Nå er det svart kaffe i kruset mitt, og jeg befinner meg hjemme i Drømmehuset og ikke på en fancy kafe. Tok et arkivbilde, for liksom å skape inntrykk av en noe mer sofistikert hverdag, eller kanskje helst for å slippe å gå og hente mobilen for å fotografere kaffekoppen. Nå er det tankene og ikke kaffen som er det viktige i dette innlegget.

Det nærmer seg Rødt sitt landsmøte, og jeg bruker en del tid på å lese sakspapirer – og ikke minst tenke. En del av problemstillingene som skal opp til votering er ikke helt enkle å ta stilling til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ta forsvarspolitikk, som et eksempel. Det kommer til å være en av sakene som det blir hard debatt om.
Rødt er historisk mot NATO. Noen begynte å tvile på om det var så lurt etter at Putin startet angrepskrig på Ukraina. Noen følte på en trygghet ved at NATO og ikke minst USA vil komme oss til unnsetning.
Etter at Trump overtok som president, og ikke sist de siste dagers hendelser, gjør at man kan lure på om Trump vil fremstå som redningsmann hvis Putin angriper. De er jo blitt bestevenner.

Jeg er i det minste blitt styrket i min tro på at jeg fremdeles er mot amerikanske militærbaser på norsk jord. De er jo nå på parti med Russland.

I stedet for NATO ønsker vi i Rødt et nordisk forsvarssamarbeid.
Det ble mindre aktuelt etter at Finland og Sverige meldte seg inn i NATO.
Hvis vi melder oss ut av NATO, hvem skal vi samarbeide med da? Er det realistisk, og klokt, å stå alene?

Ideologisk er jeg i mot all form for krig. Konflikter løses med samtaler og forhandlinger, ikke med missiler og soldater.
Men så vet pragmatikeren i meg at så enkelt er det ikke. Jeg lever ikke i den ideelle verden jeg skulle ønske jeg levde i.
Putin virker som en kar som liker soldater mer enn forhandlinger. Slik er det med flere statsledere. Trump virker som en fyr som heller ikke er så forhandlingsvillig. Han vil i grunn bare bestemme ut fra eget hode, ikke sette seg inn i kompliserte problemstillinger og lytte til partene.

At en mann som ofte handler på impuls nå sitter med fingeren på den røde knappen som kan starte tredje verdenskrig virker ikke betryggende. Heller ikke at man ikke kan være sikker på om han er alliert eller fiende.

Jeg føler at når jeg nå skal være med på å bestemme Rødt sin politikk i årene som kommer så er det mer fornuftig å legge vekt på de pragmatiske tankene mine enn å la meg styre av ideologiske prinsipper.

Samtidig er det jo de ideologiske prinsippene som danner grunnlaget for hvor man er politisk. Jeg har vært EU (eller EF da) motstander siden 1972. Da var jeg 6 år. NATO synet mitt har jeg hatt siden ungdomsskolen. Det samme med min holdning til kjernekraft, som og skal opp på landsmøtet.

Verdensbildet har forandret seg, og forandrer seg enda raskere etter at Trump kom til makten. Politiske problemstillinger som jeg for tre eller fem år siden ikke hadde hatt problemer med å vite hva jeg mente om er ikke lengre så soleklare.

Hva mener jeg egentlig om Forsvarsforliket? Om fem dager må jeg ha gjort meg opp en mening om det.

Det er mange tanker som svirrer i et kjerring-hode denne uka.

Nå må noen si i fra skriver Mamma på hjul  i sitt siste innlegg. Vi ser at verden er i ferd med å gå av hengslene og historien gjentar seg.
Putin med sine drømmer å gjenskape det store russiske riket, Sovjetunionen om du vil. Eller tsar-riket, med han selv som tsar. Drømmer som han ikke bare ønsker å fantasere om, men også sette ut i live. Han har alt begynt med Ukraina.
Trump som døper om Mexicogulfen, vil overta Grønland, gjøre Gaza om til et ferieparadis, og nå lage fred i Ukraina, Eller få Ukraina til å overgi seg. Det er jo det han sier. Ukraina kunne fått slutt på krigen for tre år siden. De kunne bare latt være å forsvare seg.

