Lettere panikk og status

Hei fra hun som spiser Kremet laksepannacotta til frokost klokka 05.30 en torsdag morgen.  Slik er livet når man lever sammen med Gamle Gubben Grå. Jeg ser Martine Halvs, oppe på bloggtoppen koser seg med Toro ferdigretter for fjerde dag på rad.  Det er forskjell på folk.

Som vanlig er jeg oppe før hanen fiser, sto like godt opp 04.15 i morges. Fikk ikke sove.  Nå som klokka straks nærmer seg 06.00 er det snart på tide å komme seg av gårde.  En lang dag venter.

Nei, jeg bruker ikke morgentimene på trening,  slik Martine helst gjør. Nei, jeg skal som vanlig ut å redde verden, samfunnet, helsevesenet, arbeidshverdagen…. Det er nok av ting å rydde opp i.

Jeg elsker dette travle, engasjerende livet. Så jeg klager ikke. Jeg møter spennende utfordringer. Utfordringer, husk at det et utfordringer og ikke problemer. Det er noen ganger litt vanskelig å skille…

En tur til Bærum, videre til Drammen og så et telefonmøte før jeg kan sette snuten tilbake mot Ringerike og starte planleggingen av morgendagen og morgendagens utfordringer.  Så kan jeg dette ned i en stol hjemme når kvelden senker seg og muligens delta på noen nettdebatter i lokalavisen. Jeg har sett et par overskrifter som engasjerer…

Sola farger himmelen over Bærum sykehus rosa. Jeg tar en slurk av colaen, børster vekk de siste bollesmulene – En ny dag har begynt.

Til deg som ønsker å leve…

Det er sikkert flere enn meg som følger bloggen “Mammapaahjul”. Og hvis du ikke gjør det, bør du virkelig ta en titt innom en av de sterkeste bloggene jeg vet om. Skrevet av ei utrolig dame.

På søndag postet hun et innlegg som gjorde meg skikkelig opprørt. I innlegget  Aldri vært så redd skriver hun om spørsmålet flere og flere pasienter og pårørende møter i dagens helse-Norge. “Ønsker du livsforlengende behandling?” Innlegget opprørte meg så at jeg ikke klarte å komme med en kommentar. Den hadde fort blitt alt for lang. Det måtte bli et eget innlegg.

Mammapaahjul har en alvorlig diagnose, en diagnose hun kommer til å mest sansynlig dø av. Men i likhet med de aller fleste andre av oss har hun utrolig lyst til å leve. Og selv om hun har innsett at hennes dager er talte, har hun like vell lyst til at de dagene skal bli flest mulig. Hun er en stayer, hun er ei som virkelig kjemper, og hun er en viktig del av sin familie. Selvsagt ønsker hun all den medisinske behandling hun kan få. Og hadde det fantes en kur, en behandling mot ALS, så ville hun ta i mot den og!

Derfor er det så hjerterått å lese at legevaktslegen nettopp stilte spørsmålet. “Ønsker du medisinsk behandling?” når han dukket opp sammen med ambulansen etter at assistenten hadde ringt etter hjelp.  Tenk å spørre en firebarnsmor hvor minstemann fremdeles er i barnehagealder om hun ønsker å leve!! Vi som har fulgt denne dama på blogg en stund vet at hvis det er noe Mammapaahjul ønsker så er det å være her så lenge som overhode mulig.

Jeg har arbeidet i spesialisthelsetjenesten i 30 år. Jeg har møtt pasienter som ikke ønsker mer behandling. Det er helt greit, og selvsagt har jeg respekt for deres ønsker, respekt for det standpunktet de har tatt. Når en pasient uttrykket et slikt ønske, og lege erfarer at det et et oppriktig ønske og ikke bare noe som er sagt når smerter eller frustrasjon gjør at man kanskje ikke helt vet hva man sier, blir det notert i journal. Pasientens uttrykte ønske blir respektert.

