I går brukte jeg dagen på kommunestyre.  Det var en lang, og til tider frustrerende dag.  Da jeg kom hjem i går kveld hadde jeg i grunn fått dosen min av selvsikre menn overbevist om egen fortreffelighet. Jeg setter meg med en tekopp og klikker meg inn på noen av de faste bloggene jeg følger.  Fin avslutning på en lang og slitsom dag, tenkte jeg.

Denne bloggen er en av de jeg må innom hver dag.  Til min forundring så jeg at både perlebrett og strikketøy var lagt vekk, og at fokuset i stedet var flyttet til å sitte på hendene sine og å dele ut kaktuser.
Etter et par raske klikk innom en blogg og et kommentarfelt til skrudde jeg av PCn og gikk om mulig enda mer sliten og frustrert og la meg. Jeg er ikke synsk, men jeg var overbevist om hvilken blogg som atter kom til å trone på bloggtoppen i dag, og som en følge av det hvilken blogg det kom til å forventes at jeg kommenterer i dag.

Når jeg står opp i dag ser jeg selvsagt at jeg har rett. Drit i at livsgnisten har sloknet i øynene til Mamma på hjul, Kokkejævel skal slutte å blogge – og vips har han over 27.500 sidevisninger og en ekstra tusenlapp eller to tikker inn på kontoen hans om en måneds tid eller to.
Selv om jeg har mer lyst til å skrive om livsgnist som slukner, kaktuser eller pulsklokker så er det Kokkejævel sitt siste innlegg som jeg velger å skrive om.  Jeg kan jo ikke skuffe mine faste lesere – og alle de som i går klikket seg gjennom mine gamle innlegg og kom med kritiske kommentarer om min person eller interiøret i Drømmehuset på innlegg som er postet for lenge, lenge siden.

Når jeg leste innlegget til Kokkejævel var min første innskytelse at Dette har jeg lest før….
Jeg skriver Mitt siste blogginnlegg inn i søkefeltet på bloggen til Kokkejævel, og får på det søket opp at ganske riktig, dette har denne bloggeren skrevet opp til flere ganger før.
26. april 2021,  6. august 2021, 9. september 2021, og altså i går, 10. mars 2022.

Jeg finner ikke det innlegget til Kokkejævel som jeg leter etter. Det som minner enda mer om det innlegget han skrev i går enn disse tre. Jeg tar et nytt søk, irriterer meg over alle de ekstra klikkene jeg gir fyren, men dett er viktig for meg. På søket slutte å blogge får jeg opp innlegg fra 18. desember 2019, 2. februar 2021, 22. februar 2021, Men fremdeles har jeg ikke funnet det innlegget jeg tenker på.  Det kan jo hende at det er jeg som husker feil.

Til dere som sitter der med tårevåte kinn over at Kokkejævel skal slutte å blogge.  Tørk tårene, og les innlegget hans en gang til. Hele innlegget. For det finnes håp. Kokkejævel blir ikke helt borte fra blogg.

Hva oppskriftene mine angår, så vil jeg fortsatt poste dem her inne på bloggen inntil jeg får min egen kulinariske nettside opp og stå. Det vil ta litt tid, for det er sykt mye arbeid, og  jeg har en god del andre baller (og babyer) i luften, men det kommer forhåpentligvis i løpet av året.

Han kommer altså til å poste oppskrifter (og sikkert litt lun småprat) i det minste ut året. Han blir ikke helt borte.

