I dag har jeg hentet frem en kanon.  De som kjenner litt til denne bloggen vet at da har jeg et sterkt budskap å komme med, og at jeg i den anledning ikke sparer på kruttet. Som vanlig er det ordet som er mitt våpen. Kanonen er bare en illustrasjon, og for å vekke oppmerksomheten til leseren.

For når jeg jobber meg nedover på bloggtoppen i dag, hopper raskt over stive kjerringer, tørka reinhjerter og en hel haug med perler før innlegget til Ida Wulff   får meg til å stoppe opp. Det vekker nabokjerringa i meg.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Når Ida Wulff skriver at hun får dårlig samvittighet for å sette barn til verden, ja da er det på tide at noen og hver av oss stopper opp. Jeg tror ikke Ida Wulff er alene om de følelsene. Det gjør meg trist, og sint.

Husker dere Gro Harlem Brundtland snakket om nabokjerringa? Nabokjerringa som ser hva som skjer og kjefter på andres unger når det er på sin plass. Nabokjerringa som bryr seg og tar grep.
Siden Norge er nabolandet til Russland og jeg er ei kjerring, så er jeg på en måte nabokjerringa til Putin.
Som ei god nabokjerring er det da min plikt å si i fra på en klar og tydelig måte at nå er nok nok!

I gamle dager, da konger og keisere førte sine menn i krig var det muligens heroisk og tøft. Når kongen red først i angrepet og selv sloss ved fronten med fare for eget liv. Men å sende unge menn og kvinner i døden mens en selv sitter trygt og godt i en bunker flere hundre mil unna…. Ei feig rotte som gjemmer seg i hullet sitt og lar uskyldige mennesker i eget og andres land dø for at Putin skal oppnå en uoppnåelig fantasi om å gjenerobre Russland slik det en gang var og skape seg et tsar-rike.

Selv Putin ser det urimelige i det.  Hvis ikke hadde han vel vært tøff nok til å forklare soldatene sine at det var hans drøm om det stor-russiske riket de var ute og kriget for. Ikke fortalt de løgner, som at det bare er en øvelse eller at Ukrainas ledelse er narkomane nazister. 

Når en narsissist med drøm om egen storhet kaller en jøde for nazist….
Ja de fleste ser at det er så urimelig at det grenser til det komiske.

Eller kanskje mer tragisk enn komisk. Krig er ikke komisk, krig er bare trist.

En gal mann sitter med fingeren på den røde knappen jeg trodde var stuet vekk innerst i boden for godt av Gorbatsjov og glasnost en gang i slutten av forrige århundre. Sitter og holder en hel verden i endeløs spenning, kommer han til å trykke på knappen? Kommer han til å bruke atomvåpen? Kommer han til å starte tredje verdenskrig?

Frykten vi alle føler er så sterk at unge mødre som Ida Wulff får dårlig samvittighet for å sette barn til verden.

Det er ikke Ida Wulff som burde ha dårlig samvittighet. Det er det Vladimir Putin som burde ha.  Ikke for barna som blir født, men for barna som blir drept, for barna som lever i frykt og for barna som mister sine kjære.

Jeg tror ikke Putin har dårlig samvittighet.
Jeg tror ikke han bryr seg om den sorg, frykt og død hans ønske om egen makt, egen storhet påfører andre.
Så når Putin ikke bryr seg om oss, hvorfor skal vi bry oss om Putin?
Hvorfor skal russiske soldater gå i krig og sloss for en leder som ikke bryr seg om dem?
Hvis vi alle krabber inn i hulene våre og frykter morgendagen, har ikke da den gale mannen vunnet? Styrer ikke han da livene våre slik han ønsker å styre det stor-russiske riket eller muligens hele Eurasia? Har ikke han da vunnet?

Gamle Gubben Grå har kjøpt jod-tabletter. Jeg har sjekket hvor nærmeste tilfluktsrom er. Som gamle speidere er vi beredt, alltid beredt.  Men jeg nekter å la en 70 år gammel mann med litt for høye tanker om seg selv begrense hverdagen min. Han kan sitte nede i den mørke bunkeren sin med fingeren hvor han vil for meg. Jeg vil heller nyte vårsola og gjøre hyggelige ting med folk jeg er glad i.

