Det lurer farer over alt…..

Tidlig lørdag morgen, og frihelg.  Radioen skurrer og går i bakgrunnen, og jeg maser på en trøtt ungdom som må opp.  Det er godt med en fridag.  På jobben merker man at ferieperioden begynner å bli over.  Kalenderen fylles opp med møter.  Hverdagen er tilbake.  
Har satt fokuset på alenearbeid og faren for vold og trusler nå etter at jeg startet å  jobbe igjen etter ferien. Vil så gjerne at arbeidsgiver skal sette inn tiltak FØR noe skjer.

Radioen melder om at en Drosjesjåfør har blitt ranet i natt.
Det hadde gått bra med drosjesjåføren.  Han var ikke kommet fysisk til skade….

Ikke fysisk kanskje, tenker jeg, men hva med psykisk?  
Hvor lang tid vil det ta før han setter seg bak rattet i drosja igjen?  
Hvor lenge vil det ta før han rolig og avslappet hilser drosjekunder velkommen inn i drosja uten at kroppen er i forsvarsposisjon ?  Hvor lenge er det før han igjen føler seg trygg ?

En sen nattetime for noen uker siden gikk en sliten bartender hjem fra jobb.  I et stille strøk av byen ble hun overfalt.  Noen så hva som var i ferd med å skje og kom løpende til. Hun fikk hjelp.  Noen brydde seg. Noen var på rett sted til rett tid. Det gikk bra. Hun kom ikke fysisk til skade…
Men noe av tryggheten er borte.  

Radioen fortsetter og surre. Det har gått en halv time, og det er ny nyhetssending.  Lokalnyhetene melder at en kvinne ble angrepet med kniv i en parkeringskjeller da hun var på vei til jobb i morges…

Enten vi liker det eller ikke, må vi innse at vold og trusler blir stadig mer vanlig.  Av mange forskjellige grunner har vi fått et samfunn hvor noen fortere tyr til vold for å løse konflikter, for å hevde seg eller bare fordi de kan… Jeg ønsker ikke gå inn på hvorfor her.  Sammenhengen er sammensatt og det er ikke bare en faktor som spiller inn.  

Vi kan ikke skape et samfunn hvor ingen blir utsatt for vold og trusler.  Det er utopi, Men vi kan gjøre noe for å minske risikoen.   Alenearbeid er en kjent risikofaktor.  La oss eliminere den risikoen FØR det skjer noe.  

 

Leve hele livet….

“Leve hele livet” er navnet på reformen regjeringen leverer som en Stortingsmelding.  Jeg har brukt tid på å lese den.  Masse fine ord – men dessverre – som så mange andre slike meldinger det blir mest “Fine ord på glansa papir…”  

Hovedutvalget tok den til orientering i kveld. Det er greit.  Vi er da orientert om hva som står der, men vi behøver ikke ta det til etterretning.  Utrolig lite forpliktende.  
Jeg var ikke uenig i vedtaket.  Jeg mener, det er ikke noe galt i å strekke seg mot høye mål, men noen ganger mener jeg det mest forsvarlige er å sette realistiske mål.  

Sist det var en rød-grønn regjering lanserte de en Verdighetsgaranti i eldreomsorgen.  Forskrift om en verdig eldreomsorg trådde i kraft  1. januar 2011.  Leser man Verdighetsgarantien og sammenligner den med Leve hele livet, ser man at det på mange måter er Same shit New wrapping,  

Hvor mange helsekroner regjeringene, uavhengig av fargekombinasjon søler bort på meningsløse verdighetsgarantier som selvsagt ikke kan garantere verdighet eller stortingsmeldinger for å fortelle folk at de skal leve til de dør (leve hele livet). vet jeg ikke, men et godt regnestykke er at det går fort tre helsefagarbeidere på en byråkrat og fire sykepleiere på en innleid konsulent. 
I stedet for å bruke helsekroner på papirutredninger som vi lokale politikere “tar til orientering” før de fine ordene på det glansede papiret stille blir lagt ned i en skuff, kunne vi brukt de helsekronene på en mye bedre måte. Vi kunne brukt de på å gi de ansatte i hjemmetjenesten en arbeidshverdag som ga de mulighet til å utøve yrket sitt på en slik måte at de stimulerte til økt mestring og større livsglede hos brukerne.  Vi kunne brukt de på økte ressurser i våre institusjoner slik at de eldre kunne fa en trygghet og en verdighet også i de siste årene, månedene, ukene og dagene i livet.  

