God morgen kjære lesere!❤️
I dag vil jeg skrive litt om det å bli ufør inspirert av innlegget til Monica. Hun skriver at hun har vært i møte med Nav, og at de har blitt enige om at det som passer hennes helse best er å være 50 % arbeidsfør og 50 % ufør.
Nå vet ikke jeg hvor langt Monica er i den prosessen, men slik jeg leser det tror jeg det betyr at Nav har åpnet for at hun kan søke gradert uføretrygd. Det er ikke slik mange tror at man bare kan ta en tur innom Nav å forhandle seg frem til uføretrygd, helt eller delvis. Heldigvis.
Ikke er det noen vits i å søke om ufør hvis ikke veilederen hos Nav har åpnet for det. Da e det 99,9%sikkert at man ikke får søknaden innvilget.
Når Nav åpner for å søke ufør blir dette vurdert et annet sted i Nav-systemet. Behandlingstiden på slike søknader er for tiden litt i overkant av ett halvt år. Så her må Monica smøre seg med tålmodighet. Først ut i september, oktober får hun greie på om søknaden om gradert ufør blir innvilget. Da får hun og svar på graden av ufør Nav ser for seg etter å ha lest arbeidsevnevurdering fra veileder i Nav og dokumentasjon fra lege.
Denne søkeprossessen er ikke bare en proforma prosess. Jeg vet om flere som har fått uføresøknaden avslått fordi Nav mener at man ikke er avklart godt nok, eller ikke har prøvd all behandling som kan prøves.
Jeg ble faktisk gledelig overrasket og utrolig lettet da jeg selv fikk innvilget gradert ufør for et par måneder siden. Ikke fordi jeg selv ikke mente jeg var ferdig avklart, men fordi jeg har følelsen av at det skulle så utrolig mye til.
Monica ramser opp diagnosene sine og skriver at det ikke er realistisk å se for seg at hun klarer et langt arbeidsliv hvis hun ikke tar noen grep nå. Som å gå for gradert ufør, slik at hun kan bruke den arbeidsevnen hun har og klare å stå i arbeidslivet i mang, mange år. Forhåpentligvis til pensjonsalder.
Slik jeg opplever Monica ønsker hun virkelig å delta i arbeidslivet.
Det der med diagnoser er også noe som mange er opptatt av. De tror at det er diagnosen som avgjør hvor vidt en blir erklært arbeidsufør eller ikke. På en fb gruppe jeg er medlem i som er tilknyttet AAP-aksjonen kan man lese innlegg som Jeg har fibromyalgi, angst, PTSD og ADHD. Er det nok for å få uføretrygd, eller bør jeg gå til legen og få et par diagnoser til. I så fall hvilke?
De tålmodige menneskene i AAP-aksjonen eller andre fornuftige mennesker i gruppa prøver da for n’te gang å forklare at uførhet har noe med arbeidsevne og ikke diagnoser å gjøre.
Vi hører det ute i samfunnet også. Hvorfor er hun ufør? Så vidt jeg vet har hun ikke noe annen diagnose enn MS. Svigerinna til søsteren min har også MS, men hun er i full jobb. Det er bare snakk om å ta se sammen.
For alle Med MS er jo selvsagt like påvirket av sykdommen, alle er i samme stadier og alle har akkurat de samme utfordringene som svigerinna til søsteren til naboen til en man har hørt om.
Nå tror jeg ikke Monica ramser opp diagnoser for å få “godkjent” at hun har de “rette” diagnosene. Jeg tror hun ramser opp diagnoser for å få lesernes forståelse for hvorfor hun har bitt i det sure eplet og gått til det skrittet å søke om gradert ufør. Hun er redd for å få det stempelet alle vi som er uføre er redd for å få. Hun er redd for å bli sett på som en giddjalaus unnasluntrer som bare vil leve på samfunnet og ikke bidra.
For mange av oss sitter det å sende inn søknad på gradert ufør langt inne. Vi føler det som et nederlag. Som om vi gir opp. Monica føler det på den måten skriver hun.
