Allan er i ekstase i sitt siste innlegg. Mc Donalds har kommet til Tromsø. Vi er ikke så heldige i Hønefoss. Vi har ikke en eneste Mc Donalds i mils omkrets. Vi må til Sandvika eller Drammen for å besøke et slikt etablissement.   For meg er det overhode ikke noe savn, men jeg husker at Roger fra INP har store tanker om byfornying og sa under en debatt i forrige valgkamp  Tenk om vi kunne få McDonald’s på Hvervenmoen. Det hadde vært noe!  sa han med engasjement i stemmen. Ja, ja, forskjellige partier, forskjellige prioriteringer. Mc Donalds er nok ikke det vi i Rødt prioriterer høyest.

Men dette skulle handle om burgere og ikke politikk.
Jeg har ikke noe i mot burger. Spiser det mer enn gjerne. Ja jeg spiste det senest i går da jeg var ute og trimmet Gamle Gubben Grå. Men det finnes da lagt bedre burgere enn de masseproduserte kjøtt(?)kakene fra den amerikanske hurtigmatkjeden.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Å bestille mat fra en automat eller en app i stedet for av et menneske av kjøtt og blod provoserer meg og. Ja, jeg forstår at de sparer lønnsutgifter og på den måten kan presse fortjenesten enda mer opp. Men jeg er ikke så interessert i å makse profitten til amerikanske konsern med milliardomsetning.
Bestille mat fra app. Det provoserer meg nok at jeg i går måtte bestille burger på stotrende engelsk. Fikk meg til å føle meg som turist i eget land. Jeg var ikke i Bilbao. Jeg var på Bislett. Det må være mulig å få seg et måltid mat i Hovedstaden på sitt eget morsmål. Og ja, betjeningen behersket språket, det var bare mer kult og ta alle bestillinger på engelsk og beskjeder seg i mellom på …. italiensk(?)

Jeg sjekker opp stedet nå. Husket ikke hva det het. Ok. det hadde engelsk navn. Det het Cafe Laundromat og jeg kunne faktisk ha fått tatt klesvasken mens jeg spiste burgeren min! Det var jeg ikke klar over.

Café Laundromat is a place in which friendly people from all walks of life can come together and share everything from a coffee and a meal to bright ideas and washing powder. Our guests will have the opportunity to sit in our cozy café while doing their laundry. We also have a library with a large selection of books, encyclopedias and comics, waiting to feed our guests’ hungry minds.

De har et rom med vaskemaskiner, det vi i gamle dager kalte myntvaskemaskiner, men som sikkert ikke betales med mynter lenger. En hovedvask på 60 grader med forvask koster 100,- kroner.

You will have the best laundry day ever because, as you may have guessed, we have several state-of-the-art washing machines. Wait for your perfectly washed clothes in style. Grab a book and tuck into one of our delicious meals while relaxing in a comfy sofa.

Jeg vet ikke hvor stort behovet er for “mynt-vaskeri” i Hønefoss, men jeg føler at jeg har mer sansen for et slikt konsept enn å få Mc Donalds til byen.

En liten ting til slutt. Burgeren på det øverste bildet er et arkivbilde. Jeg tok ikke et eneste bilde i Oslo i går. Merkelig nok. Men maten i “vaskeriet” var alle tiders. Nydelig burger og passe stekt pommes frittes. Det eneste jeg muligens kan sette fingeren på er at det var litt mye sitron i aiolien.

Dagen går mot natt, og jeg kjenner at det skal bli godt å finne senga.  Har vært en tur i Oslo og besøkt Gamle Gubben Grå. Det tar på. Ikke å besøke Gubben, men å kjøre tur/retur Oslo. Veiarbeid, og omkjøringer i tillegg til Oslo-trafikken gjør at jeg stresser meg litt opp, selv om det går helt bra. Jeg har i grunn kjørt mye både til og i Oslo, så det er egentlig ingen grunn til at det skulle stresse meg. I det minste ikke for å kjøre til Ullevål hvor jeg er så kjent.
Likevel føler jeg meg letta når jeg er hjemme igjen og kan parkere bilen på gårdsplassen.

