Litt trøtt i dag. Hørte Yngste Sønn forlot Drømmehuset lenge før klokka var 6, og snudde meg rundt og sov videre. Klokka var over 7 før jeg sto opp.
Etter hvert ble det tekopp og tastatur. Å sjekke bloggtopplista var en nedtur. Jeg har bare litt over 600 sidevisninger i går, og er helt nede på en 15. plass. Her må en ta grep! Kan i grunn forstå leserne. Kalenderoppdateringer og bilder av vinter er ikke det som drar lesere til blogg.
Et nytt gjesp unnslipper meg når jeg ser hvilken blogger det er som ligger over meg på bloggtoppen. Det er Geriatriks. Ikke noe galt med Geriatriks. Han kan skrive underholdende han, og tar ofte opp aktuelle tema. Men, og det er et stort men, veldig ofte skriver han om ishockey. Så også i går.
Hadde han nå enda skildret kampen Ringerike Panthers hadde mot Comet i går hadde det vært en ting. Ringerike vant 5-1. Men nei. Han har en lang utredning om hva som skal telles som skudd. For i Ishockey teller man tydeligvis ikke bare antall mål men også hver gang pucken kunne gått i mål hvis ikke keeperen hadde vært i veien. I den før omtalte kampen mellom Ringerike Panthers og Comet hadde (hvis jeg skal tro kampoppsumeringen jeg finner på fb) 25-26. Altså hadde Comet flest skudd og Ringerike flest mål. Hva som nå skulle være viktig med det.
Nei, jeg drar nok ikke flere lesere av å skrive om ishockey. Det er helt klart. Må nok komme med noe bedre i løpet av dagen, men først må jeg våkne litt. Gjesp.
Når været viser seg som i dag er det en ren nytelse å oppholde seg ute. Det ble en 3 km lang tur med hundene i det flotte været. Godt å kjenne sola varme, i det minste litt.
Svanene trodde nok at vi hadde med brød eller annen mat til de, for de kom svømmende med en gang de merket at jeg sto og fotograferte dem. Enten det eller så likte de bare å bli tatt bilde av.
Jeg hadde piggsko på og følte at jeg gikk trygt selv om det var blankpolert holke enkelte steder. Is dekt med et lag nysnø gir ikke de beste føreforholdene, noe Gamle Gubben Grå som ikke hadde pigger fikk føle på ved et par anledninger. Han holdt seg på beina, men gikk litt bredbent enkelte steder. Andre steder tok han et par dansetrinn, men klarte seg uten hallingkast.
Januar har vært litt lang i år. Litt sånn tung å komme gjennom. Full av både snø og kuldegrader her på mine kanter. Det føles godt å komme over i februar. Det er fremdeles en vintermåned, men dagene blir lengre og lengre. Det har blitt rundt 2 timer mer med dagslys enn det var for en måned siden. I dag var det varmegrader ute allerede da jeg sto opp klokka 6: Eller varmegrader og varmegrader. Det var litt over 1 varmegrad. Men varmegrad er varmegrad. At vi også har fått en del nysnø i løpet av natta snakker vi ikke så mye om.
Nå skal jeg sitte her med tekopp og tastatur. Skrive og lese blogg, sjekke litt nyheter, svare på noen mail. La dagen starte litt sakte og forsiktig. Se det lysne av dag, kanskje får vi en like vakker morgen som i går.
Etter hvert skal jeg og hundene ut på tur. Det er lovet sol fra nesten klar himmel, så i dag får vi ta en litt lengre tur. Få litt frisk luft i lungene og få beveget meg litt. I går var jeg litt mye inne, eller bare inne for å være ærlig. Trengte en litt rolig dag. Lade litt. I dag skal jeg ut i sola, ut å bevege meg.
Vi skal ha entrecote med fløtegratinerte poteter til middag. Det blir godt. I går var det gulerotpai. Godt det og, men entrecote er bedre enn gulerøtter. Jeg tror de aller fleste er enig med meg i det. Eller kanskje ikke. Det er vel fy, fy å spise kjøtt og spesielt rødt kjøtt for enkelte. Vel, jeg skal i det minste kose meg. Og ja, entrecote på en torsdag går helt greit.
Det var litt om mine planer for dagen. Hvilke planer har du i dag?
I dag er siste dag med Frodiths lille januar-moro. Det har vært en glede å være med. Jeg trodde egentlig ikke at jeg kom til å fullføre. At jeg ikke kom til å klare å lage et innlegg hver dag ut fra stikkordene til Frodith. Derfor enda mer gledelig å kunne slå fast at der hae jeg klart.
