kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Nei, jeg sitter ikke på kafe’ og stapper i meg fersk gjærbakst og drikker kaffe-latte. Det er et arkivbilde. Jeg sitter og knotter ved spisebordet i Drømmehuset med den sedvanlige tekoppen ved min side. Det meste er som det pleier.
Mulig jeg er litt trøttere enn vanlig. Hoster og snørrer og har pådratt meg en aldri så liten forkjølelse.
Dyng nå ikke kommentarfeltet ned med god-bedring-ønsker, for jeg er alt på bedringens vei og har vel vært mer pjusk enn syk. Tok en rolig dag i går og regner med at jeg stoppet forkjølelsen på et tidlig stadium.

Egen helse er ikke dagens tema. Derimot vil jeg snakke om tillit.
Hvis du gjør noe annet enn det du sier så mister du tillit. Det gjelder barn som raider godteskuffen, ektefeller som handler med aksjer når de ikke skulle og politikere som stemmer motsatt av hva som er partiets politikk og hva de lovet velgerne før et valg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å gjenopprette tillit er ikke alltid like lett. Det er ikke nok å si at man skal endre seg. Slike påstander må virke troverdige og kanskje inneholde litt anger så vel som forståelse av at man har gjort noe galt.
Jeg tror ikke jeg er direkte mistroisk til mine medmennesker, men jeg liker å se endringer før jeg tror på dem. Jeg kan godt gi folk en ny sjanse, men da er det opp til dem å bevise at de har endret seg. At de er tilliten verdig.
Hvis jeg så Bjørnar Moxnes prøve solbriller på Gardemoen ville jeg nok følge godt med på hvor de solbrillene havnet etterpå.

Gjort er gjort og spist er spist sa noen til meg for en stund siden. Nå skulle vi legge alt som hadde vært bak oss og se fremover, og i fremtiden kom alt til å bli annerledes. Flott det, jeg kan gjerne være med på å dele den drømmen, men bli ikke sur hvis jeg kommer med litt kritiske spørsmål om hvordan dette rent praktisk skal gjennomføres.

Vi mennesker er vanedyr, det er fort gjort at vi glir tilbake til gamle mønster. Jeg vet at dørstokken i Drømmehuset vil bli betydelig høyere når veiene blir islagte og jeg blir redd for å ramle. Det er ikke fordi jeg ønsker å være mer inaktiv Det er bare at det er lett å gli tilbake i mønsteret med å holde meg mest mulig unna is og holke.

Når Sindre sitter og kjeder seg i statsministerboligen og Erna er på reise, regjeringsmiddag, kveldsmøte på stortinget hva vet jeg. Hvordan skal man ha tillit til at han ikke begynner å leke seg litt med kjøp og salg av aksjer igjen? Ja hvis hun skulle bli statsminister igjen, altså.

Nå har det akkurat vært valg. Rundt i de mange kommuner og fylkeskommuner oppstår de merkeligste konsultasjoner for å sikre flertall for sin ordførerkandidat. Det finnes mange eksempler på at Frp samarbeider med både SV og Rødt. Ikke på Ringerike da, men det kommer kanskje mest av matematikken i valgresultatet. Så vidt jeg vet har man heller ikke landet ordføreren her ennå, så det meste kan vel ennå skje.

Her kommer også tillit inn. For skal man samarbeide må man ha tillit. Så hvis et parti har samarbeidet med de blå i  flere perioder men nå vil samarbeide med de røde eller omvendt. Hvor er den ideen kommet fra? Er det ut fra at alle i partiet har skiftet politisk ståsted, eller er den politiske snuoperasjonen et resultat av valgresultatet? At matematikken tilsier andre samarbeidspartnere for å sikre sine posisjoner.
Så når posisjonene er sikret og det politiske arbeidet begynner, vil man da være tillitten verdig å stå ved sine nye løfter? Føre politikk i tråd med sine nye samarbeidspartnere?

Og hva med tilliten fra velgerne?
Hvis mange politiske partier som har gått til valg på ulike program skal samarbeide? Må man ikke da gi og ta? Fire på noen punkter for å oppnå noe som oppleves som viktigere for de som sitter rundt forhandlingsbordet? Hva da med de velgerne som stemte på ditt parti på grunn av et lite punkt i programmet, et punkt som så blir hestehandlet vekk. Det som kan virke mindre viktig for en, kan være utrolig viktig for en annen. Ja det avgjørende argumentet for at akkurat dette partiet fikk din stemme.

