I dag da jeg skulle ut med hundene oppdaget jeg noe rart. I tillegg til en flott pastellfarget himmel så var det en stor, flott regnbue. Det er det ikke så ofte man ser i januar her på Østlandet.
Jeg kunne følge hele regnbuen der den hang på himmelhvelvingen. Et flott skue som gjorde denne januardagen litt spesiell. Skal ikke så mye til for å glede denne kjerringa.
Første roadtrip i 2025 skriver Kreta Halvorsen om på sin blogg. Et lavt sukk unnslipper meg her jeg sitter med tekopp og tastatur og ser på mørket utenfor drømmehuset. Første roadtrip i 2025 for denne kjerringa var å vase rundt boligfeltet her i en halvmeter med snø sammen med hundene.
Roadtrip. Det hadde vært noe. Bare satt seg i bilen og dratt av sted. Kjørt på impuls dit vi finner det for godt, til høyre i første veikryss, til venstre i det neste. Reise av gårde, Gamle Gubben Grå og jeg, og la utfordringer, bekymringer og forpliktelser ligge igjen hjemme. Lage seg et friminutt, en pause, fra alle tankene som kverner litt mye for tiden. Bare dra av sted, leve i nuet. Reise fra alle bekymringer, ansvar og tunge tanker.
Hva hindrer oss egentlig fra å gjøre det? Bilen står der ute. Vi har både nøkkelen og førerkort.
Jeg sukker igjen. Det er litt annerledes å ta en roadtrip på Kreta og på Ringerike i januar. Underkjølt regn, for eksempel. Gjør noe med kjøregleden. Dessuten har Gamle Gubben Grå time på sykehuset i morgen. Vi kan ikke bare stikke av gårde.
Roadtripen til Kreta Halvorsen var en dagstur, minner jeg meg selv om. Men det hjelper lite. Jeg har ikke lyst til å dra på roadtrip på glatte vinterveier, uavhengig av hvem av oss som sitter bak rattet. Det regner utenfor Drømmehuset. Nei min roadtrip blir nok å labbe rundt på veiene i boligfeltet her med et par hunder. Lite med greske tavernaer her, det kan jeg forsikre dere om.
Svært så svart kjerringa ser på det i dag, tenker du kanskje.
Ja, litt tungt var det å starte dagen med å lese om roadtrip på Kreta mens kuldegrader og regn regjerer utenfor Drømmehuset. Helsvart er tilværelsen dog ikke. Jeg har så vidt begynt å planlegge en aldri så liten utflukt nå på lørdag, litt avhengig av vær og føreforhold. Neste lørdag blir det Oslo-tur sammen med Gamle Gubben Grå, så det finnes noen lyspunkt der ute å se frem til. Det er absolutt ikke synd på Kjerringa.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er den som har mest greie på hudpleie. Jeg er heller ikke den som har brukt mest penger på kremer og hudpleieprodukter opp gjennom livet. Likevel sperret jeg øynene opp da jeg satt og bladde gjennom en reklamebrosjyre fra Vita som hadde ramlet ned i postkassa. Det sto da vitterlig Snegleslim i den annonsen!!!
Man selger altså snegleslim i boks og på flaske til rundt 200 kr. enheten for at folk kan få smøre snegleslim på kroppen. Jeg kjenner etter, men nei, jeg føler ikke et overhengende behov for å smøre snegleslim i ansiktet. Tvert i mot fyller tanken på å kline snegleslim i ansiktet mitt mer med vemmelse og sterk motvilje. Ja, selv om det skulle vise seg å ha revolusjonerende virkning på denne kjerringas utseende.
Jeg tenker på Datteren. Langt mer bevandret i hudpleieprodukter enn meg. Men nei, jeg kan ikke tenke meg at hun heller ville føle for å smøre snegleslim i ansiktet. Antakeligvis ville det kommet med noen stygge hvin hvis jeg hadde kommet med et slikt forslag. Hun er ikke glad i snegler.
Litt forundret over at det også markedsføres med store bokstaver at det faktisk annonseres som snegleslim, og at ikke denne substansen mer blir skjult i omtalen av produktet, At det for eksempel heller hadde stått enzymer fra bløtdyr eller noe slikt.
Jeg fatter litt mer interesse for resten av brosjyren. Er det mer gøy folk smører inn kroppen med?