I dag er stikkordet glede. For meg som tenker at veldig mange gleder i livet er gratis er dette et stikkord jeg har gledet meg til å skrive et innlegg om.
Se på bildet over. Flott utsikt, ikke sant? Tenk på gleden ved å sitte der og nyte niste, kose seg med en kaffekopp. Høste litt anerkjennelse på sosiale medier, man er sprek og går tur.
Så til alle dere som sukker og sier at de ikke har helse til å bestige topper og gå lange skogsturer, eller ikke økonomi til å dra noe sted. Alt er jo så dyrt. Denne utsikten er max 300 meter fra der vi parkerer bilen. Vi går en bred flat sti i flatt terreng de 300 meterne. Ikke er dette milevis å kjøre fra der jeg bor heller. Dette er Eggemoen. Ligger rett utenfor Hønefoss.
Ja, jeg vet at ikke alle bor i Hønefoss. Men slike steder fins over alt. Jeg tror få fra Hønefoss har stoppet og latt seg fascinere av denne utsikten, selv om mange jogger forbi hver eneste dag. Eggemoen er et slikt sted du nesten alltid møter joggere, hundeluftere og andre på en liten tur. Ikke et sted for de lange søndagsturene, mer den raske runden før eller etter jobb.
Nå som vi starter på den fine tiden, ettervinteren og våren. Kom deg ut og gled deg over for et fantastisk land vi bor i. Det er ikke langt mellom perlene, hvis du bare tar deg tid til å lete litt.
Det er ikke det beste bildene, kanskje. Men se da folkens for en magisk morgen det var utenfor Drømmehuset I dag! Jeg tittet tilfeldig ut av vinduet og så at himmelen var helt rosa.!
Øyeblikk som dette varer ikke så lenge. Det er ikke tid for å tenke hvor en bør dra for å få et fantastisk motiv. Det er bare å fotografere før magien opphører.
God morgen. Det er fem kuldegrader ute, og det har sluttet å snø. Brøytemannskapene kan ta seg en velfortjent hvil i dag. Eller i det minste frem til i kveld. Da er det meldt ny nedbør. Om det kommer som regn eller snø eller tung snø er ikke godt å si. Det skal være et par varmegrader da. Hører så mange som klager på brøyting og strøing, men jeg har ingen ting å klage på. Jeg synes de gjør en god jobb.
Var ikke så mye ute og trasket i går, men var en tur på butikken. Følte for en litt rolig dag. Har følt meg litt sliten et par dager nå, uten at det egentlig er grunn til det.
Gamle Gubben Grå lagde middag. Blomkål i rød karri med spinat og kikerter. Selvsagt lurte han litt bacon opp i denne grønnsaksretten. Tror verken han eller jeg kjente stort til det, for dette var en rett med mye smak av både karri og kokosmelk. Skikkelig godt var det!
Kvelden ble brukt til å glo litt på skjerm, blogge litt og holde meg oppdatert på diverse nettaviser. En relativt vanlig dag, med andre ord. Vanlige dager er bra.
I innlegget Har du ikke full avtalebok? nevnte geg Hieronymus, du husker han som mente at man skulle arbeide å være i aktivitet så ikke djevelen fant en sittende uvirksom. Hieronymus som er helgen for asketer, lærde, lærere, studenter, elever, teologer, bibliotekarer, universiteter og vitenskapelige foreninger, bibelselskaper og -oversettere var litt av en fyr. Som du nå forstår følger en historie-forelesning.
Hieronymus ble født i en landsby i Dalmatia i år 347. Den gang hørte det til Romerriket, i dag tilhører området Kroatia. Han kom fra en adelsfamilie og hans morsmål var illyrisk. Illyrisk er et språk som det kun er bevart små fragmenter av, men nok til å konstatere at det en gren av indoeuropeisk.
Som ung dro han til Roma for å studere retorikk og filosofi. Han lærte seg også latin og noe gresk, men kjente nok ikke så godt til gresk litteratur som han selv senere hevdet. Han er sikkert ikke den første og garantert ikke den siste som har skrytt på seg litt mer kunnskap enn det han har.
Som student i Roma henga han seg også til det glade liv med ulike utskeielser. Det hører vel ofte med i studietiden, og dette var lenge før han fant ut at han skulle bli prest. Mest sannsynlig var han ikke døpt engang. Blant utskeielsene var det og noen homofile forhold. Som for enkelte andre studenter var det ikke alt han gjorde i studietiden han var like stolt av. Ja sånn som de homofile forholden ga han både skyldfølelse og skamfølelse.
