En gang, for ikke så alt for lenge siden, kunne man tjene en slant på en såkalt partneravtale med blogg.no. Jeg signerte en slik for noen år siden og tjente noen hundrelapper i måneden. Noen få ganger en tusenlapp eller så. Pengene ble satt på bok og forsvant ikke i det store dragsuget. Blant annet finansierte jeg nytt rekkverk på terrassen for de etter at høststormen i 2021 hadde tatt med seg den gamle leveggen. Nå har blogg.no sagt opp den avtalen og det er slutt på den inntekten.
Litt kjipt, selvsagt, selv om jeg det siste året knapt har tjent opptil en kaffe-latte i måneden, men ikke noe jeg gidder å bruke tid på å ergre meg over. Jeg velger heller å se på det som en mulighet. Et spark i baken for å få noe mer ut av denne skrive-trangen min enn en kopp kaffe.
Jeg kommer til å fortsette å blogge. Ikke minst bare på trass for å vise eierne av blogg.no at det skal mer enn å fjerne noen skillemynter for å kneble denne kjerringas trang til å uttale seg om alt og alle. Når jeg er løst fra denne avtalen gir det meg også friheten tilbake. Jeg mener, når jeg ikke lenger får betalt for det kan vel ikke de flette reklame for alt fra sexleketøy til Jesus-sandaler på mine innlegg? Da blir det opp til meg selv å skaffe den reklamen.
Jeg har hatt noen samarbeid med bedrifter opp gjennom blogg-karrieren. Reklamert både for robot-støvsugere og en interiørbutikk på Nevlunghavn og tjent et par krus, kaffe, te og en støvsuger. Nå er jeg altså på leting etter nye samarbeidspartnere. Det jeg sitter å funderer litt over her jeg sitter med tekopp og tastatur er hvem skal jeg henvende meg til? Hvem kan ha interesse av å samarbeide med ei frittalende kjerring med til dels blodrøde verdier?
Mens jeg tenker litt på det, nevner jeg bare sånn i forbifarten at jeg er veldig glad i kaffe-latte og at jeg i grunn kunne trenge et par nye sofaer i stua. De 18 år gamle hvite skinnsofaene fra Ikea begynner å bli litt vel slitte.
Nei nå har jeg ikke tid til å sitte her å fundere lenger. Jeg skal ned i gågata å rigge stand. Rødt har aksjonsdag og jeg har tenkt å bruke formiddagen til å fortelle om Rødt sin kraftpolitikk. Ja jeg kan godt snakke om andre politiske temaer og jeg, helt uten spons eller avtaler. Vi snakkes.
Noe skal jo ei kjerring by på når hun er så uheldig å havne på plassen under en av disse evinnelige ukemeny-bloggene på topplistafor andre dsg på rad. Så her kommer jeg med en potet-pizza, eller Hvit tortilla-pizza med poteter som retten heter i Magasinet for 22. mars 2025.
Det er en rett som går raskt å lage, er jo mettende og ok nok, men kanskje ikke noe jeg ville servert gjester. Jeg tenker at retten passer som middag siste dag før lønning. Kanskje har man det meste i huset fra før. Eller en varm kveldsrett når man kommer sent hjem fra kveldsvakt, politiske møter eller lignende. Retten er laget på en kjapp halvtime.
Skrell poteter. I oppskrifta står det 8 poteter. Jeg hadde 5 igjen i en pakke og tok de. Det holdt i massevis. Avhenger selvsagt på størrelsen på potetene.
Skjær potetene i papirtynne skiver, gjerne på et mandolinjern. Jeg er ikke noe flink til å skjære poteter i papirtynne skiver, men jeg er gift med en kokk så vi har mandolinjern. Jeg fikk til og med Gamle Gubben Grå til å ta seg av kuttejobben, så potetskivene mine var på rundt 0,7mm.
Smør tortillaene med mascopane og fordel potetskivene i et lag oppå. Jeg tok en tortilla til hver.
Dryss over rosmarin, helst frisk. Krydre med salt og pepperog drypp over litt olivenolje.
Stek pizzaene i ovnen i ca 15 minutter til kanten er sprø og potetene lett gylne.
Dryss over høvlet parmesan og litt mer frisk rosmarin og server.
Som sagt en helt grei rett, særlig sånn slutten av lønning rett.
Jeg vet jeg skrev i går at jeg skulle være flink, få unna noen prosjekt som har ventet en stund. Og ja jeg ryddet den hylla i kjellertrappa som jeg sa jeg skulle, men ellers ble mye av dagen tilbragt ute. Det er sommer på mine kanter, ennå vi så vidt har begynt på april.