Jeg er bare ei kjerring fra Hønefoss. Jeg kan ikke forhindre tredje verdenskrig. Jeg kan ikke stoppe soldater, tanks eller krigsfly. Jeg kan ikke stoppe en gal mann fra å bruke atomvåpen.
Men jeg kan gjøre noe med den frykten han skaper i meg.  Jeg kan velge å ikke l den styre livet mitt.

Forrige mandag delte Margrethe på bloggen Ut I friluft bilder fra bøkeskogen i Larvik. Det var brun skogsbunn uten snev av snø og is så langt man kunne se.  De bildene gjorde noe med meg her jeg vandret rundt på islagte veier hvor snøen dekker plen så vel som skogsbunn.  Jeg ble sittende å se lenge på de bildene. Jeg lengter så etter vår!

Senere samme dag var jeg ute og gikk tur i min “bøkeskog”, eller furuskog da. Det var ikke mye bar mark å se, ennå var det langt til vår her oppe på Hønefoss.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg klarte ikke å glemme bildene til Margrethe av våren i bøkeskogen.  Jeg vil og ha vår…

Hvis Muhammed ikke kan komme til berget, får berget ta en tur til Muhammed sa min gamle Grandtante en gang. Et godt motto synes jeg, selv om grandtante Emma mente det ironisk. Så når våren ikke vil komme til meg, får jeg ta en tur til våren!

Så i dag tok jeg med meg Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua og satte kursen mot Larvik og bøkeskogen.

I dag har jeg virkelig kost meg. Vandret rundt på barmark i den ærverdige bøkeskogen. Et virkelig flott sted.  Sett ut over blått hav. Kjent sola varme.

Charlie Chihuahua satte nok nesten like mye pris på bar mark og vår som det jeg gjorde. Bøkeskogen var full av mange spennende lukter.  Vi vandret rundt i bøkeskogen I flere timer  og koste oss med vår og vårvær.

Mye frisk luft og bevegelse gjør en sulten. Dette hadde vi forutsett og hadde selvsagt med ryggsekk og niste. I dag ble det lunsj ute i solen på en benk I bøkeskogen.  Og niste, ja den hadde jeg fått i posten fra Margrethe, dama bak bloggen Ut I friluft Hun som lokket meg til Larvik og bøkeskogen med de flotte bildene på mandag.

Jeg tok med suppa og sjokoladen tilbake til Larvik  og nøt de på en benk I sola i bøkeskogen. Takk for ideen til en fin tur, og takk for lunsjen!

Forekomsten av ALS har økt markant i Norge de siste tiårene. Hvert år får 150 personer i Norge den fryktede diagnosen amyotrofisk lateral sklerose, eller ALS. Den fører til muskelsvinn, fordi hjerneceller som sender signaler fra hjernen til musklene, blir ødelagt. Årsakene til sykdommen er uklare. Og det finnes ingen behandling som kurerer den. Antallet som får diagnosen har doblet seg siden 1950-tallet. For kvinner har det vært en økning på 140%.

De fleste her på blogg følger vel Vivian, Mamma på hjul, og har via henne fått kjennskap til sykdommen. Hun er ikke alene om sin skjebne.

Jeg hørte første gang om sykdommen på 90-tallet da en kollega fikk diagnosen.  Jeg så hvordan hun først mistet kraften i fingrene og hendene. Spurte om vi kunne skrive navnet hennes for henne når kort til kollegaer som skulle slutte eller gifte seg ble sendt rundt for at alle kunne signere. Jeg husker at stemmen ble mer snøvlete, og at folk som ikke visste at hun var syk hvisket om at hun var full….

Jeg husker hun fortalte meg at sykdommen kom til å føre til at hun ble kvalt i sitt eget spytt fordi hun ikke ville ha muskelkraft til å svelge spyttet.  Jeg husker at jeg satt stille og knuget telefonrøret under den samtalen. Husker at jeg ikke visste hva jeg skulle si. For hva sier man for å trøste en som kommer med en slik opplysning?

I våres fikk jeg høre at en bekjent hadde fått ALS-diagnosen.  Jeg husker hvordan hjertet sank i brystet mitt. Den sykdommen er en grusom skjebne.  I høst fikk jeg vite at hun ikke hadde overlevd sommeren.

ALS er en sjelden sykdom, men ikke så sjelden at det er utenkelig at det kan ramme deg eller noen du er glad i.

God morgen!
Jeg er på 8. plass i dag, og følgelig i godt humør.
Ikke behøvde jeg bevege meg langt nedover blogglista før jeg fant et innlegg som engasjerte meg heller.

