La oss ta det innover oss. Ingen her inne på blogg.no er verken konger eller dronninger. Vi er helt vanlige mennesker som ingen unntatt familie, venner og de vi omgås til vanlig vet hvem er. Hvem som til en hver tid troner øverst på topplista gir ikke heder og berømmelse av andre utover den lille klikken av bloggere her inne.
Jeg begynner å bli lei av krangel om hvem som er den reelle kongen og folk som forsøker å blåse liv i en bloggkrig som strengt tatt var idiotisk nok da den startet i 2023, og som ikke virker mer fornuftig i reprise snart to år senere. Jeg tror ikke kjekling om kongemakt eller stadige uenigheter, kriger og ufine karakteristika av hverandre er det som skal dra lesere til blogg. I det minste ikke den type lesere jeg ønsker meg. De skremmes heller bort.
Så tror jeg forskjellige bloggere ønsker litt forskjellige ting med bloggen sin. Noen er opptatt av å skrive om mat, andre om håndarbeid og atter andre skriver om ting som rører seg i samfunnet. Noen av oss skriver om ganske så mye forskjellig og er vanskelige å sette i bås. Men en ting ønsker vi alle sammen. Vi ønsker å bli lest. Hvis ikke hadde vi ikke skrevet blogg.
Vi konkurrerer egentlig ikke om leserne. Det er ikke slik at hvis en leser leser Annais sin blogg så kan den samme leseren ikke lese bloggen til Norge og verdens nytt. Det er mer sånn at jo flere interessante blogginnlegg vi klarer å produsere, jo flere blogglesere tiltrekker vi oss. Jo bedre blogginnlegg vi lager jo større interesse blir det for blogg som fenomen. Det er noe vi alle tjener på, enten vi skriver om å gå tur, om helse eller om ukemenyer.
Vi burde ikke se på hverandre som konkurrenter men som kollegaer. Ingen liker alle på en arbeidsplass, men man arbeider likevel sammen mot samme mål. Det er ikke alle du har interesse av å skravle med i matpausa, men du tolererer at de også sitter i kantina.
Noen av oss ønsker å få flere til å lese blogg, ikke færre. Vi tror det at bloggene her inne favner så bredt er en styrke. At det mangfoldet som råder her er det som kan dra lesere tilbake, hvis de bare blir oppmerksomme på at denne kanalen finnes og va blogg er i dag. Hvor mangfoldig det er, både i temaer og i stilarter. Hvor mange ulike stemmer det er her inne.
Samme hvilke intensjoner vi har med bloggen vår. Samme hva vi ønsker å oppnå. Kan vi ikke innse at et litt slitt slagord fra Rødt faktisk gjelder her inne og. Felleskap fungerer. Så la oss ikke skremme bort lesere med stadige “kriger”, eller å kjede lesere med at det ser ut som blogg kun er et forum for interne stridigheter og barnslig kjekling. Make blogg.no great again!
Det ble en sen start på dagen på meg i dag. Var ikke oppe før klokka var rundt 8.45. Det er seint for ei kjerring som pleier å stå opp rundt klokka 6. Kjenner at jeg trengte det i dag. Trengte det akkurat som jeg nå trenger å få sitte i fred med tekopp og tastatur. Være i bobla mi. Jeg er sliten. Sliten på en slik måte at det ikke skal så mye til før jeg omskapes til en ildsprutende drage. Har alt kjent at små dotter med røyk stille siver ut av ørene mine.
Så langt kom jeg på dette blogginnlegget før Charlie Chihuahua begynte å skrape på døra og signalisere at han gjerne ville ut. Han er ingen tålmodig kar, og skjønner ikke begrepet vent litt. Han bare fortsetter å klore på døra til han får viljen sin. Så mens teen i kruset ble langsomt kald, var jeg ute og gikk tur med to hunder. Det var min tur og tro meg det ville være langt større fare for ildspruting fra dragen hvis jeg skulle prøve å overtale Gamle Gubben Grå til å ta morgenturen for meg. Ikke det at han ville sprute ild men han ville heller ikke gå ut så raskt at det ville ha noen merkbar forskjell på masingen fra hunden.
