Ute regner det. Vel, plager ikke meg nevneverdig. Planen min for dagen er å få ryddet et par kjøkkenskap. Det kan fint gjøres i regnvær.
I ettermiddag skal jeg på visning åå en tomannsbolig. Jeg tror ikke det blir mitt nye hjem. Det jeg liker best ved den er prisen. Eller, planløsningen og størrelsen er ok. Og den kan krysse av for alle punktene på må-ha-lista mi. Den har og et par ting som teller opp. Som vedovn og to uteplasser.
Det som drar ned er beliggenheten. Den har gangavstand til matbutikk og kaffe-latte, men er lenger umna Hønefoss sentrum enn jeg bor nå. Det er og en tomannsbolig med litt grønnt rundt. Det er positivt, men må få klarhet i hva som regnes som fellesareal og hva som er mitt ansvar. Hvor mye snømåking og plenklipping det er snakk om.
Jeg har og et par spøsmål til megler etter å ha lest tilstandsrapporten. De går på kjøkken og bad. De to dyreste rommene å pusse opp. Det trekker og ned at jeg på sikt må male samtlige rom, utenom badet. Rommene er nymalt i sånn moderne, kald gråfarge. Sikkert etter meglers anbefaling. Ikke helt min stil.
Jeg har god tid på å finne drømmeboligen, og kommer ikke til å forhaste meg. Dette blir fjerde gangen jeg kjøper bolig. Jeg har lært noe på veien. Erfaring som er greit å ha med seg.
Jeg gikk en tur i byen i dag. Mest for å lete etter fotomotiv med litt urban høststemning. Jeg fant kanskje ikke helt det jeg jaktet på, men noen bilder ble det. Og i tillegg fant jeg noe som kanskje gledet meg mer. Helt tilfeldig traff jeg på en av journalistene i lokalavisa. Han kom gående bak meg på fortauet.
Noen av mine politikerkollegaer er raske til å løpe til pressen. Jeg er ikke det. Det er som regel de som tar kontalt med meg, ikke omvendt. Dog har jeg numrene til et par av jornalistene i lokalavisa lagret på telefonen. Greit å se at det er de og ikke en telefonselger som ringer, og greit å ha hvis jeg skulle føle for å ta kontakt.
Den siste uka har jeg tenkt flere ganger på å kontakte akkurat denne journalisten, men latt det være. Kongens død og borgfred. Vel, det er ikke ulovlig å stoppe opp å hilse. Det går under vanlig høfflighet.
Så jeg gjør det. Stopper opp og hilser – og spør om han vil ha et tips til en sak. Det vil han jo. Hvilken journalist sier nei til det. Jeg sier han bør sjekke referatet fra siste møte i eldrerådet. Det var sist mandag. Han famler litt etter notisboka han ikke har, tipper han ikke er på jobb. Jeg ser og at han virkelig begynner å tenke. Hvilken sak kan ha vært oppe i eldrerådet?
Jeg gir han en kort setning, egnet som overskrift. Jeg ser han skjønner at han har fått et godt tipd. Hva setningen er og hva saken dreier seg om publiserer jeg selvsagt ikke på blogg. Det er borgfred – og er jeg heldig får jeg publisitet på saken slik at den kan følges opp når borgfreden er over. Leserinnlegget er klart.
Det er nok en klar, fin høstdag. Litt kjølig på morgenen, termometeret viste 6 grader da jeg sto opp litt over klokka 7. Men det er lovet at det skal stige til over 20 grader i løpet av dagen.
Bildet er fra arkivet. Solsikkene på bildet er visne, og står lutrygget i pallekarmen. Jeg er usikker på om jeg skal kutte de ned nå, eller la de stå så insekter og fugler får forsyne seg til frosten tar de. Når det var 6 grader klokka 7 er det ikke lenge til første frostnatt.