Det er en ting et langt liv har lært meg, og det er at skal jeg få mest mulig ut av sommeren må jeg nyte de sommerdagene som er. Jeg håper på en lang og solfylt sommer, men det har man ingen garanti for. Så i går ble det å nyte sola prioritert høyt.
Jeg fikk også med meg Gamle Gubben Grå på en aldri så liten tur. Vi tok turen til Kistefoss. Sesongåpning er 4.mai, men skulpturparken er alltid åpen. (Selvsagt mot litt betaling). Det var absolutt ikke feil å vandre rundt der med hundene og nesten ha hele parken for seg selv. Joda. Det var en del arbeid i parken. Mye som skal vaskes og vedlikeholdes og være klar til sesongstart. Vi så også et par andre med hund, men det var ingen trengsel, ingen kø og ingen forstyrrende mennesker når jeg skulle fotografere.
Nå løp jeg ikke rundt og tok bilde av alle skulpturene i går. Det har jeg gjort flere ganger før. I går ruslet jeg bare rundt og fotograferte de motivene jeg fant og følte for å forevige. Som en krakk i skogen. Ingen kunstinstallasjon. Bare et sted å sette seg ned og nyte området, og kanskje et kunstverk på litt avstand.
Noen skulpturer måtte jeg jo ta bilde av. Det var jo et fantastisk foto-lys, og en fantastisk vårdag. (sommer).
Jeg har alltid vært svak for denne installasjonen. Tumbling Tacks av Oldenburg og van Bruggen. Tumbling Tacks er fire sterkt forstørrede tegnestifter i fritt fall nedover traseen til den gamle taubanen som var her før da Kistefoss var et tresliperi.
Jeg har blitt glad i kunstneren Yayoi Kusama. Det er hun som har det “rommet med de fargerike ballene” som vi så da vi var på Hennie Onstad kunstsenter. Jeg syntes hennes skulptur Shine og Life hadde fått en dårlig plassering på kunstsenteret, men da jeg sjekket hjemmesiden til Kistefoss ser jeg at det nok ser bedre ut når sesongen starter. Da er det vann. Må nok ta en tur tilbake å nyte den til fulle da.
Den formelig vokser opp av vannet, en gedigen rød og hvit-prikkete kreasjon leser jeg på hjemmesiden. Med sine buktende tentakler stigende opp av vannet i tresliperiets gamle vanninntak, er verket et monumentalt eksempel på Yayoi Kusamas livslange besettelse med repetisjon av mønstre og farger. Verket er laget stedsspesifikt for Kistefos og er inspirert av naturen, vannet og industrien på området. Jo jeg må helt klart tilbake å se kunstverket i all sin prakt når sesongen åpner. På søndag skal jeg forresten betrakte enda ett av Kusamas verk. Da skal Svoger, Gamle Gubben Grå og jeg på Nasjonalmuseet. Jeg vet at en av hennes installasjoner er der.
En annen grunn til at jeg må tilbake til Kistefoss til sommeren er at jeg ikke har vært inne i The Twist. Ja, det er nesten pinlig. Jeg som bor så nære at jeg strengt tatt kunne ha gått dit (litt langt) har altså ikke besøkt dette bygget som har fått positiv omtale i medier over hele verden. Både Bloomberg og The Daily Telegraph har kåret The Twist til en av de vakreste og mest spennende bygningene som åpnet i 2019. Jeg hadde altså ikke vært på Kistefoss siden 2018 da vi tok turen i går. Det er sannelig på tide med en ny tur i åpningstiden denne sesongen.
Vel hjemme ble det rydding av hylla jeg hadde lovet meg selv, og så ble det lunsj på terrassen. En aldeles nydelig dag.
Denne gangen var jeg forberedt. Et flott matinnlegg har ligget lagret en stund og bare ventet på at en av disse uke-meny-bloggerne skal komme på plassen over meg på topplista. Her skal dere få oppskriften på en alle tiders god pizza. Nemlig Pizza carpaccio med bresaola, ruccola og parmesan. Får du ikke vann i munnen og begynner å snakke italiensk bare ved å lese navnet?
Oppskriften fant jeg i Magasinet fra 9. november 2024, og jeg skal love dere at dette ikke blir siste gangen jeg lager denne pizzaen. Dette var godt, enkelt å lage og tok ikke lenger tid enn å lage en Grandiosa,
Du starter med å forvarme ovnen til 250 grader varmluft, og la ett stekebrett bli varme i ovnen.
Mens ovnen og stekeplatene blir varme smører du et tynt lag creme fraiche på en ferdig pizza-deig.
La en fersk mozzarellakule renne av, plukk den i mindre biter og fordel den over pizzaen.
