Innlegget handlet om at tykke mennesker, eller mennesker generelt, er så mye mer enn kroppsform sin. Selvsagt kom det en kommentar fra et menneske som kalte seg Skankemeg og som blant annet inneholdt formuleringene mange er fornøyde med å være fleskeste, og selvsagt Alle kan ha normalvekt hvis de gidder. To ting å gjøre,lukk munnen og lett på baken.
Det provoserer meg faktisk at folk kan være så kunnskapsløse i 2025. Selvsagt svarte jeg i kjent kjerring-stil. I svaret mitt brukte jeg ordet beinrangel. Nærmere bestemt Enkelte er fornøyd med å bruke all sin tid på å se ut som et beinrangel. Når jeg skulle piste kommentaren kom det opp et varsel. Jeg hadde brukt en hatefull formulering. Det var formuleringen beinrangel.
Å kalle noen for beinrangel er muligens ikke et kompliment, men direkte hatefult mener jeg det ikke er. Ordet betyr vel stengt tatt det samme som et skjelett. Gjerne skjelettet etter et dødt menneske eller dyr. Det sier ikke noe om mine følelser for kadaveret.
Det er utrolig når selv datateknologien eller KI blir krenket. Jeg trodde en av svakheten med den teknologien er at den ikke har følelser.
Gi meg styrke! Endelig er det den o store bloggkongen som ligger på plassen over bloggen min på topplista. Etter to morgener hvor jeg har sittet og skrevet innlegg om for lengst spiste middager, kan jeg i dag kose meg med å skrive om fjas, tull og hårfønere. Trodde jeg.
Men hva er det Allan har skrevet om i sitt siste innlegg? Jo uten om denne evinnelige sutringa over blå-mandager har han skrevet om trening!?!!! Er det noe denne kjerringa har enda mindre peiling på enn matlaging, så er det trening.
Mens matinnlegg kan vekke en hvis interesse hos meg, jeg er glad i mat, så finner jeg trening totalt uinteressant. Mønsteret under skoa mine er langt mer interessant enn trening.
Allan har som mål å løpe ei mil på under 50 minutter i løpet av året skriver han. Mitt store spørsmål blir Hvorfor? Hvis man føler behov for å forflytte seg 10 km raskt og effektivt finnes det da langt enklere måter å gjøre det på enn å løpe, sykkel eller bil for eksempel. Hallo, vi lever i 2025. Hjulet er oppfunnet!
Ikke nok med at jeg finner det meningsløst å ha som mål og løpe ei mil på under 50 minutter, jeg finner treningsformen til Allan enda mer meningsløs.
For han løper å svetter denne mila si mens han i virkeligheten ikke forflytter seg en meter, bare løper og løper uten å komme noe sted. Finnes det noe mer meningsløs for for trening enn å løpe på tredemølle? Og her snakker jeg på bakgrunn av erfaring. Jeg var jo noen uker på treningsleier i 2021, husker dere? Der måtte også jeg løpe på tredemølle.
Ikke nok med at Allan har tatt å løpt litt i helga på denne tredemølla si, han skriver at han har intensjon om å gjenta den samme meningsløse aktiviteten hver kveld denne uka. Tid til å blogge har han ikke, men tid til å løpe på samme plass uten å komme seg noe sted kveld etter kveld det har han. Snakk om prioritering!
Hjertet tåler treninga, likeså nyrene, tarmene, kneet, milten og skuldrene og resten av legemet.skriver Allan. Når det gjelder hjerte så tror jeg ikke Allan kan tolke hvor godt hjertet tåler det ut fra noen tall som blinker på ei sliten tredemølle, med mindre han er påkoblet et EKG apparat. 232 hjerteslag i minuttet som det ene bildet viser er ikke hvilepuls akkurat. Det er mang en fyr i femtiårs krisa som har segnet om på slike løp eller tredemøller.
Jeg er spent på hvor dette skal ende? skriver Allan. Det er jeg og. Ender det med lyskestrekk, akillestendinopati eller hjerteinfarkt lenge før The Arvtic Run starter i Vesterålen i begynnelsen av juni.
