Kan kanskje ikke kalle det vårstemming. Det var 15 kuldegrader og nok av snø da jeg gikk ut i går. Nå er det “bare” minus 10, men skal synke til minus 17 i løpet av kommende døgn. Kaldt, men det er sol og blå himmel. Bare å kle på seg og komme seg ut.
Slike dager viser vinteren seg fra sin beste side. Jeg hadde ikke så mye tid til fotografering da jeg gikk tur før et møte på rådhuset i går, men jeg nøt omgivelsene. Det er vel det viktigste? Kanskje blir det mer tid til fotografering i dag. Jeg tror dagen blir like fin, selv om det er litt tidlig å si. Det er fremdeles mørkt ute.
I dag skal jeg ut til min barndoms dal. Høvdingen trenger forsyninger og selskap. Kanskje tar jeg med meg piggstøvlene når jeg drar utover og går en tur samtidig. Der ute pleier de fine fotomotivene å stå i kø.
Men først fyller jeg tekruset, smører meg et par brødskiver og koser meg med blogger og nettaviser. Vibbedille har vært på turer ser jeg, nå får jeg oppdatere meg litt mer.
Det har vært en nydelig dag i dag. Jeg synes til og med sola varmet ørlite da jeg gikk tur i sted. Det ble ikke den lengste turen, jeg skulle på et møte på rådhuset midt på dagen.
Nå ligger jeg på sofaen og prøver å gi ryggen litt hvile. Et par-tre timer på en stol i et møterom kan til tider være tøfft for ryggen. I dag er en slik dag. Ryggen blir forhåpentligvis bedre etter en hvil. Det er et nytt møte på rådhuset om tre timer som det er forventet at jeg dukker opp på. Aktiv dag med andre ord.
Møtet på dagen i dag var i kommunens administrasjonsutvalg. Et utvalg som tar for seg arbeidslivspolitikk. Et felt jeg både har kompetanse om og interesse for. Så jelt klart et engasjerende møte.
Møtet i kveld er i 8. mars komiteen. Jeg ser ikke på meg som utpreget feminist, og har aldri tidligere deltatt på et 8. mars arrangement. Likevel har jeg meldt meg til å representere Rødt i denne kommiteen. Mest fordi Høyre på mange måter kuppet arrangementet i fjor. Vi fikk verken ha tog eller paroler. Slikt trigger meg til kamp.
Men først en liten hvil før jeg starter med middagen. Kanskje en liten lur. Jeg har sovet dårlig i natt. Jeg gjør det av og til. Kroppen finner ikke hvile. Mulig det kommer av væromslaget til kaldere vær.
Frokost er dagens viktigste måltid. Det lærte jeg da jeg var barn. Skal du holde en lang dag må kroppen ha energi. Jeg tror jeg knapt har gått ut døra noen morgener uten å ha frokost innabords. Selv når jeg måtte ut døra 06.30 om morgenen med to barn i barnehage og 50 km kjøring til barnehage og jobb tok jeg meg tid til en tekopp og frokost før jeg dro. Det samme når jeg dro klokka 6 om morgnene for å ha møtedager i Drammen. Det var viktig for meg å ha litt mat innabords før dagen startet. Ingen var tjent med at ei hangry kjerring ankom møterommet.
For meg er frokost den gode, gamle brødskiva. Gjerne med gulost eller kaviar. Enkelt, kjapt og godt. Når brødet er av den litt grove typen holder jeg meg mett lenge. Sikkert noen nyfrelste helsefanatikere som har meninger om hvilke grep jeg burde ta for helsa mi. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.
I innlegget Ut på tur… som jeg postet i går følte nok Vibbedille seg provosert av dette avsnittet:
“Å vandre i motvind for å forbrenne flere kallorier er slikt jeg bare rister på hodet av. Det å forbrenne kallorier er det siste jeg tenker på når jeg er på tur. Ikke fordi kallorier ikke forbrennes, men fordi jeg har fokuset på omgivelsene mer enn på fett som forbrennes.”