Det er lang avstand fra den virkeligheten jeg opplever som pårørende, den virkeligheten jeg får fortalt fra de som arbeider “på gulvet” ute i tjenestene og den virkeligheten andre pårørende forteller meg om og til de fine ordene som står på papirer fra regjeringen, til de fine formuleringene administrasjonen legger frem for oss politikere og til det bildet enkelte andre politikere tydeligvis har av tjenesten.  

 

Enda en fridag

Det er mandag, helgen er over – og jeg har fremdeles fri!!!! Det føles som en utrolig fin bonus.  En hel tom dag uten en eneste avtale ligger blank og ubrukt foran meg – og jeg kan bruke den til akkurat hva jeg vil!  
Jeg kan bruke den til kaffe-latte og iskrem, jeg kan bruke den til å gå tur eller rydde hus.  Jeg kan bruke den til å sløve på sofaen, lese politikk eller skrive blogg.    
Deilig – jeg vet ikke helt hva dagen vil bli fylt med, men jeg vet at jeg skal nyte hvert minutt. 

Amerikanerne kommer…..

 

Stressnivået har vært til å ta og føle på de siste dagene her i heimen.  Søsteren til Gamle Gubben Grå har tatt med seg mann og barn fra Los Angeles og kommet på besøk til gamlelandet.  De bor hos Svigermor, og er godt ivaretatt der – og allerede et par uker før de ankom ringte Svigermor hit og instruerte Gamle Gubben Grå om at når de kom, så måtte vi be de oppover hit til oss. Vet du, Svigermor; det hadde vi tenkt ut helt av oss selv, men det blir liksom ikke like gøy å be folk når det blir på kommando…

Amerikanerne kom til Norge på søndag kveld, og mandag ringte vi for å avtale når de skulle komme til oss.  Det var lettere sagt enn gjort. Alle beslutninger der i huset må gå via Svigermor, og første gangen Gamle Gubben Gråringte var hun opptatt med å pynte bløtkake, den neste gangen med å vaske fingrene så hun var vanskelig å få i tale.  Men tilslutt var det bestemt at Amerikanerne skulle komme til oss på lørdag, og at vi skulle servere kaffe og så ta de med på Kistefoss eller Galleri Klevjer.

Svigermors trang til å styre alt og alle, hennes trang til alltid å ha full kontroll, har alltid fått frem trasset og vrangskapen i meg, Så jeg var raskt sikker på at på Galleri Klevjer, eller på Kistefoss skulle vi IKKE:   Ikke minst fordi det er to unge i den amerikanske familien, Nevø på 11 og Niese på 15, og jeg tror ikke kunstutstillinger i form av gallerier og skulpturparker er det mest spennende for den aldersgruppa.  Vi vil jo gjerne fremstå som kul onkel og tante.  (Jada, jeg hører latterkrampa fra mine nieser og nevøer på min side av slekta, kul er langt fra det første ordet de vil bruke når de skal karakterisere denne tanta her.  Men det er jo lov å prøve.)

Etter litt tankevirksomhet kom vi til at Yngste Sønn skulle guide de spreke og unge opp Mørkgonga, mens Svigermor slappet av her og så møttes vi igjen til middag.  Jeg synes planen var utrolig god, og yr ble jevnlig kontrollert så også værgudene skulle være på vår side. Noen få regndråper kunne vi tåle, men styrtregn gjør Mørkgonga til alt annet enn en fin opplevelse.  Heldigvis tydet alt på at værgudene var på vår side, selv om det nok var meldt mer typisk norsk sommer enn den tropevarmen vi har hatt de siste månedene.  