Allan er optimist og har trua på at han skal klare å fullføre dette løpet i Vesterålen på godt under 50 minutter. Jeg er, som dere skjønner, ikke like optimistisk. Men jeg ønsker Allan lykke til, selv om jeg ikke forstår vitsen. Det finnes veier også i Vesterålen. Har han lyst til å forflytte seg rundt der er bobilen Bob et bedre alternativ enn joggesko.
Innlegget jeg postet om en fiskerett i dag tidlig var i grunn gjort klart for flere dager siden. Greit å ha noen matinnlegg klare. Det hender jo rett som det er at jeg havner under en av disse matbloggerne på topplisten, så da har jeg liksom gjort klar når jeg har laget noe spennende til middag.
Så i dag morges da jeg satt der og koste meg med tekopp og tastatur skrev jeg innlegget Engasjerende dager, og satt det til å bli publisert sånn midt på dagen. Det var kjekt, for denne dagen ble mer engasjerende og travel enn jeg hadde sett for meg. Og enda har jeg ikke ofret kommunestyremøte eller landsmøte en eneste tanke.
Litt over 8 gikk jeg ut med hundene for dagens første tur. Vel inne igjen hoppet jeg i dusjen, og etterpå slang jeg på meg noen klær. Planen var å få unna litt husarbeid før jeg satt meg ned for å lese sakspapirer.
Med vått hår på leting etter en strikkejakke til å ha over toppen surra jeg rundt da telefonen min ringte. Det var fra sekretariatet i kommunen. De lurte på om jeg kunne møte på møte i eldrerådet i dag. Det var sykdom og jeg er vara. Jo, det skulle vel gå. Når er møtet? spurte jeg. Hun i andre enden nølte ett sekund eller to før hun svarte Klokka 10. Jaha. Jeg sjekket kjapt klokka. Den var 9.15. Jeg hadde i grunn bare tida av veien. Det var bare å få på seg litt presentable klær og komme seg av gårde.
Hun som ringte fortalte meg at det var tre befaringer før det formelle møtet begynte. Så det var bare å belage seg på å bruke dagen sammen med eldrerådet. Først Klokka 15 30 var vi ferdige på rådhuset, og jeg bega meg over brua og til sentrum for å etterhvert bli plukket opp av Gamle Gubben Grå. Jeg knipset bildet øverst I innlegget på vei over brua. Det har vært en fin, dog kjølig, dag på Hønefoss.
Bildet av rådhuset derimot er et arkivbilde. Lite med grønn plen der i dag. Derimot rikelig med snø og ikke minst is. Har virkelig vært redd for å falle i dag når vi har gått mellom rådhus buss og de stedene vi har vært på befaring. Det gjorde ikke saken bedre at busselskapet valgte å sende en av de største bussen de har, en med 50 seter og 6 ståplasser. Den kom liksom ikke frem helt til døra på noen av stedene, så det var mange glatte partier å forsere. Hvorfor de sendte en så stor buss vites ikke. Vi var jo bare 8 stykker som skulle på tur.
Heldigvis var det en gentleman fra min barndoms dal der som ga meg en arm på de glatteste partiene.
“Bare” minus 13 i dag. Snøsmeltinga tar tid, meteorologen på radioen kunne ikke melde om en eneste varmegrad før tidligst fredag.
Da er det vel god tid til å konsentrere seg om litt politikk denne uka. Kan jo passe bra. Det er kommunestyremøte på torsdag. En bunke med saker jeg må sette meg bedre inn i, pluss at jeg vel må forberede et par innlegg til talerstolen.
Det ser ut som om et samstemt kommunestyre er prinsipielt mot å hugge ned store områder med skog for å anlegge solkraftverk, men sikker kan en ikke være før saken er ferdig debattert og votert over. Det ville ikke være første gangen at partier skifter mening fra formannskap til kommunestyre. Ja, jeg har sågar opplevd at Senterpartiet har endret mening om en sak fra de sto på talerstolen og til vi voterte under en time senere. Det hender folk både snur kappa etter påvirkning av sterke krefter eller lar seg kue av partipisken i samarbeids-konsultasjoner.