Jeg antar det ut fra at hun har med sitatet i innlegget Besatt av havregrøt. … som jeg sitter og reflekterer over i dag. Jeg mente faktisk ikke å tråkke noen på ømme tursko-tær. Jeg forstår utmerket godt at Vibbedille kjører en time for å gå en fin tur. Det var denne utrolig positiviteten til motvinden jeg mente å påpeke. Ja, og så er det vel en kjent sak at bare ordet kallorier får denne kjerringa til å reagere.
Jeg bytter gjerne bort tett furuskog med snø med sandstrender og fjell som turområde. Jeg missunner Vibbedille turområdene hennes, spessielt på denne tiden av året.
Vibbedille har de tre siste årene gjort en livsstilsendring som gjør henne og helsa hennes godt. Det er noe jeg heier på.
Det finnes mange veier til bedre helse. Jeg har selv gått ned 25 kilo de siste årene, og fått en helsegevinst av det på både blodsukker og blodtrykk. Ja, sikkert flere andre faktorer og.
På meg virker det som om min vektreduksjon, min forbedrede helse, ikke teller fordi jeg ikke har oponådd det på den riktige måten. Her er det ikke Vibbedille jeg nødvendigvis sikter til men en god del nyfrelste eller besatte mennesker som sverger til sin metode som den eneste rette.
Nyt havregrøten din Vibbedille. Den ser og høres utrolig god ut. Jeg koser meg med tekoppen og brødskivene mine.
Nå skinner sola fra klar himmel utenfor Drømmehuset. Det er 15 kuldegrader og fint turvær, så jeg skal snart ut på tur.
Jeg har ingen planer om å fryse, selv om jeg ikke kommer til å se ut som en reklameplakat for Bergans eller Norrøna. Som gammel speider kan jeg å kle meg etter været.
Da er kulda tilbake. I natt skal det bli tosifra med kuldegrader, og slik skal det holde seg ei ukes tid i følge yr. Det positive er at det og skal bli klarvær. Kulde og klarvær henger gjerne sammen. Litt blå himmel og sol vil gjøre godt nå, selv om det er kaldt. Jeg begynner å bli lei det gråe været vi har hatt en stund nå.
Noe annet som er bra er at det ikke er spådd nedbør den neste uka. Det går helt greit. Jeg har snø nok.
Så med kaldt tørt vær vil det være gode føreforhold for så vel bil som vinterstøvler. Det burde føre til at denne kjerringa kommer seg ut på en eller flere turer i løpet av uka. Jeg er mye mer redd for å knekke knokler enn jeg er for å fryse. Det er jo bare å kle på seg så slipper man det.
Det som ikke er så bra er at med en ny kuldeperiode nå blir det nok en stund til jeg kan begynne å lete etter vårtegn. Men jeg vil heller ha vinter nå i januar og februar enn at vinteren skal drive å seigpine meg utover i mars og april.
Å drømme om vår i januar er fånyttes her på mine kanter, så da er det i grunn greit med noen kuldegrader.
Hva er det egentlig de driver med borte i USA? Ordfører Jacob Frey i Mineapolis har formelt bedt om hjelp fra Nasjonalgarden. Soldatene fra Minnesotas nasjonalgarde vil være iført gule vester og være sammen med lokalt politi forteller han til innbyggerne sine. Så fortsetter han: Vårt lokalsamfunn og våre betjenter er slitne, sa Frey. Han sa at kaoset i byen er «direkte forårsaket av ICE, grensevakter» og landets regjering.Ordføreren i Mineapolis setter altså inn soldater for å beskytte innbyggerne og politiet mot ICE soldater/agenter som er sendt dit av landets regjering! Kan det kalles noe annet enn borgerkrig???
En borgerkrig er pr. deffinisjon en væpnet konflikt innenfor ett land, mellom ulike grupper av befolkningen.
