Kaffe ble det.

I går så jeg på fb at det var siste helg det var åpen gårds-kaffe på en gård oppe i Åsbygda. Jeg har så vidt sett stedet omtalt tidligere, og tenkte at kanskje er dette et perfekt sted for Gamle Gubben Grå og meg og ta kaffekoppen denne lørdagen. Gøy å gjøre noe annet enn den vanlige koppen med kaffe-latte på stamkaffeen på kjøpesenteret i Hønefoss. Åsbygda er jo en snau halvtimes kjøretur fra Drømmehuset.

Været var ikke helt topp, men det var i det minste oppholdsvær da vi dro av sted. Det var godt skiltet, sp vi fant lett frem. Ikke var vi alene heller, fant jeg ut da vi ankom  plassen som var merket med parkering. Selv om denne kaffeen lå langt ute på bygda var det flere biler på plassen.

Vi parkerte bilen og ruslet forbi beitende sauer og en hønsegård inn på tunet. Ved hønsehuset sto noen barnefamilier og prøvde å få kontakt med hønsene. En flott hane spankulerte rundt i hønsegården og passet på damene sine.  .

I stabburet hadde to kunstnere salgsutstilling. Vi tok en kikk innom. Kjøpte ikke noe, men det var et par bilder der jeg likte godt.

Jeg likte og selve gårdstunet. Helt tydelig at her holdt det til noen med sans for estetikk. Det var små stilleben over alt, og en drøm av et sted for en som meg som liker å knipse bilder. Se her på stabbursveggen for eksempel. Passer ikke maleriet perfekt til den gule veggen? Med sete fra ei kjerre eller en slede under og den gamle utelampe som sikkert har hengt der noen tiår ble det et flott stilleben. Slike detaljer var det mange av.

Her et lite eksempel fra bygget som huset kaffen og butikken.

Blomsterprakten på tunet var overveldende. Jeg påpekte det for en av eierne, hun kom med flere pledd og puter til bordene da hun syntes det då kjølig ut.  Jeg sa at georginebedene var imponerende og pekte på bedet rett ved bordet der jeg satt og ventet på at Gamle Gubben Grå skulle komme med kaffen og det andre vi hadde bestilt.

Hun syntes det var hyggelig at jeg likte blomsterprakten, men de i bedet jeg pekte på var ikke georginer. Det var Sinnia. Kom å se skikkelig, sa hun opprømt. Hver blomst er som et eventyr! Jeg gikk bort til henne og studerte blomstene nøyere. Hun hadde rett. De var nydelige.

Er det stauder? spurte jeg. I mitt stille sinn lurte jeg på hvor lmange år jeg måtte vente på en slik blomsterprakt hvis jeg kjøpte et par slike i høst. Hun ristet på hodet. Ettårige sommerblomster. Hun hadde dyrket de frem fra frø. Jeg er kanskje rar, men  det gjorde meg glad.  Man blir ikke ruinert av en pose eller to med frø. Med litt kjærlig pleie, vann og forhåpentligvis litt sol neste sommer kan muligens et slikt bed være oppnåelig og for meg. Gjett hvem som skal bestille Sinnia-frø.

Jeg burde selvsagt tatt bilde av maten, men som så mange andre ganger ble den liksom borte før jeg husket på å fotografere den. Jeg spiste foccacia med skinke fra Ask, aioli og mye annet godt i. Gamle Gubben Grå valgte hjemmebakt skolebrød. Kaffen var svart, men det er og ok.

Om jeg ikke husket og ta bilde av maten vi spiste, så husket jeg å ta bilde av noe annet vi kjøpte. En pose nyplukkede kantareller.

Det var er klokt valg og ta kaffekoppen i Åsbygda i dag. Snakk om et koselig sted! Vi kommer gjerne igjen neste år.  Det gledet meg og å se at gården var så godt besøkt. Det kom hele tiden nye folk.

 

 

 

Tur i parken.

Så er lørdagen i gang. Hundene og jeg har vært på tur. Vi var alle lei av å traske den vanlige runden i Hundremeterskogen, så vi tok turen til litt mer urbane strøk.

Fortsatt grønt og frodig i parken selv om det er litt fargerikt løv på bakken. La oss kalle det sensommer noen dager til.

Grønt også elvelangs, selv om en også her ser at høsten er på vei. Selv om jeg setter pris på høsten, den fineste tiden i året, spør jeg meg selv hvor sommeren egentlig ble av.

Mennesker er forskjellige

Er du en klemmer? En sånn som kaster deg rundt halsen på folk og gir de en god klem hver gang dere møtes? Hvor det å gi en klem er like naturlig som et håndtrykk, eller et helt vanlig “Hei.”?
Vi folk er veldig forskjellige der.

