Dagen i dag er satt av til restitusjon. Restitusjon og å vente på at alle personstemmene ved valget skal bli telt opp slik at jeg vet hvem av oss fire kumulerte på Rødt sin liste som har fått velgernes tillit og plass i kommunestyret.
Siden restitusjon sto i høysete sov jeg til klokka var godt over 7, samt tok meg god tid til frokost og å starte dagen.
Det er en nydelig høstdag så etter frokost ble det en 3 kilometer lang tur med hundene. Labbe rundt med hundene og fotografere høstfarger er restitusjon.
Lederen i Rødt Ringerike ringte mens jeg var ute på tur. Kampen om ordførerkjede har begynt. De største partiene tar da kontakt med oss mindre partiene for å høre om vi kan støtte deres kandidat. Da kan de mindre partiene komme med krav de ønsker tilbake for en slik støtte. Det kan være saker som er viktige for partiet vårt politisk og/ eller posisjoner som plass i formannskapet eller forskjellige råd og utvalg. Vi to pluss en til er i vårt forhandlingsutvalg så nå måtte vi enes om våre krav for eventuelt å støtte en av kandidatene. Litt analyse av tallene og hvor de andre partiene tradisjonelt står kom vi frem til at Pensjonistpartiet er jokeren i kabalen her på Ringerike. De har ikke vært i kommunestyret før, og om de velger rød eller blå side ser ut til å kunne avgjøre hvem som blir ordfører.
Det ble 3 km tur med hundene, litt husarbeid, lunsj og så en strekk på sofaen. Godt!
Nå har jeg våknet til live igjen, venter fremdeles på personstemmene. Kjenner det skal bli godt når de er klare
Dagen etter valget. Resultater er klart. Nå er det å studere tallenes tale, ta de inn over seg og prøve å analysere seg til hva dette vil si for utviklingen av Ringerike de neste fire årene.
Som i så mange andre kommuner blåser det en blå vind over Ringerike og. For første gang i historien er det nok ikke Arbeiderpartiet som får ordføreren. Det er ikke så overraskende at Arbeiderpartiet her mister oppslutning. Det var som forventet. Samarbeidet med Høyre har ikke gavnet de de siste fire årene. Å drive høyrepolitikk gagner sjelden Arbeiderpartiet. Håper de har innsett det nå, men føler meg langt fra sikker på at ikke de to samarbeidskameratene finner tilbake til hverandre. For noen betyr makt mer enn politikk.
Høyre er sikkert fornøyd. De har blitt Ringerikes største parti og landets største parti. Relativt historisk begge deler. I landet har de ikke vært det største partiet på 99 år, på Ringerike har de aldri vært det. Enten jeg liker det eller ikke så tipper jeg kommunens ordfører snart heter Runar.
Fremskrittspartiet har og gjort det bra lokalt og fått inn en representant til. Tipper de er fornøyd med det. Ikke minst fordi utbryterne fra Frp som har dannet INP ikke stakk av med alle velgerne deres.
INP har og grunn til å være fornøyde. De fikk inn fire representanter i kommunestyre. Jeg tipper det er mer enn de egentlig våget å håpe på.
Like fornøyde er nok ikke Senterpartiet. De gikk fra å være det største partiet, i det minste når folka var ferdige med å rømme fra Arbeiderpartiet etter eget valg, til å bli nummer tre. Med 6 representanter er de det største partiet, så får vi se etter forhandlinger og sonderinger om det holder til en varaordfører. Jeg tviler.
SV gjorde et bra valg og får en representant til i kommunestyre. Det er hyggelig opp i all denne blå-blå vinden som blåser over kommunen. Gratulerer.
Vi i Rødt har fremdeles to representanter, ikke tre som jeg håpet. Vi er kanskje ikke helt fornøyde, men stemningen på valgvaka i går var grei og vi hadde en hyggelig kveld. Vi fikk litt bedre oppslutning enn ved forrige kommunevalg. Det er vi fornøyd med, for Rødt har gått ned på landsbasis. Da føler vi at det er en honnør til oss i partiet lokalt som har stått på, kanskje ikke først og fremst i valgkampen men gjennom å være en tydelig stemme i kommunestyret de siste årene. Vi er og fremdeles den kommunen i Buskerud hvor Rødt har størst oppslutning.
