kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

De siste dagene har Bunny strødd sitt tryllestøv  over diverse blogger her på blogg.no, og vips så har den bloggen han har valgt seg ut tronet øverst på Topplista.
Han gjorde en grå dag mye lysere for Aud Marit med tryllestøvet sitt, og ga henne noen sårt tiltrengte ekstra kroner i inntekt denne måneden. Så var det Vibbedille, og Torjusdolo som fikk skinne.
Siden Bunny fortalte oss på forhånd hvem som kom til å være på toppen av topplista er det ikke tvil om at han brukte “tryllestøvet” sitt også på disse bloggene, selv om jeg tror Vibbedille fint klarer å nå toppen uten bruk av magi.

Jeg vet ikke hvilken “trylleformel” eller rettere sagt metode Bunny har brukt for å løfte andre blogger. Det er for meg i grunn uvesentlig. Det finnes mange metoder for å få et høyere antall sidevisninger, alt fra å kjøpe tjenester fra “klikk-fabrikker” i lavkost-land til bruk av Facebook for å gi seg selv ekstra klikk.  Bunny har med sitt stunt vist at det er mulig å manipulere den topplista, og jeg tror det er nettopp det han har ønsket å bevise. Det synes jeg han har klart på en forbilledlig måte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har moret meg over tryllestøvet til Bunny, men noe direkte nyhet er det ikke at man kan gjøre mye for å påvirke egne eller andres antall sidevisninger på denne såkalte topplista. Det har da vært brukt mange, rare knep opp gjennom tidene for å fremme egen blogg eller få den til å virke mer populær enn den er. Bunny har brukt kunnskapen til å fremme andre blogger, som Aud Marit, jeg synes det er langt edlere enn å fremme seg selv. I tillegg har han vært helt åpen på at han driver med “magi” for å nå det målet han setter seg om hvem som skal trone øverst den påfølgende dag.

Verden vil bedras, og så lenge noe kan telles enten det er lesere eller sidevisninger så kan tallene manipuleres eller påvirkes. Finner man regler som stopper en måte, dukker det snart opp en ny. Det er utrolig hva folk vil gjøre for en topplassering eller for å kunne smykke seg med en konge- eller dronningtittel.
Kanskje burde de som bruker mye tid og ressurser på å være den som troner øverst på topplista til enhver tid bruke den tiden på å skape riktig gode innlegg i stedet for å prøve å manipulere tall.  Skal vi få leserne til å vende tilbake til blogg bør vi nok ha mer fokus på innhold enn på antall sidevisninger.
Bunny har vist oss på en fin måte at disse tallene kan man påvirke. La oss bruke den kunnskapen på å skape gode blogginnlegg i stedet for å krangle om konge- og dronningtitler.
Jeg er og blir ei kjerring, og er fornøyd med det.

Hører på radioen at det nærmest er kø av mennesker som for tiden er på vei mot sydpolen. Jeg tenker på at det er mye folk setter i gang med for å få anerkjennelse eller realisere seg selv. Det holder ikke med å gå Birken lenger. Det gjør jo “alle”.

Hver sin lyst, tenker jeg. Jeg kunne ikke finne på å begi meg på vei hverken mot sydpolen eller delta på Birken. Det er nok helt andre mål som lokker, og de målene kan nås uten ski på beina.

Denne kjerringa er fæl til å klage over været. over kuldegrader, snø og is. Egentlig litt patetisk når jeg tenker meg om. Sitte her på sentrale Østlandet og klage over litt vær-utfordringer bare det kommer noen cm. med snø. Vi har jo nesten ikke vær her når denne kjerringa sammenligner seg med andre kjerringer.