Det var godt med en frisk morgentur. Det er så vidt under 0 grader, og sol fra relativt blå himmel Føret var helt ok med piggsko, så jeg har ingenting å klage på. Men nå, nå vil jeg få sitte i fred en stund med tekruset mitt og etter hvert rundstykker som Gamle gubben Grå varmet mens jeg var ute på tur. Det er søndag. Det er lov å ta det litt med ro.
Det har jeg vel strengt tatt lov til hver dag. Å være erklært ufør burde gi meg tillatelse til å ta noen rolige dager innimellom uten dårlig samvittighet. Der har jeg et stykke igjen, kjenner jeg. Å kunne være litt lat med verdens beste samvittighet. Lediggang er roten til alt ondt. Dette er en viktig grunnregel godt forankret via oppveksten. Det samme er Arbeid adler mannen eller denne; Det er bedre å slites opp enn å ruste opp. Den, den tror jeg passer best av alle. For jeg har en liten rest av inntektsevne, jeg er ikke totalt utslitt. Ingen grunn til å ligge å ruste opp.
Det er ingen som nekter meg å ta noen rolige dager. Egentlig tror jeg de fleste unner meg det. Det er jeg som får dårlig samvittighet for at jeg ikke får nok ut av dagene. Det er jeg som føler at jeg gjør noe galt hvis jeg ikke kan vise til en lang liste av fornuftige ting jeg har gjort i løpet av en dag. Jeg har en jobb å gjøre der, å lære meg å senke kravene til meg selv. I dag er det søndag. Hviledagen. Da har alle, også jeg lov til å ta det med ro med god samvittighet. På søndager blir det jo litt feil å drive på med vasking og annet husarbeid.
Eller egentlig burde jeg vært på skauen i dag, gått en lang skitur….. Eller besøkt gamle slektninger, bakt en kake eller fem, bedt inn voksne barn på søndagsmiddag…….. Alltid nok av ting jeg kunne ha gjort. Vel, i dag blir det lite annet enn rekreasjon på meg, og det skal jeg prøve å gjøre med verdens beste samvittighet.
Hva gir man til menn i slutten av 50 åra I julegave? De har som regel der meste de trenger, og råd til å kjøpe det de måtte ønske seg. Det er liksom måte på hvor mange pledd, badehåndklær eller ullsokker de trenger. Svoger er i denne gruppen, i tillegg har han begynt å hate vinteren og er ikke spesielt opptatt av litteratur.
Jula 2019 ga vi han en aktivitet i måneden sammen med oss i 2020. Vi var på hyttetur i januar og på skøyter i februar det året. Ja, og så var vi på restaurant i Oslo 12. mars, den dagen landet stengte ned på grunn av pandemien. Det ble og slutten for mange av aktivitetene vi hadde planlagt. Joda, vi badet i stille skogstjern i juli og bakte pepperkakehus i desember. Men mye av de andre aktivitetene måtte utgå.
Vi forsøkte ikke på det samme neste jul. Smitteangsten hos Svigermor og Svoger var stor. Det var munnbind på under julemiddagen og meteren ble strengt overholdt. Det hadde ikke bedret seg i 2021, heller tvert I mot. Jeg jobbet jo i koronateamet og hadde som arbeidsoppgave blant annet å teste mulig smittede. Vasset i smittesom Svigermor uttalte det.
Men denne jula tenkte jeg å prøve igjen. Svoger trenger litt aktiviteter, og jeg trengte å finne på en ok julegave. Vinn, vinn for alle parter.
Ski og skøyter var ikke noe å satse på i år. Svoger har ikke blitt noe mer glad i vinteren, ingen av oss har blitt yngre siden 2020 og jeg har ingen planer om å teste ut verken ski eller skøyter i vinter. Så dagens aktivitet lød Varm sjokolade med krem på Halvorsens konditori.
Halvorsens Conditori har liksom blitt et begrep mellom Gamle Gubben Grå og meg etter at han etterspurte om det konditoriet fremdeles eksisterte en gang vi var innom Svanen cocktail-bar. (På det gamle Svane-apoteket) Dørvakta, en relativt mørkhudet mann med rasta-fletter, så bare spørrende på han.
