Stabburet leverpostei. Du vet den gule boksen som har stått på frokostbordet i norske hjem siden 1949.
Helt siden før jeg ble født, har et barneansikt prydet den gule boksen. De første 15 årene, fra 1955 til 1970 var det Per Christensen sitt bilde. Han var sønnen til en av Stabburets direktører.
I 1970 ble bildet av Per byttet ut med bildet av en annen gutt. Jeg er usikker på hva han het, men ryktet skal ha det til at han var barnebarnet til selveste Fridtjof Nansen.
I 2003 dukket den første jenta opp på leverposteiboken, og i år har Stabburet ønsket å vise mangfoldet i Norge og latt hele ti forskjellige barn pryde den lille gule boksen.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg. I sosiale medier har trollene fra de mørkeste kjellerstuene virkelig boltrer seg og samtidig fått vist sin uforstand.
Når du med stor tilfredsstillelse poster kommentaren “Jeg spiser ikke brune barn!” Ja da blottlegger du samtidig på hvilket nivå din egen intelligens er. Du forstår, det er ikke barn i leverposteien fordi om det er bilde av barn på boksen. Ikke i Sunda-boksen heller hvis den fremdeles eksisterer. Det er heller ikke italienere i italiensk salat eller oppkvernede familier i familiedeigen, sånn hvis du lurte.
Hvis du bestemmer hva du skal smøre ut over brødskiva di før du trøkker den i kjeften ut fra hudfargen til en på et bilde på utsiden av boksen står du selvsagt fritt til det. Også til å rote gjennom hele hylla med leverpostei til du finner en boks med “riktig” bilde på. Du vil selvsagt fremstå som en idiot for betjeningen og de andre kundene, men det er ditt valg.
Stabburet har tatt bilde av 10 norske barn. Hvis du ser på bildene på boksen er det omtrent som å se ut over en gjennomsnittlig norsk skoleklasse eller barnehage-gruppe. Så ja, Stabburet har på en god måte fått frem mangfoldet slik de ønsket. Om en av barna har et par besteforeldre som er født på Sri Lanka og en annen har samtlige fire besteforeldre født og oppvokst på Toten må være relativt uinteressant når du skal velge hva du skal smøre på brødskiva di.
I dag var jeg oppe 05.28. På en lørdag. Hadde ligget en stund våken, men det var helt umulig å få sove. Kroppen var stiv og vond, vanskelig å finne en god stilling. Ved siden av meg snorket Gamle Gubben Grå og blæra fortalte at en tur på badet snart var på sin plass. Så jeg tuslet opp og startet dagen. Veldig mulig det blir en strekk på sofaen senere i dag. Men jeg har egentlig ikke tid til det.
Sola skinner fra blå himmel. Det ser ut til å bli en fin dag. Flott for vi har en del ting ute som må gjøres før det blir snakk om bytur og kaffe-latte.
I kveld kommer Datteren. Det blir koselig. Har ikke sett henne siden påske. Da hadde det jo vært kjekt om jeg ikke begynte å gjespe allerede før vi er ferdige med middagen.
Middag ja. Jeg må finne på noe nytt til middag. Vi skulle egentlig ha Pasta med scampi. Siden ingen av de ungene som er hjemme i kveld spiser skalldyr får vi vel finne på noe annet.
Nei, på tide å starte dagen på ordentlig å sette i gang med å gjøre noe. Skal det bli kaffe-latte må jeg henge i stroppen.
Det er Eurovisjonen Song Contest i Malmø i disse dager. Debatten har gått i flere måneder. Er det riktig å la Israel få delta? Jeg har aldri helt skjønt hva Israel gjør i en Europeisk melodi konkurranse. Sist jeg sjekka kartet var ikke Israel en del av Europa. Jeg vet de har vært med “bestandg”. I det minste så lenge jeg kan huske. De vant med A-bani-bi i 1978 da jeg var 12 år. Jeg likte låten og kan fremdeles nynne på refrenget. De vant også med Hallelujah året etter.
