Det forrige innlegget jeg skrev startet en tankeprosess hos meg. Hvem sin skyld er det at hverdagen liksom er blitt litt kjedelig og rutinepreget? Er det ikke mitt eget ansvar å skape innhold i mitt eget liv? Det er jo slik jeg pleier å snakke til alle andre.
Vi måtte ta det litt roligere i høst. Formen til Gamle Gubben Grå var ikke slik at det fristet med for mye farting rundt om kring. En kaffe-latte holdt liksom i masse vis. Men han er sprekere nå. Og jeg jeg er jo fremdeles ei kjerring i femtiåra. Riktignok ufør, men klarer da fremdeles å bevege meg og komme meg rundt om kring. Jeg er ikke moden for gyngestol og mimretimen ennå.
I morgen skal v på tur med Svoger. Det er et hyggelig avbrekk fra hverdagen. Til uka er det landsmøte. Det skjer jo ting hele tiden. Jeg er jo med, har ikke rusta fast riktig ennå.
Nei, jeg får ta meg selv i nakken og skape opplevelser som gir hverdagene mine litt innhold enn det de har hatt i det siste. Liksom jeg, som vanlig, har sunket ned i passivitet i januar og februar. Nå kommer snart mars og våren. på tide å våkne og skape seg et liv.
Tulla. Det er hos Monica de driver med slikt. Gamle Gubben Grå kom riktignok ut av soverommet ved de tider. Så langt har han kun sagt God morgen til hunden. Jeg har ikke hørt et eneste forslag på hva vi kan bruke denne unike lørdagen på. Ikke føles lørdagen så unik heller. Den er en dag som alle andre. Vi to går her og stuller sammen. Da er det lett å ta hverandre som en del av inventaret. Gamle Gubben Grå har ikke hilst på sofaen eller stålampa heller.
Vi har overskudd på tid sammen. Litt uvant etter et hektisk liv der vi i mange år arbeidet turnus og skift. Ett år hadde vi kun en frilørdag sammen i løpet av hele året. Nå er vi sammen hele tiden.
Jeg regner med at dagen kommer til å bli brukt til litt husarbeid før vi tar en tur til byen og drikker kaffe-latte og handler litt. Ikke frister det å dra på den helt store utflukten heller. Det regner ute, og det skal det gjøre til godt over midnatt. Varmegrader og regn blir hilst velkommen av meg. Forhåpentligvis blir det litt mer vårlig ute. Bildet over er fra i går morges. Var ikke mye vår-stemning da,
Det har faktisk vært utrolig deilig og få litt tid sammen med dette mennesket mitt 😁❤️ skriver Monica. Jeg titter bort på Gamle Gubben Grå der han sitter i pysjen, og myser med trøtte øyne over dagens andre kaffekopp. Er det stygt å si at jeg synes det er utrolig deilig når jeg får en time eller tre som jeg tilbringer alene? Ikke det at jeg ønsker han dit pepperen gror, eller på noen måte ønsker å bli kvitt han. Men jeg har innimellom behov for litt alenetid. I vinter har det vært lite av det.
Det føles som om vi har labba rundt her i Drømmehuset sammen i flere måneder i strekk, bare avbrutt av små turer på Coop og en kaffe-latte på senteret i ny og ne. Vi er blitt som et gammelt ektepar.
Ved nærmere ettertanke er det vel akkurat det vi er. Et gammelt ektepar som lever et rutinepreget liv. Det skremmer meg. Ikke at vi har vært et ektepar lenge. Det har liksom alltid vært planen at vi skulle bli gamle sammen, at dette ekteskapet skulle vare til Dovre faller. Nei, det som er skremmende er at vi er i ferd med å bli kjedelige rutinemennesker. At folk som ser oss tusle rundt fort tenker på oss som nettopp et gammelt ektepar. Der kommer det gamle ekteparet. Hun skal ha kaffe-latte, han cappuccino. De kommer til å sette seg ved det bordet.
I mange år var det luksus for meg å ha en dag uten avtaler hvor jeg bare kunne gå hjemme å pusle, helst sammen med mannen jeg elsker. Nå har det jeg før opplevde som luksus blitt hverdagen. En kafe-latte med Gamle Gubben Grå en lørdag skjedde aldri. Kanskje en dag i året. Vi hadde som tradisjon en slik kaffekopp på etter barnetoget på 17. mai. Ja etter at barna var blitt store og ferdige med korps og barnetog – og hvis begge hadde fri.