Torsdag måtte planene endres.  Svigermor, Amerikanerne og Svoger hadde dratt på hytta ved Svelvik, og skulle dra derfra og opp til oss. Datteren ville også gjerne treffe Amerikanerne mens de var her.  Hun var brudepike for Tante da hun giftet seg der borte i Amerika, og har mange gode minner sammen med Tante også fra den tiden før Tante giftet seg og flyttet over dammen. Minner fra den gangen Tante var den kule unge tanta som fant på mye gøy.  
Men Datteren skulle ikke være her på Lørdag.  Hun skulle til venner i nettopp Svelvik.  Datteren bestemte derfor at hun ville møte de i Drammen.  Allee skulle jo gjennom der på sin vei i hver sin retning mellom Hønebyen og Svelvik.
Jeg protesterte vilt. Skulle de dra fra Svelvik på morgenen, ha en time eller to langt stopp i Drammen før de kom hit, ville det bli langt på dag og alt for sent for programmet vi hadde tenkt ut her oppe.  
Men hvem bryr seg vel om meg og mine planer?  
Så da skulle Datteren møte de i Drammen klokka 13.00, for  litt mat eller en kaffekopp.  De ville trolig ikke komme hit før i 16.00 tiden. Litt sent for Mørkgonga med folk vi er usikre på hvor spreke er og det var spådd regn på ettermiddagen.
Vi bestemte oss derfor for at Ringerudkollen var et mer realistisk turmål.  Da kunne ungdommene krabbe opp den veien jeg kaller klatreruta, og vi voksne gå rundt.  Det er vel maks ett par kilometers tur i greit terreng.  Denne turen trodde jeg også min spreke Svigermor på 80 antakelig kunne være med på.  

Når vi venter gjester her i heimen står gjerne Drømmehuset på hodet de siste timene før gjestene kommer. Hvor mye på hodet er avhengig av hvem som kommer.  Noen ganger nøyer vi oss med å rydde vekk litt rot og tørke over gulva.  Drømmehjemmet er et hjem hvor vi lever og bor, og ikke et utstillingslokale.  Våre venner tåler at ikke alt er helt striglet og at det av og til har gjemt seg en hybelkanin i ett hjørne.  
Men når vi skal ha storfint besøk, enten det er Storesøsteren min eller Svigermor, ja da er det full styling.  Stressnivået mitt er farlig høyt, og ingen tør så mye som tenke på og måle blodtrykket mitt.    Når jeg skal ha Amerikabesøk fra selveste Los Angeles…. Ja, jeg var vel muligens hjerteinfarktet nært av stress.
Det ryddes, vaskes, stekes vafler til å  ha med på tur, lages hjemmelaget rå-rørt multesyltetøy fra multer vi har plukket selv og kokes lapskaus. Yngste Sønn og Eldste Sønn kom hjem fra en tur i potetåkeren ute hos Høvdingen og Yngste Sønn virkelig stylet opp gårdsplassen og forsiden av huset.  Her ble roser bundet opp, rotet til Gamle Gubben Grå gjemt vekk og konglesamlinga mi som lå og pyntet så dekorativt opp på trammen kastet til skogs. 
Planen var at vi tar og sjekker at de har sko og klær som passer til en liten fjelltur og så reiser vi på  Vikerfjell. Drikker kaffe og spiser vafler på toppen av Ringerudkollen mens vi nyter utsikten og snakker sammen, drar så hjem og spiser lapskaus før Amerikanerne, Svoger og Svigermor kjører hjem til Oslo.  