Jeg er ikke en som tar initiativet til den klemmen, men har ikke så mye i mot andres hilse-form. Kan godt både ta i mot og gi en klem, jeg. Selv om det er sjelden jeg tar initiativet til det. Ja, hvis det ikke er Gamle Gubben Grå da. Han får en del klemmer. Spesielt nå.
Nei, jeg klemmer heller ikke på ungene i tide og utide. Vi har andre måter å vise at vi er glad i hverandre på.

Jeg husker Yngste Sønn sine ord for en god del år siden. Jeg skulle levere han i barnehagen. han var vel rundt 5 år. Jeg pleide å gi han et kyss på kinnet når jeg forlot han der. Sånn Hade-bra-suss. En dag stoppet han rett utenfor døra og så hardt på meg. “Ikke noe smask!” sa han med streng, og litt engstelig stemme. Jeg forsto. Han var blitt stor, og ville ikke ha noe “smasking” av Mamma rett foran kammeratene.
Den var grei. Man skal respektere andres intim-sone. Også sine barns.

Dette er ikke ment som noen kritikk av klemmerne blant oss. Vi mennesker er forskjellige. Den ene måten å være på er ikke mer riktig enn den andre.

På samme måte som med klemming er det forskjell på hvor nært vi ønsker å ha andre mennesker. Jeg er et menneske som er veldig åpen og kan fortelle de fleste det meste. Deler greit om livet mitt på blogg til både kjent og ukjent.
Andre er mer reserverte og kunne ikke drømme om å “brette ut sjela si” på samme måte.
Når det er sagt har jeg et veldig bevisst forhold til hva jeg deler, og det er flere ting i livet mitt som aldri vil havne på blogg.

Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er riktig grad av åpenhet. Hva man må fortelle andre, hvem man må fortelle hva til og hva man kan, bør eller skal holde for seg selv.

Det jeg kanskje synes enkelte kan være litt mer bevisste på er kanskje hvor man forteller hva.

Jeg fikk en gang servert alle detaljer rundt et samlivsbrudd. Alle!
Eller i det minste alle detaljene fra den ene partens side.
Jeg hadde overhode ingen interesse av så detaljerende kunnskap.
Hvem som fortalte meg alt? Et totalt ukjent menneske som satt bak meg på en lengre togtur.
Nei, hun betrodde seg ikke til meg. Hun snakket i telefonen med noen. Men siden hun satt under en meter fra ørene mine var det ikke lit å unngå at jeg fikk med meg store deler av samtalen, enda jeg forsøkte å konsentrere meg om boka jeg leste i.

Jeg satte heller ikke pris på den detaljrike beskrivelsen av underlivssopp og behandlingsmåter som damen ved nabobordet på en kaffe’ ga den hun drakk kaffe med. Jeg forsøkte faktisk å nyte en god kopp kaffe og et kakestykke rett ved siden av.

Kanskje er det min intimsone som gjør at jeg reagerer på samlivsbrudd servert på toget og underlivssopp til kaffekosen. Andre kan se på det som helt naturlig å ta slike samtaler i all offentlighet.

Vi folk er forskjellige. Jeg setter meg ikke til doms over andres åpenhet eller mangel på sådan. Folk får fortelle det de ønsker og holde for seg selv det de ikke ønsker å dele. Jeg er der gjerne for en god prat hvis folk vil prate, men jeg driver ikke forhør hvis folk ikke har lyst til å dele, eller har lyst til å prate om andre temaer.

Kan jeg få komme med et siste hjertesukk i sakens anledning? Altså om åpenhet og egen og andres intimsone.
Vær litt lydhør ovenfor samtalepartner. Kanskje samtalepartner ikke har lyst til å høre om dine helseplager eller alt som har vært trist, leit og vondt i livet ditt akkurat i dag. At det ikke var derfor du ble bedt i 50-års lag, eller ba deg med på en fortauskafe en solrik sensommerdag. Kanskje vedkommende bare har behov for en prat om alt og ingenting, le litt og få et avbrekk fra ting i sitt eget liv.

Og en ting til slutt. Tenk litt på hva en samtale egentlig er. Forskjellen på dialog og monolog. Man har fått utdelt to ører og bare en munn. Jeg har hørt at noen mener at det kommer av at man skal lytte mer enn man snakker.