Vivian, bloggeren bak Mamma på hjul, vil få til et fakkeltog, kulturarrangement for å få fokus på ALS.  En reprise, men i litt større skala enn det hun arrangerte i 2019. Hun ber om hjelp til det. Og vi er mange som vil hjelpen hver på vår måte.  Dette må vi få til!!  Er det noen flere, gjerne fra Bergen, som vil hjelpe til er det bare å melde seg på mail til Vivian. [email protected]

Men min utfordring går ikke på et arrangement litt frem i tid.
Min utfordring til deg er her og nå – eller når du har tid.
La oss bruke blogg til noe fornuftig. Til noe mer enn å skrive om påskepynt og flyvende griser.

Lag et innlegg om ALS. 

Hvordan du løser den utfordringen er opp til deg.  Vi er alle kreative hver på vår måte. Tekst, bilder, fakta, følelser, humor, alvor….

Poenget er å skape blest og engasjement rundt ALS her på blogg.  Blir du med?

(Mitt eget bidrag kommer senere i dag.)

I går var jeg ute og kjøpte julepynt så hva er mer naturlig enn at jeg begynte å tenke på påskepynt i dag?  Mens folk pynter hjemmene sine med nisser og juletrær allerede i slutten av november. For så å kaste ut julepynten så fort julenissen har forlatt åstedet, tar folk det mer rolig når det gjelder påskepynt. Men jeg har lært av bitter erfaring at også her gjelder det å være litt tidlig ute.  Det kan du lese om her. Når kjøper påskeharen påskeeggene sine?

Vel, mens noen sitter og limer en og en perle på isopor-kuler og bruker evigheter på hver kylling, gjør jeg det litt enklere. En glassboks med lokk ble fylt med små sjokoladeegg i fargerikt sølvpapir. Må nok ha litt flere for helt å få den effekten jeg ønsket. Det er vel en måneds tid til påske, så det skulle vel kunne la seg ordne. Det er ikke alltid så mye som skal til for å skape påskestemning.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg prøvesmakte og påske marsipanen. Du vet de påskeeggene fra Nidar med frø på.  Det smakte perfekt! (Men for å være helt sikker  er det mulig jeg må prøvesmake ett til eller to i god tid før påske).

Til jul i år hadde jeg for en gang skyld ønskeliste. Så når ungene spurte kom jeg med gode eller mindre gode forslag. Mange av ønskene dukket opp under treet. Både treningsball og pledd med ermer og hette. Ja det fikk jeg faktisk to av. Utrolig kjekt, og de har blitt brukt nesten hver eneste dag siden.

Men én ting fikk jeg ikke. Gris med vinger. Jeg tror muligens ikke resten av familien tok meg helt på alvor når jeg sa at det var er ønske, eller at de trodde det ble lett å finne. Jeg prøvde å forklare dem hvor de skulle lete.  Men av en eller annen grunn virket det som om de lukket ørene når jeg etter et glass rødvin eller to begynte å fabulere om griser med vinger.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Selvgjort er velgjort er del noe som heter. Så da jeg var på de kanter i går stakk jeg like godt innom Martinsen for å se om de fremdeles hadde disse kjempesøte grisene med vinger.

Det hadde de!!!!

Neste problem var åbestemme seg for om jeg ville ha en I terracotta, eller I hvitt.  Det var ikke helt enkelt. Løsningen ble Ja takk  begge deler!!

Denne søte i terrakotta fikk plass på bordet på trammen, og den hvite broren står ved peisen i stua. De kostet 59, – kr. stykket noe jeg synes er rå- billig for griser med vinger.

For meg har griser med vinger en helt egen betydning.

Når jeg var barn og kanskje var litt vel intens i mine ønsker om det uoppnåelige, eller på annen måte maste litt mye om noe jeg ønsket at kunne skje. Alt fra fantasirike utgreiinga om at hvis bare  dersom atte da  til noe enklere men muligens like usansynlig som Hvis jeg bare får den ttingen så skal jeg aldri be om noe mer i hele mitt liv..  så pleide Mammas svar ofte å være: Hvis grisen hadde vinger så kunne den fly.

Nå har jeg fått meg to griser med vinger. Om de kan fly, er jeg mer usikker på.  Men klarer de det  må det bety at det uoppnåelige er mulig. Jeg synes det er en god start på veien mot å nå det uoppnåelige å ha skaffet seg griser med vinger.