Hvordan skal det gå med verden hvis ingen tør å si i fra?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er Vivian, Mamma på hjul, som stiller spørsmålet.  Et betimelig spørsmål. Nå er jeg litt usikker på om det er redsel for å si fra som gjør at verden og  Europa virker lamslått, eller at det mer at vi ikke helt klarer å fatte hva som skjer. USA er jo på vår side. Det er jo vår storebror som vi kan stole på og lene oss på i utrygge tider. USA er jo de som kommer og ordner opp når vi har vært nødt til å vise muskler. Nå er USA plutselig på lag med bølla i stedet.
Ikke bare har den amerikanske presidenten gått i kompaniskap med Russlands president. som er ille nok i seg selv, men samtidig kommer han med så mye tull og usannheter at det er vanskelig å ta han alvorlig. Fyren fremstår jo som sprøyte gal.

Jeg håper at Europa virkelig stiller opp for Ukraina nå. At vi viser at en for alle, alle for en gjelder fremdeles. Selv om den amerikansk presidenten har latt seg kjøpe eller overbevise av russisk propaganda.

Det er en skremmende tid vi er inne i. Ikke bare på grunn av Trump og Putin. Samfunnet er på mange måter blitt kaldere. Høyreekstreme partier får større og større oppslutning i land etter land. Musk viser nazi-hilsen på en talerstol han vet hele verdens øyne er rettet mot. Verden stirrer vantro på det de ser, mens journalister forsøker å bortforklare det som skjer rett foran dem. Alt for å slippe å ta inn over seg at verden er i ferd med å gå av hengslene.

Det blir et mer og mer egoistisk samfunn hvor flere og flere bare tenker på seg selv og hva som gagner dem selv best. Ord som solidaritet og samhold virker som å ha gått ut på dato. Det er noe gammeldags, noe man drev med under Gerhardsen i forrige århundre.

Rasismen brer om seg. Våre gamle må i større grad ta ansvar for egen alderdom. Våre syke må ta seg sammen, stå opp om morgenen og komme seg på jobb. Det er meg, meg, meg, mitt, mitt, mitt.
Er det virkelig den samfunnsutviklingen vi ønsker?

Våre folkevalgte må våkne opp nå, og Europa må ta grep.

På ny siterer jeg Vivian. Jeg er fremdeles ikke uenig.
Men hvem er våre folkevalgte? Hvem er det folket har valgt til å ivareta folkets interesser?
Russerne har, muligens under tvang, valgt Putin. Amerikanerne har valgt Trump. I det tyske valget i helga fikk det høyereekstreme partiet Alternativ for Tyskland fikk rundt 20 prosent av stemmene og ble Tysklands nest største parti,

Vi, folket, stemmer jo frem folkevalgte som står for den politikken, den utviklingen Vivian og mange med henne advarer mot. Er det virkelig denne samfunnsutviklingen vi ønsker?

Vi må aldri glemme historiens mørke kapittel, vi må aldri glemme hva våre forfedre har kjempet for.
Vår frihet er igjen truet, og nå er det på tide at noen sier i fra…

Atter en gang siterer jeg Vivian og hennes siste innlegg.
Ja det er på tide at noen sier fra. Og den noen det er deg og meg. Deg og meg som ikke ønsker at samfunnet utvikler seg i helt feil retning der egoisme, splittelse og hat brer om seg.