Har man gjort noe dumt var det på den tiden vanlig å gjøre botsøvelser. Det vil si å gjøre bot for sine synder for derved å komme lettere gjennom det hinsidige. Den moderne versjonen av dette er bøter vi moderne mennesker får for blant annet trafikkforseelser. Forskjellen er at i dag er det samfunnet som gir oss bøter, på 400-tallet var det ofte en selv som påla seg selv botsøvelser. Hieronymus valgte å gjøre bot ved å besøke martyrenes gravkammer i Romas katakomber på søndagene.
Hieronymus skulle bli både prest men var i utgangspunktet ganske skeptisk til kristendommen. Etter tiden i Roma reiste han omkring en periode. Bodde i Gallia en periode hvor han studerte litt teologi, så noen år til det nordlige Italia hvor han fikk en stor vennegjeng. Sammen med de dro han til nordlige Syria. Der i Syria døde flere av reisefølget, og selv ble Hieronymus syk flere ganger. I løpet av en av disse sykdomsperiodene fikk han flere feber-fantasier som fikk han til å hengi seg helt til Gud. Eller kanskje ikke helt når jeg tenker meg om.
Her i Antiokia som var en by i Syria, og ikke må forveksles med byen i dagens Tyrkia med samme navn, kastet han seg over bibelstudier etter disse feberfantasiene som han nok så på mer som en visjon enn fantasier.
Etter en stund ble studiene litt ufokuserte. Han følte en sterk dragning mot asketiske botsøvelser. Sikkert kulere enn de katakombene fulle av gamle lik. Dessuten tror jeg askese liksom var litt in på den tiden. Vel, som tenkt så gjort. Hieronymus vandret ut i ørkenen sørøst for byen. Der var det mange eremitter som drev med askese. I ørkenen fikk han fart på studiene igjen, og studerte og litt Hebraisk.
Etter at han dro tilbake til Antiokia i 378 eller 379 ble Hieronymus presteviet av biskop Paulinus. Hieronymus var ikke helt overbevist om at det var en god ide’, men lot seg motvillig bli prest mot at han fikk lov til å fortsette som asket.
Så etter å ha blitt prest, stakk han av gårde igjen. Denne gangen til Konstantinopel. Han ville studere Bibelen under rettledning av Gregor av Nazianz. Han er blitt betraktet som den dyktigste retoriker på den tiden, og han var og en asket.
Han var i Konstantinopel i to år. Deretter tilbrakte han de neste tre årene, 382–385, i Roma igjen, som sekretær for pave Damasus den første. Han fikk en fremtredende plass i pavens råd. Han stiger raskt i gradene vår venn Hieronymus, fra motvillig presteviet til sekretær for paven på bare to år.
I denne perioden gjør han og det som gjør han mest berømt for ettertiden. Han påtok seg å gjøre en revisjon av den latinske Bibelen for å tilpasse den greske manuskripter av Det nye testamente. Han oppdaterte Salmenes bok som var i bruk i Roma basert på en førkristen jødisk oversettelse til gresk fra Det gamle testamente. Selv om han ikke visste det ennå, oversatte han mye av det som kom til å bli den nye latinske bibeloversettelsen, Denne oversettelsen holdt seg i svært mange hundreår. Nesten opp til vår tid.
I Roma vanket Hieronymus i et miljø av velstående og godt utdannede kvinner. Blant disse kvinnene var enkene Lea, Marcella og Paula, samt Paulas døtre Blaesilla og Eustochium (alle disse kvinnene ble senere erklært som helgener). Under Hieronymus’ innflytelse gikk de inn i et klosterliv, bort fra det dårlige livet i Roma. Hieronymus’ forhold til disse kvinnene, og hans kritikk av prester som ikke tilhørte en klosterorden, førte til en voksende motsetning mellom ham og prestene han kritiserte. Etter at hans beskytter Damasus døde i desember 384, ble Hieronymus tvunget til å forlate sin posisjon i Roma etter at han ble anklaget for å ha hatt et «upassende» forhold til enken Paula. En prest og sekretær for Paven som først hadde homofile forhold og senere hadde upassende forhold til velstående enker. Litt usikker på hvor asket han var til enhver tid.