I dag startet jeg dagen med å lese et blogginnlegg som fikk et par tårer til å renne stille nedover kinnene mine. Vibbedille beskriver så utrolig godt hvordan jeg har det i dette innlegget her.

Du verker over alt uten å ha løpt maraton

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du kjenner du er rasende innvendig, du orker ikke mer, ikke mer lyder, du vil bare være i ro-
Ha det stille! 

 Du trenger lading! Ja rett og slett opplading!

Det er vanskelig å forklare og når du prøver tar du gjerne til tårene, du blir sint og etterpå får du beskjed om å roe deg ned! 

Du er så sterk får du høre

…gå å sov så føler du deg bedre…

Og så skriver hun om dårlig samvittighet og det og sette foten ned og si Nei.

Jeg har blitt flinkere til å si nei.  Der er jeg i grunn litt stolt av meg selv.  For det har kostet mye å komme dit jeg er i dag hvor jeg prioriterer meg selv og mine egne behov.  Kanskje har de ikke første prioritet. Men jeg har prioritert meg selv godt oppover på lista. Jeg måtte det.

Men den dårlige samvittigheten…..
Den sliter jeg med.  For jeg burde jo ha gjort mer her hjemme, stilt opp mer for de som trenger meg, trent mer, gjort mer, orket mer…  lista på ting jeg føler dårlig samvittighet for er nesten utømmelig.

Vibbedille skriver ikke om nederlagsfølelsen og sorgen.
Sorgen over at jeg ikke lenger er en del av det hektiske livet jeg elsket.
Nederlagsfølelsen over at jeg ikke klarte å stå i det. Ikke klarte å bite tenna sammen, krumme nakken og stå på litt til.
Selv om jeg vet at jeg måtte gire ned, ta alle de grepene jeg har tatt, så føler jeg på nederlagsfølelsen av å måtte gi opp. Selv om jeg vet jeg har tatt de riktige valgene så føler jeg på nederlag ved at jeg måtte ta de valgene.

Sliten – ikke det samme som psyk har Vibbedille kalt innlegget sitt.
Jeg reflekterer litt over tittelen.  Jeg vet ikke om jeg er enig med henne, eller mulig jeg tolker overskriften feil.  Jeg er sliten, eller utbrent som jeg velger å kalle det.  Det gir seg utslag i en hel del fysiske plager, og kroppen min er nok og fysisk slitt og har sine skavanker som og er en del av bildet. Men slik sliten som Vibbedille beskriver er ikke god-sliten, slik man blir etter en lang arbeidsdag, en lang skitur eller ei skikkelig treningsøkt. Slik slitenhet Vibbeille beskriver stikker dypere enn det. Går mer på hele deg, og er det ikke da mer psykisk enn fysisk?

Psykologen John Petter Fagerhaug har skrevet en artikkel jeg synes sier mye fornuftig. Utbrenthet er en løsning skriver han.  Sykdommer kan være forsvarsmekanismer, opplevde problemer kan være løsninger. Utbrenthet er også en løsning, der kroppen tvinger oss til å gjøre noe nødvendig. 

Stress betyr påkjenning eller belastning (Store norske leksikon), en belastning som kommer av aktivitet. Så lenge vi lever er vi alltid i en eller annen form for aktivitet, som betyr at vi alltid er i en eller annen form for belastning.
Det betyr også at positivt stress, trening, engasjement i noe meningsfullt eller lystbetont og jakten på de positive tankene, som mange anbefaler, også er aktivitet, belastning og stress. Det dreier seg altså ikke om at noe er stress, og at noe annet ikke er det. Det dreier seg om grad av stress eller belastning, ikke enten eller.
For mye aktivitet er for mye aktivitet, punktum. Uansett om den er bra eller dårlig, positiv eller negativ, lystbetont eller pliktoppfyllende, fysisk eller psykisk. Summen av aktivitet over lang tid skaper slitenhet, uansett om den er positiv eller negativ.

Aktivitet fører til slitenhet, slitenhet starter kroppens forsvarsmekanismer som vi kjenner som utbrenthet, og i mang tilfeller depresjon, og enkelte ganger angst eller andre diagnoser.
Er man sliten nok setter kroppens egne løsninger inn. Presser man seg for langt kan det sannsynligvis gi biologiske skader. Men kroppen er et under, den stopper oss vanligvis før det er for sent, den vet at det er bedre å møte «veggen» enn graven.