Jeg må en snartur til Hønebyen. Vi (jeg)  kom plutselig på at Søsteren til Gubben, hun fra Amerika, fylte 50 i forrige måned. Vi bør jo ha en 50 års gave.  Sender en melding til Datteren og ber henne sende melding når Svigermor og gjengen reiser fra Drammen. Da kan jeg regne med at de er hos oss ca. en time senere.  
Men planene er selvsagt blitt endret uten at noen har brydd seg om å gi meg beskjed.  Det var så fint vær i dag.  Amerikanerne ville på båttur og bade litt før de dro fra hytta.  De skulle møte Datteren i Svelvik klokka 14.  Jeg regnet raskt i hodet, og fant ut at da ville de tidligst være hos oss rundt klokka 18.00.  
Får vi gjester som har reist langt en lørdags kveld klokka 18, pisker vi de ikke avgårde på fjelltur, da serverer vi middag.  Og da ville klokka fort bli bortimot 20.00 før vi var på Vikerfjell. Det blir skumt rundt 21,00. Alt for sent for å nyte utsikten, kaffekopper og vaffel på toppen av Ringerudkollen og gå ned til bilene før det raskt ble litt vel mørkt. Planene måtte endres på nytt – uten at det gjorde blodtrykket og stressnivået mitt noe særlig lavere. 
Nå ble planen at vi etter å ha spist lapskaus og skravlet litt dro i samlet tropp til Sundvollen, så kunne ungdommen gå opp Krokkleiva og vi som ikke følte oss like unge kjøre opp Dronningveien og sammen drikke kaffe og spise vaffel i gapahuken ved Nordre Sæterttjern før vi nøt solnedgangen fra Kronprinsens utsikt og Amerikanerne og resten av gjengen kunne fortsette til Oslo mens vi andre dro hjem til Hønebyen.

Jeg følte meg sliten og litt mismodig.  Ting ble jo aldri slik jeg planla. Gamle Gubben Grå hoppet i dusjen og jeg sto og rørte i lapskauskjelen som sto og småputret på komfyren, (Nei, jeg rørte ikke temperatureknotten og økte varmen for så og svi lapskausen, noe som ville være typisk meg når kokken har snudd ryggen til)  Jeg bare små-rørte litt i pølselapskausen da jeg kom til å tenke på en liten ting.  Sto jeg her og rørte i ei stor gryte med pølselapskaus som jeg hadde tenkt å servere til den jødiske delen av svigerfamilien min? Rørte i ei stor gryte stappfull av kjøttpølser som muligens ikke er stappfulle av kjøtt, men det kjøttet som er i dem er da svinekjøtt!  Sliten sjekket jeg google. Jo, skolelærdommen satt som den skulle. Jeg husket riktig, men kanskje litt seint. Jøder spiser ikke svinekjøtt. Jeg sa høyt og tydelig til sønnene mine at ble det noen spørsmål om maten, så hadde jeg selvsagt brukt kalkunpølser – og håpet å bli tilgitt hvis svinekjøtt var så syndig for en familie jeg ikke tror er mer enn vanlig religiøse.

Huset var stylet, maten ferdig,vaflene stekt og Yngste Sønn hoppet akkurat i dusjen etter å ha gjort en kjempeinnsats ute da bilene rullet inn på gårdsplassen.  (Det var lange hvite kubbelys i stakene på skjenken da, ikke som på bildet som viser et langt fra perfekt hjem.)
Så tøt de inn,
Svigermor som snakket på utpust og innpust og unnskyldte hvorfor de var så sene.  Det var så mange folk i Svelvik, og Datteren og onkel hadde kjørt karusell og… alltid alle andres skyld. Ikke et ord om hennes manglende evne til å ta hensyn til andres planer,
Svoger som styrtet mot badet og når det var opptatt forsøkte med et spørrende blikk å snike seg inn på gjestetoalettet, jeg ristet svakt på hodet. Nei, vi er fremdeles ikke ferdig med å pusse opp det rommet…. 
Svigerinne, jeg har ikke sett deg på .fire år, da du var hjemme den sommeren Svigerfar døde.  Men du er alltid den samme. Jeg synes i grunn du ikke har forandret deg siden jeg hilste på deg første gangen i Hagenissebyen for 28 år siden.  Da var du 22 år – nå er du 50. 
Svoger fra Amerika.  Du har heller ikke forandret deg stort siden sist jeg så deg – og det er 10 år siden. 
Niese. Sist jeg så deg var du 4, snart 5, nå er di snart 15 og ei flott ung dame.  Ligner i grunn mye på moren din. og kanskje litt på Datteren. En fin moderne jeans med store hull, en slik bukse som Bestemor absolutt ikke liker, og som Datteren likte å ta på seg i familiemiddager da hun var på den alderen – bare for å provosere.
Nevø, du var 1 år sist jeg så deg. Nå er du 11og møter oss med et åpent blikk og spørrende blikk. Spent på å treffe en del av familien han ikke kjenner.  