Slik jeg har erfart helsevesenet må et slikt ønske komme fra pasienten selv, eller når den ikke har mulighet, den nærmeste pårørende. Det er ikke legen ellet annet helsepersonell som skal ta den avgjørelsen. Helsepersonell skal heller ikke påvirke eller tvinge noen til å ta en slik avgjørelse. Helsepersonell skal utføre livreddende og livsforlengende medisinsk behandling.

I det senere har jeg hørtom flere pårørende til pleiepasienter som får det spørsmålet.
Jeg vet om et tilfelle hvor familien klart hadde gitt uttrykk for at de ønsker at deres kjære skulle gå medisinsk behandling hvis det skulle bli nødvendig. De pårørende var overbevist om at den gamle sykehjemspasienten fremdeles hadde glede av livet og ønsket å henge med så lenge som mulig, til tross for at hun var dement og redusert. Ja, den gamle ektemannen hadde sågar sagt klart i fra at han etter et langt liv sammen ikke klarte å gi henne det han kalte “dødsdommen”.
Likevel kom spørsmålet gang på gang.
De pårørende følte seg til slutt nesten presset til å nekte medisinsk behandling.  Spørsmålet gjaldt noe så enkelt og banalt som om det skulle startes med en antibiotikakur eller ikke.  Heldigvis klarte de pårørende å være tøffe og stå på sitt, og den gamle fikk sin antibiotikakur mot lungebetennelsen.

Jeg synes det er en skremmende utvikling.
Når knappheten på kommunale omsorgsressurser gjør at de ansatte nærmest legger press på de sykeste blant oss, de som kanskje krever mest ressurser, om å dø “fortest mulig” for å frigi plass, eller kapasitet til de som står litt lenger ned i køen.  Er det en samfunnsutvikling vi ønsker?

Ingen kommer til å leve evig, og om det medisinsk sett er mulig å holde folk kunstig i live i nærmest det uendelige, er det ikke det jeg snakker om.
Jeg snakker om gamle mennesker som fremdeles lyser opp i et stort smil når de ser barn, barnebarn og ikke minst oldebarn.  Jeg snakker om småbarnsmødre på 40 som er den viktigste personen i en liten gutts liv.

Jeg trodde fremdeles den hippokratiske ed, “legeeden” ble holdt høyt av legestanden.

Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noe skade. Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd til hvordan de kan avslutte sitt liv. Men jeg vil holde både mitt liv og min kunst ren.
I ethvert hus jeg kommer til vil jeg gå inn bare for pasientenes beste, holde meg selv langt fra all forsettelig skade 

Historien Mammapååhjul forteller, og historier jeg kjenner fra andre, gjør at jeg er i tvil.
I dag når alt skal måles i kroner og ører, er det fort at et menneskeliv til en som trenger omsorg fra samfunnet faller i verdi. Grenser skyves på.  Alt i kostnadseffektivitetens navn.  Er det en utvikling vi ønsker?

 

Sleepover for kjerringa….

Reklame | Hay, Ad libris, hemtex

Nei, jeg har ikke hatt overnattingsgjester eller tilbragt natta noe annet sted enn i min egen lune seng. Og akkurat nå hadde min verden vært litt bedre hvis alle andre fulgte mitt eksempel og  ikke tilbragte tid i feil seng.
Nei, dette handler ikke om Gamle Gubben Grå, han har snorket trofast ved min side i hele natt.
Dette er mer et hjertesukk fra ei kjerring som ofte er den klagemuren folk lesser sine problemer og sorger over på.
Så i disse julebord-tider, meld fra hvor du går og vend hjem i tide.  Det er ingen skam å snu og du blir ikke gløgg av gløgg.
Sånn. Nå snakker vi ikke mer om den saken.