Den andre saken jeg nok må opp på talerstolen å si noe om er byggingen av det nye sykehjemmet. (Sukk.) Dette milliardsluket som bare blir dyrere og dyrere for hver gang jeg hører om det. I desembermøte, som var forrige møte i kommunestyre, ble det vedtatt å kutte kostnadene til dette prosjektet ved å halvere parkeringskjelleren. De ansatte må kunne gå 300 – 400 meter til omliggende parkeringsplasser, heter det i vedtaket.
I dag skal vi ta stilling på om vi skal bruke 14 millioner på å kjøpe to eiendommer som ligger i tilknytning il sykehjemstomta for så å bruke sikkert like mange millioner på å oppgradere det arealet til – nettopp parkeringsplass for ansatte og besøkende. Jeg er ikke blåruss, men for meg virker det relativt meningsløst å bruke de 30 millionene vi akkurat vedtok å spare. Prosjektet blir ikke noe billigere på denne måten. Jeg tror muligens det har blitt en halv million dyrere i løpet av jula.
I slutten av neste uke starter landsmøtet til Rødt. Jeg må nok legge ned en betydelig innsats de neste ukene skal jeg være godt forberedt og ha lest alle landsmøtepapirene. Av erfaring vet jeg at det er langt mer gøy og engasjerende på landsmøte jo bedre forberedt man er. Og jeg reiser på landsmøte for å være engasjert og ha det gøy.
På Aftenposten.no leser jeg i dag at den kjente stortingspolitikeren Mimir Kristjansson plutselig har blitt kjernekraft-tilhenger og vil ha kjernekraft så fort som mulig. Rødt Ringerike hadde denne saken som en av de vi debatterte på medlemsmøte. Flertallet i lokallaget er i mot. Jeg er delegat valgt av laget og skal representere lagets meninger. Jeg tror det muligens forventes at jeg bruker litt av min tildelte taletid på landsmøte på kjernekraft-spørsmålet. Det vil si at jeg må forberede meg på å motargumentere mot en så flink og erfaren debattant som Mimir. Det er litt av en utfordring. Jeg kjenner det kribler i hele kroppen, bare ved tanken. Det innlegget skal det arbeides hardt med, og det skal være så bra som denne kjerringa bare klarer. Gøyal utfordring.
Så, selv om temperaturen ikke lokker meg til uteliv og våren ser ut til å la vente på seg så har denne kjerringa nok å fylle tiden sin med de nærmeste dagene og ukene. I dag kribler det, og jeg gleder meg til å kaste meg over to engasjerende og aktive uker.
For andre dag på rad blir det servert mat på denne bloggen. Sånn går det mår disse hersens uke-meny-bloggene til stadighet havner på plassen over min på topplisten. Jeg har gjort hjemmeleksa mi, og fotografert og notert ned maten jeg lagde på fredag. Da var det fisk på menyen her i Drømmehuset, inspirert av en oppskrift fra Magasinet 7. desember 2024.
Jeg skriver inspirert, for jeg tok noen egne vrier.
Frosne aspargesbønner ble kokt, for så å bli blandet med hvitløk kuttet i småbiter, teryakisaus og sitronsaft.
Så finkuttet jeg en halv spisskål, drysset over litt salt og knadde saltet inn i ålen med hendene. Tre vårløk ble kuttet opp og blandet med kålen sammen med litt sitronsaft og olivenolje.
Så tok jeg en blokk sei-filet som hadde tinet en dag i kjøleskap og skar den opp i passe serveringsstykker, Du vet, litt tykke og gode fiskepinne-størrelse. Fiskebitene ble vendt først i hvetemel, så i sammenpisket egg og så i strøkavring.
Her i Drømmehuset pleier vi å kverne opp rester av hvitløksbaguetter og rundstykker som blir til overs etter søndagsfrokosten til strøkavring. Det funker fint, og forhindrer matsvinn.
Fiskebitene ble så stekt i steikepanne med godt med smør på middels varme. Jeg klarte det faktisk uten å svi de!
Kålen ble lagt på tallerkenene, så et lag av bønnene før fiskebitene toppet det hele.
