ikke handle om disse dukkene. Det er jo mye annet enn kosebamser en kan pynte veska si med. Det finnes jo så mye annet dingel-dangel. Og vet dere hva? Jeg er absolutt ikke i mot dingel-dangel. I det minste hvis den ikke er overpriset. Litt personliggjøring av håndveska, noe som gjør at veska di skiller seg litt ut av mengden av andre identiske vesker det er jeg for. Jeg er stort sett for det meste som er med på å vise litt identitet. Litt individualisme. Ja så lenge ikke alle henger nøyaktig identiske dingel-dangel i veskene sine da. Da går vinninga litt opp i spinninga.
For en tid tilbake kom jeg over et tilbud jeg ikke kunne si nei til, og skaffet meg litt dingel-dangel jeg syntes viste hvem jeg er på en god måte. Røde Brit. Det er meg.
Når jeg i dag leser det siste innlegget til bloggeren på plassen over meg på topplista ser jeg at hvis du er rask og smart kan du og skaffe deg dingel-dangel som ikke mange andre har. Ja, som er laget i et begrenset opplag.
Nei. Jeg mener selvsagt ikke at alle skal gå rundt som Røde Brit. Så få andre enn meg dess bedre. Jeg liker å være unik, ikke se ut som jeg er masseprodusert på et samlebånd. Men klikk deg inn på lenka over, inn på bloggen til Vibbedille og se de eksklusive dingel-dangelene hun har lagt ut for salg. Kanskje finner du noe med et budskap og en farge som glir rett inn i din personlighet. Hva er det de sier i reklamen? Løp og kjøp!
Kretahalvorsen er på ferie i Danmark, og deler inntrykkene fra ferien med leserne. som vanlig når de er på tur er det en mengde bilder av veien tatt gjennom frontruta, hvert eneste måltid de spiser, (til og med en pølse i brød blir behørig dokumentert) og litt lite informasjon om stedene de farer forbi eller besøker.
Jeg skroller meg halvinteressert gjennom innlegget. Først når det blir snakk om Jomfru Ane er det noe som vekker interessen hos denne kjerringa. Kretahalvorsen kan fortelle at partygata i Ålborg heter Jomfru Ane Gade, at suiten de bor på på hotellet heter Jomfru Ane Suiten, at det finnes et annet hotell i gata som heter Jomfru Ane Hotell, og Jomfru Ane teater… Det jeg blir nysgjerrig på er selvsagt; Hvem var denne Jomfru Ane? Hvorfor har hun liksom blitt partydronninga i Ålborg?
Innlegget til Kretahalvorsen gir ikke svar på spørsmålet, så jeg må google litt. Jeg finner ut at Jomfru Ane Gade har eksistert med sitt nåværende navn siden slutten av 1500-tallet, og antas å være oppkalt etter en Jomfru Ane som i 1568 var bosatt i Skavegade. Denne Jomfru Ane antas å være identisk med jomfru Ane Viffert, som var en tidligere nonne fra Ø Kloster ved Limfjorden.
Jeg antar at gaten som ble døpt Jomfru Ane Gade allerede på 1500-tallet antakeligvis fikk navnet sitt lenge før den ble party-gate. Og at Jomfru Ane ikke skal ha ansvaret for det noe utsvevende livet som til tider sikkert utspilles i denne gaten. Muligens roterer hun i sin grav ved Hals kirke når hun tenker på det. Kanskje godt at kirken ligger over 3 mil fra Jomfru Anes Gade, slik at hun ikke går rundt i gata som gjenferd. Dere vet, folk som ikke får fred i grava gjør fort det.
Hals kirke, der Jomfru Ane ble begravet i 1573 er den samme kirken som da hun døde, selv om den har blitt restaurert en gang på 1700-tallet. Vel verdt et besøk hvis du er i Ålborg og er interessert i litt mer enn party.
Hals Kirke Af PD70.Licens: CC BY SA 4.0
Jomfru Ane var ved Økloster. Det var et nonnekloster for benediktinerordenen. Klosteret opphørte å være kloster etter reformasjonen i 1536. Muligens derfor Jomfru Ane avsluttet sitt nonneliv og bosatte seg i Skavegade.