Jeg har liksom gitt opp hagen for i år. Etterslepet gjennom sommeren har blitt litt stort. Jeg vet at det er dumt. At jobben da blir større til våren. Men energien og kroppen har ikke holdt til alt jeg gjerne skulle ha gjort. Slik ble det bare.
Nei, jeg har ikke tenkt å sitte her og sutre over stakkars meg. Jeg mer konstanterer fakta. Jeg har en kropp som ikke alltid spiller på lag. Jeg må ta hensyn til vondter og dagsform. Det er derfor jeg har fått innvilget uføretrygd. Det er og fakta at det har vært noen tøffe år. At det kanskje ikke er så rart at jeg falt litt sammen i vinter. At det tok litt tid å reise seg igjen.
Det er og fakta at jeg har kjent at overskuddet og optimismen har vært stigende gjennom sommeren. Pågangsmotet øker og jeg får mer ut av dagene, selv om kroppen fremdeles har sine begrensninger.
Veden skal nok komme i hus. Det er det viktigste å få gjort i hagen nå i høst. Så begynner jeg med friskt mot på resten av hagen til våren hvis jeg fremdeles bor i Drømmehuset.
Den store montseraplanta som har kost seg på terrassen i hele sommer ble flyttet inn på fredag. Ranukkelknollene er for lengst tatt opp og ligger tørt og mørkt og venter på neste vår. Jeg venter litt med å ta inn pelargoniar og grave opp georgineknollene. Georginene blomstrer fortsatt og har mange knopper. Sommerblomstene skal få visne langsomt og erstattes etter hvert med lyngplanter. Jeg er i gang, som Høvdingen ville ha sagt det.
Temperaturen har steget til 10 grader. Det er på tide å åpne terrassedøra og starte med denne dagens gjøremål.
Ah, strand, ramsalt hav og solnedgang. Kan det bli bedre? Og snart, snart skal jeg få oppleve dette igjen! Eller kanskje ikke sånn veldig snart, jeg skal nyte en lang høst, komme meg gjrnnom en kort vinter og kose meg i vårsola først. Men så, neste sommer da skal jeg dra av sted!
Husker dere jeg skrev om en kirke på et nedlagt fiskevær At en blogg-leser hadde tipset meg om kirken, og at jeg så smått begynte å leke med tanken om at det kunne være en fin tur for kjerringa på egen hånd? Ferja ut til fiskeværet Grip har sluttet å gå for i år, men neste sommer må det jo gå an å ta en tur.
I dag fikk jeg på ny mail fra bloggleseren, selveste Prusseluskan, og hun fikser overnatting. Det er bare for meg å sette datoen.
Det er slike litt sprøe ting jeg liker. Det er det som gjør meg til Rare meg. innimellom. At jeg gjør slike litt ville ting. Reiser til ei avfolka øy ute i havgapet fordi en totalt ukjent person sender meg mail og foreslår det.
Jeg så og noe knall gult soppaktig som jeg var usikker hva var. Jeg spurte AI. Jeg fikk til svar at det var Trollsmør. Det er en slimsopp, egentlig ikke en sopp. Mer en slags blanding av sopp og amøbe (?). Ble litt klokere på skogturwn i dag. Trollsmør er ikke spiselig, hvis noen lurte.
Rare meg er helgeutfordringen fra Ut i ftiluft. Jeg tror hun tenkte seg at vi skal dele litt uheldige selfier. Vel, jeg er så rar at jeg sjelden tar selfier. Synes sjelden jeg er heldig på bilder, og enda sjeldnere når jeg står og myser inn i min egen mobil.
Om jeg ikke har noen selfie å dele antar jeg at jeg får delta i utfordringen for det. Ut i friluft pleier å være raus sånn. For rar det er jeg, det har jeg alltid følt meg. Eksentrisk kalles det, muligens.