Kjenner at jeg har behov for å bryte det rutinemessige livet litt mer. Forhåpentligvis blir det mer av det nå som det snart blir vår. Jeg har ingen planer om å bli et gammelt og satt rutinemenneske ennå.
I går var det kommunestyremøte. Som jeg skrev i innlegget Spare eller bruke penger? er jeg opptatt av å få kostnadene ned på det sykehjemmet vi skal bygge. Ikke det at jeg vil ha et sånn lavpris-sykehjem ala Temu., jeg vil bare at pengene vi bruker på dette prosjektet i størst mulig grad skal komme de fremtidige beboere og ansatte til gode. Ikke bruke pengene på kjekt å ha, men prioritere det vi virkelig trenger. Synd hvis vi legger så mye penger i uteareal og lekeplass (som faktisk er en del av det prosjekterte sykehjemmet) at vi ikke har råd til hensiktsmessige bad på alle beboerrom. Eller at vi bruker så mye penger på utsmykking av sykehjemmets restaurant (som og skal være oppe for folk i nærområdet) slik at vi må kutte i gode tiltak på sikkerhetsavdelingen for de sykeste demente.
Nå vedtok vi i desember å spare 30 millioner ved å redusere parkeringskjelleren. De ansatte kunne gå 400 meter til omliggende parkeringsplasser som kommunen eier. Jeg ofret ikke parkeringsplassene i kjelleren med lett hjerte. Men prosjektet eser og eser pris. Fra å først være anslått til å koste rundt 700 millioner er prisestimatet allerede oppe i 1,2 milliarder. Og det er fremdeles bare på tegnebrettet. De uforutsette kostnadene har ennå ikke begynt å dukke opp.
Så jeg var relativt klar på at vi i Rødt ikke kom til å støtte å bruke 14 millioner på å kjøpe to eiendommer til i dette området for å ha muligheter til å bygge bygg med synergieffekt, og ja de parkeringsplassene vi ikke trengte i desember.
Jeg fikk ikke flertall. Som i formannskapet var SV enige med oss. Pensjonistpartiet var og det. På deres representant virket det, som han sa, om dette bare var et område som var “kjekt å ha” uten at man hadde noen helt klar formening om hva det skulle brukes til. Vingle-Venstre hadde endret mening siden formannskapet og støttet oss ikke lenger nå.
Det som uroet meg mest var at varaordføreren fra SP gikk på talerstolen og sa at det var viktig med dette eiendomskjøpet nå, fordi – og hold dere fast – på det punktet vi var i planleggingen hadde man ikke oversikt over hvordan prosjektet ville bli og følgelig ikke kostnadene heller. Jeg tok replikk på det innlegget og spurte om varaordføreren virkelig mente at man ikke hadde oversikt. Han mente tydeligvis det, uten at det så til å bekymre han nevneverdig.
Det som har vært den store politiske saken på Ringerike de siste ukene har vært om det skal etableres solkraftverk på bakken her på Ringerike. På tak og vegger har ingen, eller svært få noe i mot, men her har det vært snakk om å hugge ned store områder med skog og ha store solcellepaneler der i stedet.
Engasjementet fra innbyggerne har vært stort. Det har vært arrangert folkemøter og folk har demonstrert utenfor møterom der politiske partier har hatt medlemsmøter samt ved formannskapsmøte og i går ved kommunestyremøte. Det store flertall ønsker ikke slike solkraftverk her i kommunen!
Formannskapet lyttet til folkeviljen, og et bastant nei til alle bakkemonterte solkraftverk ble enstemmig vedtatt som kommunens prinsipielle holdning til saken.
I går skulle saken opp til behandling i kommunestyret. Med et enstemmig vedtak fra formannskapet så jeg på dette som en ren sak som mange kom til å gå opp å si hvor negative de var til disse solkraftverkene, slik at de som følger med på møtet på vebb, og galleri så hva det enkelte parti og representant mente. Og så ble vedtaket fra Formannskapet også enstemmig vedtatt i kommunestyret. Det jeg var mest spent på var om MDG, som ikke sitter i formannskapet også så slik på det. De har en representant, så det ville ikke ha så mye å si for resultatet.
Vel, så feil kan en ta,
Under orienteringene før det formelle møtet starter kom ei fra areal og planavdelingen i kommunen eller hva det å heter og argumenterte, eller orienterte oss om bakgrunnen for administrasjonens forslag, som ikke hadde vært så bombastisk nei som det vedtaket som ble vedtatt i formannskapet.
