Det ble en bytur i går. Jeg hadde et par ærend. Siden det var en nydelig høstdag ble det kaffe-latte på torget. Vet jo ikke hvor mange flere ganger det frister i høst. Det gjelder å nyte torg-livet mens man kan. For det er høst. Det sier både det litt kjølige vind-draget og kalenderen.
Med høst i lufta er det på tide å finne frem pleddene igjen. Eller her i Drømmehuset er pledd lett tilgjengelige hele året, men de blir tatt litt oftere i bruk nå som det blir kjøligere. Godt å ha et lunt pledd ovrer skuldrene på litt kjølige morgener, når man nyter ettermiddagskaffen på terrassen eller tar seg en liten strekk på sofaen.
I fjor høst og vinter var jeg ikke så opptatt av interiør. Min interesse for å stelle og pusle i Drømmehuset strakk seg til å gjøre det man må, som å tørke over gulvene og ta oppvasken. Ikke mye dill og pynt som jeg vanligvis liker å drive med. Det ble knapt pynter til jul. I det minste langt mindre enn tidligere år. Nå i sommer, og utover sensommeren har jeg kjent den interessen vende mer og mer tilbake. Jeg har fremdeles planer om å flytte, men til jeg gjør det skal Drømmehuset være lunt og koselig.
Nå som det er september og høst er det på tide at det gjenspeiles i interiøret. Lette fleese pledd i pastell er vasket og ryddet vekk. Et par som har hatt sine beste dager skal gå til gjennvinning. Det samme med et lyst, ullpledd som har fått en del flekker som ikke går av.
Da jeg var innom bruktbutikken til Blå-kors i går fant jeg to myke pledd i høstfarger som fikk bli med hjem. Det var posesalg, så siden begge fikk plass i en pose betalte jeg 100 kr for de. Synes høstfargene gikk så fint sammen, og de er mykere og lunere enn hekleteppet i bomull.
I går kveld tente jeg stearinlys. Det hører liksom med om høsten. Ja, selv om terrassedøra sto oppe til langt på kveld. Nydelig temperatur ute.
Tenkte da at jeg kanskje må lage et lysfat som er litt mer høst. Tulipan-lysestakene kan få komme frem igjen til våren, eller sen-vinteren. I mars, tenker jeg. Ser og at noen av solsikkene kanskje er litt vel visne. Jeg får se om jeg klarer å lage mer høststemning på sallongbordet i dag. Må jo matche de nye pleddene.
Fredag døde kongen. Landet sørger. De politiske partiene har blitt enige om å la debatter, stand, leserinnlegg, politiske innlegg på sosiale medier og annet utadrettet virksomhet være til etter begravelsen. En forståelig enighet. Jeg har ingen problemer med den.
Eller kanskje litt. For hva er politikk, og hva er ikke politikk? Når jeg som sanfunnsengasjert tenkende kjerring skal blogge er det fort gjort å nevne temaer jeg som alle andre er opptatt av. Som bensinpriser. Men det er i høyeste grad politikk, så kjerringtanker om det temaet får vente til en gang ut i slutten av neste uke.
Så forresten at det var en kronikkforfatter eller debatant som etterlyste politikernes meninger i akkurat den saken. Han forsto hvorfor, men syntes det var beklagelig at politikerne ikke kunne svare og forklare sine vedtak akkurat når pumpeprisen stiger til himmels.
Selv om politikerne sitter rolig og holder munn er det jo ikke slutt på debatter. Det er bare andre aktører som rår grunnen. Samfunnsdebatanter og kommentarfeltets helter. Det er ikke alltid så lett å se forskjell på de to gruppene, kanskje glir de litt inn i hverandre. Begge gruppene kommer med drøye utspill på fb, og håper på at det skal gå viralt, eller enda bedre bli til en sak i nettavisrn, VG, Aftenposten eller andre medier. Jo mer media, jo større er sansynligheten for at du går fra å være kommentarfeltenes helter, også kalt nettroll, til å bli samfunnsdebatant. Samfunnsdebatanter skriver i tillegg kronikker. Det gjør ikke nettroll. De holder seg til kommentarfeltene, og muligens ett og annet leserinnlegg i lokalavisa.
Kongen døde på fredag. Et folk sørger. Det legges ned blomster og tennes lys. Jeg synes det hele får noe samlende over seg. Vi er ett folk, en nasjon. Det er fint.