Vi må alle bruke de kanaler og arenaer vi har for å si fra, høyt og tydelig at det er ikke slik vi vil ha det. Enten det er i samtalen rundt lunsjbordet på jobben, i vennegjengen eller i kommentarfelt på nett.
Vi må være så høylytte og så tydelige at våre folkevalgte, de som ønsker å representere oss, forstår hvilken utvikling vi ønsker for samfunnet vårt.
Så må vi legge stemmeseddelen til det partiet vi tror best er i stand til å være med på å skape det samfunnet vi ønsker oss i stemmeurna til høsten.

Det er på tide at noen sier i fra. Den noen er oss – deg og meg.

Noen ganger døler denne kjerringa seg ikke fult så klok og kunnskapsrik som hun gjerne ønsker å fremstå. Sånn er det i kveld. Jeg har sittet her den siste timen og skrevet et langt og interessant (?) innlegg om kunstneren Eilif Peterssen og kunsten hans.

Bakgrunnen var jo at jeg i går for første gang fikk se ett av hans malerier i virkeligheten, og ikke bare på bilder.  Det var litt stort for meg. Denne kunstneren som var stor fra1870-tallet og en stund ut på 1900-tallet har en tilknytning ti gården jeg kommer fra, og jeg har hørt om han fra jeg var jeg var barn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bildet over er hans Nocturne som han malte i 1887.

Det står alle de stedene jeg leste om dette bildet og om kunstneren at dette maleriet er en fortsettelse av bildet Sommernatt som han malte året før, i 1886.

Her jeg satt og lirte av meg mer eller mindre velvalgte setninger om så vel nyromantikken som stilperiode og penselføring, temaer jeg kanskje ikke har den største kunnskapen om, ble jeg nysgjerrig på hvordan maleriet Sommernatt så ut. Så jeg tok et lite google-søk, og fikk opp et bilde som virket relativt kjent.
Eller kjent og kjent. Jeg hadde i det minste sett det nylig.
Jeg sjekket bildene fra i går.

Her står Svoger og studerer Sommernatt malt av Eilif Peterssen. Et av hans mest berømte bilder, som jeg nesten gikk glipp av i går.
Eller jeg så jo maleriet. Likte det, men jeg fikk ikke med meg at det var Peterssen som hadde malt bildet.
Snakk om lite oppmerksom kjerring.

I går da vi var på Hennie Onstad kunstsenter. var det jo først og fremst julegave til Svoger. Han har fått en aktivitet med oss i måneden dette året.
Jeg har en tanke om å samle mange bilder fra disse aktivitetene og lage en fotobok når året er over. Jeg er derfor ganske opptatt av å ta noen bilder av han, og helst bilder hvor han ikke ser at jeg fotograferer han. Jeg synes de ofte blir mer naturlig. I går fikk jeg  en slik mulighet da han sto å studerte dette maleriet. Så fokuset mitt var akkurat da langt mer på bildet jeg skulle ta enn bildet som hang på veggen.

Utstillingen med Christian Skredsvig, som vi var i da dette bildet ble tatt, hadde som tema; Mot det moderne. I utstillingen undersøkes Skredsvigs kompliserte forhold til modernismens tendenser ved blant annet også å trekke inn flere andre kunstnere, som Edvard Munch, Kitty Kielland, Harriet Backer, Erik Werenskiold og Eilif Petersen. Dette hadde jeg lest meg opp på i forkant, og hadde da som plan å få se ett eller flere av bildene til Eilif Peterssen, som jeg jo hadde hørt om helt fra jeg var barn.

Det fikk jeg jo. Jeg var virkelig glad og begeistret da jeg oppdaget Nocturne. Så begeistret at jeg altså ikke oppdaget at det hang rett ved Sommernatt før altså over ett døgn etter at jeg kom hjem fra utstillingen.

ja, ja. Man lærer så lenge man lever. Mulig jeg burde tatt meg litt mer tid i den utstillingen. Hvem vet, kanskje det var mer jeg gikk glipp av.

