Før, da de såkalte rosa-bloggerne herjet skapte de storm i media. De var usunne forbilder med et alt for stort fokus på kropp. De var levende reklameplakater for Botox og operasjoner av alt fra pupper til lår. Plastic fantastic.
Litt usikker på om dagens toppbloggere er så mye bedre forbilder. For det virker som omtrent det eneste de tenker på er mat. Og det lenge før han som har stått opp fra de døde har begynt å reklamere for nettbutikk og julesalg. Av de 12 bloggerne over meg på toppbloggerlista skriver 8 stykker om mat! Riktignok skriver en av de åtte om vask av bad og tur på kino og, men ellers går det i å stappe i seg mat. Løvbiff, gammel barnemat, viltsaus, chiagrøt, kyllinklubber, pølser, ukemeny og oreokake. Alt i en salig blanding. En kan i grunn bli kvalm av mindre. Hvis noen lurte hadde vi vårruller med ris til middag i går, selv om jeg ikke helt forstår hvorfor det skulle være av almen interesse å vite det.
Av de fire som ikke har skrevet om mat så vekker selvsagt Vivian,Mamma på hjul , sitt innlegg følelser og setter i gang noen refleksjoner. Uten at jeg ønsker å utbrodere de noe mer her. Vibbedille diller som vanlig rundt på hobbyrommet sitt med noen perler og Monica skjønner jeg ikke helt hva skriver om. Eller jeg skjønner jo hva hun skriver. Hun har en rolig onsdag som likevel ikke er rolig eller noe slikt.
Det mest interessante innlegget på bloggtoppen i dag er innlegget til Geriatriks. Litt rart i grunn, siden jeg overhode ikke er interessert i ishockey. Ja, for det Geriatriks stort sett skriver om er ishockey, og hans siste innlegg er intet unntak.
Jeg har overhode ikke greie på ishockey. I min ungdom var jeg sammen med en som var helt sportsgal, ja som tilskuer da. Han trente ikke så mye og drev overhode ikke med sport selv. Men vinteren 88/89 (?) da så jeg samtlige kamper i ishockey VM på TV sammen med denne fyren. Og ja, jeg lot som om jeg var like interessert som det han og kammeratene var. Egentlig hadde jeg fått mer en nok lenge før vi kom til finalekampen. Og den kampen virket det som om aldri tok slutt. Da de startet tredje periode (eller omgang, aner ikke hva det heter) og jeg utbryter. “Hvorfor er det tre omganger? Var de ikke ferdige? Det trengs da ikke ekstraomganger her?!” Det ble stille i stua for å si det slik – alle gutta så på meg som om jeg skulle ha kommet fra en annen planet og kjæresten var sur resten av kvelden.
Det overrasker meg når jeg leser Geriatriks sitt innlegg at Ringerike i går spilte en bunnstridskamp mot Grûner. Hey, Ringerike. Vi skal ikke ha noen bunnstrid her, vi skal jo opp og frem! Vi har jo akkurat vedtatt utbygging av ishallen. Uten at jeg har så mye greie på det går jeg ut fra at det er relativt tidlig i sesongen og at mye kan skje ennå. Sesongen, ligaen eller hva det nå heter i Ishockey går vel liksom gjennom vintersesongen? Vi er i oktober nå, hatt to frostnetter her på Vågård. Og selv om jeg vet at ishockey spilles innendørs så tror jeg at sesongen likevel følger de sesongene de liksom tradisjonelt hører til. Ishockey på vinteren, fotball på sommeren.
Hvis Rådmannens små hint i forrige kommunestyremøte betyr at jeg når budsjettet skal behandles i desember må velge mellom å skru av strømmen til ishallen (eller slutte og lage kunstis da) eller varmen under den grønne gressplena på fotballbanen på AKA arena, er valget lett. Jeg vil heller ha is i is ishallen på vinteren enn en grønn plen for fotball i 20 minus og nysnø.
Det er viktig å skrive på blogg hva man spiser har jeg forstått. I går hadde vi burgere til middag. Jeg var ikke ferdig på Rådhuset før nærmere klokka 22. Det måtte bli noe lettvint. Så da ble det å svinge innom Circle K på vei hjem.
Jeg var sliten da jeg kom hjem etter en lang dag. Babla til Gsmle Gubben Grå på utpust og innpust til vi krøp til køys rundt midnatt. Godt å få ut litt frustrasjon før en kryper til køys.
I dag sto jeg opp litt før klokka 6. Var ute av huset før 6.30 for å flytte bilen min så Yngste Sønn kom seg på jobb. Det har vært kuldegrader i natt. For andre morgen på rad var det å skrape is av bilvinduet en del av mirgenrutinene. Det betyr og rim på bakken og is på trestammen utenfor døra. Vi har definitivt kommet til den tiden av året jeg ikke liker. Sukk. Det er fem måneder til jeg kan begynne å håpe på vår.
Men det er da fint da. På slike klare høstdager. Jeg har gått en 3 km tur med Charlie Chihuahua. Hadde tenkt å ta å svinge innom Kiwi på veien hjem, men tror du jeg hadde husket å ta med bankkortet? Er noe med å huske å flytte ting fra en veske til en annen.
Vel, jeg har noen ærend i byen som er kjekt å gjøre uten hund. Så da blir det vel en bytur til på meg i dag. Mulig jeg da bevilger meg en aldri så liten kaffe-latte.
Jeg sitter og forsøker å tvinge meg til å lese gjennom sakspapirene uten å kaste hele Ipaden i veggen. Det er dumt har jeg forstått. Den Ipaden er kommunal eiendom. Blir sikkert litt bråk hvis jeg kaster den veggimellom. Livet var så mye enklere når sakspapirene kom som – nettopp papirer. Nei, det er ikke min manglende IT-kompetanse som er grunnen til sinne og frustrasjon. Sakspapirene hadde hatt nøyaktig samme virkning om de var skrevet på papir, men da behøvde jeg ikke fortelle sekretariatet eller andre at jeg har for vane å slenge sakspapirene vilt rundt meg.
