Hadde en lang dag på kontoret i dag. Så mye jeg skulle ha avsluttet og gjort før jeg kunne ta en etterlengtet ferie. Rundt klokka 18.00 ble PCen skrudd av. … Og himlenes sluser åpnet seg, som det heter.
Gikk ut bakdøra og vasset gjennom vannet på parkeringsplassen mens kaskader av vann datt ned i hodet mitt. Var gjennomvåt innen jeg kom til bilen. Snakk om dårlig start på ferien.
Barn dopes ned på sovemedisiner hvis de har problemer med å sovne om kvelden leser jeg i avisen.
Nå er mine barn for lengst store, og det er lenge siden jeg løp inn og ut av barnerom og lsang sanger, leste eventyr, hylte SOV!!!! eller bare sto 15 minutter ute i stillheten på verandaen og håpet at det var rolig når jeg kom inn igjenn. Alle småbarnsforeldre har vel i perioder opplevd at barna har problemer med å få sove. Vi som foreldre kan bli så slitne, så trøtte og så fortvilte at vi knapt vet hva vi skal gjøre. For min del husket jeg hvor deilig det var med aftenvakter på jobb og færst komme hjem når barna hadde sovna. Jeg husker og hvor takknemlig jeg var når besteforeldre passet ungene slik at jeg og faren deres kunne ha en rolig voksenettermiddag i ny og ne. Slik er det vel for alle småbarnsforeldre. Barn er barn de trenger ikke medisineres mot å være – nettopp barn.
Ritalin er løsningen på alt.
Her om dagen hørte jeg om et lite barn som hadde begynt med Ritalin før dåpsdagen. Før dåpsdagen, alså før barnet fyllte tre måneder hadde dette barnet fått diagnosen hyperaktiv. For meg var det et tabkekors at et barn kan diagnostiseres som hyperaktiv før det hverken kan krabbe,eller gå, Symptomet var visst at det var så urolig og skrek så mye om natta. (Om dagen derimot var det snillt og sov mye…) Mang en natt har jeg sittet i gyngestolen i stua med ett av barna mine og gynget og gynget. Sunget en sang eller to, og innimellom vært så trøtt at jeg kunne grått og av og til sikkert gjorde det og. Jeg vet at jeg det året hadde det å få sove sammenhengende en hel natt som mitt høyeste ønske. Men å dope ned barnet på sovemedisin? Barn er barn. De trenger ikke å medisineres mot å være – nettopp barn.
Ethvert barn sin diagnose.
Ethvert barn som ikke utvikler seg etter normalen, må diagnostiseres. Få et stempel i panna. “Feilvare”: Vanligvis er det leger eller psykologer, psykiatere etc som kan stillediagnoser. Som radiograf vet jeg at det er utenfor mitt kompetansefelt å stille diagnoser selv om jeg med over 20 års erfaring er i stand til det i like stor grad som en nyutdannet turnuskandidat. Men når det gjelder barna våre blir diagnoser som ADHD og Asperger like ofte satt av lærere, førskolelerere og andre pedagoger. BANG; der sitter stemplet i panna og skal følge barnet resten av skolehverdagen, resten av livet.
Missforstå meg rett. Jeg har ikke noe i mot at barn gfår hjelp for sine utfordringer, at de får tilrettelagt undervisning tilpasset sine evner og sin måte og lære på. At foreldre får veiledning og støtte. Men jeg reagerer på at barn blir diagnostisert og sykeliggjort hvis de er litt mer urolige, litt mindre motorisk utviklet, eller på annen måte oppfører seg anderledes enn det som er mest behagelig for oss voksne. Jeg reagerer på at mange barn blir sett på som syke fordi de rett og slett oppfører seg som barn.
På konferansetimerr stiller foreldre med advokat leste jeg i avisen i vinter.