Ta Strikkekjerring for eksempel. Inne har vi klart både stearinlys og godt med ved, så vi har ingen fare om strømmen skulle gå. skriver hun. Og ja, denne kjerringa her har også ved og stearinlys, men det er ikke med tanke på strømstans. Strømstans på Østlandet en time eller to er grunnlag for store avisoppslag i riksdekkende media, og lokalavisen kjører tåredryppende historier om hvordan folk har lidd fordi de ikke har fått ladet Teslaen samt rasende leserinnlegg over disse elendige politikerne som selger strømmen vår til tyskerne i stedet for å sørge for at det alltid er strøm til de som regjerer i kommentarfeltene og leserinnleggene.
Joda, NRK melder at 22.000 mennesker fremdeles er strømløse på Helgelandskysten og i Trøndelag,  og skroller du deg langt nok nedover på feeeden på VG finner du også en liten notis om de mange strømløse der oppe, men mediene sparer krigstypene og katastrofe-oppslagene så lenge det bare er folk nord for Trondheim som er rammet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og kanskje er det ikke noe grunn for å ta frem krigstypene. Folk der er vant til vær. De er forberedt. Aggregatet er også klart, så da kan vi se på TV også om det skulle bli strømløst. skriver Strikkekjerring. Hvem her på mine kanter har et strømaggregat i beredskap?

Mye snø skal smelte fra fjellene og i 8 varmegrader går det ganske så kjapt. Kombinert med vind og regn blir det ekstra mye vann som skal nå havet. I dag har det vært stor flo og mye vannføring i utløp og elver. skriver Strikkekjerring videre og viser bilde av et naust eller garasje som står nesten ut i fjæra og et elveløp som ser ut til å kunne grave vekk masse.
Da vi hadde flommen Hans her på mine kanter i 2023 sendte riksdekkende TV flommen i fossen i Hønefoss minutt for minutt med flere TV-team passert på bybrua.
Ser ingen TV-team på bildene til Strikkekjerring, og tviler på at de har tatt turen.

Hvordan skulle forresten TV-team og riksdekkende medier kommet seg dit? blir min neste tanke. For Strikkekjerring skriver Nå er ferga både nordover og sørover innstilt, så det er kommet ekstra overnattingsgjester hos oss som ikke har kommet seg videre i dag.
Her på mine kanter ble det nevnt i alle nyhetssendinger at E16 bar stengt på Steinsletta på grunn av en ulykke i går. Den sinket hytte-trafikken fra Oslo og Bærum til Hallingdal og Valdres i et par timer. Og ja, jeg har sett bildene av både bilene som krasjet, og ikke minst bilkøene.

Nå har vinden tatt seg ytterligere opp, så det uler godt rundt huset. Vi er heldigvis godt vant med uvær, men det hender seg jo at ting blir ødelagt. Både takplater og andre ting kan komme flaksende i lufta, så det kan være greit å følge med.  Skiver Strikkekjerring.
Merk dere det. Heldigvis godt vant med uvær skriver Strikkekjerring. Her forskanser denne kjerringa seg inne bare hun ser litt blåis, og forteller alle hun møter at her i forrige uka hadde det føyka litt snø oppover inngangsdøra og snakket om ekstremvær da vinden tok den slitne leveggen ute på terrassen tilbake i 2021.

Nei, jeg tror denne kjerringa her har lite å klage over når det gjelder vær. Nå farger sola himmelen rosa utenfor Drømmehuset. Det er 1 kuldegrad og yr melder flau vind fra nordøst med vindkast på 2 m/s. Regner med at Strikkekjerring ikke ville kalt det vind en gang.

Morgengryet kaster sitt rosa skjær over Drømmehuset, og jeg skal sitte her med tekopp og tastatur og komme med noen velvalgte ord om et ukemeny-innlegg som snart er 14 dage gammelt.

Jeg lurer litt på hvordan den som skriver disse ukemenyene egentlig tenker. Antakelig gjør de i stand mange ukemenyer og legger til publisering frem i tid. Tar et skippertak en gang i blant og har mange ukemenyer frem i tid. Men når de legger de til punlisering, hvor mye reflekterer de over når det blir publisert? Altså om hvor godt den ukemenyen de publiserer passer til den uka leserne trer inn i.

Dette spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger, men ble liksom aktualisert denne gangen, og siden bloggen min har havnet på plassen bak dette blogginnlegget noen ganger de siste 14 dagene har denne refleksjonen ikke overraskende gått litt på repeat for denne kjerringa.