Jeg kaster ut mange spørsmål i dag. Jeg sitter ikke med svarene. Jeg bare vet at mistilliten til politikerne er økende. Valgoppslutningen i enkelte kommuner er på litt over 50%.  Det er et demokratisk problem. Et varsko vi må ta på alvor.
Mister politikerne og det politiske systemet tilliten fra velgerne så til den grad at flertallet ikke bryr seg om å gå til stemmeurnene får vi et stort demokratisk problem.
Jeg tror at det er vi politikere som kan bryte den trenden. Alle vi politikere fra lokalpolitikere via fylkespolitikere til de på stortinget og i regjering.  Det handler om tillit. Om å gi befolkningen troen på at vi drives av et ønske om å gjøre det som er best for samfunnet, best for kommunen, fylket eller landet. At det er det å få til en samfunnsutvikling vi mener er riktig som driver oss og ikke hva som gagner oss selv best økonomisk eller hvilke posisjoner vi kan oppnå.
Det er vi politikere som må vise at vi er velgernes tillit verdig og på den måten få flere til å gå til valgurnene ved neste valg. Det er langt viktigere enn hvem som delte ut flest ballonger og karameller eller hvem som har hatt den beste kampanjen på Tik Tok.

Denne kjerringa er ikke opptatt av trening. Det tror jeg alle har forstått. Fra gymtimene på Tinius Olsen skole i juni1987 til hun ble tvangssendt på treningsleir i oktober 2021 bedrev jeg ikke stort som kan gå under betegnelsen trening. Det finnes to unntak.
Min gamle samboer som var en slik type som både likte å jogge, trene fotball på hobbybasis og gå på treningsstudio, dro meg med på en jogge/gå-tur en gang. Han lokket meg med at jeg skulle få cheeseburger og cola på hjemveien hvis jeg fulførte. Jeg fikk burgeren min, og han fant ut at jogging var langt mer lystbetont når han ikke drasset med seg mer. Dette må ha vært i 1988.
Jeg hadde og en joggetur fra Sognsvann til Ullevålseter våren 1990. Helt på egen hånd. Flott vårdag, og jeg tenkte jeg skulle bli litt sprekere. Hadde akkurat blitt sammen med Gamle Gubben Grå.
Vel sprek var det siste jeg følte meg etter endt tur. Så jeg gjentok aldri joggingen.

Men jeg er ikke dum.
Jeg forstår at et inaktivt liv minsker min sannsynlighet for å nå målet om å bli 100 år.  Derfor leste jeg med interesse Heidi Rosander sitt innlegg Alarmen gikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. 

Det er en beskrivelse jeg kjenner meg igjen i. Da vi var på sånn Matlarm her for noen uker siden og skulle gå fra bryggerhus til bryggerhus følte jeg på de samme følelsene. Jeg visste at jeg kom til å puste og pese, og at jeg garantert kom til å være den med dårligst kondisjon og garantert kom til å være sistemann. Og vi skulle bare rusle fra bar til bar…

Jeg har alltid vært sistemann. Det tror jeg har noe med hjertefeilen å gjøre. Men jeg behøver ikke pese som en hvalross på land av den grunn.  Det hadde vært kos å kunne delta på normale aktiviteter som sopptur med soppforeningen uten å føle seg som et pesende slakt.

Noen har forklart meg at hvert skritt teller, så jeg går ganske ofte tur. Jeg er glad i å gå hvis jeg får gå i mitt eget tempo. Helst alene eller sammen med Gamle Gubben Grå som ikke stresser meg men for lengst har avfunnet seg med at jeg labber etter i sneglefart.

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt.