Skole-hjemsamarbeidet som skolen i hvertfall i teorien ser på som viktig blir utført på en slik måte at foreldre syns det er best å ha med advokat! Hva slags samarbeid kan det bli? Skal advokaten hoppe opp å skrike “Jeg protesterer” hvis læreren sier at lille Per nok sliter litt med mattematikken? Hvis læreren foreslår at foreldrene i en periode kanskje bør sjekke at lille Kari gjør leksene sine, skal advokaten da forsvare foreldrene å si at foreldrene har juridisk rett til å benytte sinfrihet på Eliksia, til videreutvikling eller rett og slett til å arbeide og at de derfor ikke under noen forutsetning kan pålegges å ta mer ansvar for sitt eget barns utdanning og utvikling?
Som mor i full jobb og vell så det har jeg ofte følt meg uglesett iden litt trangsynte bygda hvor vi bodde da barna mine hadde sine første skoleår. Blandt de hjemmeværende mødrene som sendte med barna hjemmebakt brød i matpakka og alltid kunne stille opp på skolen til konferansetimer og andre arrangement midt på formiddagen fallt jeg ofte gjennom. At jeg mente at mine barn kunne gå til og fra skolen selv om det var 2 km og 87 meter, ga dem ansvaret for selv å pakke sekken og gymtøyet allerede i første klasse og ga dem nøkkel slik at de kunne låse seg inn hjemme og være alene i 3 timer til jeg kom fra jobb gjorde meg heller ikke til en gjennomsnittsmor i bygda. Noen ganger kunne jeg på konferansetimene føle at jeg trengte noen som kunne tale min sakt når lærerinna som hadde to av mine barn så på meg med det bebreidene blikket sitt. Hun som kjørte barna sine til skolen hver dag -selv om det var kortere å gå de 300 metrene gjennom skogen til skolen enn det var å kjøre rundt. Som bar sekken inn i klasserommet for barna langt opp i storskolen. Når hun så hardt på meg og hevdet at min sønns dårlige motoriske og lesefaglige utvikling var min feil fordi jeg prioriterte livet mitt feil, Men jeg var voksen, jeg måtte selv stå for mine verdivalg og mine prioriteringer. Det kunne sikkert vært bekvemt å hatt med en advokat til å forsvare meg, men som et voksen selvstendig menneske må jeg klare å stå opp for meg selv og selv forsvare meg selv i en diskusjon med en lærer. Til svende og sist burde jo lreren og vi som foreldre ha det samme målet. Best muklig skolegang for våre barn.
Det siste som fikk meg til å stoppe opp å reflektere over utviklingen var at man nå i større og større grad brukte proffesjonelle fotografer under fødsler.
Nå som blivende fedre kan oppdatere venner og bekjente minutt for minutt på Facebook og tvitter om hvordan fødselen skrider henn holder det selvsagt ikke med noen skarve bilder med et pappaholdt fotoapparat. Jeg har født en del barn og kun på første fødsel husket Gamle Gubben Grå å fotografere under fødselen. Kan ikke huske at jeg savnet det under de andre fødslene og tror ikke barna mine har fått psykiske vansker av at de var vasket og tørket før de ble fotografert for første gang. En proffesjonell fotograf inne på fødestua under fødselen hadde jeg nok kastet på dør. Ikke hadde jeg hatt råd til å ha en fotograf sittende i beredskap en fjorten dagers tid i påvente av min fødsel heller.
Nei det er en syk utvikling i samfunnet. Jeg lurer på hvor det vil ende.
Det går knapt en dag uten at lokalavisen skriver noe negativt om beboere på kommunens transitt mottak. Og hver gang blir kommentarfeltene fulle av hatske, tildels rassistiske, og i hvertfall stigmatiserende uttalelser fra de samme kommentatorene. En håndfull antall mennesker med omtrent like lydende kommentarer hver gang. De på transittmotaket er kun kriminelle narkoselgere og bør sendes tilbake straks, og til de blir sendt hjem, bør de bures inne.
Noen få tar til motmele. Forsøker å nyansiere bildet. Komme med fakta opplysninger. Men de blir sabla ned . De fleste av oss som leser kommentarene rister bare på hodet. Orker eller gidder ikke kaste seg inn i diskusjonen. La nå disse tullingene sitte der med de dumme kommentarene sine. La oss tie dem i hjel.