Kongen døde på fredag. Allerede på mandag var samfunnsdebatantene, nettrollene på banen. De skrek opp om personkult og dyrking av sorgen.
Jeg kan gå med på at mediedekkningen har vært massiv. At det kanskje har vært i meste laget hvis en skulle få med seg alle medieoppslag i alle medier. Det behøver en jo ikke. Jeg har fått med meg mye, men langt fra alt.
At man har en sørgeperiode frem til begravelsen når en konge dør synes jeg er som forventet. Det må da være lov å sørge, i det minste frem til begravelsen, før folk begynner å snakke om å dyrke sorgen. Jeg tror at samfunnet i dag gir sorg, på generelt grunnlag, for lite plass. Døden, og sorgen, skal gjemmes bort. Glemmes. Jeg har hørt mange i sommer som tenker at det å stelle gravstedene til sine kjære er en utdøende skikk. Det er trist.
Når man snakker om faren for personkult trekker jeg på smilebåndet. Det er kongen vår det er snakk om! Personkult henviser til en persondyrkelse og som er resultatet av en målrettet innsats for å skape et idealisert og heroisk bilde av en strålende leder. Er det noen det er helt ok å persondyrke en ukes tid så må det da være en konge som akkurat har gått bort. Det er vel nettopp nå man skal trekke frem alt det positive han gjorde, og de positive egenskapene han hadde. Akkurat slik man gjør i minnetaler og minneord (i litt mindre skala) når andre mennesker dør.
Eller kanskje jeg skal si gjorde. Vi lar minnetaler og minneord bli sjeldnere og sjeldnere vare. Begravelser foregår med kun de nærmeste til stede. Andre får ikke komme å ta farvell. Seremonier avsluttes ved graven. Det gis ikke rom for at venner, bekjente og familie kan samles og minnes. Det skrives færre og færre nekrologer, og gravstedene står der forlatt og uten blomster.
Det jeg har reagert på etter kongens død er denne fotfølgingen av kongefamilien i disse dagene. At kameraene og telelinsene følger de også når de ikke utøver sine offisielle oppgaver og plikter. Som når Håkkon nærmest måtte smugle sin syke kone inn på Rikshospitalet i går ettermiddag, og når Märtha Louise møtte fotografer og telelinser når hun var på samme sted for å besøke sin ektefelle som er passient der.
Gi de en pause. Gi de mulighet til å sørge over faren sin og å ta vare på flokken sin uten at alr de gjør blir publisert.
I likhet med Elise-Linea er jeg i ryddemodus for tiden. Ikke sånn at det blir tatt enorme sjau, men sakte men sikkert ryddes det litt etter litt gjennom Drømmehuset.
I går ryddet jeg litr i kjellerstua. Det som har blitt skikkelig man-cave med bar, platesamlinga og mye av det andre GGG samlet på. Ja ikke bare GGG. Noe av det er også mitt. Som denne karaffelen med spilledåse fra 50- 60- tallet. Du vet en slik som spiller når du løfter karaffelen fra bordet. Ja hvis du har husket å trekke den opp da.
Karaffelen er fin. Jeg fikk den i gave av Den Halvgale Perseren for mange år siden, men jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å bruke den. I motsetning til GGG er jeg ikke så glad i å samle for å samle. Så nå er den lagt ut på finn. Det kan jo hende noen andre kan ha glede av den. Den er alt for fin til å kastes.
Samtidig la jeg ut en porselensflaske det har vært whisky i. Typisk sånt GGG kom drassende hjem med fra loppemarked til min store ergelse.
Den fikk jeg utrolig nok rask kjøper til, så den skal jeg pakke godt inn og sende i posten i morgen.
Jeg hadde i grunn trodd spilledåse-karaffelen skulle gå før ei tom brennevinsflaske, men så feil kan man ta.
I morgen skal jeg og få avgårde en tom vaniljesukker-boks jeg solgte før helga. Jepp, du leste faktisk riktig. Det er et marked for tom embalasje.
Det er mulig det ikke går så raskt med ryddinga mi, og at enkelte liker å vitse om det. Men jeg ser mulige verdier i det mange ser på som søppel, og prøver gjerne å selge ting før jeg gir bort eller kaster de. Det siste drøye året har jeg solgt slike ting som fort kunne gått rett i søpla for rundt 3.000 kr. Kanskje ikke noe å bli rik av, men det dekker årsforbruket av kaffe-latte.