For dette skulle jo handle om Isabell Raad.  Hun har hatt lillesøsteren på overnattingsbesøk. De koste seg med å lage lasagne, skravle og se på KUWTK som jeg etter å ha googlet litt fant ut at er en serie. (Slapp av, jeg har hørt om Kardashians.  Det var forkortelsen som ikke sa meg noe..)
Her var det ingen overnattingsgjester, grandis og  så gjorde jeg ferdig blogginnlegget jeg hadde startet på tidlig på morgenen før jeg flata ut et par timer på sofaen, tok med meg Charlie Chihuahua under armen og labbet til sengs. Det er litt mye nå.  Jeg er sliten. Kunne sikkert sovet et døgn, men det gir livet ikke rom for akkurat nå.
Har heldigvis fri i dag.  Det føles godt!

Med lillesøster på besøk, har Isabell endelig fått laget sin første middag i leiligheten.
Det er nok ikke bare lillesøstera der i familien som har blitt mer moden og voksen.

Ikke et ordentlig Isabell Raad innlegg uten litt reklame, så i stedet for at jeg tar bilde av Gamle Gubben Grå og tagger pysjamasen hans (Dressmann 1993) lager seg en slik reklamelenke du kan klikke på. Og husk, jo flere klikk jo rikere blir jeg! Jeg har tjent en drøy 50 lapp på denne måten, men jeg kan ikke fakturere firmaet før jeg har tjent 500….

Hay//Snug Rug Heldekkende Pledd Yeti//Tung dyne – Fiberdyne – 140x200cm – Allergivennlig 2-lags termodyne – Fuktabsorberende med mikrofibre

 

Jeg skal oppføre meg i kommentarfeltet….

Kokkejævel helt der øverst på bloggtoppen deler ut sauekjøtt til folk som lover å oppføre seg i kommentarfeltene. Jeg har selvsagt meldt meg på konkurransen. Jeg er glad i pinnekjøtt, det er vi alle i Drømmehuset. Så nå har jeg høyt og tydelig lovet å oppføre meg i kommentarfeltet.
Hva jeg gjør her på bloggen derimot….

Jeg vet jeg kan være både direkte og til tider små-spydig. Jeg håper dog at ingen av de som blir kommentert føler seg så såret over min humoristiske harselering at det går på helsa løs.
I såfall beklager jeg oppriktig.

At noen påtar seg rollen med å være krenket på andres vegne derimot, tar jeg ikke ansvar for.
Jeg vet en leser følte seg krenket av at jeg har omtalt Kokkejævel som Kokkesnobb. Jeg vet og at noen av trollene på et nettroll-sted har følt seg så krenket over mine humoristiske betraktninger at de har skrevet kommentarer i tråden som kunne ha såret meg hvis jeg var litt mindre tykkhudet.

Hvis du som leser dette her nå hisser deg opp og mener jeg forsvarer mobbing, trakassering eller netthets,  les det jeg har skrevet en gang til.

Jeg vet noe, eller i grunn ganske mye, om hvordan mobbing og hets påvirker et menneske.
Jeg kjenner personlig mennesker som er traumatisert av langvarig mobbing. Flotte mennesker som har fått selvfølelsen og selvtilliten sin ødelagt for bestandig.  Jeg vet at for dem vil ikke hundre positive kommentarer veie opp for en negativ kommentar.

Det er positivt at Kokkejævel tar et oppgjør med kommentarfeltets troll, hekser og andre skrømt. Det er flott at han sier tydelig fra at hets og sårende kommentarer ikke er ok.  Jeg heier på Kokken her, så skyt meg ikke.

Jeg forsvarer ikke hets. Jeg forsvarer ikke troll. Og når noen av kommentarene sårer meg, ei kjerring på 50+ med panserhud. Ja, da skjønner jeg at de kan såre og gjøre ubotelig skade på mange.

Samtidig lever vi i de krenkedes tidsalder. Det skal liksom så lite til før vi blir krenket. Enhver kommentar som går på uenighet er ikke hets. Man kan uttrykke uenighet på en høflig, og noen tilfeller konstruktiv måte uten at det er noe galt i det.

Jeg er en tykkhudet person. Jeg tåler kanskje ufine kommentarer bedre enn mange andre. Men før dere steiner meg for det, spør hvorfor jeg er blitt så tykkhudet?