Jeg har ikke engasjert meg så veldig i debatten om Israel bør utestenges fra Eurovisjonen sin melodikonkurranse. Jeg synes det på mange måter blir feil å blande kultur og politikk på denne måten. Det er vel ikke Netanyahu som skal fremføre bidraget i Malmø? Samtlige israelitter er ikke ansvarlig for folkemordet lederne gjennomfører i Gaza. Jeg tror heller ikke at en utestengelse av Israel fra en sangkonkurranse ville få Netanyahu til å stoppe herjingene.
I går var det delfinale. Og i dag henter jeg frem kanonen. For kultur er politikk for enkelte. Når Frp-politikeren Erlend Wiborg (40), Vebjørn Selbekk (55), sjefsredaktør i dagen og sikkert flere middelaldrende menn av deres kaliber sitter og stemmer på Israel som om de skulle være 10 år gamle jenter som stemmer på sitt store ideol, ja da kan det ikke være av andre grunner enn politisk. Så engasjert pleier nok verken Wiborg eller Selbekk å være i Eurovisjonen Song Contest at de hamrer løs for å gi sin favoritt 20 stemmer.
Hvordan kan jeg vite hva herrene Selbekk og Wiborg stemmer på hjemme i sin egen stue? Jo, selvfølgelig fordi de har publisert det på sosiale medier. Selvsagt fremdeles utelukkende fordi de er så utrolig opptatt av sang.
Israel tok seg lett til finalen. Det var flere enn Wiborg og Selbekk som lot seg begeistre av denne melodien. Så mye at de stemte ikke bare en gang. Nei, heller ikke to ganger men opp til 20 ganger. Det maksimale antall ganger det er lov å avlegge stemme. Hvor fikk de denne ideen fra disse middelaldrende herrer med en plutselig fanatisk interesse for Israelsk poulærmusikk? Jo oppskriften står på MIFF sine hjemmesider. De har mobilisert til kamp i forkant av konkurransen. Både hvilket nummer de skulle sende SMS til og hvilken tekst meldingen skulle ha. Det eneste som mangler i oppskriften du kan lese her er klokkeslettet du kan stemme. Du behøver verken se programmet eller ha hørt sangen for å avgi din stemme.
Hvorfor dette irriterer meg nok til å finne frem kanonen? Jo, fordi denne mobiliseringen av mennesker rundt om i verden som stemmer på Israel mer enn på en sang kan gjøre at Israel vinner hele konkurransen. Ikke fordi de nødvendigvis har den beste melodien, men fordi politiske støttespillere av Israel gjør dette om fra en vennskapelig musikkonkurranse til politikk.
Jeg blåser egentlig i hvem som vinner Eurovisjonens song contest. Men jeg synes vinneren skal kåres på bakgrunn av musikalske kvaliteter og ikke på grunn av en politisk hyllest til en statsledelse som bedriver folkemord. Tenk for en fjær i hatten en slik seier vil ha på Netanyahu! Nærmest en oppfordring til å fortsette sine herjinger mot det palestinske folket. En hyllest av hans politikk.
Palestina er ikke en del av Eurovisjon-sirkuset. Palestina er ikke en gang anerkjent som egen stat. Det er ikke noen de som ønsker at folkemordet i Gaza kan mobilisere folk til å stemme på.
Etter delfinalen i går steg Israels bidrag til en annen plass på rankinglista. Fortsetter mobiliseringen kommer Israels bidrag til å havne helt i toppsjiktet, kanskje vinne hele konkurransen.
Nå ønsker jeg å mobilisere alle dere som mener at Eurovisjonen Song Contest skal være en konkurranse for populærkultur, ikke en arena for storpolitikk. Se finalen på lørdag. Stem på den melodien du liker best, og la 8-10 åringene hamre inn stemmer på sine favoritter.
La den beste melodien vinne. La ikke Melodi Grand Prix bli en arena for politisk maktutøvelse.
Blogg.no har blitt rene poesi-ringen i det siste. Når Vibbedille på plassen over meg på bloggtoppen kaster seg på trenden i sitt siste innlegg er det vel på tide at også kjerringa kaster seg på poesi-bølgen.