Jeg siterer fremdeles Heidi. Litt aktivitet er bedre enn ingen aktivitet. Når du lever et inaktivt liv er det ikke så mye som skal til før du merker bedring og helseeffekt.
Det der kan jeg skrive under på.
En gang på vårparten jeg tror det må ha vært i 2012, gikk jeg opp en bakke på en av de rundene jeg går nå og da. Den er bratt og tung, og jeg var så andpusten at jeg måtte sette meg på en stubbe og hvile og få ned puls og pust. Jeg kom meg til slutt møysommelig til topps, og sjanglet de siste meterne til bilen totalt utslitt.
I september samme år, etter å ha gått en del turer det året, var jeg nederst i den bakken da telefonen ringte. Det var en viktig telefon i en sak som engasjerte meg. Jeg snakket på innpust og utpust mens jeg energisk gikk i kast med den bratte stigningen. På toppen stoppet jeg litt forundret og så meg rundt. Fremdeles var jeg midt i telefonsamtalen – og spurte litt nølende han i andre enden om jeg hadde pustet og pest veldig under samtalen.
Nei, han hadde ikke tenkt over det. Jeg hadde jo sagt at jeg var ute og luftet hunden, så han hadde hørt at jeg var i bevegelse. Men hadde ikke tenkt over om jeg virket andpusten. Fyren er av det ærlige slaget. Og nei. Jeg hadde puls, men var langt fra noen hvalross på land.
Gåturene mine det siste halve året hadde helt klart hatt virkning.

Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Heidi sine ord er motiverende for meg, og det bør de være for langt flere. jeg behøver ikke løpe mil etter mil i treningsklær eller svette i store haller for å få helseeffekt. Jeg kan gjøre lystbetonte ting som å gå tur heller jobbe i hagen.

Jeg har diabetes. I våres mente Fastlegen at blodtrykket var i høyeste laget. I sommer har jeg vært flinkere både med aktivitet og kosthold. Jeg skriver flinkere, ikke flink. Jeg har fremdeles flere forbedringspotensialer. Men i løpet av sommeren hadde både langtidsblodsukkeret og blodtrykket gått betraktelig ned. Ja, det er noen tabletter med i bildet, men legen tror på at jeg ved fysisk aktivitet og litt endret livsstil kan bidra mye selv og.
Jeg vil heller gå tur og jobbe i hagen enn å spise hauger med piller.

Heidi sitt innlegg var inspirerende. Jeg skal fortsette å være aktiv også når kveldene blir mørke og vinterkulda etter hvert kommer. Jeg skal klare å holde ved like den helseeffekten jeg har hatt i sommer, og heller forbedre den.

For tiden er jeg inne i en god steam. Det er lenge siden jeg har hatt så mange skritt på skrittelleren på ei uke som i forrige uke. Enda har jeg hatt tid til rekreasjon og hatt noen inaktive dager.
Kan Heidi og jeg kan du og. Bli med da vel. La oss nyte høsten og få litt helseeffekt.

Søndag kveld. En begivenhetsrik uke er slutt.

Valg, valgvake og etter hvert et valgresultat.
Vi er kanskje ikke helt fornøyd med at vi ikke fikk inn tre i kommunestyret slik vi hadde håpet. Men vi hadde et bedre valgresultat enn ved forrige kommunevalg her i Ringerike. Vi er fremdeles den kommunen i Buskerud hvor Rødt har best resultat. Det er vi fornøyd med.
Og jeg er selvsagt både stolt og glad over at jeg fikk fornyet tillit og kan se frem til fire nye år i kommunestyret.

Radiografforbundets 50-års feiring var koselig å være med på. Traff igjen mange “gamle” kjente. En flott dag jeg vil leve lenge på. Man trenger noen slike dager.

Hadde og en koselig fredag hvor jeg utforsket Oslo litt på egen hånd og møtte Datteren til middag. Mor-datter tid er så til de grader topp, og det er litt for lenge mellom hver gang nå etter at hun har flyttet til Oslo.

Legger vi da til et par dager på jobb, litt husarbeid og en kaffe-latte med Gamle Gubben Grå så har det vært en både aktiv og hyggelig uke.

I morgen begynner en ny uke.
Jeg skal på jobb og vi politikere skal prøve å finne ut hvem som skal være ordfører. Man forhandler fremdeles om posisjoner og politikk.
Jeg skal og på et møte i AMU. Blir nok ikke så mye tid til å kjede seg i uka som kommer heller, men det blir litt mer tid til restitusjon. Det tror jeg er bra.

I dag ble det tur til skogs med soppkurv og hunder. Båndtvang er opphevet og glade hunder fikk gå fritt. Nå er jo både Kidd og Charlie Chihuahua nærmest “borrelåshunder” og viker ikke mange meterne fra oss men likevel tror jeg de satte pris på friheten.