Jeg vokste opp lenge før internett. Lenge før sosiale medier. Og lenge før de som ville såre kunne nå deg 24/7. Lenge før vi allerede fra barneskolealder måtte være tilgjengelig til enhver tid. Tilgjengelig for sårede kommentarer og ekle meldinger. I dag er jo mobbeofferet bare noen tastetrykk unna når mobberne kjeder seg.

Men også når jeg vokste opp såret ord. Ord som ble hvisket, ropt eller skrevet på lapper. Jeg vet mye om ensomhet. Om å føle seg annerledes, mindre verdt, dum, stygg og om ikke å høre til.

Jeg kunne blitt et mobbeoffer. Jeg ble mobbet gjennom store deler av skoletiden.
Men noe i meg nektet å bli et offer. For det var ikke sant det de sa. Det var ikke sant det som sto på lappene eller som de skrev på tavla.
Greit, så var ikke venneflokken stor, men mine venner så merkelige, ynkelige og verdiløse de virket i de andres øyne, var venner, venner for livet som alltid har godtatt meg som den jeg er – med alle mine feil og mangler.
Greit, så var jeg annerledes. Spesiell. Unik! En individualist som labba mine egne veier, gjorde ting på min egen måte, likte andre ting enn alle andre.
Selvsagt var jeg mindreverdig i deres øyne. Og i mange år i mine egne øyne og. Helt til jeg innså at jeg ikke ønsket å være som den, mobberne, plagerne. At jeg verdsatte andre verdier enn verdien av å være en av flokken.  Verdien av å være meg.
Dum har jeg aldri trodd at jeg har vært.  Jeg har alltid vært en av de flinkeste elevene i klassen.
Men når jeg gikk på skolen var ikke det å være skolelys, streber, smisker, lærernes yndling sett på som en positiv egenskap – heller tvert i mot. Men for meg hadde de gode karakterene en verdi.
Er det noe jeg har hatt komplekser for, er det utseende.  Kan jo skremme fanden på flatmark!
Heldigvis vokste jeg opp i en tid hvor skjønnhet ikke kunne kjøpes for penger, eller hvor hver eneste tenåring med kroppskompleks får silikonpupper og fillers i rumpa i konfirmasjonsgave.

Jeg ble ikke et offer.
Jeg lot ikke mobberne, plagerne, trollene definere hvem eller hva jeg var, og hva jeg skulle bli.
Så jeg ble meg.
Ei kjerring mange ser på som beintøff. Kjerringa som fikser alt.

Jeg heier på Kokkejævel sin kamp mot netthets, og for at folk skal oppføre seg i kommentarfeltet..
Men mitt viktigste budskap til alle dere som blir mobbet, trakassert og plaget, la ikke trollene få definere hvem eller hva du er.  Mål deg ikke etter deres verdiskala.
Rett ryggen og vær stolt av den du er. Du er unik. Du er spesiell. Du er verdifull. Du er deg.

 

 

 

 

Mens en kakebaker baker…

Jeg surmula litt under pelspleddet etter fadesen med den karamellisert hvit sjokolade som av en eller annen merkelig grunn ble kompost. Etter en stund nådde lyder fra kjøkkenet helt inn til den surmulende kjerringa under pelspleddet. Jeg lå helt rolig og lyttet lenge.  Det var min tur til å lage middag.  Skrelle og koke poteter, putte en pose ferdig surkål i potetvannet slik at surkålen ble varm, lage kjøttkakesaus fra pose og varme ferdigstekte medisterkaker i sausen. Burde være en overkommelig oppgave, selv for meg.  Hadde Gamle Gubben Grå helt gitt opp mine kokeferdigheter og begynt med middagslagingen ?  Hadde selvsagt ikke vært meg i mot, men…  Det luktet liksom ikke medisterkaker.

