Regnet siler ned utenfor Drømmehuset. Det står i stil til følelsene mange føler på i dag. Jeg føler på vemod. Det at en 89 år gammel mann jeg aldri har møtt har gått bort går inn på meg mer enn jeg kanskje hadde trodd. Samtidig gjør kongens død at egen tidligere sorg vekkes til live. Det er under en måned siden Høvdingen gikk bort. Det er 14 måneder siden GGG døde.
Noen ganger er vemod godt å føle på. Ta seg tid til refleksjon, ta seg tid til å kjenne på følelser. Livet går litt langsommere, stopper litt opp. Men livet går videre.
Jeg tenker å ha en rolig helg. Det hadde vært fint og tatt turen til Slottsplassen, men jeg lar nok det være. Tar heller en tur for å undertegne en kondolanseprotokoll. Det føles riktig for meg. Undertegne en fysisk protokoll med penn på papir.
En rolig helg ligger foran meg, landet er litt roligere i dag – men livet går videre.
Nyheten om Kong Haralds død kom kanskje ikke overraskende, likevel endret morgenen min seg da meldingen kom på radio. Jeg satt og blogget om en sommer som snart var over. Det føltes meningsløst der og da. Litt overrasket slo jeg fast at dødsfallet til en 89 år gammel mann jeg aldri hadde møtt gikk skikkelig inn på meg.
Kong Harald skal ha sagt da han i januar 91 etter kong Olavs død sto på slottet og så ut over lyshavet på slottsplassen at han følte seg livredd. Det var store sko å fylle når han skulle overta etter folkekongen Olav.
Jeg husker den tiden. Kong Olav hadde vært konge hele livet mitt. Jeg satt hjemme i sykehusleiligheten, og tenkte at den litt beskjedne Harald ikke kom til å klare å fylle rollen på samme vis. De spådommene har Kong Harald gjort til skamme. Han klarte ikke bare å bli en folkekonge. Han klarte å bli en moderne folkekonge. En som nå beskrives som Hele Norges bestefar. Den betegnelsen kan jeg ikke huske at jeg hørte om Kong Olav.
Om jeg var i tvil om Kong Harald skulle klare å fylle skoene etter faren, er jeg ikke i tvil om at Kong Haakon VIII kommmer til å bli en god konge. Ikke en kopi av faren, eller bestefaren, men en konge av sin tid.
Jeg føler med familien i sorgen. Vi har kanskje mistet hele Norges bestefar, men de har mistet en ektefelle, en far, en bestefar og en svigerfar. De har mistet en av sine nærmeste.
Det var nydelig vær i dag og, så jeg bestemte meg for at vasking og rydding kan jeg gjøre på en regnværsdag. Etter hva jeg forstår blir det en sånn allerede på lørdag. Jeg dro i stedet ut for å finne rognebær.
Det er under fire måneder igjen til jul. Jeg regner med at de ivrigste snart begynner å pynte. Jeg har ikke tenkt å begynne med det før siste helga i novrmber. Men pynten kan jo lages før det. Så derfor dro jeg altså av sted for å finne rognebær.
Vel hjemme igjen satte jeg meg på terrassen og tredde rognebær på sytråd til lenker. Ikke en idé jeg har funnet på selv, men en jeg har funnet i et hobbyblad. Det sto at man skulle bruke nylontråd for da ville bærene gli lettere på tråden. Det var og anbefalt å ikke lage lenkene for lange, heller skjøte de etter tørking.
Det gikk greit å tre bærene på tråden, men det tar litt tid. Husk og at det ikke skal så veldig mye bær til for å lage lenker, så fyll ikke ei diger bøtte.
Lenkene henger nå til tørk. Så har jeg tenkt å pynte med de ute på trammenm når vi kommer nærmere jul.
Middag i dag ble god gammeldags fårikål. Jeg er glad i mat som står å putrer en stund.
