Folk vet at jeg er litt svak for kaffe-latte.  Jeg trives godt på kaffeen til Kirkens  Bymisjon, men det stedet jeg nok kjøper mesteparten av kaffe-latte koppene mine er på Pasta Cafe i andre etasje på Kuben, kjøpesenteret I Hønefoss.

Ikke bare er det kjekt fordi det ligger på Kuben, kaffen er god og ikke minst; servicen er upåklagelig. Det er også alltid rent og pent der. De ansatte er kjappe til å rydde bord, og mopp og vaskefille er hyppig i bruk. Sånt liker jeg å se.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg har nok vært der litt ofte, for betjeningen kjenner meg og vet hva jeg skal ha. En enkel kaffe-latte mef karamell, søt karamell. Den salte har ikke noe i kaffe å gjøre.

I går var jeg der, slik jeg skrev om i innlegget Gressenke. Jeg var litt i mine egne kjerringtanker og bestilte en cappuccino. Den unge jenta bak disken ser litt undrende på meg. Skal du ha cappuccino? spør hun nølende, men ikke uvillig. Jeg oppdager feilen og retter raskt bestillingen til kaffe-latte. Enkel, med karamell.. fortsetter jenta. Jeg nikker. Jeg får rundstykket jeg bestilte og går til bordet. Jenta skal komme med kaffe-latte når den er ferdig.

Det tar sin tid uten at kaffen dukker opp. Jeg ser mot disken. Det er kø. Det sto en mann bak meg. Nå står det to mødre med tre eller fire barn der. Jeg har sett den ene moren og barna hennes her før. En slik mor som lar ungene herje fritt når man er på kaffe. I tillegg er det mye masing på betjeningen, endring av bestillinger osv. Jenta bak disken har nok nok å henge fingrene i. Flere ansatte ser jeg ikke. De pleier å være to. Noen ganger tre.

Etter en stund ser jeg at hun driver og rydder og vasker noen bord. Hun er ferdig med å ekspedere de to mødrene og barna deres. Damene har satt seg ned et stykke unna meg, og ungene er over alt i lokalet.

Skal jeg reise meg og gå bort til henne og etterlyse kaffe-latten min? Hun har øyensynlig glemt den. Jeg forstår henne godt. Sånt skjer, og det ser ut som hun har nok å drive med.

Jeg skal til å reise meg da hun nok merker at jeg ser på henne.
Hun ser i min retning, får et fortvilet ansiktsuttrykk, legger fra seg klut og spray og forter seg mot disken.
Like etter står hun ved bordet mitt med en rykende kopp kaffe-latte. Beklager så mye! sier hun og legger mynter tilsvarende det kaffe-latten kostet på bordet foran meg. Denne spanderer vi. Kos deg masse!  
Jeg protesterer. Jeg skal ikke ha pengene tilbake. Jeg ventet ikke så lenge. Men hun insisterer og forter seg mot kassa hvor det venter en ny kunde.

Jeg liker god service. Jeg liker at steder forsøker å gjøre opp for seg når feil er blitt begått. Samtidig føles det feil å ta i mot pengene. Det er lov å glemme ting i en hektisk arbeidsdag. Jeg så jo at hun var alene på jobb og hadde mer enn nok å huske på. At hun aldri ble ferdig med en oppgave før hun ble avbrutt og måtte starte på neste.
Jeg bestemte meg egentlig for å legge igjen myntene på bordet som driks når jeg gikk etter å ha kost meg med kaffe-latte.
Men så kom jeg på disse ungene som var over alt. En av de har studert innholdet i veska mi en gang tidligere. De ville garantert raska til seg myntene hvis de ble liggende på bordet mer enn noen få sekunder.
Jeg hadde liksom ikke lyst til å gi de barna driks.

Ikke tror jeg det hadde hjulpet og gått tilbake til kassa å kverulere med jenta bak disken heller. Det hadde bare blitt kleint for oss begge, og det kunne virket for andre kunder som om jeg klaget på noe. Det fortjener ikke stedet, for jeg er jo veldig fornøyd med “stamstedet” mitt.
Så jeg beholdt myntene.

Men dere nede på Pasta Kaffe, dere skal vite at det skal langt mer til enn en forsinket kaffekopp for å få meg til å skifte stamsted. Det samme gjelder for Gamle Gubben Grå.