Jeg har og skrevet om etablissementet Halvorsens Conditori her på bloggen før. Det var noen andre bloggere som hadde bloggtreff der. Nå hadde jeg lyst til å se stedet, og tenkte at en tur dit for å drikke kakao med krem ville være en fin aktivitet i januar. Ja, siden det burde være en innendørs aktivitet.
Gamle Gubben Grå og jeg tok buss innover til Oslo. Jeg var litt i tvil om jeg skulle ta piggstøvler, for jeg er jo engstelig for å falle. Men siden de ikke kan brukes inne lot jeg det være. Bestemte meg for at hvs det var glatt var det sikkert mulig å kjøpe et par brodder i Oslo. Jeg angret på det valget allerede da vi parkerte på Botilrud hvor vi skulle ta bussen fra. Der var det blåholke. Jeg beveget meg opp til busstoppet med forsiktige skritt. Ei dame som sto der påpekte at jeg var modig, men jeg tror hun mente dum. Heldigvis var de oppvarmede gågatene i Oslo helt bare, og jeg kunne gå trygt på bar mark fra Bussterminalen og opp til konditoriet i Stortingsgata, rett ved Stortinget.
Svoger var allerede på konditoriet da vi kom, og snart satt vi og koste oss. Stedet oste av historie og levde opp til forventningene. Kakedisken og utvalget av smørbrød var det heller ikke noe å si på. En koselig formiddagsaktivitet en lørdag.
Jeg hadde forstått det slik at Gamle Gubben Grå hadde vært på konditoriet under oppveksten sammen med “tante Astrid”. Det var feil. Han hadde aldri vært der før, bare hørt mye om stedet. De hadde og fått kaker herfra når Gubben gikk i kokkelære på Astoria Hotell, som var rett nærheten. Svoger hadde heller aldri vært på Halvorsens Conditori før, så det var ny opplevelse for oss alle tre. Vi kommer gjerne tilbake.
Vi gikk litt i sentrum etter besøket på konditoriet. Det var fint vær, flere varmegrader og ikke minst bare gater. Titta innom Steen og Strøm, som var tilbake i stilen slik jeg husket fra 70- og tidlig på 80-tallet. Flott og dyrt kjøpesenter. Sirklet oss videre nedover mot Oslo S og bussterminalen.
Da vi nærmet oss Jernbanetorget sa plutselig Svoger litt engstelig; “Hva er det som skjer på Jernbanetorget?” Det var noen flagg og tydeligvis en folkeansamling. Demonstrasjon! ropte jeg glad. Det er sikkert en Palestina-demonstrasjon! Gamle Gubben Grå sukket stille. Nå er kjerringa i gang igjen. Jeg smøg en arm inn under armen til Gubben og en under armen til Svoger og sa; Nå skal gutta få være med meg på demonstrasjon!! Vel vitende om at jeg er den eneste av oss som er rød og radikal og glad i å gå på demonstrasjoner. Svoger og Gamle Gubben Grå er jo vokst opp i et besteborgerlig hjem i Ullevål Havenisseby, og har liksom aldri følt på trangen til å demonstrere og aksjonere i tide og utide.
Svoger kom plutselig på at han måtte henge opp en klesvask, skaffe esker til julepynten og hente en printer på Elkjøp. Ja det var ikke måte på hvor travelt han fikk det, og løp av gårde til første og beste trikk.
Gamle Gubben Grå og jeg tok en nærmere kikk på demonstrasjonen. Det var ikke Palestina det ble demonstrert i sympati for. Da vi kom nærmere så vi at det var det kurdiske flagget de vaiet med, Det og vimpler med YPG på. YPG har jeg funnet ut at er en kurdisk militær styrke i Syria. Styrken utgjør hovedtyngden i Syrian Democratic Forces (SDF), og har særlig engasjert seg i kampen mot Den islamske stat (IS) og andre jihadist-grupper; vesentlig i selvforsvar. Vel, dette har jeg søkt opp i ettertid, så siden vi ikke var helt sikre på hvem som demonstrerte og mot hva gikk vi bare videre. Litt greit å vite hva en demonstrerer for eller i mot hvis en skal joine en demonstrasjon, selv for en raddis som meg.