Krydre godt med salt, pepper og rosmarin.
Trekk pizzaene over på det varme stekebrettet, og stek pizzaen i ovnen i ca 10 minutter til den er gjennomstekt og sprø i kantene.
Fordel bresaola (bresaola er speket oksekjøtt. Får du ikke tak i det bruk spekeskinke eller kanskje fenalårskiver) på pizzabunnen og topp med ruccola, fersk revet parmesan og ristede pinjekjerner. Jeg trodde jeg hadde ruccola. Det hadde jeg ikke, så jeg brukte litt baby-spinat. Fungerte greit, men jeg tror den litt bitre og mer smaksrike ruccolaen ville vært enda bedre.
Til slutt dryppet jeg litt balsamicoglace over, og serverte umiddelbart.
En pizza er nok til to personer.
Prøv denne en gang du vil ha noe godt og lettvint. Jeg tror ikke du kommer til å angre.
Jeg har hatt noen innlegg om halshugging nå, inspirert av Allan sitt innlegg her om dagen. Jeg har tatt for meg Theodor Larsen., Norges siste bøddel eller skarpretter, og de fire han henrettet. Jeg har fortalt om Olaus “Tyske Anders” Andersson, Jakob Alexander Jakobsen Wallin og Gift-mordersken Sofie Johannesdotter. Nå er turen kommet til den aller siste som mistet hode for Larsen sin øks; Kristoffer Nilsen Svartbækken.
Svartbækken ble født på husmannsplassen Nordre Svartbækken i Elverum. Moren døde tidlig, og barna vokste opp hos besteforeldrene. Kristoffer og en bror ble begge tidlig dømt for tyveri. Men mens broren etablerte seg som småbruker etter sonet straff, ble Kristoffer dømt en rekke ganger for tyveri og andre forbrytelser.
Etter den siste dommen sonet han 7 år i Slaveriet i Trondheim og ble satt fri vinteren 1874. Slaverier var betegnelsen på de straffarbeidsanstaltene som var innredet i festningene Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger, Akershus, Bergenhus, Trondheim og Vardøhus. De innsatte ble kalt slaver. Slaveri har imidlertid aldri vært benyttet som et formelt straffebegrep i Norge.
Nok om det. Det er mulig dette ikke var første gangen Svartbækken sonet i Slaveriet, for allerede ved folketellinga 1865 var han på slaveriet, så han må enten ha sittet i minst ni år eller sonet der flere ganger.
Da han nå til slutt ble satt fri vinteren 1874, 69 år gammel, hadde han tilbrakt i alt 41 av de siste 46 år i ulike straffeanstalter.
Etter at han ble løslatt i 1874 livnærte Kristoffer Svartbækken seg av fattigstøtte og som omreisende kremmer i Elverumstraktene, der han solgte sukkertøy, skillingtrykk og annen litteratur.
I februar 1875 var han på Vestad i Elverum i forbindelse med det årlige Grundset-markedet. Her møtte han den 19 år gamle Even Dælin. Dælin hadde vært i Trysil for å selge korn og var på vei hjem til sine foreldres gård i Stange. De to spiste sammen, og Dælin gav Svartbækken skyss videre til Husum. Dæhlin lot også den gamle mannen kjøre hesten. Dælin overnattet på skysskiftet der, mens Svartbækken reiste et kort stykke videre. Neste dag la han seg i bakhold og overfalt Dælin med øks da han kom kjørende med hest og slede. Dælin døde av store hodeskader
Tidlig om morgenen 1. mars observerte en bonde på Løten en hest med blå slede ved gården sin. Han gikk bort til den og ble møtt av et uhyggelig syn: Hundeskinnspelsen og alt det andre som lå i sleden var oversprøytet med blod. Han kunne raskt konstatere at det hadde funnet sted et rovmord og tilkalte lensmannen. På Kongeveien ble det funnet spor som passet til sleden. Disse ble fulgt tre kilometer inn i skogen. Et stykke unna veien fant de liket av den unge mannen, på snø som var gjennomtrukket av blod. Hele pannen til Dælien var slått inn. Morderen hadde bare unnlatt å stjele skjorten til sitt offer, som ellers var naken. Både lik og mordvåpen var blitt forsøkt skjult under et mindre grantre.
Lensmannen fikk assistanse fra to politimenn, som hadde kommet til Elverum fra Christiania i anledning Grundset-markedet. Lensmannen fortsatte å undersøke åstedet, mens de to politimennene 2. mars dro ut på leting etter rovmorderen. De gikk systematisk fra hus til hus i håp om å finne personer som hadde vært vitne til drapet. Den ene av politimennene kom tilfeldigvis i snakk med en ti–tolv år gammel jente. Jenten fortalte at hun om kvelden 28. februar hadde sett en mann i hundeskinnspels som dro fra gjestgiverigården med en hest og en slede lik Dæhlins. Men hun fortalte at en annen mann holdt tømmene. Denne mannen kjente hun godt: «Det er en gamling som bruker å gå rundt og selge sukkertøy.»
