På plassen over meg på topplista liggee Kreta Halvorsen med et innlegg med tittelen Trettende dagen. 

Nå er vi kommet til 8. januar i dag,  15. dag jul, og jeg synes det er litt sent for meg å skrive innlegg om trettende dagen.  Jeg kunne jo selvsagt tatt debatten om jula skal ryddes vekk 13. eller 20. dag jul, men hvem bryr seg? De fleste har ryddet vekk jula for flere uker siden.  Derfor har jeg heller tenkt å skrive om Torfinn av Hamars festdag. Det er nemlig i dag, 8. januar.

Når jeg leser meg opp på Torfinn av Hamar begynner jeg raskt å tenke at dette har jeg lest om før. Ganske riktig. Jeg skrev om Torfinn av Hamar på denne dagen for tre år siden og. Vel, jeg synes denne fyren som ikke er fra Hamar men vassekte trønder ikke bør gå i glemmeboka,. Så da blir det et nytt innlegg viet til Torfinn. Muligens et innlegg som er litt mer lettlest enn det fra 2023.

Det er forresten ikke bare jeg som har skrevet om Torfinn av Hamar. I Sigrid Undsetts roman Olav Audunssøn i Hestviken som kom ut i 1925 fremstilles han som den vennlige og medfølende biskopen av Hamar, som gjør store anstrengelser for å hjelpe bokens unge elskende, som hadde blitt nektet å gifte seg av ondsinnete slektninger.

De katolske kirkene på Hamar og Levanger er viet St. Torfinn

Ja, for denne trønderen som er antatt født i 1243 ble hellugkåret, altså gjort til helgen, i  Belgia 60 år etter sin død.  Sånt er verdt en festdag.

Vi vet ikke så mye om hans første år annet enn ar han kom fra Trøndelag. Mulugens fra Trindheim, Mulugens fra Verdalen, der hadde han en del slekt. Jeg holder derfor en knapp på Verdalen. Man antar og at han kan ha vært munk en periode ved klosteret på Tautra nær Trondheim. Dette klosteret ble tilgidesett u hans testamente.

Torfinn er omtalt som “korsbror” i Nidaros i 1273 og 1277.  Den 9. august 1277 opptrer Torfinns navn som vitne i Tønsberg-avtalen, hvor kong Magnus VI (Håkonsson) Lagabøte  lovte å respektere kirkelige rettigheter og tillate frie valg av biskoper.  I 1278 ble Torfinn vigslet til biskop av Hamar.

Men så skjer det som ofte skjedde på den tiden. Kong Magnus Lagabøte dør i 1280, og etterfølgeren (eller i realiteten de som styrer landet på vegne av den umyndige tronføkgeren) er ikke så positive til avtalen Magnus Lagabøte inngikk med kirken i 1277. Det handler om kamp om verdier og makt.

De geistlige kjempet for rettighetene til kirken, og Torfinn var en av de ivrigste i den kampen. I 1282 utviste  de som styrte på vegne av tronarvingen erkebiskop Jon, biskop Andres av Oslo og biskop Torfinn av Hamar fra landet og erklærte dem fredløse.

Erkebiskopen og Oslobiskopen dro til biskopen av Skara i Sverige, mens Torfinn flyktet på et skip.

Skipet med Torfinn om bord led havari, og han kom, som det heter, «efter megen møie» til cistercienserklosteret Ter Doest i det nåværende Lissewege, et distrikt i Brügge/Bruges i Belgia med et lite følge .  Der ble de tatt godt i mot.

Han ble ikke så lenge der før han dro videre til Roma sammen med biskoprn fra Oslo for å beklage seg til paven over overgrepene mot de norske biskopene. Pave Martin IV var opptatt på Sicilia. Han utstedte et pavelig formaningsskriv som la skylden på formynderregjeringen, men han døde før beseglingen. Mens biskopen fra Oslo ble i Roma for å vente på at en ny pave skulle bli valgt og få han til å besegle formaningsskrivet, dro Torfinn i 1284 tilbake til klosteret i Belgia.

Han var da allerede syk, og den 22. august 1284 skrev han sitt testamente, som er bevart. Han ga alt til sin familie, det vil si moren og søsknene. Han nevnte seks av sine søsken, tre brødre og tre søstre. Han etterlot også noe til kirker i Hamar og til cistercienserklosteret på Tautra ved Trondhjem i tillegg til cistercienserne i Ter Doest, hvor han valgte seg et gravsted.

Etter syv måneders sykdom døde Torfinn den 8. januar 1285 og ble gravlagt nær alteret i klosterkirken. Han hadde aldri tiltrukket seg særlig oppmerksomhet og ble snart glemt.

Rundt 1345, seksti år etter Torfinns død, ville den daværende abbeden bygge om koret i klosterkirken, og da ville han la Torfinns grav jevne med gulvet. Men da den ble åpnet, strømmet det en søt vellukt opp fra den og fylte hele kirken, et vanlig tegn på hellighet.

Grepet av undring forsøkte abbeden nå å få vite noe om den fremmede. Walter de Muda, en gammel munk som husket Torfinn, hadde skrevet et dikt på latin på et pergamentblad som var spikret på en treplate og slått opp ved graven. Det priste biskopens resolutte godhet, hans fasthet i motgang og hans selvforsakelse og gavmildhet mot andre. Diktet sto fortsatt over graven og var ikke tæret av tidens tann, noe som ble tatt som tegn fra det høye på at hans minne skulle holdes høyt i hevd. Walter ble bedt om å skrive ned alt han husket om Torfinn, og den hellige norske biskopens dødsdag ble feiret av cistercienserne i Belgia og Frankrike.

Klosteret Ter Doest ble ødelagt av kalvinistene i 1571. Da det lå i ruiner, lette man etter og fant levningene av Torfinn, og de ble overført til et kloster i Brügge i 1687. Fremdeles da ble Torfinns minne æret der. Men i 1949, da krypten der på ny ble åpnet, var gravene rast sammen, og biskop Torfinns knokler kunne ikke skjelnes fra restene av de mange abbeder og andre som lå gravlagt i den.

Så la oss minnes Torfinn av Hamar i dag, og gjøre dette til en festdag.