Om jeg kommer inn i kommunestyre eller ikke vet jeg ikke ennå. Personstemmene er ikke telt opp ennå. Regner med at de tallene kommer i løpet av dagen. Jeg kommer nok til å være relativt ofte på nett og sjekke ut over dagen.
Det jeg synes er litt gøy og som kanskje kan bli litt utfordrende er at vi fikk hele fire partier som kom inn med bare en representant. Ve, Krf, Pensjonistpartiet og MDG. Når det er relativt likt mellom tradisjonell rød og blå side i kommunestyret kan mange viktige saker vippe på grunn av stemmer fra en eller flere av disse småpartiene. Hvem de velger å støtte kan nok og ha noe å si for ordførerkabalen, og ikke minst fordelingen av andre verv. Det blir noen spennende dager mens folk snakker sammen og forhandler. Men slik jeg ser det kan de neste fire årene bli minst like spennende som de forrige her på Ringerike. Det er en spennende sammensetning av kommunestyret – og kanskje kommer skillelinjene i politikken enda bedre frem. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Husker du sommerfuglene som flakset i magen din på julaften da du var barn? Spenningen om hva som lå i pakkene under treet. Dagen som var uhorvelig lang, aldri ble det kveld. Omtrent slik er følelsene på valgdagen. Får du velgernes tillit I fire nye år? Hvem kommer inn i kommunestyre? Hvem blir ordfører?….
Siden Gamle Gubben Grå har bilen på jobb og ikke kommer hjem før seint gikk jeg fra jobben og ned til byen etter jobb. Det er 4 km, så da fikk jeg både trent og slått i hjel litt tid samtidig.
I byenkjøpte jeg meg en burger. Må jo ha mat. Mens jeg spiste den dukket en venninne opp. Flott. Da fikk jeg slått i hjel litt mer tid med å prate med henne. Hun er ikke så veldig interessert i politikk, så vi snakket om alt mulig annet. Jeg bare passet på å jage henne av gårde tidsnok til at hun rakk valglokalet. Dama hadde ikke stemt.
En politiker fra et annet parti ringte meg. Vedkommende var på vei til valglokalet sitt. Vi diskuterte våre tanker om resultatet. Men både hvem som blir ordfører og hvilke partier som kommer til å samarbeide etter valget er relativt åpent. Det er ikke lett å spå. Vi ønsket hverandre “Lykke til”.
Jeg måtte bevege meg litt. Ennå var det et par timer til valgvaka vår starter, men jeg orket verken rusle rundt på senteret eller sitte rolig. Så jeg tok en liten gåtur i sentrum. Når jeg etter å ha arbeidet en hel fag og gått over 4 kilometer begynner å vandre hvileløs rundt skjønner dere sikkert at jeg er rimelig rastløs. Minuttene formelig snegler seg av gårde.
På min vei over torget møtte jeg på Senterpartiet sin ordførerkandidat. Han fikk øye på meg og styrte raskt i min retning. Spenningen hos den unge mannen var om mulig enda større enn hos meg. Her snakker vi tross alt om en som har et ørlite håp om å bli ordfører eller kanskje mer sannsynlig varaordfører. Hvem vil samarbeide med hvem etter valget?
Jeg er met opptatt av politikk enn posisjoner. Jeg er ikke villig til å svelge politiske kameler for å oppnå posisjoner. Men politiske forhandlinger kommer til å begynne i natt eller i morgen tidlig. Hvem skal leke med hvem de fire neste årene? Jeg vet utmerket godt hva jeg mener. Jeg ønsker å være vaktbikkje og er gjerne i opposisjon, men det er ikke sikkert alle i partiet ser det på samme måten.
Etter litt fabulering over valgresultatet gikk vi hvert til vårt. Jeg fant meg en kafé, og fikk meg en kopp kaffe-latte. Fremdeles er det tid å slå i hjel, men det nærmer seg, det nærmer seg.