Vi hadde dekket langbord ute på terrassen, og etter at Yngste Sønn var ferdig i dusjen og alle i do-kø hadde vært en liten tur innom badet, benket vi oss på terrassen. Lapskausen gikk ned på høykant, og praten gikk muntert rundt bordet på engelsk og norsk. Noen pratet mer enn andre, og for en gang skyld var ikke jeg en av de som snakket mest.  Jeg er virkelig ikke noe god til å snakke engelsk.  Men det så ut som om folk koste seg, og det var ikke så mye som en gullerotbit igjen etter at alle hadde forsynt seg to ganger.  

Det begynte å dryppe når vi var ferdige med å spise, og vi trakk inn.  Snart styrtregnet det ute, og planene om Krokkleiva ble skrinlagt.  Men praten fortsatte å gå lett, folk snakket nesten i munnen hverandre. Gamle Gubben Grå skulle stå for serveringen av kaffe og vafler, men da han fikk selskap på kjøkkenet av Svoger fra Amerika, og de to ble stående å prate om et tema begge var lidenskapelig opptatt av, andre verdenskrig, fikk jeg beskjed om at han hadde ikke tid til å servere vafler, han var opptatt med historieforelesning.  Ja, ja -jeg kan da så gjerne servere vaflene jeg, så slipper jeg å knote engelsk den stunden… Nevø virkelig lyste opp da han så vaffelfatet, og han var like flink til å spise som onkelen sin (Svoger)  Det er alltid gøy å lage mat til slike som så tydelig viser at de setter pris på det du serverer. Jeg fikk virkelig sansen for denne blide oppvakte nevøen på 11 år.    Hun var søt Niese og, akkurat slik en forventer at ei kjekk jente på 15 skal være.  Men tenåringer viser ikke nødvendigvis så mye av personligheten sin sånn i et kort møte med fremmede.
Mens Gubben og Svoger fra Amerika ble stående på kjøkkenet oppslukt av sin felles interesse, forsvant to fat med vafler ute i stua.  Praten gikk og livlig i stua.  Jeg hørte Yngste Sønn diskutere musikk med niese, vi andre var innom temaer som  ungdom og mobil, det er nok et større problem i Norge enn i USA,  Multer, og hva det heter på engelsk, og om det finnes i Alaska og Canada.. 
Vi var og så vidt innom politikk, om amerikanske militærbaser på norsk jord, om de grusomme russerne som nok ville ta oss om ikke amerikanerne var der og passet på oss, og om Trump sin betydning for verdensfreden.
Jeg var flink og holdt munn og tonet ikke mitt politiske ståsted.  

Timene gikk fort, og snart måtte de sette kursen mot Oslo.  Vi hadde hatt noen hyggelige timer sammen, og det slo meg hvor dumt det i grunn var at disse fine menneskene bodde så langt unna.  Det hadde vært fint å ha de litt nærmere og ha litt mer kontakt også med denne delen av familien.  Får håpe det ikke går 10 år til vi ses neste gang. 

 

 

Ingen er så trygg i fare….

Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare;
fuglen ei i skjul bak løvet
barnet ei i moders skjødet.

Jeg vokste opp med Jesus-bilde over senga og en urokkelig barnetro på at det fantes en Gud og engler som passet på meg hvor jeg gikk og sto.  
Vel, troen slo vel sprekker innimellom.  Det skjedde ting som gjorde at troen på at engler, Jesus og Gud ikke alltid fulgte like godt med.  Som unger flest hendte det jeg snubla eller kjørte ut på sykkel og fikk skrubbsår eller blåmerker.  Det var ikke alltid en engel der som tok i mot meg når greina brakk og jeg suste ned fra bjørka eller sykkelen fikk skrens på grusen i grøftekanten. 