Jeg er en som kanskje synder litt der. jeg snakker ofte litt vel mye. Samtidig vet jeg at jeg kan være en god lytter.
Jeg har mange års erfaring som klagemur.  Såpass mange år at jeg kanskje begynner å bli litt trøtt av de menneskene som kommer med de samme klagene for hundrede gang. Skal vi forsøke å glemme det som skjedde i 1983 nå og gå videre?

Folk er forskjellige. Det er helt greit. Vi må respektere at noen er mer åpne enn andre, og at noen vil være mer reserverte. Det jeg kanskje synes er like viktig som å ha respekt for at folk er forskjellige med hensyn til hva de ønsker å dele er at folk er og forskjellige i forhold til hva de ønsker å vite.
At selv om du synes det er uproblematisk å dele, så er det ikke sikkert at samtalepartneren din har interesse av å vite. At du tråkker over andres intimsone med din åpenhet.
Folk er forskjellige.

 

 

 

Endelig helg

Da er det helg. Regnet siler ned utenfor vinduet, skylaget ligger lavt. det er grått, trist og skikkelig høst.
Jeg har tatt på meg tykke raggsokker, føttene ble litt våte i en vanndam i sted da jeg var ute med hundene. Tøysko er ikke det rette i dette været.

Gamle Gubben Grå er kommet hjem for helga. Det er godt. Nå er det bare en uke igjen så er han ferdig med behandling og kommer hjem. Det tror jeg vi begge synes at skal bli veldig, veldig godt.
Vi har vært ute og spist. ikke noe fancy sted, men på Gjestegården. Der kan jeg spise burger og Gamle Gubben Grå norsk tradisjonskost. Greit å få det man har lyst på når matlysten ikke er all verden.

Han var med meg og gikk tur med hundene i regnværet. Måtte vise han at Kidd har blitt mye bedre til ikke å overreagere på alle biler vi treffer på. Kidd oppførte seg eksemplarisk, og Gamle Gubben Grå ble faktisk imponert over hvor flink han var blitt. (Jeg var litt imponert jeg og. Det er ikke alltid det går like bra.) Har plukket opp noen triks på “Fra bølle til bestevenn”.

Nå skal vi kose oss, lade batteriene og bare være sammen i helgen. Så får vi se om det blir kaffe-latte  eller Palestina-demonstrasjon i morgen, eller kanskje begge deler.

 

Hilsen fra Bollestad

Rundt midnatt kom nyheten om at Olaug Bollestad trekker seg som leder av KrF.  De som leser denne bloggen fast har kanskje fått med seg at jeg har latt meg engasjere av lederstriden i dette borgerlige partiet.

Jeg synes det er trist at hun til slutt ble nødt til å trekke seg, at intrigemakerne vant.
Ja, jeg kaller de intrigemakere. De som har trukket i tråder, startet prosessen og fått i gang et lederskifte. Skal bli spennende å se hvem som går av med seieren og blir ny partileder valgt av landsmøte.
Skal og bli spennende å se hvem som nå plutselig forandrer mening og kan tenke seg en ny periode på stortinget,

Maktkamp i politiske partier tar ulike former. Jeg misliker sterkt når slike kamper føres med intrigemakeri og ryktespredning, og ikke følger demokratiske prosesser.

Olaug Bollestad er en litt annerledes politiker enn de fleste andre. Hun har ikke gått gradene i partiet, har ikke startet i ungdomspartiet, studert statsvitenskap og så fått jeg jobb på partikontoret for så å få mer og mer ansvar i partiet. Det er veldig mange politikere som har gått den veien. Som liksom har utdannet seg til å være politikere og aldri har arbeidet i det virkelige liv. Det er en kjensgjerning som plager meg.
Jeg mener at det er et demokratisk problem at svært mange stortingspolitikere har relativt lik bakgrunn, uavhengig av partitilknyttning.

Olaug Bollestad har gått en annen vei. Hun er en engasjert sykepleier som ble ordfører og så kom inn på stortinget. Det liker jeg. Hun er ikke så strømlinjeformet som mange andre politikere. Hun snakker et språk folk utenfor stortingskorridorene forstår, og kaller en spade en spade. Jeg har likt å se henne i debatter, selv om jeg ikke alltid er enig i hennes politiske standpunkt.
Hun er og en godt voksen politiker som behersker Instagram  på en morsom og uhøytidelig måte. Ta en titt på kontoen hennes hvis du ikke kjenner den.

Rundt midnatt kom nyheten. Etter et flere timer langt møte i sentralstyre valgte Bollestad å trekke seg som leder. Jada, det var hennes valg og alt det der. Kupp-makerne stiller seg totalt uforstående til beskyldninger om kupp, og ønsker å fremstå så uskyldsrene som bare prektige skinnhellige mennesker kan fremstå.

