Det er selvsagt fint å se navnet til bloggen øverst på topplista. Det er jo dette jeg har drømt om og arbeidet mot i 7 år. Men jeg føler ikke på noen glede. Jeg forstår jo at det er innlegget Livet skjer. som førte til at bloggen min havnet der. Den muligheten var jeg klar over da jeg trykte på publiser, og var en medvirkende grunn til at jeg nølte en god stund før innlegget ble publisert.
Jeg følte et behov for å fortelle blogg-blokka og leserne hva som hadde skjedd. Det var vanskelig å blogge om alt mulig annet, slik jeg forsøkte i innlegget Mat, mat, mat…, og det begynte å dukke opp hjerter i kommentarfeltet. Hjerter som jeg følte trengte en forklaring.
Bloggen har og vært et godt verktøy når jeg har kommet gjennom tøffe tider før. Ikke det at jeg har sittet og skrevet innlegg etter innlegg om det som er vondt og vanskelig, men at bloggen har vært en greie for å holde meg i gang.
Da jeg møtte veggen i 2018 var det å stå opp om morgenen og få publisert et blogginnlegg det som gjorde at jeg ikke bare forble i senga.
Da jeg måtte forlate det hektiske, engasjerende livet jeg elsket i 2021 var også bloggen utrolig god å ha. Det at jeg i det minste hadde den når “alt annet forsvant” var godt på en måte som mange som blogger sikkert forstår, men som kanskje ikke er like lett å forstå for andre.
Mange lesere og medbloggere har på mange måter blitt som venner og kollegaer.
Å blogge uten å nevne hva som hadde skjedd ville være som å gå på jobb eller være sammen med venner uten å si noe når noen du elsket var død. For de fleste, helt umulig.
Og jeg ble møtt med all den godhet og medfølelse som jeg visste er her inne. Selv medbloggere som jeg ikke alltid har hatt den beste kjemi med kom med gode og varmende ord. Blogg-blokka er et godt sted å være når livet er tøft.
Samtidig nølte jeg før jeg publiserte innlegget Livet skjer. Og jeg sukket litt for meg selv da jeg så at jeg hadde nådd topp-plassen. For opp gjennom årene har jeg også opplevd hvor grusomme og kalde enkelte i dette bloggsamfunnet kan være. Hvor lenge er det før beskyldningen om at jeg brukte min egen manns død for å komme på bloggtoppen kommer? Jeg håper jeg slipper å oppleve å se den.
Førsteplassen på topplista betyr fint lite akkurat nå. Jeg ville mye heller vært på 42. plass og sittet på trammen med Gamle Gubben Grå i kurvstolen ved siden av meg og planlagt sommerens utflukter og prosjekter i hagen og på hytta.
Jeg har og blogget så lenge og forstått hvordan blogg-konseptet virker. Hadde mitt mål med innlegget Livet skjer vært å komme på toppen av lista hadde både bildebruk og overskrift vært en helt annen.
Jeg tror bloggen kommer til å være viktig for meg i tiden som kommer. Jeg kommer til å blogge om alle slags tanker som surrer rundt i dette kjerring-hode slik jeg pleier. Gamle Gubben Grå og tanker rundt det jeg går gjennom akkurat nå kommer sikkert til å dukke opp som tema når jeg føler for det, men mitt neste innlegg kan fort handle om mat eller ting fra nyhetene som engasjerer meg.
Jeg er helt enig. Når noe som griper veldig inn i livene våre, så føles det riktig å forklare det også til folk som leser blogg. Som du sier, mange av de som leser “snakker” vi med hver dag, og de blir en slags venner. Man “må”, og det er godt, å forklare at livet skjer. Mennesker ER bare sånn, at de trykker seg inn, så det var heller ikke til å “unngå” at du kom på 1. plass. Men forstår at det ikke er nå det gleder, og at du helst ville unnvært det på en måte. Ønsker deg en så god dag du kan <3
Takk.
❤️❤️❤️
Nå er det såklart helt umulig å sammenligne å “miste” mannen sin i skilsmisse og å miste han til døden. Men jeg føler meg helt oppslukt av sorg og savn, så jeg kan forstå at savnet ditt er så mye verre, og vondere.
Selv har jeg vanskelig for å skrive noe på bloggen uten å velte ut all sorgen jeg føler, jeg forstår jo at leserne ikke gidder å lese dèt dag ut og dag inn. Håper du greier å bruke bloggen (igjen) til å takle dagene bedre, og fortsette livet!
Når man går gjennom noe vondt og vanskelig er det nesten ikke til å unngå at det og gir seg til kjenne når man sitter ved tastaturet og blogger.
Så får man tenke at skrivingen er terapi og, og ikke tenke så mye på om leserne går lei.
❤️
Sorgen av en skildsmisse er virkelig ikke å undervurdere..
– Ja, det er selvsagt en annerledes sorg enn den sorg som følger dødsfall, men det er ikke dermed sagt den er mindre. Heldigvis er det ikke noe slikt som rangering av sorg og livskriser, for ikke bare ER de forskjellig, men de oppleves- og håndteres nok heller ikke identisk fra person til person.. <3
❤️❤️
Bloggvenner er også venner.
