Det var en klar januardag. Jeg så den hvite semitraileren komme mot meg på omkjøringsveien, Veien der man i rask fart kan komme seg forbi eller rundt Hønefoss. 80-sone, mange kjører fortere.
Det var så fristende. Bare svinge litt på rattet. Få bilen min over i motsatt kjørebane. Møte den store, skinnende hvite traileren front mot front. Da ville alt bli slutt – og jeg slapp å ha det så vondt lenger. Slapp å gå gjennom de neste timene, dagene, årene…..
Den 24. januar 1994 rundt klokka 11 på formiddagen er den eneste gangen jeg virkelig har hatt selvmordstanker.
Jeg husker akkurat hvor på veien jeg fikk øye på den skinnende hvite traileren. Hvor traileren og jeg møtte hverandre – i hver vår veibane.
Og jeg vet hvorfor jeg ikke fulgte trangen til å styre rett i grillen på traileren.
Den 24. januar 1994. Klokka var litt over 11.
Jeg hadde kjørt Datteren snart tre år til moren til venninnen min som skulle være barnepike.
Foran meg ventet en oppgave jeg ikke klarte å se for meg at jeg kunne makte, men som jeg visste jeg ikke kom unna. Det var da jeg fikk øye på den skinnende hvite traileren. Jeg så den som en reddende engel som kunne frelse meg. Den kunne få meg til å slippe å gå gjennom det som lå foran meg.
En liten sving på rattet og jeg slapp å være til stede i kapellet når vår andre datter, Tiril, skulle bisettes om litt under to timer.
Jeg så på det som umulig å gå inn og se den lille hvite kisten bli senket, høre salmesang og orgelmusikk og møte alle venner, bekjente og familie som kom til å være til stede.
Jeg siktet ikke på traileren, selv om jeg så på den som en reddende engel som kunne redde meg fra smerten jeg følte, fra sorgen som omsluttet meg og som jeg bare ville bort fra for jeg hadde det så utrolig vondt.
Jeg siktet ikke på traileren fordi det ville kanskje være en befrielse for meg, men hvordan ville det være for Gamle Gubben Grå og få dødsbudskapet mitt rett før bisettelsen til Datteren vår? Hans sorg var like omsluttede, like svart like grusom som min. Jeg kunne ikke redde meg selv fra smerten ved å påføre han enda mer umenneskelig smerte.
Og Datteren:…. Datteren hadde mistet søsteren sin, skulle hun og miste moren sin? Hva ville det gjøre med en liten jente?
Jeg kunne ikke velge min egen frelse og fronten på traileren, samme hvor mye det fristet. For jeg kunne ikke påføre de to jeg elsket over alt på jord enda mer smerte.
Vi måtte komme gjennom dette sammen.
TRENGER DU NOEN Å PRATE MED? RING MENTAL HELSE SIN DØGNÅPNE HJELPETELEFON
116 123
Hvorfor kommer jeg med denne gamle historien nå?
Vel, les innlegget Leve som man prediker så forstår du det kanskje bedre hvorfor jeg skriver om selvmordstanker.
Hvis du vil lese om piller klikk her, hvis du vil lese om alkohol klikk her.
Jeg er veldig glad for at du ikke valgte den veien, og jeg er veldig glad for at du velger å være åpen om det. Av og til kjennes det ut som om livet er for tungt til å leve videre men jeg tenker at dette har gjort deg til den du er i dag. Stor klem
Takk.
..- Videre, ville verden som sådan blitt vesentlig fattigere uten deg i den, i tillegg til at jeg tror trailersjåføren ville vært påført en uant belastning og et livslangt traume selv om h*ns uskyld ville vært hevet over enhver tvil <333
Takk.
Ja, det er grusomt gjort mot en trailersjåfør. Men jeg tror ikke det var i tankene mine der og da….
Nei, i mind-settet til de som er såpass langt nede, blir den traileren, toget, eller hva det skulle være redusert til kun å være et ‘verktøy’ i så måte..
[Bare sånn kort innpå.. Jeg vet nada om dette med ‘triggere’, men jeg ville vel ha lagt inn krisehjelp-nr i hht dette i innlegget, -sånn for sikkerhets skyld, mener jeg..]
Lurt. Har lagt inn nummeret til Mental helse sin hjelpetelefon.
Så bra at du valgte riktig den dagen i 1994.
❤️💔🌹
Det er jeg og glad for
Slenger meg på de over. Bra du ikke gjorde det, selv om livet var vanskelig da! Åpenhet om dette kan hjelpe akkurat de som trenger det. Og lurt forslag med telefonnummeret 💡
Ja, det var et godt tips med det telefonnummeret.
<3 Det må ha vært en helt forferdelig dag. <3 Godt at du kom til å tenke på de som hadde blitt igjen, og det er noe alle som er i en slik situasjon må tenke. Alle mennesker har noen som vil savne en, og som vil sitte igjen med mye vondere tanker enn en selv har.