Grunnen til min frustrasjon og mitt sinne er at jeg ikke liker å bli manipulert og lurt. Saken som vekker min vrede er Hønefoss sykehjem. Ja, det begynner å bli en gjenganger her på blogg. Jeg beklager det. Men selv om saken kanskje ikke har interesse utenfor Ringerikes grenser tror jeg at den kan brukes som et eksempel. Jeg tror man kan ha liknende saker i andre kommuner.
I desember vedtok kommunestyret å bruke 30 millioner på å ruste opp det gamle sykehjemmet slik at det kan brukes ti år til, frem til vi får bygd et nytt sykehjem. Tallet 30 millioner var ikke tatt fra løse luften, det var en konsulentrapport som mente det var summen som skulle til. I September fikk vi saken til ny behandling. Da hadde nye beregninger vist at en slik oppgradering ikke var mulig å få gjort til den prisen. En nødvendig oppgradering for bruk i 10 år ville komme på 76 millioner kroner. Kommunestyre sendte da saken tilbake. Nei, vi ønsker en oversikt som viser oss bare det høyst nødvendige. Vis oss det, og kall det alternativ 0. Altså det absolutte minimum om hva som må til for å drifte i 10 år. Det var svaret på den utfordringen som gjorde meg så frustrert og forbanna.
Vel det nye saksfremlegget viser at dette 0 alternativet vil ha en kostnad på … Ja hva tror du? Jo 76 millioner kroner. Hvordan kan det koste det samme som det som i forrige møte ble presentert som alternativ 1? Vi har jo fjernet en foaje og snakket om utstrakt bruk av gjenbruk og gjort andre grep. Jo svaret på det fant jeg i neste avsnitt, Det som omhandlet det alternativet som i september ville koste 76 millioner. Alternativ 1. Det var da I-paden nesten fikk seg en luftetur. For i løpet av den drøye måneden som var gått siden forrige saksfremlegg var skrevet så hadde dette alternativet steget fra 76 til 94 millioner!!!??? 18 millioner dyrere i løpet av en måned???? Det blir en gjennomsnittlig fordyrelse av prosjektet på 500.000 kroner i døgnet!?!! Jeg har hørt at noen tenker på å utsette saken, men hvis prosjektet fordyres med en halv million i døgnet har vi vel i grunn ikke et minutt å vente. Tid er penger og her løper taksameteret raskt. Rundt 6 kroner sekundet døgnet rundt for å være nøyaktig. Dette er en langt større prisstigning enn det selv Vedum legger opp til.
For meg har ikke et slikt regnestykke troverdighet. Og når jeg tviler på regnestykkene i et saksfremlegg tviler jeg på hele saksfremlegget. I stedet for å gi meg de opplysningene jeg trenger for å gjøre meg opp en mening i en sak føler jeg meg bare lurt. Føler at noen forsøker å manipulere meg til å komme frem til det standpunktet administrasjonen ønsker at jeg skal lande på. Og er det noe som provoserer meg er det at jeg blir forsøkt manipulert på en så innlysende måte. Hvor dum tror de jeg er? Jeg blir ikke noe mindre provosert av å bli stemplet som dum enn jeg blir av å bli forsøkt manipulert. Heller tvert i mot.
Da møtet ble satt noen timer senere hadde jeg regnestykket mitt klart. Det med at alternativ 1 hadde steget med 18 millioner i løpet av en måned. Altså 500.000 kroner i døgnet. Jeg holdt det med sekunder utenfor. Det så ut som om man forsto hva jeg mente. Prosjektlederen kom med en unnskyldning om at det første estimatet på en måte var et hastverksarbeid, at man så ved senere kontrollregninger at man hadde glemt det og det… Jeg lukket nesten ørene.
Saken skulle egentlig vært avgjort i september. Altså på grunnlag av noe prosjektlederen eller hvilken stilling denne mannen nå hadde karakteriserte som et unøyaktig hastverksarbeid. Jeg synes ikke slurv, unøyaktighet og hastverksarbeid er en akseptabel unnskyldning. Heller tvert i mot. Hvor mange av saksfremleggene i andre saker har vært unøyaktige hastverksarbeid? Jeg orket ikke spørre om det i går.
Hva enden på visa ble? Et enstemmig Hovedutvalg ble enige om at vi kunne ikke ruste opp sykehjemmet for kun 10 år. Hvorvidt det ville koste 76 eller 94 millioner er egentlig uvesentlig. Det er alt for mye.
Før vi kunne ta stilling til om vi skal rive hele sykehjemmet og bygge nytt eller om vi skal bygge om det nåværende sykehjemmet for langvarig fremtidig bruk var vi vel ganske enige om at vi ikke hadde nok informasjon til å avgjøre. Det var for mange usikkerhetsmomenter også når det gjelder de to alternativene i dette saksfremlegget.
Så nå blir det lagt opp til et temamøte hvor vi forhåpentligvis får svar på alle spørsmålene vi lurer på. Jeg håper ikke det betyr at også det å bygge nytt og totalrestaurere blir utsatt for samme galopperende prisvekst som alternativ 1. For disse alternativene har en kostnad i størrelsesorden over 700.000.000 kroner. Altså 10 ganger så stor kostnadsramme. Med samme prosentvise prisstigning vil de da øke med 180.000.000 frem til vårt neste møte, eller rundt 60 kr sekundet…..
På søndag var jeg for det meste opptatt av rengjøring og fremtidsplaner. I går var det helt stille fra meg, og i dag har jeg skrevet om politikk. På ny har jeg glemt toppbloggernes bud nummer 1 for tiden. Jeg har glemt å fortelle dere kjære lesere hva jeg har spist!!! Det er ikke rart at jeg fikk 1.000 sidevisninger i går selv om jeg ikke skrev ett eneste innlegg. Folk klikket seg inn mer og mer desperate etter å finne ut hva kjerringa har spist. Betyr det at hun ikke har oppdatert leserne sine på hva hun spiser at hun rett og slett er i ferd med å sulte seg til døde?
