Så var vi der igjen. Som så mange andre ganger kom samtalen raskt inn på barndommen og på oppveksten.  På hendelser som ligger over 40 år tilbake i tid. Ikke som mimring om gode, gamle dager eller en påminnelse av en hendelse som var alvorlig nok den gang da, men som vi kan smile litt av i ettertid eller si – huff, det var godt det gikk bra!
Nei, det er som om personen foran meg ble 40 år yngre foran øynene mine. Borte var den litt slitne dama på 50+, og tilbake var en usikker ungdom i en litt for tøff verden.

Jeg orker ikke, eller ønsker ikke, å ta den samme metamorfosen. Jeg vil ikke behandle denne kvinnen foran meg som det engstelige barnet hun ønsker å fremstå som. Og jeg ønsker helt klart ikke å forandre meg fra den voksne kvinnen jeg er i dag til den usikre ungdommen jeg var den gang. En usikker ungdom som så det som sitt ansvar å være den sterke for alle som trengte en skulder å gråte på.

Hun er ikke alene. Det er mange som forblir i barndommen, som skyver vonde opplevelser fra barndommen foran seg som et vern – eller en dårlig unnskyldning – for ikke å ta tak i eget liv.
Ja, jeg forstår at jeg høres både kald og slem ut. Kanskje til og med ufølsom.
Det er ikke alle som har hatt den samme, trygge barndommen som deg, tenker du kanskje.
Hva vet du om min barndom?

Å nei, jeg skal ikke komme med en tåredryppende historie om en tøff barndom. Barndommen min var grei nok. Langt fra perfekt. Jeg har og en del opplevelser som jeg kunne vært for uten og som sikkert har satt sine spor. Men barndommen min var ok. Det er ikke barndommen min men jeg som har ansvaret for at livet mitt har blitt som det ble.
Det ansvaret har vært mitt. Det er jeg som har tatt valgene som har ført meg til den jeg er i dag. Barndommen og oppveksten min har sikkert påvirket de valg som har blitt tatt, men det er jeg som har tatt valgene. Det er jeg som har sittet i førersetet.

Det usikre barnet jeg en gang var har fått følge av den tøffe kjerringa jeg ble. Den tøffe kjerringa ordner opp og det usikre barnet kan slappe av.  Barnet kan skru av radaren og slutte å være på vakt. . En voksen har tatt over vakta og ansvaret.

Jeg opplever at noen bruker barndommen for alt den er verdt for å slippe å bli voksen. Slippe å stå til ansvar for eget liv. Det er alltid noen andre som har ansvaret for deres lykke. Noe eller noen som har skylda når verden går i mot, og noen som har ansvaret for å rette opp i de feil de selv har gjort. Hvem som har skyld og ansvar er de kanskje ikke alltid sikre på. Det eneste de er sikre på er at det ikke er dem.

Jeg har brukt noen år av livet mitt på å ta det ansvaret for mennesker som ikke ønsker å ta det selv.
Det var mitt ansvar at livet deres var bra. Hvis livet deres raknet på grunn av valg  de selv tok var det mitt ansvar, min skyld. Jeg har følt på skyld for at voksne mennesker har tatt feil valg, eller at det er min skyld at deres liv er uten gleder eller mening. Jeg har følt på at jeg har sviktet som venn, jeg kunne jo alltid ha gjort mer.

Livet leveres ikke i en polstret utgave. Ting kan skje som vi ikke har herredømme over.  Men da er det vårt ansvar som voksne å ta de valg som må tas, takle de utfordringene som dukker opp og ikke bare sette oss gråtende ned å vente på at det skal komme en voksen å rydde opp. Vi er den voksne . Vi må ta grepene. Vi må rydde opp.
Jeg må rydde opp i mitt liv. Du må rydde opp i ditt.
Vi kan godt hjelpe hverandre, men vi har selv ansvaret for eget liv.

Bli voksen! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt det i det siste i møte med disse voksne menneskene som nekter å bli nettopp det, voksne. Noen ganger har jeg og sagt det direkte til dem. Det har aldri ført noe godt med seg. De har ikke blitt voksne, men heller oppført seg som unger i trassalderen.
Og de har rett. Det er ikke opp til meg å kommandere de til å bli noe de ikke ønsker å bli. De må selv velge. De måselv ta ansvaret for sitt liv.