Og ja, jeg finner eksempler både på eselmelk og fiskeskinn.
Gamle Gubben Grå minner meg om at eselmelk badet jo Kleopatra i for å få penere hud, så det er da ikke akkurat noe nytt.
Du verden, gubben har nesten mer greie på hudpleie enn meg.
Fiskeskinnet er ikke omtalt som fiskeskinn, men derimot kollagen fra fisk. Noe jeg har googlet meg til at er et protein som utvinnes av nettopp fiskeskinn.
Stadig like fascinert av hva folk kan finne å smøre seg inn med, og snegleslim er virkelig i tiden skjønner jeg når jeg tar et lite google-søk. Her har jeg tydeligvis gått glipp av noe.
Hvordan var det bloggerne fortalte slikt i gode, gamle dager? Var det ikke noe slikt som Jeg har fått tilbud om et veldig spennende samarbeid. Vel, sannheten er at det er nettopp det jeg har fått. Slikt gjør jo denne kjerringa glad, for når jeg skal være ærlig har det liksom ikke vært en kø av mulige samarbeidspartnere. Jeg klager ikke, altså. De samarbeidsavtalene jeg har inngått har innfridd de forventningene jeg hadde, det er bare at det liksom går en god stund mellom hver gang et tilbud ramler ned i innboksen.
Dette nye samarbeidet er selvsagt som seg hør og bør veldig, veldig hemmelig og så langt bare i forhandlingsfasen. Men jeg kan røpe så mye som at det ikke dreier seg verken om støvsugere eller hårfønere. Faktisk skal jeg ikke prøve å få leserne mine til å kjøpe noe som helst, men mer drive med holdningsskapende arbeid. Tror jeg egner meg vel så bra til det som det å være støvsugerselger.
Vel, vi får se hva det blir til, men interessant og spennende er det jo å få en slik henvendelse.
Ukemeny-bloggeren på plassen over meg på topplista har ikke kommet med noen ny ukemeny denne uka. Kanskje like greit. Det er en del oppskrifter som går på repeat der inne.
Vel, jeg skal ikke kritisere. Hvor mange innlegg er det jeg har skrevet om blomkålsuppe? Var det ikke 17 eller noe slikt? Orker ikke sjekke. Det er uansett alt for mange.
I dag vil jeg derimot skrive om en rett jeg ikke har skrevet om før. Oppskriften er fra Vinbladet 3/2004. Det er en betesalat med ostekrem. Vegetarrett, og relativt sunn tror jeg, sånn rent bortsett fra ostekremen som det vel er noen kalorier i.
Jeg begynte med å saltbake betene. De skulle ha en drøy time i steikeovnen på en seng av grovt salt. Bruk tre beter til hver person, gjerne forskjellige typer og forskjellige farger.
I oppskriften sto det endivesalat. Det fant jeg ikke, så jeg brukte sikorisalat. Skar av roten og delte salaten opp i fine blader. Jeg brukte de 4 salathodene som var i pakka. Det var kanskje i meste laget.
Lagde så en vinangrette av sennep, honning, bringebæreddik og olivenolje og helte det over salaten. Husk å piske oljen inn, litt etter litt så oljen blander seg godt med resten av ingrediensene.
Så lagde jeg ostekremen. Chevre, Snøfrisk og 2 dl fløte ble kjørt i blenderen til en luftig krem.
Når betene var gode og møre tok jeg de ut av ovnen. Lot de avkjøle noe før jeg skrelte dem.
Ved servering la jeg salaten på tallerken og bredde over ostekrem og så beter på topp.
God middag, men påse at betene er godt bakt. Råe beter, spesielt rødbeter, kan fort få smak av jord, synes jeg.
Jeg har som mål og ikke klage å syte over vinteren i år. I det minste ikke alt for mye. Jeg tror at med en positiv innstilling til vinteren vil den ikke føles så tung og lang. Da vil den kanskje gå raskere, og det er mars, april og vår før jeg vet ordet av det. Vi er jo alt snart halvveis i januar, ikke sant?
Så i år jakter jeg på fine vintermotiv. Tenkte å fylle bloggen med det i stedet for klaging og syting.
I dag har Gamle Gubben Grå og jeg godt en 3 km tur på Kaldbekkveien. Det er et I grunn et fint sted for litt hindelufting en formiddag. 3,5 km i minus 7 gjorde godt både for hundene og oss.