Slapp av alle engstelige sjeler. Denne kjerringa har næringsvett og det går ikke lange stunden uten at jeg trøkker noe inn i kjeften.
Søndag bakte jeg brød. Ikke noe er så godt som lunt, ferskt brød. Så det ble noen skiver av det i løpet av dagen. Til middag ble det bondeomelett med salat. Det høres langt bedre ut enn rester ikke sant? Men det var altså noen kalde kokte poteter, 4 kjøttkaker og noen smørsopp og cherytomater som ble hakket opp og stekt i panna før jeg helte over en blanding av egg og melk(hadde ikke noe fløte) og lot det stivne litt før jeg toppet det med resten av den revne osten fra tacomiddagen på lørdag. Salaten var også rester fra det tacomåltidet. (Har jeg husket å fortelle dere at jeg spiste taco på lørdag?)
I går var det laks til middag, Laks med en yoghurtsaus, siste rest av salaten fra lørdag og kokte poteter. Jeg spiste baconpølse i brød på bensinstasjon før møtet jeg var på. Middagen var ikke helt ferdig da jeg måtte dra. (Ikke si noe til Gamle Gubben Grå).
Så får dere leve i spenning om hva som blir middagen i Drømmehuset i dag. Jeg skal gi dere et hint. Jeg har ansvaret for middagen. Jeg drar klokka 12.30 og kommer ikke hjem før rundt 21.30 i kveld.
I går var alle vi partiene her på Ringerike invitert til medlemsmøte med Norsk Sykepleierforbund. Et dialogmøte mellom noen av de som har første hånds kunnskap om hvordan det står til med kommunens helsetjenester og oss politikere. De gjorde ikke forskjell på noen. Alle partier var invitert til å sende en representant. Selvsagt kunne jeg ikke la en slik mulighet til å finne ut hvordan det var der ute, hva sykepleierne så på som utfordringer og hva som fungerte bra. Det hender den informasjonen du får sånn direkte fra folk som kjenner resultatet av politikken som føres direkte på kroppen gir oss et sannere bilde av hvordan det er der ute, enn når vi får den fra Kommunalsjefen etter at den er filtrert gjennom x antall glavalag med ledelse.
Det var et par interessante timer som ga meg et litt annet syn på tjenestene enn den fremstillingen jeg senere i dag vil få gjennom Kommunalsjefens rapportering til Hovedutvalget i Helse Omsorg og Velferd. Jeg fikk og noen konkrete innspill å ta med meg når vi i Rødt skal sette oss ned og lage vårt budsjettforslag i slutten av måneden. Jeg noterte meg og noen navn på blokka. Navn på noen som ga uttrykk på en tydelig men dog saklig måte om hvordan forholdene sto til ved den enheten de arbeidet. Det å ha noen konkrete navn å kunne ta kontakt med når man er usikker på ting som dukker opp, for eksempel i en budsjettprosess er nyttig. Som sagt det er noe med å få tak i den ufiltrerte sannheten noen ganger. Som folkevalgt er jeg avhengig av å få informasjon fra ulike områder i kommunen. ulike områder av driften og ulike geografiske områder. Jeg er jo folkets representant som skal ivareta folkets interesser, ikke et alvitende orakel som finner løsninger på alle spørsmål i mitt eget hode.
En ting skuffet meg veldig i går. Jeg var alene. Eller det blir jo feil å si. For jeg var absolutt ikke den eneste som møtte opp på møtet. Mulig hun som arrangerte møtet, Hovedtillitsvalgt for Sykepleierforbundet hadde ønsket seg flere medlemmer på et medlemsmøte, men jeg antar at 10 stykker er sånn noenlunde som forventet. Men av de 10 politiske partiene som var invitert var det bare vi i Rødt, altså jeg som møtte. Det synes jeg er flaut. De fleste partiene hadde ikke en gang svart på henvendelsen. En hadde meldt at han kom, og vi ventet forgjeves på han en stund før de begynte møtet.
Sykepleierne spurte selvsagt meg om jeg hadde noen formening om hvorfor det ikke dukket opp flere politikere. Vi hadde et lignende dialogmøte i fjor høst, da var det en god oppslutning. Sykepleierne syntes det møtet hadde vært veldig konstruktivt og bra. De håpet og hadde fått inntrykket av at vi politikerne syntes det samme. Så hvorfor var interessen så liten nå?
Jeg tenkte tilbake på fjorårets møte. Ja. jeg var selvsagt der da og. Slike møter er utrolig viktig for meg å prioritere. Jeg husker hvem som var der. Og ja, om muligens ikke alle partier var representert så var de fleste det. Og ja, det var et bra møte. Jeg husker og at tre av oss ble stående ute på fortauet en time etter at møtet var slutt å debattere videre. Ikke nødvendigvis fordi vi var så uenige, selv om vi kom fra tre forskjellige partier, men fordi vi hadde fått noen aha-opplevelser og noen spørsmålsstillinger vi ønsket å finne en løsning på. Så hvorfor dukket ikke de andre opp nå? Selvsagt kunne den enkelte politiker ha annet på programmet, men det var ikke enkeltpolitikere som var invitert. Partiene sto fritt til å sende hvem de ønsket. Var det ingen politikere i noen av de andre partiene som syntes en slik dialog var av interesse? Jeg svarte at det var ikke valg i år. I fjor hadde vi det møtet i innspurten av valgkampen. Selv om det var stortingsvalg og ikke kommunevalg i fjor kan det ha en relativt stor betydning, dessverre.
Jeg ser på politikerne i Ringerike uavhengig av parti som mine kollegaer. Derfor blir jeg litt flau på politikernes vegne at så få tok seg tid til dette møtet. Det handler om å ta folket vi er valgt til å være talspersoner for på alvor. Det handler om å vise interesse for hvordan kommunens tjenester fungerer og hvordan kommunen og da egentlig vi politikere, er som arbeidsgivere.