Jeg har bare ansvar for mitt liv.
Jeg ønsker ikke bruke mer av min dyrebare tid her på kloden til å være klagemur eller en skulder for mennesker som egentlig ikke ønsker verken trøst eller hjelp, men bare noen å velte ansvaret for eget liv over på.
Det er mitt liv.

Rett ovenfor Sykehusets venner, med Pensjonistpartiet i ryggen og Fremskrittspartiet på vår høyre side var Rødt godt plassert på Ringeriksdagen. 1. lørdag i september  fylles torget i Hønefoss av alt som kan krype og gå av organisasjoner, politiske partier, næringsliv og ja alt du kan tenke deg og litt til. Et flott arrangement hvor man virkelig kan få markedsført seg.

Været ga oss sommertemperaturer og sol i september, og folk møtte villig opp. Jeg har snakket på utpust og innpust om alt fra eldreomsorg, via Eikli skole til hvordan vi skal få laget boliger ungdom i etableringsfasen har råd til. Jeg har delt ut haugevis med valgbrosjyrer, og fått stort sett hyggelige tilbakemeldinger tilbake. Jeg har blitt fortalt at de har stemt på Rødt, eller at de har gitt meg en “slenger”. Jeg har kort sagt kost meg på torget i dag.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Joda, jeg har hørt noen kommenterer om solbriller, men det var bare en som regelrett skjelte meg ut. Jeg har blitt beskyldt av Fremskrittspartiet sin representant for å prioritere gangbru før sykehjem, og ga til svar at han prioriterte nytt rådhus før det samme sykehjemmet.

Lokalavisa hadde ordfører duell med de tre partiene som har størst mulighet for å få ordføreren. Elsket redaktøren da hun forsøkte å få Høyres Ordførerkandidat, min gode venn Runar, til å forklare forskjellen på et rådhus og et kommunalt administrasjonsbygg. Jeg ble ikke noe klokere av svaret hans. Det tror jeg ikke kommer av min intelligens, for redaktøren hadde visst det samme problemet.

På spørsmålet om hvilke partier de kunne tenke seg å samarbeide med etter valget kom det bare ulne svar. Arbeiderpartiet kunne samarbeide med mange, men var rimelig trygge på at de kom til å ha ordføreren. Høyre kunne samarbeide med alle unntatt Rødt og SV. Vel, vi gråt ikke over den beskjeden. Men de kunne heller ikke tenke seg å nøye seg med varaordfører. De ville helt klart ha ordføreren. Jeg håper inderlig at vi klarer oss med bare en ordfører i neste periode.

Jeg har virkelig kost meg på torget i dag!  Det beste av alt er at i dag har jeg fått så mange positive tilbakemeldinger at heg begynner å tro på at vi skal gjøre et greit valg. Kanskje klarer vi 5% og får inn tre stykker I kommunestyret. Jeg har trua!

Det har blitt september. Sommeren 23 er over. Jeg har fylt 57. Gamle Gubben Grå fylte 60 før sommeren. Ungene er ikke unger lenger. Eldste mann er 32, yngste 26. Noen ganger lurer jeg på hvor årene har tatt veien. Det er da ikke så forbaska lenge siden jeg fylte 40, 25 eller 10.
Eller jo. 10 år synes jeg det er lenge siden jeg var, men ikke 25.

Jeg føler meg ikke gammel. 57 er ikke gammelt i dag. 50 er de nye 30. Er det ikke det vi sier? For vi som er 50, eller 57, er ikke slik som de som var 57 før. Vi er annerledes.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Mamma var 57 i 1993. Hun arbeidet i bank og fylte fritiden sin med arbeid på gård og å passe barnebarn. Jeg tror ikke hun var så annerledes enn jeg er nå. Hun kjøpte seg verdens kuleste knall-røde  “kjerringbil” med spoilere og det hele det året hun fylte 59.
Litt motvillig konkluderer jeg med at Mamma nok var sprekere enn det jeg er nå da hun var 57.