Fant ikke så mange sopp vi var sikre på men plukket med oss noen for læring. I dag er det soppkontroll så vi skal ned dit og lære litt. Tror soppene vi har funnet er kremer, men er ikke sikker. Soppkontrollen åpner om litt over en time, da får vi svaret.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dagen var helt nydelig. Lettskyet med en sol som fremdeles varmer. Flott i skogen med naturen som langsomt kler seg i høstfarger. Da vi satt ved vannet for en hvil før vi dro hjem var det helt stille. Ikke en krusing på den blikkstille vannflaten.  Slike øyeblikk gir ro I sjela. Godt å bare være.

La oss slå fast først som sist at blogg er ikke hva det var, heldigvis.  Jeg har ikke flere tusen klikk på innleggene mine, og når jeg skrev i går at jeg dro til byen for å drikke en kopp kaffe-latte løp ikke folk mann av huse for å drikke kaffe-latte influert av kjerringa.  Gamle Gubben Grå og jeg fikk sitte helt i fred i en litt rolig kafe på senteret uten at det kom folk som ønsket å ta selfie med oss eller som snikfotograferte oss fra nabobordet heller.

Men jeg fikk over 1.100 sidevisninger i går. Det er relativt mange synes jeg. Selv om ikke antallet sidevisninger er identisk med antall lesere så er det grunn til å tro at flere hundre mennesker klikket seg inn og leste noe av det jeg skrev.
Slik er det for veldig mange av oss her inne.
Nei, det er ikke som da rosabloggerne hadde sin storhetstid, overhode ikke. Men det at man når frem med tankene sine til flere hundre lesere hver dag – ja det er da noe å være stolt av. Jeg er i det minste stolt av det.
Ja i 2023 er det lov å si at en er stolt av ting en får til. Du som leser dette og har en blogg kan og være stolt av deg selv. Du har dine lesere og når og frem til mange hundre, kanskje mange tusen.

Jeg hadde altså 1.100 sidevisninger i går. Flere hundre lesere. Jeg fikk 12 kommentarer fra 10 forskjellige lesere.
De fleste som leser bloggen min legger ikke igjen spor etter seg, jeg vet ikke hvem de er.
Det betyr ikke at det jeg skriver ikke påvirker eller på annen måte betyr noe for de som leser.  Sånn er det jo med alle dere andre bloggere og. Man rører på ett eller annet vis langt flere enn de som legger igjen kommentarer.

Vivian opplevde i går at en leser kom på døra med en blomsterbukett. Utrolig koselig og utrolig forståelig. Mamma på hjul bloggen er en blogg som betyr mye for mange, og hun er drivende god til å skrive.
Men selv om vi ikke får blomsterbuketter på døra tror jeg mange av oss har opplevd at folk har tatt kontakt og kommentert at de leser bloggen vår. Både mennesker vi kjenner og mennesker vi ikke kjenner.
Jeg har i det minste opplevd det flere ganger.
Det føles litt flaut, og jeg blir litt satt ut og klarer ikke alltid svare så godt for meg ved slike anledninger, men selv om jeg synes slike møter er litt kleint blir jeg veldig glad for hyggelige kommentarer. Det er vel det som setter meg litt ut der og da. Jeg blir rørt og glad og vet ikke helt hva jeg skal svare. Man er mer vant med å få kritikk enn ros.

Så vi som sitter her og knotter ned våre tanker uten alltid å få så mye respons, vi når flere enn vi kanskje tenker på. Det vi knotter ned betyr noen for andre. De velger å klikke seg inn på akkurat vår blogg for å om ikke annet la seg underholde.

Freden har senket seg i Drømmehuset. Huset er vasket for andre gang i dag, og middagen er spist.
Da vi kom hjem fra kaffe-latte og lørdagshandel hadde en av hundene etterlatt tydelige spor på løs mage i deler av første etasje. Det var ikke lukten av nyvasket hus som møtte oss da vi slo opp døren for å si det slik.

Gamle Gubben Grå tok seg av hunder og vasking mens jeg tok meg av middagslagingen. Vi kan være et godt team når vi vil. Nå lukter huset på ny nyvasket, og både vi og vaskefilla har tatt helgen. Fred og fordragelighet rår, og både bolle med ostepop og glass med rødvin har kommet på bordet. Endelig helg!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det har vært en aktiv uke. Jobb, valg, møter, feiring av Radiografforbundet, Oslotur… I går gikk jeg over 8 km rundt om i Osloa gater ig kjøpesentr. I dag er dagen for restitusjon – og husarbeid.