Det er ikke det eneste eksemplet jeg har på at andre partier ikke er så opptatt av velgerne slik mellom valg, når taburetten er sikret. I forrige kommunestyremøte sto hun andre fra Rødt og leste høyt fra partiprogrammene de andre partiene gikk til valg på i 2019 i en bestemt sak, og mente at flere av de i den saken vi debatterte stemte motsatt av det de hadde gått til valg på i 2019. At de på den måten brøt løftet til sine velgere. En representant fra ett av de andre partiene ble litt indignert over det. Man kunne da ikke ta utgangspunkt i noe som var skrevet for rundt fire år siden. Holdt vi i Rødt oss liksom til noe vi skrev for fire år siden? Det var gøy å gå på talerstolen etter han å påpeke at Ja! Vi i Rødt har gått til valg på en politikk og har forpliktet oss til å stemme i tråd med programmet vårt. Vi mener det samme før og etter valg.
Jeg synes det er utrolig interessant å sitte i Hovedutvalg og kommunestyre. Jeg liker å være med der beslutninger tas. Ikke fordi jeg nødvendigvis liker å være den som skal bestemme, men fordi jeg liker muligheten for å få samfunnet til å utvikle seg i tråd med det jeg mener er riktig utvikling. Det er ikke taburetten men politikken som er det viktige.
Nei, nok politikk for nå. Det er en nydelig dag ute, helt klart og vi har hatt vår første frostnatt i natt. Jeg må rekke en tur ut med Charlie Chihuahua før mye av dagen vies til politikk. I dag skal vi på omvisning på Hønefoss Sykehjem. Det Rådmannen vi rive og bygge helt nytt, mens jeg tror det må være mulig å ivareta hele eller deler av det. Etter det går det slag i slag med tre politiske møter til. Det siste er møte i Rødt hvor vi i programkomiteen skal legge frem vårt forslag til program for neste valgperiode for våre medlemmer. Det programmet vi kommer til å være forpliktet til å følge de neste fire årene, vårt løfte til velgerne. Det er et viktig møte. Det blir en lang og inspirerende dag. Jeg gleder meg!
Det siste året har jeg lurt en del på hva jeg skal bli nå som jeg har blitt stor. Det er jo ikke sikkert den planen om å bli toppblogger og tjene en hel haug med gryn slår til med det første. Forresten har jeg begynt å tvile på om det å være toppblogger i dag automatisk medfører at jeg tjener en hel haug med gryn. Litt gir det selvsagt av seg, og jeg klager ikke på utviklingen der de siste ukene, men det er liksom langt fra å betale regningene mine.
Når man er 56 år frister det liksom heller ikke å gå inn på en flere års lang utdanning, litt kursing og sånt går greit, men ikke flere år på skolebenken for så å bli ferdig utdannet til jeg går av med pensjon. Nei, jeg ønsker raskt å komme ut i arbeid.
I går fant jeg drømmejobben! Riktignok ikke en stillingsannonse, mer en stilling jeg kunne tenke meg å overta. Eller kanskje det blir mer riktig å si at det var en arbeidsoppgave jeg og kunne begynne med. Har ingen planer om å ta jobben fra noen, mer å bli en kollega eller konkurrent. Noen ganger kan det gå ut på ett.
Det var en artikkel i Aftenposten som ga meg ideen. Den kunne fortelle at Velferdsetaten i Oslo kommune unnet seg en tre dagers samling på et vakkert hotell i november i fjor. Dette er gammelt nytt, jeg leste om den samme heisaturen i Aftenposten for noen uker siden. Den var selvsagt ikke for alle som arbeider i velferdsetaten, noen måtte jo være på jobb å gjøre det arbeidet som gjøres i etaten hver dag. Nei det var ledergruppa i avdeling for rustjenester og tilrettelagte boliger som svidde av 118.000 kroner av sitt budsjett ute på et hotell på Tjøme.
Men dette handler ikke om at jeg er misunnelig på de som var med på ledersamlingen. Jeg har vært på en del slike ledersamlinger opp gjennom årene. Kanskje ikke i like fasjonable omgivelser, men det har vært veldig bra standard på mange av stedene hvor jeg har vært og. Mulig vi heller ikke svidde av 22.000 kroner på vin, men litt har det blitt brukt på vin på disse samlingene og. Det er liksom ikke jobben som en mellomleder i det offentlige som får meg til å tenke at jeg ar funnet drømmejobben med stor D. Eller, jeg tar gjerne lederansvar jeg. Men i en slik stilling er det arbeidsoppgavene mer enn ledersamlingene som lokker. Det er ikke hotellfrokoster eller kvelder med kollegaer i en eller annen hotellbar jeg savner. Nei det er en annen stilling som er omtalt i artikkelen jeg tenker at ville være den perfekte stilling for meg.
Med seg på ledersamlingen har de nemlig en kursholder. En organisasjonspsykolog som kunne via et “skreddersydd opplegg” være med å evaluere en krevende periode gjennom pandemien og kalibrere ledergruppen for nye oppgaver. For to dagers kurs tok denne organisasjonspsykologen seg godt betalt. Honoraret hennes var på hele 112.000 kroner!
Jeg har regnet litt på det. To dager med kurs, maks kurstid 8 timer hver dag. Det vil si fra 9 til17. Noe særlig lenger varer ikke slike kurs, da begynner folk å bli slitne og finner gode eller mindre gode unnskyldninger for å stikke av. I løpet av disse timene er det en times lunsj hver dag. Så 7 timer effektiv kursing hver dag. 14 tiner totalt.