Bestemødrene mine var 57 i 1961. Hvordan de var da aner jeg ikke. Jeg ble ikke født før de hadde passert 60 for flere år siden. De var gamle da jeg var ung. Men er ikke bestemødre alltid gamle? Vil ikke barn mene at bestemødre er gamle, selv om de er like spreke som dagens 57 åringer?
“Det er ikke så lett for deg og følge med i samfunnet. Du er jo gammel, du har fylt 30” sa min veslevoksne datter til meg. Hun var 7, og visste alt.
“Dropp den leppestiften. Det er ingen som ser på deg likevel” jeg 14 som utålmodig maser på min mor 44 før vi skal en tur til Hønefoss på shopping.

Enten man ser sånn eller slik på det, så er vel sannsynligheten for at jeg har levd over halve livet mitt. At tiden jeg har igjen er kortere enn det jeg alt har levd. Det er lov å være realist uten å bli kalt pessimist.
Skal jeg tro Fastlegen er mine dager relativt talte. Hvis du kommer gjennom valgkampen… sa han da jeg var innom kontoret hans denne uka. Jeg repliserte tørt at når fastlegen stiller spørsmålstegn ved om jeg fremdeles lever om to uker gir ikke det akkurat en god prognose. Han fikk latterkrampe. Før han presiserte at han mente når, ikke hvis.

Jeg er ikke gammel, langt der i fra.  Likevel kan man reflektere litt over årene som går – og årene som kommer.
Mest det siste.
Det er mer produktivt å planlegge fremtiden enn å dvele for mye med  fortiden.

Fremtiden, den begynner i dag. Den begynner her og nå. Ingen grunn til å utsette ting til en gang langt der fremme.
For tenk om Fastlegen har rett. Tenk om jeg ikke er her om to uker. Det er ingen som vet.

Vi har noen fine høstdager nå. Sommeren vi har ventet på siden starten av juli har endelig kommet. Så i kveld blir det et vinglass på trammen eller terrassen mens mørket senker seg rundt oss. Nyte denne kvelden.

Jeg har planer om å bli 100. Den planen er ikke endret.
Men mer viktig enn å legge år til livet er å fylle årene, dagene, timene med liv.
Ikke stresse av gårde i et heseblesende liv for panisk å forsøke å få med meg mest mulig. Men å ta meg tid til å nyte alle de små tingene i hverdagen. En vakker solnedgang. En vakker høstdag. En varm septemberkveld på terrassen.

Jeg hørte noen rope navnet mitt da jeg var på vei ut av kommunestyresalen på tirsdag. Det var Kommunalsjef dor oppvekst og kultur. Når han nådde meg igjen sa han Det der ar flaut! og jeg så på han at han virkelig skammet seg. Det er bra. Jeg blir glad når jeg ser at det går inn på folk når man oppdager at det har blitt gjort feil. At man tar kritikk og ønsker å rydde opp, og ikke bare går i forsvarsmodus og kommer med dumme unnskyldninger,

Hva som var flaut?
Jo jeg hadde på slutten av kommunestyremøtet stått på talerstolen under behandling av en sak om “Temaplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner.” og sitert ordrett fra denne temaplanen. Det var denne siteringen Kommunalsjefen fant pinlig.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg er ikke så veldig opptatt av slike planer. Jeg er usikker på om det blir mindre vold, færre slag og spark, av at det lages slike temaplaner. Det er greit å sette fokus på temaet, men jeg tror oppriktig talt at det må mye mer handling til enn at man har noen pene ord på et glansa papir som støver ned i en skrivebordsskuff.
Men det var ikke derfor jeg tok ordet.

Noen av dere husker sikkert at for noen år siden sloss jeg ganske hardt for å bevare “Regnbuen”: Et lavterskeltilbud for mennesker med psykiske problemer. Du kan friske opp hukommelsen med å lese innlegget La oss kutte hos de som forlanger minst…  Vel tilbudet ble lagt ned høsten 2020, altså for tre år siden.

Likevel kunne jeg lese følgende i denne Temaplanen som er utarbeidet nå og gjelder for perioden 2023 – 2030:

Aktivitetshuset Regnbuen er et sosialt treffsted for deg som har eller har hatt psykiske helseutfordringer. Her kan du være i et godt, trygt og sosialt miljø hvor du kan være deg selv og bety noe for andre. Regnbuen er et lavterskeltilbud underlagt Ringerike kommune hvilket betyr at du ikke trenger å søke for å komme hit.