Og du, karaffelen mef spilledåsa ble solgt mens jeg skrev ferdig dette innlegget. Pengene ble vippsa rett inn på konto, og blir hentet når kjøperen kommer fra ferie.
Det er kanskje ikke så overraskende at denne kjerringa ikke er noen kapitalist. Ingen feite bank-konto, og ingen aksjeportefølje, eller hva det heter. Det finnes selvsagt en sparekonto eller to i tillegg til brukskontoen, men det står ikke milioner på bok. Når jeg nå skal kommentere Danii Valderrama sitt inlegg om investeringer begir jeg meg ut på et felt jeg har liten kunnskap om. Leter du etter konkrete råd på hvor eller i hva du skal investere er det helt klart ikke dette innlegget du skal lese. Ikke Danii sitt heller. Det er mer et innlegg for å motivere deg til å starte.
Jeg har som sagt ikke noe greie på temaet. Har aldri eid en aksje, og har aldri investert i fond. Jeg kom fra en familie hvor vi satte sparepengene i banken.
GGG eide noen aksjer da jeg ble kjent med han. Hadde fått de i dåps og konfirmasjonsgaver eller noe etter hva jeg forsto. Aksjer i Kredittkassen. Du vet, sikkert som banken. De skulle stå i ro, og eventuelt selges hvis vi trengte egenkapital til bolig en gang i fremtiden. I 1991, samme år som vi fikk vårt første barn, gikk Kredittkassen konkurs. Aksjene ble nullet, altså mistet all sin verdi , og GGG tapte alle sparepengene. Det var nok ikke noen stor formue, men det var penger det var tiltenkt at han skulle ha som starten på voksenlivet. Penger man ofte trenger i etableringsfasen. Etter det synes vi i den grad vi har hatt penger til overs at sparekonto virker tryggest.
Jeg er selvsagt klar over at sparekonto ikke er en måte man blir raskt rik på, men jeg tror aldri jeg har hatt et seriøst ønske om å bli rik. Selvsagt kunne jeg godt tenke meg litt bedre råd til tider, hvem kan ikke det? Men å være ufattelig rik og ta med flyttelasset på privatflyet til Sveits har aldri vært en drøm. Jeg ser på penger som et middel, ikke et mål. Det har vært viktigere for meg å sikre sparepengene. At de fremdeles er der hvis jeg skulle trenge de.
Ikke det at det har vært så mye å sylte ned på sparekontoen. Stort sett har månedsregnskapet gått i null.
Eller man kan jo si at vi har investert i eiendom. Boligmarkedet har jo steget mye i verdi i løpet av årene. Vi har alltid solgt boligene våre med fortjeneste når vi har flyttet videre. Også når vi tar høyde for generell prisstigning. Ikke så mye for huset i skogen som for rekkehuset. Drømmehuset derimot har nesten doblet seg i verdi på de 19 årene vi har eid det.
Så investert i bolig og familie. Vi har aldri hatt det største forbruket eller de dyreste vanene, men det å kunne unne seg en kaffe-latte i blant og la ungene delta på forskjellige aktiviteter har vært viktigere enn å se pengene yngle på bok.
På lørdag kom Yngste Sønn og sa: Nå får du snart besøk. Jeg så spørrende på han. Jeg ventet ingen gjester. Han holdt på sitt. Søsteren min, mannen hennes, nevøen min og forloveden til nevøen ville snart ramle inn døra i Drømmehuset forklarte Yngste Sønn, og satte skoene som lå hulter til bulter på entregulvet pent på plass i skohylla.
Jeg kjente stresset krype oppover ryggraden, retning hårfeste. Gjester! Jeg burde klippe plenen, oppvaskbenken var full, og hvordan sto det egentlig til i stua?
Jeg gikk inn i stua for å ta et overblikk. Jeg så de slitte sofaene jeg burde ha skiftet ut for minst et halvt år siden, solsikkebuketten hvor et par av solsikkene var litt vel visne, støvet på sallongbordet – og en bil som rygget inn innkjørselen vår.
Nå var det bare nevøen min som kom. Han skulle levere et luftgevær og en høyttaler Yngste Sønn ikke hadde tatt med på bussen hjem fra en hyttetur forrige uke. Så hva gjorde jeg? Ba han inn på kaffe, selvsagt. En kaffekopp ved spisebordet i all enkelhet, selv om Drømmehuset ikke var feilfritt.