Jeg tipper jeg kunne trukket fra en time eller to til. Det var en ledersamling med to overnattinger. Altså varte ledersamlingen i tre dager hvor dette kurset var to av dem. Deet vil si at en av kursdagene var enten avreisedag eller ankoms dag. Ledersamlinga varer neppe lenger enn til arbeidsdagens slutt siste dag. Mest sannsynlig maks til klokka 15. Ikke fordi ledere slutter tidlig, mellomledere har ofte lange dager, men fordi hotellet ligger 1time og 40 minutters kjøring fra hovedstaden, og de skal jo hjem til “vanlig tid”. Hvis det er første dagen av ledersamlingen tenker jeg samlingen ikke begynte før klokka 10, folk skulle klare å komme seg til Tjøme uten å måtte reise så alt for tidlig fra hovedstaden.
Men la oss nå ta som utgangspunkt at de hadde 14 timers kursing for å bruke et enkelt tall. Det gir foredragsholderen en timelønn på 8.000 kroner timen. Jeg er klar over at det ligger litt arbeid for foredragsholderen i å forberede seg til et slikt kurs. Men likevel vil jeg påstå at det er en rimelig godt betalt jobb.
Holder man et slikt kurs i måneden får man en årslønn på godt over en million, og da har jeg trukket ut to måneders sommerferie. Det er lite med ledersamlinger fra midten av juni til i august. Holder hun ett kurs i uka og jeg trekker vekk sommerferie, høstferie, vinterferie og et par uker med både jule- og påskeferie gir det en årslønn på over 4 millioner. Rimelig godt betalt for en 40% deltidsstilling.
Jeg er ikke organisasjonspsykolog. Jeg skal ikke forsøke å skyte på meg det. Men jeg kan en god del om ledelse. Jeg er rimelig sikker på at jeg kunne ha relativt mange betraktninger å komme med om ledelse som kunne være interessante for deltakerne på en ledersamling å ta med seg.
Jeg kunne holdt et foredrag som jeg som tillitsvalgt har holdt flere ganger før. Men da som en til en samtale med utslitte mellomledere. Foredraget kunne hatt tittelen “Kunsten å si nei.” Mange mellomledere sliter seg helt ut ved alltid å ønske å oppfylle alle sine ansattes ønsker. Alle må få ferie når de ønsker, avspasering når de trenger det, tilrettelegging på de merkeligste måter. Og lederen står i spagaten og sliter for å få alt til. Tanken er god, men resultatet blir dårlig ledelse. Si at tre av arbeidstakerne har bedt om ferie i uke 40. Skolens høstferie. De har skolebarn og har vært forutseende nok og bedt om det allerede i januar, og har fått ferien innvilget. Uka etter påske kommer nummer fire og ber om ferie i uke 40 hen og. Hen har og skolebarn, og er i tillegg alene med ansvaret. Du vil så gjerne gi denne ferie og. Men du har ikke mulighet til å gi fire ferie samme uke. Det må jo være folk tilbake på jobb. I stedet for å si Nei, det går dessverre ikke. Utsetter du å gi den beskjeden. Du utsetter i håp om at det skal dukke opp en eller annen løsning du ikke har tenkt på. Den løsningen dukker ikke opp, og først i august når du er tilbake etter ferie tar du deg sammen og sier Nei til ferieønske. 4 måneder etter at du fikk forespørselen. Er du snill som lar den ansatte leve i håpet i 4 måneder? Hadde det ikke vært snillere og latt arbeidstakeren bruke de 4 måneden på å finne en løsning for høstferien? Som å høre med besteforeldre, bytte uke med partner, osv. Kanskje hadde vedkommende da bedt om ferie i uke 39, og tatt en langhelg med ungene i starten av høstferien i stedet. Jeg kunne gi mange flere eksempler på at kunsten å si Nei er kunsten å lede på en god måte.
Jeg kunne holdt foredraget “Ledere som Gudeskikkelse” Alle har hørt om lederen, men ingen har sett han. For å si det slik, med en slik lederstil dukker det opp mange “Yppersteprester”. Folk som tar rollen som leder uten å ha den verken formelt eller alltid de rette forutsetningene for å styre i lederens sted.
Jeg kunne holdt foredraget om “Ledelse ala KGB” Du vet lederen som er kontrollfreak, og kontrollerer sine ansatte i ett og alt sikker på at de ikke har noe høyere mål enn å lure seg unna og gjøre dårlig arbeid. Ofte gir en slik lederstil merkelig nok en kultur som går ut på å lure lederen og sluntre unna.
Jeg kunne holdt mange flere gode foredrag. Kanskje ikke ta på meg et to dagers kurs til godt over 100,000 kroner sånn med en gang. Men ett foredrag eller to på en time til en timespris godt under 8,000 er jeg ikke redd for å si ja til. Så trenger du litt inspirasjon på en ledersamling eller to, nøl ikke med å ta kontakt. Du skal få rene ord for penga.
Dere vet jo hvor opptatt jeg er av å skape en herskapelig stil i Drømmehuset. Og skal det bli riktig herskapelig så må man ha tjenerskap. Jepp! Du leste riktig. Denne blodrøde kjerringa har gått hen og skaffet seg tjener! Eller ikke tjener akkurat, mer hushjelp….. eller kanskje mer korrekt vaskehjelp. Hils på Neatsvor X600 pro, eller “Late Brit” som hun blir kalt her i huset.
Vi har jo fra før robotgressklipperen “Late Kai den andre”, og selv om jeg var lynende sint da den dukket opp, vi burde da klare å klippe den knapt ett mål store plena selv, måtte jeg motvillig innrømme at vi aldri hadde hatt så grønn og fin plen som etter den anskaffelsen. Kanskje en robotstøvsuger ville ha samme magiske virkning på gulvene i Drømmehuset? Det var verdt et forsøk.
Jeg åpnet esken og satte meg godt til rette med bruksanvisningen som heldigvis var på norsk og leste den grundig. Når jeg var klar til å studere Neatsvor X600 pro nærmere hørte jeg en metallisk stemme bak meg: “Hello Owner!”. Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå er som menn flest ikke så opptatt av bruksanvisninger, og robotstøvsugeren var alt klar til dyst.