Dette skriver altså de i kommunen som har utarbeidet denne planen til tross for at tilbudet ble lagt ned for rundt tre år siden. Ikke vanskelig å forstå at her har man bare kopiert opp en tidligere plan uten en gang å gidde å ta seg tid til å lese korrektur.
Flere av brukerne savner fremdeles treffstedet sitt. Å da lese i en slik plan, hvis noen av brukerne eller deres pårørende skulle lese den, at kommunen fremdeles skryter av et tilbud de selv har lagt ned…  Hadde jeg vært en av de hadde jeg følt at de virkelig trampet på meg med det avsnittet.

“Du har sagt fra før?” spurte kommunalsjefen. Og ja, jeg sa i fra også da saken var oppe til behandling i Hovedutvalget for Helse, omsorg og velferd for et par uker siden uten at det gjorde nevneverdig inntrykk på administrasjonens representant på det møtet.
Vel, kommunalsjefen følte seg flau og lovte at avsnittet vil bli slettet. Det er jeg fornøyd med. Det var det jeg ba om og ut fra reaksjonen hans er jeg sikker på at det allerede er gjort.

n

Sjelden har vi politikere så mye penger å rutte med som det nærmer seg valg.  Det var gårsdagens kommunestyremøte et godt eksempel på. En av sakene som skulle opp til behandling var kjøp av en sentral eiendom midt i sentrum. Bygget var i og for seg ikke noe å rope hurra for, en litt sliten bygning fra slutten av 50-tallet kalt “Kefas-bygget” på folkemunne.

Det var her Kefas, Kjøbmændenes engrosforetning, holdt til her i byen på 50-, 60- og 70-tallet. Hvor lenge aner jeg ikke. Det var “Daglegevakt” en gang på 90-tallet. Nå huser bygget flere trafikkskoler. Kommunen ønsker å kjøpe eiendommen og bygge et nytt administrasjonsbygg der. På den måten kan vi kvitte oss med noen leide lokaler, og i lokalavisa kan jeg lese at Johansen, Høyres ordførerkandidat, vil bygge nytt rådhus der. Han er blant de som synes rådhuset vårt ligger for langt fra sentrum. Det er maks 10 minutters gange fra torget som regnes som byens sentrum og til rådhuset i dag. Her kommer innlegget jeg holdt på talerstolen under debatten.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Vi skal bygge sykehjem, helst to stykker. Vi skal bygge ny brannstasjon. Vi skal bygge krematorium, og ishall Og ei bru over Pettersøya…
Samtidig har Kommunedirektøren og Kommunalsjef økonomi forsøkt å banke inn i hodene våre at vi ikke har råd til for store investeringer. At lånegjelden for lengst har passert størrelsen på driftsbudsjettet. Kort sagt at vi ikke kan bygge alt vi har lyst på.

Her skal vi altså kjøpe ei tomt for godt over 17. Nesten 18 millioner. En eiendom som i regnskapstallene for 2022 hadde en verdi på 7,25 millioner skal vi gi 10,5 millioner mer for fordi tomta har potensiale.

Tomta skal vi i første omgang bruke til parkeringsplasser.
Ja etter at vi har tatt kostnadene med å rive bygget som er der i dag. Som i alle andre saker hvor riving av bygg er en del av saken er verken den økonomiske kostnaden for rivning eller hensynet til FNs berekraftsmål med i saksfremlegget.

Vi skal altså bruke 18 millioner på en parkeringsplass i en by hvor det vel ikke akkurat er et udekket behov for parkeringsplasser, og hvor jeg trodde flertallet i denne sal helst ikke ønsker biler i det hele tatt.

På sikt skal vi bygge nytt rådhus her – også ifølge Ring Blad.
Vi har et rådhus i dag.
Vi har ingen vedtak som tilsier at vi skal avvikle det, og vi har nettopp pusset opp så vel formannskapssal som denne salen her for flerfoldige millioner.