Er det ikke helt virkelighetsfjernt at det kan virke som om det kan bryte ut borgerkrig i Mineapolis, i USA? Det er så jeg knapt tror det jeg leser – og merkelig nok er det “opprørerne” i Mineapolis og ikke regjeringen jeg føler har retten på sin side.
Borgerkrig i USA er ikke noe nytt. Den amerikanske borgerkrigen var en krig mellom statene nord og sør i USA. Den foregikk fra 1861 til 1865 og endte med at nordstatene bekjempet sørstatene. Uenighet om slaveri var den grunnleggende årsaken til borgerkrigen den gang, men overordnet dreide borgerkrigen seg om hvilke rettigheter de enkelte delstatene hadde overfor de sentrale myndighetene i unionen. Jeg finner helt klart likhetstrekk med det vi ser utspiller seg i USA i dag.
Jeg har levd en stund. Under den kalde krigen på 70- og 80-tallet kunne jeg føle på uro for at tredje verdenskrig kunne starte i min levetid. Tankene på det bleknet med glasnost, og jeg har vel ikke tenkt i de tanker før de siste 4 årene. Etter at Putin og Russland angrep Ukraina. At jeg skulle oppleve amerikansk borgerkrig i min levetid har faktisk aldri streifet tankene nine før nå.
Vibbedille har vært på tur – igjen. Dama har fått turgåing nærmest som en besettelse.(Eller livsstil heter det vel). Jeg tror det gjør henne godt. Turen Vibbedille går i dette innlegget er Kvassheim Fyr til Ogna. Jeg studerer bildene av hav, himmel og ikke minst bar mark og sukker missunnelig. Det er forskjell på å gå tur på Jæren og langs Sogna når man skriver januar.
Bildene Vibbedille deler fra Jæren denne vinterdagen har ikke noe med det jeg kaller vinter å gjøre. For meg ser det ut som bilder fra en fin vårdag på mine kanter. En slik jeg først kan drømme om å få oppleve i slutten av mars hvis jeg er heldig. Gidder ikke nevne at det kom påfyll av snø her også sist døgn.
Det var nok ikke en sommerdag på Vibbedilles kanter heller. Jeg ser det er klart. Da er det gjerne kaldt. Sola varmer ikke stort i januar enten du befinner deg øst eller vest i landet. Vibbedille skriver og om vind. Stiv kuling rett i fleisen. På mine kanter er det sjelden stiv kuling, men jeg tror jeg godt kunne byttet bort snø mot vind. Det er den bare marken som lokker.
Å vandre i motvind for å forbrenne flere kallorier er slikt jeg bare rister på hodet av. Det å forbrenne kallorier er det siste jeg tenker på når jeg er på tur. Ikke fordi kallorier ikke forbrennes, men fordi jeg har fokuset på omgivelsene mer enn på fett som forbrennes. Jeg vet jeg gir inntrykk av at jeg bare labber rundt i rolig tempo på disse turene mine. Men jeg har labbet vekk rundt 25 kilo de siste 4 årene. Da regner jeg med at jeg har forbrent noen kallorier.
Det kan være vakkert på Ringerike og i januar, men vi kan ikke skryte på oss at isen på marka blir ferdig strødd av naturkreftene. Vind kan nok virvle opp nysnø, men å flytte på bånn-tæla sand under flere titalls cm med hard snø… niks. Så mye blåser det ikke.
Om jeg skal bade til sommeren eller ikke er heller ikke det jeg tenker mest på når jeg vandrer rundt i snø og is. Vibbedille og jeg er litt forskjellige der. Jeg har gjort mye rart, men isbading har aldri fristet.
Å vasse noen kilometer i snø til over knea hadde garantert hatt en treningseffekt på lik linje med å gå i våt sand. Jeg gjorde det en gang på en tømmervei mellom Heggelia og Damtjern oppe i Krokskogen. Jeg var så sliten at hunden vi hadde da gikk bak meg og dytta de siste hubdre meterne tilbake til bilen.