Måtte ringe Gamle Gubben Grå nå og fortelle at jeg og bilen hans var kommet trygt hjem, og samtidig forsikre meg om at det fremdeles sto til liv.
Denne kjerringa vet ikke alltid forskjellen mellom å være motivator og slavedriver.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Vi ruslet fra Ullevål sykehus og ned til Bislett for å spise middag. Og da måtte vi jo rusle den samme veien tilbake etter endt måltid.
Eller vi kunne jo tatt trikken. Det er litt stigning fra Bislett til Ullevål.
Gamle Gubben Grå er på slutten av en tøff kombinasjonsbehandling med stråleterapi og cellegift. Legen forklarte at han er på sitt dårligste nå og neste uke, og så vil han bli langsomt sprekere.
Han har slitt med å gå stigninger siden før påske.
Så mulig dette ikke er det optimale tidspunkt for litt bakketrening sammen med kjerringa?

Det måtte noen pustepauser til oppover Stensgata og Adamstuen. Det gikk kanskje ikke så fort. Men opp kom vi uten trikk. Skrittelleren til Gamle Gubben Grå hadde passert 10.000 skritt da han tok kvelden på rommet sitt, kunne han fortelle.  Det er i grunn sprekt, formen tatt med i betraktning. Jeg tror han var litt stolt selv og.

Jeg er ikke ferdig med “treninga”. jeg har igjen en siste kveldstur med hundene før vi tar kvelden.  Men ja, det er flere enn Gubben som synes det skal bli godt å finne senga i kveld.

Da jeg møtte veggen første gang i 2018 fikk jeg råd om å skru telefonen på lydløs. Gjøre meg selv litt utilgjengelig. Ikke svare umiddelbart på hvert minste pip, enten det var sms, mail eller telefon.

For meg var det et godt råd. Jeg hadde nok vært litt vel lett tilgjengelig for mange. Noen tror jeg heller ringte meg for hjelp enn å tenke selv, eller selv ta grep. Og jeg, jeg likte å være tilgjengelig, likte å kunne være til hjelp.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Ved å skru av lyden på telefonen opplevde jeg å ikke bli forstyrret hele tiden. Jeg kunne ta den hvilen under pelspleddet på sofaen eller gå tur med hundene uten å bli forstyrret. Så ringte jeg opp igjen eller svarte på mail og meldinger når jeg hadde tid og overskudd. For meg en ordning som fungerte greit. Og folk fikk jo tak i meg, om ikke umiddelbart.

Nå har det gått noen år. Det er ikke så mange som føler for å ta kontakt. Antall mail, sms og telefoner har avtatt merkbart fra da jeg var i jobb og var tillitsvalgt.  Men fremdeles har jeg telefonen stort sett på lydløst. Jeg sjekker den jevnlig, og ringer opp igjen, svarer på mail og sms når jeg har tid. I gamle dager da folk bare hadde hustelefon var man ikke tilgjengelig hele tiden da heller, og det gikk jo helt fint!

Det er altså ikke et problem for meg og ikke være tilgjengelig til en hver tid, men det er tydeligvis en stor utfordring for enkelte andre at jeg ikke er det.
I går hadde jeg fødselsdag. Noen ringte for å gratulere meg med dagen, og selv om jeg hadde på lyd deler av dagen og snakket med fem stykker ved deres første forsøk på kontakt var det et par som ikke fikk kontakt med meg på første forsøk.
Det ble full krise for begge. Den ene ringte GGG og ba om å få riktig nummer til meg. De sjekket at nummeret vedkommende hadde var riktig, og GGG ba vedkommende være litt tålmodig. At jeg ofte hadde telefonen på lydløs, men nok tok kontakt når jeg så at vedkommende hadde ringt. Eller så fikk vedkommende prøve igjen.
Den andre var overbevist om at det var noe galt med sin telefon og hadde vært og sjekket den. Det måtte jo være noe galt når jeg ikke svarte på første klemt.
Begge fikk tak i meg i løpet av dagen, men jeg fikk i tillegg til gratulasjoner litt kritikk for ikke å ta telefonen når den ringte. Jeg forsøkte å forklare at jeg ikke var tilgjengelig bestandig. At telefonen var på lydløs. At det ikke handlet om at jeg ikke ville snakke med akkurat de. Bare at jeg har behov for ikke å være tilgjengelig hele tiden.
Jeg fikk overhode ingen forståelse for det behovet.