Han kommer til, selv om han ikke skulle poste noen nye innlegg holde seg på bloggtoppen en god stund, og følgelig ruller det inn litt penger hver dag en stund til. Hvor mye er jo opp til fansen. Bare å klikke seg inn på gamle innlegg, og kronene ruller inn. Hvis du klikker deg inn på de 6 linkene  jeg har delt i dette innlegget for eksempel gir det Kokkejævel litt penger, ikke mye. Hvis alle mine lesere klikker seg inn på alle disse linkene har han til mat på bordet i dag og, både til seg og resten av familien.
Så til deg som er redd for at han skal sulte når han “mister en årslønn” på grunn av “det giftige, og til dels direkte ondsinnede, klimaet inne på selve plattformen fra enkelte medbloggere.” fortsett å klikk deg inn på bloggen hans. Les nye og gamle innlegg gang på gang.  Bestill reinhjerter og kakepynt fra nettbutikken hans og følg han på Instagram. Du har fremdeles en gyllen mulighet til å bidra til denne familien oppe i Alta sitt innkomme.

Hva jeg føler rundt at Kokkejævel slutter å blogge? (Hvis han nå virkelig gjør det denne gangen) Egentlig fint lite. Jeg synes det er bra for blogg som plattform at vi nå kanskje får et større mangfold på toppen av lista. Mer variasjon. At det ikke er den samme bloggen som dominerer dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år etter år.  Det tror jeg vil gagne konseptet.

Når det er sagt har jeg stor beundring for det Kokkejævel har fått til.  Han kom seg opp og frem på bloggtoppen på den tiden rosabloggene fremdeles dominerte.  Han kom på vixen, brukte “kjendisstatusen” til å få gitt ut kokebok, starte nettbutikk og ny kokebok.  Den tredje kokeboka er vel under produksjon. Det er bare å ta av seg hatten og gi han honnør for godt utført arbeid. Det står respekt av det.

Om jeg føler et stikk av dårlig samvittighet? Kokkejævels hint om medbloggere som har en giftig tone blir av mange tolket som et hint til blant annet meg. Jeg ser ordene kjerring i både en- og flertall blir nevnt i kommentarfeltet hans relativt mange ganger. Overhode ikke.

Lykke til videre Asbjørn!

.

I dag ble jeg ærlig og oppriktig glad da jeg bladde meg gjennom bloggtopplista på leiting etter det innlegget som ville inspirere og engasjere meg nok til at jeg kaster meg over tastaturet og fingrene hamrer løs.
Det er mange fine innlegg. Jeg liker å lese om vårplantene til Mamma på hjul, og blåveisen til Doc og Dask. Lar meg inspirere av kreativiteten til Vibbedille, grøsser av beretningene til Bunny om brannen i Drammen og drømmer meg bort ved å se Nina Spell levende sine feriebilder fra Mexico.  Men ingen av disse innleggene får meg til å hamre løs på tastaturet. Det er deres historier. Det er de som skal fortelle den.

Jeg kommer helt til plass nummer 20 og Aud Marit før jeg virkelig stopper opp. Eller stoppes.
Her er et innlegg, eller egentlig to, som flest mulig bør få med seg  – og spesielt de som har en viss interesse for politikk.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Les først dette innlegget her.

 Det er mitt første vaklende skritt inn på ett sted som heter mestringssenteret, det jeg gruer meg til er det ukjente.

I innlegget forteller Aud Marit om hvordan hun gruer seg til dett første møtet. Hvordan hun er redd for det ukjente.  Og hvordan denne redselen har preget henne i livet.  Jeg gjengir nok et sitat fra innlegget til Aud Marit.  Hun beskriver sine egne følelser langt bedre enn jeg kan.

Det som er på baksiden av den døra er jo det ukjente som er mest skremmende for meg, hvordan vil de som er der ta meg i mot blir jeg en ensom fisk som skal gå rundt i det bygget. Ja jeg føler meg som en ensom fisk som er kommet på land, og det er en følelse som jeg har stått i nesten hele livet.

Jeg tror ikke vi som ikke sliter med angst helt forstår hvor mye energi det koster Aud Marit og andre i hennes situasjon bare å gå inn den døra.  Hvor mye hun har brukt av tid og energi på å grue seg til det. Bare å møte opp på det møtet, ta det første vaklende skrittet, er en bragd. Gjøre noe hun virkelig gruer seg for.