I går var Gamle Gubben Grå, Svoger og jeg på Hennie Onstad kunstsenter. Mye å se på, ikke alt falt like mye i interesse. Men installasjonen til Yayoi Kusama falt i smak hos oss alle tre. Hvem blir ikke glad omgitt av glade farger som her?

Kusama er en 95 år gammel japansk kunstner.  Hun er glad i farger, og er slik jeg opplever henne en leken kunstner.
Sånn kunst blir jeg glad av, selv om jeg kanskje ikke ville ha det hjemme.
På Kistefoss, rett gjennom skogen her, har de en 6 meter rød og hvit-prikkete kreasjon som stiger opp av vannflaten. De har vært på museet siden 2019, men jeg har ikke sett den annet enn på bilder. Tydeligvis på tide med en ny tur til Kistefoss, men det tar vi når sesongen åpner. Tipper veiene der borte er ganske så glatte og isete nå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Neste måneds tur med Svoger går til Nasjonalmuseet. Der er det og en installasjon med Kusama. I søylerommet er Narcissus Garde utstilt. En installasjon som først ble vist som et uoffisielt bidrag til den 33. Venezia-biennalen i 1966. Hun har holdt på en stund, Yayoi Kusama.
Den må vi få med oss når vi er på Nasjonalmuseet i slutten av mars.

Nå vet jeg og hvem jeg skal lese meg litt opp på før den turen. Det er alltid litt gøy å kunne bidra med litt fakta når vi er på disse utfluktene våre. Så det blir nok en liten Yayoi Kusama forelesing fra denne kjerringa når vi er på Nasjonalmuseet.

Tror ikke vi skal satse på å rekke absolutt hele museet på en dag. Kanskje mer ta for oss enkelte utstillinger, og da er det jo greit å ha en mening om hvem eller hva vi må få med oss.

På tide med et matinnlegg igjen, folkens. Jeg regner med at dere har lengtet etter å ta del i en av denne kjerringas kulinariske mesterverk, eller i det minste få innblikk i hva kjerringa har stappet i magen.
Siden det er mandag og ny uke, vår i lufta og alt det der så la oss starte med en vegetar-rett som oser av sunnhet.

Dette er en rett som jeg fant i Magasinet for 7. desember 2024. Vi hadde den til middag 15. februar. En fin og klar februardag, men med kald sno. Jeg tror retten hadde gjort seg bedre en varm sommerdag, eller en skikkelig fin vårdag når sola virkelig begynner å varme og verandadøra kan stå oppe en en iskald februardag eller midt i adventstida.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Begynn med å skrelle agurken og skjære den i grove biter.
Del også 2 avokadoer i store biter.
Ta avokado og agurk i en blender sammen med bladene fra en potte basilikum, 1fedd finhakket hvitløk, 2 dl yoghurt naturell, saften fra en halv sitron og 3 dl avkjølt grønnsaksbuljong og kjør til det har jevn konsistens ala suppe.
Smak til med salt og pepper.

Toppingen består av 1 avokado og 1/2 agurk skåret i terninger.
Dette blandes med limesaft, olje, salt og pepper.

Ved siden av er det foreslått en slags blanding av rucola, asparges, røkelaks, grillede baguettbiter og creme fraiche dynket i olje og hvitvisneddik. Jeg dampet aspargesen lett. La de på en seng av rucola, strødde litt finkuttet røkelaks og noen baguettbiter varmet i steikeovnen over og helte litt eddik og creme fraiche over.  Det ble godt, men usikker om det var helt slik det var tenkt.

Det er mye grønnsaker i retten som ikke er varmebehandlet. Det gir magen litt å arbeide med, og bidrar til en god metthetsfølelse etterpå. Men kjekt med det brødet og røkelaksen som ga mer smak til en ellers kanskje litt kjedelig rett.

God abetitt.

I dag har vi vært litt kulturelle og tatt turen til Hennie Onstad kunstsenter på Høvikodden sammen med Svoger. Han har jo fått en opplevelse i måneden av oss i julegave, og i dag var det tid for litt kunst.