I går, søndag, satt jeg med en kaffekopp ute på terrassen og så litt missmodig på en bunt bergmynte som nesten hadde tatt fyr inne i steikeovnen. De som har fulgt denne bloggen en stund vet at det er slikt som kan skje når denne kjerringa prøver seg på noe som kan minne om avansert kokekunst. Da ringte det på døra.
Jeg kastet et blikk rundt meg mens jeg gikk mot utgangsdøra. Ikke stort bedre enn på lørdag, bortsett fra at haugen med oppvask var blitt mindre. I stedet lå det en eim av brente planter i kjøkkenet, og noen litt forkulla krydderbuketter på bordet på terrassen. Jeg håpet at det var Jehovas vitner, fiskebilen, eller de to jentene som solgte vaffler på døra sist søndag.
Det var ingen av delene. Det var ei venninne av meg som sto der med ei stor, fin potteplante pakket inn i celofan i hendene. Jeg fyllte jo 60 her om dagen.
Så hva gjorde jeg? Ba henne med inn, eller ut på terrassen så klart, og spurte om hun ønsket noe å drikke. Selv om Drømmehuset heller ikke denne dagen viste seg i perfekt tilstand tok jeg meg råd til å være gjedtfri.
Når jeg besøker folk gjør jeg ikke det for å gå rundt med hvite hansker å lete etter støv eller se etter hvor ryddig eller rotete det er. Kommer jeg uanmeldt forventer jeg at boligen ser mer ut som et hjem hvor noen bor enn et sted det skal være visning. Jeg er og så heldig at de fleste som kan finne på å ringe på døra mi har det på samme viset.
På meg virker det som om alle de som vokser opp i dag har en diagnose. Og hvis de ikke har noen diagnose, ja da er det grunn til bekymring. Da må det være noe galt med vedkommende.
Da jeg vokste opp var vi få med diagnoser. Trine hadde astma, jeg hadde hjertefeil og Barndomsvenninna fikk sukkersyke i tredje klasse. De andre barna var friske og raske uten en eneste diagnose. Og jeg skal love deg at det ikke var de friske og raske barna det var noe galt med. Det var Trine, Barndomsvenninna og jeg som var annerledes, som hadde feil og mangler. Kort sagt, det var oss det var noe galt med. Det tror jeg alle på skolen var enige om.
Sånn i ettertid tror jeg muligens det fantes en del andre elever på den skolen som ville fått en diagnose i dag. Gjerne en bokstavkombinasjon som ADHD, muligens med noen flere bokstaver plussa på. Noen var muligens litt urolige, ukonsentrerte, umotiverte og umulige, men det ble sett på som normalt. Det var slik barn var.
Nå er det normalt med utredninger og diagnoser lenge før første skoledag. Og det virker som om enkelte foreldre blir litt engstelige, eller skal vi snarere si skuffet, hvis det viser seg at poden er sunn, frisk og helt normal.
Det som kanskje er mer latterlig enn urovekkende er at folk får diagnoser de muligens kunne klart seg godt uten i godt voksen alder. Her har de gått hele livet og trodd at de var helt normale, og så BANG! kommer diagnose og kontra-beskjed når de har fyllt 20, 30 eller 50. Da er det plutselig noe slvorlig galt med deg. Ikke noe dødelig, ikke noe du kan kurreres for, men en merkelapp som i enkelte tilfeller får deg til å rase nedover på den sosiale rangstigen. Du blit en med feil og mangler. Det er ingen som sender blomster når du får en slik diagnose tredd nedover hodet.
Beate på plass nummer 99 på topplista (i hvertfall søndag ettermiddag da jeg skrev dette innlegget) forteller i sitt innlegg at hun i godt voksen alder plutselig har fått diagnosen lett psykisk utviklingshemmet. Jeg er strengt tatt litt usikker på hvilken nytte de som ga henne den diagnosen tenker hun kan ha av å få den nå i godt voksen alder.
Jeg leser at Beate skriver at det på mange måter er godt å ha fått en diagnose. En forklaring på hvorfor hun har følt seg annerledes. Hun skriver at hun har brukt mye energi på å være som alle andre, og prøvd å skjule at hun ikke er det. Nå kan hun være seg selv.
Jeg synes det er vondt å lese. Ikke at hun nå endelig kan slappe av og være seg selv. Det må føles godt. Men at hun hele livet har prøvd å skjule hvem hun er for å passe inn i den snevre rammen som alle andre. At hun føler hun trengte en diagnose, en forklaring, på hvorfor hun er den hun er.
