Snødekket på gangveien er blitt mer eller mindre glasert. Det tiner når det er noen få varmegrader på dagtid, og så fryser det til en hard, glatt ishinne når kuldegradene kommer på kvelden og natta. Jeg ser på bilder av turgåere fra andre kanter av landet som vandrer på nærmest bare veier omsluttet av grønt, om noe vissent, gras og en og annen liten snøhaug her og der og sukker litt misunnelig.

Men nei, det er liten vits i å grave seg ned i selvmedlidenhet og svartmale den hvite vinteren, Den blir ikke noe bedre av det. Jeg skulle jo lete frem det positive med vinteren i år, var det ikke så? Vel, alt jeg kommer på for tiden er at det er pent og hvitt. Snøen som ligger i tykke lag over plener og grøftekanter skjuler jo en del rusk og vissent gress.

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

Man kan snakke varmt om brodder og støvler med pigger, og ja. Jeg bruker selvsagt det. Likevel, når veiene nærmest er som skøytebaner kan man falle selv med pigger og brodder.  Skulle jeg falle er det langt mer enn såret forfengelighet jeg frykter.

Slapp av, i de fleste tilfellene går det bra. skrev noen i en kommentar en gang jeg ga uttrykk for hvor mye jeg mislikte glatte veier. Ja, det vet jeg og. Men i mitt tilfelle har jeg pådratt meg albue brudd tre ganger, en skikkelig bruddskade med flere biter rett under kneet en gang, et komplisert ankelbrudd en annen gang, ribbeinsbrudd i fjor, (eller var det forfjor?), og et lite brudd i en finger nå rett før jul. Alt ved å falle fra egen høyde. Disse fallene med medfølgende skader gjør at jeg ikke føler at et eventuelt fall ikke er så farlig, det går liksom ikke alltid bra når jeg faller over ende har jeg erfart.
Det er ikke for ingenting at alt fra fastlegen til fjerne bekjente ber meg gå forsiktig når jeg begir meg ut på vinterføre.

Så i dag har jeg stort sett holdt meg inne. Sett veiskrapa ta å skrape vekk løs snø og is og håper det gjør at det snart dukker opp litt bare veibaner også på mine kanter – eller i det minste litt godt gruset vei.