I det legger jeg at jeg ikke er som alle andre. Ikke prøver jeg å være det heller. Det sluttet jeg med en eller annen gang på videregående. Bare jeg er meg. Se opp for etterligninger. hadde jeg som motto på rusdekortet, og overrasket kanskje både meg selv og andre med det. Den beskjedne jenta som ikke helt passet inn samme hvor mye hun prøvde advarte plutselig mot at folk skulle prøve å etterligne henne, være som henne.
I ettertid har jeg tenkt en del på det valget av motto. Hva var det som traff meg da jeg så det på en lang liste med forslag på russemotto? Og hvordan turte jeg å velge det? Medelever hadde hermet etter meg og mobbet meg i årevis, og så valgte jeg et russemotto som advarte folk mot at noen kunne finne på å prøve å bli som meg, etterligne meg. Jeg husker at da jeg sendte det inn for å få det trykket på russekortene tenkte jeg at dette kom jeg til å få ropt etter meg. Dette og. Men så tenkte jeg at det hadde jeg vel samme hva jeg valgte som motto. Det rare var, at det fikk jeg aldri. Kan ikke huske at noen påpekte valget av motto på en negativ måte.
Det var på den tiden, på slutten av videregående, at jeg begynte å blåse i hva andre måtte mene om meg. Jeg sluttet og å prøve å utslette meg selv for å bli noen jeg ikke var. Jeg kom til at de som kritiserte eller mobbet meg mest var mennesker jeg egentlig ikke brød meg om hva mente om meg, og som jeg regnet med at jeg ikke kom til å ha kontakt med etter videregående.
Tenk så mye morro jeg har hatt etter at jeg kom til at det riktige for meg var å være meg selv, selv om jeg muligens skilte meg litt ut fra den gråe massen. Det er sikkert fremdeles mange som synes at jeg er rar, men hva så? Jeg har ikke som mål å gå i ett med tapeten. Jeg går min egen vei, lever livet mitt slik jeg vil. Så får andre leve slik de vil.
Den “Åsa” (jeg het det i studietida) som gikk på radiografhøgskolen var langt mer trygg på seg selv enn den Brit som gikk på gymnaset. Kanskje mindre rar og, fordi jeg ikke prøvde å passe inn, være noe annet enn den jeg var. Slik jeg husker det var vi rimelig mange ulike, sterke personligheter på radiografhøgskolen. Det miljøet gjorde meg godt.
Og ja, jeg har kanskje gjort litt rare ting opp gjennom. Ikke sånn veldig rare ting, men tenkt litt utenfor boksen. Jeg skrev til alle sykehusene i Nord-Norge og spurte etter sommerjobb i studietida. Ikke i Oslo eller i hjembyen min som mange andre i kullet. Og jobbet hele sommeren i Harstad hvor jeg ikke kjente noen. Det var helt topp!
Jeg fant en mann som mente jeg var det merkeligste vesen han noen gang hadde støtt på. (Hans ord.) Vi var nok litt rare begge to, men på forskjellig vis. Vi holdt sammen livet ut, i over 35 år. Livet ut. Det er litt rart i våre dager.
Jeg har vært med på et spørreprogram på TV-Norge en gang på 90-tallet. Det het 15-1. Alle deltakerne startet med tre liv og måtte svare riktig på spørsmål innen tre sekunder. Svarte deltakeren riktig så kunne vedkommende velge hvilken annen av sine konkurrenter som skulle få neste spørsmål. De som mistet alle sine tre liv var ute av konkurransen. Jeg svarte feil på alle mine tre spørsmål, og forsvant som første mann ut av konkurransen.
Jeg tok med meg mann og barn og flyttet til Krødsherrad. Mange mente jeg var direkte rsr da vi valgte det. Relativt forståelig. Langt færre syntes vi var rare da vi flyttet derfra 9 år senere. (Og de som syntes det har aldri bodd noe annet sted enn i Krødsherrad.)
Jeg har tatt med ungene på togferie til Pag. (Kroatia) fordi bildet av en robåt på turkis hav var så fint. Vi fant robåten.
