I går var jeg på flere politiske foredrag, samtaler og paneldebatter. Slil er det når man er på Rødt-dagene. Mye politikk, mye engasjement og mye lærdom å plukke med seg. Jeg startet gårsdagen på et foredrag som het Tid for tall, Rentespesial. Marie Sneve Martinussen var i samtale med sjeføkonom i LO, Roger Bjørnstad.
Du verden for en forelesing! Her lærte jeg mye og fikk ny innsikt.
Jeg er sånn som noterer med penn og papir når jeg er på foredrag og møter. Og mens denne samtalen mellom Marie og Bjørnstad foregikk der oppe på sena noterte jeg så blekket spruta.
I Norge har vi bestemt at en politisk uavhengig Norges Bank skal sette rentenivået. Dere vet, sentralbanken og rentemøte som folk har blitt mer og mer opptatt av gjennom dyrtiden. Det er altså ikke finansministeren eller andre politiske aktører som vedtar om renta går opp eller ned. Og til dere som tror at vi i Rødt (vi er jo farlige kommunister i manges øyne) ønsker en endring på den ordningen så hørte jeg ikke noe om det. Det virket som om både Marie og sjefsøkonomen fra LO mente det var en grei ordning. Styring av blant annet rentenivået kaller vi pengepolitikken. Regjeringen setter de overordnede målene for pengepolitikken som for eksempel valutakursmål, pengemengdemål eller inflasjonsmål. Og så er det opp til sentralbanksjefen og dens medarbeidere å styre pengepolitikken slik at vi styrer mot de målene regjeringen har satt.
I flere tiår har full sysselsetting vært et overordnet mål for pengepolitikken i Norge.
Med full sysselsetting har folk nok penger til å kjøpe varer og tjenester. Bedriftene tjener penger og har råd til å ha ansatte. Som igjen tjener penger og i tillegg til å handle bidrar med å betale skatt og derved holde velferdsstaten i gang. Dere vet skoler, sykehus, sykehjem, veier osv… Vi får i grunn mye igjen for skattepengene våre hvis vi begynner å tenke etter.
Pengepolitikken, den som altså ikke styres politisk, har endret seg på 2000 tallet fra hvordan den var før. Mye av disse endringene er basert på amerikansnegativt lake lærebøker basert på amerikanske teorier.
Økonomene som er skolert etter disse bøkene mener at full sysselsetting og lav rente ikke er mulig. At renta automatisk vil stige i takt med sysselsettingen.
Vel, lav rente og full sysselsetting har vært målet i Norge siden 1960-tallet, og man har sett at det har vært mulig i tiår etter tiår. Bakgrunnen for det er at de amerikanske teoriene i lærebøkene er utledet med bakgrunn i amerikansk arbeidsliv. Arbeidslivet i Norge er organisert på en annen måte. Blant annet med trepartisamarbeid og frontfagsmodellen. I USA er jo fagforeninger nærmest et negativt onde for bedriftseiere og politikere.
Prisveksten på de fleste varer har vært stor de siste årene. Det begynte vel å galoppere for alvor i 2022. I tillegg til at renta har steget har strømregninga og ikke minst matprisene skutt i været.
For matvarer for eksempel har prisveksten i mange år ligget på rundt 1,7%. Det siste året har den steget til 8,1%.
Når det er prisen på mat, strøm og renta på huslånet som øker mest rammer det hardest de som har de laveste inntektene. Dette fordi utgiftene til huslån, mat og strøm spiser en langt større del av budsjettet til disse familiene enn til de som har en høyere inntekt og derfor bruker mindre andel av sin inntekt på mat, strøm og renter.
Hvis inflasjonen var grunnet i høy lønnsvekst så hadde vi hatt mulighet til å stoppe det. Men sannheten er at de siste årene har man i realiteten ikke hatt lønnsvekst i Norge for den jevne nordmann. Lønnsveksten har blitt spist opp av prisveksten og man har det man kaller negativ reallønnsvekst. Altså at vi ar fått dårligere råd fordi prisene har økt langt mer enn lønningene for de fleste av oss.
Tall viser at vi ikke har hatt reallønnsvekst siden 2015. Det vil si at vi ikke har hatt noen økt kjøpekraft på snart 10 år.
Inflasjonen må derfor skyldes noe annet enn den lønns- og prisspiralen Vedum har helt siden høsten 2022 dosert mye i media om renter, inflasjon og betydning av å stramme inn.
Det var tydelig at Vedum som ble finansminister høsten før hadde tatt et lynkurs i økonomi og lest de amerikanske lærebøkene jeg nevnte tidligere i dette innlegget.
I følge historien som ble fortalt i går gjorde dette Bjørnstad, som er sjefsøkonom i LO så frustrert og sint at han troppet opp på Vedums kontor og foreleste for han om Den norske modellen.
Den norske modellen er en helt konkret økonomisk modell – frontfagsmodellen – som legger rammene for hvordan lønnsveksten blir bestemt i Norge. Den skal sikre høy sysselsetting, samtidig som vi ikke får inflasjon og industridød.
Ideen er at lønnsveksten i eksportindustrien setter rammene for lønnsveksten til alle norske ansatte. Fagforeningene i industrien sikrer at arbeidstakerne får sin del av verdiskapingen. Økt produktivitet skal da gi tilsvarende høyere lønninger.