Jeg finner frem kanonen. Med tunge bevegelser gjør jeg den klar. Sukker litt og retter ryggen. Er det det rette grepet jeg tar? Å fyre av kanonen – og kaste meg inn i en krig til? Jeg stopper opp og spør meg selv; Er det virkelig dette jeg vil?
Jeg behøver ikke bry meg. Det er ikke min konflikt. Jeg forstår ikke en gang grunnen til at det nå kriges med dikt. Mulig jeg har gått glipp av noen formuleringer og ord. Men handler ikke dette egentlig om snøen som falt i fjor?
Man skyter ikke spurv med kanoner eller kaniner med nålestikk. Skal jeg la kanonen drønne bare for å oppnå noen klikk? Jeg setter meg ned ved kanonen, jeg henter ei kuler og krutt. Jeg aner ikke en gang i hvilken retning jeg skulle ha siktet og skutt.
Jeg er ikke redd for å kjempe hvis saken er viktig og stor jeg gidder ikke repriser på krigen som raste i fjor. La de som vil krige få krige. Jeg orker ei drive med slikt. Jeg setter meg ned ved kanonen og skriver om fred i et dikt.
I dag hadde vi Quiz her i Drømmehuset. Gamle Gubben Grå mot meg. Vi har det i blant. Bruker spørsmål fra avser og ukeblader og får trimma de små grå litt.
Gamle Gubben Grå er utrolig kunnskapsrik, og i ni av ti ganger er det han som går av med seieren.
Men i dag, i dag var det jeg som vant!! Jeg vant quizen!! Jeg slo Gamle Gubben Grå ned i støvlene, eller i det minste med to poeng.
Jeg tror det var litt flaks med spørsmålene samt min kunnskap om kjente prester og vikingtiden som gjorde utslaget. Mulig Gamle Gubben Grå var tilsvarende uheldig med sine kategorier. Fugler i Geografien var helt klart ikke hans sterke side. Han er elendig på både fugler og geografi. At de kommer sammen gjør ikke saken bedre.
Flaks eller uflaks. Jeg vant quizen! Jeg har aldri vært noen dårlig taper. Det er når jeg vinner jeg blir totalt uspiselig. Jeg vant quizen, jeg vant quizen, jeg vant quizen, jeg vant quizen, jeg vant,…..
Her om dagen, jeg tror det var på søndag, luftet jeg hundene langs elva. Stien vi gikk på gikk langs Randselva, men hører ikke til Elvelangs, den litt met urbane gangveien langs elva. Dette var ikke i så sentrale strøk, selv om jeg ikke vil kalle det direkte usentralt.
Der ved elvebredden oppdaget jeg en gapahuk, antakelig satt opp av Jeger & fiskeforeningen. Jeg tenkte straks at det ville være et perfekt sted for en kaffekopp ved en senere anledning.
I dag var en slik anledning. Jeg pakket sekken med kaffe på termos og et par tur-krus, og tok med meg Gamle Gubben Grå og hundene på tur.
Det duskregnet lett på starten SV turen, men hva gjorde vel det? Vi skulle jo raste under tak.
Snart satt vi i gapahuken, koste oss med kaffe og så på elva som fløt forbi. Et par fugler kom svømmende og tok av mef kraftige vingeslag. Då de ikke før jeg hørte vingeslagene så litt usikker på hva slags fugl det var. En ølboks srilte i god fart med strømmen nedover elva. To fiskere med fiskestang og store ryggsekker kom vandrende. De gikk videre nedover, men tipper de slår leir i gapahuken senere i dag når vi ikke var der lenger.
Vi skulle ikke bære så lenge. Bare nyte en kaffekopp og roen ved elva. Så dro vi hjem igjen. Noen ganger skal det ikke mer til for å lage seg en god opplevelse.
Si meg, hva tenker du f.eks når du ser på bildet over? Ja ang det som har med strikking å gjøre på bildet? Jeg starter innlegget mitt omtrent slik som Vibbedille starter sitt siste innlegg. Hvis det første svaret som dukker opp i hodet ditt på det spørsmålet er “Fysj det der er sånn BilligGarn!” ja da tror jeg du har behov for profesjonell hjelp.