Men er det ikke det vi ikke bør gjøre? La de sitte der å kommentere og se at alle som kommenterer har de samme forkvaklede meningene som dem? Burde vi ikke heller gå inn i diskusjonene, ribbe dem for de faktafeil de propaganderer, gi dem motstand slik at det tilslutt er de som er i mindretall i kommentarfeltene. Ta fra dem ilusjonen om at det er de som tenker de tankene folk flest tenker,
Jeg onsker færrest mulig tullinger som sitter forran PC skjermen og føler at de er en del av noe stort, Et stort felleskap. bare fordi de får støtte fra likesinnede og ingen gidder å ta debatten med dem.
Så kom igjenn folkens, la oss komme fremmedfrykt og hverdagsrassismen til livs
Klokka har passert 02.30 og om noen timer skal jeg opp og på jobb. Burde helt klart ligget inne på soverommet og snorket om kapp med Gamle Gubben Grå, men jeg får ikke sove.
En av grunnene kan selvsagt være at jeg sov et par timer på sofaen i ettermiddag. Så etter jobb, nødvendig husarbeid og deilig middag laget av min flinke, store sønn, intok jeg horisontalen og sovna.
Krøp til køys litt over 23.00 men klarte ikke sovne. Tankene svirret i hodet, Så da det begynte å øsregne rundt 01.30 og tankene begynte å svirre rundt mine nymalte skapdører som sto ute på terassen klarte jeg ikke ligge rolig lener. Jeeg måtte ut og “redde” skapdørene under tak.
Stille nattetimer er fin tid å sortere tanker forran PCn. Det har vært en arbeidsom periode. Kjenner at jeg er sliten nå. Ordentlig sliten.Lønnsforhandlingene tappet meg for krefter. Det er alltid slitsomt, men når du får et oppgjør du er fornøyd med, føler man at det er verdt slitet. I år ble vi ikke fornøyd. Et resultat under 4 % er for dårlig. Det lå langt under det målet jeg mente var realistisk. Gjorde jeg som forhandlingsleder en dårlig jobb? Var det noe jeg kunne ha gjort anderledes slik at medlemmene hadde fått en bedre lønnsutvikling og sluppet å bli det jeg poppulært kaller Norges dårligst betalte radiografer?
Hjemme har det vært for lite tid til husarbeid. Syns jeg vasker og rydder, rydder og vasker,alt i en uendelig runddans. Gamle Gubben Grå og to tennåringssønner bidrar selvsagt, men jeg skulle ønske de gjorde litt uten at jeg måtte mase. Er lei av å være kjeftesmella som bare kommer hjem og maser, maser, maser. Jeg har lyst til å gjøre morsomme ting sammen med mann og barn. Ikke bare kjefte, mase og krangle. Det skal bli godt med ferie. Bare to uker igenn til vi reiser til Toscana. Pitigliano her kommer vi!.Da skal vi kose oss, få tilbake overskuddet og ikke krangle og kjefte. Er jeg optimist nå?
Hus og hage er full av arbeidsoppgaver.Noen jeg bør gjøre snart. Rydde soverommet ordentlig og fått satt inn de nye klesskapene som står i garasjen. De har stått der lenge nok nå. Garasjen burde helt klart også vært ryddet. Det hadde vært kjekkt å få plass til i det minste en av bilene i den. Tennåringssønnene sine rom burde sikkert også vært ryddet, noe jeg forventer at de er store nok til å gjøre selv, men som helt klart ikke blir gjort uten en hel masse masing. Jeg må få ryddet biblioteket sortert bøkene og fått bokhaugene vekk fra kjellerstua. Gamle Gubben Grå må rydde barhjørnet slik at det blir et koselig ellement i kjellerstua og ikke som nå, en samlingsplass for rot som mest minner om restebordet på et loppemarked. Alle kjellerbodene burde vært ryddet slik at hobbyrommet vi hadde planer om kan bli en realitet og kjellerboden blir preget av ting som står sirlig på plass i ryddige hyller. (Optimist). Vaskerommet må vi bli ferdige med å pusse opp også.