Neatsvor X600 pro tok en liten runde i Drømmehuset, før hun trakk seg tilbake til ladestasjon. I følge bruksanvisningen trengte hun en god natts søvn, eller å lade 12 timer. Jeg er ingen urimelig arbeidsgiver. At tjenerskapet får tid til å finne seg til rette og hvile ut etter reisen er bare rett og rimelig.
Jeg er usikker på hvem som var mest utålmodig med å komme i gang med støvsugingen neste dag, Neatsvor X600 pro eller Gamle Gubben Grå. Men Gubben var veldig ulikt han i gang med støvsugingen lenge før jeg var ferdig med frokosten.
Det så ut for meg som om Neatsvor X600 pro gjorde en grundig jobb. Hun arbeidet seg relativt systematisk gjennom rommene, krabbet under sofaer og digre skjenker, og var innom alle kriker og kroker. Ikke noe unnasluntring der i gården.
Når hun meddelte at rengjøringen var ferdig og at hun returnerte til ladestasjon tok vi spent og tok ut støvsamlerboksen. En ting er å fly over gulvene med en harelabb, en annen ting er jo om støvsugeren også får med seg støvet. Jeg skal innrømme at jeg var litt spent da vi åpnet boksen. Det var resultatet i boksen som var avgjørende for om jeg ville være fornøyd med den nye tjeneren eller ikke.
Jeg vet ikke om “fornøyd” var det første ordet jeg tenkte på da vi åpnet lokket. Mer sjokkert, eller kanskje mest flau. Vel var det kanskje en stund siden jeg hadde krabbet med støvsugerslange eller vaskefille lengst under alle de tyngste møblene, det er vel rundt ti måneder siden sist julevask, men at det skulle være så mye i støvsamleren hadde jeg ikke trodd.
Apropos jul, når jeg studerte den velfødde hybelkaninen som lå i støvsamleren nøyere er jeg rimelig sikker på at jeg så et par barnåler fra forrige juls juletre.
Om Gamle Gubben Grå var like sjokkert og flau som meg over størrelsen på hybelkaninen vet jeg ikke. Antakelig ikke. Det er liksom jeg som har tatt meg av gulvvask og støvsuging her i heimen. Har aldri virket som om Gamle Gubben Grå har følt noe ansvar for den delen av husarbeidet.
Akkurat det har endret seg etter at Neatsvor X600 pro flyttet inn i Drømmehuset. For nå støvsuger Gamle Gubben Grå hele tiden. Jeg lyver ikke når jeg forteller at første dagen ble det støvsugd tre ganger her i heimen!! Hele tiden var det noe nytt Gamle Gubben Grå måtte prøve ut. Det var ekstra børste for hundehår som måtte testes, og etter det så ble det innsatt vanntank og montert mopp. Skal man først anskaffe seg vaskehjelp hjelper det ikke med ei som nøyer seg med å feie over gulvet. Neatsvor X600 pro har eget moppeprogram med tilhørende mikrofibermopp og vanntank, så du kan be henne om å moppe over gulvene så vel som å støvsuge. Men det beste av alt tror jeg Gamle Gubben Grå mener er appen han kan styre Neatsvor X600 pro med.
Akkurat det å få installert appen vakte litt frustrasjon og til dels høylytte ukvemsord som ikke egner seg på blogg fra Gamle Gubben Grås side. Det hadde mest med evnen til å ta seg tid til å lese en bruksanvisning punkt for punkt å gjøre. Når vi sammen gikk gjennom bruksanvisningen, og Gamle Gubben Grå lot være å trykke på noe uten at jeg ga beskjed fikk vi det til.
Gamle Gubben Grå kan nå sette i gang Neatsvor X600 pro fra hvor han måtte ønske. Appen gir han og muligheter til å legge inn “no go” soner. Sånn at støvsugeren ikke forviller seg opp i hundesenga til Charlie Chihuahua eller mopper teppet i gangen, Mye smart teknikk som jeg ikke har brydd meg om å sette meg så veldig inne i, men som Gamle Gubben Grå gjerne forteller meg om. Han har et eget kart på appen som viser huset vårt, og hvor han kan kommandere Neatsvor X600 pro til å støvsuge eller mobbe hele eller deler av huset. Hvor lang tid rengjøringen tar osv.
Jeg har ikke installert noen app. Jeg har knapt rørt støvsugeren. To ganger har jeg dristet meg til å trykke på knappen og sette i gang Neatsvor X600 pro. Begge gangene har Gamle Gubben Grå overraskende spurt: Har du satt i gang støvsugeren? Når jeg bekrefter det forteller han at han da alt har støvsugd tidligere på dagen.
Vi har hatt Neatsvor X600 pro en uke i kveld. Jeg har telt etter, og i løpet av den uken har Drømmehuset blitt støvsugd eller moppet 12 ganger!!! Det er jeg rimelig sikker på at er ny ukesrekord. Å få Neatsvor X600 pro i hus er noe av det smarteste jeg har gjort. Jeg sitter her med bena på bordet og lar robotstøvsugeren gjøre jobben. Jeg trenger ikke trykke på knappen en gang, det tar Gamle Gubben Grå seg av via appen sin.
Er du interessert i å sjekke ut vidunderet nøyere kan du lese mer her. Dette vidunderet er visst blitt kåret til best i test.
Har du lyst på din egen Neatsvor X600pro? Sjekk ut denne siden neatsvor.no
En gang for mange, mange år siden spurte Gamle Gubben Grå meg om jeg ikke kunne strikke selbu-vanter til han. Eller heter det vanter når det er til en mann? Selbu-hansker? Eller er hansker bare av skinn? Nok om det. Dere skjønner sikkert hva jeg mener. Noe til å varme fingrene i som har eget rom til hver finger.