Hovedbudskapet var vel at man kunne være mot de to solkraftverkene som har søkt konsesjon uten å si et prisnippielt nei til alle bakkemonterte solkraftverk. Det kunne jo tenke seg at det fantes områder hvor man kunne anlegge slike anlegg. Hvor naturen ikke var riktig så verdifull, eller folk ville reagere så mye. Hun minnet og om at kommunens arealdel åpnet for en mulighet for solkraftverk i Brekkebygda, en bortgjemt liten utkant av kommunen nesten ingen bryr seg om.
Vel. Resultatet var at Høyre, Senterpartiet, Venstre, Fremskrittspartiet, Krf og Pensjonistpartiet snudde. De er ikke prinsipielt mot alle bakkemonterte solkraftverk. Selv om de understreket at de fremdeles var i mot de to som har søkt om konsesjon. Vel, det er en måneds tid til de konkrete kraftverkene skal behandles. Når de har endret mening på den drøye uka som har gått siden formannskapet er det ikke godt å si hva de mener om en måned.
Jeg ble faktisk både overrasket og ikke minst skuffet i går. At Høyre og Frp snudde var ikke så overraskende. Jeg vet at det nok er delte meninger innad i partiet. Det er det nok og i Sp, men Sp sin varaordfører var relativt tydelig på et fokemøte jeg var på på hva han mente. Det han sa da var ikke it råd med det han stemte i går. Det samme gjaldt representanten fra Pensjonistpartiet.
Av oss politikerne som tok turen til folkemøte på Veme for noen uker siden var det bare representanten fra INP og jeg fra Rødt som fremdeles mente det samme som vi sa på møtet når saken kom til endelig avstemning. Det håper jeg velgerne merker seg.
Bildene jeg har brukt i dette innlegget er av den type furuskog som må vike hvis disse solkraftverkene blir en realitet.
Sitter her med tekopp og tastatur. Kjenner at det er godt med en dag uten noe som helst på programmet. I dag kan jeg bruke hele dagen akkurat slik jeg vil. Har god til til å sitte å reflektere over det siste innlegget til Strikkekjerring som ligger på plassen over meg på topplista. Vakkert er det. har Strikkekjerring kalt sitt siste innlegg. Hun skriver at hun er relativt patriotisk og ikke kunne tenke seg å bo noe annet sted enn der hun bor.
Jeg titter ut av vinduet her jeg sitter ved spisebordet i Drømmehuset. Er det direkte vakkert der ute? Det har kommet noen cm nysnø i løpet av natta. Det fyller meg ikke akkurat med glede. Ikke føler jeg enorm stor lyst til å løpe ut å ta bilde av snøen heller. Grå himmel, fargeløs hage hvor alt er dekket av snø. Nei i dag viser ikke området seg fra sin beste side. Jeg deler heller et bilde fra Hønefoss som jeg tok en solrik dag i starten av uka.
Jeg er ganske glad i hjemkommunen min, men kunne jeg bodd noe annet sted? Ja, det kan jeg, selv om det ikke frister å flytte ut av kommunen nå. Det var godt å komme “hjem” da vi flyttet tilbake til kommunen i 2007. Det er nok her jeg hører til. Jeg har bodd i Kongsberg, Oslo og Krødsherad. Det gikk helt greit. Her på Ringerike har jeg bodd i Åsa, i Konglefaret, på Tolpinrud og her på Vågård. Har likt meg alle steder selv om Åsa, min barndoms-dal, nok er det vakreste av de stedene. Nå tenker vi på om vi på sikt skal selge huset og finne oss en leilighet hvor vi slipper snømåking, plenklipping og vedlikehold. Den leiligheten kan godt være relativt sentrumsnært. Før har jeg vært opptatt av å bo landlig, men jeg tenker alt til sin tid.
Å gjøre som Svigermor å tilbringe store deler av vinteren i sydligere strøk frister ikke. Jeg er ikke glad i vinteren, men jeg tror jeg ville savne det å se årstidene skifte hvis jeg bodde et sted hvor det var evig sol og varme. Tenk så godt det blir når våren nå langsomt overtar for vinteren. Litt is i magen nå, så blir det snart mer og mer vår for hver dag. Det skal bli så godt!!!