Politimennene ba jentens far om lov til å ta henne med til Grundsetmarkedet for å se etter den gamle mannen. Lensmannen dro så sammen med jenten til markedet, og det gikk ikke mer enn fem minutter før hun fikk øye på den mistenkte.
I arresten ble han kroppsvisitert. De fant en velfylt lommebok, der det også lå en kvittering med navnet «E. Dælien». Klærne hans var blodige uten at han hadde noen god forklaring på hvorfor de var det. Etter forhørsretten satt han i varetekt i Hamar distriktsfengsel. Tiltalen lød på mord og røveri. 2. august 1875 ble det avsagt dom i underretten i Søndre Hedemarken. Svartbækken ble dømt til «at have sit liv forbrudt». Christiania Stiftsoverrett stadfestet dommen 20. september samme år. Deretter ble det anket til Høyesterett. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff. Svartbækken tilsto på dette tidspunkt ikke drapet, det skjedde først rett før henrettelsen. Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.
Skafottet ble satt opp på Stormyra i Løten, nær stedet for forbrytelsen. Det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet. 100 soldater fra Hedemarkens bataljon var utkommandert for å holde vakt ved retterstedet. Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker. Skarpretter Theodor Larsen hugget hodet av ved første slag med øksen.
Graveren fikk i oppdrag å frakte liket til kirkegården. Mordere fikk ikke passere igjennom kirkegårdsporten, og kisten ble derfor heist over muren før den kunne begraves på god avstand fra de øvrige gravene. Grava er bevart på Løten kirkegård. Den befinner seg på nordsida av kirken, og ligger helt for seg selv uten andre graver i nærheten.
Har du fått med deg innleggene om Olaus “Tyske Anders” Andersson og Jakob Alexander Jakobsen Wallin så vet du at jeg at jeg er litt opptatt av de fire som ble henrettet av den siste skarpretteren eller bøddelen her i landet, Theodor Larsen. Nå har turen kommet til den nest siste som ble henrettet her i landet i fredstid. Hun var også den siste kvinnen som ble henrettet. Hun het Sofie Johannesdotter og tilsto å ha drept tre mennesker med arsenikk og forsøkt å drepe en fjerde. Hun tilsto også brannstiftelse og tyveri. Men la oss ta det fra begynnelsen.
Sofie Johannesdotter ble født 24. august 1839 i Dalsland i Sverige. Foreldrene var husmenn og oppveksten preget av fattigdom.
I 1867 reiste hun til Norge der hun fikk jobb på Haldens Bomuldsspinderi & Væveri i Fredrikshald, dagens Halden. Året etter fikk hun jobb som hushjelp hos grosserer Niels Anker Stang, også det i Fredrikshald.
Grosserer og trelasthandler Niels Anker Stang var en godt voksen mann på noen og seksti. Sammen med kona Catharine Elisabeth bodde han på Stanggården. .
Det tok imidlertid ikke lang tid før det ble uro i staben hos Stang. Sofie Johannesdotter skal ha kommet i konflikt med resten av tjenestefolket. Flere av dem sluttet på grunn av henne. Særlig mislikt ble Sofie av en av de andre tjenestepikene, Maren Johannesdatter. De to røk i tottene på hverandre rett som det var. I oktober 1869 så det imidlertid ut til at problemene mellom Maren og Sofie skulle løse seg: Maren skulle gifte seg i slutten av måneden, og trengte ikke jobben hos familien Stang lenger.
En ettermiddag noen dager før bryllupet spiste Maren og Sofie aftensmat sammen. Maren fikk en kopp te av Sofie. Etterpå ble Maren syk. Hun fikk diaré og ble rammet av hyppige brekninger, og fikk etter hvert store smerter og pustevansker. Den 16. oktober døde hun av det man trodde var kolera. På dagen hun skulle ha stått brud i kirken ble Maren i stedet gravlagt på kirkegården.
Sofie fortsatte å jobbe i familien Stangs hus. Men forholdet til de andre tjenestefolkene bedret seg ikke– ikke bare ble hun mislikt av de andre ansatte av de andre ansatte, men også av husfruen selv. Catharine Elisabeth Stang hadde flere ganger truet med å gi henne sparken, men hver gang hadde Sofie blitt reddet av herr Stang.