Men Monica. Det er ikke å gi opp. Du vil jo og skal jo fortsette å arbeide. Du tar dette grepet for å klare å stå i arbeidslivet. Det er et fornuftig grep. Jeg var ikke like fornuftig. Jeg jobbet til jeg møtte veggen gang på gang, og har nå mindre arbeidsevne enn jeg kunne ha hatt hvis jeg hadde tatt smarte grep tidligere.
Jeg har arbeidet 30 år som radiograf, og jeg elsket jobben min over alt på denne jord! Jeg kunne IKKE se for meg ett liv uten arbeid. Så jeg bet tennene sammen, krummet nakken og gikk på jobb, selv om kroppen til tider skreik i smerter og jeg ofte ble sittende på vaktrommet lenge etter at vakta mi var over. Rett og slett fordi jeg var så sliten at jeg måtte ha en hvil (og litt smertestillende) før jeg gikk i garderoben for å skifte og ut i bilen for å kjøre hjem.
Jeg er ikke typen som gir meg, jeg jobbet vel i praksis når jeg plusser på radiografstillingen med tillitsvalgtsvervet rundt 150% i flere år. Ingen som ba meg om det, men jeg liker å gjøre en ting skikkelig når jeg først skal gjøre den. Tillitsvalgtsvervet tok ofte lang mer tid enn frikjøpet tilsa.
Visst var jeg sliten til tider, men du hvor morsomt og engasjerende livet var.
Selv om jeg slet meg ut med det livet er jeg usikker på om jeg hadde valgt annerledes hvis jeg fikk levd perioden om igjen. Jo, jeg tror jeg hadde droppa noen av ekstravaktene og kanskje ikke hatt så mange dager hvor jeg var tillitsvalgt om dagen og radiograf om kvelden eller natta. Var helt klart ikke sunt sånn over tid.
Kroppen min har noen skavanker, noen feil og mangler. Noen av de e jeg født med, flere har kommet til gjennom livet. De er en del av meg og jeg har lært meg å leve med de. Til slutt ble summen av belastninger litt vel mye. Det er derfor jeg er ufør i dag. Ikke på grunn av en skavank eller diagnose, men fordi alle disse skavankene har redusert arbeidsevnen min betraktelig. Det holdt ikke lenger med å krumme nakke og gå på.
Jeg ga ikke opp, jeg holdt heller ut for lenge.
Jeg tror Monica og jeg har noen likhetstrekk.
Monica avslutter med å skrive at hun ønsker seg en natt med skikkelig søvn. Jeg håper hun fikk det. Selv tror jeg jeg kan telle på en hånd de nettene siden 2007 hvor jeg har sovet hele natta. Man venner seg til det og, men jeg er glad jeg nå har mulighet til å ta meg en strekk på sofaen på dagtid nå og da. Jeg kjenner at kroppen trenger det.
Mulig enkelte mener dette ble et skikkelig sutre-innlegg. Det er ikke ment slik. Det er ment å forklare at vi som er uføre ikke er en gjeng latsabber som ønsker å leve på samfunnet.
Samtidig ønsker jeg å understreke at når helsa svikter er det ikke et nederlag å måtte kaste inn håndkle og søke om uføretrygd.
Jeg savner det engasjerende, hektiske livet jeg levde. Men jeg ser at det har gjort meg godt å ha et litt roligere liv og ikke være så sliten hele tiden. Jeg smiler mer, ler oftere og har mer overskudd i hverdagen. Når jeg tenker tilbake på hvor sliten jeg var, så tror jeg helt ærlig at jeg ikke hadde vært her i dag hvis jeg ikke hadde sluttet å krumme nakken og gå på. Eller sannheten er jo at jeg ikke klarte det lenger heller. Det var helt tomt.
Nå har jeg som mål å bli hundre. Livet har fremdeles mye å by på selv om jeg må ta det litt roligere.
”