Jeg har kommet til den erkjennelsen at det var det som skjedde i mitt tilfelle. Kroppen sa stopp, jeg fikk alle vondtene og selv om jeg gang på gang karret meg tilbake sa det til slutt stopp. Heldigvis stoppet kroppen meg når jeg bare møtte veggen og ikke graven.

Jeg fortsetter med å sitere fra Fagerhaugs artikkel.

Mye aktivitet føles som om det gir mer aktivitet. Men aktivitet uten det motsatte skaper en negativ spiral som ender hos behandler, NAV eller i sin ytterste konsekvens: kirkegården. Er du sliten nok gir mer aktivitet «kredittkort» effekten. Du bruker noe du ikke har, eller du går på reservetanken.

En måte å se det på er at utbrenthet dreier seg om mental slitenhet som forankrer seg i det fysiske. Når vi blir slitne nok sender hjernen «stopp» signaler til kroppen.
Kroppen sier fra mer og mer til vi lytter og gjør noe med det.

Jeg tror vi er slitne både fysisk og psykisk.  Om det går unner begrepet psykisk syk er ikke så viktig for meg. Det som er viktig for meg er at det ikke “går over” bare jeg ignorerer slitenheten. Det som er viktig for meg er å få folk, ikke minst meg selv, til å forstå at det ikke bare er “å ta seg sammen”.

Takk, Vibbedille, for et viktig innlegg!

Til og med i Drømmehuset er nå det meste av julepynt ryddet vekk.  Jeg ser et par nisser på et par cm begynner å stikke frem fra snøskavlen på en av verandakassene, og her om dagen fant jeg en nisse som hadde gjemt seg innerst i en litt bortgjemt krok. Men ellers tror jeg det meste er pakket vekk nå.

Så i dag dro denne kjerringa ut og kjøpte julepynt! Jepp! Du leste riktig. Julepynt-shopping i mars. For like sikkert som vinter blir til vår kommer det nok og en ny jul. Og den jula håper jeg det er jeg og ikke regjeringen som bestemmer hvor mange som kan samles rundt middagsbordet her i Drømmehuset. Den jula skal jeg ha alt på stell, og da lønner det seg å starte tidlig. Som med julepynt-shopping i mars.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En annen smart ting er at julepynt er så mye rimeligere i mars enn i november og starten av desember.  Disse julekulene fra Hadeland Glassverk har jeg ønsket meg siden jeg så de første gangen i høst en gang. Jeg synes de er like fine nå, og sikkert også til jul både i år og mange, mange år fremover.

Så i dag tok jeg en liten tur over Eggemoen og til Jevnaker og Hadeland Glassverk og fikk med meg disse skjønnheten hjem. Kaffe-latte og kanelboller på bakeriet ble det og.

Her om dagen gikk jeg tur oppe i Haug, rett utenfor Hønefoss.  Da jeg passerte Klækken Hotell la jeg merke til bautaen på bildet.  Og da gikk det som det ofte går når denne kjerringa finner noe hun ikke helt klarer å plassere, hjernevinningene begynner å surre. For hvem var egentlig denne E. M. Færden? Hvorfor har han fått en bauta?

Jeg vet at det er ei gate i sentrum av Hønefoss som heter Kandidat Færdens vei. Han har altså både en bauta og en gate oppkalt av seg. Han må jo ha utretta noe stort og viktig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Litt googling må til.

Etter litt lesing har jeg dannet meg et noenlunde bilde, selv om det er noen hull.

Klækken hotell, tidligere Klækken Turisthotell, ble staret som skysstasjon og gjestgiveri i 1833 da eieren av gården Øvre Klækken, Thor Andersen Færden fikk bevilling til slik drift på gården. Gjestgiverivirksomheten ble lagt ned i 1872.  Senere var Klækken, i årene 1890 til 1893, 1906 til 1909 og 1915 til 1920  et av tilholdsstedene for Buskerud Nedre Amtsskole der Thor Andersen Færdens sønn, Engebret Moe Færden var bestyrer fra 1877 til sin død i 1920.

Engebret Moe Færden, Kandidat Færden, var altså lærer, bestyrer på en amtskole i 43 år. Fra han var 28 til han døde 71 år gammel.  Det er lett å se at denne amtskolen var hans livsgjerning.