På skolen ble det enda verre.  Hvor var englene når mobberne plaget meg som verst?
Hvor var Jesus de gangene det ikke bare var nålestikk av sårende ord, men spark fra kraftige guttestøvler, når klærne mine ble revet av meg midt foran alle på skoleplassen på ungdomsskolen? Og fantes det en rettferdig Gud når jeg nok en gang fikk M+ på min matteprøve mens han gutten som alle sa var så flink fikk S som vanlig – selv om det var jeg som alltid hadde flest rett svar og flest poeng?

Men jeg beholdt barnetroen.

Troen vaklet da han hentet tilbake den lille jenta mi før jeg fikk blitt ordentlig kjent med henne.
Og da han noen år senere også hentet den lille gutten min før han fikk slått øynene opp og hilst på livet, ja da var det vanskelig å tro at englene, Jesus og Gud var på min side.  Å miste babyen sin ikke bare en, men to ganger….  

Skader og sykdom.  Jeg har fått min del, og noen ganger føles det som om jef kanskje har fått litt mer enn min del… 
Det finnes mennesker som lever like eller mindre fromt enn meg som går langt lettere gjennom livet. 
Og om jeg ikke har mistet troen, så må jeg si at når verden har vært svartest, når utfordringene har stått i kø og jeg knapt har klart å krabbe meg opp i knestående før et nytt slag treffer meg og slår meg helt ned – en gang til, ja da har nok tvilen kommet krypende.  Jeg har ropt ut min fortvilelse, og jeg har spurt Gud, Jesus og hvem som nå gidder å lytte Hvorfor meg nok en gang?

Men denne uka har jeg foldet hendene og sendt noen takksigelser oppover. 
Takk, Gud!  Du var der og sendte en engel, ikke med hvit kjortel og englevinger, men en engel full av muskler og rå kraft når det trengtes som mest-

Og hvis du, engelen, noen gang skulle lese dette TUSEN TAKK.

 

Grinda

 

Grinda er lukket med lenke og lås.
Her er din plass! Vi hat satt deg i bås.
Her bak grinda er du trygg, 
sier de med krummet rygg.

Men jeg passet aldri inn 
bak en låst og lukket grind
Jeg er ikke den du tror
Jeg vil sette egne spor.

Så jeg klatret over grind
som en sval og flyktig vind.

 

 

 

En tankevekker……

Før het det “Pasienten i sentrum”.  Målet var “Best mulig pasientomsorg”. Nå heter det “Godt nok”  og målet er å drifte tjenestene så kostnadseffektivt som mulig uten at man bryter lovens krav om forsvarlighet.   Fokuset er flyttet fra pasient og bruker til penger og bunnlinja.  For meg blir dette feil, veldig feil.   Og når jeg opplever noe som jeg mener er feil eller riv ruskende galt, så må jeg forsøke og endre det.  Sånn er jeg bare.  

Derfor hender det at det blir ett leserinnlegg i ny og ne.  Og i kveld står mitt siste leserinnlegg i lokalavisas nettside.  Antakelig står det i papiravisa i morgen.   
Første kommentar kom etter at leserinnlegget hadde stått på nettsida i 20 minutter.  Kommentaren er skrevet av en eldre person som forteller at hun og er redd for å bli gammel og pleietrengende i vår kommune.. Hun ber oss politikere innvilge henne en giftsprøyte på blå-resept, så skal vi slippe å ha bry med henne.  Det er sterkt å lese.  Litt googling av damen viser meg at hun er utdannet sykepleier og at hun har arbeidet i kommunen i 30 år.  Legger man to og to sammen kan man anta at hun har arbeidet innen helse og omsorgssektoren.  Hun kjenner tjenestene, hun vet hvordan de er.  Hun foretrekker en giftsprøyte.  Det gjør inntrykk.

3 timer senere får jeg en melding på min mobil fra en for meg fremmed person.  Hun vil bare takke meg for innlegget mitt i lokalavisa i dag, og skriver at hun håper jeg fortsetter å sette fokus på hva brukerne ikke får.  Hun forteller meg videre at hun arbeider i hjemmetjenesten, og at hun hver dag går hjem med dårlig samvittighet for alt hun ikke gjorde i løpet av arbeidsdagen.  Alt hun ikke hadde tid til, men som hun så at brukerne hadde hatt behov for.  