Det dumme med slike middager som fårikål er at en blir litt mett. Det er vanskelig å komme i gang å gjøre noe fornuftig etter maten. Heldigvis ringte telefonen, og jeg kunne skravle i stedet for å gjøre noe fornuftig.
Min siste reise gikk til Skute kirke. Det var ikke noe Joe & The Juice hvor jeg kunne spise frokost der, men jeg momset i meg bolle fra Circle K mens jeg kjørte oppover vestsida.
Det er sikkert ikke noen overraskelse at det i likhet med matbutikker heller ikke er noen museum mellom Jevnaker og Dokka på vestsiden av Randsfjorden. Det er ikke noe museum i Søndre-Land kommune i det hele tatt. Land museum ligger på Dokka i Nordre-Land kommune. Et lite tips til folk på Vestsida. Hva med å etablere et museum? Det er garantert noe lokalhistorisk å ta vare på og videreutvikle. For eksempel bygdeborgen på Slottshaugen.
Eller hva med å arrangere en festival? Sånt drar folk i Zurich leser jeg. Ville sikkert dra folk i Ringelia og. Folk på bygdene pleier å dukke opp når det skjer ting i nærområdet. Nå forsto jeg på kirketjeneren jeg snakket med her om dagen at det er en aldrende befolkning i bygda, men hva med en eldre-festival med rullator-parade? Det gjelder å se mulighetene, ikke begrensningene.
Det Ringelia trenger mest er nye innbyggere. Zurich, eller Sveits da, oversvømmes av rike nordmenn som flykter fra Norge for å slippe å bidra til fellesskapet. Så hva med å ta lærdom av Sveits og tenke litt utradisjonelt? La Ringelia bli et sted for folk som ønsker å bidra til fellesskapet. Folk som ønsker å få ei bygd tilbake slik den var før, med butikk, skole, barnehage og postkontor?
Det er mulig. I bygda jeg kommer fra la politikerne og ned skolen. Barrnehage hadde man ikke, bare barnepark. Men den var sikkert nedlagt eller nedlagtstruet den og. Folk trenger et tilbud til barn som er åpent mer enn mellom 10 og 14. Butikken var selvsagt og nedlagt. Men der har ildsjeler med stort pågangsmote og masse optimisme snudd trenden. De startet naturbarnehage for over 20 år siden. For 10 år siden startet de Montesorriskole i den gamle skolen. Butikken åpnet igjen, og sikret driften med å bli en spesialbutikk for snus og øl, selvsagt med nettbutikk for snus. I sommer åpnet de biergarten med konserter flere helger i sommer. Ja, de har og etablert et museum. Kjerratmuseet.
I går da jeg var i et møte om sykehjem og APs representant la ut om strukturendringer og at “alle” forsto at sentralisering av tjenester var det eneste rette, sa jeg og han andre fra Rødt nei i kor. Han andre fra Rødt med kunnskap om Tyristrand sa at folk der ønsket å ha siste del av alderdommen på sykehkemmet i bygda de bor i (et sykehjem som er vedtatt lagt ned når nytt sykehjem åpner). Jeg sa at folk i Åsa (min barndoms dal) mener “Montesorri-sykehjem” kunne være en god idé. Da lo de pengesterke som kaller seg samfunnsutviklere og sa at Befolkningen i Åsa ville vært egen kommune.
Jeg tror mulugens ingen har tenkt helt så langt, men de ville nok ikke helt si nei til tanken. Poenget er vel at kommmuneadministrasjoner og politikere, uavhengig av om det er på Ringerike, i Søndre-Land eller andre kommunet har det med å nedprioritere steder som ligger litt utenfor kommunesentra. Jeg tror det er en trend vi bør snu.
Dagen er straks blitt til natt. Jeg har trådd inn i 60-åra. Det føles litt rart, men helt greit. Den første gratulasjonen kom på messanger allerede i går kveld. I dag har det kommet sms, flere messangermeldinger, en god del telefoner og en mengde gratulasjoner på fb og på blogg. Det varmer.