Hieronymus anklaget Blaesilla, datteren til enken Paula for å føre et utsvevende luksusliv i Roma og klarte å skremme henne til å bli asket. Hennes fysikk og helse tålte ikke den ekstreme fasten han påla henne, og hun ble så alvorlig svekket at hun døde kun fire måneder senere. Store deler av overklassen i Roma var rystet og opprørt over at han hadde forårsaket en ung kvinnes altfor tidlige død. Samtidig insisterte han på at hennes mor Paula ikke skulle sørge over sin datter, men i stedet glede seg over at hennes død hadde ført henne til Jesus. At han insisterte på at Paulas sorg var utilbørlig, ble oppfattet som hjerteløst og økte overklassens fiendskap mot ham.
I august 385 forlot Hieronymus Roma for godt og reiste tilbake til Antiokia i Syria, og litt senere fikk han følge av enken Paula og den gjenlevende datteren hennes Eustochium som under hans innflytelse hadde besluttet å leve sine livs siste dager i Det hellige land. De besøkte Bethlehem, Jerusalem, de hellige byene i Gallilea og dro så til Egypt hvor de mest kjente asketiske kristne oppholdt seg.
Sent på sommeren 388 var han tilbake i Det hellige land og tilbrakte resten av sitt liv ved å bo i et kloster i nærheten av Betlehem omgitt av noen få venner, både menn og kvinner (inkludert Paula og Eustochium), som han fungerte som rådgiver og leder for. Han ble rikelig forsørget av Paula.
I de siste 34 årene av livet frambrakte han sin versjon av Det gamle testamente fra den opprinnelige hebraiske teksten, skrev sine bibelkommentarer, samlet en katalog over kristne forfattere, og skrev en polemikk mot pelagianismen, en retning som ikke aksepterte arvesynden.
Det er sagt om han at han hadde
«et kverulantisk temperament, som ikke ble noe bedre av tallrike sykdommer og et strengt asketisk liv. Beryktet var hans sarkastiske vidd, ubeherskethet i kontroverser, hans forakt for motstandere, hans ondskapsfulle tunge og penn, hans brutale og fornærmende skjellsord.»
Hans kam mot pelagianere gjorde at en gruppe forviste tilhengere som brøt seg inn i klosterbygningene, satt dem i brann, angrep innbyggerne, drepte en diakon, og tvang Hieronymus til å søke tilflukt i en nærliggende festning.
Det er nedtegnet at Hieronymus døde i nærheten av Betlehem den 30. september 420. Hieronymus ble først gravlagt i Fødselskirken i Betlehem, ved siden av Paula og hennes datter Eustokium, Det er sagt at han senere er blitt flyttet til en kirke i Roma. Men det er også mange andre menigheter i Europa som hevder at de har deler av han i sin kirke.
Jeg vet at mange steder i landet har de langt større utfordringer med været enn det vi har her på sentrale Østlandet. Jeg føler med dere, men som de fleste andre mennesker er jeg mest opptatt av det jeg ser rett ved min egen nesetipp. Og foran nesetippen min ser jeg snø. Ny snø som kommer tett ned fra himmelen.
Det har nok unnsluppet meg et aldri så lite sukk eller tre i løpet av dagen. Jeg hadde tenkt meg ut for å leite etter flere vårtegn.
Bildet er tatt på E16, rett nord for Hønefoss, altså ikke en bortgjemt bygdevei, Bildet er og tatt midt på dagen. Ikke klag på de som måker jeg så nok av måke-mannskap ute.
Jeg vet utmerket godt at både januar og februar er vintermåneder og at jeg godt kan drøye en måned eller så med å mase om den våren. Det er liksom bare det at det har vært så mye vinter i år. Mer enn nok av både snø og kuldegrader. Vi trenger ikke påfyll.
Temperaturen er grei nok da. Bare noen få kuldegrader.
Innlegget er vel egentlig ikke ment som en klage, mer en konstatering av tingenes tilstand. Få vist hvordan vinteren er på mine kanter.
26.751 menneskeliv har blitt revet bort på Gaza siden 7. oktober. Antall sårede har steget til 65.636, ifølge den siste oppdateringen fra Gazas helsedepartement. Mange av de har fått livene sine forandret, kanskje for alltid.
De nyeste tallene jeg finner fra Israelisk side er tre uker gamle. Da var 1.200 israelske liv gått tapt. Antall sårede vet jeg ikke. Tallene har garantert steget de siste tre ukene.
I tillegg kommer familie og venner til de som har blitt skadet eller drept. Deres liv har også blitt forandret.
Et liv ødelagt er et liv for mye, samme om det livet hører hjemme i Israel, på Gaza eller på Vestbredden. Krig har muligens seiersherrer i form av statsledere som føler seg mektige og store, men krig har ingen vinnere – bare en ufattelig mengde av unødvendige tap.