Jeg er glad i å reise, gjør det alt for lite. I likhet med Strikkekjerring liker jeg nok best å besøke små steder, gjerne utenfor de store turiststrømmene. Det er nok ikke så mange familier som leier et hus i Bud for en ukes sommerferie, eller blir helt henført etter å ha svingt nedom Underdal på en Vestlandstur. Første tur til Syden gikk for min del med tog (og buss) til Pag og Italia-ferien ble tilbragt i Pitigliano. Steder folk flest ikke har hørt om. Jeg påstår at vi er ganske flinke til å finne spennende steder mang kanskje går glipp av.
Ikke trenger man å reise så langt for å finne interessante steder heller. Bildet over er fra en dagstur hvor vi var innom Land museum på Dokka. Det ble av forståelige grunner ikke så mange sånne små-turer i fjor, men bare det blir litt mer vårlig så håper jeg vi får oss noen fine turer i år.
Jeg er glad i kirker. I innlegget til Strikkekjerring har hun et bilde av en stor, fin trekirke. Meløy kirke. Slik vekker selvsagt min nysgjerrighet. Hvorfor er det en så stor kirke i et øysamfunn ute i havgapet? Hva er historien bak kirken? Jeg må selvsagt lese meg opp. For dette er en kirke litt utenom det vanlige. Kirken er den tredje største trekirken i Norge.
Da den første kirken ble bygd på Meløya på 1300-tallet, hadde øya vært bebygd lenge og den var et viktig midtpunkt for både fisking og forbi-seiling. I 1863 ble det besluttet å bygge en ny kirke som skulle plasseres i nærheten av den gamle, inne på kirkegården. Den gamle kirken tålte ikke påbygging eller utvidelse. Byggmesteren som utarbeidet de første tegningene til kirken, Håkon Adelstein Mosling, tegnet først kirken enda større. Den første tegningen hadde over 750 plasser. Arkitekten som gikk gjennom tegningene på vegne av departementet kom med flere endringsforslag. Blant annet at det nok holdt med 600 plasser. Den 18. januar 1865 godkjente Departementet planen og det ble innvilget et lån av Opplysningsvesenets Kapitalfond på 4000 speciedaler som skulle dekke det å bygge kirken. Lånet skulle tilbakebetales i løpet av 28 år. Byggeomkostningene ble anslått til 6000 speciedaler.
Folka på Meløya var nok relativt sikre på at de skulle få lov til å bygge kirken de ønsket. De skaffet alt tømmeret de trengte allerede i 1863 og begynte å mure grunnmuren i 1864.
Det var flere folk fra Meløy selv som var med å bygge kirken under ledelse av Mosling. En god del av arbeidet var dugnadsarbeid eller pliktarbeid slik at kirken sparte penger. I juli 1867 var kirken så å si ferdig slik at den kunne innvies. Det som sto igjen var blant annet maling innvendig og utvendig. Bygget var blitt dyrere enn forventet, så dette var vel mest tenkt som sparetiltak.
Det eldste inventaret og utstyret som finnes i kirken er det som ble reddet ut av brannen fra en tidligere kirke som brant i 1704. Prekestolen er trolig den eldste, og ble laget i 1655.
Når jeg leser om inventaret er det en liten pussighet jeg synes det er verdt å nevne. I 1857 ble det kjøpt inn et kompass som trolig ble anskaffet for sikkerheten til mannskap som skysset prestene. Skulle gjerne tatt en tur til Meløya en gang og studert kirken med selvsyn.
Ukraina startet krigen og Zelensky er en diktator. Det er utrolig mye rart den amerikanske presidenten klarer å lire av seg og fremdeles bli sett på som en det er verdt å ta alvorlig. Jeg mener hadde jeg kommet med slike uttalelser hadde jeg blitt diagnostisert som sprøyte gal Russland elskende kommunist.
Jeg er ikke spesielt begeistret for Putin og de som styrer i Russland. Despoter med ønske om verdensherredømme er ikke de jeg heier på. Likevel, jeg klarer ikke annet enn å være litt imponert over at det russiske propaganda-apparatet har klart å indoktrinere sin propaganda i hodet på den amerikanske presidenten. For ei som husker den kalde krigen er det relativt imponerende.
For Trump er ikke en stakkarslig tulling som sitter nede i kjellerstua si med aluminiumsfolie-hatt og hamrer ned de villeste ideene sine i diverse kommentarfelt. Han er verdens mektigste mann. Han er president i U.S.A. med myndighet til å sende ut de villeste presidentordre og i ferd med å gjøre U.S.A. om til et enevelde eller ja, diktatur.