Han fortalte meg allerede i vestibylen at han i grunn ikke var så opptatt av kunst, men han liker jo at vi finner på noe. Jeg forsikret han om at jeg heller ikke er en sånn som står i timesvis ved hvert maleri  og reflekterer over hva kunstneren må ha ment med bildet.  Men at det jo er gøy å kikke litt, se hva man liker og ikke liker.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er flere forskjellige utstillinger på Hennie Onstad kunstsenter for tiden. Vi var først innom avdelingen hvor Hans/Jean Arp og Sophie Taeuber-Arp sine verk blir stilt ut. Dette kunstnerparet fra Tyskland og Sveits var dødt på slutten av 1880-tallet, var to pionérer innen 1900-tallets abstrakte kunst.

Ikke helt vår smak. Vi brukte ikke så veldig mye tid på denne delen av utstillingen.

Diskuterte litt om dette bildet forestilte en elg, men synes det ble litt feil med de klørne.

Skulpturene eller installasjonen deres falt mer i smak enn bildene.

Et eget tom er viet Sonja Hennie og premiessmlingen hennes. Imponerende.

Så var det en utstilling viet den tyske avantgarde-kunstneren Kurt Schwitters (1887-1948) og hans kollegaer og etterfølgere. Heller ikke den falt helt i smak hos oss, selv om det var et kunstverk Gamle Gubben Grå ble stående å studere litt lenge.

Han hevdet at det var barberkniven han studerte så inngående. Den kommentaren ga i det minste meg en god latter.

Da var nok dette bildet mer i min smak, selv om jeg ikke helt husker hva kunstneren har kakt det.

Vi gikk så innom avdelingen hvor det var en utstilling med Christian Skredsvig.  Dette er kunst vi både kjenner og skjønner mer av.

I denne utstillingen hadde jeg lest at det også skulle være et maleri av Eilif Peterssen, en kunstner som tilbragte en del somre på gården hvor jeg vokste opp. Han var så begeistret for gården vår eller navnet,  for da han bygde hus i Lysaker i Bærum i 1897 kalte han huset for Villa Pjaaka. Gården vår heter Pjaaka, som også er pikenavnet til min farmor.

Jeg har aldri sett noen av hans malerier i virkeligheten, bare på bilder, så det ville jeg gjerne finne.

Det var i grunn ikke så vanskelig, for det var et ganske stort maleri.

Maleriet heter Nocturne og er malt i 1889.

Etter Skredsvig hadde vi bare en kunstnere igjen, Yayoi Kusama. Kusma har to verk utstilt på Hennie Onstad. Det ene er Pumpkin og Hyme og life. 

Hyme of life er en installasjon man kan gå inn i. Mulig det sier noe om hvor barnslig eller lite greie jeg har på kunst, for dette var det kunstverket jeg likte best.

Etter så mye kunst var det på tide med litt kaffe og skravling på kaffeen. Vi må jo være litt sosiale og, ikke bare kultiverte. Der kom vi i prat med ei som var en tidligere kollega av Svoger.  En hyggelig avslutning på en koselig dag.

Ok. Jeg veit at denne kjerringa ikke er blant de sprekeste. Det har jeg aldri vært. Jeg vet og at ting andre ikke ser på som noe stort problem , som at utedoen på hytta ligger langt ned i lia, fort føles som en nesten uoverkommelig hindring. Og ja, jeg har opp gjennom de siste årene skaffet meg enkelte hjelpemidler for å gjøre hverdagen enklere. Som langt skojern, piggsko, staver jeg kan ha med når jeg går tur i ulendt terreng og det nyeste hjelpemiddelet, dostol på hytta.