Gamle Gubben Grå og jeg tok en tur innom Østbanehallen og Byporten før vi tok nok en kaffekopp – og bussen hjem. Ryggen kjente godt at det hadde blitt litt tråkking. Skrittelleren viste godt over 5 km. I skog eller terreng er ikke det så mye, men på gater med mye folk og på kjøpesentre gir det meg fort vondt i ryggen.
Strikkekjerring på plassen over meg på topplista har et innlegg om rekkeviddeangst på strikketøy. Altså at en ikke skal ha nok garn til det prosjektet en driver å strikker. Jeg kan forstå problemstillingen, men det er ikke et problem jeg opplever i hverdagen. Ikke fordi jeg er så flink på planlegging, eller vaser i hauger av garn og derfor heller har alt for mye. Eller jeg har en del garn etter prosjekter som aldri blir ferdig, men det er en annen sak. At de prosjektene aldri blir ferdig har ikke noe med at jeg ikke har nok garn til å få de ferdig. I så fall har jeg ikke kommet så langt at jeg har innsett det. Nei grunnen til at jeg ikke opplever rekkevidde-angst under strikking er enkelt og greit; jeg har folk til slikt.
Jeg har funnet frem pop-cornet og følger godt med. Blir det regjeringskrise mon tro? Vil dere høre hva jeg tror, så tror jeg ikke det. Jeg ser ikke helt for meg at Vedum klarer å stå hardt mot hardt i samme grad som Støre, og Støre har bestemt seg. EUs energipakke 4 skal vedtas nå, på hans vakt. Det skal ikke bli Erna som signerer det dokumentet.
Arnstad og SP sin stortingsgruppe er nok klare på å være tøffe nok. For dem er politikk viktigere enn posisjoner. Men for Vedum…. Jeg tror han heller svelger kameler og går mot sin egen politikk før han gir fra seg statsrådsjobben og regjeringsmakt. Synd, men det er slik jeg opplever Senterpartiets leder for tiden.
Vi lot oss ikke presse ut av regjering! kommer han til å si med et stort, stolt smil mens han ser råderetten til krafta i Norge forsvinner til Brussel. Og prøver å få det til å se ut som han har vist muskler, mens han i virkeligheten er i gang med å fortære tidenes største kamel-måltid.
Det finnes to typer politikere. De som driver med politikk for å få gjennomslag for den politikken og den samfunnsutviklingen de mener er riktig, og de som driver med politikk for å oppnå makt og posisjoner. Hvis de som har det avgjørende ordet i denne saken i Senterpartiet er av den første typen, ja da ofrer de regjeringsmakt disse siste månedene av regjeringstida for å stå støtt i egen politikk. Dessverre tror jeg ikke de kommer til å gjøre det, men jeg håper jeg blir gledelig overrasket.
Gamle Gubben Grå har fått kreft. Kjerringa har blitt ufør. Begge trenger en partner å lene seg på. En som kan være den sterke, slik at de selv kan få være svak. Men det er ikke lett å være sterk og være der for den andre når en egentlig har nok med seg selv.
I tillegg er vi sammen 24/7. Vi som en gang tidlig på nittitallet bare hadde en felles frihelg i løpet av ett helt år, og alltid både har hatt og har hatt behov for en del alenetid uten den andre. Det er lett å henge seg litt opp i den andres irriterende uvaner når vi går og tråkker sammen dag ut og dag inn.
Hadde vi vært et par som ga opp ved første motstands vei hadde vi gått fra hverandre for flere tiår siden. I vårt samliv har jeg noen ganger følelsen av at utfordringene og problemene har stått i kø. I disse dager føles det litt godt. Vi vet at et samliv ikke bare er rosa skyer og store blomsterbuketter. Vi vet at det ikke er det som bygger eller trygger et forhold. Vi vet og at selv om livet kanskje er litt kjipt nå, så kommer det bedre tider.
Samtidig er det viktig å ikke ta hverandre som en selvfølge. Ikke se på partneren som en litt udatert del av inventaret som bare er der uten at du helt husker hvorfor du skaffet deg akkurat den.
