Jeg elsker å gå på loppemarked. Det finnes ikke noe bedre enn å gå og lete etter skatter.  Jeg er ganske interiør-bevisst, så selv om jeg virkelig bruker loppemarked og bruktbutikker som min interiørbutikk, mener jeg at hjemmet vårt ikke bærer preg av det.   I det siste har jeg nok blitt enda mer kresen, for jeg kommer sjeldnere og sjeldnere hjem fra loppemarked med haugevis av poser.  I dag var et unntak. 

Jeg fant to fine, grønne krus fra Black design. De blir fine krus til te og kaffe utover høsten, og den store koppen med rosa blomster som jeg har brukt i hele sommer (og som jeg kjøpte på Fretex) kan få hvile til sommeren igjen banker på døra.  

Alle med vett og forstand skjønner jo at dette er en sommer-kopp, skapt til frokost på trammen. Men totalt ubrukelig til mørke høstkvelder når regnet pisker og vinden uler rundt veggene…

Dette kruset ble også med hjem fra loppemarked i dag.  Jeg likte tyngden og størrelsen. Det er et greit krus fylt med varm te når det blir skikkelig iskaldt ute.  Passer vel en iskald og grå høstdag, men enda bedre en blåfrossen februardag.  Det gjelder, som du forstår, å ha et krus til en hver  klimatype.   

Siden jeg var barn på 70 tallet, har brunt lenge vært en farge jeg absolutt ikke liker.  Men ting forandrer seg med tiden.  Denne ovale paiforma var jo bare rå – og ikke minst passe stor.  Den flotte bollen med grønnsaksmotiv blir fin å ha når jeg kutter opp ting på kjøkkenet Kanskje jeg kan kvitte meg med noen av de stygge stålbollene jeg synes ser ut som hunde-skåler.(Tror ikke jeg skal lufte den ideen for Gamle Gubben Grå som er kokk, men heller bare la de forsvinne litt sånn på mystisk vis..)

Med en olivenoljekaraffel i kjøkkenvinduet kan jeg kjøpe den billigste olivenoljen til First-Price med god samvittighet.  Jeg vil jo likevel få et preg av luksusfølelse når jeg heller den opp i maten fra en slik fin karaffel.  Det kommer til å bli en fryd og lage mat heretter.

En flott vase til høstbuketter er alt tatt i bruk. Måtte ut i regnet og plukke kvister med høstblader bare for virkelig å få testet hvordan den ville ta seg ut.  Ble rimelig fornøyd.  
Og nei, jeg har ikke blakket meg totalt.  Alle disse tingene pluss noe som forsvant ned på vaskerommet før jeg rakk å fotografere fikk plass i en pose.  Så siden det var posesalg, kom alle disse tingene på 50 kroner.  

I neste pose fikk deler av denne bunken med interiørblader plass.  
Jeg virkelig elsker interiørblader.  Jeg blar gjennom dem, klipper ut det jeg ser på som gode ideer, arkiverer det i permer jeg nesten hver uke henter inspirasjon fra- og kaster så bladene. Jeg er ikke noen samler, og har ingen problemer med å kvitte meg med ting.  Men det å sitte ves spisebordet med en god kopp te, et interiørblad, saks og ringpermene mine – ja det gir ro i sjelen. Og her er en bunke med 43 flotte interiørblad.  Jeg gleder meg.

Det måtte to poser til for å få med seg alle interiørbladene.  Men i den andre posen var det plass til litt til.  
Dette fine, nostalgiske bildet lå i en ødelagt ramme. Men det var jo bare så nostalgisk og fint, så jeg tok det med meg. Med litt kjærlig pleie skal det få ny ramme, kanskje et passpartout.  Det kommer til å bli en skatt.