Nå, litt over nyttår fikk jeg og, som den nyeste spikeren i kista, innvilget uføretrygd og dermed også honnørkort.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag skal Gamle Gubben Grå, Svoger og jeg ut på tur. Vi skal til Hennie Onstad senteret på Høvikodden, og jeg gikk inn på hjemmesiden for blant annet å bestille inngangsbilletter. Det var egen pris for oss med honnørkort. Og ja, det føltes litt rart å krysse av for det. Men det som virkelig fikk meg til å føle meg hjelpetrengende og utrangert var at ikke nok med at jeg får halv pris på grunn av min skrøpelighet, jeg kan og ta med meg en ledsager gratis. Tanken må vel være at denne såkalte assistenten kommer til å være så sysselsatt med å passe på meg at hen ikke får noe særlig utbytte av utstillingene vi skal på.

Det er jeg som har laget opplegget for disse månedlige aktivitetene våre. Det er jeg som bestiller og ordner med billetter. Jeg har vært på tur med Svoger og Gamle Gubben Grå så mange ganger at jeg vet at det stort sett er jeg som blir “reiseleder”.

Ok, muligens jeg får litt assistanse på glatte partier, eller blir kjørt til døra for å være sikker på at jeg ikke knekker bein eller armer. Det kan og hende at jeg får Gamle Gubben Grå til å bære kaffe-brettet når vi skal kose oss med litt lunsj. Men sånt gjør da en gentleman?
Jeg tror jeg altså kommer til å klare meg relativt bra på egen hånd gjennom en slik utstilling. Likevel ser det ut som om kunstsenteret og samfunnet mener jeg trenger å ha med meg en egen ledsager.

Gamle Gubben Grå er ikke overrasket i det hele tatt. Det er aldri trygt å sende deg ut alene. Man kan aldri vite hva du kan finne på. Så det er nok smart at du har med noen som passer på deg. 

Jeg skal ikke påstå at det er ishockey Gamle Gubben Grå og Svoger bedriver på dette bildet, men det er i det minste en illustrasjon som inneholder skøyter og is. Det er begrenset hvor mange bilder jeg har i arkivet mitt som har ishockey som tema. Og i det minste Svoger har, etter hva jeg har hørt, svingt seg litt med kølle og skøyter da han var yngre. Mulig det var bandy og ikke ishockey. Jeg er litt usikker. Dette var før jeg kom inn i familien.
Nok om det. Dette bildet fra 2020 er bare ment som en illustrasjon.

Interessen min for ishockey kommer selvsagt av at det er Geriatriks som ligger på plassen over meg på topplista. Han skriver jo for det meste om ishockey. Ja hvis han ikke kommenterer de håpløse politikerne her på Ringerike eller kjøreegenskapene til medtrafikanter.
I hans siste innlegg handler det om ishockey.

Det holdt på å bli krise i hele ishockey- Norge på torsdag. Noen datasystem man bruker for å føre kamp-informasjoner lå nede, og man risikerte at torsdagens kamper måtte føre match-protokoller på gamle måten med penn og papir.
Geriatriks virker usikker på om alle kan de gamle rutinene for hvordan man fører dette på papir.
Jeg skjønner han. Jeg husker hvor hjelpeløse vi ble på jobben når dataprogram lå nede og alt måtte gjøres på papir.

Heldigvis ordnet det seg, datasystemene var oppe igjen før kampene begynte. Jeg er enig med Geriatriks at det nok kan være smart at de som skal føre slike kamper får en innføring i papir-metoden, sånn i tilfelle rottefelle.

Jeg vet ikke hvor interessant det kan være at jeg kommenterer resultatet av torsdagens kamper i  EHL. Jeg har som sagt ikke peiling på ishockey. Jeg måtte til og med google hva EHL står for. EHL står for Elitehockeyligaen og er den øverste herre-divisjonen for ishockey i Norge, hvis det er flere enn meg som ikke er så støe på temaet.  Så jeg dropper å kommentere kampene, og går rett til å kommentere tabellen nå som det ikke er så veldig mange kamper igjen. Det går mot vår. og selv om ishockey for lengst har blitt en innendørs idrett er det fremdeles regnet som en vinteridrett.