Garnet er helt riktig ikke så dyrt. Jeg vil anta det er kjøpt på Spar-Kjøp. Det er stort sett der jeg kjøper garnet mitt. Men seriøst, hvis du når du oppdaget dette bildet er mest opptatt av å zoome opp bildet og myse for å se hvilket garn-merke kjerringa strikket med når hun satt ute på Steinsfjorden og strikket en relativt kjølig februardag for noen år siden, ja da har du virkelig et problem. Bildet over burde fremkalle en hel del andre tanker enn tanken på prisen på garnnøstene.
Hvis det er hva du betaler for garnet som avgjør kvaliteten på garn og ferdig strikket produkt slik Vibbedille forteller at mange mener. Hva da når Strikke-Gry, den dyre garnbutikken her i byen, hadde opphørssalg og solgte garn først til halv-pris og så til 70% avslag? Ble kvaliteten på det garnet automatisk redusert i takt med at prisen ble redusert? Hvis du tenker og tror det, ja da har du nok en gang behov for profesjonell hjelp. Jeg har ei venninne som er psykolog. Du kan få nummeret.
Jeg kjøper raggsokkene mine av Barndomsvenninna. Hun er en kløpper med strikkepinnene, og strikker sokker for salg. Jeg betaler gladelig de kronene hun ber om. Synes det er lav timespris for arbeidet. Hva garnet koster har jeg ikke peiling på, heller ikke hva det “heter”. Altså hva slags merke det er. Interesserer meg ikke. Jeg vet det er ullgarn, at sokkene holder meg varme på føttene, er i glade farger og holder ca ett drøyt år før jeg sliter hull i hælene på dem. Det tror jeg skyldes bruk og ikke garnkvalitet.
Strikking er liksom ikke mitt fagfelt, men snobberi finner man jo på så mange områder. Foreldre som ikke lar barna sine leke med Cubus-unger, folk som skyr First-Price produkter og billig-kroken i matbutikkene som pesten og mennesker som ikke kan servere meg et glass vin eller fortelle om den forestående ferien uten samtidig å nevne hva den koster. Jo dyrere jo bedre ser ut til å være gjennomgangstonen.
Innen interiør, hus og hjem er det og mye snobberi. Jeg er ganske opptatt av interiør. Jeg liker å ha det fint rundt meg og har en litt egen stil som jeg kaller herskapelig. Jeg er ganske kresen på hva jeg drar inn i huset og hagen, og mener selv jeg har en gjennomført stil.
Gud hvor mye mitt stil-valg kan irritere andre. Ikke minst i kommentarfeltet på diverse blogginnlegg. Gjengangeren er at jeg ikke kan ha en “herskapelig stil” i og med at jeg er medlem i Rødt. Vel, jeg er overhode ingen Champagne-sosialist. Jeg kjøper det meste av interiøret på loppemarked, på bruktbutikker eller på finn.no. Ja mye får jeg til og med gratis. Ja hvis du vil at hjemmet ditt skal se ut som et slitent loppemarked så værsågod sa noen i et selskap en gang og rynket på nesen når vi snakket om interiør og jeg snakket om min måte å innrede på. Jeg så bare rart på henne.
Å innrede med brukt-funn betyr jo ikke at du stormer inn på første og beste loppemarked og tar den første hullete sofaen du snubler over innenfor porten med hjem. Se på bildet over. Kunne ikke det bildet vært postet i et interiørblad som Lev Landlig? Rekkverket og leveggen kostet en del, men kurvstolen er et bruktfunn. Tror jeg betalte 500 kroner. Bordet har vi arvet etter Datteren og prydepletreet sto der da vi kjøpte huset. Eføyen har vi hatt i flere år. Den bor ute om sommeren og inne om vinteren.
Det er vel ikke prisen på en vare som er avgjørende, men kvaliteten og utseende. Det er det samme enten det gjelder møbler eller garn.
Hva folk ønsker å betale for et garnnøste bryr jeg meg lite om. Folk kan bruke pengene sine på hva de vil for meg. Hvordan folk innreder hjemmene sine likeså. Det samme med hvor de kjøper klærne sine, hva de velger å betale for vinen og hvor mye de bruker på årets ferietur. Om man ønsker å være en snobb er di selvsagt i din fulle rett til det, men døm ikke andre mennesker om de ønsker å bruke pengene sine på en litt mer fornuftig måte. Får du kløe og anfall av hvordan andre mennesker velger å leve sine liv har jeg fremdeles nummeret til Psykologvenninna.