Så nå spør jeg dere. Er dere tilgjengelig 24/7? Forventer dere at alle andre er tilgjengelige til enhver tid?
Jeg kommer fremdeles til å ha telefonen på lydløs, jeg ønsker bare å undersøke hvor sær jeg er. Om alle andre faktisk er tilgjengelige til en hver tid, eller om det er flere som meg som tar seg noen pauser hvor de ikke er tilgjengelige.

Slapp av. Jeg tenkte ikke å begynne denne dagen med litt lett klaging på morgenen… i dag. I det minste ikke på egne vegne. Vel har denne kjerringa en kropp som ikke fungerer helt som den skal og lista med helseutfordringer er rimelig lang, men direkte syk ser jeg ikke på meg selv som.

Når jeg leser Vivian sitt innlegg Er det rart jeg har lyst til å gi opp blir jeg skikkelig sint. Er det en måte å behandle folk på?  Her har et møte blitt planlagt over lengre tid. Det skal holdes i Vivian sitt hjem. Så avlyser noen møtet samme dag som det skal være, men unnlater å fortelle det til vertskapet. Unnlater å fortelle det til Vivian som er den møtet skal dreie seg om. Hun får liksom bare greie på det i en bisetning i det hjemmesykepleien er på vei til å fyke ut døra igjen.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg forstår at Vivian får lyst til å gi opp. En ting er at møtet ble avlyst. Hvorfor vet jeg ikke. Det kan jo skyldes sykdom hos en av partene som skulle være med. Slikt kan skje. Alle kan bli syke eller ha syke barn.
Jeg håper det skyldes det. Ikke at det bare var så mange andre og “viktigere” ting som måtte utføres, slik at dette møtet måtte avlyses.

Jeg tror at det som gjør at Vivian får lyst til å gi opp ikke bare handler om at et møte hun har forberedt seg til og sett frem til blir avlyst, men at de ikke en gang tok seg tid til å fortelle henne det.
At hun ikke var viktig nok til å få den beskjeden.
Det er den holdningen som gjør meg sint.

Det å avlyse møter på kort varsel gjør meg sint i utgangspunktet. Man skal ha en svært god grunn for å avlyse et planlagt møte mindre enn et døgn i forveien.  Det er noe med respekten for andres tid. Man planlegger jo dagen sin ut fra hvilke avtaler man har på programmet. Jeg husker et par ganger jeg dro til Drammen for så å oppdage at møtet jeg skulle på var blitt avlyst kort tid i forveien. Jeg tror de som hadde avlyst møtene også husker det…..

I Vivian sitt tilfelle, hvor de ikke en gang gadd å bruke tid på å si fra at møtet var avlyst synes jeg det må føles ekstra provoserende.  Det er som man signaliserer at det er ikke så viktig med Vivian. Hun sitter jo bare der i stolen sin. Om hun får beskjed fra morgenen av eller i en bisetning omtrent ved møtestart er uvesentlig.
Snakk om å føle seg nedgradert som menneske!

Jeg tror opplevelsen til Vivian ikke er enestående. Jeg tror Vivian har opplevd det før, og jeg tror mange, mange andre brukere og pasienter kan fortelle om lignende historier.
Det ser jeg ikke på som en formildende unnskyldning. Heller tvert i mot.

Pasienten i sentrum het det en gang i tiden. Jeg vet det begynner å bli noen år siden.
Men fremdeles er vel “Hva er viktig for deg?” ett av slagordene som går igjen på de glansede papirene, i stortingsmeldingene og i festtalene? Da vil jeg tro mange pasienter og brukere vil svare; Å bli behandlet med respekt. Det ble ikke Vivian i går.
Det er det som provoserer. Det er det som gir Vivian lyst til å gi opp og som gjør meg sint.

Jeg har lest protokollen etter Hovedutvalget for helse, omsorg og velferd sin behandling om bygging av Vesterntunet. Etter planen skal vi mose ned det bygget som står der i dag og bygge et flunkende nytt sykehjem. Den foreløpige prislappen er på svimlende 1,2 milliarder kroner!!!

I Hovedutvalget foreslo Senterpartiets representant å plusse til et fjerde kulepunkt hvor det står

Det settes fokus på å begrense den totale kostnadsrammen ved å se på mulige innsparinger
i prosjektet

Tror dere forslaget fikk flertall? Tror dere Senterpartiet fikk med seg de andre partiene i å se på mulige innsparinger I prosjektet? Prøve å få kostnadsrammen litt ned? Hadde jeg sittet i Hovedutvalget hadde jeg glatt kunne gått med på et slikt kulepunkt.

