God morgen kjære lesere!❤️
Jeg ser at Monica skriver at bloggen hennes er 5 år. Jeg har nok blogget langt mer enn det. I forrige måned var bloggen Kjerringtanker hele 13 år.

Nå har bloggen utviklet seg relativt mye i løpet av de 13 årene. I 2012 skrev jeg bare noen få innlegg i måneden, og va vel i grunn litt redd for at “noen” skulle finne ut at jeg blogget. Ikke tror jeg at jeg hadde noen lesere heller. Det var mer kjerringtanker om samfunnsspørsmål uten at jeg røpet stort annet om meg selv enn at jeg var ei kjerring.
Så endret det seg langsomt, og fra rundt 2018 en gang har det kommet daglige innlegg og bloggen har fått en tydeligere form og en mer personlig stemme.
Spesielt siden jeg møtte veggen i 2018 har bloggen vært en viktig del av hverdagen. I en periode var det grunnen min til å stå opp og ta fatt på dagen.

Jeg har alltid vært en relativt åpen person, og deler mye av livet mitt. Både positive og mindre positive hendelser. Livet på godt og vondt. Men selv om jeg er relativt åpen på blogg, deler jeg ikke alt. Jeg er ganske bevisst hva jeg deler og hva jeg ikke skriver om på blogg. Er jeg i tvil, dropper jeg å skrive om det.
Jeg tror de fleste har det slik. bevisst eller ubevisst skaper man seg en identitet på blogg. Akkurat som man skaper seg identiteter på andre arenaer i samfunnet. Man deler andre ting med venner enn man gjør med kollegaene. Man er kanskje litt annerledes når man er sammen med slekta enn man er når man er på kurs med jobben.

Bloggen er en viktig hobby som gir meg mye. En arena for å dele tanker, og de har det alltid vært mange av i dette kjerring-hode. Jeg tror ikke jeg har delt noe jeg kommer til å angre på. Nettopp fordi jeg alltid har vært bevisst at dette kan leses av mange, både nå og om flere år.
Ikke sånn å forstå at det ikke finnes innlegg jeg ikke er fornøyd med. Som inneholder mer tomt prat enn direkte substans. Eller når jeg har latt meg rive med i en eller annen idiotisk blogg-feide. Men jeg mener at jeg kan stå for alt jeg har skrevet, selv om jeg kanskje ikke er stolt av alt jeg har knottet ned sett i ettertid.

Bloggen har latt meg bli kjent med mange flotte folk. Både ved at de leser og kommenterer mine innlegg, og at jeg leser deres blogger. Min erfaring er at det er et godt bloggmiljø med mye omtanke her inne. Vi bryr oss om hverandre i mye større grad enn vi bryr oss med hverandre.   Litt vennskapelig kniving om kongetittelen, men stort sett tror jeg vi heier på hverandre. Ja og så kommer denne kjerringa med mer eller mindre konstruktiv kritikk i ny og ne.

Bloggingen har fått meg til å gjøre mye rart. Som å reise til Vestfold for å lete etter våren når den lot vente på seg på ine kanter. Foranledningen for den turen var at jeg var blitt kontaktet av en interiørbutikk på Nevlunghavn som ville at jeg skulle promotere butikken deres. Sprøtt men sant.

Jeg kan og takke bloggen for at Late Brit ankom Drømmehuset. Robotstøvsugeren ble min fordi jeg promoterte den på et par innlegg. Det føles nesten enda sprøere.
Er det noen andre som vil at denne kjerringa skal promotere en vane eller en bedrift er det bare å ta kontakt.

Inspirert av andre bloggere har jeg og gjort mye rart som jeg ikke ville ha gjort hvis jeg ikke hadde blogget. Som å strikke på stranda en blåfrossen februardag, eller fly rundt i egen hage og leke med ballonger.

Jeg tror at man som blogger er mer observant på små ting i hverdagen. Alltid på leting etter gode historier eller gode bilder til et blogginnlegg. Kanskje bidrar det og til at man får mer ut av hverdagene. De haster ikke bare av gårde uten at man helt husker hva man har gjort. Man dokumenterer alt fra gåturer i nærområdet, hva man lager til middag eller plantene sine. Det er ikke bare de store anledningene som blir festet i minnebanken og album.

Blogging er en fin hobby som gir mye på mange plan. Jeg håper du har glede av å følge denne kjerringa og tankene hennes om alt fra medbloggeres innlegg til de store politiske spørsmålene – og litt tull, tøys og matoppskrifter spredd i mellom.