Jeg startet med lang frokost. Litt knotting på PC, blant annet oppdatere meg litt på saken med Erna og Sindre. Enda en sak om politikere og habilitet, tar den ingen ende? Tydeligvis ikke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg synes saken om Sindre sine aksjekjøp er virkelig ille. Økonomisk og juridisk skal jeg ikke uttale meg om. Men  politisk og ikke minst ekteskapelig er den virkelig ille.  Til tross for hva han har fortalt fruen fortsatte han og kjøpe og handle aksjer i stor, veldig stor, stil. Selv når hun forrige helg ba han gi henne en liste over samtlige aksjekjøp og -salg løy han henne midt opp i ansiktet. Han har bevisst passet på å selge seg ned slik at alsjeporteføljen  ar lik til nyttår hvert år, og så hadde han hele året på å !eke seg med aksjer og tjene store penger.

Dette har han gjort vell vitende om at hvis forholdet ble oppdaget ville det ha alvorlige konsekvenser for ektefellens politiske så vel som yrkesmessige karriere. Snakk om drittsekk! Og jeg som i grunn har sett på han som en tøffel i skyggen av Erna.

I  mine øyne har ikke Erna noe valg. Hun må velge mellom å fortsette å være Høyres statsministerkandidat og å være gift med Sindre. Så kaldt og så kyniskt.  For selv om Erna sikkert vil kunne klare å gjenvinne tilliten frem til stortingsvalget om to år, så vil ikke Sindre Finnes være en fyr jeg vil ha luskende rundt i statsministerboligen.

Etter lang frokost ble det en tur med hundene. Ikke noen lang tur, bare runden her oppe i hundremeterskogen.

Så var det husarbeidet da. Etter 5 lørdager på valgkampstand var helgelista lengre enn vanlig. Nå er lista gjort. Drømmehuset fremstår langt bedre. Straks blir det bytur og kaffe-latte. Og så skal jeg lade batteriene resten av dagen.

Inspirasjonen til dette innlegget fikk jeg når jeg leste dette innlegget til Frodith.
Er man ikke et følelsesmenneske hvis man ikke gråter? Hvis ikke tårene kommer sprutende når man er trist, sint, rørt, glad…?

Jeg har grått bøttevis av tårer opp gjennom livet. Heldigvis sjeldnere og sjeldnere. For jeg ser på de forræderske tårene som tegn på svakhet, og er det noe denne kjerringa ikke ønsker å fremstå som så er det svak. Jeg er, eller var da, kjerringa som fikser alt.
Jeg gråter helst når jeg er alene og ingen ser meg, da kan tårene renne stille. Hulking og slikt er det sjelden noe av. Bare tårer som renner stille nedover kinnene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tårer kommer helst når jeg er skikkelig trist, eller når jeg føler meg urettferdig behandlet.

Men hvis følelsene er for sterke blir jeg mer “stiv maske” og jeg føler at jeg ser meg selv utenfra. En person som bare handler mekanisk mens følelsene roterer i hodet.
Jeg var ikke blant de som gråt verken høyest eller mest i bisettelsene til mine to barn eller i bisettelsen til Mamma. Men følelsene var der, jeg var så trist at jeg handlet mest på autopilot. Antakeligvis for at ikke følelsene helt skulle ta overhånd.

I begravelsen til Mamma sto en venninne av meg totalt oppløst av tårer og hulket høyt mens en annen venninne nærmest måtte holde henne oppe for at hun ikke skulle falle sammen på bakken.
Jeg sto der og tok i mot kondolanser av en uendelig kø av mennesker mens noen få tårer rant stille nedover kinnene mine.
Likevel er jeg ikke i tvil om at det var jeg som var mest følelsesmessig berørt.

Å gråte i begravelser og bisettelser er for meg ok. Også for meg selv. Det er ikke tegn på svakhet. Det er et naturlig uttrykk for sorg. Verre er det når de forræderske tåren kommer når jeg føler meg urettferdig behandlet.  Da skulle jeg ønske at jeg kunne klare å ta på meg den profesjonelle masken og beholde steinansiktet.

Når jeg kjenner tårene begynner å brenne i øyekroken i disse situasjonene kjemper jeg en desperat kamp for å holde tårene i sjakk. Hvis demningen til slutt brister kommer det ikke bare en tåre, da renner de i strie bekker og jeg bruker utrolig lang tid på å få stoppet strømmen.