Han vokste opp på Klækken. Det et nok derfor bautaen står akkurat her. Jeg vet og at en av spisesalene på hotellet har fått navn etter han. Der kan du og se portrettet hans, samt skreppa og stokken.

Men hva var egentlig en amtskole? 

Amtskolene var et skoleslag som ble opprettet ved stortingsvedtak i 1875. Det var et tilbud om allmennopplæring for ungdom og bygde på grunnskolen.  Amtsskolane var ment som en motvekt mot de grundtvigianske og venstreinfluerte folkehøgskolene. Det gjaldt både pedagogisk og ideologisk. Amtsskolane la større vekt på kunnskapslæring, eksamen og karakterar. I den første tiden var de preget av politisk og religiøs konservatisme.

Den første amtsskolen i Buskerud ble opprettet i januar 1876 med Eiker som vertskommune, og skolen ble holdt i Storstua (“Riddersalen”) på gården Fossesholm. Da det året etter ble opprettet en amtsskole også i Sigdal, fikk skolen på Fossesholm navnet Buskerud Nedre Amtsskole.

Buskerud Nedre Amtsskole som Engebret Moe Færden var bestyrer for fra året etter at den startet og de neste 43 årene startet altså opp på Fossesholm. Elevene kom fra bygdene i nedre del av fylket, fra Eiker, Modum, Ringerike, Lier, Røyken og Hurum. Gjennomsnittsalder var 18-19 år, og skolen skulle være et tilbud til bygdeungdom som ønsket utdanning etter folkeskolen, men som ikke hadde behov for eller anledning til å gå på gymnas i byen. På de første kursene deltok det bare gutter, men alt i 1878 ble det holdt et eget jentekursus i sommermånedene. Først fra 1900 ble det felles undervisning for begge kjønn. Elevtallet de første årene lå på 40-50 gutter og omtrent halvparten så mange jenter.

Skolen hadde tilhold på Fossesholm fram til 1882, da herredsstyret ønsket å flytte den til ett av de andre sognene på Eiker. Mangelen på egnede lokaler skal ha gjort at skolen flyttet til Modum, og i årene som fulgte var den stadig på flyttefot mellom bygdene i Nedre Buskerud. Og altså i periodene 1890 til 1893, 1906 til 1909 og 1915 til 1920 var den på Klækken her på Ringerike.

En av elevene ved skolen var Herman Wildenvey. Wildenvey har beskrevet hvordan skolen stadig var på flyttefot:

“…det var det Buskerud Færden flyttet sin skole omkring i, en personlig folkehøyskole kunne man si. Snart slo han seg ned på en storgård ved Sperillens strand, snart i et bedehus på Norderhov, snart i et skolehus, hvor folkeskolen tok ferie så lenge, – – det varte en vinter, somme tider to, så dro han pultene, kartene, globusen, bøkene og kjelken sin et annet sted.”

Jeg synes jeg ser det for meg. En lærer som drar på en kjrlke fyllt opp av skreppa  bøkene sine og globusen på leting etter et nytt sted å drive undervisning.

Det jeg imidlertid ikke har klart å finne ut var hva slags undervisning Færden selv hadde.  Hvorfor tittelen “ksndidat”. Hvis noen kunne opplyse meg om det ville jeg bli glad.

Jeg sliter litt med å bestemme meg om jeg virkelig skal gi dagens toppblogger den oppmerksomheten han ønsker, eller om jeg bare skal forbigå han i stillhet.  Alle vet at det gir klikk på begge bloggene når jeg gir Kokkejævel inn så kokkehatten passer. Ikke det at jeg ikke trenger klikk, jeg er helt nede på en 13. plass, men det  er liksom ikke nødvendig å sluke agnet og hele fiskestanga.

Når man poster et bilde av en tydelig sliten far, ubarbert og med et bekymret uttrykk ser han ned på barnet sitt. Overskriften er hjernehinnebetennelse.  Ja da var det vel ikke innlysende at temaet i innlegget skulle være krigen i Ukraina.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Ok, jeg vet at fyren har lagt seg flat etterpå i et innlegg med overskriften Ulmende hodepine, uten at jeg synes det valget av overskrift heller var helt heldig. Ja hvis intensjonen var å legge seg flat og sette fokuset på situasjonen i Ukraina og hvor små våre hverdagslige problemer er mot de utfordringene det Ukrainske folket står i.