Fyren har vært president en drøy måned, og har allerede døpt om Mexico-gulfen, fallet om å kjøpe Grønland, gjøre Gaza om til den arabiske riviera samt sparket de fleste medarbeiderne med kunnskap og forstand.
Trump har mer makt enn vett. Det er farlig. Men Putin har både makt og vett. Det er enda farligere.
Putin har fått Trump til å kjøpe den russiske propagandaen når det gjelder invasjonen I Ukraina. Det skremmer meg. Putin og Trump som tospann hvor Putin har ideene og Trump er en lydig aliert som tenker og handler nøyaktig slik Putin vil. Jeg tror den kalde krigen og våpenkappløp var mindre skremmende enn slik verden utvikler seg for øyeblikket.
Nå kommer jeg drassende med dette sykehjemmet igjen. Jeg skjønner at bygging av et nytt sykehjem på Hønefoss kanskje ikke er så interessant for lesere utenfor Ringerike. Men jeg tror det finnes tilsvarende prosesser i andre kommuner, så muligens er det av en viss interesse også for andre å lese innleggene. Om ikke annet for å få en viss innsikt i politisk saksgang.
Til mine lokale lesere vil jeg presisere at jeg er klar over at bygget på bildet er vedtatt revet. Jeg har innsett at kampen om å bevare bygget er tapt, dessverre. Jeg har ingen planer om å ta en omkamp på det vedtaket, jeg har heller ingen planer om å lenke meg til bygget hvis rivningen blir vedtatt iverksatt. Bildet av bygget er i så måte mer en illustrasjon for å vise området, og hva vi snakker om. For dette området, og det planlagte nye sykehjemmet skal nok en gang opp til behandling i kommunestyremøtet i dag.
I dag er det forslag på å kjøpe to eiendommer som ligger ved sykehjemmet for å få et større areal man kan bruke til sykehjemmet man planlegger å bygge her som skal opp til behandling. Det har Rødt og jeg noen meninger om.
I sist kommunestyremøte, 13.12. vedtok vi mot 5 stemmer følgende, og nå siterer jeg vedtaket slik det er gjengitt i protokoll:
Det velges en løsning med redusert parkeringskjeller (ca. 40 plasser), med antatt kostnadsbesparelse 30 MNOK inkl. mva.
I saksfremlegget til saken vi hadde til behandling i desember står det at konsekvensene av et slikt vedtak vil være;
Færre parkeringsplasser på egen tomt. Brukerprosess og pågående reguleringsprosess har vist at behovet for parkering i umiddelbar nærhet av bygget er mulig å løse med blant annet nylig ervervede nabotomter. Det samlede behovet for ansatt parkering er mulig å løse med omkringliggende tomter som kommunen eier, innenfor en avstand på ca. 400- 800 meter. Deler av parkering for ansatte vil og kunne være tilgjengelig for øvrige innbyggere i perioder utenom vaktskifte.
Det sto ikke noe i denne saken om at det var behov for ytterligere eiendomsoppkjøp for å realisere det som var hensikten med vedtaket, å spare 30 millioner på kostnadsrammen som så langt, og prosjektet er fremdeles bare på tegne brettet, har blitt omtrent dobbelt så dyrt som de første estimatene.
Hensikten med å vedta å halvere parkeringskjelleren var å spare 30 millioner. Hvis vi nå bruker 14 av de millionene på å kjøpe ytterligere to eiendommer, samt ytterligere midler på å opparbeide dette arealet til parkeringsplasser, går den vinninga fort opp i spinninga. Altså at vi reduserte parkeringskjelleren uten å oppnå den økonomiske besparelsen som var årsaken til at flertallet i kommunestyret vedtok denne reduksjonen
Jeg forstår ærlig og oppriktig ikke hensikten med at dette eiendomsoppkjøpet i det hele tatt kommer opp til politisk behandling nå. Hvis vi trenger arealet til parkeringsaral til det Vesterntunet vi så langt har vært med å vedta å gå videre med, ja da ble vi villedet i forrige møte til å vedta å redusere parkeringskjelleren for å få et kostnadskutt på 30 millioner.