Den store feiringa tar jeg senere i høst. Men jeg har kost meg mef coq au vie til middag og kaffe og marsipankake på terrassen sammen med Yngste Sønn nå i kveld mens vi snakket først med søsteren min og så med Datteren i telefonen.
Tidligere i kveld var det politikk som var i fokus. Noen eiendomsutviklere hadde innbudt politikere fra venstresida til et møte for å otientere om hvor de mener det nye sykehjemmet bør ligge, og hvorfor. Hvorfor de ikke hadde alle partiene på samme møte vet jeg ikke. Høyresida hadde vært der i forrige uke. Antakelig er presentasjone forskjellig ut fra hvilken politisk side tilhørerne har. Nå vet jeg ikke hvor mange det var på møtet med de frs høyresida, men på møtet i dag var det tre politikere som møtte. En fra AP og to fra oss i Rødt. Det hadde vært plass til langt flere.
Noen synes sikkert det er rart at jeg brukte 60-års dagen min på politikk. Vel, det er slik jeg er. Jeg tilbragte sølvbryllupsdagen min på valgvake. Gøy å bruke dagen på noe man liker.
Feiringa tar jeg som sagt senere. Og jeg har jo kost meg med både god middag, kake og flere trivelige telefonsamtaler.
I dag fyller jeg 60 år! Da kan man ikke påberope seg å være ung lenger. Når jeg var ung var folk på 60 hønn-gamle.
60 år… Hvor har de åra blitt av? Det er ikke så lenge siden jeg var 10! Eller det er i grunn en stund siden jeg syklet avsted til skolen på flunkende ny Diamant-sykkel. Men 30 års-laget mitt. Det er ikke lenge siden, og 50-års dagen føles som om det bare var et par år siden.
60 år… Det føles rart. Hvert nye tiår man starter på er vel på mange måter en milepel. Da jeg var 20 hadde jeg akkurat flyttet på hybel. Studietid og selvstendighet var det som ventet. En spennende tid. Da jeg var 30 var jeg godt etablert med rekkehus, mann og to barn. Det året bedtemte vi oss for å utvide familien ytterligere. Da jeg fyllte 40 var det i grunn 40 års festen som fikk meg til å innse at jeg ikke hørte hjemme oppe i Krødsherrad. Jeg hadde bedt en haug med gjester, men ingen kryllinger. Da jeg fyllte 50 følte jeg meg på høyden. Mange verv, en jobb jeg trivdes med, et liv jeg elsket. Ungene var ferdig med videregående og alle klarte seg bra. Fortsettelsen virket hektisk, engasjerende og spennende.
I dag fyller jeg 60. Det hektiske, engasjerende livet jeg elsket er over. GGG, som jeg skulle bli gammel sammen med er borte. Kroppen spiller ikke alltid på lag. I dag morges var jeg så stiv at jeg nesten ikke kom ut av senga. Likevel, livet er fortsatt bra. Jeg er fremdeles spent på hva de neste ti åra vil bringe. Positiv spent. Jeg velger å tro at dette skal bli mitt tiår.
Jeg har mulighet til å ta hensyn til vondtene mine og legge opp aktivitetene etter dagsformen. Jeg bestemmer helt selv hva jeg vil bruke dagene mine på. Ingen som skal ha et ord med i laget hvis jeg får lyst til å male stua, flytte, ommøblere eller kaste kulepennsamlinga.
Livet er litt roligere enn det var for ti år siden, men det er fremdeles engasjerende. I dag skal jeg på et interessant møte, på mandag er det møte i eldrerådet og på tirsdag er det møte i Rødt. Jeg har fremdeles en stemme det blir lyttet til.
Jeg tror og jeg har blitt flinkere til å ikke ta livet som en selvfølge. At det ikke er en selvfølge at jeg er her om ti år. Det er mange som har vært viktige i livet mitt som ble borte så alt for tidlig. Mange som aldri ble 60, og GGG som bare ble 62 år. Det gjør, håper jeg, at jeg gleder meg litt mer over hver dag. At jeg er litt flinkere til å nyte de små, fine øyeblikkene hver dag består av. Det betyr og at jeg er mer spontan. Gjør ting jeg har lyst til i stedet for å utsette ting til en gang i fremtiden.