Nei det var ikke på grunn av treningseffekten jeg vaset gjennom råtten snø den gang. Jeg og venninna mi hadde gått lang tur på brøyta tømmerveier. Valget sto mellom å slite seg gjennom snøen et par kilometer eller snu å gå 10-12 km tilbake samme vei vi hadde gått.
I går var det den store bål-dagen. Det er lov å tenne bål på denne tid av året, men man må fremdeles bruke hodet. Her på mine kanter er ikke skogbrannfaren stor nå. Men på Vibbedille sine kanter brøt det ut brann i et av turområdene hun bruker mye. Utrolig trist. Jeg håper ikke området har fått for srore varige skader.
Forstår godt at Vibbedille var godt å komme hjem og spise ertesuppe. Ertesuppe vekker barndomsminner hos meg. Høvdingen, eller strengt tatt Mamma, pleide å ha ertesuppe på putring på vedovnen på hytta i påsken da jeg var barn og ungdom. Den ble servert til oss når vi kom fra skitur eller bare koste oss i solveggen, og til alle andre som stakk bortom hytteveggen vår. (Og det var ikke få.)
Det er litt rart hvor forskjell det er på føreforhold om vinteren her i dette langstrakte landet. Når jeg ser slike bilder som av den bare marka på Vibbedilles kanter av landet og sammenligner med snøen utenfor Drømmehuset hender det jeg spør meg om jeg bor på rett sted. Samtidig. Snø er bedre enn is og holke som det ofte er mer av langs kysten.
Om en uke er det februar. Om et par uker skal jeg ta inn kvister å sette i vann. Fastelavn må jo ha ris. Det første spede tegn på at våren nærmer seg. Pelargoniene skal snart opp fra vinterdvalen. Frø skal snart sås. Snøen vil langsomt gi tapt og mer og mer bar nark dukker frem. Vi går en fin tid i møte her på Ringerike. Det er her jeg hører til
Lørdagen har ruslet av gårde i rolig tempo. Jeg sto opp i 7-tiden. Frokost og litt kontorarbeid. Noen mail som måtte sendes, en konferanse jeg måtte melde meg på. Så var det tid for husarbeid.
I rolig tempo puslet jeg rundt i Drømmehuset. Ikke de store oppgavene, mer sånn små-rydding.
Jeg har sett over potteplantene mine. Her i Drømmehuset kastes ikke så mye som en halv-vissen ildtopp. Så nå er plantene frissert og klare for en ny vår. Bør kanskje skifte jord på de og? Det får bli litt nærnere vår.
En strekk på sofaen når ryggen ble litt vond tok jeg meg og tid til. Det gjelder å ikke stresse og mase. Ikke noe jeg må gjøre i dag. Det jeg ikke rekker i dag tar jeg til uka. Sakte men sikkert ble oppgave etter oppgave strøket på lista.
Nå tar jeg kvelden fra husarbeid. Det laver ned med store snøfiller utenfor Drømmehuset. Jeg dropper å kjøre til byen, jeg har i grunn det jeg trenger. Finner frem bok og potetgull. Det er lov å kose seg, det er lørdag.
Livet går videre. Det har ingen andre steder å gå. Disse ordene har jeg hatt som en mantra når livet har vært tøfft. Så har jeg stabbet meg videre på livsveien min, for heller ikke jeg har noe annet valg enn å fortsette. Fortiden får man aldri tilbake, samme hvor mye en skulle ønske det.
Jeg takker for all medfølelse etter innlegget Det tynnes i rekkene… Selv om det har føltes litt ekstra tungt denne uka har jeg fremdeles tro på ar 2026 skal bli et bedre år enn 2025. I det minste for meg. For verden som helhet er jeg litt mer i tvil.
Det gjelder å se forover. Ta med seg de gode minnene om det som har vært, men vende blikket forover. Klar til å ta i mot alle de gode opplevelsene som venter.