Jeg mener vi ikke skal være så opptatt av å finne diagnoser og forklaringer på hvorfor vi mennesker er forskjellige. Det må da være enklere å bare godta at slik er det, og det er positivt. Hvert menneske er unikt. Det ville være så utrolig mye kjedeligere hvis vi alle var identiske kopier av hverandre både i væremåte, utseende, interesser, holdninger, tanker og følelser.
Dette er et forsøk på å motivere til litt mer aktivitet her inne. Få flere som ikke har publisert på en stund til å gripe til tastaturet. Egentlig burde jeg kommet med denne oppfordringen i innlegget Bli kjent med kjerringa…Der svarer jeg på spørsmål Malene svarte på i sitt innlegg. Jeg tenkte ikke så langt før jeg leste en kommentar fra Frodith. Men bedre sent enn aldri. Gå inn på spørsmålene i innlegget her , og skriv et innlegg om hva som er dine kallenavn, hva som får deg til å le osv. Sånne litt uformelle presentasjoner er interessant lesing. Så blir vi litt bedre kjent med hverandre, og leserne med oss.
Ah dette liker jeg! Endelig en blogg å kommentere som minner om gode gamle dager da jeg sammenlignet kjerringlivet mitt med livet til unge rosa-bloggere. Fyll kaffekoppen, sett deg godt til rette. Dette innlegget har du tid til å lese selv om det kanskje blir litt langt. Bakgrunnen for min ekstase er det siste innlegget til Malene på plass 86 på topplista. (Så langt opp måtte jeg før jeg fant et innlegg jeg ikke har kommentert før.) Innlegget til Malene har tittelen Bli kjent med meg, så her kommer en presentasjon av kjerringa ut fra de punktene Malene har brukt for å beskrive seg selv.
1. Mine kallenavn er; Jeg har hatt en del kallenavn gjennom livet. Ikke alle har jeg vært like fornøyd med. På barneskolen kallte en del av guttene meg Skrangle Treskeverk. Bakgrunnen for det var at jeg var så tynn at de påsto at det skranglet i alle knoklene mine når jeg gikk. Lyden var visst på nivå med den gamle sekketreskeren til Jensen. Det kallenavnet er på lista jeg ikke likte, og huskes av meg fremdeles snart 50 år etter at det var i bruk.
Noen kallte meg en periode Piasava på grunn av en litt stri hår-frisyre. Likte ikke det så godt, men bedre enn treskeverket.
I studietida var jeg Åsa. Oppkalt etter stedet jeg kom fra. Du vet, når man er ny på et studie blir det ofte slik at man omtales som han trønderen, hun fra Kristiansand osv. Det var en i klassen fra Hønefoss første året. Jeg ønsket ikke å assosieres med han av forskjellige grunner. Så jeg poengterte vel litt mye at jeg var fra Åsa at jeg ble hetende det. På 60-års dagen min tidligere denne uka fikk jeg grstulasjoner stillt til Åsa. Det kallenavnet likte jeg, og brukte selv i de årene jeg studerte.
2. Min barndomsdrøm var lenge å bli lege. Jeg ble radiograf, og arbeidet som det i 30 år. Det er kanskje ikke lege, men ofte vet vi radiografer hva som feiler pasienten før legene. På wn måte ble barndomsdrømmen oppfyllt. Jeg har bidratt til å gjøre syke eller skadete mennesker friske.
3. Min komfort mat / girl dinner er; Her er jeg litt usikker på hva som menes men hvis jeg forstår Malene rett så er det hva slags mat hun lager når hun er alene hjemme. Hvis GGG og ungene forsvant samtidig og jeg hadde bare meg selv å lage middag til ble det fort en burger på nærmeste burgersjappe. Jeg tar ofte den løsningen nå og hvis Yngste Sønn er borte i helgene. Noe jeg helt klart må slutte med hvis jeg flytter for meg selv sentralt ved ei burgersjappe.
4. Mine største redflag hos meg selv er; Jeg høres kanskje litt selvgod ut når jeg tenker at jeg ikke har så mange redflag. At det ikke er så mange sider ved meg selv jeg trenger å jobbe med å forandre. Jeg skriver ikke det fordi jeg mener jeg er feilfri. Mer fordi jeg har akseptert at jeg ikke er det – og at det er greit.
5. Om jeg er i dårlig humør hjelper alltid en tur i skogen.
6. Mitt hemmelig talent Der må jeg virkelig tenke litt. Vet ikke om jeg har så mange talenter jeg ikke bruker… Mulig at jeg og søstrene er rå på å deklamere gamle heltekvad.
