Isabell Raad stresset uten like der oppe på bloggtoppen i går.  Jeg, som er nede på en 38. plass hadde en relativt avslappende feriedag. Jeg var ikke nødt til å filme noe samarbeid som skal postes på Nelly sin Instagram.  Og godt er det. Jeg er ikke så glad for å være foran noe videokamera.
Nei jeg brukte heller morgenen på å plukke Markjordbær

Isabell hadde “takeover på @nellycom” klokka 20.00i går.
Jeg aner ikke hva det betyr, men regner med at det muligens er da den innspillingen slippes på Instagram??
Jeg la ikke ut noe bilde på Instagram i går.  Gjør bare det når jeg har noen bilder jeg er virkelig fornøyd med.

Isabel måtte snakke engelsk på den innspillinga.  Hun håper folk ikke ler for mye.
Hadde noen filmet meg mens jeg måtte snakke engelsk, skulle alle få lov til å le.  De hadde ikke klart å la være.  Engelsken min er elendig.

Isabell, moren og søsteren dro til Stavanger i går.  De skal i begravelse til noen fra barndommen. Så jeg sender medfølende tanker til Isabell. begravelser er alltid tøft.

I går kom kanskje bestevenninna en tur inn til Stavanger, og Isabell syns det skal bli utrolig godt å klemme litt på bestevenninna.
Men Isabell, i disse tider klemmer vi ikke på bestevenninner vi ikke har sett på en stund…. Det hjelper lite med munnbind på flyplassen hvis du skal fly rundt å klemme på alt og alle.

Isabell skal også en tur på graven til en person hun mistet i fjor.  Legge ned noen roser og få snakket med han.
Jeg har og noen graver rundt om kring som jeg må svinge innom med ujevne mellomrom.  Og ja jeg “snakker” med de døde når jeg besøker grava. Ikke høyt, men inne i mitt eget hode, eller hjerte.
Forteller ungene mine at de ikke er glemt når jeg besøker graven  deres.
Kjenner på savnet etter Mamma når jeg besøker graven hennes.  Prøver å formidle at det går bra med oss. Mamma var alltid opptatt av at vi alle skulle ha det bra. Føler på nærvær fra en kjærlig mamma som nesten kunne lese tankene mine.
Den vanskeligste grave å besøke er graven til bestevenninnen min.  Vi var så nære, like gamle. Hennes død var så total meningsløs, så utrolig tragisk.  Selv om det er tjue år siden hun døde, savner jeg henne fremdeles utrolig mye.

Misforstå meg rett.
Det var selvsagt mye tøffere å miste ungene mine.  Det føles urettferdig, grusomt og jeg skulle ha gjort hva som helst for å være de to dødsfallene for uten. De bærer jeg med meg i hjertet hver dag.  Å besøke graven deres er mer en plass for å vise at de ikke er glemt. Tenne lys, pynte med blomster å vise at selv om livene deres var korte er de ikke glemt.
Sorgen og savnet over Mamma er en annen sorg.  For selv om jeg savner henne intenst, og kan føle at det er urettferdig at hun skulle gå bort når jeg ser andre damer på den alderen som er spreke og raske.  Men Mamma var syk. Det var ikke mye igjen av Mammaen min når hun endelig slapp taket i livet.  Mamma har det godt nå.

Venninna mi var 34 år, nygift og hadde et lite barn som trengte henne, og døde ikke av sykdom, ikke av ulykke men av en hel haug med uheldige omstendigheter og det man mer kan kalle uhell.   En mer meningsløs død skal du lete lenge etter.  Det gjør vondt, for hvis bare…. og det er flere hvis bare… i den historien… så hadde mest sannsynlig det dødsfallet aldri skjedd.  Og til deg som får den ideen av det jeg skriver, nei hun tok ikke sitt eget liv. Langt der ifra,  Hun elsket livet og jeg tror  aldri hun var så lykkelig som den siste gangen jeg snakket med henne på telefonen.

Livet er skjørt.  Ta vare på hverandre.  Fortell de du er glad i at du er akkurat det, og bruk ikke tiden på krangling og ufred.  Livet er for kort til det.

Ha en fin dag,