Les så dette innlegget.
Aud Marit har vært på det møtet hun gruet seg så til.  Nå forteller hun leserne om hvordan møtet var.

den samtalen jeg hadde i dag var faktisk veldig bra,

Men det Aud Marit forteller mest om i dette siste innlegget er alt som skal skje. Alt hun skal være med på i tiden som kommer.  Mens hun i det første innlegget har fokus på hvordan hun gruer seg til å gå inn den døra til hvordan hun forteller at hun skal .  Hun nevner den ene aktiviteten etter den andre som hun skal vær med på, bake, lage lunsj, male, lære og hekle, yoga…..     Det skinner gjennom hvordan hun nå gleder seg til på ny og gå inn den døra. gleder seg til aktiviteter som ligger foran henne.
Å lese det innlegget gjorde meg så glad at jeg kjente tårene brenne i øyekroken.

Mestringssenteret i Kongsberg er et lavterskel tilbud for mennesker med lettere psykiske problemer slik jeg leser på Kongsberg kommunes hjemmesider.  Slike lavterskeltilbud er gull verdt for brukerne, og det er gull verdt for samfunnet. Slike lavterskeltilbud kan forhindre at mennesker utvikler mer alvorlige og kompliserte psykiske lidelser. I tillegg til at disse tilbudene gir livsglede til brukerne.

For halvannet år var jeg som politiker veldig engasjert i å redde vårt lavterskel tilbud til denne brukergruppen. Dere husker kanskje innleggene mine om Regnbuen? Jeg tapte den kampen. Ennå i dag kan jeg føle på klumpen i magen når jeg tenker på den saken. Var det noen som falt ut? Var det noen so ikke ble med videre når tilbudet ble fragmentert og splittet opp? Jeg vet ikke.

Vel, i dag er det på ny tid for kommunestyremøte. Nye saker jeg skal sloss for – eller i mot. Vi blogges.

Det er mye rart en får for seg når en går sånn hjemme og liksom “bare” er husmor.  I dag fikk jeg for meg at jeg skulle lage en “frukt-girlander” av noen sitroner.  Tenkte å pynte med litt gult nå som det går både mot vår og påske.

Jeg vil ikke si at jeg ble 100% fornøyd.  Sitronskivene ble litt mer brune enn gule etter et par timer i stekeovnen. De skal gå henge i kjøkkenvinduet en stund. Om det blir helt til påske er jeg mer usikker på….

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Vel, det ble i det minste en god sitronlukt på kjøkkenet. Friskt og vårlig det og….

I dag starter lønnsoppgjøret i offentlig sektor sier stemmen i radioen på kjøkkenbenken. Selvsagt stopper jeg opp i det jeg driver med og spisser ørene. Det snakkes om at i år ønsker man en reallønnsvekst. En lønnsvekst som er større enn prisveksten.

Med den prisveksten vi har sett i det siste, spesielt på drivstoff og strøm tilsier det et solid lønnsoppgjør.  Det er på tide. For enkelte sektorer, som for eksempel sykehusene og da radiografene har vi hatt lavere lønnsvekst enn prisveksten de to siste årene. Og har følgelig ført til en reallønnsnedgang. Altså denne gruppen har fått redusert kjøpekraft.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg kjenner jeg girer meg opp  blir engasjert. Lønnsoppgjøret. Vårens vakreste eventyr! I år kommer det til å bli tøffe forhandlinger og et tøfft oppgjør. 2 år med pandemi hvor enkelte grupper som radiografer, sykepleiere, lærere og  ansatte i barnehagene har hatt tøffe arbeidsdager. Unio-gruppene. Dette utfordrer frontfagsmodellen..   Å! Jeg kjenner det virkelig engasjerer!

For første gang på over 20 år er jeg ikke med på lønnsforhandlinger. Jeg vet jeg kommer til å savne det.