Før vi skal begynne å snakke om ødeleggelser tenkte jeg at jeg skulle forklare en ting litt grundig. Noen av mine lesere må tydeligvis ha ting inn med teskje. Det jeg skal forklare er forskjellen på det å bli inspirert av et innlegg og det å kommentere et innlegg. I innlegget Det Herrens år 2009. skrev jeg, og jeg siterer; (altså selvsitat) i det siste har jeg forsiktig latt meg inspirere av den bloggeren som til en hver tid ligger foran meg på lista. Å la seg inspirere av betyr ikke det samme som å kommentere. Jeg trodde den forskjellen var klar for de fleste, i det minste de som jevnlig siterer Norsk akademisk ordbok. Så når jeg i dag lar meg inspirere av et blogginnlegg om en ødelagt støvsuger så skriver jeg ikke om den støvsugeren eller Monica som var så uheldig å ødelegge den. (Slikt kan skje den beste.) Jeg tenkte mer å dvele ved ting jeg kan ha kommet i skade å ødelegge opp gjennom livet.
De fleste av oss har vel knust en asjett, kaffekopp eller et glass. Det har jeg og, opp til flere. Det er slikt som skjer, og jeg skal ikke ramse opp alt dekketøy som har gått i knas. En ting vil jeg dog nevne. Et lite porselsensesel til å ha tannpirkere i. Og ja, jeg må noe tilbake i tid. Til barndommen på 1970-tallet. I barndomshjemet hadde vi en døråpning mellom to stuer. Perfekt som fotballmål mente vi barna. Mamma var ikke like begeistret for innendørs fotballkamper. En dag hvor vi søstrene og en nabogutt hadde drevet med litt innendørs straffespark konkurranse og fått tilsnakk av Mamma. Slutt med det der!!! Ikke minst fordi det sto en skjenk med masse glass-ting rett ved det “fotballmålet”. De glass-ting man setter til pynt oppe på en lav spisestueskjenk er gjerne litt fine ting. Som krystallboller og fine fat. I dette tilfelle også et esel med tannpirkere som muligens var der like mye av praktiske årsaker. Som de lydige barn vi (nesten) alltid var sluttet vi med fotballsparkinga inne. I det minste helt til Mamma dro en snartur på butikken. Da Mamma kom hjem sto tre barn og forsøkte å lime sammen det før omtalte eselet….
Neste eksempel var i ungdomsårene. Jeg husker ikke bakgrunnen, men jeg husker at jeg var sint på enten foreldre eller søsken. På vei inn i huset vårt smelte jeg døra mellom entreen og gangen hardt igjen etter meg. Du vet, sånn du tar døra og slenger hardt igjen bak deg. Og bråstoppet da jeg hørte lyden av singlede glass. Hele glasset i døra lå i biter på entre og gang-gulv. Jeg var alene inne, men dette var ikke noe en bare kunne “feie under teppet”. Så da måtte en med bøyd nakke forklare foreldre hvordan den ruta ble knust og ta den kjeften som kom. Jeg burde sikkert ha lært noe av den hendelsen, men jeg har ikke sluttet å slamre med dører av den grunn. (Kanskje med unntak av de med glass.)
Så har vi biler. Enkelte hevder at jeg ser på biler som forbruksvare. Det er ikke sant! Har man hatt førerkort i snart 40 år og hatt rimelig mange kilometer bak rattet så er det vel ikke å forvente at man kjører rundt med den samme bilen som man hadde i 1985? Bobla endte sine dager etter å ha landet på taket i ei grøft i Hurdal. Esccorten i ei grøft på Soknedalsskauen. Den landet ikke på taket, men med hjula ned. I det minste tre av dem. Det fjerde lå liksom halvveis under bilen. Seaten tålte ikke helt møtet med et rådyr og så var det vel et motorhavari på den gamle Mitsubishien. Den første av de. Den andre traff og på et hjortedyr, men da var det ikke jeg som satt bak rattet.
Elektriske ting har jeg og muligens ødelagt noen av. Jeg vet noen blendere det har begynt å ryke av. De billigste modellene er dårlig egnet til å male hasselnøtter. Jeg kommer ikke på noen flere eksempler, men er redd for at hvis jeg spør Gamle Gubben Grå kommer han med eksempler mange ting som bare har sluttet å virke og hvor han mener jeg har skylda. Jeg gidder ikke det. Hvorfor minne han på noe han muligens kan ha glemt. Nå er jeg mer nysgjerrig på å høre hva du har ødelagt.
