Tamima

Jeg sto på torget i går ettermiddag og så på solsikkene, på de gule rosene, på de gule lysene som hele tiden sluknet men som ivrige barnehender tente på ny og på ny. Jeg sto på torget og så på plakatene med bildene av en smilende og glad Tamima og kjente at jeg ble oppgitt men mest sint. Så totalt meningsløst og unødvendig det var at denne flotte kvinnen skulle bli drept.

Palestina komiteen og Den Palestinsk Norske forening hadde tatt initiativet og sto som arrangører av arrangementet. Rødt Ringerike var blant mange organisasjoner, foreninger og partier som hadde sluttet seg til. En stille markering hvor folk samlet seg på torget la ned blomster, snakket lavmælt sammen og skrev en hilsen i kondolanseprotokollen som skulle sendes til Tamimas familie i etterkant av arrangementet.

Det var og et arrangement for å slå en symbolsk ring rundt moskeen her i byen. Vise at de som går i moskeen er Hønefossinger akkurat som alle oss andre her i byen. Moskeen vår var som kjent neste mål på lista til gjerningsmannen som drepte Tamima.

Da det var min tur til å skrive i konsolanseprotokollen skrev jeg det jeg følte. Så totalt unødvendig. Hvil i fred Tamima.  

Jeg ble stående å se på blomstene og bildene av den smilende Tamima mens jeg snakket lavmælt med andre på torget, og hørte på appeller fra folk som følte for å si noe. Det var prester, fagforenngsledere og andre engasjerte mennesker.  Så totalt unødvendig dette dødsfallet var. Det burde ha vært unngått. Oppgittheten måtte vike for sinnet. Dette drapet burde aldri ha skjedd. Dette burde vi ha klart å avverge.

Ved alene-arbeid skal arbeidsgiver ha utarbeidet en ROS-analyse (Risiko og sårbarhetsanalysee)  eller lignende.
Hvis den lyser rødt så plikter arbeidsgiver å gjøre tiltak slik at ROS-analysen ikke lyser rødt.
Jeg kan ikke se hvordan den analysen ikke må ha lyst blinkende rødt i dette tilfelle.  Tamima var redd mannen som viste seg å bli hennes drapsmann. Dette var kjent for mange, også arbeidsgiver.
Institusjonen drapsmannen bodde på og hvor Tamma arbeidet var bekymret for holdningene til mannen, og hadde meldt fra til politiet og PST om drapsmannens radikalisering.
Altså var arbeidsgiver kjent med både drapsmannens høyre-ekstreme holdninger ogTamimas redsel for mannen. Likevel var hun på vakt alene.
Tamima ble ofret på kostnadseffektivitetens alter.

Arbeidsgiver har helt klart Tamias blod på sine hender. Og la oss denne gangen ikke henge oss opp i at det er en privat tilbyder. Arbeidstagere har like dårlig vern i mange lignende arbeidsplasser drevet av det offentlige også. Kravet til kostnadseffektivitet er ikke noe mindre der.

Det var ikke arbeidsgiver som drepte Tamima.
Ansvaret for selve handlingen ligger hos gjerningsmannen. Det var han som valgte å drepe Tamima. Drepe henne fordi hun hadde en annen religion og en annen hudfarge enn han. Selve drapshandlingen ser det ut til at han og bare han har ansvaret for.
Han har erkjent de faktiske forhold, men han kan ikke se at han har gjort noe straffbart.

Det siste plager meg virkelig.
At han ikke innser at han har gjort noe straffbart.
Hvor kan han ha fått slike ideer fra? En ung mann som har tilbragt store deler av livet sitt i Norge burde ha fått med seg at det ikke er lov å drepe. Hvem eller hva har gitt han slike holdninger?

Ansvaret for drapet ligger hos gjerningsmannen. Så er det opp til domstolene å bestemme hva slags straff han får. Det vil nok og bli en debatt.

Men hva med arbeidsgiver? Hva med alle som sprer islamhat på nett og på den måten er med på å forme sinnet til en ungdom på søken? Hvor mye skyld og straff får de?

Tamima er død. Vi vil aldri få henne tilbake. Men vi kan gjøre vårt til at ikke flere liv blir revet fra oss på en så unødvendig måte. Vi må bekjempe høyreekstremisme, rasisme og islamhat. Vi må også slutte på la hensynet til økonomisk gevinst være viktigere  enn arbeidstakeres sikkerhet.  Det var totalt unødvendig at Tamima døde. Vi, samfunnet, burde ha klart å forhindre det. La hennes død være en vekker. La oss ta grep så det samme ikke skjer igjen. La ikke Tamima ha ofret livet til ingen nytte – ja annet enn at arbeidsgiver sparte noen kroner på å ikke ha to på vakt.