Catharine Elisabeth sine følelser for Sofie ble gjengjeldt. Sofie var ikke spesielt positiv til husfruen heller. Flere av de andre tjenerne hadde hørt henne si at hun ikke kom til å sørge den dagen husfruen gikk bort.
Lørdag kveld den 12. oktober 1872 begynte fruen å føle seg dårlig. Neste morgen våknet hun med diaré og milde smerter. Lege ble tilkalt, men fru Stang avfeide sykdommen som en bagatell – dette behøvdes det ikke legehjelp mot. Da legen hadde gått og fruen fikk servert formiddagskaffen av Sofie fikk hun plutselig voldsomme brekninger og kraftig diaré. Om natten og utover neste dag ble hun dårligere ig dårligere. Om morgenen tirsdag den 15. oktober døde hun, 63 år gammel.
Det gikk bare gå to år etter Catharine Elisabeths død før familien Stang på nytt rammes av en tragedie. Den 9. desember 1874 hadde grosserer Stang vært ute på torget en times tid. Han hadde spist mye og tung mat, og måtte åpne ytterfrakken litt. Om kvelden fikk han servert byggsuppe til kvelds av Sofie. Noen timer senere kom sykdommen. Byggsuppen kom ut igjen gjennom kraftige brekninger og diaré. Dagen etter ble herr Stang dårligere og dårligere. Utover kvelden mistet han bevisstheten, ig om natten døde han. Det ble antatt at sykdommen skyldtes forkjølelse – grossereren hadde tross alt stått ute i lengre tid med åpen jakke, og han var ingen ung mann lenger.
En ny generasjon styrte Stanggården da 1875 begynte. Blant de unge som bodde i huset var seksten år gamle Mathilde Wiel fra Eidsberg, som bodde hos slektningene i Fredrikshald for å gå på skole. I januar fikk hun influensa og ble sengeliggende. Sofie ble satt til å passe henne. Natt til 19. januar, en drøy måned etter grosserer Stangs død, fikk Mathilde hyppige brekninger. Det fortsatte utover dagen etter. Sofie insisterte på at hun ville føle seg bedre hvis hun drakk et glass saft, og det gjorde hun. Mathilde var konstant tørst, hadde ikke matlyst og hadde smerter i store deler av kroppen. Men hun døde ikke.
Mindre enn en måned senere, den 10. februar, stod huset til familien Stang i lys lue. Verken avdøde herr Stangs sønn, Mathilde eller noen av de andre i huset kom til skade i brannen, men det var nære på. Mathilde var fortsatt dårlig etter sykdommen og hadde problemer med å gå. Hadde det ikke vært for at en nabo tok seg inn i det brennende huset og reddet henne ut, hadde hun kanskje brent inne. Brannen ødela verdier for omtrent 4300 spesidaler. Bare deler av huset stod igjen.
Ryktene begynte å gå om hvem som kunne ha tent på brannen, og Sofie ble kalt inn til avhør. Man hadde ingen konkrete bevis, bare ryktene å forholde seg til. Den 23. mars 1875 ble likene til Niels Anker Stang og Catharine Elisabeth gravd opp og sendt til Ebenezer sykehus i Fredrikshald for undersøkelser. Det var allerede den gang en nokså enkel sak å påvise arsenikk i lik, også lenge etter dødsfallet. Dagen etter, den 24. mars 1875, ble Sofie konfrontert med likene, og hun tilsto da drapene. Den 31. mars 1875 tilsto hun også drapet på Maren Johannesdatter og drapsforsøk på Mathilde Wiel. Hun tilsto også brannstiftelse og tyverier. Marens lik ble gravd opp den 12. mai 1875, og også der fant man spor etter arsenikk.
DmHun ble og misstenkt for drap på en gartner, på faren sin og på ei eldre kvinne, men dette benekta hun. Med tanke på at hun allerede hadde tilstått mer enn nok til å få dødsstraff er det liten grunn til at hun skulle nekte for dette hvis hun var skyldig. Det var heller ikke noe bevis for at disse personene i det hele tatt ble drept. Mens sladderen hadde rett på noen punkter, har den en tendens til å vokse seg litt vel stor.
Den 25. juli 1875 ble hun av byfogden i Fredrikshald dømt til døden etter kriminalloven av 1842, § 14-1. Dommen ble opprettholdt først i Christiania stiftsoverrett den 23. august 1875, og så i Høyesterett den 6. november 1875. Den 27. november bestemte Oscar II at henrettelsen skulle gjennomføres.
Sofie ble halshogd på Borgermesterløkken i Fredrikshald på morgenen den 18. februar 1876. Dette var tredje gang Theodor Larsen. svingte skarpretterøksa; fjerde og siste gang ble da han en uke senere sendte Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen over i det hinsidige. Det kan du lese om i et senere blogginnlegg.