I dag fyller jeg 60. Jeg er ikke ung lenger, men jeg er heller ikke gammel. Jeg er i grunn på en fin plass i livet, og jeg gleder meg til fortsettelsen.
I dag startet jeg dagen med en tur i skogen. Før gikk jeg tur med hund, nå går jeg tur med kurv. Man vet jo ikke hva man finner, og i dag var jeg heldig og fant litt sopp. Seig kusopp. Ikke favprittsoppen, men er man samler tar man med det man finner som kan brukes.
Hva jeg skal bruke soppen til, tja den er en grei blandingssopp. Forhåpentligvis finner jeg mer sopp i løpet av de nærmeste dagene så jeg kan lage en skogsopp-blanding til fryseren, eventuelt ei soppsuppe.
Været i dag var alt for fint til å drive med husarbeid, Så det tok ikke lang tid etter st jrg kom hjem før jeg for av gårde igjen. Jeg vet nemlig om et sted som har selvplukk på solsikker. Ikke sånne som er flere meter høye, men slike som er fine i bukett. En flott bukett pynter nå opp på sallongbordet.
Disse solsikkene vokser på veien ut til min barndoms dal, så da tok jeg samtidig turen ut dit. I forrige uke da jeg plukket nyper fant jeg bergmynte i skogen der. Da hadde jeg ikke saks og papirpose med meg. Det hadde jeg nå, så da sanket jeg en stor bukett bergmynte. Den fyller nå kjøkkenet med god krydderlukt
Plukket samtidig med meg noen epler fra hagen til Høvdingen. Jeg får nok brukt de til noe og. Kanskje en eplekake senere i uka, hvis de ikke blir spist opp før det.
Det er flere kreative bønder i disttiktet. For en tid siden la jeg merke til noen flotte fugleskremseler på et jorde. De har jeg tenkt en stund på å fotografere. I kveld, etter middag, var det flott fotolys. Så jeg dro av sted for å fotografere fugleskremsler.
Da jeg så de første gangen trodde jeg de tilhørte den store eplehagen ved Norderhov. Men i avisen i går kunne jeg lese at de tilhørte nabogården hvor et ungt par hae en prøvesessong mef dyrking av gresskar og solsikker. Sånt heier jeg på, og en skal ikke se bort fra st jeg dukker opp på selvplukk.
Dette har vært en fin dag, og jeg synes selv jeg har fått sanket en del.
I går dro jeg tidlig av sted. Jeg hadde nemlig en avtale med kirketjeneren på Skute kirke. Eller for å være nøyaktig, den pensjonerte kirketjeneren. Det var noen papirer angående sletting av noen graver jeg måtte undertegne. Jeg mente de kunne vært sendt i posten for signering, men han var ikke enig i det. Mulig fordi postkontoret på Ringelia ble lagt ned i 1998. Ikke er det noe post i butikk heller, siden det ikke er en eneste butikk mellom Jevnaker og Dokka på den siden av fjorden.
Siden jeg hadde planer om å stelle de gravene jeg ikke ville slette samtidig, det har nok ikke vært gjort på noen år, måtte jeg innom et hagesenter på veien. Eller i Hønefoss da. Det er ikke noen hagesenter på vestsiden av Randsfjorden heller.
Gravene ble stelt. Mest fornøyd ble jeg med graven til Vesle Brith. Tanta mi som døde av difteri i 1946, et par måneder før hun skulle ha fyllt 3 år. Den fikk en hvit rosebusk og lyng. På den andre grava der oldeforeldrene mine og to grandtanter hviler plantet jeg mer tradisjonelle planter som lyng og sølvplanter. Skal finne noen stauder eller små busker å plante der til våren. Må bare tenke ut det rette. Når jeg gravde i jorden på gravene fant jeg flere små blomsterløk. De satte jeg fotsiktig ned igjen. Når jeg nå byttet ut mose og røtter med ny plantejord regner jeg med at de spirer til våren.