Jeg tror vi kanskje kan bli flinkere der. Natt til i går, for eksempel. Jeg lå våken, som jeg ofte gjør om natta. Kroppens små og store vondter gjør at jeg at søvnen blir litt avbrutt til tider. Gamle Gubben sover godt ved siden av meg. Jeg strekker hånden under dyna hans og stryker han forsiktig på ryggen. Ikke for å vekke han, men egentlig bare fordi jeg følte for det. Er det ikke slik man gjør med kjæresten sin?
Gamle Gubben Grå reagerer umiddelbart. Han spretter opp og i sittende stilling ser han seg vettskremt rundt. Jeg bare tok på deg… sier jeg stille, og han synker sammen i senga igjen. Du holdt på å gi meg infarkt. Mulig jeg burde ta litt oftere på Gubben min. Jeg kan huske tider hvor det at jeg berørte han ga han helt andre reaksjoner enn hjerteinfarkt…..
Da var denne dagen over, og jeg har virkelig fått ladet batteriene. Det er bra, for i morgen har vi litt snømåking å kose oss med. Det har kommet en del cm påfyll av nysnø.
Vi hentet Eldste Sønn på jobb og dro ut til Søsteren for å feire en fødselsdag sammen med storfamilien. Yngste Sønn skulle komme utover rett fra jobb, hvis han rakk det. Han har lange arbeidsdager og litt kjøring. Det kan ta litt tid på dette føret.
Ja for føret var ikke optimalt. Heldigvis var det Gamle Gubben Grå som kjørte. Jeg tror jeg snart bare har sommer-førerkort, for det er sjeldnere og sjeldnere at det er jeg som sitter bak rattet. Før var det nesten alltid jeg som kjørte. Selv med Gamle Gubben Grå bak rattet måtte vi ha tre forsøk før vi kom opp en av bakkene i grenda der Søsteren bor, Du hvor glad jeg er for at det ikke var jeg som satt bak rattet!
Koselig kveld. God mat og hyggelige folk. Så godt det er med familie. I kveld var vi 13 som var samlet. Skikkelig koselig.
Turen hjem gikk knirkefritt. Nå har jeg labbet en runde med hundene før jeg tok kvelden og ramlet ned her ved tastaturet. Snart på tide å finne senga.
Dette er et arkivbilde. Her er det verken sol eller blå himmel. Derimot grått og påfyll av ny snø. Jeg har vært ute på tur med hundene. Det var surt. Gadd ikke ta bilder, trasket bare den vanlige runden.
Dagen har vært rolig. Jeg har slappet av på sofaen under pelspleddet. Jeg har hentet meg litt inn igjen etter to dager med mye engasjement. Brydd hjernen med å ha quiz med Gamle Gubben Grå. Han vant.
Nå skal vi straks ut å kjøre. Er bedt på middag ute hos søsteren. Storfamilien samles på en torsdag. Det er en bursdag som skal feires. Gleder meg til det. Vi er en fin gjeng.
Hallo, bloggen. Sitatet er hentet fra bloggen til Monica. Det er også det ungene mine pleier å si for å små-erte på denne kjerringbloggeren, så jeg synes det er en fin start også på mitt innlegg.
Jeg har brukt noen dager nå på å reflektere over at jeg har endret identitet – igjen. I mange år var jeg radiograf. Så ble jeg radiograf og tillitsvalgt. For noen år siden måtte jeg slutte med det. Arbeidet et par måneder i koronnateamet i kommunen med tittel av alle ting som saksbehandler. Så gikk pandemien over og jeg ble arbeidsledig. Så ble jeg AAP-mottaker før jeg nå i starten av uka fikk beskjed om at jeg hadde fått innvilget uføresøknaden, og er nå altså ufør.
Jeg vet at mange uføre føler det stigmatiserende å være nettopp ufør. Det er mange som føler skam over å være ufør, Man føler at mange tenker lat, snylter, NAVer…. Jeg har bestemt meg for ikke å skamme meg over å ha blitt ufør. At jeg i en alder av 58 har en kropp som er for sliten til å delta i arbeidslivet er for meg et bevis på at jeg absolutt ikke er lat, det er mer et bevis på at jeg har arbeidet for mye. Gudene skal vite at jeg ikke akkurat lå på latsida de over 30 årene jeg var i full jobb.