Det siste som fikk plass i posen var denne tegningen av Rosa Lukemburg.   Det måtte jo bare bli med hjem. Jeg ser det har fått en ordentlig brett, så jeg må tenke litt på hva jeg skal gjøre med det – la det være slik, eller bruke passpartout. Må tenke litt på det.
Vet du ikke hvem Rosa Luxemburg er, sier du? Vel, navnet går til stadighet igjen på Rødt sine quiz, så jeg har jo måtte lese meg opp.  Rosa Luxemburg var jøde født i Polen i 1871.  Hun ble tysk statsborger etter giftemål. . Hun var med på  å grunnlegge Spartakusforbundet.  Spartakusforbundet sto, slik jeg tolker det, for en politikk som var mellom sosialdemokratene og  kommunistene. De advarte mot Lenin og bolsjevikene.  De vill bare overta regjeringsmakt hvis de var sikre på at det var den klare og utvetydige viljen til flertallet av folket.  De var og i mot første verdenskrig, som de mente var en imperialistisk krig som arbeiderklassen ikke hadde noe interesse av. De talte og  for militærnektelse. noe som førte til at hun ble fengslet i perioder under krigen. Men hun fortsatte å skrive å kjempe for Proletariets diktatur etter modell av Karl Max og tale mot bolsjevikernes partidiktatur i Russland. Under det mislykkede Spartakusopprøret i Berlin 15. januar 1919 ble hun fengslet, etter hvert slått bevistløs med en geværkolbe, skutt og dumpet i en kanal.  Hun ble først funnet over 4 måneder senere.
Selvsagt måtte Rosa Luxemburg være med meg hjem, og hun skal få en fin plass på veggen.  

Jeg fant en ting til på loppemarkedet.  
Ei god venninne som jeg ikke har sett på en stund.  Vi tok oss en kaffekopp og fikk oss en god prat.
Alltid hyggelig med loppemarked. 

Uka hadde hatt et tettpakka program.  Jeg sleit med overskuddet.  Sleit med at jeg ennå ikke er helt tilbake der jeg vil være.  
To dagers konferanse i Oslo med engasjerte radiograf tillitsvalgte tok siste rest av overskudd.   Utslitt labba jeg til bussterminalen og tok bussen hjem.

Fredag ettermiddag, rushtrafikk og helgeutfart. Det var kø fra Lysaker til Hønefoss. Bussturen som i følge rutetabellen skulle ta en drøy time, tok godt over to timer.  Ryggen verket og jeg hadde bare lyst til å flate ut når jeg forlot buss-setet og fant bilen..

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hjemme var det ingen som hadde tenkt på å handle eller forberede middag.
Hvorfor skulle de det? Jeg kom jo snart hjem og ordnet opp. Gamle Gubben Grå kunne rolig bli sittende på sofaen med boka i fanget.  Etter en liten hvil dro jeg på Kiwi, kom tilbake med biff og tilbehøret som skal til for å lage middag.

Så fort jeg trådde over dørstokken kom nye ordre.
“Faren din har ringt. Fint hvis du ringer opp igjen til han”    
“Eldste Sønn har vært innblandet i en ulykke”  
Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå med hver sin beskjed fra hver sin telefon.

Verden stoppet opp.  Jeg snappet etter luft.   Nå var jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke orket mer.  
Men det å ikke orke er ingen løsning.  Så jeg bøyde nakken og gikk på. Det viktigste først.
“Eldste Sønn, hva slags ulykke? ”  Eldste Sønn har snubla seg gjennom livet fra den dagen han ble født, men han krabber seg alltid opp igjen.  “Sykkel mot bil” Eldste Sønn har ikke bil, og ikke førerkort, men han pleier å sykle til og fra jobb.  Snart 30 år i skade-brudd bransjen har lært meg at bil mot sykkel ofte er rått parti.  Jeg kjenner jeg blir iskald, redd…  “Slapp av.  Han har bare fått en kul i panna og ei sprukket leppe.”  Lettelsen er enorm, gode, store gutten min.

Så ble det biff i det kvelden nesten gikk over i natt. 
Eldste Sønn ble bedt opp på biff, men takket i kjent stil Nei på en langt fra høflig måte 
Verden går videre.

Akkura

Jeg bidrar ikke nok…   Bokstavene skriker mot meg fra den lille skjermen på mobilen.  Jeg bidrar ikke nok…   I et ekteskap må begge parter yte sitt, ikke overlate alt til den andre.  Man må trekke sammen. Det er ikke noe som heter ditt og mitt, men vårt.  Jeg bidrar ikke nok…  Svigermors dom er hard.