Jeg hørte nyheten da jeg kom inn igjen etter å ha gått kveldsturen med hundene. Den gjorde meg trist, selv om jeg så at det vel var det eneste utfallet striden kunne ta. Å kjempe mot vindmøller er tungt, jeg har prøvd.
Slike prosesser er og det siste et parti som sliter med å holde hodet over sperregrensa trenger. De er splittende, og tiltrekker seg ikke nye medlemmer eller velgere.

Jeg kom og til å tenke på at jeg hadde lest et sted at Bollestad syntes denne sommeren, denne lederstriden hadde vært tøff.

– Jeg kan forstå Tønne-saken etter alt jeg har opplevd denne sommeren. Hadde jeg ikke hatt familien, ville livet vært tungt å leve, sa Bollestad til sentralstyret 6. august ifølge TV 2s kilder.

Tidligere Ap-politiker Tore Tønne tok sitt eget liv i 2002 etter et enormt medietrykk og avsløringer om hans bruk av offentlige midler og at Økokrim tok ut tiltale mot ham for grovt uaktsomt bedrageri.

Jeg kan forstå at mye av identiteten til Bollestad de siste årene har ligget i rollen som partileder.
At hun nå slet litt med hva nå? Hvem er jeg uten partiet? Hva skal jeg fylle dagene med?
Samtidig som pressen var oppsatt på å få henne i tale, og hun som kanskje snakker litt rett fra levra måtte veie sine ord på gullvekt. Ikke si noe som kunne skape overskrifter, forsterke konflikten.
For Guds skyld ikke sette ord på hva hun virkelig følte.
Samtidig som motpartene villig lot seg intervjue i mediene uskyldsrene og fornøyde.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg følte for å vise henne medfølelse.  Så jeg sendte henne en melding, sånn bare for å vise litt støtte i en vanskelig tid. Dere ser meldingen min på bildet øverst i innlegget.
Jeg regnet ikke med noe svar. Jeg tenkte at mobil og alt var avskrudd og at den meldingboksen raskt ville fylles opp både av meldinger fra partifeller og sympatisører, men ikke minst fra media.

Jeg fikk raskt et automatisk svar, Tenkte at det var som forventet. La meg godt til å sove med min mobil på lydløs. Jeg hadde vist omtanke og medfølelse. Om Olaug Bollestad noen gang fikk det med seg var mindre viktig for meg.

Da jeg sjekket mobilen i dag morges hadde jeg fått svar. Ved 02.30 tiden i natt satt Olaug Bollestad eller noen i hennes støtteapparat og besvarte meldinger. Det gjorde meg glad.
Ikke fordi jeg har fått melding fra en “kjent person”, men fordi det tyder på at noen har lest meldingen. Noen legger merke til at støtte er gitt. Om det er Olaug Bollestad selv eller noe i støtteapparatet rundt henne er for meg er i grunn mindre viktig.

 

 

 

Pølsevev

Er Mydlandspølse verdens beste pølse?  spør Allan. Svaret på det er enkelt og greit Nei. 

Det er selvsagt ingen tvil. Verdens beste pølse er pølsene fra Leiv Vidar pølsefabrikk, som selvsagt ligger på Hønefoss.
I følge Leiv Vidars egne hjemmesider lager de ikke bare de beste pølsene i verden, men de beste pølsene i hele universet! (leiv-vidar.no).
Tromsø og de kanten er sikkert flinke på lokale spesialiteter som Mack øl og måse-egg, men pølse-hovedstaden det er og blir Hønefoss.

Leiv Vidar, pølsemaker og slakter, startet bedriften Leiv Vidar i 1950. Raskt fikk Leif Vidar ord på seg for å være pølsemakeren fra Hønefoss som hadde ekstra smakfulle pølser.
Sønnen Arne som etter vert overtok ledelsen av bedriften satset i tillegg til dagligvarebransjen på å selge pølser til kiosker og ikke minst bensinstasjoner. På 90-tallet gikk Leiv Vidar fra å være en lokal pølsemaker til å bli et landsdekkende pølse-ikon. Du får nå Leiv Vidar pølser på bensinstasjonerog i dagligvarebutikker land og strand rundt i vårt langstrakte land.

Ta turen innom en bensinstasjon nær deg og kos deg med en pølse fra Leiv Vidar. From Hønefoss with love, som de sier på sin hjemmeside.