Men niks, nei. Ingen av de andre partiene som er representert i Hovedutvalget ønsker å se på måter å få ned kostnadene på. Dette prosjektet har det gått prestisje i, og det skal bygges koste hva det koste vil!

Det synes jeg er tankevekkende, og ikke så lite ansvarsløst. Bruke fellesskapets midler som fulle sjømenn uten en gang å ønske å se på muligheten for å redusere kostnadene.

Regner med at entreprenører og mulige samarbeidspartnere gnir seg i hendene hvis de leser der vedtaket. Her er det bare å skrive faktura med gaffel. Det Høyreledede Hovedutvalget har åpnet døra til pengebingen på vidt gap og spar ut det de som tegner og legger planer ber om. Her skal det ikke spares. Her skal det ikke stilles kritiske spørsmål ved pengebruken. Jeg kan ikke skjønne at det kalles ansvarlig politikk.

Det var nok alderen som tynget da jeg skrev innlegget Litt lett klaging på morgenen…
Jeg har nemlig blitt ett helt år eldre i løpet av natten. Sånt setter spor, og ei 58 år gammel kjerring med diverse helseutfordringer kan fort føle at alderen tynger.

Nå har sola begynt å skinne. Jeg har vært ute med hundene både en og to ganger. Den obligatoriske morgenturen, og så har de vært med meg på epleslang.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Eller epleslang og epleslang, det må vel kalles lovlig eplehøsting når eple-eieren ringte før klokka 8.30 i dag og nærmest beordret meg til å hente meg noen epler. Høvdingen er fremdeles høvding, men jeg hadde faktisk tenkt å plukke epler. Det sto på lista over dagens gjøremål.

Nå tenkte jeg å unne meg litt Roquefort-terte med løkkompott. til lunsj. Har man bursdag, så dkal det nytes!

I dag hadde jeg ikke lyst til å stå opp. I det minste ikke da blæra og klokka fortalte at det var morgen sånn litt over klokka 6.. Men jeg kom meg opp, selvsagt gjorde jeg det. Kroppen blir ikke noe bedre av å bli liggende.
Det skriker i alle ledd når jeg beveger meg rundt. Kroppen er stiv når jeg kler på meg. Det blir noen huff før jeg sitter her med tekopp og tastatur, klar til å begynne dagen. Bildet av kaffekoppen er et arkivbilde. Her er det te som gjelder om morgenen.

Jeg vet, jeg ikke burde klage. Det er mange som har det verre enn meg. En stiv kropp om ledd som knirker og gjør vondt når jeg beveger de er blåbær mot hva andre har å stri med. I tillegg burde jeg begynne å bli vant med det. Det har jo vart noen år.  Men akkurat i dag er jeg lei. Lei av en stiv kropp, lei av vonde ledd som verker.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Det har regnet i natt, men nå ser det ut som det skal klarne opp snart. Yr lover en ok dag. Kroppen blir bedre når været ikke er så fuktig. Det er lov å håpe på at kroppen blir litt bedre bare jeg liksom kommer i gang.

Enten vi liker det ikke går det mot høst. På tide med noen lune retter man kan kose seg med inne.  I dag testet jeg roquefort-terte med løkkompott. Oppskriften har jeg funnet i Vinbladet 04 2023.  Det er en rett jeg fort kan komme til å lage flere ganger, for dette var godt.

Jeg begynte med å lage tertedeigen. 110 g kaldt smør i terninger ble kjørt sammen med 160 g hvetemel, 1 ts salt og 2 ss vann i kjøkkenmaskin til en deig.
Jeg tok i litt mer vann enn det oppskriften tilsa,

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Deigen fikk hvile en halv time i kjøleskapet før jeg klemte den ut i en springform.
Det sto at jeg skulle kjevle den tynt og så løfte den med kjevle over i springformen. Jeg valgte å klemme ut deigen i stedet for å kjevle. Jeg synes det går greiere. Kunne sikkert å ha brukt en paiform. Jeg var bare litt usikker på hvor mye tertefyllet ville ruve.

Mens tertebunnen fikk 20 minutter i steikeovnen på 175 grader lagde jeg fyllet. Det var ganske raskt gjort.
200 g roquefort, 3 dl fløte, 2 dl geitemelk (man får faktisk kjøpt det i vanlig matbutikk), 2 eggeplommer og 2 hele egg samt 1 ts salt og litt nykvernet pepper ble blandet kjapt og effektivt i en blender. til ei tyntflytende suppe.