Jeg ser at det er god økonomi i å avvikle den dyre leieavtalen vi har på Familiens hus. Men samtidig kan jeg ikke se at vi har økonomi til å bygge dette Rådhuset, dette Drømmeslottet, i uoverskuelig fremtid.

Skal vi se på hvordan verden utenfor Ringerike sine grenser utvikler seg ser man at blant annet i USA at verdien på kontorbygg kollapser. Dette skyldes blant annet at firmaer etter pandemien har fått en annen tilnærming til kontorer. Man ser en effektivitet i arbeidshverdagen ved elektroniske møter kontra fysiske møter, en fleksibilitet i arbeidshverdagen med mer bruk av hjemmekontor osv.
Så er vi sikre på at dette gedigne rådhuset Runar fantaserer om i Ring Blad er det som er fremtidsrettet og riktig utvikling? Er det det vi trenger når, eller hvis vi får råd til å bygge det?
For Rødt er det mange andre investeringer som er langt viktigere enn nytt rådhus.

Vi i Rødt var de eneste som stemte mot kjøpet.

Så får vi se da. Hvor lenge det går før vi finner at vi har kjøpt noe vi ikke har råd til å realisere planene for. Det syntes jeg nesten var det verste i går. At flere partier syntes å være enige om at det kanskje ikke var administrasjonsbygg vi skulle bygge der. Noen foreslo eldreboliger, andre boliger. Så selv om ikke salen hadde en samstemt plan om hva vi skulle bruke området til, så var alle enige om at dette var en god ide å bruke 18 millioner på.
Jeg tipper at i løpet av 5 maks 10 år er denne eiendommen solgt videre til en av byens eiendomsutviklere for en langt lavere pris enn det vi ga i dag. Det vil i så fall ikke være første gangen…..

I det siste kommunestyremøte før sommeren vedtok vi med knappest mulig flertall at Eikli skole skulle rives. Det var en tung avgjørelse for oss i Rødt. Ikke minst fordi voteringen endte 21 -21, og siden Rødt hadde en representant for lite i salen ble vedtaket fettet ved hjelp av ordførerens dobbeltstemme.

Nå har Fylkeskommunen sendt en innsigelse på vedtaket. Det har nå kommet frem opplysninger som tilsier at Eikli skole er klassifisert med verneverdi i Ringerike kommunes kulturminneregistrering, kulturminneregistreringen der dette kommer frem ligger ikke offentlig tilgjengelig. Sitatet er hentet fra saksdokumentet når saken nå kom opp som orienteringssak. Altså en forklaring på hvorfor man ikke alt hadde begynt å rive bygget.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Å få en slik sak som orienteringssak er selvsagt å be om omkamp. Så det ble fremmet forslag om ny behandling på grunn av ny informasjon. For å åpne for det må det være 2/3 flertall i salen. Det ble det selvsagt ikke. De 21 som “vant” avstemningen sist ville ikke åpne for det. De visste jo at de hadde flertallet mot seg nå som alle var på plass i salen.

Vi i Rødt hadde hengt oss opp i en annen detalj. I saksfremlegget sto det Kommunedirektøren følger opp vedtaket
om riving av skolen og har sendt dispensasjonssøknad for dette. Når SP spurte blant mange andre spørsmål om dispensasjonssøknad var sendt, svarte varaordføreren at det var det ikke. Kommunedirektøren svarte ikke selv.
Så jeg tok turen opp på talerstolen og gjentok spørsmålet – og gjorde tegn til at jeg aktet å stå der til jeg fikk svar. Da måtte han spørre en under seg i systemet som kom på talerstolen og bekreftet at dispensasjonssøknad var sendt.
Vi i Rødt fremmet da forslag på at denne søknaden måtte trekkes til vi hadde fått saken til ny politisk behandling – i tråd med det Fylkeskommunen og hadde bedt om

Kommunedirektøren hevdet at det behøvde vi da ikke kreve. Det sto i sakspapirene og var da intensjonen hans og hadde selvsagt alltid vært det.