Ane Madsdatter Viffert var datter av Mattis Jonsen Viffert og Ellen Jensdatteer Seefeld. Hun hadde av forståelige grunner ingen etterkommere. Jomfruer har sjelden det. Hun hadde 4 brødre og 2 søstre. Jeg har ikke klart å finne ut når hun ble født, men hun var den nest yngste i søskenflokken på 7, og hennes far døde i 1507. Så man kan vel anta at hun er født på slutten av 1400-tallet eller starten av 1500.tallet. Hun døde i 1573.
Det var det jeg klarte å finne ut om Jomfru Ane som ble den store partydronninga i Ålborg. Eller det er kanskje galt å kalle den gamle nonnen for partydronning. Det er ikke hennes feil at gata som bærer hennes navn har blitt partygate.
I dag er det Allan som er på plassen over meg på topplista. Hvordan gjøre dama blid og fornøyd? spør Allan, og svarer selv. Jo da gir man dama ei fin og dyr rette-tang til en verdi av nærmere 3.000 kroner. Blir de derimot ikke så fornøyde, må jeg si at de er vrange og vriene og vanskelige, og da skal det godt gjøres å gjøre en slik dame fornøyd, konkluderer Allan i sitt innlegg om kvinner som ikke ville bli fornøyd med å få en slik rette-tang. Mulig Allan synes jeg er ei kjerring som er både vrang, vrien og vanskelig, men jeg ville ikke hoppe i taket av glede over en rette-tang. Og hadde en fyr svidd av 3.000 kroner på ei rette-tang til meg hadde jeg mental-undersøkt fyren på flekken. At det gjør meg til vrang, vrien og vanskelig er jeg uenig i. Prøv med en kopp kaffe-latte og iskrem, og denne kjerringa skinner som sola.
Rette-tang har jeg aldri følt behov for. Håret mitt er naturlig linjal-rett. Men likevel har jeg noen spørsmål når det gjelder denne rette-tanga Allan er så opptatt av å få prakket på leserne sine.
Den har 18 unike temperaturinnstillinger leser jeg, Hvor mange av de tror du kommer til å være i bruk? Kokeplatene på komfyren i Drømmehuset har 9 forskjellige temperaturinnstillinger. Jeg tror jeg hadde klart meg greit med en fire, fem. Jeg ser overhode ikke et behov for dobbelt så mange. Det kan jeg ikke fatte at jeg ville føle behov for når det gjelder rette-tenger heller.
Den beskytter selvsagt mot varmeskader på håret. Det er selvsagt bra. Men beskytter den mot varmeskader på ører og? Jeg skal forklare bakgrunnen for mitt spørsmål. Rette-tenger har jeg av naturlige grunner ingen erfaring med, men da jeg var ung kom min far hjem fra jobbreise i Tyskland med en krølltang for å glede hustru og tre døtre. Dette var på siste halvdel av 70-tallet og ja vi damene i huset ble smilende fornøyde. Spesielt vi unge. Storesøster har alltid likt å stelle med hår. Både eget og andres. Så det varte ikke lenge før jeg satt på en pinnestol foran speilet i gangen og hun var i gang med å prøve ut tanga på mitt hår. Under prosessen klarte hun å få med litt av sen øverste delen av øret mitt inne i tanga. Jeg hylte og skreik og ba henne stoppe, men Storesøster var liksom ikke den flinkeste til å ta i mot kommandoer fra ei 13 måneder yngre lillesøster. Storesøstre er ofte ikke det. Så hennes svar på mine smertekrik og tårer var Man må lide for skjønnheten. Om jeg ble så veldig skjønn med brannsår på øra er jeg derimot usikker på…
En siste kommentar til innlegget til Allan. Det gjelder ikke rette-tanga men mer de vrange, vriene og vanskelige damene som ikke blir glade for en overprisa rette-tang. Allan foreslår at man kan prøve å gi en slik dame en robotstøvsuger for å blidgjøre de. Jeg vil først si at jeg er ei sånn kjerring som helt klart ville bli mer glad for en robotstøvsuger enn ei rette-tang, likevel vil jeg advare menn for å gå for den løsningen hvis de ikke kjenner kjerringa si godt nok til å vite at gaven blir satt pris på. En god del damer har det med å surne litt hvis de får rengjøringshjepemidler i personlig gave for eksempel til 50 års dag eller bryllupsdag. Smartere da å forsøke med iskrem og kaffe-latte.