 

 

 

Å bryte bånd……

Vibbedille tar opp et viktig tema i sitt innlegg Når et brudd er uunngåelig.   Noen ganger må man bryte med folk som en har nære bånd til for å ta vare på seg selv. Jeg har vært der selv.

Det er kanskje ikke så mange jeg har brutt båndene til helt, men det er mennesker jeg har hatt tatt et bevisst valg om å holde en større avstand til. Skyve noen fra nære venner og over i kategorien bekjente. Ikke være så tilgjengelig for mennesker som gjerne sluker meg med hud og hår. Mennesker som hvis du gir de lillefingeren tror de eier hele deg og tiden din.

For meg har dette vært helt nødvendige grep å ta for å ta vare på meg selv.
Jeg snakket akkurat om temaet med noen for en kort tid siden. Hvordan noen mennesker mener de eier andre mennesker og tar det som en selvfølge at de alltid stiller seg selv og sin tid til rådighet .
At, som Vibbedille skriver, Du sier gjerne ja selv om du vil skrike nei. 
Jeg sa at vi sier ja fordi det er så mye enklere enn å si nei. Fordi sier vi nei må vi begrunne det. Begrunnelser som gjerne blir møtt med motargumenter eller sinne og frustrasjon.
Så da er det ofte lettere for oss selv å si ja, gjøre som forventet og heller slette ut oss selv.
På kort sikt kan det virke hensiktsmessig. På lang sikt er det ikke det.

En ting er å bryte båndene med venner, selv om det kan være smertefullt nok. Vanskeligere er det når det gjelder familie. Båndene er på mange måter sterkere og angår flere. Man er mer vevet sammen. et valg om å bryte kontakt påvirker så mange. Det kan og føre til splittelse. At hele familier går i oppløsning fordi man tar parti for den ene eller den andre siden.

Om det er verdt det? Kanskje ikke i alle tilfeller. Men i mange tilfeller tror jeg det kan være avgjørende for å redde seg selv. Redde sin egen helse og sitt eget selvbilde.

Jeg har hatt flere mennesker i livet mitt som mener at verden dreier seg om dem som akse. At ale andre mennesker på en måte er statister i deres liv. Som er tilgjengelig og kommanderes til innsats når disse i verdens midte trenger dem, uten tanke for at man lever selvstendige liv og kanskje har egne planer.

Det har vært en tøff og stadig kamp om retten til å bestemme over eget liv. Både for meg og flere i familien. Og selv om man klarer å ta hensyn til egne planer sitter man gjerne igjen med dårlig samvittighet.

For meg har det vært helt avgjørende å ta de grepene jeg har tatt i livet mitt. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde vært her i dag hvis jeg hadde fortsatt å strekke meg slik at alle skulle bli fornøyd og samtidig leve det livet jeg selv ønsket. Jeg hadde slitt meg helt ut. Det var jo det jeg gjorde. Det var derfor jeg møtte veggen gang på gang.

Det fantes selvsagt en annen løsning. Den ble skissert for meg gang på gang av disse som mente at jeg var statister i deres liv som måtte være tilgjengelig når de trengte meg. Jeg kunne jo bare kutte ut de tingene i livet mitt som de mente var unødvendig og stjal tid og energi jeg i stedet kunne brukt på dem.
Var jeg så sliten så kunne jeg jo bare si fra meg tillitsvalgtsvervet og slutte med politikk.

For å unngå å havne i spagaten må man sette egne grenser. Innse at en selv er den viktigste personen i eget liv. Ta på surstoffmaska selv før man hjelper eller er tilgjengelig for andre.

Jeg har fått en del indikasjoner på at jeg må ta noen grep der nå. At jeg er i ferd med å bøye nakken og gå på for å oppfylle andre menneskers krav til meg i stedet for å ta mer hensyn til hva jeg selv føler at jeg trenger. At jeg sier ja når jeg egentlig burde si nei, fordi det er lettere å bare gjøre det som er forventet av en enn å forklare hvorfor man ikke vil/orker/ kan. Det er jo alltid noen som vet bedre enn deg hvordan og til hva du bør bruke tiden og energien din på.

Det å sette seg selv i sentrum av eget liv er en evig prosess.
Det er så lett å gli tilbake til gamle mønstre. Oppføre seg slik det er forventet at man oppfører seg. Lystre. La dukkemakeren styre og være marionetten som villig lar seg styre.
Jeg må ta noen grep. Vibbedilles innlegg var nok en påminnelse om det.

 

 

 

Lunsj i Vestfossen.

