På turnusen sto det fri på onsdag. Sånn rett før jul er fridagene kjærkomne.  Og i år er jeg litt mer enn vanlig bak skjemaet, så hvis ikke julekvelden skal komme som “julekvelden på kjerringa” på denna kjerringa er det mye som må ordnes og fikses.  Så fridagen skulle brukes effektivt, tenkte jeg.

På mandag kom sjefen listende da kveldsvakta var godt i gang og lurte på om jeg kunne ha et møte med henne på torsdag om radiografbemanningen fremover.
Det kunne jeg ikke, fordi da er det drøfting av budsjett og ett par tre ting til i Drammen og møter der hele dagen. 
Så spurte hun så pent som bare Sjefen kan spørre om det var en mulighet for at vi kunne ta det lille møtet på onsdag, ja hun så jeg hadde fri…men det hastet å få på plass…  Og selvsagt sa jeg ja. Et kjapt lite møte klokka 9. så kunne jeg rydde litt i mailene mine og dra hjem rundt lunsj… Fridag light.

Tirsdag, da jeg stressa inn på sykehuset et par minutter bak skjemaet før kveldsvakt ringte telefonen.  En tillitsvalgtskolega..Det er intervju til den direktørstillingen hvor vi to er med i rekrutteringen på onsdag.  Han har sykt barn, og kan ikke delta.  Men klarer jeg meg alene?   
Intervju på onsdag? Det har ikke jeg fått med meg. Har ikke lest jobbmail siden klokka 15 på fredag. Hvor?Når?  Drammen klokka 14.30 -18.30  Ok det kan gå.  

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Så da ble det å dra på jobb da jeg kjørte Yngste Sønn på jobb klokka 07.30.  Like godt å lese de mailene så fort som mulig. Kanskje det lå noe annet spennende der…. 
Det gjorde det, selvsagt. 
Sjefen hadde satt opp møtet vårt klokka 10.30 på kalenderen. Var vi ikke enige om 9.00?Samme det. Jeg kommer til å tilbringe formiddagen på jobb likevel, og rekker fremdeles.
Så raskt gjennom resten av maiene. Det så greit ut.  Ikke noe hast, bare systematisk jobbing som måtte til. Så jeg begynte med å se hvilke sker som skulle opp på styremøtet til mandag..  Vi tillitsvalgte skulle jo ha forberedende møte med de ansatte i styret dagen etter., virksomhetsrapportering, budsjett, brukerutvalg… Ikke de helt store sakene…  Ansatteparkering… ANSATTEPARKERING!!! men…skal den opp i styret alt nå? om 5 dager!!  Men….
Fridagen var glemt.  Dette kommer til å bli en laaaang dag.

Møtet med Sjefen om radiografbemanning gikk greit. Jeg rakk også lunsj og å sende ut informasjon tilde tillitsvalgte på huset om at parkering skulle opp i styret før jeg kjørte til Drammen. 

Det hadde begynt å snø, og det var subbe-føre de 7 milene til Drammen, men jeg rakk frem i god tid, og var første mann i møterommet.  Rekrutterer og direktøren som skulle være med på intervjuene kom, og snart var vi i gang.
Innen vi var ferdige var klokka snart 19.00.  Føret var like subbete hjemover, og klokka var nesten 21 før jeg var “hjemme” på sykehuset igjen.  Jeg klarte ett par timer intensiv jobbing på kontoret før jeg kjente at hjernen ikke virket som den skulle lenger.   Så da var det vel på tide å dra hjem. Jeg skrudde av PCn og så på klokka. 23.30. OK: Da var det 16 timer siden arbeidsdagen startet – og 9 timer til jeg på ny burde være i Drammen. På tide å ta kvelden.

Det var den fridagen.  

På fredagens julebord var det leid inn en komiker som underholdt før middagen. Og han var virkelig underholdende.
Han var god på name-dropping, og nevnte mange av oss ansatte i forskjellige sammenhenger.  Så vi var mange som fikk navnet vårt nevnt med der til morsom forklaring.
Han var god, og jeg satt og humret da han plutselig sa “Solidaritetslista”  Det er det politiske liste-samarbeidet jeg representerer når jeg leker politiker, og har i grunn ikke noe med jobben min på sykehuset å gjøre. Han leste så opp navnene mine, alle 4.  Det er langt og omstendelig og  i likhet med de andre han nevnte måtte jeg opp med armen og vise hvor jeg sitter.  Så fortalte han at jeg sloss for at det fortsatt skulle være gratis for oss ansatte å  parkere på ansatte-parkeringsplassen bak sykehuset, og at jeg aldri kom til å finne meg i at det ble betaling der.  Applaus og jubel fulgte, Det varmet.  For er det en sak jeg har kjempet fori år, så er det gratis parkering for de ansatte der det ikke er noe kapasitetsproblem.

En parkeringsplass der enkelte hevder at det er kapasitetsproblemer i vaktskiftene.
PS; Bildet er tatt i et vaktskifte.