Utgangspunktet for dette blogginnlegget er dette innlegget. Her spør Heidi Rosander om overvektige mennesker kan være et forbilde. Bakgrunnen for spørsmålet er debatten som har oppstått etter at Aurora Hoff ble kåret til Årets forbilde på Vixen-utdelingen. Nå ser nok ikke jeg og Heidi Rosander så ulikt på det retoriske spørsmålet. Selvsagt kan personer være forbilder, uavhengig av vekt eller kroppsform.
Jeg er tykk selv. Ikke på langt nær så tykk som jeg var, men jeg veier fremdeles godt over 100 kilo. Ei diger dundre på over hundre, med andre ord. Men er det alt jeg er? I mitt eget hode er jeg så mye mer enn det.
I enkelte sammenhenger, som når man deltar på et kurs, sitter i et utvalg eller vi får nye medlemmer i Rødt-laget er det vanlig med en kort presentasjonsrunde. Alle rundt bordet eller i forsamlingen kommer med en kort presentasjon av seg selv. Når jeg har stilt til valg, enten det er på stortingslista, fylkestingslista eller ved kommunevalget er det og ofte blitt ønsket at man skriver en kort presentasjon av hvem man er og hva man står for. Jeg har til dags dato til gode å ha starte en slik presentasjon med Hei, jeg heter Brit og er feit. Ikke fordi jeg ikke er klar over at jeg er overvektig, men fordi jeg mener at en slik setning ikke sier noen ting om hvem jeg er eller hva jeg står for.
Ja, jeg er feit. Men jeg er da så mye mer enn det. Jeg er mor, ektefelle, Rødt-politiker, blogger, datter, radiograf, uføretrygdet, tidligere tillitsvalgt…… Jeg er hundrevis av andre ting i tillegg til at jeg er feit. Tro meg, jeg tror du vil finne andre sider av meg langt mer interessante enn akkurat hva jeg veier eller kroppsformen min.
Jeg treffer på mange tykke personer som liksom bare er tykke. De lar vekt og kroppsform definere hvem de er. De er tykke, og det er alt de er i egne øyne. Det synes jeg er trist, for jeg er sikker på at de er så mye mer.
Vi overvektige er og har alltid vært en skyteskive for usikre, stakkarslige personer. skriver Heidi i sitt innlegg. Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen, men så definerer ikke jeg meg først og fremst som overvektig. Jeg vet jeg er det, men det er ikke gjengen “Vi overvektige” jeg føler at er gjengen min. Jeg kan ikke se at det at vi har noen kilo for mye er noe som binder oss sammen eller gjør oss til en ensartet gruppe.
Selvsagt har jeg hørt eller sett noen kommentarer opp gjennom årene, spesielt i kommentarfeltet her inne på blogg, men det sier vel mer om de menneskene som kommer med slike kommentarer enn det gjør om meg?
Det er ikke ofte jeg kommer med rosende kommentarer om Donald Trump eller uttalelser og presidentordrer han kommer med. Men her en dag kom jeg over en jeg faktisk (kryss i taket) bifalte.
Donald Trump har bestemt at man skal slutte med sugerør laget av papp og papir.
. Jeg har brukt dem mange ganger. Noen ganger går de i stykker. De eksploderer,
sa Trump.
Nå har jeg riktignok til gode å se sugerør i papp eksplodere, men jeg tenker at ordvalget er litt sånn som når en overivrig 5-åring skal forklare noe. For jeg tror Donald vet hva en eksplosjon er.
Om sugerør er ting en president bør sitte å bestemme over er jeg og litt i tvil om. Mulig jeg ville ha delegert det ned til noen andre hvis det var jeg som var president…
Det er fremdeles vinter på mine kanter av landet. Ikke annet å forvente. Vi er jo bare så vidt over midten av februar. Bildet over er riktignok et arkivbilde. Det er ikke snøtunge graner lenger, men snødybden er den samme. Det har kommet betraktelig påfyll siden dette bildet er tatt. Selv om det har minket litt fordi snøen har blitt hardere, er det fremdeles mer enn nok.
Da jeg sjekka gradestokken sånn litt før klokka 8 i dag morges var det litt under 18 kuldegrader. Tekopp og tastatur frister mer enn tur i skog og mark.
