Vibbedille har vært på tur – igjen. Dama har fått turgåing nærmest som en besettelse.(Eller livsstil heter det vel). Jeg tror det gjør henne godt. Turen Vibbedille går i dette innlegget er Kvassheim Fyr til Ogna. Jeg studerer bildene av hav, himmel og ikke minst bar mark og sukker missunnelig.  Det er forskjell på å gå tur på Jæren og langs Sogna når man skriver januar.

Bildene Vibbedille deler fra Jæren denne vinterdagen har ikke noe med det jeg kaller vinter å gjøre. For meg ser det ut som bilder fra en fin vårdag på mine kanter. En slik jeg først kan drømme om å få oppleve i slutten av mars hvis jeg er heldig. Gidder ikke nevne at det kom påfyll av snø her også sist døgn.

Det var nok ikke en sommerdag på Vibbedilles kanter heller. Jeg ser det er klart. Da er det gjerne kaldt. Sola varmer ikke stort i januar enten du befinner deg øst eller vest i landet. Vibbedille skriver og om vind. Stiv kuling rett i fleisen. På mine kanter er det sjelden stiv kuling, men jeg tror jeg godt kunne byttet bort snø mot vind. Det er den bare marken som lokker.

Å vandre i motvind for å forbrenne flere kallorier er slikt jeg bare rister på hodet av. Det å forbrenne kallorier er det siste jeg tenker på når jeg er på tur.  Ikke fordi kallorier ikke forbrennes, men fordi jeg har fokuset på omgivelsene mer enn på fett som forbrennes. Jeg vet jeg gir inntrykk av at jeg bare labber rundt i rolig tempo på disse turene mine. Men jeg har labbet vekk rundt 25 kilo de siste 4 årene. Da regner jeg med at jeg har forbrent noen kallorier.

Det kan være vakkert på Ringerike og i januar, men vi kan ikke skryte på oss at isen på marka blir ferdig strødd av naturkreftene. Vind kan nok virvle opp nysnø, men å flytte på bånn-tæla sand under flere titalls cm med hard snø… niks. Så mye blåser det ikke.

Om jeg skal bade til sommeren eller ikke er heller ikke det jeg tenker mest på når jeg vandrer rundt i snø og is. Vibbedille og jeg er litt forskjellige der. Jeg har gjort mye rart, men isbading har aldri fristet.

Å vasse noen kilometer i snø til over knea hadde garantert hatt en treningseffekt på lik linje med å gå i våt sand. Jeg gjorde det en gang på en tømmervei mellom Heggelia og Damtjern oppe i Krokskogen. Jeg var så sliten at hunden vi hadde da gikk bak meg og dytta de siste hubdre meterne tilbake til bilen.

Nei det var ikke på grunn av treningseffekten jeg vaset gjennom råtten snø den gang. Jeg og venninna mi hadde gått lang tur på brøyta tømmerveier. Valget sto mellom å slite seg gjennom snøen et par kilometer eller snu å gå 10-12 km tilbake samme vei vi hadde gått.

I går var det den store bål-dagen.  Det er lov å tenne bål på denne tid av året, men man må fremdeles bruke hodet. Her på mine kanter er ikke skogbrannfaren stor nå. Men på Vibbedille sine kanter brøt det ut brann i et av turområdene hun bruker mye. Utrolig trist. Jeg håper ikke området har fått for srore varige skader.

Forstår godt at Vibbedille var godt å komme  hjem og spise ertesuppe. Ertesuppe vekker barndomsminner hos meg. Høvdingen, eller strengt tatt Mamma, pleide å ha ertesuppe på putring på vedovnen på hytta i påsken da jeg var barn og ungdom. Den ble servert til oss når vi kom fra skitur eller bare koste oss i solveggen, og til alle andre som stakk bortom hytteveggen vår. (Og det var ikke få.)

Det er litt rart hvor forskjell det er på føreforhold om vinteren her i dette langstrakte landet. Når jeg ser slike bilder som av den bare marka på Vibbedilles kanter av landet og sammenligner med snøen utenfor Drømmehuset hender det jeg spør meg om jeg bor på rett sted.  Samtidig. Snø er bedre enn is og holke som det ofte er mer av langs kysten.

Om en uke er det februar. Om et par uker skal jeg ta inn kvister å sette i vann. Fastelavn må jo ha ris. Det første spede tegn på at våren nærmer seg.  Pelargoniene skal snart opp fra vinterdvalen. Frø skal snart sås. Snøen vil langsomt gi tapt og mer og mer bar nark dukker frem. Vi går en fin tid i møte her på Ringerike. Det er her jeg hører til