Det er full vinteren med snødekte graner som omkranser veien på deler av strekket. Men selv der skogen er tett er ikke elva langt unna.
Vi gikk opp til kraftverket før vi snudde. Tenk, selv et kraftverk kan være et fotomotiv en vinterdag. Hvor fint det er, er jo opp til øyet som ser å bedømme.
Det var kaldt. Spesielt der elva lå helt åpen ved veien der vi gikk. Se så mye is det er på greinene på trærne langs veien! Jeg tror de gleder seg til litt mildvær så tyngden blir litt mindre.
Vakre er de med all isen om ikke annet.
I den nyeste sesongen av «Tinderfesten» spør Fetisha Williams, dere vet hun venninna til gode gamle Sophie Elise, fire venninner om det er rødt flagg hvis en mann tjener under 700.000 kroner.
Altså spør hun indirekte om venninnene kunne tenke seg å date en radiograf, butikkansatt, servitør, tømrer, bussjåfør, blikkenslager, kokk… ja svært mange yrker som er helt vanlige yrker.
Det kunne to av venninnene ikke, mens en var usikker. Bare en av de fire jentene svarte at det at en mann tjente under 700.000 ikke var noe som gjorde han uaktuell for en date.
Jeg vet ikke hvor gamle venninnene er, men Fetisha er 31 år gammel. Altså ikke en umoden tenåring, men en voksen kvinne.
Er det blitt slik at det er pengene en mann tjener som avgjør om han er interessant som partner? Er det ikke andre egenskaper ved et menneske som er langt viktigere?
Gjelder det samme for oss kvinner? Kunne en mann tenkt seg å date en kvinne som tjener under 700.000? Jeg vet ikke. Jeg er ikke ung. Men jeg har følelsen av at menn ikke er like opptatt av hvor mye eller lite kvinnen tjener. Bortsett fra at hun kanskje ikke bør tjene mer enn han.
Jeg er litt sjokkert over at slike holdninger fremdeles eksisterer i år 2025.
I går skrev Allan dette på bloggen sin:
Kjerringa bør man holde seg på god fot med, for hvis man havner på plassen over Kjerringtanker på topplista til blogg.no, så vil kjerringa kommentere ens blogginnlegg fra et kjerringperspektiv, og det er ikke nødvendigvis slik at det vanker ros. Det kan også vanke ris, og særlig hvis man blogger om ukesmenyer hvilket jeg jo har planlagt å gjøre i ny og ned fremover i mangel av annet fornuftig å blogge om, og jeg vet at kjerringa er ikke glad i ukesmenyer. Så langt derifra! Så da prøver jeg å blidgjøre kjerringa med en liten pris eller kanskje flere så hun skal se i nåde til kongen sin i alle fall bittelittegranne hvis det kommer en ukesmeny i allansverden på en dag der jeg ligger på plassen over henne på topplista.
Før han av alle ting ga meg prisen Årets matblogger. Ja. du leste riktig. Årets matblogger til kjerringa som brukte desember til å brenne det ene kakeslaget etter det andre. Usikker på om det er ment som en ære eller direkte hån.
I dag havnet Allan på den plassen han er så engstelig for å havne på, nemlig på plassen over bloggen min på topplista. Noen ganger kan det gå troll i ord.
Så hva serverer Allan Kjerringa når det på en blåmandag nettopp er hans siste blogginnlegg denne kjerringa kaster sitt kritiske blikk på? Jo han serverer vassekte spikersuppe.
Først tenker jeg at nå har Allan kastet seg på kostholdstrenden han og. Jeg mener, spikersuppa Allan koker er vegansk, lavkarbo, laktosefri, ja fri for de fleste allergener. Mulig man bør være litt forsiktig med Allan sin spikersuppe hvis man er allergisk mot sink. I det minste kutte koketiden noe, og ikke gå for varianten med 14 timers koking.
Så kom jeg til å tenke på bakgrunnen for det å koke suppe på en spiker. Eventyret om fanten som narrer ei gjerrig kjerring til å koke suppe på en spiker.
I går harselerte Allan med mine manglende kokeferdigheter med å kåre meg til årets matblogger. I dag insinuerer han at jeg er gjerrig……
Godt for Allan at jeg ikke er lettkrenka, for da kunne denne mandagen blitt virkelig blå – for Allan.