Litt rart at jeg sitter her i dag og skriver om pølser og Leiv Vidar.
Som de som følger denne bloggen sikkert har fått med seg starter jeg dagen med å reflektere over det siste innlegget til den bloggeren som ligger over meg på bloggtopplista. I dag var det Allan og hans innlegg om pølse.
I går brukte jeg nemlig deler av dagen på å ordne et møte og en omvisning på nettopp Leiv Vidars pølsefabrikk.

Vi i Rødt Ringerike får besøk av stortingsrepresentant Tobias Drevland Lund om en par, tre uker. Når jeg spurte han om det var noen bedrifter her på Hønefoss han hadde lyst til å besøke, fikk jeg til svar at når han tenkte på bedrifter i Hønefoss gikk tankene til denne karen fra Telemark automatisk til Leiv Vidar.
Så da fikser selvsagt jeg det slik at stortingsrepresentanten får omvisning på pølsefabrikken og møte med ledelsen så vel som de tillitsvalgte. Temaer for møtet skal være både hvordan strømprisene påvirker produksjonen og konkurransesituasjonen for leverandørene til dagligvarebransjen.
Jeg tror det kan bli et interessant møte. Ikke minst er jeg litt spent på det der med leverandørleddet til dagligvarebransjen.

Men altså svaret på Allans spørsmål er at Nei, Mydlandspølse er ikke verdens beste pølse. Leiv Vidars pølser derimot er de beste i hele universet. 

 

 

 

Brudeferden i Geiranger

Det skal være et bryllup borte i Geiranger i neste uke. Både brud og brudgom er godt voksne mennesker som har vært gift tidligere, derfor blir det bare en storstilt markering fire hele dager til ende med bare de nærmeste mediehusene til stede.  Hello Magazine har kjøpt de eksklusive rettighetene til å dekke bryllupet sammen med Nettfix.  Hva magasinet og strømmetjenesten har betalt for denne eksklusive avtalen vites ikke. Ved et lignende bryllup hvor representanter fra kongefamilien giftet seg i Storbritania betalte Hello Magazine litt i underkant av en halv million pund, så vi kan vel regne med at det er et seks-siffret beløp også her.

Om det å selge rettighetene til et prinsesse-bryllup vil si og utnytte prinsessetittelen kommersielt strides de lærde om.  Eller kanskje de ikke gjør det.  Kanskje alle innser at det er i strid med avtalen prinsessen har gjort med kongen om ikke å bruke prinsessetittelen kommersielt. At brudeparet rett og slett nok en gang viser at de gir blanke f… i hele avtalen.

Kongehuset har tatt sin hevn.
De kan ikke gjøre om avtalen brudeparet har gjort med magasinet og strømmetjenesten, men de trenger ikke gå med på den. Derfor har kongehusets medlemmer reservert seg mot at disse to mediene filmer eller tar bilde av de når ikke resten av pressen er til stede.

Jeg vet ikke hvem som skal føre bruden opp midtgangen i kirken. Men hvis det for eksempel skulle være Kongen, så vil det si at disse mediehusene kan ta bilde av bruden, men ikke han som ledsager henne. Det vil og raskt bli noen hull og mangler når man som i de fleste bryllup skal ta familiebilder. Brudeparet med foreldre, vel nå er vel ikke moren til brudgommen en gang bedt så vist jeg vet, så når brudens familie boikotter bildet så blir det vel bare brudeparet, brudens barn og muligens Marius på det bildet. Han er som kjent ikke en del av de kongelige.

Safting og sylting.

Gårsdagens første blogginnlegg fra denne kjerringa handlet om studieteknikk. Dagens innlegg skal la seg inspirere av plommesaft. Innimellom disse to innleggene har jeg publisert et innlegg om kongelig-avkom. Man kan i det minste ikke komme forbi at denne bloggen favner bredt og har et mangfold av temaer.
Men nå skal det altså handle om plommesaft.

Eller jeg tror ikke jeg skal være så spesifikk og kun holde meg til saft av plommer, men heller ta for meg  temaet saft generelt. Og da selvsagt hjemmelaget saft. Det er jo det vi snakker om i disse høstetider.

I år har jeg ikke saftet en eneste desiliter. Litt lei meg for at det ikke ble noe Geiteramssaft… i år. Det hadde jeg virkelig store planer om. Det er for sent nå. De fleste geiteramsblomstene har visnet. Bedre lykke neste år.

Men når det kommer til andre former for saft har jeg ikke gitt opp håpet. Jeg har saftkoker i kjellerboden jeg kan hente opp. Kommer jeg over store mengder bær eller frukt er det bare å kaste det i saftkokeren, gjerne litt oppdelt i biter hvis vi snakker om epler og plommer og koke saft.  Gjør seg nesten selv, og så slipper du sølet med sileklede.