For denne ukemenyen er postet søndag 5. januar. En dag de fleste av oss  gjorde oss klare for den første hverdagsuka etter jule- og nyttårsfeiringa. Nå hadde vi for lengst blitt lei julematen, skjerpet nyttårsforsettene om å leve et sunt og godt liv og konstatert at kontoen var litt tommere enn ønskelig denne første uka i januar. Kort sagt ei uke som skriker etter fiskeboller, havregrøt og  rimelig hverdagsmat.

Så hva serverer Mat fra bunnen i sin første ukemeny? Jo, andebryst og to biff-middager. I tillegg oppfordrer hen til å bake småkaker. Småkaker, som folk vanligvis baker i desember og så lar restene havne ute på fuglebrettet nettopp denne januar-uka. Småkaker er det siste folk trenger påfyll av denne uka.

Helt greit med ukemenyer, men man bør kanskje samkjøre de litt med den virkeligheten leserne befinner seg i.

Snødekket på gangveien er blitt mer eller mindre glasert. Det tiner når det er noen få varmegrader på dagtid, og så fryser det til en hard, glatt ishinne når kuldegradene kommer på kvelden og natta. Jeg ser på bilder av turgåere fra andre kanter av landet som vandrer på nærmest bare veier omsluttet av grønt, om noe vissent, gras og en og annen liten snøhaug her og der og sukker litt misunnelig.

Men nei, det er liten vits i å grave seg ned i selvmedlidenhet og svartmale den hvite vinteren, Den blir ikke noe bedre av det. Jeg skulle jo lete frem det positive med vinteren i år, var det ikke så? Vel, alt jeg kommer på for tiden er at det er pent og hvitt. Snøen som ligger i tykke lag over plener og grøftekanter skjuler jo en del rusk og vissent gress.

Man kan snakke varmt om brodder og støvler med pigger, og ja. Jeg bruker selvsagt det. Likevel, når veiene nærmest er som skøytebaner kan man falle selv med pigger og brodder.  Skulle jeg falle er det langt mer enn såret forfengelighet jeg frykter.

Slapp av, i de fleste tilfellene går det bra. skrev noen i en kommentar en gang jeg ga uttrykk for hvor mye jeg mislikte glatte veier. Ja, det vet jeg og. Men i mitt tilfelle har jeg pådratt meg albue brudd tre ganger, en skikkelig bruddskade med flere biter rett under kneet en gang, et komplisert ankelbrudd en annen gang, ribbeinsbrudd i fjor, (eller var det forfjor?), og et lite brudd i en finger nå rett før jul. Alt ved å falle fra egen høyde. Disse fallene med medfølgende skader gjør at jeg ikke føler at et eventuelt fall ikke er så farlig, det går liksom ikke alltid bra når jeg faller over ende har jeg erfart.
Det er ikke for ingenting at alt fra fastlegen til fjerne bekjente ber meg gå forsiktig når jeg begir meg ut på vinterføre.

Så i dag har jeg stort sett holdt meg inne. Sett veiskrapa ta å skrape vekk løs snø og is og håper det gjør at det snart dukker opp litt bare veibaner også på mine kanter – eller i det minste litt godt gruset vei.

Dette bildet dukket opp i en messenger melding for noen dager siden. Personen på bildet er en litt yngre versjon av denne kjerringa, og er tatt på et vorspiel i 1986 i følge teksten som fulgte med bildet. Jeg husker øyeblikket godt. Korken var fremdeles på Kir-flaska, og bildet tatt mest på gøy. Den vinflaska var nok tiltenkt på deling på oss tre eller fire som var samlet på hybelen til ei venninne den kvelden. Vi var ikke så harde på flaska.

Når man får slike bilder tilsendt blir man gjerne sittende å mimre litt, årene forsvinner litt og plutselig er man ung igjen for en staket stund.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bildet er som sagt fra 1986. Året før, i 1985, var jeg russ. Det er 40 år siden i år har jeg hørt. Noen planlegger visst en reunion. Har ennå ikke bestemt meg om jeg vil delta på den. Vi får se..