Grunnen til at jeg når jeg griper til tastaturet tar for meg denne bloggerens siste blogginnlegg og ikke skriver om lavkarbo-pannekaker eller blomsterfrø er det det på grunn av det siste avsnittet i Kokkejævels innlegg.

Må også innrømme at jeg ikke egentlig ikke visste at hjernehinnebetennelse var en så alvorlig sykdom. Jeg trodde det var i samme kategori som blindtarmbetennelse. Jeg tok feil og har ingen problemer med å innrømme det.

Hvis Kokkejævel som er en oppegående mann i førtiårsalderen med en skokk med unger ikke vet at hjernehinnebetennelse er en alvorlig sykdom, ja da er det betimelig med litt folkeopplysning.

Da jeg var ung på 70- og 80-tallet var smittsom hjernehinnebetennelse en fryktet sykdom.   Norge hadde en smittsom hjernehinneepidemi som varte fra 1974 til 1994/1995 med en topp på første halvdel av 80-tallet. Epidemien startet i Nord-Norge og spredte seg raskt til resten av landet med over 300 tilfeller hvert år. Toppen ble nådd i 1983 med 368 tilfeller. I mange år hadde Norge den høyeste forekomsten i Europa.  .
Jeg husker frykten for røde prikker og hodepine, og jeg husker skolekamerater som ble smittet, heldigvis fikk rask behandling og så vidt jeg vet kom seg uten varige men.
Jeg kan ikke huske noen som døde her i området, men det var nok av oppslag i mediene om ungdom andre steder hvor det var utbrudd i en skoleklasse og i et lokalsamfunn.

Det som gjør smittsom hjernehinnebetennelse så farlig er at det er en akutt sykdom som utvikler seg raskt. Den kan medføre død innen 24 timer. 5–10 prosent dør selv med riktig behandling på sykehus. Rundt 20 prosent vil få varige mén – hvorav de vanligste er nedsatt hørsel, konsentrasjonsvansker eller tap av lemmer. (Lemmer betyr armer eller bein).

I 1988 startet Norge et vaksineforsøk mot smittsom hjernehinnebetennelse. 50.000 rekrutter, en god del studenter innen helsefag og 180.000 ungdomsskoleelever deltok.
Jeg var en av de. Som radiografstudent stilte jeg opp i 88. Fikk mitt stikk i armen. Ble dårlig med hodepine og feber ett par dager, men kviknet raskt til igjen.

Siden november 1992 har norske spedbarn og småbarn fått tilbud om vaksine mot hjernehinnebetennelse og blodforgiftning. Vaksinen, kalt Hib-vaksine, gir god beskyttelse mot en bakterie (hemofilusbakterien) som forårsaker sykdommene.  Dette er en del av vaksineprogrammet vi som foreldre blir tilbudt for barna våre på helsestasjonen.

En annen bakterietype – meningokokker – kan også forårsake hjernehinnebetennelse og blodforgiftning. På folkemunne omtales sykdommen da ofte som “smittsom hjernehinnebetennelse”. Det var denne typen hjernehinnebetennelse jeg husker fra ungdomstiden, og som jeg altså ble vaksinert mot i 1988.
Alle aldersgrupper kan få meningokokksykdom, men barn opp til fem år og ungdom mellom 13 og 20 år blir oftest rammet.

Folkehelseinstituttet anbefaler at ungdom i alderen 16–19 år vurderer å vaksinere seg mot meningokokksykdom.  Det pleier å være kampanjer i forkant av russetida for å få ungdom til å ta denne vaksinen som selvsagt er gratis.
En kombinasjon av tett samvær med andre ungdommer over flere dager, festing, høyt alkoholinntak, deling av flasker og sigaretter, aktiv eller passiv røyking og lite søvn kan øke risikoen for smitte, og for at sykdommen får et alvorlig forløp. I Norge gjelder dette spesielt russefeiring, men kan også være aktuelt ved festivaler, idrettssamlinger, ungdomsleir og lignende.

Jeg er ingen vaksine motstander, tvert i mot.  Jeg mener man skal la sine barn følge vaksineprogrammet, få ungdommen til å ta meningokokkvaksine og fylle på med litt Corona-vaksine dose en, to og tre. Men jeg synes det er urovekkende hvis foreldre, som Kokkejævel, lar sine barn injiseres med den ene sprøyta etter den andre uten å reflektere over hvorfor.