Når tertebunnen var stekt helte jeg fyllet opp i terteskallet og satte formen inn i steikeovnen for å stekes ytterligere 45-60 minutter. Min stekte litt mer enn 60 minutter, men steikeovnen vår slurver litt med temperaturen.
Jeg kunne ha lagt et matpapir over på siste del av steketiden, da hadde den ikke blitt så brun på toppen.
Det har mer å si estetisk enn smaksmessig. Den var overhode ikke brent.

Mens terten sto i steikeovnen lagde jeg løkkompotten. 2 store gule løk ble snittet fint opp. Det ble frest i ei gryte til løken falt litt sammen, da tok jeg på 3 ss honning og det skulle så få en lys bruning i løpet av 10 minutter. Jeg skrudde varmen en del ned, og rørte mye. Litt redd for at det skulle brenne seg. Det gikk heldigvis bra.
Så helte jeg over saften av 3 appelsiner og 2 ss eplesidereddik. Det skulle så koke til mesteparten av væsken hadde fordampet.
Det gikk relativt raskt, så bli ved komfyren.
Så tilsatte jeg 1 ts hel rose’pepper., og lot kompotten stå på ettervarmen på avskrudd plate til terta var ferdig stekt.

Terten skulle kjøles litt ned før du serverer den. jeg valgte å spise min “lun”: Da er det lettere å få fine stykker når terta har stivnet litt mer. Den skal ha puddingkonsistens når du tar den ut av ovnen.

Oppskrifen fant jeg som sagt i Vinbladet, et blad som blir gitt ut av Vinmonopolet. De kommer gjerne med drikke anbefalinger til oppskriftene sine. Her anbefalte de en fransk pæresider. Jeg tenkte at nasjonaliteten til pæra var mindre viktig, og tok en svensk pæresider i glasset i stedet. Det fungerte helt greit, og smakene i løkkompotten, roquefort-terten og pæresideren utfyllte hverandre på en god måte.

Det var anbefalt å ha en bitter salat som endive-salat ved siden av. Det hadde jeg ikke, og den ruccolaen jeg hadde i kjøleskapet hadde “visna” og fristet ikke.  Så det ble uten salat i dag, men ja en bitter salat hadde sikkert vært ok, ved siden av.

I et vindu på et galleri i Ålesund henger et bilde som Rune Furelid har malt. Ikke så rart, kanskje. Det er Furelid sitt galleri, så det er ikke uventet at det stiller ut hans kunst.
Jeg har ikke vært i Ålesund og sett bildet, bare sett bilder av det i diverse avisartikler.  Men du trenger ikke google mye før du finner bildet jeg teker på. Det er et bilde av Netanyahu fremstilt som Adolf Hitler.

Bildet skaper reaksjoner. Kunstneren har opplevd at amerikanske turister kommer inn i galleriet og skjeller han ut, eller spytter han i ansiktet. Ja, til og med den israelske ambassadøren i Norge har uttalt seg hardt og fordømmende om bildet på X.  Dette går faktisk ikke an! Norge fornærmer et helt land!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg er ikke historieløs. Jeg skjønner selvsagt hvorfor det føles ekstra provoserende at nettopp den israelske statsministeren blir sammenlignet med Hitler.
Jødenes statsminister sammenlignet med mannen som hadde ansvaret for at flere millioner jøder døde under andre verdenskrig. Ja ikke bare døde i krigshandlinger men ble gasset i hjel som skadedyr.
Klart en slik fremstilling av Netanyahu er provoserende.

Kunst skal gjerne provosere, mener jeg. Det får ofte de som ser kunsten til å tenke, reflektere. Slik Rune Furelid sitt bilde får. Selv om jeg er usikker på om spyttende amerikanske turister og en ambassadør som hamrer løs på tastaturet på X har brukt så overvettes mye tid på refleksjon.

For er sammenlikningen mellom Hitler og Netanyahu egentlig så dårlig?
Merk dere at jeg skriver Netanyahu og ikke det jødiske folk. Det er statslederen som er avbildet, ikke folket. I denne sammenhengen tror jeg ikke kunstneren har sett på statslederen som et symbol for folket han leder. I det minste gjør ikke jeg det i mine refleksjoner.