Når jeg leser saksfremlegget til denne saken vi har til behandling i dag nøye så ser jeg at det nok først og fremst ikke er for å sikre parkering for de ansatte at denne saken kommer til behandling. I saksfremlegget står det, og jeg siterer:
Tomtene er til sammen større enn antatt parkeringsbehov, og vil gi prosjektet muligheter for et større og mer attraktivt uteområde. Tomteareal som ikke benyttes til prosjektet Vesterntunet, kan brukes til andre kommunale formål som gir synergieffekter med funksjoner i det nye sykehjemmet, eller selges til markedspris. Et aktuelt formål kan for eksempel være omsorgsboliger med punkttjenester.
De som har fulgt saken rundt Hønefoss Sykehjem en periode husker at mange av de som kjempet hardt for å bevare Hønefoss sykehjem var spesielt opptatt av å bevare hagen rundt det gamle sykehjemmet. Dette hensynet har det vært veldig liten støtte for fra administrasjonen så vel som det politiske flertall. Nå når alle er enige om å rive sykehjemmet snakker man plutselig varmt om et mer attraktivt uteområde. Jeg har blitt kontaktet av mennesker som finner det rimelig provoserende.
Andre jeg har snakket med har festet seg ved neste argument. At vi skal kjøpe to eneboliger for så å selge tomtene vi ikke bruker til markedspris. Men prosjektet er jo planlagt uten disse tomtene. Skal vi kjøpe to eiendommer til markedspris for så å selge dem igjen til markedspris? For hvem eller hva slags formål vil markedsprisen på et tomteareal stige ved at det ligger i nær tilknytting til et sykehjem? Eller skal vi selge tomtene med tap?
Hvis arealet skal brukes til andre kommunale formål som gir synergieffekter med funksjoner i det nye sykehjemmet vil et aktuelt formål for eksempel være omsorgsboliger med punkttjenester leser jeg i saksfremlegget.
Selv om jeg ikke sier det i innlegget jeg har tenkt å holde i kommunestyret i dag, så håper jeg de andre i salen ser at dette oppkjøpet av eiendommer tilrettelegger for opprettelse av private omsorgsboliger i tilknytning til sykehjemmet. Dette er det ikke flertall for i kommunen, og posisjonen har i sin samarbeidsavtale at slike plasser ikke skal etableres i denne kommunestyreperioden. Men denne perioden varer jo ikke evig. Så her kan det være at Høyre ser mulighetene for å berede grunnen til de får ristet av seg Senterpartiet om ett par års tid.
Så da spør jeg i stedet ordføreren om det finnes et vedtak om at vi skal bygge omsorgsboliger på Vesterntangen, ut over de som følger av det planlagte Vesterntunet? I så fall hvilket vedtak det er? Jeg har vært rimelig opptatt av helsepolitikk i kommunen de siste 14 årene. Jeg er ikke kjent med et slikt vedtak.
Er denne saken egentlig en sak om etablering av omsorgsboliger på Vesterntangen, og er det i så fall utredet om dette er det eneste aktuelle stedet for plassering av denne type omsorgsboliger?
Rødt kommer til å gå imot kjøp av disse eiendommene. Vi mener at vi ikke trenger å kjøpe disse eiendommene for å realisere det Vesterntunet som ble vedtatt i skisseprosjektet. Vi mener at vi i vedtaket fra desember hadde tilfredsstillende løsning for parkering, om ikke optimal. Men at hensynet til den totale kostnadsrammen veide tyngre enn optimale parkeringsforhod i sykehjemmets umiddelbare nærhet. Rødt mener følgelig fremdeles det samme som vi mente i desember, og ser ikke nødvendigheten av å kjøpe disse to eiendommene.
I formannskapet var Venstre og SV enige med Rødt i at vi ikke skal kjøpe disse eiendommene. Så blir det spennende å se om vi får flere partier med oss i dag. Venstre, SV og Rødt har, kanskje ikke overraskende, ikke flertall. Vi utgjør bare 7 av 43 representanter.
Som den observante leser sikkert ser har dette bildet av et strikketøy ikke stort med pjoning å gjøre, annet enn at det avbilder håndarbeid og inneholder garn.
Men vet dere hva? Jeg hadde aldri hørt ordet “pjoning” før jeg leste Strikkekjerring sitt innlegg, da er det litt mye forlangt at jeg skal ha bilde av aktiviteten i arkivet.
Pjoning er en enkel form for hekling, som kun består av kjedemasker. Teknikken er også kalt påting, bosnisk hekling, mosaikkhekling, krokbinding og gobelinhekling leser jeg når jeg leser meg opp. Krokbinding har jeg hørt om.