Vi har gått Rallarvegen fra Myrdal til Flom. Familien kaller det bare Den store nedturen. Likeså tok GGG og jeg en dagstur over til vestlandet for å gå Sverrestigen og Kongevegen, bare som et innfall.
Vi har feriert i Pitigilano og Bud. Begge steder like idylisk og eksotisk.
Jeg er Rødtpolitiker. Mange mener de er rare og litt farlige. Revolusjon neste, liksom. Jeg har stått langt oppe på ei stortingsliste, og nesten blitt vara til stortinget.
Jeg, ei godt voksen kjerring, er blogger, og av og til (i det minste et par ganger) på toppen av bloggtopplista.
Jeg har gjort så mye gøy og rart fordi jeg sluttet å bry meg om hvorvidt andre synes jeg er rar og i stedet gjør det jeg føler for. Det jeg har lyst til.
Dette var litt om rare meg. Håper jeg svarte på utfordringen, selv om det ikke var noen selfie.
Da ble det høststemning på sallongbordet. Kobberfatet kjøpte jeg på loppemarked for en tid tilbake. Det strikkede gresskaret på Tyristrand-dagene i 2024, lysglasset med høstløv har jeg og hatt noen år. Husker ikke hvor det er kjøpt. Nille, Rusta eller Europris tror jeg. De to nøtte-duftlysene kjøpte jeg på Rusta i dag. 19 kr stk. Så ligger det noen frøstander fra en hageplante og en hestekastanje fra i fjor. Skal og tenne dufylysene. Men da må toppen være av, og da ser man ikke så godt at det er eikenøtter. Håper å finne flere kastajer eller andre nøtter utover i stedet for de frøkapslene. Vi får se hva jeg snubler over.
Til middag hadde vi soppsuppe. Sopp “plukket” på Coop extra, da. Men sopp er sopp. Det begynner å bli tydelig at det er høst rundt Drømmehuset.
Greit jeg nøt finværet i går, for i dag er det grått. Ikke så mye regn, men ikke langt unna. I dag har ikke terrassedøra stått oppe, slik drn gjør hele sommeren.
Jeg burde sikkert brukt dagen på noe fornuftig. Ryddet biblioteket eller noe slikt, men her går det tregt i dag. Hodet surrer med politikk – litt nyere enn den i den gamle boka på bildet, selv om d3n er underholdende nok. Politikk kan jeg som kjent ikke skrive om på grunn av borgfreden.
Det er ikke lett. I dag ble de ulike tomteforslagene til nytt sykehjem blitt offentliggjort. Jeg har vært så spent på de som det andre er på pakkene under treet på julaften. Det er klart jeg har noen tanker rundt de forskjellige forslagene. Prosessen før endelig tomt skal velges skal pågå det neste halvåret, så her får jeg god tid til å tenke, lytte og kommentere. Vel, det surrer en god del tanker i kjerringhode allerede selv om jeg ikke har bestemt meg for hvilket som er min favoritt.
En annen politisk sak som ruller i systemet for tiden er videre drift på et sykehjem i kommunen. Den har vært i eldrerådet og i rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne denne uka. Skal i Hovetutvalget til uka, og til administrasjonsutvalget og formannskap uka deretter før den vedtas i kommunestyret den 24.9.
Jeg var til stede i eldrerådet og med på behandling av saken. Jeg var ikke enig med eldrerådets vedtak, ville heller gått for kommunedirektørens innstilling. Spent på hvordan saken blir behandlet i de andre råd og utvalg. Håper det endelige vedtaket i kommunestyret ikke er i tråd med eldrerådet sitt. Her skulle jeg gjerne debattert, men må nøye meg med å kladde på et leserinnlegg jeg kan sende til lokalavisa når borgerfreden er over. Hmf! Jeg har i det minste god tid til å finpusse på det leserinnlegget.
