I går var Regnbuen som jeg har skrevet om i innlegget La oss kutte hos de som forlanger minst…og et par andre innlegg oppe til endelig behandling i kommunestyre.  Alle er tilsynelatende enige om at det er viktig å ivareta brukergruppen. Uenigheten går på hvordan vi best gjør det , og ikke minst hvordan vi unngår at noen av de som brukte stedet blir stående uten tilbud.

Dette er et lavterskel tilbud, og da må vi la det forbli et tilbud med lav terskel. Den enkleste måten å sikre det på er å gi tilbudet en sentral plassering. Ikke fordi alle som benytter seg av tilbudet bor i sentrum, men fordi de da lett kan komme seg til og fra stedet når de måtte ønske.

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg i dag var en av de andre representantene som var to turer på talerstolen under debatten rundt denne saken. Første gangen snakket hun om at terskelen for bare å oppsøke et slikt tilbud kunne være høy for mange. At mange kanskje gikk flere ganger forbi huset før de torde å gå inn.

Neste gang hun gikk på talerstolen fortalte hun at hun hadde vært bruker av stedet. At hun visste hvor mye tilbudet hadde betydd for henne. Det gjorde inntrykk på meg.

Men til liten nytte. Man tror på tomme ord og fagre løfter. Og hvis det viser seg om et år eller tre at de son sårt trengte det ikke fikk et tilbud – tross løfter og fine ord. Ja da, da kan vi jo finne på noe annet..

Men ingen vet hvor de som mister tilbudet sitt er om ett år eller tre. Ingen bryr seg. De er så langt nede i grusen at de bare er en klamp om foten. Fine ord i dokumenter og fra talerstolen. Ellers bryr de seg ikke. For psykiatri er bare snakk om følelser. Det er jo bare å ta seg sammen…  Jeg har hørt de si det og  når kanera og mikrofoner er skrudd av…