Det er over to uker siden jeg fikk mailen nå. 
Den gjør enda vondt, og jeg har ikke klart å svare…Jeg bidrar ikke nok… ordene til Svigermor svirrer rundt i hodet mitt, dag og natt.  Jeg bidrar ikke nok… 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg bidrar ikke nok… Gamle Gubben Grå tuslet rundt i pysjamas i dag morges klokka 07.30, da jeg en tidlig lørdag morgen forlot heimen på mitt første kjøre-hente-bringe oppdrag.  Yngste Sønn skulle kjøres.  Jeg bidrar ikke nok 
Nå har Gamle Gubben Grå tuslet til sengs. Klokka har passert 01.00, og jeg sitter oppe og venter på at Yngste Sønn skal sende melding om at han skal bli henta.   Jeg bidrar ikke nok… Hvor mange slike sene nattetimer har jeg sittet og vente på ungene som skal hentes på jobb eller lignende?  Jeg gjør det med glede.  Ønsker å være en slik Mamma.  Jeg bidrar ikke nok.  Ikke en gang har det vært Gamle Gubben Grå, Svigermors sønn som har sittet oppe.  Men det er jeg som ikke bidra nok…

Jeg bidrar ikke nok.  I hele mitt voksne liv har jeg vært hovedforsørger.  Fordi Gamle Gubben Grå er Gamle Gubben Grå har det bare blitt slik.  Jeg har aldri klaget.  Jeg har arbeidet fullt, i alle år.  Tatt all den overtid jeg kan få og arbeidet mens slekt og venner har feiret fødselsdager, jul og 17. mai.  Men jeg har tydeligvis ikke bidratt nok…  Jeg har stått på og fått tre barn gjennom barndom og ungdom til de nå fremstår som flotte voksne mennesker.  Men jeg har ikke bidratt nok…  Jeg har vært den som har gjort det mulig å ta boligreisen fra leid leilighet via rekkehus, liten enebolig og frem til Drømmehuset. Men jeg har ikke bidratt nok…

I vinter møtte jeg veggen.  Jeg klarte ikke kjøre for fullt lengre. Jeg fikk beskjed av lege, av sjef og av svært mange som kjenner meg godt at det var tid for å bremse, ta det med ro tenke på meg selv. Motvillig ble jeg sykmeldt – og sov meg mer eller mindre gjennom de første ukene.  Samtidig gnaget samvittigheten meg Jeg bidrar ikke nok.
Alle forsikret meg om at det var riktig. Jeg skulle lade batteriene, tenke på meg selv, ta det litt mer med ro.  Men jeg bidro ikke nok… 
Først når jeg klarte å innse at jeg alltid hadde bidratt mer enn nok, når jeg klarte å tenke på meg selv hente krefter uten å ha dårlig samvittighet begynte det å snu.  Men innerst inne skammet jeg meg over å ikke bidra mer…
Langsomt vendte jeg tilbake. Jeg jobber fullt, men ikke overtid.  Ikke vakter.  Jeg er fornøyd med å være tilbake.  Kjenner at jeg fremdeles er sliten, sover mye og må ta hensyn til meg selv. Men jeg er tilbake!  Sliter i perioder med at jeg ikke bidrar nok… Men kollegaer og sjefer forsikrer meg om at det er helt greit. Venner mener at jeg ikke skulle jobbe så mye, ser at jeg fremdeles er sliten.  Men for meg er det viktig å bidra så mye jeg klarer.  Vet jeg balanserer på en tynn egg av akkurat det jeg klarer…

Så kommer mailen fra Svigermor JEG BIDRAR IKKE NOK!!!!!  

Jeg bidrar ikke nok.  I to uker har de ordene kvernet i hodet mitt.  Jeg bidrar ikke nok…  Så jeg har stått på det jeg klarer med jobb og husarbeid.. Døgnet har på ny for få timer, og jeg er så utrolig sliten at jeg vet at det bare er et spørsmål om tid før jeg på ny treffer veggen.  Jeg bidrar ikke nok…

Svigermor har gått videre i sitt liv. 
Fikk ny mail i går med bilde av solnedgangen over huset i Spania.  
Jeg har ikke svart på den heller.  Jeg bidrar ikke nok…

Lønnsoppgjøret for oss radiografer ble diktert i juni.  Denne måneden ble lønnsoppgjøret effektuert, og pengene med etterbetaling har kommet inn på konto. Jeg fikk mer i lønnsvekst enn jeg fra og med denne måneden blir trukket for parkering – veksten for egen del ligger på et akseptabelt nivå. Verden går videre.