En gang tårene rant i strie strømmer og det var umulig å stoppe de. Jeg hadde forsøkt og klart det ganske lenge, men nå var demningen borte og tårene rant mens jeg hatet meg selv for å ikke klare å holde meg. Jeg ville så gjerne ha fremstått som fattet.
Beskyldningene mot meg var så urettferdige. Så til de grader tatt ut av kontekst at alle med en rasjonell tankegang burde se det urettferdige i beskyldningene. Men slik var det ikke.  Den fremstillingen de andre i rommet gav var av en person jeg overhode ikke kjente meg igjen i, og jeg pleier å ha relativt god selvinnsikt også på mine negative sider.  Skulle jeg klare å få frem en rasjonell tankegang i dette rommet måtte jeg bruke tankekraften min på å få frem de gode argumentene. Bevise uretten og urettferdigheten i beskyldningen, trekke frem bevis på at det de sa var feil. Men alt jeg hadde klart å tenke på det siste kvarteret var at jeg ikke måtte begynne å grine, at ikke en eneste tåre måtte komme til syne i øyekroken.
Nå hadde demningen bristet, tårene rant i strie strømmer og jeg hatet meg selv for å vise meg svak.  Jeg følte meg uvel, kvalm og hadde bare et intenst ønske om å få slippe om bare å få forsvinne. Gjennom gulvet, taket eller bare gå opp i vanndamp det var det samme bare jeg slapp å stå i den situasjonen et sekund lenger. Sjelden har jeg følt meg så svak, hatt så behov for omsorg.

Spar krokodilletårene dine smalt det fra den mest aktive i konfrontasjonen. Og på ny haglet beskyldningene. Beskyldningene om at jeg spilte på følelser, at jeg sto der og presset frem tårer for å få medfølelse, for å fremstille meg selv som svak. Som jeg var en det var synd på.
Jeg har sjelden hatt et behov for å fremstille meg som svak eller stakkarslig. Jeg er kjerringa som fikser alt og slik ønsket jeg på den tiden å fremstå. Jeg ønsket ikke å vise meg svak for andre enn til nød Gamle Gubben Grå, og han var ikke innen rekkevidde der og da.
Derimot kjenner jeg noen som bruker både tårer og det å fremstille seg som et offer eller en det er synd på helt bevisst for å oppnå goder, forfremmelser og andre privilegier. Hun som sto der og snakket foraktelig om krokodilletårer var et utmerket eksempel på en slik person.

Jeg ser altså på tårer som en svakhet.  Frodith føler seg rar fordi hun ikke gråter.

Så hvem har rett? Jeg eller Frodith? Er det riktig eller feil å gråte?
Jeg mener begge har rett. Det finnes ikke noe fasitsvar.
Tårer hører hjemme i forskjellige situasjoner hos forskjellige mennesker. Noen tar til tårene for de minste ting, andre viser sjelden eller aldri følelser på den måten.

Tårer er bare et av mange uttrykk for følelser. Det er ikke dermed sagt at de som ikke gråter ikke føler. Følelsene får bare uttrykk på andre måter. Som at man blir mer stille, mer tenkende når man er trist. At man løper en lang tur eller tar en ekstra treningsøkt for å få ut sinne og frustrasjon. At man er så glad at hele kroppen jubler innvendig av glede og stolthet mens du ser helt fattet ut utvendig fordi gleden er over all fatteevne.
Følelser kommer til uttrykk på så utrolig mange måter og ingenting er feil – heller ikke å ikke ta til tårene.

Å starte dagen på toppen av Oslo Plaza var ikke feil. Selv om jeg ikke er så glad i høyhus kan en ikke klage på utsikten fra 29. etasje.

Ruslet ned til frokost ved 8-tiden. Alltid greit med god tid til hotellfrokost. Fikk selskap under frokosten av flere radiografer. Det ble lang frokost, mere hyggelig prat og oppdatering på pensjonistlivet til et par av dem.  God start på dagen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så bega jeg meg ut i Oslo. En hel formiddag jeg kunne bruke bare på meg selv til jeg skal møte Datteren når hun er ferdig på jobb. Jeg startet med å utforske Bjørvika. Vandret rundt I en bydel som har grodd frem siden jeg bodde i byen for over 30 år siden. Studerte bygget til Deichmanske og det nye Munchmuseet. Operaen har jeg vært på før, men den er jo flott den og. Liker nok den bedre enn de to andre byggene. Måtte ta en kaffe-latte på terrassen utenfor operaen. Er man turist så er man turist.  Været in bød også til en kaffekopp ute.