Til arbeidet trengs ull-, bomull- eller syntetisk garn og en pjonekrok, eller heklenål, Det er en eldgammel teknikk, på nett ser jeg bilde av en pjonekrok fra 1778.
Kanskje jeg burde studere en Youtube video for å lære meg teknikken. Strikking har jeg jo helt sluttet med. Vel, det får bli en annen dag. I dag er det et kommunestyremøte som jeg må bruke tiden på.
Hvis du leser innlegget Ikke meningen å klage, men så var jeg ikke helt fornøyd med egen innsats på et årsmøte jeg ledet i går. En av grunnene til det var at enkelte snakkesalige mennesker ikke er så lette å lede. Eller kanskje det blir mer riktig å si at enkelte på det møtet i går var mer kritiske og hadde mange påpekninger å komme med. Det er greit. Det er en del av et årsmøte, og en del av de fleste organisasjoner.
Ut på dagen i dag var jeg en tur i byen. Og for en gang skyld, helt alene uten følge av Gamle Gubben Grå. Jeg bevilget meg en kaffe-latte, slo meg ned ved et bord og gledet meg til å nyte en god kopp kaffe i ensomhet mens jeg studerte folkelivet og lyttet til stemmesurret rundt meg.
Hei! sa plutselig en stemme, og en skygge dukket opp ved siden av meg ved bordet. “Møteplageren” fra møtet i går. Jeg hilste hjertelig. For det gjør man jo, og takket for sist. Det tok ikke lang tid før han slo seg ned ved bordet mitt, og vi fortsatte diskusjonene fra gårsdagens møte.
Egentlig har jeg stor respekt for “møteplageren” som er en gammel ringrev med over 50 år i politikken, som han pleier å si. Jeg tror når jeg regner etter at de 50 årene garantert har blitt til 60 og, uten at han har reflektert så mye over det. Denne settingen, to engasjerte personer ved et kaffe-bord, var langt bedre egnet for flere av refleksjonene enn det det kanskje var i går på et mer formelt årsmøte.
Det ble en lang og god prat. Jeg fikk noen innrømmelser om at mail kanskje ikke ble lest så veldig ofte. I bytte mot det fikk han en papirlapp med noen møtetidspunkt til noen møter jeg vet han gjerne vil delta på, men ikke har fått med seg innkallelsene til. Skrevet med god gammeldags kulepenn.
I dag ble det tid til noen røverhistorier fra politikken i gamle dager. Litt heftig debatt om saker vi er enige om og kanskje rensa vi to litt lufta mellom oss etter en litt anspent tone i går kveld. Kanskje var det dette vi trengte begge to. Vi er jo to engasjerte mennesker som begge er opptatt av sosialistisk politikk.
Når man velger å ha Jeg mener ikke å klage, men som overskrift på et innlegg slik Monica har gjort, ja da vet man som leser at her blir det virkelig klaging og syting så det holder. Når jeg nå har valgt samme overskrift er det selvsagt fordi jeg også har tenkt å klage og syte rimelig bra jeg og.
Jeg burde sikkert ikke klage. Jeg lever det hektiske engasjerende livet jeg elsker for tiden. De to siste dagene har virkelig vært både travle og engasjerende. I morgen er det kommunestyremøte som jeg elsker, og neste uke er det Landsmøte i Rødt som jeg har sett frem til lenge.
Jeg har ikke noen klokke som viser meg hvordan jeg sover, eller hvor mye energi jeg har. Men jeg har sovet utrolig godt de to siste nettene. Sovnet nesten før jeg får lagt hodet på puta, og knapt vært våken i løpet av natta. Ikke ligget time etter time i mørket mens tankene svirrer som jeg har gjort mye i det siste. Likevel føler jeg meg ikke uthvilt. Jeg føler meg sliten.
Mulig de to siste dagene har vært litt vel aktive, og så har jeg vært nødt til å forandre planene mine for dagene slik at jeg ikke har fått gjort det jeg egentlig hadde tenkt. Da havner man fort litt bak på, og det er det som har hendt nå. Det ble litt vel merkbart i går, og jeg hater det.
Det er lenge siden jeg fant ut at skal man gjøre en god innsats på et møte, ja da møter man forberedt. Det er helt ok at når man blir kalt inn på eldrerådet med under en times varsel slik jeg ble på mandag at man ikke har hatt tid til å sette seg inngående inn i sakene som skal til behandling. Så møtet i går stresset meg ikke på noen som helst måte. Rent bortsett fra at jeg ikke fikk brukt dagen slik jeg egentlig hadde tenkt. Nemlig til å forberede meg til gårsdagens årsmøte i Rødt Ringerike.