Denne uka var vi samlet til Høstkonferanse.  Lønnsoppgjøret, forhandlingene skulle evalueres.  Litt avstand fra forhandlingene, litt tid, og så pleier man å være sånn rimelig fornøyd.

Ikke i år.
I år kjente jeg igjen sinnet flamme opp, maktesløsheten og forbitrelsen.
Ikke over oppgjøret i seg selv, ikke over kroner og ører. Ikke over den kjensgjerning at andre yrkesgrupper fikk et bedre oppgjør og har en lønn godt over meg for samme arbeid. At andre er flinkere forhandlere enn meg – ok, da har jeg noe å lære noe å strekke meg mot.
Men, nei.  Det som gjør meg så maktesløs og sint er at det er forhandlingssystemet som ikke lar oss sloss. Det er Hovedorganisasjonen og kjøttvekta som gjør at vi ikke fikk kjempe så lenge og så hardt vi ønsket. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For hvordan skal det gå i senere forhandlinger, når våre egne, vår egen hovedorganisasjon, har tatt fra oss streikeretten? 
Hvordan skal vi klare å få arbeidsgiver til å gi oss det de har råd til, i frykt for arbeidskamp når de vet at vi aldri vil kunne gå til en kamp uten at kjøttvekta ønsker det?

Slik UNIO fungerte ved årets oppgjør viste de en gang for alle at i Spekterområdet er UNIO det samme som NSF, og i realiteten sitter NSF nå og bestemmer lønnsutviklingen til alle de andre UNIO forbundene i Spekter helse.  Og i NSF, der er solidaritet og en for alle alle for en et fremmed begrep.

Sjelden har jeg sett så mye epler som i år. Når jeg går forbi villahager på mine turer med hundene står epletrærne der og bugner av frukt, og ofte er bakken dekket med nedfallsfrukt.  I år er året for virkelig å fråtse i ode norske epler.  Har du i likhet med meg ikke en frukthage full av epletrær, erdet sikkert noen i nabolaget eller bekjentskapskretsen som har – og som bare er glade for at noen kommer og forsyner seg.  For i år tror jeg det er nok til alle.
Bedre å dele på godene enn at store mengder nedfallsfrukt skal ligge på plenen og råtne.  

Jeg leste en overskrift i lokalavisa om at noen satset på kunstig intelligens på Viul. 
Som innbarka Ringeriking som råna rundt i distriktet som ungdom på 80-tallet var det første som slo meg at det var litt rart å se ordene satsing på intelligens og Viul i samme setning.  
Før de som kan lese på Viul utstyrer seg med balltre og køller og raser over Eggemoen mot Vågård for å banke gørra ut av meg, eventuelt forstand inn i meg. må jeg forte meg å legge til at jeg er født og oppvokst i Åsa.  På 80 tallet virket heller ikke den setningen som noen geni-stempel.  Heller tvert i mot.

Nå tenkte jeg ikke å dra i gang en debatt om hvilken grend på Ringerike som har den minst- eller mest intelligente befolkningen, men bare fastslå at om man sitter på Viul, på Vågård, i Åsa eller i kommunestyresalen og Rådmanns-kontoret er det ikke alltid like greit å innrømme at man ikke helt skjønner alt. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når det kommer viktige menn med fine dresser og stresskofferter fulle av flotte dokumenter i glansa papir, er det lett for en enkel sjel fra Follum å bli litt lettere imponert.
Når disse viktige mennene også strør rundt seg med en mengde IT begrep du har hørt, men muligens ikke helt forstår den fulle betydningen av, ja da stiller ikke en hvithåret Rådmann med fortid som utdanningssjef så veldig mange tilleggsspørsmål.  For det er litt vanskelig å spørre på en slik måte at man ungår å blottlegge sin uvitenhet om temaet.  Bedre da å nikke og smile. Det meste er jo forstått på et vis.
Når saken blir lagt frem for politikerne, kun som en orientering, og det strøs om seg med ord som selv de fleste i kommunestyret har hørt om Google, Facebook og Bitcoin, og samtidig snakker om et tresifret antall arbeidsplasser, ja da er det ikke rart at det blir rene hallelujastemningen både i Rådhuset og i lokalavisa.   
Det er lett å bli bondefanget for noen og en hver.