Middagen er fortært. Kyllingsalat med hummus og avokado. Nå har Gamle Gubben Grå og jeg ramlet ned i hver vår kurvstol på trammen. Charlie Chihuahua snorker under kurvstolen til Gubben, Kidd ligger rett ut på teppet foran føttene mine og nyter varmen fra de siste solstrålene. Trafikkstøyen fra E16 et bare irriterende hvis du velger å gi drn fokus. Det velger ikke vi. Vi nyter ettermiddagen i sola og lader opp til ny uke.
I morgen er det valgdagen. Endelig får vi velgernes dom og finner ut i hvilken grad vi har gjort oss fortjent til velgernes tillit de neste fire årene. Dere kan tro jeg er spent! Spent på hvordan Rødt gjør det her i Ringerike og i Buskerud, men og i andre kommuner og fylker. Jeg er og spent på hvordan kommunestyret på Ringerike vil se ut de neste fire årene. Spennende både hvor mange representanter hvert enkelt parti får og hvem som kommer inn for de forskjellige partiene. Kommunevalget er på mange måter et personvalg. Kumuleringer og slenger gjør at listene etter valget sjelden ser ut slik nominasjonsmøte vedtok de på ettervinteren. Og selvsagt er jeg spent på resultatet for egen del. Mener velgerne jeg fortjener fornyet tillit i fire nye år? Det blir en lang og innholdsrik dag i morgen med jobb og valgvake.
Det endelige valgresultatet med alle personstemmene er nok ikke klart før på tirsdag eller onsdag, så det blir et par spennende dager.
På onsdag etter jobb har vi styremøte i Rødt hvor vi oppsummerer valget, slikker våre sår eller sier oss fornøyd med innsatsen. Og så blir det vel å legge planer for forhandlingene som starter med de andre partiene etter valget. Det er utopisk å tro at ett parti får flertall alene.
På torsdag reiser jeg til Oslo og skal være med å feire Radiografforbundets 50 års dag. Er jo tredje vara i representantskapet må vite. Det blir sikkert en trivelig dag med gjensyn med mange gamle kjente. Gleder meg! Har vel ikke helt gått opp for meg at arrangementet er rett rundt hjørnet. Jeg lever jo litt i sånn før og etter valget modus hvor jeg liksom ikke har tatt meg tid til å tenke så mye på det som ligger etter valget.
På fredag skal jeg kose meg I hovedstaden. Kanskje gå på Nasjonalgalleriet eller bare tusle rundt, litt avhengig av været. Skal møte Datteren til mor-datter-date når hun er ferdig på jobb. Må jo benytte anledningen når jeg er i hovedstaden.
Som dere skjønner venter en innholdsrik og engasjerende uke jeg virkelig gleder meg til. Så dagen i dag og tirsdagen er satt av til restitusjon og hvile. Det gjelder å lade batteriene når man har mulighet.
Følg meg gjerne på blogg. Jeg lover å holde dere oppdatert på kjerringas liv og tanker.
I innlegget Ønske om å fremstå som perfekte…skrev jeg at mitt neste innlegg skulle handle om søndagstur. Skal man opprettholde inntrykket om det perfekte liv må man selvsagt på søndagstur på en solfylt septembersøndag. Fylle opp Insta, snapp, fb og blogg med naturbilder i spreke høstfarger, helst fra høstfjellet.
Jeg har vært på tur. Men ikke på fjellet, og ikke ble den så lang heller. Skrittelleren sier 2,6 km og vi vandret rundt i et villastrøk.. Men tur er tur, då det teller. Ikke sikkert alle som deler flotte bilder hat vært på så lang tur heller. Noen ganger kan det hende at bildet er fra i fjor. Dette er i det minste fra i dag, selv om jeg verken har vært på topptur eller vandret flere mil.
Noen bekjente fra Oslokanten sendte nettopp en snapp fra Kistefoss. Det er rett over skogen der. Jeg burde jo sendt snapp tilbake å be de komme bortom på en kaffekopp. Jeg kommer ikke til å gjøre det. Ikke fordi det ikke er trivelige folk, men fordi jeg ikke har lyst til å panikk-rydde. Ikke har jeg noe å servere heller. I tillegg trenger jeg å ha fokus på restitusjon i dag. Det blir en lang dag i morgen.