Jeg kunne skrevet om hva som kjennetegner en god mor i dag, om døden eller kommet med noen betraktninger om halal-kjøtt. Men det blogginnlegget som virkelig vekker min interesse i dag er en god del lengre nede på lista.

Innlegget som får kjerringa til å tenke “Å, så gøy!” ” Det vil jeg og gjøre!!!”  “Det kunne bli litt av et innlegg”, og jeg minnes med glede andre morsomme innlegg som Strikking på stranda. 
Men så kom jeg på at Gamle Gubben Grå drar på jobb hvert øyeblikk, vi rekker ikke å dra på fotografering før det.
Vi  kunne selvsagt vente til i ettermiddag, når arbeidsdagen er over.
Men så kom jeg til å tenke at det stort sett er is på vannene rundt her.  Is og snø.  Jeg er ingen isbader, og har ingen planer om å hugge hull i isen for å få til bildene slik jeg ønsker.

Men tenk så gøy om denne kjerringa kunne sprellet rundt i vannkanten på en innlandsfjord slik Nina sprell levende spreller rundt ett eller annet sted med en helt annen temperatur enn her.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Vel, dere får nøye dere med bilder fra den gang Gamle Gubben Grå forsøkte seg på “isbading” for noen år siden. Ikke like grasiøst som jeg ville ha løst oppgaven, men dog….
(I virkeligheten vasset han ut for å redde en av hundene våre som sto ute på en stein i isvannet og ikke fant ut hvordan han skulle komme seg tilbake. Hunden, altså. Ikke Gubben)

I dag var det Aud Marit som fikk meg til å stoppe opp på min lesing nedover bloggtopplista for å finne et passende tema for dagens første innlegg.
Hun har deltatt i Bunnys utfordring og delt et bilde av hunden sin Elvis.

Bilder av hunder og andre dyr er søte, men jeg er ikke en slik som klikker inn på søte dyr eller koser mg med å sitte å se katte- og hundevideoer på nett.  Det er derfor ikke bilde av hunden men mer et avsnitt i teksten som vekker følelser i meg. Følelser og litt refleksjon.
Hunden til Aud Marit sovnet inn etter et langt og godt hundeliv for et par år siden.  Aud Marit har ingen planer om å skaffe seg ny hund. Hun skriver:

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Savner Elvis gutten min veldig, her blir det ingen ny hund eller andre dyr selv om jeg savner å ha ett levende vesen å ta vare på. Men for min del så  har jeg ikke økonomi til å ha dyr, så jeg låner andres når de trenger noen til å ta vare på hunden eller katten sin.
Det er vondt men slik er det bare, det var mye selskap å ha ett dyr.

Jeg forstår hennes økonomiske prioriteringer. For det koster selvsagt å ha dyr.  Pengenytt har beregnet at man må beregne rundt en tusenlapp i måneden på det å ha hund. Tusen kroner i måneden er mye penger for mange.

Samtidig synes jeg det er utrolig trist at det finnes folk som hadde hatt nytte og glede av et dyr ikke har råd til det.  Eller at vi som samfunn ikke tar oss råd til at Aud Marit, og andre i hennes situasjon kan ha dyr.

Hvis man ser på hva det å ha et dyr betyr for den psykiske helsen til mange tror jeg det kan være en god investering i folkehelse.
Når man har et dyr har man en god grunn til å komme seg opp om morgenen. Noen er avhengig av at en står opp. Et dyr trenger mosjon, og da kommer man seg ut. En hund gjør dørstokkmila utrolig mye kortere.   Man kommer og lettere i prat med folk en møter på sin vei.  Veksler noen ord med en annen hundeeier, eller en far på tur med små barn som vil hilse på hunden.

Et dyr motvirker ensomhet. Og et dyr kan helt klart motvirke depresjon og angst. Jeg tror at et dyr ofte kan redusere bruken av så vell smertestillende som antidepressiva.