Jeg tuslet ut på kjøkkenet for å ta en sjekk.
Der var Gamle Gubben Grå i full sving.  Ikke med middagslagingen riktignok, men med å bake kokosmakroner.
For Gamle Gubben Grå er kokosmakroner helt klart en av julens høydepunkter. Og selv om han ikke mener det haster verken med lys i sypressbuskene ute ved inngangen eller å finne frem røde håndklær og julesåpe på badet, så mener han tydeligvis at det er på høy tid å få Kokosmakronene i boks.

Usikker på om kokosmakronene til Gamle Gubben Grå skal telle med i kakebaking-tellinga til jul.  Usikker på om det kommer til å være igjen kokosmakroner i boksen frem til julaften. En av Gamle Gubben Grås tradisjoner er nemlig å spise opp en boks kokosmakroner før jula ringes inn.  En tradisjon han innførte allerede med nattlige raid i Svigermors kakebokser den gang han var en liten gutt.
Barndommens tradisjoner skal man ikke kimse av.

Vel, vi har bakt 6 slag til jul så langt.  Vi ligger godt i rute til å få minst 7 slag før jul.
Fremdeles senkede skuldre og lavt stressnivå.

Skap deg en magisk advent.

Kneblet…..

Nei, det er selvsagt ingen som har klart å stoppe kjeften på denne kjerringa. Det er Kokkejævel langt der oppe på bloggtoppen som har denne overskrifta.  Og ikke er det noen som har kneblet han heller.  Det ville nok være omtrent like vanskelig som å kneble denne kjerringa… Nei. det hele handler om Rampenissen Alvin som de har fått i hus og hans litt brutale velkomst av en ny nisse.

Jeg ser at Rampenissen har flyttet inn hos mange på sosiale medier, og jeg gremmes over at ungene har blitt så store og at flesteparten har flyttet ut.  For dette er en form for adventskalender som jeg virkelig hadde elsket, og hvor fantasien min virkelig hadde boblet.
Det er så jeg nesten vurderer å la en Alvin Rampenisse flytte inn her i Drømmehuset hos Gamle Gubben Grå og meg. (Og Yngste Sønn)

Gjør adventstiden magisk!

Tradisjon tro

Jeg er som sagt ingen baker. Men jeg har liksom ofte stor tro på at jeg skal få til mangt et prosjekt. Og i disse førjulsdager flommer ukeblader og magasiner over av de mest spennende oppskrifter. Jeg elsker spennende oppskrifter! Og selvsagt går det ikke alltid helt etter planen.

Det du ser på bildet er kompost.

Det det skulle være var Karamellisert hvit sjokolade med havsalt. Eller uten havsalt da. Det ble liksom mislykka lenge før flaksaltet skulle tilsettes, så jeg droppa det. Sløser ikke med råvarene.

Jeg vet ikke hva som gikk galt. Jeg fulgte oppskrifta til punkt og prikke. Rørte i det hvert 10 minutt. Varmen på stekeovnen var sånn ca slik det sto. (Muligens 25 grader før mye, Max)…

Vel det er viktig med tradisjoner. Her i huset er det tradisjon at jeg mislykkes med minst et prosjekt. Så her er årets miss. Resten kommer til å gå på skinner.

Den store bakedagen……

Det har blitt en tradisjon i familien at vi tre søstrene med har hatt en dag i førjulsstria md kakebaking og hyggelig samvær. Mamma var også alltid med, samt barn og barnebarn for de av oss som er så heldige å ha det. På det meste har det vært fire generasjoner i sving på kjøkkenet.

Jeg er den som oftest har måttet melde avbud,men i år ville jeg være med.  Så selv om jeg var så sliten at jeg egentlig bare hadde lyst til å oppholde meg på sofaen under pelspleddet da helga kom, var det bare å sette i gang med å lage kakedeig jeg kunne ha med meg.