Lavkarbo frønsj-meny er det Katrine Stenhjem på plassen over meg på topplista serverer i sitt siste innlegg. Denne kjerringa spiser ikke frønsj. Jeg spiser frokost. Ja, og så spiser jeg karbohydrate hvis noen var i tvil. Jeg har alltid hørt at frokost er dagens viktigste måltid, og har du en god og næringsrik frokost holder du lenger ut over dagen før du blir sulten igjen. Forskning viser at jeg har rett i det. Det hender ofte at jeg hopper over lunsjen, men så og si aldri frokosten.
Når jeg pendlet til Drammen mye i mitt mest hektiske liv og forlot Drømmehuset litt over 6 om morgenen ble det ikke alltid frokost med tekopp og brødskive før jeg dro, men heller baconpølse og cola på bensinstasjonen på Vikersund. Ikke det sunneste alternativet, men det hadde ikke vært smart å møte til drøftningsmøter, lønnsforhandlinger eller andre møter på tom maga. Når denne kjerringa er sulten er hun verken samarbeidsvillig eller direkte positiv.
Nå er frokost med tekopp og tastatur en del av morgenrutinene. Fin måte og starte dagen på.
Jeg har før fått masse motbør når jeg har skrevet at jeg er negativ til lavkarbo-kosthold. Ikke det at jeg bryr meg med hva andre folk putter i munnen sin eller hvordan de velger å leve livene sine. Jeg har aldri vært en moraliserende helse-freak. Det jeg er skeptisk til er denne nesten religiøse overbevisningen om at karbohydrater er roten til alt ondt Så enkelt er det ikke.
Det er bevist at 1 av 3 som går på et lav-karbo.kosthold over tid får en betydelig økning av kolesterol i blodet. Jeg ligger høyt i kolesterol allerede. Kan jeg unngå og bruke kolesterolsenkende medikamenter med å la kostholdet også inneholde karbohydrater er det et pluss. Jeg putter heller karbohydrater i kroppen enn medikamenter.
Katrine Stenhjem begrunner sin frønsj, noe sene frokost, med at hun faster mellom 16 og 20 timer hvert døgn. Det har jo vært en trend en stund at man faster store deler av døgnet og så kan spise “det man vil i noen få timer”. Jeg tenker først at det ikke er noe for meg. Men så begynner jeg å telle timer. Det var en stund siden middagen i går da jeg satte tennene i kaviarbrødskiva i dag ved 8 tida. Jeg teller etter. Det er over 14 timer. Og nei, jeg småspiste ikke noe i går kveld. Det er kos som hører helgene til. Ikke det at jeg er fanatisk på noen måte, men jeg kjøper kun in snack og godteri til helga, og det er som regel borte før det blir mandag.
Hvordan spiser dere? spør Katrine. Jo nå skal du høre. Jeg åpner munnen, stikker maten inn i munnen, tygger maten og svelger. Jeg antar det kanskje ikke var helt det hun spurte om. Jeg spiser frokost med tekopp og tastatur på morgenen. Som regel består den av to brødskiver. Pålegg kan variere, men jeg er glad i kaviar… Lunsjen er nok det jeg oftest hopper over. Mulig jeg tar ei eller to brødskiver hvis jeg kjenner blodsukkeret er litt lavt. Eller det kan bestå av litt frukt eller noen grove kjeks med ost, og noen ganger en croissant hvis jeg er ute og drikker kaffe-latte. Middag er også for meg et viktig måltid. Er ikke det på mange måter dagens hovedmåltid? Jeg har som mål at jeg skal være flink til å lage ordentlig middag selv om det ofte bare er jeg som spiser den.
Folk må få spise hva de vil. Men sjokolade har aldri fristet meg til frokost. Fettkaffe høres bare ekkelt ut. Så dessverre var det ikke så mye av menyen til Katrine som fristet meg. Jeg får holde meg til kaviar-brødskiva,