Kort sagt tror jeg det å ha et dyr å ta seg av kan gi bedre livskvalitet for mange som trenger det sårt.

Jeg vet ikke hvordan reglene er. Jeg klarer ikke å google meg til det, og finner ut etter litt tankevirksomhet at det er greit.  For jeg mener ikke at man automatisk skal få mer i trygd eller andre ytelser om man har en hund, eller anskaffer seg en katt. Det kan gi enkelte motivasjon til å skaffe seg et dyr på helt feil grunnlag.
Dyret blir kun et middel for å oppnå bedre økonomi.
Jeg tenker det må gjøres individuelle skjønn, og mulig gjøres det i dag. Jeg vet ikke.

Det jeg ønsker meg er vel mer at de man ser kunne vær tjent med det, hvor det ville ha et merkbart utslag på livskvaliteten ville det å ha et dyr bli sett på som en del av behandlingen. en del av tilbudet fra det offentlige.
Akkurat som man kan få trening på grønn resept burde man kunne få støtte til å ha dyr på samme måte.

Jeg googler litt mer og ser at jeg ikke er alene om å tenke sånn.  I artikkelen Drømmer om hund på blå resept fra Aftenposten tilbake i 2008 kan du lese følgende historie;

Puddelen Maya åpner livet.

Under frodige trekroner i Sandvika utenfor Oslo spaserer Maya og Ellen Brodtkorb. Her kan de to vandre i timevis. Før Maya kom til Ellen, turde 29-åringen knapt gå utenfor døren. To minutter ute var nok, før paranoid skrekk for at noen fulgte etter henne, eller ville henne vondt, jaget henne hjem igjen. Så kom Maya. De to var ute 20 minutter allerede første dagen. Mange år med mobbing og utfrysing på skolen tæret på Ellen Brodtkorbs psykiske helse. Da hun var 14 år, var hun deprimert, hadde angst, skolevegring, og gråt mye. Siden har hun vært innlagt på psykiatrisk sykehus flere ganger. Barndommens puddel gjorde livet utholdelig. – Pippi reddet meg, sier hun om sin første hund. Den hjalp henne å være ute blant folk. Men den ble gammel og døde. Ellen isolerte seg mer og mer. Ellens lidelse gjør at hun kan føle mennesker har skjulte motiver, med doble bunner i ord og setninger. – Maya har lært meg at det går an å ta en uforpliktende samtale uten å være paranoid. Pudler er som en magnet på andre mennesker, smiler hun. – Maya løfter meg også i dagliglivets gjøremål. Hun trenger søvn, kanskje jeg også skal gå og legge meg. Hun trenger mat, selv om jeg ikke har lyst til å lage middag. Hun har en eksempel-effekt. Og jeg tar styring, i stedet for at sykdommen styrer meg. Maya drar meg ut av det psykiske fokuset, dynamisk omprogrammering, kaller jeg det. Støtteapparatet er helt fantastisk. Men de er ikke så gode som Maya.

En by uten et yrende menneskeliv er trist.  En by trenger butikker  kaffeer og andre arbeidsplasser for å  være levende. Og først og fremst trenger rn by mennesker.  Slik er det med bloggplatformer også. Den trenger mennesker, lesere og bloggere.

Akkurat som det i byen er tilreisende og de som jobber og eller bor der som bruker byen er  bloggere gjerne også lesere.  Man skriver egne innlegg og leser andres. Akkurat som man handler i butikkene selv om man jobber på kaffeen.

Jeg tror at det er mangfoldet i byene dom skaper byene. At ikke alle tiltrekkes av den samme kaffeen eller den samme blomsterbutikken. Den ene liker det hippe sushi-stedet  En annen foretrekker det gamle konditori på hjørnet.

Selvsagt finnes det forretninger eller kaffeer som drar kunder til byen i større grad enn andre   For eksempel store kjøpesenter som kan skilte med  omsetningstall de små forretningene rundt torget bare kan drømme om. Akkurat som de minste bloggene aldri vil få så mange lesere og sidevisninger som de bloggene som drar flere titusener av lesere og sidevisninger hver dag.