I 1985, altså det året vi var russ, vant Bobbysocks den internasjonale finalen med La det svinge. Det må da også være 40 år anden i år  Enkel matematikk.

Nå ser jeg at nettopp Bobbysocks skal delta i den norske finalen av MGP, og jeg nynner høyt på La det svinge mens jeg tar noen dansetrinn på stuegulvet.

Det skal ikke så mye dansing på stuegulvet til før denne kjerringa blir minnet på at det har gått noen år siden hun svingte seg til tonene av La det svinge i russetiden. 40 år har satt sine spor på denne kjerringkroppen. Jeg er ikke noen ungdom lenger, selv om jeg absolutt ikke er gammel.

En tanke slår ned i meg i det jeg gir ryggen en strekk på sofaen etter dansinga, og ikke minst etter at jeg har drevet og løpt kjellertrappa en håndfull ganger i dag etter å så smått å ha begynt et ryddeprosjekt i kjelleren, Bettan og Hanne Krogh har vel og blitt 40 år eldre siden de vant med La det svinge.

Jeg er ganske sikker på at de var en del eldre av meg i 1985, selv om de ikke akkurat var gamle. Jeg sjekker. De er født i 1956 og 1958. Blir altså 69 og 67 i løpet av året. Ingen alder i følge Tonje Brenna, som mener vi alle bør jobbe til vi er 72, minst.

Jeg kommer til å heie på Bobbysocks i år. Det hadde vært utrolig gøy om de hadde klart å vinne den norske finalen 40 år etter at de gjorde det sist. Vist at kvinner i 60-åra ikke bare er avdanka kjerringer, men fremdeles kan rocke på scenen.

La det svinge, La det rocken roll.

Det er den andre uka med den samme ukemenyen for bloggeren på plassen over min på topplista. Godt da for dere som liker matblogger at denne kjerringa evner å fornye seg. I dag byr jeg på en virkelig spennende asiatisk rett.

Okonomiyaki er en japansk pannekakeomelett. Okonomi betyr omtrent “bruk hva du vil” og yaki betyr “steke”.  Jeg fant oppskriften jeg har prøvd ut i VG HELG for 4. januar.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Man blander sammen mel, salt og bakepulver i en bolle. Heller i 2 dl fiskekraft. Jeg brukte en fiskebuljong rørt ut i 2 dl varmt vann. Det blir en tykk røre, nærmest deig. Så knekte jeg ett og ett egg i røra og rørte godt mellom hvert av eggene. Det blir en litt tykk panekakerøre.

I den røra skulle jeg så ha en halv kilo finsnittet hodekål, litt soyasaus og vårløk. Jeg tok soppsoyaen jeg lagde i høst.

Varmet så en steikepanne på middels varme. tok en spiseskje olje i steikepannen, og halvparten av røra og fordelte den utover panna. La på lokk, og lot den steke fem minutter.

Så kom det jeg måtte ha hjelp av Gamle Gubben Grå til. Nemlig å snu “pannekaka”. Det sto at jeg skulle snu den ved å legge en tallerken på toppen av pannekaka og så snu steikepanna. “Skli” så pannekaka tilbake i steikepanna med den ustekte siden ned.
Det var litt styrete, men Gubben fikset det etter å ha løsnet litt på pannekaka.

Jeg lot den få fem minutter på den siden og, før jeg anså pannekake nummer 1 for ferdig, og gjentok den samme prosessen med resten av røra.

I mens pannekakene stektes blandet jeg sammen ketchup, worchestersaus, soyasaus og honning i ei lita skål, og når pannekakene var ferdig fordelte jeg denne sausen opp på pannekakene.
Topp så med majones. (Gjerne Kewpie majones. En japansk majones som selges i enkelte butikker) gressløk og sprøstekt hvitløk. Jeg brukte vanlig majones.