Papirene ble undertegnet, og den pensjonerte kirketjeneren og jeg fikk oss en god prat. Han hadde flere spørsmål om Mamma. Han og noen andre hadde sittet og snakket om henne i går forsto jeg. Diskutert når hun var født, og hva hun het som gift. Godt å høre at hun ikke er glemt. Det er tross alt 8 år siden hun døde og rundt 70 år siden hun flyttet fra bygda.
Det var nok litt av en begivenhet at jeg dukket opp og ønsker å beholde de gamle gravene. Regner og med at enkelte vil ta seg en sving nedom gravene for å sjekke at jeg har gjort skikkelig arbeid når de likevel er på kirkegården.
Det var som jeg kjente det kritiske blikket til grandtante Sigrid når jeg drev med finpussen på gravene med å fylle på med ny jord og påse at plantene sto bra. Hun ville muligens hatt noe hun ville ha rettet på, hun var veldig pirkete. Men jeg tror hun og de andre gamle ville ha satt pris på at jeg ikke bare slettet gravene slik kusinene mine nok tenkte.
Da jeg dro hjemover tenkte jeg på hvor dumt det er at slike steder som Ringelia blir avfolket. Det er jo så fint her! Stoppet på badeplassen litt sør for Kleivodden og gikk meg en tur. Pent opparbeidet strand med gapahuk, godt vedlkeholdte benker og en blå, blå fjord.
Likevel er det vanskelig å få unge mennesker til å bosette seg her. Ingen matbutikk mellom Jevnaker og Dokka, dvs 82 km. Ringelia ligger vel ca midt på. Så 4 mil til nærmeste butikk er et stykke når en har glemt at poden skal ha med pølser på skolen eller i barnehagen. Og ja, skolen og barnehagen er også lagt ned. Nå må ungene til kommunesenteret på andre siden av fjorden, antar jeg. Det er 26 km, og tar en halvtime hver vei. Det holder ikke at det er aldri så vakkert hvis hverdagslogistikken ikke går opp.
Jeg kritiserer de ikke. Jeg snakker jo selv om å flytte til en lettstelt leilighet i sentrum av Hønefoss. Samtidig, er det egentlig slik vi mennesker ønsker å bo? I små leiligheter stablet oppå hverandre?
Mange av husene jeg kjører forbi bærer preg av at det kun er feriested eller at det ikke bor noen der lenger. Innkjørsler som gror til, hager som ikke er stelt. Og på ny, jeg kritiserer ingen. Jeg har nok med å feie for egen dør. Jeg bare konstanterer fakta.
Samtidig ser jeg mange flotte eiendommer hvor det helt klart bor folk. Eiendommer hvor man virkelig har slått på stortromma med uteplasser og snekkerglede. Gjerne nede ved fjorden hvis de har strandlinje, og det er det mange som har. Kanskje ikke så rart at man tar seg råd til virkelig å utnytte potensialet eiendommene har. Når man slipper å bo seg i hjel, kan man jo virkelig boltre seg når det gjelder hage og annet i boligen. Du får glatt en bolig med stor tomt her til under to millioner.
Nok et bilde fra stranda. Og nei, jeg har ingen planer om å flytte oppover til Ringelia, selv om jeg ville bli tatt godt i mot. Folk her kjenner jo hele slektstreet mitt.
Tidligere i sommer spurte søstrene mine meg hvorfor jeg ønsker bo så sentralt. At kort vei til matbutikk, kirke, fengsel og treningsstudio ikke er nok. De skjønner det med lettstelt, men ikke det med sentralt. Så lenge man har det viktigste, som matbutikk, i nærheten. Jeg har tenkt litt på det spørsmålet i sommer, og jeg har ikke noe godt svar. I hodet mitt sitter en irrierende stemme og sier at det sikkert er fordi arealplanleggerne i kommunen ønsker at vi skal bo slik. At jeg har blitt helt hjernevaska.