Strek var satt, Man tar ikke replikk på administrasjonen, men jeg blikket vel Varaordføreren så hardt at han ikke torde annet enn å gi meg ordet. Jeg tror alle i salen så på meg at jeg var sint når jeg entret talerstolen.
Der leste jeg ordrett fra sakspapirene:

Kommunedirektørens vurdering

Kommunedirektøren vil komme med ny politisk sak hvis
dispensasjonssøknaden ikke blir godkjent

En litt spak kommunedirektør måtte love at saken kom til ny politisk behandling samme hva resultatet av dispensasjonssøknaden måtte bli. Vi var fornøyd.

Jeg synes det er ille at kommunedirektøren ikke kjenner til hva som står i sine egne vurderinger i saksfremlegget.
Så blir det opp til det nye kommunestyret å behandle den videre skjebnen til Eikli skole. Eller bygget da. Så velgere som ønsker at bygget skal bevares, og de er det mange av på Ringerike bør merke seg hvilke partier som ønsker å bevare bygget og hvem som vil rive det ned ved første mulighet.

Helg! Ja, for meg har helga startet. Har fri i dag. Telefonen er på lydløs. Tekoppen ved min side. Sola skinner fra klar, lyseblå himmel og jeg har ikke en eneste avtale eller ting jeg må gjøre i dag.

Slik begynte jeg dette innlegget for et par timer siden. Telefonen er fremdeles på lydløs, men har svart ut lokalavisa på hva vi i Rødt Ringerike mener om mobiltelefon på skolene. (Vi ønsker en mobilfri skole velkommen.) Tekoppen ble kald før jeg rakk mer enn to slurker. Sola skinner fremdeles fra en himmel som om mulig er enda klarere.
To hunder syntes ikke kjerringa skulle sitte og knotte på PC’n. De ønsket tur!
Og siden været var så bra nøyde jeg meg ikke med å labbe rundt kvartalet, men tok en litt lengre tur. Nå håper jeg de gir meg såpass ro at jeg kan sitte her og blogge litt. Har traktet meg ny kopp med te, og håper på å kunne være litt i bobla mi nå.

Jeg ikke bare håper det, jeg trenger det.  Trenger å roe ned. Det har gått litt i ett noen dager nå.

I går var det siste kommunestyremøte i denne perioden. Siste kvelden med “gjengen”. Det var litt rart. Vi vet jo ikke hvem som kommer inn i kommunestyret etter valget. Det er mange som ikke tar gjenvalg, og så er det jo kabalen ellers. Hvor mange representanter får de forskjellige partiene? Hvem kommer inn – og hvem får ikke fornyet tillit?
Kommunevalg er i høyeste grad et personvalg. Personer partiet har nominert langt ned kan velgerne ønske å få inn, og personer som er nominert langt opp kan rykke mange plasser ned.

Ta oss i Rødt som et eksempel. Vi får forhåpentligvis inn 3, kanskje bare 2. Vi er 4 kumulerte. Dvs at vi fire toppkandidatene i utgangspunktet får litt flere “poeng” enn de lenger ned på lista for hver stemme. Men hvem av oss 4 som får de 2 eller tre plassene avhenger av hvor mange personstemmer hver enkelt av oss får. Hvor mange som setter et ekstra kryss foran navnet vårt, og hvor mange “slengere” vi får. Slengere er når velgerne stemmer på et annet parti enn Rødt men skriver opp navnet vårt på det partiets liste.

Uavhengig av parti ser vi jo på hverandre som kollegaer. Nå vet vi ikke hvem av kollegaene som kommer neste “arbeidsdag” og hvem som blir stemt vekk. Vi vet heller ikke om vi selv er med videre.

Noen tar ikke gjenvalg av forskjellige grunner.  Enten de ikke ønsker det, eller fordi partiet ikke har gitt dem fornyet tillit. Det er og litt vemodig. Hos oss gir både ordfører, varaordfører og et par av de som har vært gruppeledere for sine partier seg.  Samme hvem som får deres roller etter valget så vil noe bli annerledes.

Så i går var det siste kveld med gjengen. Vi fikk rose, pin og bilde av det kommunestyret vi har vært med i. Du vet, litt sånn som klassebilde. Om jeg kommer til å ramme det inn og henge det på veggen har jeg ikke bestemt ennå. Men jeg tror det. Kan henge i gangen mellom Jesus og Rasa Luxemburg.