Så må blir det pelspledd, sofa og en liten lur. Der føles som akkurat riktig aktivitet akkurat nå.
Her i Drømmehuset har Gamle Gubben Grå og jeg innført den regelen at vi styler huset til helga på lørdag formiddag. Når tingene på lørdagens liste er unnagjort reiser vi til byen og drikker kaffe-latte. Det er en regel som fungerer sånn rimelig bra for oss to. Men de siste fem lørdagene har jeg stått på valgkampstand, og Gamle Gubben Grå har arbeidet fire av de fem lørdagene. Ergo har det ikke blitt så mye husarbeid på lørdagene de siste ukene. Når vi har kommet hjem mellom 16 og 19 på lørdagene har vi bare gjort det mest nødvendige som å lage mat, lufte hunder og få tatt oppvasken. Det bærer Drømmehuset litt preg av i dag.
Ikke det at det er direkte møkkete, uhygienisk eller ekstremt rotete. “Late Brit” (robottstøvsugeren) har vandret runden sin nesten daglig, vi er tre voksne som bor her nå, og vi roter ikke så veldig. Ting havner stort sett det de skal og det er slutt på den tiden det fløt med legoklosser og leker over halve huset. Men det kan hende du snubler litt i noen sko i entreen, jeg er ikke like flink som Gamle Gubben grå til å sette de opp i skohylla når jeg kipper de av meg. Den store pakka med dopapir som jeg kjøpte i går har ikke kommet inn i kottet sitt ennå, men står sammen med håndveska mi på bordet i gangen. Det ligger en vinopptrekker, noen aviser og ei bok på spisebordet sammen med en bolle med en håndfull ostepop som ikke ble spist i går kveld. Pleddene i sofaen ligger i en tull der noen krabbet ut av dem, og henger ikke pent brettet sammen på armlene til sofaen… Slik kunne jeg fortsatt med småting rom for rom.
Hadde det ringt på døra nå, eller noen sendte en sms og sagt de kom innom en tur hadde det blitt litt panisk rydding før folk slapp inn i Drømmehuset. Det kan jo ikke se sånn ut når det kommer folk! Graden av panisk rydding hadde helt klart vært avhengig av hvem som meldte sin adkomst, men uansett hvem det var hadde kjerringa fått fart på rydde-genet.
Noen ganger har jeg tenkt litt på det der. Ønsket om at det ikke skal se ut som om det bor folk i boligene våre når det kommer folk. For er det så farlig om venner og familie, det er jo stort sett de som kommer på besøk, ser at ikke skoene står i geledd i skohylla, at noen har tatt en strekk på sofaen og at vi koste oss med ostepop og et glass vin i går, på bryllupsdagen vår? (Nå har den vinopptrekkeren ligget der siden fredag, men det kan ikke de vite.)
Jeg har overhode ikke noe behov for å fremstå som perfekt for mine nærmeste venner og familie. Jeg har ikke noe ønske om at de tror jeg er en slik med tellekanter på alt fra truser til oppvaskkluter. Jeg vil ikke at gjester skal sitte ytterst på sofakanten engstelige for å ødelegge symmetrien på sofaputer og pledd. Jeg ønsker ikke at Drømmehuset skal fremstå som et utstillingsvindu og ikke et hjem. Likevel nikker jeg gjenkjennende når jeg leser Livet med Vesla sitt innlegg om Panikk-rydding. Hvorfor er vi så engstelige for å vise frem livene våre slik de virkelig er?
Dette ønsket om å fremstå som perfekte gjelder jo ikke bare hjemmene våre. Det gjelder livene våre på mange områder.
Mange av oss viser oss ikke utenfor husdøra uten et lag sparkel og sminke. Ja jeg har hørt om en eldre kvinne som aldri viste seg for mann og barn før hun var ferdig sminket på morgenen. hun er i 80-åra nå. Vi spiser kun sjokolade når ingen ser oss, og nevner ikke for en sjel at vi stappet i oss en bacon-pølse på vei hjem fra jobb her om dagen. Nei, vi snakker heller høyt og overbevisende om at vi spiser havregrøt med selvplukkede blåbær hver morgen og at vi har blitt så utrolig glad i quinoa.