Er ikke et folkemord et folkemord uavhengig av om det rammer jøder eller palestinere?
Er det ikke like ille å ønske å utslette det palestinske folket som det var å ønske å utslette jødene?

Man har kanskje som nasjon rett til å ta igjen når terror og krigshandlinger rammer. Men må man ta igjen så til de grader med renter? Israel har drept langt flere palestinere en de som ble drept i terrorangrepet i oktober. Ikke bare litt flere, men mange ti-talls ganger så mange. Begynner det ikke å bli nok nå? Har det ikke vært mer enn nok døde lenge – på begge sider av striden?

Det er like vondt å bli lemlestet enten man er israelitt eller palestiner. Det er like vondt å miste en mor, en far , en bror, en søster uavhengig av hvilken Gud man tror på eller hvilket folk man tilhører.

Jeg synes bildet Rune Furelid har malt er bra. Provoserende tydeligvis. Men når blir man mest provosert? Er ikke det når provokasjonen har en snev an sannhet i seg?

Helgeutfordringen fra Ut i friluft denne helgen er Det er de små ting som teller.  Det er så sant som det er sagt.
Eller hvilke ting er små, og hvilke ting er store?

Jeg er et menneske med et stort engasjement. Om jeg kanskje ikke ønsker å revolusjonere verden, så ønsker jeg jo sterkt å revolusjonere den politiske styringen av Ringerike.
Før politikken fanget meg var det arbeidslivsspørsmål jeg brant for. Møter med direktører, styreverv, påvirke der jeg kunne. Store og viktige spørsmål. Jeg var med der det skjedde.
Med politikk, og fagforeningsarbeid i tillegg til jobb følte jeg meg levende og nyttig. Jeg tok meg av store og viktige ting. Alt fra å undersøke pasienter, ordne lønns- og arbeidsforhold og kommunepolitikk.
På gode kvelder rakk jeg en time i kurvstolen på trammen sammen med Gamle Gubben Grå.
Gjerne mens jeg snakket på inn- og utpust om alle de viktige, store tingene jeg var opptatt av.

Så ble jeg utslitt og syk og måtte sette ned tempoet. Og så, enda verre; Gamle Gubben Grå ble alvorlig syk.
Politikken er fremdeles viktig. Og ja, jeg snakker fremdeles på inn- og utpust om ting jeg brenner for. Men plutselig har andre ting blitt viktigere.

I går sto valget mitt mellom en kaffekopp med Gamle Gubben Grå i rolige omgivelser eller en markering mot folkemordene som foregår på Gaza.
Valget var lett. Gamle Gubben Grå er ingen Gaza-demonstrant. For meg var det langt viktigere å tilbringe tid sammen med han enn å stå på torget og høre på appeller og rope ut slagord.
At Gamle Gubben Grå og jeg tok turen til denne gårdskaffeen ga oss en god opplevelse å tenke tilbake på.
Netanyahu bryr seg ikke filla om jeg står på et torg i Hønefoss og roper slagord.

Joda, jeg lar meg fremdeles engasjere. Jeg snakker fremdeles på ut og innpust om ting som opptar meg. På veien opp til gården hvor vi drakk kaffe kjørte vi forbi Hønefoss sykehjem. Bygging av det nye sykehjemmet til 1,2 milliarder skal opp i formannskapet til uka og i kommunestyret uka deretter. Det ble en lang utredning med heftig argumentasjon og masse engasjement om hvorfor vi skal restaurere det bygget som står der i dag i stedet for å jevne det med jorden og bygge noe nytt. Engasjementet har overhode ikke sloknet.

Men store ting blir små og små ting blir store. Kaffe i sensommersola med mannen i mitt liv er plutselig viktigere enn å redde verden.

Å nyte en hjemmelaget pumkin spicy latte eller kakestykke på egen terrasse har plutselig blitt dagens høydepunkt uten at jeg savner styrerom, direktører og viktige møter. Ja jeg kan til og med sitte der på min egen terrasse helt alene og tenke på hvor heldig jeg er som sitter der og ikke i et kjedelig møterom og hører på selvfølgeligheter.
At det er jeg som lever selve livet mens de i møterommet går glipp av noe viktig.

Det er de små ting som teller… eller kanskje er de tingene som teller ikke så små?
Kanskje er de langt viktigere enn jeg trodde da jeg levde det engasjerende, hektiske livet jeg elsket.