Det er Strikkekjerring som stiller spørsmålet, og det gjelder ufullførte strikke-objekt. Jeg kan vel raskt svare på det spørsmålet. Min ufo-liste har ikke minket i det hele tatt. På den andre side har den ikke blitt lenger heller.
Ufullførte strikkeprosjekt plager meg ikke. De klarer ikke en gang å gi meg det minste snev av dårlig samvittighet. Andre ufullførte oppgaver i livet kan nok plage meg mer. Boder og skap som burde vært ryddet. Oppussingsprosjekt jeg har lyst til, store eller små. Jeg har kanskje ikke så mange ufullførte oppussingsprosjekt nå, men nok av prosjekt jeg ikke en gang har startet på.
Jeg forsøker å tenke etter om jeg har gjort noen slike prosjekt i år, altså i 2025. Det var vel et slags nyttårsforsett å bli bedre på det. Jeg kommer ikke på noen. ikke sånne litt større prosjekt. Hm.
Permen med de gode ideene som jeg klipper ut av interiørblader har blitt merkbart tynnere. Men det kommer av at jeg gikk gjennom permen og kastet alle de prosjektene jeg innså at aldri vil bli gjennomført. Det var noen vel store drømmer der. Som å lage et ekstra bad på vaskerommet i kjelleren. Nå som vi bare er tre (snart to) i Drømmehuset er ikke behovet så stort lenger. Hadde nok heller ikke vært regningssvarende å lage et nytt bad når det mest sannsynlig nesten aldri ville være i bruk.
Noen ting i permen har blitt gjort. Men det er mer sånne små ting som kjøp og såing av frø, ordne brett med pynt på stuebordet og slike små-ting. Ikke noe som kan kalles for “prosjekt”.
Her må skjerpings til. Første oppgave på dagens arbeidsliste er å rydde og vaske hylle i kjellertrappa. Det burde være en overkommelig oppgave. Det skal jeg starte med straks jeg er ferdig med frokost og morgentur med hundene. Ikke finne på dårlige unnskyldninger for å utsette en jobb som garantert er gjort på godt under halvtimen.
Det står muligens litt større ting på den lista. Som å rydde kjellerboden. Jeg lover ikke at jeg gjør det i dag, men hylla i kjellertrappa skal både bli ren og ryddig. Det gjelder å starte litt pent.
Den tredje siste som ble henrettet i Norge i fredstid var Jakob Alexander Jakobsen Wallin. Han var født 9. oktober 1820 i Särna i Dalarna i Sverige. Foreldrene var norske omstreifere som vandret i området mellom Finnskog, Drevsjø og svenskegrensetraktene.
Wallin var en omstreifer og tater, og fikk en lang kriminell historie. Rullebladet til Wallin starter i en alder av 19 år. I 1840 blir han dømt for tyveri på en markedsplass i Varmländ, og havnet i fengsel i Karlstad. De påfølgende femten årene er han inn og ut av straffeanstalter i Sverige. Hans siste fengselsopphold i Sverige var i ett år i 1858.
Etter det siste fengselsoppholdet i Sverige vandret Wallin over grensen, og det skulle ikke ta lang tid før han brøt loven også på Norsk jord. I 1861 ble han arrestert for tyveri av noen klær i Ullensaker. For å forhindre utlevering til Sverige løy han om sitt opphav, og sa at han het Alexander Jakobsen og kom fra Elverum. Bare to år senere, i 1863, blir han igjen tatt for tyveri, denne gangen på Hadeland. Igjen oppga han navnet Alexander Jakobsen. Dommen ble 7 måneder og 10 dager i Botsfengselet i Oslo.
Allerede i desember 1863 er han tilbake i fengsel for tyveri, denne gangen i Hamar. I fengselet havner Wallin i et fangeopprør etter at ulovlig alkohol har blitt smuglet inn og fortært, og seansen ender med at han setter fyr på en seng. Han blir bøtelagt for uforsiktig omgang med ild.
Wallin begynner å bli en plage for myndighetene, og de ønsker å bli kvitt han. En langtekkelig sak om Wallins nasjonalitet blir tatt opp mellom amtmannen i Hedmark og Landshøvdingen i Falun. Etter lange protester fra svensk hold må Norge akseptere Wallin som norsk statsborger. Høres ut som samme tankegods som enkelte partier har i dag. De kriminelle hører ikke hjemme her. Send de tilbake dit de kommer fra. Synd da at Wallin kom fra Norge med norske foreldre.