Når Eldste Sønn en sjelden gang er alene på tur så må jeg selvsagt spandere lunsj.  Valg av lunsjsted ble Sjokoladesalongen i Vestfossen. Jeg har vært der en gang før. Det kan dere lese om i innlegget Valentine i Vestfossen

Vi hadde ikke bestilt bord denne gangen heller, men i dag var vi heldige og fikk bord oppe og slapp å sitte i kjelleren. Kommer du langveisfra og vil oppleve dette stedet så bestill bord fir å være sikker. Ja du leste riktig. Så populært er denne kafeteriaen i Vestfossen at du bør bestille bord på en helt vanlig tirsdag. Sprøtt, men sant.

Du finner Sjokoladesalongen ibhjertet av Vestfossen, rett ved fossen. De holder til i et bygg fra 1923 som tidligere har huset både konditori/bakeri og frisørsalong.
I 2020 fikk vi nytt inngangsparti og flere sitteplasser i det lille nabohuset. I dette huset har det tidligere vært brannstasjon, Røde Kors-hus og Rådstue (med fengsel).

Maten var god, og kortreist. Selskapet upåklagelig og kaffen var det heller ikke noe å utsette på. Ble selvsagt en kaffe-latte på meg.  Dette har vært en skikkelig kosedag sammen med Eldste Sønn.

 

 

Tur til Fiskum.

Når denne kjerringa er på tur så er det kanskje ikke overraskende at det blir tid til et aldri så lite kirkebesøk. Så også i dag.

Målet for turen var Fiskum og et sted som utfører service på sparkesykler.  Jeg skulle kjøre Eldste Sønn og sparkesykkelen hans dit. Mens sykkelen var på service måtte Eldste Sønn og jeg slå I hjel litt tid på Fiskum, så jeg foreslo å gå en kultursti som går til Fiskum Gamle Kirke. En runde på 2,9 km. Passe tur sånn en formiddag.

Kulturstien gikk langs Fiskumelva, og hadde flere informasjonstavler om området. En lettgått tur i relativt flatt terreng.

Ganske så fint å gå sånn langs elva og se på små fossefall og begynnende høstfarger. Det ble noen fotostopp, men vi hadde god tid.

Litt mye røtter, steiner og glatt på den siste delen, så jeg følte meg litt letta når stien forlot skogen og elva og fulgte åkerkanten ned mot kirken.

Fiskum Gamle Kirke ble bygd omkring 1250 og viet til hellig Olav. Byggverket er i stein og har 150 plasser.  Fram til 1866 var dette sognekirke for Fiskum annekssogn i Eiker prestegjeld. Kirken ble reddet fra rivning av innbyggerne i bygda, og seinere har den blitt vedlikeholdt og drevet av menigheten i samarbeid med andre frivillige på Fiskum. Den brukes av og til, både til konserter og til kirkelige handlinger, spesielt bryllup.

Kirken hadde på 1850-tallet lenge vært for liten. Arkitekt Wilhelm Hanstein ble anmodet om å utarbeide planer for utvidelse av kirken. Planen forelå 1857, men ble avvist året etter. I stedet gikk man nå inn for å reise ny kirke litt lenger vest i bygda.

Da bygda hadde fått ny kirke 1866, var det meningen at den gamle skulle rives. H. Kiær, som var prest i bygden på den tiden, reiste en opinion for å redde kirken og overtok den for 100 speciedaler 1876. Senere er kirken gått over til å bli en særskilt stiftelse hvis styre er ansvarlig for vedlikeholdet.

De hadde nok ikke så avanserte måleinstrumenter på 1200-tallet som i dag, kirkeskipets nordmur er ca. 3/4 m lenger enn sydmuren med den følge at skipets østmur er skrå.

Kirken er oppført av bruddsten i kalkmørtel. Utvendig er murene fuget og slemmet, slik at murverket kan studeres. Stenmaterialet har varierende formater og er gjennomgående temmelig ujevne. Det forekommer visstnok ikke hugne sten hverken på hjørnene eller i portalenes og vinduenes innfatning.

En liten, gammel kirke med sjarm. Flott å gå rundt å fotografere i fint høstvær.

Det var en del gamle gravminner der også. Slike er jo interessante å gå og lese på.

På denne står det:

Herunder hviler støvet af Anne Jacobsdatter Raaen Fød den 6 september 1799, død den 17 august 1865 og trende af hendes smaae. Fred med eders støv. Velsignet være eders minde».

Vi tok en grusvei fra kirken og tilbake mot bilen som vi hadde parkert ved den “nye” kirken. (1866 er jo en stund siden, så direkte ny er den kirken jo ikke.) Det ble en fin runde.

Etterpå ble det lunsj på Sjokoladesalongen på Vestfossen, men det får bli et annet innlegg.

 

 

Ut på tur.