Bloggen er din, og den er det bare du som bestemmer over.
Ønsker deg en god søndag! ❤️
Bloggvenner er også venner. Takk!
Jeg tror hele bloggverden føler med deg i sorgen. Vi klikker inn og leser og kommenterer. Og leser og blar tilbake i tidligere innlegg. Og leser kommentarer og synes det er ufattelig trist.
Du har en blogg som viser hvordan det er å være et ekte menneske. Vi kjenner historien og menneskene i livet ditt ❤️
Takk!
Jeg vet jo at de fleste føler med meg, og det varmer.
Artig å ligge på førsteplass, men jeg skjønner veldig godt at det ikke var nå du følte glede med det. Men du har jo uansett fortjent å ligger der ellers også. Jeg leser i hvert fall bloggen din hver dag fordi den er verdt å lese, og det er det tydeligvis mange andre som gjør. Vel fortjent. Stå på, ta vare på deg sjøl og bruk bloggen som ventil…..
Takk
♥️
🤎🤎🤎
Støtter deg i alt du har skrevet her 🐰
Støtter deg i det du har skrevet. Bloggen er fin å ha og få skrive og luftet tanker man måtte ha.
Take care of yourself however that is best for you. That’s the best you can do. I’m sad for your loss and send my condolences.
Andrea, a regular reader and I frequent commenter in Minnesota
Takk
“infrequent commenter”
Sorg er forferdelig vondt! Den svirrer i hodet hele tiden. Jeg er på jobb, sammen med venner og folk tror at jeg er over det, men det er jeg ikke. Skulle ønske at jeg kunne snakke mer om savnet og sorgen, men etter kort tid virker som at folk tenker at nå må du komme deg videre. Hen kommer ikke tilbake! Og nei, det er jo akkurat det som er så vondt og vanskelig å akseptere. Det har gått et halvt år og jeg sørger fremdeles. Tenker på deg og vet hva du skal igjennom ❤️
Takk for kloke ord.
Jeg har vært gjennom sorg før og vet at det tar tid. Fremdeles er det mest et kaos av følelser og alt det praktiske som må ordnes. Men jeg vet at sorgen kommer til å slå inn hardt når alt blir roligere rundt meg og andre liksom er ferdig og klare til å gå videre.
Jeg har mange venner og familie som er der for meg. Jeg har sagt til noen av venninnene som står meg nær at jeg kommer til å trenge noen kaffekopper og gode samtaler utover sommeren og høsten. At det kanskje er viktigere enn å ha for mange rundt meg akkurat nå.
Du fortjener hundre prosent å ligge på toppen, da du har den mest innholdsrike bloggen. Hos deg finner vi alle slags innlegg som;
hverdagslige betraktninger og opplevelser, politiske synspunkter, litt om partiet Rødt, spennende historiske innlegg med gode bilder, og attpåtil noen bra oppskrifter. Ikke alltid best på bilder der, da du er som meg – det forsvinner ned før man rekker å knipse😅 Samt masse i mellom som fenger mange av oss. Du mestrer godt kunsten i det å være litt personlig, men ikke for privat.
Forstår godt at du ikke klarer å glede deg over plasseringen etter «livet skjer». Men samtidig var det veldig riktig å skrive det. Tror ingen tenker noe annet. Var nok fler enn meg som hadde en ugrei magefølelse, da det plutselig ble stille noen dager. Det er liksom blitt en vane og veldig koselig å se frem til et innlegg eller to hver dag.
Vit at vi er mange som tenker på deg, og vi forstår at tilværelsen er tøff nå. Ta vare på deg selv🌺
Takk for kloke og varme ord.
Jeg er heldig som har mange rundt meg som tenker på meg.
Herregud, det her så jeg vitterlig ikke komme..
Som seg hør og bør på mandager, satt jeg meg også denne mandagen ned for å lese meg opp på hva som har blitt utgitt blant kjente og kjære medbloggere i løpet av dagene jeg har vært travelt opptatt med jobb. Men i det jeg klikket inn her, for så å starte med de første innleggene for progressiviteten, opphørte all normalitet. Istedet oppstår en umiddelbar sorg over et menneske jeg brått ble klar over hvor godt jeg på en måte kjente uten egentlig å kjenne i det hele tatt..
Som følge av at jeg med tiden er blitt godt kjent med deg, har liksom denne kokkelerende og temmelig sindige mannen hvis bilde som på netthinnen min har brent seg fast med sigarettsneipen i munnviken, nesten skjult av den kraftige barten. Mannen som aldri har kunnet identifiseres som annet enn ‘Gamlegubben Grå’ i min bevissthet, til tross for at det er lenge siden jeg fikk vite at han heter Kai..
Uten noensinne å ha møtt ham, har jeg allikevel forlengst kunnet konstantere at jeg genuint har likt den her ‘gubben’, for ikke snakke om at jeg har elsket dynamikken dere to imellom.
Mine dypeste kondolanser til deg og dine.
Gry xx
Tusen takk for varme ord. De gjorde meg virkelig godt.