I perioden etter fengselsoppholdet i Hamar følger flere perioder med straffearbeid. Wallin blir så igjen blir dømt for tyveri, og for å ha såret en politimann med kniv i september 1870 i Kongsvinger. Dommen blir fem års straffearbeid, og Wallin blir satt inn på tukthuset i Christiania. Under oppholdet på tukthuset blir Wallin involvert i et fangeopprør, og får en tilleggsdom på 6 måneder av høyesterett 5. september 1871.
Allerede før dommen har falt blir Wallin og noen andre fanger overført til tukthuset i Bergen, hvor de ankommer 22. juli 1871. Også her er Wallin med i nok et fangeopprør. Militæret blir satt inn, og noen av fangene, Wallin inkludert, straffes med “vannslangen”. Wallin bar nag til ledelsen i tukthuset etter hendelsen, etter det han mente var en alt for hard straff med det han kalte “morderslangen”.
Hendelsen som skal føre til Wallins henrettelse finner sted i tukthuset i Bergen, søndags morgen 2. mai 1875. Wallin var sint, og kranglet med vokterne. . I sinne trekker Wallin en kniv, og stikker underinspektør Hammer i underlivet. Hammer dør dagen etterpå.
Wallin blir stilt for retten, tiltalt for drap. Han påstår selv at han kun ville påføre Hammer varige men, men ikke ta livet av han. Saken går gjennom Bergen Byrett, Bergen Stiftsoverrett og til slutt Høyesterett. I alle instanser blir han dømt til døden.
Henrettelsen finner sted 25. januar 1876 på Norndnes i Bergen med over 5000 tilskuere. Skarpretter er Theodor Larsen. Wallin blir altså nummer to av de fire som Larsen henretter. Olaus “Tyske Anders” Andersson, som var den første kan du lese om i mitt forrige innlegg. Historiene til de to siste kommer i senere innlegg her på blogg, så følg med.
Den 29. desember 1867 banker det på døra til Margrethe Vestvolden i Skedsmo. Utenfor står en mann som spør om husly for natten. Den 70 år gamle enken var i tvil, men slapp han inn. Mannen er Olaves Andersson, en løsgjenger fra Gøteborg som nylig har sluppet ut fra fengsel hvor han hadde,sonet noen korte dommer for tyveri.
Før han kom til Norge på vårparten samme år hadde han sonet en 10 år i svenske fengsel for mordbrann. Andersson tente på en gård etter en fornærmelse juleaften 1856, og ble dømt til døden for mordbrann, men ble benådet til 10 år i fengsel. Og stakk altså til Norge da han slapp ut i 1867.
Olaves takket ikke akkurat for gjestfriheten den gamle enken viste han. Om natten slo han henne i hjel ved hjelp av en bismer og en øks, før han stjal med seg noen mynter, et par støvler, brennevin, klær og en barberkniv.
En bismer er en vekt, hvis du lurte. Sikkert et fint slagvåpen.
Dagen etter ble han arrestert etter forsøk på tyveri av et hestedekken i Christiania. Den dreptes nabo ble tilkalt som vitne, og gjenkjente både Andersson og støvlene.
Andersson tilstod drapet. Han ble dømt til døden for drapet på enken, og ble henrettet ved halshugging ved Skedsmo kirke den 16. juli 1868. Henrettelsen ble eksekvert av skarpretter Theodor Larsen. Dette var hans første henrettelse.
Jeg leser om saken på en side i digitalarkivet. Det er et bilde av Olaves der fra forbryterarkivet. Teksten derimot er garantert av nyere dato. Det står:
Under avhør kom det frem at han hadde psykiske problemer etter den tiårige soningen i Sverige, han var preget av angst og hat, og hadde rusproblemer.
Jeg tror ikke at man var så opptatt av fangers psykiske helse i på 1860-tallet. Var betegnelsen psykiske problemer egentlig oppfunnet? Jeg tror heller ikke at man sa at folk hadde rusproblemer i 1868. Eller at man la vekt på det dom en formildende omstendighet.
Det var litt historie om den første personen Theodor Larsen henrettet. Følger du med på denne bloggen vil også historiene om de tre andre han henrettet også dukke opp.
Litt usikker på hvordan Allan fikk ideen om å skrive et innlegg om halshugging.. Enda mer usikker på om jeg vil vite det. Det hender denne kjerringa føler seg litt utsatt når slike tema dukker opp hos toppbloggere. Det er forresten ikke bare halshugging Allan er opptatt av i dag, han tar og for seg å slå i stykker armer og bein, brenne kropper, pisking, hugge av hender og fingre, brennmerke og kniping med glødende tenger. Alt med prisliste, om en ikke oppdatert til dagens prisnivå.