Kretahalvorsen på plassen over meg på topplista har vært på gamle trakter.  I dag skal jeg også ut på tur. Men det blir ikke på gamle trakter. Jeg skal til et sted jeg ikke har vært før.
Det blir vel litt mer spennende hvis jeg ikke forteller hvor. Det får dere heller vite senere i dag.
Bildet over gir ikke noe hint. Det er hentet fra Bøkeskogen i Larvik. Det er ikke dit jeg skal. Der har jeg jo vært, men jeg hadde av forståelige grunner ingen bilder i arkivet av et sted jeg aldri har vært.
Vi blogges!

 

Lang dags ferd mot kveld

Dette har vært en lang og engasjerende dag. Først var det fire timer med møte i administrasjonsutvalget i kommunen. Diskutere saker som alltid har engasjert meg som heltidskultur, sykefraværsoppfølging og etiske retningslinjer.  Kort sagt arbeidslivspolitikk.  Jeg er engasjert og deltar aktivt i disse møtene. Dette er saker jeg føler jeg har en del kunnskap om.

Etter to korte timers pause var jeg tilbake på rådhuset for å ha høstens første styremøte i Rødt Ringerike. Siden jeg er leder er det jeg som leder møtet.
Så i dag har jeg arbeidet med politikk i over 6 timer. Kjenner jeg er sliten nå, at det er godt å sette seg ned med tekopp og tastatur. Sitte i min egen boble. La tankene gå sine egne veier uten å måtte holde fokus.’

Snart på tide å finne senga.

 

 

 

Inspirasjon og kjærlighet.

Jeg skal ærlige innrømme at jeg leter litt etter inspirasjon etter å ha lest Mestro06 sin tekst.  Det er tungt å starte å filosofere litt over klokka 6 en regntung mandag. Jeg er usikker på om regnværet gir meg en forståelse i visdom, om sorg og kjærlighet. Slik Mestro06 skriver at han gjør.

Hvem skal jeg stole på? spør han også. Jeg har i utgangspunktet tillit til folk, men jeg har selvsagt opplevd at ikke alle er den tillitten verdig. Vel, da vet jeg hvem som ikke er til å stole på. Når man går gjennom tøffe tider slik jeg gjør så finer man ut hvem man kan stole på og hvem som som vanlig bare er opptatt av seg selv.

Hvorfor skal det være så vanskelig å leve opp til sine målsettinger? skriver han videre. Som vanlig er det som skrives med uthevet tekst sitater fra Mestro06 sitt innlegg.
Jeg tror at hvis det føles vanskelig å leve opp til sine målsetninger, og man virkelig har gjort et helhjertet forsøk, da er kanskje de målsetningene satt litt høyt? At det er mål man ønsker å strekke seg mot, men ikke nå.
En annen mulighet er selvsagt at det ikke er en selv men andre som har satt opp de målene for en. At man i virkeligheten strekker seg mot mål andre har satt for en. At det ikke er ens egne målsetninger men mer andres forventninger.

En smertelig misnøye mot en ustoppelig utvikling. Hvis jeg ser en utvikling som jeg er

er misfornøyd med velger jeg som regel ¨å påpeke det, og gjøre mitt ti å endre den utviklingen.  Selv om jeg ikke kan endre verden føles det godt å ha gjort det man kan for å stoppe en utvikling en ikke liker.
Eller det er ikke alltid det føles godt. Noen ganger gjør det direkte vondt.

Jeg vil ikke legge meg helt flat og gi opp. Det ligger ikke i min natur å gi opp. Ikke å legge meg flat heller, med mindre jeg har gjort noe som tilsier at en legger seg flat. Å komme til å tråkke litt på noens ømme tær er absolutt ikke grunn nok til å legge seg paddeflat.

 

Det er heller slik at jeg vokser i lærdommer ved å snuble litt, og stå på egne bein. Jeg har på mange måter snublet meg gjennom livet. Falt og reist meg igjen. Om det er karakterbygging er jeg usikker på, men jeg tror ikke en har vondt av å møte litt motgang i livet.

Hvem er du virkelig på innsiden? En god personlighet, som er mild, kjærlig og vennlig er et resultat av noe i en oppdragelse. Jeg vil vel selv bruke andre ord når jeg beskriver meg selv enn mild, kjærlig og vennlig. I minste det med mild synes jeg passer dårlig. Men jeg er egentlig både kjærlig og vennlig. Jeg er bare ikke selvutslettende. Jeg endrer ikke meninger eller holdninger for å please andre.

Jeg gir ikke opp, Selv når livet har vært på sitt tyngste har det å gi opp aldri vært et alternativ.

Jeg vil ikke legge meg flat og gi opp. Likevel ber jeg om forståelse for at jeg ikke er helt i vater for tiden. At jeg går itt for halv maskin og må få lov til det en stund til.