Vi har ikke bærbusker eller frukttrær i hagen til Drømmehuset, så jeg må på “slang” hvis jeg skal finne store mengder. Heldigvis vet jeg hvor jeg både kan og får lov til å gå på slang så mye jeg lyster, så vi skal ikke se bort fra at det blir litt høsting av både plommer og epler hvis jeg får ånden over meg en dag.

 

Harald hårfagres to sønner

Det var Allan sitt innlegg om Stakkars Harald Hårfagre  som startet refleksjonene som førte til dette innlegget.

Harald Hårfarge hadde to sønner, Eirik Blodøks og Håkon den gode.
Eller, den godeste Harald Hårfarge hadde ikke bare to sønner, han hadde en hel haug sønner både i og utenfor ekteskap i den grad ekteskap var noe man inngikk på den tiden. Hvor mange sønner det er snakk om er det ingen som vet med sikkerhet. Ikke minst fordi det ble moderne etter hans død å påberope seg å være etterkommer etter Harald Hårfarge. Selv jeg har møtt på folk i vår tid som hardnakket hevder at de er etterkommere etter den salige Harald Hårfagre. Muligens ikke akkurat sønn, mer sånn tipp-tipp-tipp-tipp-tipp….oldebarn.

Vel nok om det  i sagaene og heltekvadene virker det som om det er snakk om et sted mellom 14 og 25 sønner. Hvor mange døtre sier sagaene lite og heltekvadene enda mindre om. Det var sjelden det ble skrevet heltekvad om kvinner ved 1000-årsskiftet.

Dette innlegget skal som nevnt handle om 2 av disse sønnene. Håkon og Eirik med henholdsvis tilnavnet Den Gode og Blodøks.

Skal man følge de tanker som svirrer i manges hoder i dag, så kan man anta at Håkon, som fikk tilnavnet Den Gode hadde en god og trygg barndom med foreldre som var gode og trygge rollemodeller. Foreldre som var ressurssterke og hadde evnen til å gi han de rette pedagogiske lekene og fulgte han godt opp så vell på skole som i fritidsaktiviteter.

Eirik derimot kommer nok fra et hjem hvor det har manglet noe på oppdragelsen. En slenger ikke rundt seg med blodige økser, eller kniver for den saks skyld, hvis alt var på stell med barneoppdragelsen. Hvis man får slike lyster i voksen alder må det være foreldrenes skyld.
Eller muligens besteforeldrene. Det ligger i genene, man skylder på arv og miljø. Alt for å legge skylden på alle andre enn den som står der med den blodige øksa i handa. Man kan ikke forvente at det skulle bli annerledes med de foreldrene, det miljøet de genene. Totalt uten ansvar for egen handling står Eirik der og nikker. Det er alle andre som har skylda for at det gikk som det gjorde. At han fikk tilnavnet Blodøks og broren Håkon ble Den Gode er ikke hans feil.

Vet du hvorfor Eirik fikk kallenavnet Blodøks? Han hadde et annet kallenavn og. Han ble kalt Eirik Brodermorderen. Det var nettopp brødrene sine han brukte øksa på.
Jeg har selvsagt ingen bevis for min teori, men kan det hende at når storebror er litt utagerende og har det med å svinge øksa over hals og hoder på brødrene sine, ja kan det være grunnen til at Håkon ble snill, god og litt selvutslettende. Han gjorde alt for ikke å bli lagt merke til, ikke provosere den utagerende storebroren og håpet på den måten å få beholde så vel hodet som livet?

Hvis mine teorier er riktige, så ble Håkon den gode mer på grunn av sin eldre bror utagering enn av at foreldrene var gode rollemodeller og fulgte han tett opp. Jeg mener, de samme foreldrene oppdro jo også villstyringen Eirik.

Det har gått mange, mange år siden Harald fikk sønnene Håkon og Eirik. Men også i dag har vi en konge som heter Harald, og han har en sønn som heter Haakon. Om de er direkte etterkommere etter Harald Hårfagre er jeg usikker på, men det er kanskje ikke så viktig. Harald har ingen sønn som heter Eirik, men han har en svigersønn som heter Durek… (eller han er vel ikke svigersønn før en gang i neste uke.) Selv om jeg har mye å si om denne Durek, så får det bli et annet innlegg. La oss vende tilbake til Harald og Haakon.

Haakon har en bonussønn som heter Marius, og han har de siste ukene vist at er litt av en villstyring. Muligens ikke så vill og gal som Eirik Blodøks. Det går mer i knivkasting og vold i nære relasjoner. Kvelertak, slag og slikt.