I løpet av arbeidsdagen i dag har to personer kommet bort til meg på jobben, og fortalt at de liker det jeg skriver iavisa, og at jeg må fortsette å være vaktbikkje og  fortsette å sette fokus på hvordan det er i helse- og omsorgssektoren i kommunen.  

Alle tilbakemeldingene gir meg motivasjon til å fortsette.  Kanskje får jeg utrettet mirakler.  Kanskje får jeg snart de andre politikerne til å se at vi må slutte og bruke helse- og omsorgssektoren som kommunens salderingspost.  

Sommergleder….

Jeg synes det er så viktig å sette pris på de små sommergledene, så det skal mitt innlegg i fotokonkurransen til Søtnos handle om. 
Hvis du også vil være med finner du informasjon her http://matogkakeoppskrifter.blogg.no/1533245615_fotokonkurranse.html  

En tekopp og avisen på trammen hører med blant de gleder sommer og ferie gir…..

Jordbær fra egen hage. Ikke så mange, men veldig gode.. Sommerglede.

Hjemmelaget iskremsoda – sommerglede…

og iskrem – ingen sommer uten iskrem

Veme kirke

Jeg har fotografert noen kirker i sommer, og det å søke opp litt i historien rundt disse kirkene har virkelig vært interessant. Jeg har merket meg at en del av disse innleggene har hatt relativt flere lesere enn en del andre innlegg jeg har skrevet, (alt er relativt for en bunn-blogger) så derfor presenterer jeg en ny liten kirke i dag.

Veme kirke ligger på Veme, mellom Hønefoss og Sokna.  
Jeg har et spesielt forhold til Veme kirke. 
I denne lille, fine kirken var jeg stolt forlover i september 1999 da min venninne gjennom hele ungdommen giftet seg med sin kjære ektemann.  Det var en flott høstdag da jeg sto sammen med de andre bryllupsgjestene på kirkebakken og så det flotte brudeparet kjøre i retning Hønefoss og fotograf i en gammel åpen amerikansk bil.  
3 måneder senere, en kald og grå desemberdag,  sto jeg, og mange av de samme menneskene på den samme kirkebakken og så bårebilen kjøre i retning Hønefoss og krematoriet med kisten med den samme venninnen.  

Tomt til kirken ble gitt av Karen Oppen.  Planene for kirken fikk offentlig godkjennelse i juni 1893, og 6. desember samme år kunne kirken innvies.  De var raske på kirkebygg den gangen. Hvor mange år brukte vi på å få vedtatt og bygd Hønefoss nye kirke?

Veme kirke er bygd i rød teglstein med hvite fuger og har usedvanlig kraftig fremheving av detaljer som vinduer og utspring i hvit pusset mur i store relieff. Dette gjør kirken spesiell, og litt ulik mange andre kirker i distriktet.   Kirkens utseende i dager ikke den opprinnelige, da flere vinduer endret form og noen ble murt igjen under en omfattende oppussing  1968 i anledning kirkens 75 års jubileum.   Man endret også fargevalget i kirken innvendig under denne oppussingen og flyttet prekestolen, alteret og kirkebenkene. Man fjernet også ovnen som tidligere var i kirken.

Altertavla fikk og ny maling i 1968.  Men maleriet i altertavlen er det samme som var i altertavla fra kirken var ny. Det er en kopi av Tidemands maleri Oppstandelsen og er malt av Christer Brun. Altertavlen var gitt av Jens og Elise Drolshammer, Gudbrand Olsen og Funkalsrud kvinneforening. Funkalsrud Kvinneforening har og brodert og gitt kirken en av alterdukene. Litt rart å tenke på at de hadde egen kvinneforening i Funkalsrud.  

Benkene var helt nye i1968

Kirkeklokkene er en fra 1887 og en fra 1893.

Jeg besøker kirkegården til Veme kirke i ny og ne. Steller litt rundt graven til min venninne, har kanskje med meg noen blomster.  Og hvis jeg er alene på kirkegården hender det jeg snakker til henne. Det er snart 19år siden hun døde, men hun er ikke glemt.