Jobb og kollegaer er en stor del av sosialiseringen for oss voksne. Dette mister vi som er ufør. Jeg vil ikke isolere meg. Jeg vil ikke stå utenfor samfunnet mer enn jeg må, selv om jeg ikke kan delta så mye jeg ønsker. Jeg vil kjenne at jeg fremdeles bidrar med noe. At jeg er noe mer enn bare ufør. At jeg har min gjeng hvor jeg hører til og bidrar. Jeg er glad jeg har politikken. Ellers er jeg redd for at jeg ville føle meg utrolig unyttig.
Jeg vet utrolig godt at jeg ikke ga opp for fort, men at jeg holdt ut for lenge. Samtidig, når savnet etter livet jeg levde blir for stort eller jeg føler på at folk ser rart på meg når jeg sier at jeg ikke er i arbeid, ja så tenker jeg at jeg kunne ha bøyd nakken og gått på. At det bare er snakk om å ta seg sammen.. . Stå opp om morgenen, og komme seg på jobb. Er det ikke det vi får høre hele tiden? De er bare late, alle de som er utenfor arbeidslivet. Sykdom og helseutfordringer er bare dårlige unnskyldninger, ikke sant. Egentlig er de noen late snyltere, alle sammen. Snyltere som lever fett av fellesskapets midler. Nå er jeg en av snylterne.
Nå er jeg en borger som er nederst på rangstigen. Den som lever på andres arbeid, på nåde og almisser fra det offentlige. Jeg har ikke tjent pegene som jeg betaler mat og bolig med. Jeg lever av samfunnets godhet. Man blir liksom stående med hatten i hånda, takknemlig for hver krone som havner i hatten. For meg som er vant til å kjenne mine rettigheter og ikke være redd for å kreve det jeg har krav på i dialog med direktører og andre ledere er det ikke lett å føle at en nærmest må tigge om almisser og velvilje for å overleve,
Uføretrygden er på 66 prosent av inntekt før uføretidspunkt. Regn litt på det. Finn ut hva du har tjent de siste fem årene. Del dette på fem. Trekk så fra 34 prosent av denne summen. Dette er den årsinntekten du kan forvente å motta helt frem til du blir 67 år og kan gå over på pensjon. Jeg er heldig. Jeg hadde en grei lønn før jeg ble ufør sammenlignet med mange andre. Likevel. En inntektsreduksjon på 34% merkes på økonomien i hverdagen. Man må ha et mye sterkere fokus på hva en bruker penger på.
Før hadde dagene mine fullt program. Jeg pleide å si Tillitsvalgt med mange møter hele dagen, politiske møter på kvelden for så å avslutte dagen med å ha nattevakt som radiograf. Dette var hverdagen min mer enn en gang, og jeg elsket det. Jeg hadde aldri tid til å kjede meg. Det var alltid mer enn nok å beskjeftige seg med. En fridag en sjelden gang føltes som å komme til himmelen. Nå er det opp til meg å finne meningsfulle aktiviteter å fylle dagene med.
Eller ikke fylle dagene med aktiviteter. Det har jeg ikke helse til. Jeg må få til den rette balansen mellom aktivitet og hvile. For et engasjert menneske som meg er det kanskje det vanskeligste. For jeg vil så mye mer enn jeg har helse til. Tirsdag og i går var to engasjerende dager. Et to timers møte den ene dagen, et møte på tre timer den andre. Fem timer engasjement fordelt på to dager. Jeg skal love dere at jeg kjente det i går kveld, og fremdeles kjenner det i dag. Nå er det nødvendig med et par rolige dager skal jeg være klar for en liten Oslo-tur på lørdag.
Det er mange tanker som har rast rundt i hodet etter at jeg fikk beskjed om at jeg er innvilget uføretrygd. Det har tatt litt tid å akseptere at det var der jeg havnet. Definere meg selv og livet mitt på nytt.