Hadde han bare bedt om Selbu-votter så hadde det vært håp- I det minste om at han kunne få en vott. Jeg pleier ofte å gå litt lei når jeg begynner på nummer to av noe som er nesten helt likt. Som sokk nummer to, erme nummer to på en genser eller lapp nummer to på et lappeteppe. Eller på lappeteppe kan det hende jeg ikke begynner å kjede meg før på lapp nummer tre eller fire.
Dere vet forskjellen på vanter og votter? Jepp. Vanter har fem fingre på hver vante. Ti fingre til sammen. Hvis jeg kjeder meg når det blir to av noe, hvordan tror dere det føles når det blir ti av noe? I tillegg ble det liksom litt rart mellom de fingrene. Et hull som sikkert kunne sys igjen på en pen måte, men hvordan?
Vel, lang historie kort. Gamle gubben Grå fikk aldri noen vanter.
Her om dagen fikk jeg lyst på nytt strikketøy, og jeg kom til å tenke på de gamle vantene. Garn og mønster til de er nok for lengst borte. Vi har flytt to eller tre ganger siden den gang, Jeg hadde ingen planer om å finne frem et 25 år gammelt prosjekt å begynne å strikke på. Ikke noe annet halvferdig jeg har liggende heller. Jeg ville ha nytt strikkeprosjekt, med mønster. Være sånn flink håndarbeidskjerring. Jeg kan når jeg vil. Har strikket bunad til både gutt og jente da jungene var små.
Jeg gikk til garnbutikken og kjøpte både mønster, pinner og garn. Gamle Gubben Grå skal få lue i et tradisjonelt norsk mønster. Vi begynner med lue, så får vi se. Kanskje blir det votter etterhvert. Ikke vanter. De har som sagt ti fingre.
Siden innlegget Lappskaus. var mitt mest leste innlegg for andre dag på rad har jeg enda fattet at det er av nasjonal interesse å vite hva denne kjerringa spiser til middag. Vel, i går var det grillribbe med poteter og ertestuing. Det var Gamle Gubben Grå som sto for maten, og jeg tror valget av middag ble bestemt av hva han fant i fryseren. Vi har bestemt oss for å bli flinkere til å ta noe ut av fryseren, ikke bare putte ting opp i fryseren. I dag blir det taco, det har jeg lovet Yngste Sønn. Til gjengjeld skal han kidnappe Eldste Sønn og ta han med hjem på middag. Datteren er på jobb, ellers så skulle jeg nok ha plukket opp henne og. Har vel lovet henne en middag i barndomshjemmet snart. Første dagen hun hadde tid er til torsdag i neste uke sa hin da jeg snakket med henne denne uka.
Ungene maser hele tiden om hva jeg ønsker meg til jul, Når jeg svarer snille barn og et langt liv ser de bare oppgitt på meg. Og de har rett. Snille barn har jeg jo alt. Tror ikke de ville bli så veldig mer fornøyd hvis jeg fortalte at jeg ønsker å bli kvitt forkjølelsen som jeg har pådratt meg de siste dagene. I det minste hosten. I natt har jeg følelsen av at jeg har hostet mer enn jeg har sovet, Jeg er stiv i ribbeina av all hostingen. Ble bedre da jeg sto opp. Men jeg ønsker meg strengt tatt å bli kvitt både hoste og forkjølelse lenge før jul, så det er kanskje en dum ting å skrive på ønskelista.
Det eneste jeg har kommet på av slike ting som ungene helt konkret kan skaffe er en sopp-kniv med kost.
I dag er det lørdag. Det betyr at Drømmehuset skal shines, og når det er gjort så blir det tur til byen og kaffe-latte. Det ser ut til å bli en fin dag, kanskje blir kaffen tatt i sola på torget? Det er ikke verst den andre lørdagen i oktober. Hørte forresten at det var julestemning og snø på Finse. Det avgjør helt klart saken. Det blir tog og ikke bil når vi skal til Bergen i november. Litt mer avslappende måte å komme seg over fjellet på.
Vi bor på et lite boligfelt på et sted som heter Vågård litt utenfor Hønefoss, helt på grensa til det som kalles Ådalen. Men folk på Vågård er ikke Ådølinger, og ikke Hønefossinger. Ingen vil liksom ha oss. Sånn kirke-sogn-messig hører vi til i Haug som hvis du ser på dagens ferdselsårer er relativt fjernt fra Vågård selv om luftlinja muligens ikke er så ekstrem lang. Siden vi bosatte oss her i 2007 har jeg konkludert at vi egentlig ikke hører hjemme noe sted. Vi er fra Vågård. Egentlig liker jeg det.
Som du nå sikkert har forstått bor jeg altså “in the midle of Nowhere”. Men rett borte i skogen her, innerst i Vågårdsbygda som vi sier, skjedde det to drap som vakte slik oppsikt i sin tid at både finansministeren og justisministeren møtte opp i begravelsene til ofrene. Ja i etterkant har historien om disse drapene både blitt til bok og film. Nå fikk den filmen først premiere over 40 år etter at den var ferdig etter at en høyesterettsdom hadde stanset filmen i sin tid. Dette var også den første saken her i landet hvor en ukjent gjerningsmann i en drapssak ble identifisert ved hjelp av fingeravtrykk. Når jeg til slutt legger til at den ene morderen ble benådet på grunn av vår nåværende Kong Harald selv om han bare var prins den gangen og antakelig ikke hadde så mye han skulle ha sagt om den benådningen, ja da vet du at dette er en historie fra virkeligheten du bare må få med deg.
La oss ta turen nesten hundre år tilbake i tid til august 1926. Fra april til august 1926 hadde ukjente gjerningsmenn stått bak flere skapsprengninger på Ringerike, Og man antok og at det var de samme gjerningsmennene som sto bak andre hendelser andre steder på Østlandet.
