I dag ble jeg ærlig og oppriktig glad da jeg bladde meg gjennom bloggtopplista på leiting etter det innlegget som ville inspirere og engasjere meg nok til at jeg kaster meg over tastaturet og fingrene hamrer løs.
Det er mange fine innlegg. Jeg liker å lese om vårplantene til Mamma på hjul, og blåveisen til Doc og Dask. Lar meg inspirere av kreativiteten til Vibbedille, grøsser av beretningene til Bunny om brannen i Drammen og drømmer meg bort ved å se Nina Spell levende sine feriebilder fra Mexico. Men ingen av disse innleggene får meg til å hamre løs på tastaturet. Det er deres historier. Det er de som skal fortelle den.
Jeg kommer helt til plass nummer 20 og Aud Marit før jeg virkelig stopper opp. Eller stoppes.
Her er et innlegg, eller egentlig to, som flest mulig bør få med seg – og spesielt de som har en viss interesse for politikk.
Les først dette innlegget her.
Det er mitt første vaklende skritt inn på ett sted som heter mestringssenteret, det jeg gruer meg til er det ukjente.
I innlegget forteller Aud Marit om hvordan hun gruer seg til dett første møtet. Hvordan hun er redd for det ukjente. Og hvordan denne redselen har preget henne i livet. Jeg gjengir nok et sitat fra innlegget til Aud Marit. Hun beskriver sine egne følelser langt bedre enn jeg kan.
Det som er på baksiden av den døra er jo det ukjente som er mest skremmende for meg, hvordan vil de som er der ta meg i mot blir jeg en ensom fisk som skal gå rundt i det bygget. Ja jeg føler meg som en ensom fisk som er kommet på land, og det er en følelse som jeg har stått i nesten hele livet.
Jeg tror ikke vi som ikke sliter med angst helt forstår hvor mye energi det koster Aud Marit og andre i hennes situasjon bare å gå inn den døra. Hvor mye hun har brukt av tid og energi på å grue seg til det. Bare å møte opp på det møtet, ta det første vaklende skrittet, er en bragd. Gjøre noe hun virkelig gruer seg for.
Les så dette innlegget.
Aud Marit har vært på det møtet hun gruet seg så til. Nå forteller hun leserne om hvordan møtet var.
den samtalen jeg hadde i dag var faktisk veldig bra,
Men det Aud Marit forteller mest om i dette siste innlegget er alt som skal skje. Alt hun skal være med på i tiden som kommer. Mens hun i det første innlegget har fokus på hvordan hun gruer seg til å gå inn den døra til hvordan hun forteller at hun skal . Hun nevner den ene aktiviteten etter den andre som hun skal vær med på, bake, lage lunsj, male, lære og hekle, yoga….. Det skinner gjennom hvordan hun nå gleder seg til på ny og gå inn den døra. gleder seg til aktiviteter som ligger foran henne.
Å lese det innlegget gjorde meg så glad at jeg kjente tårene brenne i øyekroken.
Mestringssenteret i Kongsberg er et lavterskel tilbud for mennesker med lettere psykiske problemer slik jeg leser på Kongsberg kommunes hjemmesider. Slike lavterskeltilbud er gull verdt for brukerne, og det er gull verdt for samfunnet. Slike lavterskeltilbud kan forhindre at mennesker utvikler mer alvorlige og kompliserte psykiske lidelser. I tillegg til at disse tilbudene gir livsglede til brukerne.
For halvannet år var jeg som politiker veldig engasjert i å redde vårt lavterskel tilbud til denne brukergruppen. Dere husker kanskje innleggene mine om Regnbuen? Jeg tapte den kampen. Ennå i dag kan jeg føle på klumpen i magen når jeg tenker på den saken. Var det noen som falt ut? Var det noen so ikke ble med videre når tilbudet ble fragmentert og splittet opp? Jeg vet ikke.
Vel, i dag er det på ny tid for kommunestyremøte. Nye saker jeg skal sloss for – eller i mot. Vi blogges.
Jeg tror ikke det går an å skjønne hvordan en som sliter med angst har det uten å ha vært i de samme skoene selv. Vi kan skjønne det ut fra hva som sies og skrives, men “følelsen” klarer vi ikke helt å fatte.
Det er jeg enig i.
Men vi kan forstå hvor viktig et slikt sted er når de klarer å ta det steget å komme inn der.
Absolutt!
Sterk lesing dette! Så flott at møtet ble en suksess og en døråpner til godfølelse og utsikter til å oppleve gode ting! <3
Ja: Det var godt å lese Aud Marit sitt innlegg. Blir spennende å følge bloggen hennes videre