Dette var må tingene. I tillegg har jeg lyst til å gjøre loftstua om til en retrostue, Isolere loftet og sette panelplater slik at loftet blir omgjort fra roteloft til skrivestue. eller kontor om du vill. Jeg har og lyst til å pusse opp gjestedoen, lage tak over terassen og skifte ut plankegjerde med et vakkert stakittgjerde. Damprosjektet krever også litt merarbeid, og staudebedet som er full av skvallerkål, hva søren skal jeg gjøre med det?
Hunden burde ha flere lange turer.
Burde ha bedre tid til mine gamle foreldre.
Burde haatt flere middager med gode venner, vin og løsing av verdensproblemer
.Burde ha….. sovet for lengst. Om noen få timer er det en ny arbeidsdag
Tankene virvler rundt i hødet.
tennåringene krangler.
Gamle Gubben Grå er døv og sitter apatisk foran PC skjermen. Hører ikke tennåringene. Ser ikke husarbeidet som bør gjøres.
Der hører jeg en motorsykkel i det fjerne… og ganske riktig.. DER begynner hunden å gjø mens den løper fra vindu til vindu. Den hunden hater motorsykkler.
Gamle- Gubben Grå fortrekker ikke en mine.
Det er som om hodet skal elsplodere. Ikke skrike nå. Ikke kjefte. Ikke start en krangel.
Legger meg på sofaen.
De snille guttene mine har trekkt seg tilbake til rommene sine. Det er leggetid.
Hundensnorker lavt fra kroken.
Den snille mannen min brer pleddet over meg og kommer med en kaffe mocca.
Ah… Livet er ikke så verst alikevell
I dag tok vi en tur til Kistefoss, og kameraet var selvsagt med.
“Øyet” måtte jeg jo selvsagt ha bilde av. Ganske fornøyd selv om jeg har sett bedre bilder av det.
Stor torso har jeg alltid hatt sansen for.
Men i dag var det industrimuseumsdelen som fanget min interesse. Foruten historien om en arbeidskamp på begynnelsen av 1930 tallet som var ny historie for meg, var det detaljer i museumsdelen som fanget min og kameraets interesse.
I ettermiddag, sånn mens vi satt og spiste kylling ved 18.00 tiden lanserte jeg nok ett sprøtt innfall for Gamle Gubben Grå og tennåringssønnene. “Hvem vil være med å gå til Kolsåstoppen?” Gamle Gubben Grå hylte “Ja” med en gang. (Lurer på om det var ironisk ment eller om han ikke hørte hva jeg sa.) Men et ja er et ja..Tenåringssønnene var mer skeptiske. Men med list og lempe klarte jeg å overtale eldste mann. Yngstemann, som nok er den klokeste, var det kav umulig å overtale.
Ideen var å kjøre til parkeringen øverst i Toppåsveien og gå den ene kilometeren opp til Søndre Kolsåstoppen. Det skulle være en kilometer med en stigning på 210 meter, altså en tur til å få ordentlig fart på blodpumpa.
Men på toppen av Toppåsveien fant vi ingen parkeringsplass. Bare en bom, en haug med parkering forbudt skilt og gårdsplassene ti Bærumfiffen + en hel haug ulovlig parkerte biler. Siden jeg jo er så øovlydig turde jeg ikke ta sjansen på å parkere. Hva skulle jeg finne på nå? Ganle Gubben Grå foreslo å kjøre hjem. Vi hadde jo fått oss en biltur. Men vår fibente venn bak i bagasjen virket uenig. Jeg er jo ikke tapt bak en vogn, og etter litt søking på mobilen og kart appen fant jeg ut at vi kunne gå opp fra Åsbråten.
Hvor langt det var fra toppen av Åsbråtveien og opp til Kolsåstoppen viste vi lite om, men en kilometer eller tre fra eller til spiller liten rolle for Gamle-Gubben-Grå, eldste tennåringssønn, hunden og meg. Så vi la lystelig i vei. Klokka var snart 20.00. Kanskje vi kunne nyte solnedgangen fra toppen? Det gikk bratt oppover gjennom Kolsåstoppen naturreservat eller hva dette vernete området heter.Stia var til tider ufremkommelig og det ble noen knall og fall på meg. (Tror jeg skal ligge på ryggen i natt..) og etterhvert ble vi enige om å ta en annen vei hjem. Det må da gå en bedre sti til dette turmålet.