Det luktet asiatisk kjøkken, det smakte helt greit. Men jeg ville være litt forsiktig med den sausen. Sammen med majonesen synes jeg det ble litt kvalmende. Men jeg hadde dekt min pannekakebit med relativt mye av den ketchup-baserte sausen. Gamle Gubben grå var mer forsiktig med sausen, og syntes det smakte godt, men han savnet selvsagt bacon.
2 pannekaker skal være nok til 4 personer.

Det er ikke så ofte jeg går inn dørene på min gamle arbeidsplass, men i dag var jeg en tur på gamle tomter. Det er alltid litt rart. Eller ikke litt rart. Jeg savner virkelig å være en del av miljøet på sykehuset. Det er alltid litt sårt når jeg må besøke bygget slik som i dag.

Jeg har vært ute på glattisen både en og to ganger i dag, men jeg har holdt meg på beina og søkte ikke sykehus for egen helses skyld. Så jeg kunne gå raskt gjennom hovedvestibylen og glassgangen og ta heisen opp til sengepostene. Ei venninne sendte meg melding i går og fortalt at hun var innlagt, på sykehuset så vi ble enige om at jeg skulle komme på visitt i dag hvis hun ikke ble skrevet ut.  Fikk melding i formiddag at hun ble på sykehuset ett døgn til og fremdeles gjerne ville ha besøk, så da tok jeg meg en tur på sykebesøk.

I dag da jeg skulle ut med hundene oppdaget jeg noe rart. I tillegg til en flott pastellfarget himmel så var det en stor, flott regnbue. Det er det ikke så ofte man ser i januar her på Østlandet.

Jeg kunne følge hele regnbuen der den hang på himmelhvelvingen. Et flott skue som gjorde denne januardagen litt spesiell. Skal ikke så mye til for å glede denne kjerringa.

Første roadtrip i 2025 skriver Kreta Halvorsen om på sin blogg. Et lavt sukk unnslipper meg her jeg sitter med tekopp og tastatur og ser på mørket utenfor drømmehuset. Første roadtrip i 2025 for denne kjerringa var å vase rundt boligfeltet her i en halvmeter med snø sammen med hundene.

Roadtrip. Det hadde vært noe. Bare satt seg i bilen og dratt av sted. Kjørt på impuls dit vi finner det for godt, til høyre i første veikryss, til venstre i det neste. Reise av gårde, Gamle Gubben Grå og jeg, og la utfordringer, bekymringer og forpliktelser ligge igjen hjemme. Lage seg et friminutt, en pause, fra alle tankene som kverner litt mye for tiden. Bare dra av sted, leve i nuet. Reise fra alle bekymringer, ansvar og tunge tanker.

Hva hindrer oss egentlig fra å gjøre det? Bilen står der ute. Vi har både nøkkelen og førerkort.
Jeg sukker igjen. Det er litt annerledes å ta en roadtrip på Kreta og på Ringerike i januar. Underkjølt regn, for eksempel. Gjør noe med kjøregleden. Dessuten har Gamle Gubben Grå time på sykehuset i morgen. Vi kan ikke bare stikke av gårde.

Roadtripen til Kreta Halvorsen var en dagstur, minner jeg meg selv om. Men det hjelper lite. Jeg har ikke lyst til å dra på roadtrip på glatte vinterveier, uavhengig av hvem av oss som sitter bak rattet. Det regner utenfor Drømmehuset. Nei min roadtrip blir nok å labbe rundt på veiene i boligfeltet her med et par hunder. Lite med greske tavernaer her, det kan jeg forsikre dere om.

Svært så svart kjerringa ser på det i dag, tenker du kanskje.
Ja, litt tungt var det å starte dagen med å lese om roadtrip på Kreta mens kuldegrader og regn regjerer utenfor Drømmehuset. Helsvart er tilværelsen dog ikke. Jeg har så vidt begynt å planlegge en aldri så liten utflukt nå på lørdag, litt avhengig av vær og føreforhold. Neste lørdag blir det Oslo-tur sammen med Gamle Gubben Grå, så det finnes noen lyspunkt der ute å se frem til. Det er absolutt ikke synd på Kjerringa.