Etter som erkjennelsen siger inn begynner jeg også å føle på lettelsen. Lettelsen over å være ferdig avklart, Slippe å leve i uvisshet på NAV sin nåde. AAP er en midlertidig ytelse som du kan miste. Ikke minst hvis det går mot en borgerlig seier etter valget. De ønsker å gjeninnføre karensåret. At man må ha et års “pause” fra inntekt hvis man ikke er blitt ferdig avklart i løpet av tre år. Dere kjenner til tankesettet. At syke folk blir friske bare de blir fattige nok. Å få inntekten kuttet med 34% har jeg klart, selv om det har vært tøft. Å få den kuttet med 100% ett helt år hadde ikke gått. Sparepengene har forsvunnet allerede. Det tok litt tid å omstille hverdagen til en inntektsreduksjon på34%. Spesielt fordi jeg først gikk noen måneder uten inntekt før arbeidsledighetstrygd kom på plass. Arbeidsledighetstrygd er forresten enda mindre enn AAP. Da må du klare deg på 63% av det du tjente før du mistet eller måtte forlate jobben. Det er bare de siste halvannet året jeg har gått på AAP.
Følelsen av lettelse gjør at skuldrene senker seg og at jeg synes det er bra å endelig være avklart. Endelig trodd. For det å være ufør, samme hvor stigmatiserende det er, er tross alt bedre enn å være uavklart. Nav har konkludert med at jeg ikke har helse til å arbeide som før. De har sett det arbeidsgiver og kollegaer så for mane år siden, og det jeg selv motvillig måtte innrømme. Jeg hadde ikke helse til livet jeg elsket lenger. Det å få innvilget uføretrygd er som å få mistanken om at du bare er lat fjernet fra skuldrene dine. Du er avklart, det er sant som du sier. Du har faktisk ikke helse til å arbeide lenger. Det er ikke bare spil for galleriet.
Så nå skal jeg ta fatt på neste strekk på livsveien. Skape meg et innholdsrikt liv innenfor de rammer jeg nå må forholde meg til. Dette er ikke starten på slutten. Dette er starten på et nytt og spennende kapittel.
De to siste dagene har jeg drukket mye kaffe. Det betyr at jeg har hatt et par engasjerende dager. Drikker sjelden kaffe hjemme, men ser du meg på et møterom er kaffekoppen sjelden langt unna. Rart det der. Kaffe frister ikke, med mindre jeg er engasjert.
I går var det møte i Rødt. Et engasjerende møte perfekt til å sparke i gang politikken i 2025. I dag har jeg vært på møte i Administrasjonsutvalget i kommunen. Arbeidslivspolitikk. Fagfeltet jeg har arbeidet med som tillitsvalgt i rundt 20 år. Det er klart det engasjerer.
Etterpå dro Gamle Gubben Grå og jeg og spiste middag på Gjestegården. Jeg var fremdeles engasjert og snakket oppglødd med Gubben. Selvsagt ble det kaffe etter middagen. Det hører liksom til.
Men engasjement koster. I bilen hjem kjente jeg hvor sliten jeg var etter litt mye engasjement, så det ble en god hvil på sofaen da jeg kom hjem. Middagen var jo alt unnagjort, så du kan si jeg tok en god middagshvil.
Ble vekket til live av telefonen. Det var en fra Rødt her. Han sitter i valgkomiteen og ringte for å høre om jeg tar gjenvalg som leder for lokallaget ett år til. Jeg svarte ja til det. Så får vi se om jeg får tilliten til å lede ett år til når vi skal ha årsmøte i februar.
Vi hadde også en god prat om solkraftverk. Det er planer om flere solkraftverk her i kommunen, og minst to av firmaene som ønsker å etablere seg her har konsesjonssøknader inne hos NVE. Ikke alle er like begeistret for at store skogsområder hugges ned for å gi plass til solkraftverk, og det har blitt dannet en folkeaksjon mot solkraftverk i kommunen. De skal ha folkemøte i neste uke. Det må og skrives høringssvar til forslagene som er ute på høring. De to solkraftverkene som er ute på høring skal og opp til politisk behandling i nærmeste fremtid. Og plutselig var engasjementet vekket igjen.
Men nå ble det ikke mer kaffe, men derimot et stort krus te når jeg satte meg ned ved tastaturet.