På kvelden den 21. august brøt de seg inn hos landhandler Vegger Strømmen i Ådalen som er litt visere oppover E16 fra der jeg bor. Jeg har gått på skole med etterkommerne etter Vegger Strømmen, og hadde en hyggelig prat med ei som vel var gift med sønnen til Vegger eller muligens sønnesønnen her for et par uker siden (tror det er flere generasjoner som har brukt Vegger navnet). Der klarte de ikke å sprenge pengeskapet, men stjal med seg sjokolade, dynamitt og et par Morakniver.
De stjal så en robåt som de rømte nedover Ådalselva i retning hitover med. Seinere på kvelden skal de ha tatt seg til ei hytte i Vågårdsåsen.
Lensmann John O. Solumsmoen fra Haug tok opp jakta sammen med politibetjent Grylling. I tretida på natta måtte de ta pause og vente på dagslys. Grylling måtte trekke seg på morgenen, og i stedet kom lensmann Oluf O. Aalde fra Norderhov til stedet.
I firetida om ettermiddagen 23. august ble det sendt ut letemannskaper, ettersom man ikke hadde hørt fra lensmennene siden Åalde møtte opp om morgenen den 22. Meldinga om at de var funnet kom inn klokka 17:25. En av de som var med var Oddvar Aalde, sønn av lensmann Oluf O. Åalde. Han tjenestegjorde ved Norderhov lensmannskontor hos sin far. De to ble funnet like ved Vågård.
Solumsmoen hadde blitt skutt i hjertet. Han hadde også to knivstikk i halsen, og hadde fått strupen skåret over. Han var død da letemannskapene fant ham. Aalde var fortsatt i live, men var hardt skadd. Han hadde blitt skutt to ganger, gjennom høyre lunge og i panna.
Aalde ble båret til Øvre Vågård en gård innerst i bygda her, og lege ble tilkalt. Men det var lite man kunne gjøre for ham. I titida på kvelden mista han bevisstheten, og klokka 04:50 neste morgen ble han erklært død.
Aalde rakk å gi en beskrivelse av gjerningsmennene før han døde. Han fortalte også noe om hva som hadde skjedd med han selv. men visste ikke hva som skjedde med Solumsmoen. Han kunne fortelle at de to lensmennene hadde kommet over gjerningsmennene ved sjutida på kvelden 22. august. Skapsprengerne var bevæpnet mens lensmennene var ubevæpnet hvis man ser bort i fra politikøllene deres. Antakelig var det lett for skapsprengerne å overmanne, skade og drepe lensmennene.
Saken fikk enorm oppmerksomhet, og var på avisforsidene i mange dager.
De to ble gravlagt samtidig fra Hønefoss kirke. Omkring 2000 mennesker møtte opp, deriblant finansminister Fredrik Ludvig Konow og justisminister Knud Øyen. Jeg forstår hvorfor justisministeren var i begravelsen til to lensmenn som ble drept på jobb, litt mer usikker på hvorfor det var finansministeren og ikke Statsministeren som møtte opp. Men jeg regner med at de etterlatte og folk den gang så på det som en ære at det kom hele to ministre.
Etter fire dager klarte politiet å finne identiteten til en av ranerne: Anton Imanuell Oskar Svensson. Svensken, som også var kjent under dekknavnene «Harald Fredrik Ekløv», «August Wilhelm Johansson» og «Östa-Linas pojk», var født i Kyrkefalla i Sverige i 1891. Han ble identifisert via fingeravtrykk som ble funnet på en kopp han hadde drukket melk av under et innbrudd i ei hytte – som tilfeldigvis tilhørte ingen ringere enn lensmann Solumsmoen. Altså en av ofrene. Det kan man vel kalle skjebnens ironi. Dette skal ha vært første gang en ukjent gjerningsmann i en drapssak ble identifisert ved hjelp av fingeravtrykk her i landet. Et par uker senere, den 7. september, klarte de også å identifisere andremann. Det var Sigurd Henning Madsen, født 1907 i Øvre Eiker.
Samtidig som det pågikk taktisk etterforskning ble det også gjennomført en leteaksjon over store deler av Østlandet. To måneder etter drapene ble de to funnet ved Skodsborg i Aremark. Mellom 200 og 300 mann, samt politihunder, var involvert i jakta på drapsmennene. Anton Svensson flykta mot gården Skolleborg i Aremark. Der ble han omringa, og valgte å ta sitt eget liv ved å skyte seg i panna.
Sigurd Henning Madsen overga seg. Han ble dømt for drapene og for 29 andre forhold, og fikk livstids fengsel for dette. Etter prins Haralds fødsel i 1937,altså han som nå er Kong Harald, ble han benåda. Senere ble det et nytt fengselsopphold, men etter å ha sluppet ut i 1946 klarte han å holde seg på den smale sti. Han stifta familie, og bodde på Hokksund under navnet Henning Sigurd Andersen fram til sin død i 1986.
Journalist og forfatter Gunnar Larsen, som hadde skrevet om saken i Dagbladet, ga i 1933 ut romanen To mistenkelige personer, som var en dramatisering av saken.
I 1949 starta så Tancred Ibsen innspilling av filmen To mistenkelige personer basert på Larsens bok. Sigurd Henning Madsen hadde da sluppet ut etter sitt andre fengselsopphold, og hadde skifta navn for å kunne leve et normalt liv. Han gikk rettens vei for å stoppe filmen. I oktober 1950 fikk han medhold i Oslo byrett. Norsk Film anka denne kjennelsen, og saken ble gående helt til Høyesterett også ga Madsen medhold i 1952. Først i 1998, tretten år etter Madsens død, kom man til at personvernet ikke lenger var til hinder for visning av filmen.
Det er blitt reist et minnesmerke på stedet der lensmennene ble funnet. Jeg var der like etter at vi flyttet hit i 2007, kom over det mest ved en tilfeldighet. Det er lenge siden jeg har vært der inne. Mulig jeg skulle ta en tur snart. Det kan være mye spennende historie å finne selv om en bor et sted ingen egentlig vil vedkjenne seg.