Men hvilke forretninger er det vi savner hvis de blir borte? Hva er med på å gi byen sjel? Er ikke det alle de små butikkene rundt torget. De som ikke er kjedebutikker som du finner maken av i en hver by og på et hvert kjøpesenter. Det er og de vi dras mot og oppdager skatter i når vi er på reise.

Byer, og bloggportaler trenger mangfold. Det vil alltid være blogger som drar flere lesere til blogg enn andre. Men det er mangfoldet av blogger, det at de fleste kan finne noe som appellerer akkurat til dem som gjør at bloggportaler får lesere.

Som blogger synes jeg man bør behandle leserne sine med respekt og svare på kommentarer de legger igjen i kommentarfeltet.  Men siden jeg ikke får så mange spørsmål i kommentarfeltet mitt “låner” jeg spørsmålene Martine Halvs svarer på i sitt siste blogginnlegg, og svarer på de ut i fra mitt kjerring-ståsted.

Hvordan har du det?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tar en slurk av kaffekoppen og reflekterer over spørsmålet. Kjenner litt sånn skikkelig etter. Hvordan har jeg det, egentlig?

Sånn rent fysisk har jeg alle vondtene mine. Det murer i ryggen, verker i kneet, er ømt nede i ankelen, og så har jeg ligget litt  feil slik at det er litt stivt og ubehagelig i høyre skulder. Det med skuldra løser seg nok opp bar jeg kommer ordentlig i gang med dagen. De andre vondtene har jeg på en måte lært meg å leve med.

Men hvordan har jeg det, egentlig? Jeg er jo mer enn en litt sliten kropp.
Når jeg kjenner godt etter kommer sorgen over at jeg har mistet det hektiske livet jeg elsket.  Jeg leverte mitt første meldekort i går. Det innebar en nederlagsfølelse. Jeg har alltid klart meg selv økonomisk uten bistand fra det offentlige.

Lar jeg tankene på det jeg har mistet og nederlaget jeg føler ved å ikke klarer å være økonomisk uavhengig av støtte få overtaket er veien kort til sofaen og pelspleddet. Til å grave seg ned i egen selvmedlidenhet. Spe på med en kropp full av vondter og så kan jeg bli liggende der en stund.
Men det gagner ingen om jeg ligger der og velter meg i min egen selvmedlidenhet. Aller minst meg selv.

Svaret på spørsmålet er: Jeg forsøker å skape meg et liv som er best mulig ut fra de forutsetningene jeg har.

Har det skjedd noe med deg og GGG?

Skjedd noe???  Det er sjelden forholdet blir bragt til nye høyder etter over 30 års samliv….
Han tøfla rundt her i den rutete flanellspysjamasen sin for litt siden….

Har du ansatt noen nå?

Du må ha misforstått ett eller annet. Jeg skal ikke ansette noen. Jeg ønsker at noen skal ansette meg. Jg er arbeidssøker, ikke arbeidsgiver.

Hvor er de bra treningstrusene du pleier å prate om fra?

Har jeg prata om treningstruser???? Finnes det virkelig egne truser for trening??  Det var mer enn jeg visste. Jeg har hørt om trenings-bh.  Investerte i en selv til treningsleiren, og var veldig fornøyd med den. Men treningstruser???

En truse som er skapt for trening og laget i et teknisk materiale utgjør en stor forskjell hva gjelder fukttransport og komfort når du trener, hvis man sammenligner med en vanlig truse i bomull. Treningstruser er spesielt utformet med en passform som egner seg for trening, og kommer derfor ikke til å gnage eller skape unødig friksjon. Du slipper dermed å bry deg om hvordan trusa sitter, og kan bare fokusere på treningen!

Vel, jeg må innrømme at når jeg ble “pisket rundt” på treningsleiren var hvordan trusa satt ikke det jeg ofret en tanke.