Så nå “mines” det Bitcoin på Follum og Hensmoen. Vårt kalde klima, avtaler om ekstrem billig strøm og tilgang på tomme lokaler har lokket dem hit.  Det eneste fellesskapet har fått tilbake er 6 arbeidsplasser, viftestøy, naboklager og en bombetrussel.
Snart åpnes et senter på Viul som skal utvikle kunstig intelligens. Hva denne intelligensen skal brukes til, og hvilke nytteverdi dette firmaet har for annet enn investorenes lommebok vites ikke. 

I dag er det 24 år siden Gamle Gubben grå og jeg giftet oss.  
24 år siden vi sto der hos byfogden og lovet hverandre å være sammen i gode og mindre gode dager.
24 år siden Datteren og Eldste Niese som var med som brudepiker plutselig mente det var tid for en sang.  Jeg er rimelig sikker på at Gamle Gubben Grå og jeg er det eneste paret i verden som er viet akkompagnert av “Bæ bæ lille lam.” 
24 år siden vi kom ut fra byfogden og ble møtt av venner som kastet ris – og lurte på hvor hatten min var.  Jeg hadde gjort stort nummer av at jeg hadde kjøpt meg hatt til vielsen.  (Hvem brukte vel hatt i 1994) og nå kom jeg ut fra vielsen mens denne dyre, flotte hatten lå igjen på hylla i gangen hjemme i rekkehuset.  Den ble hentet før vi dro avgårde til fotografen, så på bildene er hatten på og alt i orden..
24 år siden vi var der hos fotografen og han tok de flotte bildene  Har brukt litt tid i dag og lett etter de, men de ligger nok iden store esken med bilder som ligger underst i haugen innerst på loftet.  Vel, vi har ett år på oss til å grave frem dem, for de skal frem før vi feirer sølvbryllup neste år.
24 år siden vi satt hjemme i rekkehusleiligheten sammen med forloverne våre og nøt litt musserende vin mellom fotograf og middag. 
24 år siden vi ankom den flotte fjordrestauranten i et forferdelig regnvær og feiret dagen sammen med slekt og venner.  
24 år siden jeg holdt bryllupstalen for mannen i mitt liv sittende fordi Datteren som da var 3 år lå og sov i fanget mitt.
24 år siden vi danset brudevalsen omkranset av familie og venner.

I morgen er det 24 år siden vi fikk motorstopp da vi kjørte fra fjordrestauranten og mine foreldres hus når vi samlet sammen ting etter bryllupet. Vi benyttet tida mens vi ventet på hjelp til å sitte på panseret av den gamle Sieraen og spiste rester av bryllupskaka.  

Og slik har de 24 årene fortsatt. 
Mange flotte øyeblikk. Mange fine opplevelser, og mange som ikke har blitt helt som forventet fordi livet spilte feil sang. 
Man skal planlegge barnedåp – ikke begravelse på barselavdelingen. 
Vi har måtte vende tilbake og hente frem viktige ting vi har glemt som hvorfor det er oss to når hverdagene bare var grå og graset var grønnere på så mange andre kanter.
Det har vært fine stunder, det har vært dager hvor liv, latter og glede bobler over som champagne i kroppen, men det har vært langt flere gråe dager, noen ganger med striregn og storm i kastene. 
Livene våre har fått “motorstopp” mang en gang, og det har ikke alltid vært kake å trøste oss med. 
Men vi er fremdeles sammen, noen vil si mot alle odds. 

I dag har vi ett år på oss til å forberede sølvbryllup.
Skal vi feire med en reise, bare oss to?
Eller hva med bare en god middag for to ? eller fem ? (ungene må jo være med)
Skal vi innby til fest?  
Hvordan feirer man egentlig sølvbryllup?
Kom gjerne med gode forslag, eller fortell om hvordan dere feiret sølvbryllupsdagen deres. 