Marianne skriver i innlegget Berlevåg, jeg savner deg. om savnet hun føler på fordi hun ikke kommer seg til Berlevåg. Jeg blir sittende å tenke på om jeg har noe slikt sted. Et sted jeg må for å finne ro i sjela. Et sted som betyr mye for meg. Jeg tror ikke jeg har et slikt sted.
Jeg tenker på hytta med utedoen langt nede i lia. Det er fint der. Jeg finner roen der. Eller fant roen. De siste gangene har jeg følt mye på savn og når jeg er der. Det er kanskje ikke så rart. Jo, hytta betyr mye for meg, og jeg tror savnet vil avta eller bli mindre knugende med tiden.Men jeg vet ikke om jeg hadde følt på en lengsel hvis jeg ikke kom meg dit. Dårlig samvittighet fordi jeg burde dra dit, burde fikse, ordne, bruke… Ja det ville jeg føle på. Men ikke direkte lengsel.
Min barndoms dal er et annet sted jeg føler meg knyttet til. Vakkert sted med fjord, åkerlandskap og Krokskogen i umiddelbar nærhet. Det er flott der, men i motsetning til mange andre i slekta er det nok ikke paradis for meg. Jeg har klart å bo andre steder i 40 år. Det har gått helt greit.
Ringelia. Mitt barndoms feriested. Der Mamma kom fra, og besteforeldre, grandtanter og grandonkel bodde. Jo, jeg føler meg knyttet og til det stedet. Eller hele vestsida av Randsfjorden fra Jevnaker til Ligarda. Minner som strømmer på når jeg kjører der. Men det kan gå år mellom hver gang jeg tar turen, og jeg føler ikke på noen lengsel når jeg ikke har vært der på en stund.
Jeg tror det eneste stedet jeg virkelig ville lengte til hvis jeg ikke var der jevnlig var hjemmet mitt. Drømmehuset er stedet hvor jeg finner roen. Stedet hvor skuldrene senkes og jeg har lyst til bare å være.
Jeg prøver å tenke etter. Er det Drømmehuset eller Hjemme som er det viktige her? Har alle de andre stedene jeg har bodd også gitt meg den følelsen?
Barndomshjemmet der jeg bodde til jeg ble 13 ga meg den følelsen. Kanskje ikke så rart. Barndomshjemmet bør være en trygg base man lengter til når man er borte.
Så flyttet vi til gården, og stort nytt hus. Og ja, jeg kommer fremdeles “hjem” hvis jeg svinger inn på tunet der. Samtidig. I ungdomstiden var ikke gården og hjembygda det foretrukne sted. Jeg følte på en lettelse når jeg gikk førerkort og bil og kunne reise av sted .
Det ga en utrolig frihetsfølelse da jeg flyttet på hybel til Kongsberg 20 år gammel. Men to leide rom i noen andres enebolig og med deres møbler ble aldri et hjem man følte seg knyttet til. Ikke hjalp det med egne møbler i en hybel på Holmlia året etter heller. Jeg likte friheten, men knyttet meg ikke til boligene.
Hybelhuset på Ullevål sykehus. var mer hjem. Jeg malte hybelen min sjokkrosa og satte virkelig mitt eget preg på den. Og jo, det var litt sårt å forlate den. Det hadde vel og en sammmenheng med at en periode var over. Student-tida var over, nå ventet jobb og voksenliv.
6. etg. her. Det var en fin tid.
Sykehusleiligheten ble mitt, og etterhvert vårt neste hjem. Vi trivdes der. Vårt første hjem sammen, stiftet familie. Men vi slo oss vel aldri helt til ro. Vi visste det var midlertidig. På den tiden kunne man bo i sykehusbolig i tre år, så var det forventet at man fant sitt eget. Boligene var verkrøy for å rekruttere.