Allan tar i sitt innlegg opp bøddelen og hans arbeidsoppgaver. Jeg tenker det er liten vits i å gjenta det han skriver. Han skriver godt og underholdende. Ja, i den grad bøddelvirksomhet kan kalles underholdende. Det jeg derimot vil fokusere på er en liten opplysning i Allans innlegg som vekker litt nysgjerrighet hos denne kjerringa. Theodor Larsen var den siste skarpretteren, eller bøddelen, i Norge. Hvem var egentlig han? undres jeg.
Theodor Larsen var født i 1841 i Gjerdrum. Han var sønn av skolelærer og kirkesanger Lars Tormodsen og Marthe Johannesdatter. Han var den tredje av fem søsken.
Han ble gift med Anna Lovise Olsen. De hadde ett barn, datteren Aagodt. Ved folketellingen i 1875 bodde de i Rødfyllgata i Christiania 26. Det lå der Oslo City er i dag.
Larsen ble ansatt som Norges skarpretter i 1868, etter at Samson Isberg sluttet i 1864. I årene mellom hadde det ikke vært behov for noen skarpretter, og embetet hadde derfor stått ubesatt. Men i 1868 trengte landet en skarpretter da Olaves Andersson var blitt dømt til døden for rovmord på Margrete Vestvollen.
Å være skarpretter var ikke noen fulltids jobb. Heldigvis. Vi hadde ikke trengt noen mellom 1864 og 1868. Også på den tid var det dumt å la arbeidstakere sitte uvirksomme i beredskap å vente på oppdrag så Larsen var laborant og portør ved Rikshospitalets patologiske avdeling, med skarpretting som ekstrajobb. Kanskje like greit. Den neste henrettelsen kom ikke før 8 år senere, i 1876.
I 1876hadde han derimot travle dager en stund. Jakob Alexander Jakobsen Wallin ble henrettet i Bergen 25. ,januar, Sofie Johannesdotter i Halden 18. februar og Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen 25. februar på Løten. 3 henrettelser i løpet av en måned og med litt reisevei i mellom. Travle dager for Larsen.
Etter henrettelsen av Svartbækken Grindalen var det slutt på henrettelser i fredstid i Norge, og Larsen fikk roligere dager igjen.
Da folketellinga 1885 ble opptatt bodde Theodor og Anna Lovise Larsen i Pilestredet 32 med datteren Aagodt. Pilestredet 32 var fra 1883 Rikshospitalet, så paret må ha bodd i en leilighet for ansatte der.
Allan skriver at bøddelyrket var et yrke som gjerne gikk i arv fra generasjon til generasjon. Hvis ens far var bøddel, var en selv bøddel også. Dog ble bøddelen sett på som urene, og man ville nødig røre ting en bøddel hadde rørt, for all del ikke en bøddel selv, og bøddelen giftet seg bare med mennesker fra andre bøddelslekter. Sånn var det jo ikke for Theodor Larsen. Faren hans var lærer og kirkesanger, og bestefaren hadde og vært kirkesanger. Hederlige og fromme yrker på den tiden, antar jeg. Hva slags slekt kona Anna Lovise kom fra vet jeg ikke, men det står ikke noe om at hun er fra bøddel-slekt. Kanskje det med at yrket gikk i arv hadde opphørt før 1868.
Hvordan gikk det så med familien Larsen etter Theodor sitt kanskje noe sære valg av ekstra-jobb? Og da tenker jeg i grunn mest på datteren Åagodt. Jo, i grunn veldig bra vil jeg si.
Aagodt Larsen, gifter seg i 1905 med ingeniør og senere professor ved NTH i Trondhjem Gudmund Sundby født i Ullensaker i 1878. De fikk tre barn sammen, Ranveig Gunvor og Halvor. Ranveig og Gunvor ble ikke gift og fikk ingen etterkommere. Sønnen Halvor som også utdannet seg til ingeniør ble gift med Aase Wiger fra Grue Finnskog. De fikk ingen barn. Det ser altså ikke ut til at det er noen direkte etterkommere etter Theodor Larsen som lever i dag, men det kan ikke lastes hans valg av yrkesvei.
Dette innlegget ble langt. Det blir fort det når jeg begynner å skrive om historie. Historiene til de tre siste som ble henrettet i Norge i fredstid er også spennende historier. De vil jeg dele med dere i senere innlegg. Endelig fikk kjerringa noen gode ideer til blogginnlegg. Takk, Allan. Og så håper jeg det ikke er mitt hode du pønsker på å fjerne fra kroppen. Du skjønner, jeg trenger det hodet for å kunne reflektere over hva mine medbloggere lirer av seg.