Turen opp tok tid, og jeg kan ikke si at humøret var på topp hele tiden, men rundt klokka 22.00 nådde vi Nordre Kolsåstopp, også kallt Varden. Været var ikke topp så utsikten kunne nok vært bedre en dag i klarvær, men vi fikk skrevet oss inn i boka ved varden før vi begynte nedstigningen.
Den veien vi gikk opp var for bratt, glatt og kronglete. Det begynte å bli mørkt, så vi bestemte oss for å følge en sti som gikk ned på andre siden av kollen. Denne stien var mindre bratt, men ikke så veldig mer fremkommelig og veldig våt. Men vi så lys i det fjerne og vandret trøstig i vei. Rundt midnatt kom vi ned til folk. Vi var kommet til Øvre Toppenhaug.
På ny ble kartdelen og navigator på mobilen brukt flittig for å finne tilbake til bilen.Frem til Gamle Ringeriksvei, så til venstre. 1.1 km rett frem og så inn Lommedalsveien..Så langt så good, men da vi kom til Gamle Ringeriksvei tok batteriet på mobilen kvelden. Vel neste punkt var lommedalsveien og litt tyning av batteriet fikk vist meg at en gangvei fra Gamle Ringeriksvei gikk ned til Lommedalsveien og optimistisk, men litt slitne vandret vi videre. Vi kom ned på Lommedalsveien like ovenfor Bærumsverksskole. Nå ble diskusjonen stor. Skulle vi gå oppover eller nedover? Sterk tvil, slitne ben og ei klokke som hadde passert midnatt gjorde at vi valgte det eneste riktige. Vi ringte etter drosje.
Taxi kom ganske raskt, og Gamle-Gubben-Grå ble sendt avgårde i drosja for å hente bilen. Men drosjesjåføren var snill. Han forbarmet seg over oss alle og tok og med meg, tennåringssønn og vår firbente venn opp til bilen. Etter litt inkjøp av Cola på en døgnåpen bensinstasjon kunne vi sette nesa hjemmover. Enige om at dette var enda en tur vi kom til å huske,
Jeg forsøker å være en seriøs politikker, opptre seriøst og erbødig, og da jeg var på talerstolen i kommunestyret for første gang i dag husket jeg å starte innlegget med “Herr Ordfører” som seg hør og bør. derimot glemte jeg og påpeke at ordføreren som bruker konsekvent etternavn på alle representantene brukte bare for- og mellomnavn på meg. Synd. Det hadde vært litt gøy å hovere litt der.
Men selv om det erseriøs jeg ønsker å fremstå som, kan jeg ikke noe for at min litt helsprøe hjerne enkelte ganger får litt sprøe infall og asossiasjoner, så og i dag.
Det var under saken om nye regler for Søndre torg og gågateområdet at tankene mine tok en liten tankeflukt. Saken gjaldt blandt annet stabburet til Lions dvs førstepremien til Lions stabburslotteri. Det er selvsagt ikke plass til stabburet lenger. Vi er blitt så urbane i Hønefoss, må vite. Vel, stabburet har aldri plaget meg og det er mangt og meget på det torget jeg vil ha fjerna først … meen ingen stor sak.
Jeg lekte litt med å holde en flammende forsvarstale for stabburet, men i ferd med å bli tvangsoverflytta til Senterpartiet lot jeg det være. Det får holde at jeg er ekstremt distriktvennlig. Det var da en fra AP og de andre samarbeidspartene snakket varmt og ivrig om at man jo måtte utvide serveringsstedene rundt torget sin adgang til å ha uteservering at tanken slo meg… Et stabbur har vi ikke plass til, men uteservering, det skal vi ha mer plass til. Nå serveres det nok en del ute-kaffe-latte på torget om sommeren, men når jeg tenker på uteservering og varme sommerdager er det ofte annet drikke jeg tenker på enn varm kaffe…
Det hadde vært gøy å gått på talerstolen og holdt en flammende forsvarstale for dette stakkars stabburet og avsluttet innlegget med ut med “Ut med stabburet, inn med alkoholen!”. Mon tro om jeg hadde fått eteget oppslag i Ring Blad da?