Jeg har som mål å finne de positive sidene med vinteren denne vinteren. jeg tror at ved å lete etter de positive aspektene ved vinteren i stedet for kun å lete etter vårtegn og håpe på at vinteren skal fordufte gjør det lettere å komme gjennom denne tiden. Jeg kan innrømme at jeg muligens ikke var så flink til det i starten av denne måneden når først kuldegrader og så metervis av nysnø var det som dominerte dagene mine. Jeg skal skjerpe meg.
Dagen i dag startet med en nydelig morgen-himmel. Nydelige pastellfarger fylte den kalde morgenen, og jeg måtte starte dagen på trammen i minus 13, bare for å fotografere himmelen.
Januar og 13 blå gjør at en kan nyte dagen inne med verdens beste samvittighet. Det er jo en positiv ting med vinteren. Så deler av dagen har blitt tilbragt i godstolen med bok.
Nei vi har ikke ryddet vekk julepynten ennå. 20. dag jul er først i morgen.
Som de fleste oppegående mennesker har fått med seg så har ikke Prinsesse Märtha Louise lov å bruke prinsessetittelen kommersielt. Dette er noe hun har blitt enig med kongefamilien om så langt tilbake som i 2019 at hun ikke skal gjøre.
I forbindelse med at Prinsesse Märtha Louise forlovet seg med Durek Verrett i 2022 gikk slottet ut med følgende klargjøring:
«Prinsessen bestemte i samråd med sin familie i 2019 at hun ikke skal bruke prinsessetittelen i tilknytning til sin næringsvirksomhet. Dette prinsippet gjelder nå også for hennes forlovede Durek Verrett.»
Relativt enkelt og greit å forholde seg til for de fleste. Prinsesse når hun representerer landet, ikke prinsesse når hun holder foredrag, selger gin, eller gjør annet hun tjener penger på
Durek Velvet kan bruke sjaman tittelen så mye han vil, men ikke knytte sin virksomhet opp mot prinsessetittelen.
Det er ikke lenge siden sist paret hadde problemer med å huske eller muligens forstå hva prinsessen hadde lovet kongefamilien og kongeriket. De lanserte en rosa gin med monogrammet deres på i forbindelse med bryllupet sist sommer. Den måtte trekkes fra markedet og få nye etiketter uten monogram før den på ny var tilbake i polhyllene.
Dette gin-stuntet fikk så mye publisitet at selv denne kjerringa var på polet og kjøpte rosa gin.(Men kom tilbake med totalt feil gin fra feil produsent.) Jeg ser at det ble solgt 986 liter av denne ginen før produktet ble stoppet. Skal vi si at prinsessa og sjarlatanen tjente 100 kroner pr. liter, gir det litt i underkant av 100.000 kr. i lommepenger.
Nå har paret tatt ideen sin ett hakk lenger. De har fått «The Princess and the Shaman» godkjent som varemerke i USA.
For å få godkjent søknad om varemerke, må søkeren legge ved dokumentasjon på at varemerket blir brukt kommersielt, altså legge ved dokumentasjon på at varemerket de søker om å få godkjent brukes i strid med avtalen prinsessen har gjort med kongefamilien. Det har prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett gjort. Som dokumentasjon har paret lagt ved reklamen for foredragsturneen i 2019. Den samme foredragsturneen som de fikk sterk kritikk for, da man mente det var en sammenblanding av prinsessetittelen og kommersiell virksomhet. Den samme foredragsturneen som var foranledningen til at prinsessen måtte inngå avtale med familien sin om at hun og Durek ikke skulle bruke prinsessetittelen kommersielt.
Slottet henviser nysgjerrige journalister til prinsessens talsperson. Hun holder klokelig kjeft og gjør seg ikke tilgjengelig. Sjamanens talsperson sier
På dette tidspunktet er det ingen hensikt å bruke tittelen. Registreringen er utelukkende for å ivareta varemerket.
Det får meg til å undre meg; På hvilket tidspunkt mener paret at det kan være hensiktsmessig å bruke tittelen? Jeg trodde avtalen mellom prinsessen og kongefamilien gjaldt livet ut. Altså så lenge prinsessen lever.
Eller er det slik at paret mener at avtalen bare gjelder så lenge Kong Harald lever og er klare med å forhandle på nytt når en ny konge en gang overtar tronen?