Skal du ikke tilbake til LA nå som du får kontor osv?

Har aldri vært i LA:
Har ingen planer om eget kontor.

Hvor skal dere bo neste sesong?

Jeg føler meg rimelig sikker på at Gamle Gubben Grå (GGG) og jeg skal bo i Drømmehuset en god stund til.

Jeg trenger dine beste tips fra Sinful. Hva er de?

Ja da spør du jammen meg rett kjerring.
Før jeg kan svare deg på det må jeg finne ut hva Sinful er.
Når kjerringa så googler og finner ut det blir hun litt sånn hektisk rød i kinnene mens hun desperat forsøker å klikke seg ut av siden før GGG finner ut hva slags sider hun sitter og surfer på.  Sinful er en erotisk nettbutikk….

Hva skal dere gjøre med leiligheten dere bor i nå når den andre er klar?

Vi bor i Drømmehuset. Ingen leilighet. Og her har vi tenkt å bo en god stund.
Hvis og når vi bytter bolig må vi nok selge Drømmehuset for å finansiere kjøp av ny bolig.

Hva skjer med YouTube?

Jeg tror det fremdeles er svært, svært lenge til du finner denne kjerringa på  Youtube.

Hvordan går det med nesa etter inngrepet? 

Nesa mi har det bra, og har ikke vært utsatt for noen inngrep.

Hva skjer med GUTS?

Hva er GUTS??
Jeg googler og finner ut at GUTS kan være så mangt. Siden det er Martine Halvorsen spørsmålene gjelder er det nok klesmerke hennes det er snakk om..
En liten stund  leker jeg med ideen om jeg kanskje skulle starte eget klesmerke. Lage min egen kolleksjon på alt fra ullgensere til treningstruser, men så slår jeg det fra meg.  Tror liksom ikke Kjerring-klær ville være et merke som virkelig to av. Eller ville du føle deg fristet til å bestille en 5-pack med Kjerring-truser? 

Hvor kjøper du de fine strikkede/stripete genserne dine?

Jeg tror ikke jeg har et eneste klesplagg med horisontale striper. Er liksom ikke det mest kledelige for ei diger dundre på over hundre.
Men strikkejakka jeg har på meg har jeg kjøpt på b-young. Elsker den jakka!

For helt å forstå dette innlegget må du gå inn på innlegget  Noen tanker…… som  jeg skrev 22. februar, og lese den kommentaren som ble lagt igjen der i dag.
Jeg vet dette kan virke som tidenes dårligste clickbait, men det er jo opp til deg om du er så nysgjerrig at du velger å klikke deg inn, ikke sant?

På vei hjem fra  bøkeskogen i går svingte vi nedom Karljohansvern i Horten. Man kan jo ta med seg flere av Vestfolds perler når man først er på de kanter. Karljohansvern er en tidligere orlogsstasjon og et nedlagt skipsverft. Verftsområdet er gjort om til næringspark, og er nå åpnet for allmennheten.

Vi vandretcrundt på området og trakk inn historien. Både ved å lese på plakater som var slått opp på området, og ved å studere omgivelsene. En del av ett av byggene ble tydeligvis brukt til øvingslokale  og lystig musikk akkompagnerte vandringen vår.

Vi kom til Horten såsent st fotomuseet var stengt, men hele området er et mekka for fotinteresserte mennesker som meg. Nok av fine motiv.

Både rød teglstein og blikkstille vannflater er yndet motiv for meg. Når jeg kan kombinere de…

Plutselig lajeg merke til at himmelen ble rød  og at det ville bli en nydelig solnedgang. Jeg fortet meg ut av selve veftsområde og ned til kai-kanten.  Dette kunne det bli noen flotte bilder av.

Og gjett om jeg var heldig! Snakk om å være på rett tid til rett sted!

Jeg tror jeg bare lar bildene tale for seg!