Jeg har hørt folk pynte litt på CVn når de presenterer seg i selskapslivet. Lagermedarbeideren har plutselig blitt lagersjef, og han som driver pølsebu er plutselig direktør for et mindre foretak. Selv hadde jeg problemer med å rette opp at det står radiograf og ikke arbeidssøkende som stilling på meg på valglista i år. (Jeg er jo utdannet radiograf, så det er ikke direkte feil). Spør jeg folk hva de unge voksne i familien driver med er det univeristetsstudier eller mastergrader på hele gjengen. Selv om jeg ser ungdommene nesten daglig i kassa på Kiwi. Friår, sier mor hvis jeg spør litt nærmere, eller ferie. Eller de tar opp fag for å forbedre karakterene for å komme inn på et prestisjestudie. Vel, noen av de friårene og feriene har vart siden før pandemien.
Kanskje ville vi få det litt bedre hvis vi ikke hele tiden strebet etter å fremstå som noe vi ikke er. Hvis vi lot hjemmene våre se ut som om det bor mennesker der, også hvis det ringer på døra. Hvis vi kan spise en sjokoladebit og ei bacon-pølse uten å føle dårlig samvittighet. Hva om vi er stolte av stillingen vår, eller om vi tør å innrømme for flere enn oss selv at vi for tiden er utenfor arbeidslivet? At vi ikke roter oss inn i usannheter eller er redde for at folk skal finne ut at vi er trygda eller har helseutfordringer. Og ikke minst at vi innrømmer at vi er stolte av ungene våre uansett hva de måtte finne på å utdanne seg til eller arbeide som. Jeg er utrolig stolte av mine. To av de arbeider i butikk, den tredje er taktekker.
Jeg er ikke perfekt, og jeg har heller aldri hatt et ønske om å fremstå som det. Likevel panikk-rydder jeg vekk ostepopen og dopapiret hvis det ringer på døra. Jeg lar det stå radiograf som yrke på valglista og kommer til å skryte av at jeg har gått søndagstur i mitt neste innlegg eller at vi har kyllingsalat med humus til middag. Cheese-burgeren jeg har tenkt å spise til middag i morgen derimot kommer jeg til å holde helt tyst om….
I dag har jeg delt et blogginnlegg på fb-siden min. Altså ikke siden til bloggen, men min private fb side. Det er ikke så ofte jeg gjør det, og jeg tror det er første gangen jeg deler et blogginnlegg som ikke er skrevet av meg selv. Dette innlegget mente jeg var så eksepsjonelt godt at det fortjente et større publikum.
Selv om Allan av forståelige grunner ikke stemmer Rødt, vi stiller ikke liste i Bardu der han bor, så peker han på noe veldig viktig i årets valgkamp. Den norske lokalvalgkampen får mer og mer skjær av amerikansk presidentvalgkamp. Før fikk du i beste fall en drops innpakket i et papir med partilogoen på når du besøkte en valgkampstand, nå får du en hel drops-eske med bildet av Erna Solberg, buff, potetgull og jeg vet ikke hva hvis du bare er så uheldig å støte på en av damene fra Høyre på din vandring over torget. Tar du en tur på kjøpesenteret her i byen ser du de smilende ansiktene til Arbeiderpartiets ordførerkandidat lyse mot deg fra samtlige reklametavler på senteret. Der det vanligvis er reklame for de nyeste plaggene fra H&M får du nå Håkon & Mons. (Henholdsvis ordførerkandidat og fylkesordførerkandidat for Arbeiderpartiet.)
Joda, vi delte ut hjemmebakte kjeks og tannbørster på torget i dag vi og. Vi har hatt både nøkkelsnorer, kulepenner og buttons å dele ut tidligere i valgkampen vi og, men jeg våger å påstå at fokuset vårt har vært på politikk og ikke på reklamekampanjer og å dele ut glassperler til de innfødte.