Men vi har hunder, så ut må man. Blir en litt lengre søndagstur bare sola begynner å varme litt. Yr melder at vi kan forvente helt opp i minus 6 grader rundt klokka 15. Varmegrader kan jeg ikke skimte før til neste helg. Noen særlig fart på snøsmeltinga vil det nok ikke bli før tidligst i midten av mars, skal jeg tro meteorologene.
Nei, jeg klager ikke over at det er vinter i Norge i februar. Jeg bare konstaterer fakta. Og muligens til å fortelle alle som vandrer turer på grønne enger og isfrie kyststier at det er ikke slik i hele landet. At dørstokkmila kanskje blir litt lenger i minus 18 omgitt av snø enn når vårsola lokker, havet ligger blått og marka er fri for både is og snø annet enn i noen gjenglemte flekker her og der.
Nå skal jeg snart tulle meg inn i jakke, lue, votter og piggsko og komme meg ut på tur med hundene. Det er det positive med hund, man kommer seg ut selv når man egentlig ikke har så veldig lyst.
Nok en gang er en av de derre evinnelige ukemeny-bloggene over meg på topplisten. Sukk! Men denne gangen er jeg forberedt. Jeg har nemlig fotografert og notert om middagene jeg har laget i uka som har gått. Vil ikke risikere at jeg må ta bilde av søpla mi i tide og utide eller avsløre at vi av og til går for lettvinte løsninger her i Drømmehuset.
Så i dag får dere oppskrift på salat. Oppskrifta er hentet fra Magasinet 7.12.2024.
Jeg begynte med å koke bulgur etter anvisning på pakken.
Så tok jeg og dampet aspargesen. I følge oppskriften skulle den bare kuttes i biter uten å kokes eller varmebehandles på noen som helst måte. Men siden jeg ikke er så veldig glad i rå asparges valgte jeg å dampe den litt før jeg kuttet den opp.
Jeg kuttet så vårløk, hvitløk og chili i små biter. Klipte opp bladpersille i små biter og kutte opp en hjertesalat.
Asparges, vårløk og chili ble blandet i en bolle sammen med sitronsaft og olivenolje. Så blandet jeg bulgur med hvitløk og bladpersille, samt olivenolje, sitronsaft, eplesidereddik, salt og pepper.
La salaten på tallerkener, så bulgurblandingen, og aspargesen før jeg toppet det hele med noen skiver serrano-skinke.
Salaten ble servert med hvitløksbaguetter. Godt og mettende.
Jeg er utrolig glad i te. Drikker flere store krus hver dag. Earl Grey er en favoritt, gjerne på mørke høstkvelder.
Norgesgruppen, altså blant annet Meny og Kiwi har en litt dyrere og finere Earl Grey te enn mange andre. Den selges under varemerket Jacobs på Holtet. Earl Grey te i pyramideformede teposer i den reneste silke.
Jeg har aldri unnet meg slik luksus. Men det jøres unektelig luksuriøst ut. Hadde passet godt inn her i den herskapelig stilen i Drømmehuset. Teposer i silke.
Så viser det seg som det ofte gjør. Det er ikke gull alt som glimrer. Det er ikke alltid ting er så luksuriøst og fint som det høres ut som. Det er ikke silke i teposene, men nylon-plast. Verden vil bedras.
En ting er at teposene ble litt mindre luksuriøse, at silke viste seg å være nylon-plast. Slik er jo bare å smile av. Men det litt problematiske her er at teposene avgir mikroplast hvis de kommer i kontakt med – ja, nettopp; varmt vann. Noe teposer jo fort kommer.
Så her har forbrukerne sittet og kost seg med dyr te, og helt i seg mikroplast. Norgesgruppen har vært klar over den manglende silken siden 2019, men har ikke sett noen grunn til å ta affære. Ikke en gang ved å endre teksten på te-pakkene så den er overensstemmelse med innholdet. Først nå tar de grep. Ja, når de har fått solgt ut lageret de har av teen da. Det er ikke snakk om å trekke varen tilbake. Slik taper man jo penger på.