I gode gamle dager hadde slike forandringer på programmet vært null stress. Da hadde jeg bare sittet ut over kvelden og natta og gjort de forberedelsene jeg trengte. Det er ikke få ganger jeg har sittet i sene nattetimer og forberedt møter eller innlegg som må være klare neste dag. Noen ganger har jeg sittet til jeg har sett det lysne av dag før jeg tok meg et par timer på øret og var klar til dyst dagen etter. Det orker jeg ikke lenger. Hjernen slutter å fungere sånn rundt midnatt, og etter det kan jeg ikke forvente å prestere noe som helst fornuftig.
I går måtte jeg en tur ut til Høvdingen på formiddagen. Da går det gjerne litt tid, og jeg gjør det med glede. Men jeg kan ikke forberede årsmøte samtidig som jeg koser meg med vaffel, kaffe og hyggelig prat ute hos Høvdingen eller hjelper han med noen praktiske gjøremål. Klokka tikker litt raskt i går, og plutselig var det tid for årsmøte uten at jeg hadde hatt tid til å forberede møtet slik jeg hadde planer om.
Det var et årsmøte i lokallaget. Årsmøtepapirene var sendt ut på forhånd. Kasserer og valgkomite hadde gjort jobben sin. Vanligvis er vi rundt 10 stykker på et slikt møte. Bare kjente ansikter. Hvor mye kan gå galt, egentlig? Jeg mener, årsmøter er jo egentlig ganske kjedelige møter fordi man bare skal vedta regnskap, årsberetning og slikt. Det det noen steder kan bli litt spenning om er valg. Men her pleier valgkomiteens innstilling å bli enstemmig vedtatt.
Så jeg ankom rådhuset i går med relativt senkede skuldre, selv om jeg ikke var så forberedt som jeg ønsker og pleier. Ikke noe papirer gjort klart til raskt å ble seg gjennom på skjerm eller fysisk.
Jeg skal ikke gi dere noe fyldig møtereferat, bare nevne noen av de punktene som bidro til å gjøre møtet til langt mindre plankekjøring enn jeg hadde trodd.
Vi var ikke ti stykker. Det kom tjue stykker Tre av de var medlemmer jeg aldri har sett før. Da er det litt greit om møtet oppleves som proft, hyggelig og ledet på en god måte. Som leder og møteleder var det min oppgave å sørge for det. Det føler jeg at jeg ikke klarte på en god nok måte. Det er ikke alle som er like lette å lede. Vi er Rødt. Folk har ofte sterke meninger.
Digital kompetanse er og en utfordring. Det ble mye klaging over årsmøtepapirer man ikke har fått, selv om grunnen til det kanskje er at man ikke har sjekket mailen sin siden før jul.
Mye som gjorde at møtet i går ikke ble så ryddig og godt ledet som jeg hadde ønsket var at jeg ikke var godt nok forberedt. Jeg burde hatt klar en presentasjon hvor alle papirene lå i en mappe klar til å bli tatt opp på skjerm. Vi fikk det opp på skjerm ved hjelp av en annen sin PC, men jeg burde hatt det klart selv. Jeg burde ha sjekket opp et par ting i forkant av møtet som det skulle informeres om. Jeg burde og sikkert til tider styrt ordet hardere. Ikke latt gamle kjemper som er glad i å høre sin egen stemme ta for stor plass i møtet. Det er ikke alltid lett.
Vi kom oss gjennom årsmøtet, og det på godt innenfor tidsrammen som var satt opp. Det overrasket meg mest når jeg sjekket klokka da vi to siste ryddet opp og tuslet oss ut. Jeg ble også, merkelig nok, gjenvalgt som leder for et nytt år. I går kveld følte jeg at jeg muligens ikke helt fortjente den tilliten.
Da jeg kom hjem i går kveld la jeg meg rett ut på sofaen og snakket som en foss til Gamle Gubben Grå. Et sikkert tegn på at denne kjerringa er sliten og misfornøyd.
Vel, jeg har sovet godt i natt. Har vel den energien som skal til for å møte dagen. En ting er jeg sikker på. Det er at å ta å forberede meg til morgendagens kommunestyremøte og gjøre klar innlegget jeg skal holde har første prioritet i dag. og skal gjøres før andre oppgaver og forhåpentlig før mine planer blir kastet rundt på nok en gang.