Om jeg kanskje ikke betaler min skatt med glede, så har jeg forståelse for hvorfor jeg betaler skatt. Jeg liker tanken på å bidra til fellesskapet og betaler gladelig min skjerv for å få veier, skoler og sykehus. Ja mye annet og som jeg mener er kjekt å ha. Å bruke en god del penger på å hente hjem en syk ferierende konge ser jeg på som en selvfølge.
Likevel. Til tross for min positivitet for å bidra på spleiselaget, dugnaden, så er jeg jo interessert i at disse pengene jeg betaler inn til fellesskapet blir brukt fornuftig. At de ikke sløses bort på tull og unødvendigheter.
Når man nå har brukt 2,6 millioner kroner på å hente terrorsiktede Arfan Bhatti hjem fra Pakistan, ja da må jeg si at jeg er usikker på om det var vel anvendte penger. Jeg regner kjapt i hodet. Det er sånn ca det jeg har betalt i skatt i de 30 årene jeg har vært i arbeidslivet. Alle pengene jeg har betalt inn til fellesskapet etter å ha slitt og jobbet i et helt yrkesliv har altså fellesskapet svidd av på å hente hjem en terrorsiktet fyr for at han skal vitne i en rettssak.
Så langt har vi ikke fått mange ord for pengene. Han har vel enn så lenge ikke sagt noe av interesse, og det kommer han mest sannsynlig ikke til å gjøre heller. Ikke fordi han ikke har opplysninger som kunne ha opplyst saken, men fordi han rett og slett ikke vil.
Slapp av. Kjerringa har ikke, jeg gjentar ikke gått til anskaffelse av “nakenkjole”. Dere vet disse kjolene som har dukket opp i motebildet de siste årene og som viser mer kropp enn en syltynn bikini-truse fra 80-tallet. Jeg skal spare omverdenen for synet av Kjerringa i all sin prakt. Men på Met-gallaen som gikk av stabelen borte i statene i går, der var det en del nakenkjoler som overlot mer eller mindre enn ingenting til fantasien.
Hva som skjer på moteverdenens største årlige begivenhet borte i New- York er vanligvis ikke noe som interesserer denne kjerringa nevneverdig. Men når Ida Elise Eide Einarsdóttir, moteviter og moteredaktør i KK hevder at nakenkjolene handler om noe mer enn bare kropp.
– Kanskje mer å ta kroppen tilbake som en slags moderne form av feminisme, sier hun.
Ja da begynner tankene å rotere i dette kjerringhode. Er det å vise seg nesten naken offentlig en form for feminisme? Da tror jeg at jeg har misforstått hva feminisme handler om.
Lurer egentlig på hva feministene fra for eksempel 60-tallet mener om disse “nakenkjolene”. Om disse kvinnene som stormet Narvesen kiosker og lagde pornobål vil kalle det å ikle seg gjennomsiktige nettingkjoler med litt glitter og strass for å fremheve alt fra brystvorter til rumpesprekk er å “ta kroppen tilbake”. At de ser på det å sprade opp den røde løperen nærmest i Evas drakt mens de vrikker på rumpa og strutter med puppa som feminisme, som kvinnekamp.
Feminisme for meg handler om å bli godtatt for den jeg er ikke hvordan jeg ser ut. Personen Brit som møtes på samme måte som alle andre uavhengig av kjønn.
Jeg aner ikke hvorfor kvinner kler seg naken, men jeg antar det er for å bli sett. Bli sett, akseptert for sitt ytre – ikke for sin personlighet. Hvordan det kan kalles feminisme forstår jeg ikke.
Noen sier at feminismen er umoderne, eller har endret utseende. At det ikke leger er noen kvinnekamp i feminismen. ikke noe ønske om likeverd. At feminisme i dag handler om å få lov til å gå med hijab, niqab eller nakenkjole. Om å behage mennene enten ved å kle seg naken eller dekke seg til. Litt avhengig av hvilken kultur du befinner deg i.