Jeg vet det.
Jeg burde ikke meldt avbud til det møtet.  Det er et viktig fora, flere kunne tenke seg plassen min, og så melder jeg bare avbud.  Det er problemet med meg jeg prioriterer ikke det som er viktig.  
Men før du fortsetter din tirade bak ryggen min, vet du hva jeg prioriterte som viktigere enn møtet ditt?

Jeg vet det.
Jeg skulle vært der sammen med dere. Vi hadde jo avtalt det.  Men som vanlig skyldte jeg på jobben og overlot det til dere.   Ja, jeg kjenner på den dårlige samvittigheten. Ja, jeg hadde tatt grep for å få det til.Men det er ikke alltid hverdagen blir slik jeg ønsker.  Noen ganger må man velge vekk det man selv ser på som viktigst av alt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg vet det.
Jeg burde ikke sittet med nesa ned i mobilen på møtet i dag.  Greit at du irettesatte meg foran alle de andre, høyt og tydelig. Men jeg skulle ønske du visste hva slags sms jeg svarte på – og hvorfor jeg valgte å skrive akkurat den SMSen ferdig selv om møtet så vidt hadde begynt.  

Jeg vet det.
Jeg vet hvorfor jeg valgte som jeg gjorde.  Det gjør ikke du.  
Likevel er du klar på at jeg valgte feil.  
Jeg mente jeg valgte riktig.  
Hvem av oss er best i stand til å bedømme det?

Kommunen har sett at det er et behov for å etablere en felles boligkompleks for unge funksjonshemmede hvor de kunne få dekket sine behov for aktiviteter, sin døgnrytme og med tilpasset bemanning med kompetanse i tråd med de unge funksjonshemmedes behov.   Unge mennesker skulle få slippe å bo samen med bare gamle, friske skulle få slippe å bo sammen med syke.  

Denne omsorgsboligen var tenkt bygget i  Hov alle.  
Underveis i planleggingen kom Husbanken med sine innsigelser.   De mente det var uhensiktsmessig og bygge bolig for så mange unge funksjonshemmede i dette området.  Jeg deler Husbankens bekymringer og har stor forståelse for deres innvendinger.  

Når Husbanken stiller seg negativ, betyr det nei til økonomisk støtte fra dem, og uten støtte ingen omsorgsboliger. Derfor omdefinerte administrasjonen brukergruppa fra “unge funksjonshemmede” til “eldre brukere uavhengig av diagnose” . 
 Med denne endringen sikret kommunen seg ikke bare støtte fra Husbanken til prosjektet, den kam og øke antall boenheter. 

Formannskapet ble orientert om saken i juni, men i stedet for kun å ta saken til orientering, sendte de den til Hovedutvalget for Helse Omsorg og Velferd sammen med to spørsmål de ønsket å få svar på.

1. Ettersom brukergruppen er endret- Hva gjør Helse og omsorg nå for å sikre tilbud til gruppen som første forprosjekt ble planlagt for? 
2. Er det behov for omsorgsboliger til eldre uavhengig av diagnose? 

Da saken var til behandling i Hovedutvalget for Helse Omsorg og Velferd nå i august, synes vi at spørsmål 2 var godt besvart i saksfremlegget, men vi syntes ikke at spørsmål 1 ble godt nok besvart.  Vi fikk ikke svar på hvilket botilbud som er tenkt for de unge funksjonshemmede.  Hvordan har kommunen tenkt å sikre at syke ikke må bo sammen med friske, yngre ikke sammen med eldre slik det står i saksfremlegget at var bakgrunnen for ønsket om å bygge denne omsorgsboligen.

Et enstemmig Hovedutvalg fattet følgende vedtak:
«Det legges til bedre forklaring i saken og det lages et tillegg til saksfremlegg vedrørende pkt.1». 

På torsdag skal saken opp til behandling i Kommunestyret. 
Stor er min overraskelse over at saksfremlegget til kommunestyret er identisk med saksfremlegget slik det var i Hovedutvalget.    Ikke et avsnitt, en setning eller et eneste ord er så vidt jeg kan se lagt til for å gi en bedre forklaring på spørsmålet om hva kommunen gjør for å sikre et godt botilbud for de unge funksjonshemmede. Og det enda hovedutvalget i vedtaksform spesifiserte at vi ønsket det!

Snakk om arroganse fra Rådmannens side!
Men absolutt stillhet er også et svar….