En hvit normann fra Norge er avslørt i å ha deltatt på terrortrening sammen med Al Quaida. Pressen og politikerne er sjokkert. Det kan ikke være sant.
Merkelig. Det er ikke lengre enn 4 dager siden vi avsluttet en 10 ukers terror rettsak i Norge. Hvis jeg ikke husker helt feil var den tiltalte en hvit normann fra Norge. Åja – nå husker jeg. Han var syk. Paranoid Svhisofreni og psykopatisk. Ellers ville han ikke ha gjort noe slikt. Ikke en hvit normann fra Norge. En muslim, med aner fra Irak, Iran eller Afganistan ja. Men ikke en hvit nordmann fra Norge.
Hvor naiv går det ann å bli?
Vi må slutte å tro at slikt skjer ikke her. Slik er ikke hvite norske nordmenn fra Norge. Vi må slutte å være naive. Det sitter mange frustrerte mennesker rundt omkring å leter etter meningen med livet. De er ikke usosiale utskudd, ensomme ulver eller psykisk syke gærninger. De er hvite nordmenn som gutten i nabohuset eller jenta i kassa på Rimi. De kan bli tiltrukket av radikaliserende grupper fordi de er spenningssøkende ungdom som vil oppleve noe spennende. De kan være tiltrukket av ideologien og lete etter en sak å sloss for. De kan være opprørske til det etablerte samfunnet, uenig i politikken som føres og suns Unge Høyre liksom blir litt for tamt ( Eller Rød ungdom for den saks skyld.)
La oss ikke være så naive at vi blir sjokkert. La oss ikke være så naive at vi forsøker å unnskylde, bortforklare og sykeliggjøre denne personen også.
En ambulansearbeider på jobb kjører fort i dårlig sikt. Han kjører så fort han bare tør i de vanskelige forholdene. Jobben hans er å bringe syke passienter raskest frem til kvalifisert hjelp. Denne passienten trenger hjelp av ekspertisen i Oslo raskt. Så går det galt. Han kjører i fjellveggen. Passienten dør, kollegaene blir skadet og ambulansen blir pinneved.
I ettertid blir det tatt ut tiltale. Politiet mener han har opptrådt uaktsomt. Han har kjørt alt for fort under de vanskelige forholdene. Det må føles tungt. Her gjør han jobben sin. Forsøker alt han kan og kjøre passienten raskest mulig til Oslo. Forsøker alt han kan og gjøre det han er ansatt for – å redde passientenes liv.
Etter et halvt år kommer saken opp for retten. Et halvt år som sikkert har vært tøff for ambulansearbeideren. Kjørte han virkelig for fort? Tåka var så tett. Fjellveggen kom så brått. Men var det en ulykke, en tragisk hendelse, eller var det hans feil.?
Så på rettssakens siste dag er ikke veivesenet så sikkre lengre. De kunne ikke fastslå hvor fort ambulansen hadde kjørt. Skråsikkerheten de hadde for ett halvt år siden er borte. Aktoratet har ingen annen mulighet De må trekke saken.
– Vi har bygget saken på at det var for høy hastighet i tykk tåke. Hastighetstallene vi har lagt til grunn bygger på vegvesen og ambulansegruppa sin vurdering. Vårt inntrykk har hele tiden vært at farten lå i øvre sjikt, opp mot 100 km/t. Når det viser seg at det er gjort feil i oppmålingene, kan ikke vi legge disse tallene til grunn. Det er ikke tilstrekkelig bevist at han har kjørt så fort. Vi kan ikke si at han har opptrådt uaktsomt, sier Omholt
Det er flott at ambulansearbeideren ikke blir dømt for å gjøre jobben sin.
Det er en skandale at man bygger en tiltale på beregninger som ikke er entydige. En skandale at man gir ett menneske den merbelastning det må være å bli stillt for retten for nettopp å ha gjort jobben sin. når bevisene ikke er sterke nok til å holde i retten.