Dagens Haakon har alltid fremstått som reneste Hååkon Den Gode, men når dette at Lille Marius har blitt Marius Den Ville ble kjent var det ikke lenge før forståsegpåere og ekspertisen var på banen og mente at det måtte være noe galt med oppdragelsen hjemme hos Haakon og moren til Marius, Mette Marit.
For det er jo soleklart at det er foreldrene som har feilen når en 27 år gammel mann velger å yte vold mot de han har et forhold til.
Man kan ikke forvente at en stakkars fyr på 27 år skal være ansvarlig for sine egne handlinger.

Ja, jeg har sågar lest at Kongen, altså Harald har mistet kontrollen på kongefamilien.
Nå lurer jeg på hva han i Aftenposten som kom med den uttalelsen egentlig forventer av en konge, eller av et familieoverhode på generell basis.
Skulle Harald, en eldre mann på 87, år sittet i den leiligheten klokka 04 om natta og passet på at bonus-barnebarnet ikke ble voldelig overfor kjæresten sin? Er ikke det litt for mye forlangt av en konge?

Nå har Kong Harald flere barnebarn som begynner å bli voksne. Ingrid Aleksandra er 20 år, Sverre Magnus er 18, Maud Angelica 21, Leah Isadora 19 og Emma Tallulah 15 år.  Det kan fort bli mange den aldrende kongen må stikke innom nattestid og påse at de oppfører seg høvelig.
Og mens han er på sin nattlige runde burde han sikkert stikke innom datteren Martha og denne Durek pluss selvsagt også Haakon og Mette Marit
Er ikke det litt mye for langt av en aldrende konge? Jeg mener, andre menn på hans alder får besøk av hjemmetjenesten for å påse at han sover godt og har det bra. Her forventes det at Kong Harald skal holde nattevakt over to barn to svigerbarn, fem barnebarn, et bonus-barnebarn og deres kjærester.

Jeg mener at Eirik Blodøks selv må ta ansvaret for den blodige øksa og sine handlinger. han kan ikke skylde på Harald Hårfagres dårlige oppdragelse.
På samme måte er Marius og ingen andre ansvarlig for hvordan han velger å oppføre seg. Vi snakker ikke om et trassig barn i barnehagealder eller en hormonell tenåring i opprør til foreldrene. Vi snakker om en voksen mann på 27 år.
Det er ikke Mette Marit eller Haakon som har ansvaret for at en 27 år gammel mann velger å ty til vold.
Kong Harald har ikke mistet kontrollen fordi om bonus-barnebarnet hans på 27 år oppfører seg ukontrollert.
Ansvaret ligger helt og fullt hos Marius, og jeg håper han er mann nok til å påta seg det ansvaret og ikke skylde på alt og alle for sine egne handlinger.

 

 

 

Studieteknikk?????

Studieteknikk??? Skal jeg, ei kjerring på 58 år som forlot skolebenken en gang i forrige århundre, sitte her og belære mine lesere om studieteknikk???
Jeg sukker høyt og fyller tekoppen til randen. Jeg som hadde gledet meg til å skrive om Harald Hårfagre og hans sønner Ja, ja, Det innlegget får komme siden. Nå er det studieteknikk som gjelder.

Jeg husker vi hadde et dørgende kjedelig fag på barne- eller ungdomsskolen som het studieteknikk. Jeg forsto aldri vitsen med det faget, og jeg var en flink elev med planer om å studere.

Her er min erfaring at hver og en har ulike preferanser for hvilken læringsform en har mest utbytte av, og hver og en har sine individuelle måter å lære på.

Sitatet over er hentet fra Allans innlegg. Jeg gjesper høyt når jeg leser det. Når Allan, kongen av fjas og tull forklarer en ting på en så pedagogisk og omstendig måte, ja da skjønner alle at studieteknikk er et dørgende kjedelig tema for spesielt interesserte.
Det det egentlig står der når vi kutter vekk ord som preferanser og læringsform er at folk lærer på forskjellig vis.

Etter å ha slått fast at folk lærer på forskjellig vis, fortsetter Allan med å forklare leserne hvordan han leser for å huske en tekst. Dette gjøres på en slik pedagogisk måte at det på meg virker som om han mener det er fasiten for hvordan andre og bør studere.
Men hvis hver og en har ulike preferanser for hvilken læringsform en har mest utbytte av, hvilken interesse har da leseren av å vite hvordan Allan lærer?