Dersom lønnsveksten var høyere, ville arbeidsplasser i industrien kunne gå tapt.
For en bedriftseier som kun konkurrerer på det norske markedet, er ikke lønnsvekst nødvendigvis er problem. Han kan bare øke prisene tilsvarende. Men i motsetning til butikker, kan ikke smelteverkene bestemme prisen på aluminium. Den blir satt på verdensmarkedet, og det har Hydro ingen kontroll over.
For eksportnæringen sikrer den norske lønnsveksten altså at de kan klare å konkurrere med andre lands bedrifter. For resten av økonomien betyr modellen at lønnsveksten ikke fører til høy inflasjon.
Bjørnstad avsluttet forelesningen han holdt for Vedum med at bakgrunnen for frontfagsmodellen var Borten-regjeringens ønske om å bekjempe inflasjon uten økt arbeidsledighet gjennom å etablere en norm for lønnsveksten. Frontfagsmodellen ble formalisert som en økonomisk modell etter at Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene la fram sin andre rapport høsten 1966.
Og for de som trenger en liten oppfriskning. Per Borten, statsministeren i Borten-regjeringa. Var fra Vedums eget parti, Senterpartiet og ledet regjeringen og landet fra 1965 til mars 1971 da den måtte gå av blant annet på grunn av “interne motsetninger i EF- saken” og en lekkasje.sak.
Litt rart at ikke Vedum hadde mer kunnskap om Per Borten. SP har vel ikke hatt en statsminister siden han måtte gå i 1971.
Som mangeårig tillitsvalgt for radiografene har jeg ment relativt mye om frontfagsmodellen Om jeg har endret syn etter de siste års dyrtid? Der har jeg ikke konkludert. Frontfagsmodellen har helt klart sine styrker og svakheter. Den ble innført i 1966, samme året som jeg ble født. Det begynner å bli en stund siden. Mulig den trenger noen tilpaninger til vår tid?
Det jeg imidlertid er sikker på at vi må ha en modell som er basert på norsk arbeidsliv og ikke amerikanske teorier.
Under praten om frontfagsmodellen kom de inn på en annen gammel kjenning fra jeg levde det aktive livet jeg elsket- Steinar Holden. Steinar Holden er en norsk økonom og professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hans viktigste arbeidsfelt er arbeidsmarkedsøkonomi og lønnsfastsettelse. Han har doktorgrad i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo. Han har vært leder for flere offentlige utvalg som har vært referert til som «Holden-utvalget»
Han har forelest på en del tillitsvalgtssamlinger jeg har vært på og blitt referert til på flere. Han er liksom en slags guru her i landet når det gjelder arbeidsmarkedsøkonomi og var i 2020den professoren som var oftest sitert ved navn fra Stortingets talerstol.
27 januar 2023 ble det fjerde Holdenutvalget, kalt Holden 4 oppnevnt ved kongelig resolusjon som det heter, og 15 desember samme år leverte de sin rapport til finansdepartementet. Holden-4 utvalget skulle se på utfordringer knyttet til den norske lønnsdannelsen og frontfagsmodellen.
Holden 4. slår går for å videreføre frontfagsmodellen og viser og at renta nok kan settes ned uten at det vil ha negativ innvirkning på sysselsetting eller inflasjon.
Glem Holden. Dette var kanskje litt vanskelig og for spesielt interesserte.
Tenk i stedet litt på hvor det blir av de pengene vi betaler i økte renter. Hvor blir det egentlig av dem? Hva går de til?
Det er ingen hemmelighet at bankene har vært langt flinkere til å sette opp lånerenta enn å sette opp innskuddsrenta. Både i prosent og i tid. Mens utlånsrenta har steget omtrent umiddelbart etter at sentralbanksjefen har satt opp styringsrenta mens det har tatt både uker og måneder før innskudsrenta har steget tilsvarende.
Bankene tjener godt på den høye utlånsrenta. Ha det friskt i minne når den ene “sjefsøkonomen” etter den andre fra Dnb, Nordea og andre banker står i kø for å forklare hvorfor man ikke må finne på å sette ned renta.
Noen av økonomene som har fått sin kunnskap fra de amerikanske lærebøkene, de amerikanske teoriene hevder at det finnes et likevektsmål for arbeidsledighet. Altså at vi må ha en viss arbeidsledighet for at det ikke skal føre til inflasjon. Også denne myten viser Holden 4 at er feil. Det finnes ikke grunnlag for at man må ha som mål og ha en viss arbeidsledighet. Målet må være som utvalget Per Porten konkluderte med for snart 60 år siden full sysselsetting.
Økonomiske nedgangstider fører til mindre tiltro til samfunnet og mindre fremtidstro. Det gir grobunn for avmakt og fremvekst av fremmedhat og høyrepopulisme.
Vi på venstresida må tørre å ta til motmæle mot høyresidas økonomiske politikk. Da må vi ha unnskap og ikke minst fakta og tall til å underbygge argumentasjonen vår. Hvis ikke blir argumenter og hypoteser bare religion, altså noe vi bare tror men ikke kan bevise eller argumentere godt for.
Jeg ble klokere under samtalen de Marie Sneve Martiniussen og Sjefsøkonom Roger Bjørnstad hadde på senen i går. Jeg står sterkere rustet i en økonomisk debatt. Jeg håper du som har orket å lese hele dette innlegget også har lårt litt.