Vår viktigste sak i år er kampen mot dyrtid. Det er selvsagt flott at Høyre deler ut dropsesker og potetgullposer gratis til folket, og på den måten hjelper folk som ikke har råd til lørdagskosen. Man kan oppnå mange stemmer på den måten. Vi i Rødt vil heller bidra med en fordelingspolitikk som gjør at folk har råd til å kjøpe lørdags-godtene sine selv. På samme måte som vi mener at flere matkøer ikke er svaret på den økende fattigdommen er ikke almisser fra de rikes bord eller gratis potetgull svaret på de økende forskjellene i samfunnet.
Og Allan, det er lenge siden vi i Rødt strøyk væpna revolusjon fra partiprogrammet. I det gamle Roma ble betegnelsen proletar brukt om medlem av den klassen i centurieforfatningen som hadde en formue under et visst minimum. Med den økende fattigdommen som vi ser i samfunnet i dag hvor lønnsveksten til den jevne mann og kvinne ikke holder takt med prisveksten er vi alle snart proletarer.
I dag har Gamle Gubben Grå og jeg vært mann og kone i 29 år!! Det er helt vilt! Hvor har de årene blitt av liksom. Det er da ikke så lenge siden vi sto der hos byfogden og lovet hverandre troskap mens Datteren og Eldste Niese sang Bæ-bæ lille lam med høye barnestemmer. Hva skal man egentlig med orgelbrus og Mendelson bryllupsmarsj?
Alt gikk ikke helt etter planen den dagen. Da vi kom ut fra byfogden etter vielsen sto det en del venner av oss utenfor og skulle kaste ris på oss. Hvor er hatten din? spurte en av de. Jeg hadde nemlig kjøpt meg hatt i dyre dommer til vielsen. Lysegrønn hatt som sto til Gamle Gubben Grås nye Giovanni-dress. (En dress jeg tror han glatt går inn i ennå. Jeg derimot ville ha langt større problemer med å komme inn i min sjokkrosa kjole). Så mellom vielse og fotograf måtte vi en tur hjemom for å hente hatt….
Vi hadde avtalt med fotografen å ta bilder i Nordre Park. Jeg angrer litt på at vi ikke sto ved den beslutningen. Det hadde blitt spesielle bryllupsbilder. Ute var det nemlig et skikkelig regnvær. Skikkelig øs-pøs regnvær. Så det ble bilder inne i studio i stedet for blant høstløvet i parken med en brusende foss i bakgrunnen. Så mye regn var det at Svigermor så ut som ei drukna katte da hun gikk fra bilen og inn på selskapslokale.
Vel, hun fikk i det minste dusja, det var det muligens ikke alle i min del av slekta som fikk. Det ble nemlig strømbrudd i deler av min barndoms dal der resten av slekta bodde på den tiden. På bygda henger vann og strøm tett sammen. Ikke bare fordi man må ha strøm for å få varmt vann i varmtvannstankene, men og fordi pumpene som driver vann opp fra grunnen og inn i husene og går på strøm. Vel en husstand hadde strøm. Der måtte hele slekta dusje – og føne hår etc. Jeg tror de var 8 stykker som skulle gjennom dusjen og dele på varmtvannet. Har jeg nevnt at vi giftet oss på en fredag? Flere av de hadde vært på jobb og hadde bare tiden av veien for å rekke bryllupsmiddagen.
Datteren var 3 1/2 år da vi giftet oss. Og barn på den alderen kan være ganske bestemte. Så vi hadde bestemt at Datteren skulle sitte mellom meg og Gamle Gubben Grå under bryllupsmiddagen. Da slapp vi at hun desperat skrek at hun skulle til Mamma fra en annen ende av bordet, og det var jo vårt bryllup Vi tre. Kjernefamilien. (Sønnene var ikke født ennå) Så vi er ikke antakeligvis det eneste brudeparet som har blitt viet til Bæ-bæ lille lam, vi er vel og et av ytterst få brudepar som ikke satt ved siden av hverandre under bryllupsmiddagen. Da jeg skulle holde tale for brudgommen hadde Datteren sovnet i fanget mitt, så jeg holdt talen sittende.