7. . Noe jeg ser fram til: Det første jeg tenker på da er et bryllup om under to uker. Det gleder jeg meg virkelig til. To unge, flotte mennesker jeg er glad i skal gi hverandre sitt ja.
8. En låt som alltid får meg ut på dansegulvet Det er kanskje ikke så ofte jeg svinger meg på dansegulvet, men Åge Aleksandersen får meg ofte til å synge høyt mex og gjerne ta nien dansetrinn på kjøkkengulvet. Ja, og Lady in red av Chris de Burgh.
9. Det her gjør meg veldig sint; De fleste som leser denne bloggen har sikkert fått med seg at denne kjerringa har temperament. Ting som gjør meg forbanna er løgn og urettferdighet. Når jeg begynner å tenke etter kunne jeg ramset opp ei lang liste med eksempler, men tror jeg lar det være, ellers ville dette innlegget blitt veldig langt.
10. Det her får meg alltid til å le / i godt humør. Mulig et dårlig tegn at jeg må bruke lenger tid på å komme på noe som får meg til å le eller bli i godt humør enn ting som gjør meg sint…. Jeg ler gjerne av gode kommentarer. Kong Harald var en mester til det. Jeg blir i godt humør når flokken min er samlet. Når jeg kan nyte en kaffe-latte med Barndomsvenninna… Når jeg kan engasjere meg polirisk….
11. Når jeg blir stor vil jeg: Nå er jeg 60 år og uføretrygdet. Det er muligens litt seint å snakke om hva jeg skal bli når jeg blir stor. Men et mål er vel å heller bli mindre enn større. Ikke så at jeg har noe ønske eller håp om å bli yngre, men jeg har gått ned over 30 kilo de siste årene. Jeg har tenkt å holde vekta jeg har i dag, og heller gå mer ned. Altså et ønske om å bli gammel, leve lenge, men ikke om å bli stor.
Nå vet du litt mer om denne kjerringa. Håper det var underholdende.
Landesorg, regnvær og ei litt sliten kjerring som har bestemt seg for å ta lørdagen tilbake.. Hva er da mer naturlig enn å stikke en liten tur på et loppemarked? Jeg elsker loppemarked. Kjøpte ikke mye denne gangen. Bare denne lille kjelen. Den har noen bulker og skrammer (akkurat som kjerringa), men et ren og hel inni. Jeg har ikke tenkt å bruke den til matlaging, men som potteskjuler eller med en oppsats vil den kunne pynte opp for eksempel på trammen til jul. Den passer jo og utmerket til krusene jeg kjøpte på bruktbutikken for en stund siden. 30 kroner måtte jeg gi. Prutet ikke på det.
Etterpå dro jeg på rådhuset og skrev i kondolanseprotokollen. Følte for å gjøre det fysisk med penn på papir. Det var rolig på rådhuset. Ikke noen kø, bare ei bak skranken. Fint og verdig. Møtte et par til da jeg kom tilbake på parkeringsplassen.
Svingte innom matbutikken på vei hjem. Nå er det snart på tide å starte med middagen. Pølsegryte med potetmos. Kanskje ikke den mest avanserte middagen, men nå hadde vi coq au vie på onsdag, fårikål på torsdag og lammeskanker i går. Skal man ta lørdagen tilbake som fridag er det greit å lage mat som går litt raskere.
Regnet siler ned utenfor Drømmehuset. Det står i stil til følelsene mange føler på i dag. Jeg føler på vemod. Det at en 89 år gammel mann jeg aldri har møtt har gått bort går inn på meg mer enn jeg kanskje hadde trodd. Samtidig gjør kongens død at egen tidligere sorg vekkes til live. Det er under en måned siden Høvdingen gikk bort. Det er 14 måneder siden GGG døde.
Noen ganger er vemod godt å føle på. Ta seg tid til refleksjon, ta seg tid til å kjenne på følelser. Livet går litt langsommere, stopper litt opp. Men livet går videre.
Jeg tenker å ha en rolig helg. Det hadde vært fint og tatt turen til Slottsplassen, men jeg lar nok det være. Tar heller en tur for å undertegne en kondolanseprotokoll. Det føles riktig for meg. Undertegne en fysisk protokoll med penn på papir.
En rolig helg ligger foran meg, landet er litt roligere i dag – men livet går videre.