Hadde jeg vært en dyktig kakebaker slik som lillesøster, så hadde jeg selvsagt lagd de kakedeigene på fredagskvelden. Kakebakingen skulle jo foregå på lørdag, og som vi alle vet pleier det å stå i slike oppskrifter at kakedeigen skal stå i kjøleskapet over natten.
Og jeg lover, det var også planen!
Men jeg hadde vært i Oslo store deler av uka.  Og fikk en litt komplisert sak jeg må ta meg av som tillitsvalgt deisende på mine skuldre på torsdag ettermiddag. Den brukte jeg store deler av dagen på fredag til å ta tak i. Så da middagen var spist på fredagskvelden, og jeg bare skulle ta en liten strekk på sofaen under pelspleddet før jeg satte i gang med å lage kakedeiger, ja da sovna jeg. Og når jeg våknet til live igjen nærmet klokka seg midnatt, og det var mer fristende å tusle til sengs enn å sette i gang med mel og hjortetakk.

Så lørdag morgen var det bare å sette i gang.  Skulle være hos Lillesøster med medbragte kakedeiger og kakebokser til klokka 11.
Hva skulle jeg ha med meg for slags kakedeig?
Valget falt på Kolakaker. Det er en kake vi i vår slekt alltid har til jul. Det er en slags brune pinner, men mer karamellsmak.  Favoritten til svært mange av oss.
Så jeg satte i gang.  Smør og sukker piskes hvitt, og jeg hadde selvsagt ikke tatt ut smøret i god tid.  Jobben er litt enklere hvis smøret ikke er stein hardt når man setter i gang.  Jeg kjente skuldrene begynne å stramme seg.  Jeg er flink til så mangt, men av oss tre søstrene er nok jeg den som er dårligst på kakebaking…
“Pust med magen, dette skal være” en koselig førjulsaktivitet” sa jeg til meg selv og fant frem sirupsboksen.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg er utrolig dårlig på sirup.
Jeg mener oppmåling av sirup. For hvordan helle sirup fra sirupsboksen over i litermålet uten at sirupsboksen blir full av sirupskliss på utsiden? Og videre – Hvordan få sirupen ut av litermålet og ned i kakerøra uten at meste parten av sirupen blir igjen i litermålet?  I oppskriften på Kolakaker sto det og at jeg skulle helle sirupen i deigen mens jeg vispet.  Jeg bruker  Kenvod kjøkkenmaskin med ballongvips.  Hvor mye av sirupen kom i deigen, hvor mye i vispen og hvor mye ble slengt rundt på kjøkkenet?
så var det mel.  Vi har en stor boks full av mel – trodde jeg.
Men det viste seg at jeg bare hadde mel til halve røra jeg allerede hadde blandet sammen.
Jeg er ikke flink til baking. Men jeg skjønner såpass at halvert melmengde i forhold til resten av røra ville gi helt feil resultat. Og jeg ville at min deig skulle være nesten like perfekt som deigene til søstrene mine.  Når man har pasert 50, er man litt opptatt av å sanke husmorpoeng.
Det var bare en ting å gjøre. Jeg måtte kaste meg i bilen og kjøre ned på Kiwi etter mer mel.

Garasjen vår er som kjent full av alt annet enn biler, så Lille Bille må stå ute og fryse om nettene.  Så da var det bare å sette i gang med is-skrape. Om under en time skulle jeg være hos Lillesøster.
Man blir varm av å skrape is og å stresse med kakedeigbaking og med skuldrene godt over øregangen og garantert et litt vel høyt blodtrykk kjørte jeg ned til Kiwi, og løp inn, dyttet vekk ei handlevogn og ei mor med to småunger som ikke klarte å bestemme seg for hvilken melpose de skulle ha, grabba med meg en melpose løp gjennom kassa, dro kortet og tilbake til bilen og  freste opp igjen til Drømmehuset.

Mel ble helt i kakedeigen sammen med bakepulver og vaniljesukker, kakebokser ble hentet fra kjellerboden, vasket og tørket. Heldigvis var det ikke noen rester av tidligere års julebakst i dem.  (Heldig med valg av bokser?)
10 minutter før jeg skulle være hos Lillesøster stormet jeg ut døra, og ja Gamle Gubben Grå, jeg vet at jeg etterlot et kjøkken i kaos.  For om jeg ikke er den flinkeste kakebakeren i søskenflokken, er jeg garantert den beste rotekoppen.