Dagen etter reiste vi ut til selskapslokale for å hente rester av kakene og forskjellige andre ting. Så skulle vi videre til Mamma og Pappa og hente Datteren pluss bryllupsgavene som de hadde tatt med hjem på natta. Da fikk vi motorstopp mellom selskapslokale og Mamma og Pappa. Dette var i 1994. Mobiltelefon var ikke noe vi hadde. Så vi måtte ringe på i et vilt fremmed hus og spørre om å få låne telefonen for å ringe etter hjelp. Da svoger og søstrene kom for å taue oss hjem til foreldrene mine satt vi på panseret av bilen vår i ei busslomme ved Steinsfjorden og spiste rester av bryllupskaka vår. Noe må en jo gjøre mens en venter, og været var betraktelig bedre denne dagen.
Vel. Det er 29 år siden i dag. Og kanskje har ekteskapet vårt fortsatt akkurat slik det startet. Alt har ikke alltid gått etter planen. Det har vært stormer og uvær, og ting har sluttet å virke som burde ha virket. Slik som kjerringa selv. Men vi er fremdeles sammen, og når det liksom stopper helt opp, ja da er det oss to da som må gjøre det beste ut av situasjonen, sammen.
Humor må til, også i politikken. Jeg har merket meg at min litt uhøytidelige væremåte både i kommunestyresalen og styrerom kan virke avvæpnende når jeg er relativt tydelig i argumentasjonen. Det har alltid vært min stil, både som tillitsvalgt og som politiker.
En politiker fra ett av de andre partiene har hevdet at store deler av kommunestyresalen humrer når jeg er i mitt ess på talerstolen. Det er ok, for humrer man nikker man ofte nesten umerkelig at man er enig, og da har jeg oppnådd det jeg ønsker.
I valgkampen i år synes jeg i grunn det har vært litt for lite humor. Men i går kveld klarte jeg ikke å styre meg lenger. Ei av Høyredamene, Lise, hadde lagt ut en tekst på sin fb, side hvor hun opplyste om at siste dag med forhåndsstemming er i dag, og ba selvsagt fb-vennene sine om å stemme Høyre.
Ren valgkamp propaganda for partiet sitt med andre ord. I kommentarfeltet hadde en ivrig samfunnsdebattant skrevet følgende kommentar:
Christopher Wand (som for øvrig lager utrolig god pizza!) skrev noe meget fornuftig for noen dager siden: “Vi går til valg på å bruke minst mulig penger på fylkeshuset, og mest mulig på tjenestene som berører deg.” Ringerike Høyre kunne tatt til seg denne setningen og gjort den lokal. I stedet går ordførerkandidat Runar ut med høye kneløft og vil bygge nytt rådhus. Som skal bli billig, ble han vel sitert på (javel?) Og nytt sykehjem til 850 mill – FØR kostnadsoverskridelser. Den første som tar offentlig dissens på Høyres forslag til fortsatt spinnvill investeringsbonanza i en allerede altfor forgjeldet kommune får en “slenger” fra meg, Lise Tar du utfordringen?
Lise var ikke interessert i å følge opp utfordringen fra denne samfunnsdebattanten, og takket høflig nei. Hun synes Runar sitt forslag om nytt rådhus er aldeles utmerket, og det nye sykehjemmet får hun ikke fullrost.
Jeg derimot ser ikke behovet for nytt rådhus, eller administrasjonsbygg, og synes vi kunne ha rehabilitert det sykehjemmet vi har i stedet for å rive det og bygge nytt så jeg svarte også på kommentaren:
Jeg mener at vi har langt viktigere ting å bruke penger på enn nytt administrasjonsbygg. Jeg tror og at vi kunne fått et flott og moderne sykehjem ut av Hønefoss sykehjem uten å bruke en milliard. (Sluttsummen på det nye sykehjemmet bikker nok milliarden innen det står ferdig.) Jeg tar gjerne den slengeren Lise ikke vil ha.🙃
Så nå har debattanten lovet meg en slenger. Litt humor må man unne seg. Og Lise, hun skriver at hun håper at vi ses i det nye kommunestyret. Kanskje hun også gir meg en slenger?