Kvinnekroppen er vakker. Likevel. Er egentlig en kvinne i en nakenkjole et vakkert syn? Ville hun ikke være like vakker om du ikke så brystvortene eller rumpeprekken? Om hun overlot bare litt til fantasien. Hvis man vil bli akseptert for den personen man er, er da en nakenkjole riktig antrekk? Ville ikke både menn og kvinner du snakker med være mer opptatt av å se eller se bort, enn å høre på og reflektere over hva du sier?
Folk kan gå kledd i hva de vil for min del. Niqab eller nakenkjole. Deres valg. For meg vil nakenkjole nok fremstå som det motsatte av feminisme.
Siden denne kjerringas storhetstid (på flere måter) har jeg gått ned 21 kilo. Det er jeg både glad og stolt over. Men ikke så stolt at jeg hviler på mine laurbær. Jeg vet hvor raskt de kiloene spretter på igjen hvis jeg hviler for mye, enten det er på laurbær eller sofaen. Forresten gjør det ikke noe om det forsvinner noen flere kilo. Det er fremdeles nok å ta av.
Jeg drømmer ikke om å bli slank og lekker igjen. I ungdommen var jeg rene Twiggy. 175 cm høy og 54 kilo var den versjonen av meg som gikk på gymnaset. Usikker og engstelig. Ikke mye til felles med den matrona som boret øynene i direktører så vel som ordførere og fortalte dem hvor skapet skulle stå. Nå tror jeg ikke det var selvtilliten som var lagret rundt hofter, midje og lår men jeg trenger ikke ha en slank kropp for å være fornøyd med meg selv som menneske. Nei, den eneste grunnen til at jeg hilser vektnedgangen velkommen er helsegevinsten og ikke minst at det er godt å slippe å drasse på de 21 ekstra kiloene.
Jeg beveger meg lettere uten de ekstra kiloene. Det er nok av andre skavanker på denne kjerringa som begrenser bevegeligheten så alt som letter er bra. Om jeg skulle finne tilbake til Twiggy-formen så ville fremdeles de helseutfordringene og skavankene være der.
Jeg skal ikke starte å ramse opp helseutfordringer. De som kjenner meg og ser meg i hverdagen vet at de er der, det har jeg akseptert og lært meg å leve med.
Jeg gleder meg over vektnedgangen. Gleder meg over at det er mindre tungt å bevege seg, mindre i veie når jeg skal bøye meg at klærne er videre og at jeg kan gå ned en størrelse eller to når jeg kjøper nye klær. Her om dagen fabla jeg om å prøve bunaden. Den har jeg ikke brukt siden barnedåpen til Eldste Sønn i 1995. Kom raskt til at jeg nok må enda mer ned før jeg behøver å hente den ned fra loftet.
Dette bildet er tatt i 21. Jeg var nok ikke på mitt største da, men større enn i dag. På bildet driver jeg med noen gymnastiske øvelser i forbindelse med noe på blogg. Eller jeg har mest latterkrampe fordi jeg ikke får til øvelser som ser lekende lett ut. I dag prøvde jeg å gjøre den samme øvelsen, og det gikk lekende lett. Jeg er blitt smidigere og mer bevegelig. Det er positivt.
Det er og veldig positivt at vektnedgangen har hatt en positiv effekt på blodsukkeret. Om det er vektnedgangen, mer bevegelse eller mindre stress som har gitt det gode resultatet vites ikke. Antakelig har alt bidratt, alt henger sammen.
Og det er vel budskapet mitt i dag. Alt henger sammen. Vektnedgang alene er ikke veien til lykke eller evig liv. Det er heller ikke alene veien til god helse. Kroppene våre er mer kompliserte enn som så.
Jeg har slitt ut kroppen min, eller den er ikke helt utslitt. Litt orker jeg jo. Vektnedgang gir meg ikke ungdommen tilbake. Det vil heller ikke gi meg en frisk kropp. Men vektnedgang kan hjelpe til å gjøre hverdagen lettere, belastningen på den slitne kroppen mindre og målet om å bli 100 litt mer oppnåelig.