Jeg ankom Lillesøster 10minutter for seint, men før Storesøster.
Hos Lillesøster vanket det en god kopp kaffe, tente stearinlys, fyr på peisen, opplina kakedeiger og annet bake-utstyr. Alt i orden, alt under kontroll. Hun er flink sånn, Lillesøster.  Og det er noe med atmosfæren, det er alltid så koselig å komme dit- og det er ikke bare fordi det alltid er hjemmebakst der.

 

Storesøster kom, og etter at vi var ferdige med kaffekoppen satte vi i gang.
I løpet av dagen ble det tryllet frem Kolakaker, deigen var helt perfekt, og jeg fikk de flotteste kolakaker jeg noen ganger har hatt. Noen kaker med 2 slags mørdeig og syltetøy. Syltetøypinner? Risboller og en helt fjell med Rosettbakkels.
Jeg sa at de ikke trengte å doble røra til Rosettbakkelsen, fordi det er utrolig lite røre som går med til hver kake   Jeg har nemlig gjort den tabba en gang tidligere.  Søstrene mine hører jo aldri på meg, så de triplet røra.  Vel, de tble utrolig mye Rosettbakkels.. Og alle ble perfekte”

Ut på ettermiddagen kom Niese og de to supre guttene jeg er så heldig å være “Gamle-tante” for.  De fikk være med å bake pepperkaker og fylle huset med liv. En skikkelig fin dag sammen med svært mange fra storfamilien.

Når sola for lengst hadde gått ned, og det i følge de små var natt, kunne jeg ta med meg fire fulle kakebokser og sette nesa hjemover.
Det var i går fremdeles november og jeg var ferdig med fem kakeslag.  Jeg har kjøpt godt over halvparten a julegavene og er godt i rute til jul.

Adventskalender….

I dag er det første desember. Første luke i adventskalenderen kan åpnes av små barnefingre.  Tindrende barneøyne stråler ved synet av pakkekalendere med 24 små pakker.

Jeg har ikke sittet oppe i natt og pakket inn72 små pakker, ungene er blitt store.
Men jeg husker de årene jeg gjorde det.  Med 3 barn blir det jo 72 pakker og selv om det kun var småting og jeg begynte å lete etter kalenderting allerede i oktober vardet vanskelig å komme i mål med nok ting, og samtidig unngå  å bli ruinert.

Da jeg var barn, en gang i forrige årtusen, var det 24 luker i en flat adventskalender, laget av to lag sammenlimt papp. Bak hver luke skjulte det seg nok en tegning med et religiøstinnhold. Jomfru Maria med barnet  i krybben ar bak luke nummer 24.
Noen år var det bittesmå sjokolader bak lukene. (Og det hendte man ble ferdig med luke 2 allerede rundt 5 desember…)

I går snakket jeg med en akkurat passe stor fyr jeg kjenner.  Han fortalte meg om adventskalenderen sin. Det var en “rampete” nisse kunne han fortelle meg.  Mammaen til den fine fyren forklarte at adventskalenderen var en sprellemann nisse, som spreller  med bein og armer ruller med øynene og rekker tunge når man drar i en snor.  En god gammeldags sjokolade-adventskalender. For meg virket det som om denne rampete nissen hadde samme magiske virkning på gutten jeg snakket med som hvilken som helst annen adventskalender.  Det viktigste med adventskalendere er vel nettopp og skape den magiske forventningen?

Hva slags type adventskalender en velger får være opp til den enkelte.  Men min oppfordring er å prøve å bruke adventstiden, førjulstiden, desember til å skape magiske øyeblikk, bygge opp om forventninger – ikke nødvendigvis forventninger til fjell av pakker, men til haugevis av kos.
Det mange trenger i dag hvor vi alle har alt – og mer til av materielle ting.  Er mer tid sammen. Mer kos. Flere gode opplevelser. Flere gode juleminner.

Gjør adventstiden magisk!