Jeg har mistet mange som har stått meg nær alt for tidlig, to barn, ektemann og ei av mine beste venninner. Det har lært meg at livet er skjørt, at vi ikke har noen garantier for morgendagen. Det har og lært meg å leve litt mer i nuet. Merke meg de gode øyeblikkene vi alle har i hverdagen. Roe ned og kjenne etter at livet tross alt kan være godt. Prøve å ikke utsette gode opplevelser til en gang langt der fremme.
Det har og lært meg at selv når livet er som svartest, når alt bare er trist, så venter det en dag der fremme hvor du igjen orker å smile. Det gjelder å stabbe seg videre skritt for skritt til man kommer dit.
Vinreren ligger hvit rundt Drømmehuset. Men det er ikke lenge før vi kan kjenne at sola varmer mer og mer for hver gang vi ser den. Mars, den første vårmåneden, venter om noen få uker. Og vinteren kan være vakker. Det gjelder å nyte de vakre vinterdagene vi får. Om ikke på annen måte så ved å ta bilder av den, eller kose seg inne foran peisen med en god bok. Det er og vinterkos.
Livet går videre. Jeg labber videre på min livsvei. Tar med meg alle gode minner, og forsøker å ikke dvele for mye ved det triste. En ny vår venter rett der fremme.
Nok en gang skal jeg sitte å reflektere over dette innlegget. Det er vel fjerde gangen nå (gjesp). Vel jeg har blitt mer rutinert i løpet av uka, og husket å knipse et bilde av middagen min i går før jeg spiste den.
Vi hadde burger. Hjemmemekka hamburger ved spisebordet hjemme i Drømmehuset. Jeg hadde et lag aioli på burgerbrødet, salat, tomat og slangeagurk under burgeren, cheddarost på burgeren og litt sylteagurk oppa der før jeg la på den øverste brød-delen.
Jens har regna feil. En omlegging av innretningen for formueskatt gjør at staten får inn langt mer penger enn de hadde beregnet.
Jeg leser at denne omleggingen av innretningen for formueskatt gjør at helt vanlige folk får en real skattesmell. Ja, altså helt vanlige folk med en bolig med en salgsverdi på over 10.000.000 kroner.
På ny reagerer jeg på Arbeiderpartiets definisjon av hva som er vanlige folk. Slik jeg ser det er det ikke alle som har boliger i den prisklassen. Av de 225 boligene som er til salgs på Ringerike for tiden er det kun 3 boliger som har en prisantydning over 10 millioner. Av samtlige eiendommer på finn er det rundt 8,5% som har så høy eller høyere prisantydning. Da synes jeg det blir feil å fremstille det som at dette er noe som rammer vanlige folk.
Jeg husker og at formueskatten var det store tema i fjorårets valgkamp nettopp fordi en liten gruppe mennesker med store formuer gjorde sitt til at den skulle bli det. De spyttet og i store summer for borgelig valgseier. Nå misslykkes de med å få ny regjering ved valget, så nå har de arbeidet for å få Jens til å endre reglene for beregning av formueskatt. Snedige de folka der.
Jens og co kan godt finne en måte for å få ned skattene hvis det virkelig er slik at Norge er for rik og staten flommer over av penger. Samtidig har jeg som kommunepolitiker ikke følelsen av at denne statlige rikdommen kommer kommunene til gode. Kommune-Norge hevder jo at de er underfinansiert i forhold til oppgavene de har. Skoler legges ned, det finnes ikke nok sykehjemsplasser til å møte den demografiske utviklingen, barnehager har ikke nok ansatte hele dagen, vedlikehold nedprioriteres….
Hvis staten er så rik at de ikke trenger de økte inntektene er det som sagt helt greit for meg. Men da regner jeg med at Jens & co sørger for at kommunene får midler nok til å gjøre de oppgavene de er pålagt på en god og trygg måte. Det må da være en langt viktigere rolle for en Arbeiderparti regjering enn å bøye seg for press fra en gruppe mennesker som ikke ønsker å bidra til fellesskapet men likevel mener de har rett til å være med å styre landet.