Så vi kjøpte etter et par år rekkehus. Rekkehusleiligheten ble et hjem. Når jeg sitter nå og tenker tilbake og evaluerer så var det kanskje ikke så smart da vi valgte å selge den å flytte til huset i skogen. Argumentet var at vi trengte større plass, at ungene skulle få hvert sitt rom. Og at jeg følte for mer plass rundt meg. Jeg bodde for tett innpå naboene. Eller kanskje mer at enkelte naboer bodde for tett på meg.
Joda. Vi trivdes i huset i skogen. Men vi var innflyttere i ei bygd man helst bør ha bodd i generasjoner. En times pendling hver vei til jobb på alt slags føre og i alt slags vær var stressende, selv om jeg ikke innrømmet det. Ikke en gang for meg selv. Vi bodde der i 9 år.guttene delte rom, selv om det vel var hovedgrunnen for at vi flyttet fra rekkehuset at de ikke skulle det. (Rommet var stort, og plsnen var å dele det når de ble større.) Ungene hadde mye av oppveksten sin der, likevel tror jeg ingen av oss har lengtet tilbake.
Drømmehuset ble hjem for oss ganske raskt. Endelig fikk vi og ungene hvert sitt rom. Selv Datteren som begynte på videregående da vi flyttet hit, og som dro på folkehøgskole året etter regner Vågård og huset som “hjem”. Hun har vel bare bodd i huset i totalt to og et halvt år.
Et hjem er mer enn fire vegger og et tak. Men jeg tror at man kan skape et hjem av mange boliger. Det handler om nabolag. Det handler om å ha det man trenger i hverdagen. Nå er ikke godt over 270 kvm og fire soverom lenger det viktigste for meg, men jeg må ha uteplass og luvsløp standar. Og så handler det om å gjøre boligen til sitt hjem med å tilføre sjel og personlighet.
Mulig jeg har litt andre interesser enn mange andre bloggere. Men jeg vet at noen av leserne mine setter pris på litt historie i ny og ne.
I går publiserte jeg innlegget Mussolini måtte vike Det handler om en bok om herredsstyret i Norderhov i perioden 1837 -1945 som jeg kjøpte på loppemarked og storkoste meg med i går.
Noe som fanget min interesse og som jeg måtte undersøke litt nøyere var tre av de første kvinnene som ble valgt inn i herredsstyret i Norderhov?
Jeg starter med Karen Blyberg. Hun var ikke bare den første kvinnen som ble valgt inn i herredsstyre i Norderhov. Hun var blant de aller første kvinnene som ble valgt inn i et herredsstyre i hele Norge.
Karen Blyberg var en kvinnesaksforkjemper fra Arbeidrrpartier, og brukte sitt politiske og organisatoriske engasjement til å bedre kårene for slitne arbeiderkvinner. Sammen med kjente kvinneaktivister som Rachel Grepp, var hun en av de sentrale drivkreftene bak etableringen og driften av arbeiderbevegelsens feriehjem for husmødre.
Bildet over er tatt på Bellevue på Svestad på Nesodden som ble feriehjem for slitne husmødre fra 1920. 58 kvinner fikk det første året et fortjent ukesopphold på feriehjemmet.
Her kunne husmødrene slappe av og hvile, kose seg og samle krefter. De kom til dekket bord og kunne dyrke andre interesser som lesing, kryssordløsing, turgåing, bading, eller rett og slett gode samtaler.
Karen er hun i svart kjole med hvitt brystparti. Kildene sier at bildet er tatt i 1954.
Feriehjemmet ble mye brukt, men feriemulighetene ble etter hvert bedre for de fleste og oppslutningen om feriehjemmet dalte.. På 1980-tallet ble Svestad feriehjem for slitne husmødre solgt.
Feriehjem for slitne husmødre i mellomkrigstia høres ut som et utmerket tiltak. Så gøy at en av forkjemperne kom fra mine trakter.