Det er som sagt år og dag siden jeg studerte. Men jeg er politiker. Sitter blant annet i kommunestyret, Det betyr at jeg må lese bunker med sakspapirer, og helst både forstå og huske det jeg har lest.  Ikke for å skryte, men jeg er relativt god på å lese en tekst, dra ut det essensielle og også huske hva jeg har lest. Jeg tror det er en egenskap man har og ikke nødvendigvis en teknikk man kan lære seg.

Allan skriver noe veldig klokt. Han skriver:

så må en være forberedt på at det kan være kjedelig å lære seg noe og huske noe.
Men det er ikke farlig om ting er kjedelig.

Jeg er enig i at det ikke er farlig om ting er kjedelig.  Jeg tror det er noe mange trenger å minne seg på i dagens samfunn. Det er helt greit at noe er kjedelig. Vi må til og med forvente at noe av det vi må gjøre er kjedelig. Som å vaske gulv eller bære ut søpla. Ikke rasende morsomt, men det må gjøres.

Når du skal velge hvilke fag du skal studere er det smart å velge et fag du har interesse for å lære, og ikke et fag du finner dørgende kjedelig. Så velg fag og studieretning ut fra hva du har interesse for uavhengig av hvilke fag venninnen din har tenkt å studere eller at de hjemme alltid har drømt om at du skal bli advokat.  Og du har du valgt feil, og finner ut at dette var ikke faget for meg, ja så er det lov å velge på nytt.
Nå er vi i august. Studieåret har så vidt begynt. Gi faget en sjanse før du gir opp. Ting er gjerne litt kjedelig til man kommer inn i det.

Så kommer Allan trekkende med en psykolog. og hans 5 punkter for hvordan man skal studere.
Vel, jeg kan si med en gang at de punktene er ikke noe for meg. Sånn virker ikke jeg.

Sett opp en kalender, med timeplan for dagene som gjenstår før eksamen. Fordel pensumsidene på antall dager.

Sånn fungerte ikke jeg som student, selv om det i teorien høres fornuftig ut.
Jeg er et skippertaksmenneske som ble mer og mer motivert for å sitte å lese jo nærmere eksamen jeg kom.  Likte følelsen av å sitte i bobla og bare konsentrere meg om det ene faget i hele dager (og delvis netter). Da hadde jeg det friskt under huden når eksamnesdagen kom.
Men jeg leste aldri siste kvelden eller siste natta. Tok kvelden og la vekk eksamensbøkene sånn 15-16 tida kvelden før og dro på kino eller ut og spise sammen med venner som ikke studerte. Få tankene over på noe helt annet.

Hold forelesninger for en tom stol etter endt studieøkt.

Med mindre jeg skal opp til muntlig eksamen har jeg ingen grunn til å stå og predike for å høre min egen stemme. Husker ikke noe bedre av den grunn. Men hvis jeg har hatt en god foreleser kan jeg på eksamen plutselig høre hans stemme i hode forklare det jeg sitter og leter etter ordene for å forklare.

Det siste punktet til psykologen over å lage et stort kart over pensum med en haug med firkanter ville jeg aldri kaste bort tid og krefter på. Det ville bare bli rot og frustrasjon og helt bortkastet tid.

Veien til kunnskap er nok forskjellig for hver og en for oss. Min skippertakslesing er ikke mer feil eller mer riktig enn psykologens avanserte skjema med firkanter.  En hver må finne sin måte. Det tror jeg man heller finner ved å prøve og feile enn ved å lese blogginnlegg og sjekke youtube.

Jeg tror og det har noe med innstilling. Hvis du setter deg ned med pensumsbøkene og tenker Dette er kjedelig, dette er grusomt, dette er uoverkommelig. Ja da blir det fort kjedelig, grusomt og uoverkommelig.
Vær heller litt nysgjerrig. Mikrobiologi, kan det være interessant da? Mikrobiologi var det faget jeg virkelig syntes var kjedelig da jeg studerte for å bli radiograf. Lese om hva som skjedde inne i cellene. Ting man ikke kan se med røntgenbilder, kun i mikroskop. Men også det faget har noe interessant kunnskap å gi, såpass at jeg fikk en god karakter på faget jeg virkelig ikke forsto så mye av og hadde minimal interesse av. Jeg tipper det kom av at det fra pensum som festet seg i hjernebarken var det mest essensielle.

Nei, nå skal ikke kjerringa sitte her å skrive mer om studieteknikk. Jeg tror motivasjon er viktigere enn teknikk. Så studer det du finner interessant, og ikke det andre mener du skal studere. Da havner du kanskje i  en jobb og et yrke du trives med, og slipper å se på starten på enhver ny arbeidsuke som en skikkelig blåmandag.