Radiografforbundet fyller 50 år i år, og i går ble det markert til gangs. Jeg som fremdeles har et ørlite verv i representantskapet var invitert, og klarte selvsagt ikke å si nei til en siste dag sammen med et forbund og en gjeng mennesker som har betydd mye for meg. Jeg jobber ikke som radiograf lengre, men er likevel stolt radiograf.

Jeg koste meg gjennom dagen. Det var lunsj hvor jeg snakket masse med han som var sjefen min da jeg som nyutdannet radiograf på Ringerike Sykehus I 1990. Han sluttet i 92, men vi har alltid hatt god tone når vi møttes. Han sa at en gjeng pensjonerte kollegaer fra Ringerike som han alltid har hatt årlige treff med hadde fortalt at jeg var blitt pensjonist. Vel, det er vel ikke helt sant. Selv om alle er enige om at jeg ikke har helse til å være radiograf så kvalifiserer jeg ikke til å få pensjon og kan kalle meg pensjonist riktig ennå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter lunsj var det faglige forelesninger. Forskjellige radiografer dro trådene fra fagfeltetets spede begynnelse, frem til i dag og litt inn i fremtiden for konvensjonell røntgen, stråleterapi, intervensjon, CT, MR, Nukleærmedisin og mammografi.

Interessante foredrag. Det har alltid vært en rivende utvikling i faget i tråd med den teknologiske utviklingen og det ser ikke til å stoppe nå som AI og kunstig intelligens kommer for fullt. Radiografene omfavner den nye teknologien og bruker den til å gjøre faget bedre i stedet for å se på det som en trussel og stritte i mot. Sikkert en klok tilnærming.

Selvsagt var det og tid til mingling og å veksle noen ord med gamle kjente, og de var det mange av. En av samtalene jeg satte veldig pris på var ei jeg ikke dro kjensel på som kom bort å spurte om jeg var Brit. Hun ville bare takke for litt hjelp jeg hadde gitt da hun hadde litt problemer på jobb. Kall det en slags konflikt. Vi hadde kun hatt kontakt pr. telefon men jeg hadde likevel vært til hjelp. Jeg husker saken og det var godt å høre at ting hadde løst seg og at hun nå var i en stilling hun stortrives i.

Etter foredragene var det å forflytte seg fra et hotell til et annet. Heldigvis lå de i gangavstand fra hverandre. For mens lunsj og foredrag var på Hotel Thon Operaen var middag og overnatting for en del av oss på hotel Plaza på andre siden av Oslo S .

Innsjekking tok en evighet, og selv om jeg hadde det koselig i køen sammen med radiografer jeg ikke har snakket med på noen år begynte både ben og rygg å klage. Det var utrolig godt da jeg kunne flate ut på senga på rommet mitt i 29. etasje. Desverre var det bare en halvtime til aperitiff og deretter middag. Det var i grunn nesten bare å kaste på seg finstasen og shine seg opp. Festmiddag krever jo litt pynt.

Mer mingling og skravling med mange fine radiografer. Festmiddagen ble og tilbragt i godt selskap. Nydelig mat, god vin og godt selskap kan en ha drt bedre? Flink toastmaster, flotte taler og hilsningstale på skjerm fra både helseministeren og stortingspresidenten. Masud Gharahkhani er jo utdannet radiograf, og som han sa i hilsningstalen: stolt radiograf.

Kvelden ble avsluttet med at et band bestående av radiografer, flere med sentrale verv, entret scenen og virkelig satte rockefot. Jeg er mektig imponert! Mannen med gitar midt i bildet for eksempel er forbundslederen vår, Bent Ronny Mikalsen. De spilte en god stund, bord ble ryddet vekk, drt ble laget plass til dansegulv og radiografene lot seg ikke be to ganger. Stemningen var topp.

Mange har sikkert fortsatt halve natta. Jeg gjorde som Askepott og trakk meg tilbake til rommet før midnatt. Jeg koste meg virkelig, men nå skrek kroppen etter en litt mer behagelig stilling. Det var godt å flate ut på hotellrommet og ta kvelden.