(For de som ikke vet hva en slenger er så er det når man fører opp navnet på en kandidat fra ett av de andre partiene på den listen man stemmer på.)
Jeg deler bilder av kosestunder med bok i sola og skriver engasjert om politikk og valgkamp. Det kan være lett å få inntrykk av at jeg lever herrens glade dager på skattebetalernes penger. Klager over at 60% jobb, tre dager i uka ble for mye, likevel virker det som jeg strutter av energi når det er noe jeg har lyst til. Som valgkamp. Jeg forstår de som kan få inntrykk av at jeg egentlig bare er lat, utnytter systemet. At jeg egentlig bare har vondt i viljen min.
Nå er klokka 10.30. Jeg har kjørt Gamle Gubben Grå på jobb, gått en halvtimes tur med hundene og tatt en dusj. Og jeg er totalt utslitt. Egentlig er det bare viljen som gjør at jeg sitter her og knotter og ikke for lengst har flata ut under pelspleddet på sofaen.
Jeg skriver ikke så mye om slike dager. Skildrer ikke i detalj hvor sliten jeg er til tider. Skriver ikke om ting jeg ikke orker men som jeg gjerne skulle ha deltatt på. Som skoledebatten på mandag hvor jeg hadde gledet meg til å se partikollegaen min i aksjon. Jeg skulle vært publikum, det var planen. Jeg så de siste 20 minuttene på streaming på PCn. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst til å dra, men fordi jeg rett og slett ikke hadde overskudd etter en helt vanlig arbeidsdag. Så mens debatten pågikk sov jeg på sofaen.
Hver gang jeg ikke klarer å gjøre noe jeg har planlagt føles det som et nederlag. Det var et nederlag å redusere arbeidstiden med en dag. Det var et nytt nederlag å ikke klare å gå på den debatten. Hvert nederlag får meg til å føle at jeg svikter, kanskje mest mine egne idealer. For jeg vil så gjerne!
En klok person sa til meg at kan du ikke være stolt av det du får til i stedet for å skamme deg over det du ikke får til? Du arbeidet som turnusradiograf i 30 år! Det er det ikke alle som klarer. Du var tillitsvalgt i 20 år, og påtok deg masse ansvar. Vær stolt av hva du har bidratt med, ikke misfornøyd med at du ikke klarte det i enda flere ti-år. Jeg tror det er en sunn innstilling. Kanskje ikke å være så stolt, men å fokusere på hva jeg faktisk får til i stedet for å fokusere på det jeg ikke orker.
Det var ikke jeg som trykket på den store røde knappen og stoppet meg selv. Det var kroppen som stoppet helt av seg selv. Ikke totalt havari, men en klart uplanlagt stopp. Etter et par, tre slike stopp innså jeg at hvis det ikke skal bli totalt havari må jeg ikke kjøre maskineriet så hardt.
Jeg mistet så mye da jeg måtte gi opp det engasjerende, hektiske livet jeg elsket. Selv etter at nederlagsfølelsen hadde gitt seg og jeg innså at det var til mitt eget beste følte jeg på savnet. Savnet og bitterheten over at ting ble slik det ble. Og selv om savnet blekner kan jeg fremdeles føle på bitterheten. Gjorde det sist forrige helg da jeg støtte på en fra den gang da som begynte å stille spørsmål til meg som om jeg fremdeles skulle være en engasjert og aktiv tillitsvalgt.
Savn, bitterhet og nederlagsfølelse er ikke gode følelser å kjenne på. De stjeler energi, og akkurat energi har jeg jo ikke så mye av. Derfor har jeg bestemt meg for å ikke dvele for mye med begrensningene mine, slutte å ha fokus på alt jeg ikke lenger klarer og mestrer men i stedet se hva jeg får til.
Jeg vil heller skrive om det positive i livet mitt – uten å bli en sånn Alt-er fantastisk-fantast. For livet er ikke fantastisk, ikke hele tiden. Men de fleste dager inneholder gode stunder, og de stundene ønsker jeg å fokusere på. Jeg teller heller mine seire enn mine nederlag.