Ellers har jeg vært og handlet. Det var salg på yndlingspotetgullet mitt på Europris. Så har jeg kjøpt sopp. Jeg har funnet lite av det så langt i år, så jeg måtte kjøpe litt. Nå skal jeg snart sette i gang med å lage soppsuppe til middag.
Slike dager som i dag kan man ikke være inne. Planen var egentlig å rydde biblioteket, men det får vente til en regnværsdag. I dag følte jeg for å komme meg ut – og slik ble det. Tilbragte litt tid ved et stille skogstjern. Slikt er balsam for sjelen.
Man får energi av å være ute i skogen. Så jeg har også ryddet litt på biblioteket. Det er en stor boksamling jeg skal gå gjennom. Hva skal jeg beholde, hva er det mulig å få solgt, og hva kan jeg få gitt bort?
Men jeg har nok vært litt lat i dag. Det er ikke bokhaugene nede i kjelleren som trekker mest. Det tok ikke så lang tid før jeg fant meg selv i kurvgyngestolen på terrassen. Ut! Det var 19 grader ute ved 15 tida, mer i sola. Det var ikke en dag å være inne i.
Middagen ble spist ute på terrassen. Kyllingsalat, hvis noen lurte. Så deilig å kunne spise ute i september.
Ja, så deilig var det at jeg også tok med boka ut etter maten. Leset fremdeles om Norderhov Herreds historie. En nydelig septemberdag har det vært. Jeg har ikke hatt hjerte til å være inne.
Det ble en bytur i går. Jeg hadde et par ærend. Siden det var en nydelig høstdag ble det kaffe-latte på torget. Vet jo ikke hvor mange flere ganger det frister i høst. Det gjelder å nyte torg-livet mens man kan. For det er høst. Det sier både det litt kjølige vind-draget og kalenderen.
Med høst i lufta er det på tide å finne frem pleddene igjen. Eller her i Drømmehuset er pledd lett tilgjengelige hele året, men de blir tatt litt oftere i bruk nå som det blir kjøligere. Godt å ha et lunt pledd ovrer skuldrene på litt kjølige morgener, når man nyter ettermiddagskaffen på terrassen eller tar seg en liten strekk på sofaen.
I fjor høst og vinter var jeg ikke så opptatt av interiør. Min interesse for å stelle og pusle i Drømmehuset strakk seg til å gjøre det man må, som å tørke over gulvene og ta oppvasken. Ikke mye dill og pynt som jeg vanligvis liker å drive med. Det ble knapt pynter til jul. I det minste langt mindre enn tidligere år. Nå i sommer, og utover sensommeren har jeg kjent den interessen vende mer og mer tilbake. Jeg har fremdeles planer om å flytte, men til jeg gjør det skal Drømmehuset være lunt og koselig.
Nå som det er september og høst er det på tide at det gjenspeiles i interiøret. Lette fleese pledd i pastell er vasket og ryddet vekk. Et par som har hatt sine beste dager skal gå til gjennvinning. Det samme med et lyst, ullpledd som har fått en del flekker som ikke går av.
Da jeg var innom bruktbutikken til Blå-kors i går fant jeg to myke pledd i høstfarger som fikk bli med hjem. Det var posesalg, så siden begge fikk plass i en pose betalte jeg 100 kr for de. Synes høstfargene gikk så fint sammen, og de er mykere og lunere enn hekleteppet i bomull.
I går kveld tente jeg stearinlys. Det hører liksom med om høsten. Ja, selv om terrassedøra sto oppe til langt på kveld. Nydelig temperatur ute.
Tenkte da at jeg kanskje må lage et lysfat som er litt mer høst. Tulipan-lysestakene kan få komme frem igjen til våren, eller sen-vinteren. I mars, tenker jeg. Ser og at noen av solsikkene kanskje er litt vel visne. Jeg får se om jeg klarer å lage mer høststemning på sallongbordet i dag. Må jo matche de nye pleddene.