Visste dere forresten at den første registrerte innendørs ishockeykampen fant sted den 3. mars 1875 i Victoria Skating Rink i Montreal, Quebec. Så det er nok langt lenger siden dette var en utendørs-sport enn jeg trodde. Jeg visste ikke en gang at man hadde ishaller i 1875.
Nå tok det litt lengre tid før man fikk ishaller i Norge. Den første ishallen i Norge, Sparta Amfi, ble bygd i Sarpsborg og åpnet den 18. oktober 1963.

Slik jeg tolker tabellen, så er Storhamar nødt til å vinne serien, eller hva det heter, mens Comet nok rykker ned.
Comet er fra Halden, hvis noen lurte. Jeg måtte søke opp det.

Ringerike Panthers, det lokale ishockeylaget, er ikke i eliteserien. Jeg klikker meg inn for å finne ut hvordan det går med de i 1. divisjon. Til min glede ser jeg at de topper den tabellen. Det gir håp om opprykk til Eliteserien før neste sesong.

Regnet har silt ned i nesten hele dag. En dag som ikke frister til uteaktiviteter. Når veiene rundt Drømmehuset ser ut som nyvaska skøytebaner sier det seg selv at det er Gamle Gubben Grå som står for hundelufting i dag.

Det gjør ikke meg så mye at det regner. Regn og varmegrader gjør at snøen minker. Jeg overlever noen dager med is og holke når jeg skimter bar asfalt og gradestokken viser varmegrader.
Vinteren skal sikkert ha noen siste krampetrekninger før den gir seg. Den pleier det. Men i løpet av den neste måneden vil det bli mer og mer vår. Forhåpentligvis kan jeg parkere piggskoa i skapet om ikke alt for lenge.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så ja, det regner, og i dag gjør det meg faktisk litt glad. Jeg ser slutten på denne vinteren også.

Lørdagen gikk sin vante gang her i Drømmehuset. Kjerringa for rundt som en hvit tornado. Med sinte bevegelser moppet hun gulv, tømte og satte inn i oppvaskmaskinen, ryddet og ordnet mens hun sendte sinte blikk i retning Gamle Gubben Grå som satt i sofaen og scrollet på telefonen sin. Både blind og døv for kjerringas energiske husarbeid.

Han fikk heldigvis heller ikke med seg at kjerringa rev ned boksen med sennepspulver som sto på hylla på kjøkkenet. Den mistet selvsagt lokket ett eller annet sted på veien mellom hylle og gulv, og et pent tynt lag av gult sennepspulver dekket raskt både toppen av fryseren som står under hylla, og store deler av kjøkkengulvet.
Andel av kjøkkengulv dekket med et tynt lag fint, gult pulver ble ikke noe mindre av at en langhåret hvit hund (og ei kjerring med raggsokker) klarte å få tråkket rundt i pulveret før kjerringa klarte å få funnet frem kost og feiebrett å feie opp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Heldigvis ringte Datteren og vekte faren sin ut av dvalen. Jeg hørte den litt irriterte tonen når han svarte på hennes sedvanlige spørsmål Hva skjer a? Far 62 liker ikke å innrømme at han bare satt sløvt å glodde på telefonen. Det er jo slikt vi har kjeftet på ungene for  å gjøre under oppveksten.

Kjerringa ble ferdig med sin del av husarbeidet omtrent da Gamle Gubben Grå våknet fra dvalen sånn rundt klokka 12, og var følgelig klar for bytur og kaffe-latte. Men man forstyrrer ikke en gubbe som (endelig) startet med litt husarbeid, så kjerringa ventet tålmodig. Innsatsen pleier ikke å strekke seg over så mange timer om gangen.

Akkurat det fikk kjerringa rett i. Før klokka var 13 satt vi i bilen. Det ble bytur – og kaffe-latte.