Jeg nevnte i innlegget Glem gjestebloggere, inngangsdører og gamle blogginnlegg. Vi må snakke om psykisk helse. at jeg hadde fått en mail fra noen som mente jeg skulle undersøke litt rundt bloggen til Monica Vederhus. Også tidligere har jeg fra andre lesere fått negative tilbakemeldinger om denne bloggen når jeg har kommentert den når den har ligget blant topp fem. Jeg tror noen har ønsket at jeg skulle la min satiriske penn også gå ut over Monica.
Vel, god satire sparker oppover. Å være mer kritisk når man kommenterer toppbloggere med millioninntekter og årlige turer til L.A, Dubai og Bali eller selvutnevnte kulinariske Gudeskikkelser enn når man kommenterer en ung kvinne som så vidt har klart å komme seg ut av rusens klør faller meg lett.
Jeg har gjort mine undersøkelser, kjære leser. Jeg tror fremdeles på Monica sin historie, selv om det finnes andre bloggere med lignende historier. Ja, hun er litt intens. Det blir litt mye fra henne til tider. Det kan det bli av flere av oss. Ikke minst i kommentarfeltene. Jeg vet at flere enn meg oppfatter deg, kjære bloggleser, som litt vel intens i perioder. Du vet litt for mye Møllers tran….
Men jeg opplever Monica sin intensitet som et brennende ønske om å hjelpe andre vekk fra rusfeltet og tilbake til livet. Jeg opplever at bloggen hennes har terapeutisk virkning. Ikke først og fremst på andre, men på henne selv. Bloggen er et av hennes verktøy for å klare veien tilbake til livet. Jeg velger fremdeles å stå på sidelinja og heie på henne.
Jeg har som sagt gjort mine undersøkelser. Det innebar og å ta litt Google søk på hvem denne personen som jeg før bare har kjent som et nick i kommentarfeltet var. I mailen skriver vedkommende hva h*n heter. Og jeg må si at jeg ble litt undrende. Hvem er egentlig du?
Mennesker interesserer meg. Hva skjuler seg bak noe som fremstår som en flott fasade, et vellykket liv? Eller enda sterkere, hvilke historier kan de som sitter nederst ved samfunnets bord berette? Hva gjorde deg til den du er i dag? Hva om du hadde tatt andre valg på ett eller annet sted på livsveien. Hvordan ville livet ditt vært da?
I bloggverden er det fort gjort å bli litt opphengt i mennesker vi egentlig ikke kjenner. Men jeg tror vi alle kunne få det litt bedre med oss selv om vi brød oss litt mer om hverandre og litt mindre med hverandre..
Jeg har kommentert av og til på hennes blogg. Jeg heier så inn i hampen på henne! Jeg er ikke i stand til å heie hver dag. Jeg klarer ikke å lese bloggen hennes hver dag. Fordi! Det er sårt. Jeg mistet også noen til rusen. Til døden. Det er jeg ikke sikker på at jeg har fortalt henne om enda. Jeg tror det, dog. Sorgen følger oss hver dag. Resten av av livet.
Vondt å høre om ditt tap.
Jeg eser heller ikke hver dag. Men jeg leser henne ofte – og heier og kommenterer.
Hvorvidt en treffes av en bloggutgivelse, har jo ikke bare med genre/tematikk å gjøre, men i aller høyeste grad også av slikt som språkføring, slik tilfellet er for alle andre skriftlige publikasjoner.. Ikke desto mindre, har Monica Vederhus en soleklar misjon med bloggen sin. – Her levnes ingen tvil om det budskapet hun søker å nå ut med, og derav fremkommer det også at for Vederhus så er ikke higen etter å øke antallet besøkende basert på å bli sett for å bli sett, mens det for henne har sin relevans i hvor mange hun når ut til! Vederhus sin blogg, er et samfunnsnyttig bidrag, og det sårbare som ligger i det å gå ut med sitt eget rushelvete gjør at her har en rett og slett bare å trå varsomt og utvise den respekt hun fortjener
Gode refleksjoner! 👍💕