– Noen kaller dette det nye arbeidslivet, men dette er ikke nytt. Før kalte vi det løsarbeidersamfunnet, og dit skal vi ikke tilbake, sa Jonas Gahr Støre i sin 1.mai tale på Youngstorget 1, mai 2017

Men som alle vet, Gahr Støre har liten makt til å påvirke utviklingen i norsk arbeidsliv.  Det er det Erna Solberg og de blå blå som gjør.  Og de har aldri hatt vanlige arbeidsfolk ve og vel i tankene.  Når man hører utsagn som “Fast jobb er for tapere” og andre idiotiske utsagn, så forstår man at dette er uttalelser til folk som ikke vet hva de snakker om.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Her om dagen snakket jeg med en ung arbeidstaker i det trygge og gode offentlige helsevesen.  Hun hadde noen forræderske tårer i øyekroken som hun forgjeves prøvde å blunke vekk da jeg kom inn i rommet.  Tårer på jobb er  noe som krever en liten samtale for å finne ut årsaken og se om det er noe jeg kan gjøre med årsaken til tårene.  Denne dagen skyldtes tårene rett og slett at begeret bare rant over og tårene måtte ut.  
En forholdsvis liten ting hadde utløst tårene, men den bakenforliggende grunnen var at vedkommende var så utrolig sliten – og litt frustrert.

Hun var en av de som er ansatt i 0% stilling.   På sin arbeidsplass er hun en av fem 0% stillinger, og hun vil så gjerne vise seg frem slik at hun kanskje om ikke alt for mange år kan få i det minste et vikariat. Derfor hadde hun som de fleste 0 % sagt ja hver gang arbeidsgiver hadde spurt henne om å arbeide,  
En liten titt på timelistene viste at hun som altså er ansatt i en 0% stilling hadde arbeidet 120% stilling den siste måneden.  
Nå hadde nok et JA gjort at planene for helgen måtte forandres, og når hun så på slutten av en lang og krevende arbeidsuke ble pålagt noen flere arbeidsoppgaver for at arbeidsgiver kunne være sikker på å få most ut siste rest av overskudd før hun aller nådigst ble  innvilget henne hele 47,5 timer med helgefri, kom tårene.

På 1800-tallet var det mange som var registrert i folketellingene som løsarbeidere. Løsarbeidere hadde ikke fast arbeid, men tok på seg arbeid der det var behov for arbeidskraft. Og måtte gå fra gard til gard for å spørre etter arbeid.  Er det et slikt samfunn vi vil tilbake til?
Et samfunn hvor arbeidstakere er prisgitt arbeidsgivers good-will,  

Tilværelsen er prekær for midlertidig ansatte, tilkallingsvikarer og frilansere mens de har arbeid også, ifølge Guy Standing, professor i utviklingsstudier ved University of London. Permanente løsarbeidere må hele tida jage etter neste jobb, skillet mellom arbeid og fritid utviskes, utryggheten og stresset rår. 
Det er dette arbeidslivet det offentlige helsevesen i stor grad tilbyr nyutdannede radiografer i dag. 
Synes vi som startet i yrket for 25 til 30 år siden at dette er ok?
Vi som kunne velge og vrake i stillinger og tok fastansettelse i 100% stilling som en selvfølge. 

Ok. Jeg vet at det er den blå-blåregjeringen som har skylden.  Det er de som endret arbeidsmiljøloven og åpnet for økt bruk av midlertidig ansettelse. 
Men de blå-blå har ikke pålagt deg som arbeidsgiver og benytte deg av muligheten.  
DU som leder kan si at på min arbeidsplass har vi ikke 0% stillinger som i realiteten dekker over for  lav grunnbemanning.  
Du kan gjøre det selv om hun lederen i den andre gangen, butikken ved siden av din i senteret eller konkurrenten på andre siden av byen vaser rundt i ansatte uten fast stilling.  
Det er ditt valg – Du bestemmer.
 

Meticillinresistent Staphylococcus aureus.  eller MRSA som man sier for enkelthetens skyld, er gule stafylokokker som er motstandsdyktige mot viktige typer antibiotika. Ett av disse er meticillin Da kalles bakterien MRSA. 
Når bokstavene MRSA lyser mot oss på henvisningen er vi på røntgen raske med å pakke inn utstyret vårt i plast og ta på oss beskyttelsesutstyr. MRSA er en bakterie vi ikke ønsker at skal spres i norske sykehus. Ikke fordi MRSA er en fryktet bakterie for ellers friske personer, men fordi det kan være gi alvorlige infeksjoner for pasienter som allerede har svekket immunforsvar.  Og antibiotika resistente bakterier er ikke så lette å bli kvitt hvis de først har dukket opp..

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Vi behandler alle pasienter som om de skulle ha MRSA hvis de er i risikogruppa for å være bærere av MRSA frem til de har blitt testet og man har fått avkreftet at de har bakterien. :  Det vil si at de i løpet av de siste månedene har vært i land utenfor Norden og der har vært  innlagt på sykehus, fått omfattende undersøkelse eller behandling ved et sykehus, arbeidet i sykehus, barnehjem eller flyktningleirer. 

Vi som arbeider i sykehus  skal testes for MRSA når vi har hatt nær kontakt med MRSA-positive uten å bruke beskyttelsesutstyr. Som regel er dette tilfeller hvor man først i etterkant blir klar over at pasienten har MRSA:  Det er jo ikke alltid pasienter som blir lagt inn for lungebetennelse husker å fortelle at de var innom et sykehus i syden og tok røntgen av en forstuet ankel for 8 måneder siden med en gang de blir innlagt på sykehuset.

Tidligere denne uka fikk jeg greie på at jeg hadde behandlet en slik pasient, og at jeg måtte testes for å sjekke at jeg ikke var blitt bærer av de fryktede basillene.  
I dag kom sjefen og sa at dama fra HMS seksjonen var på huset slik at jeg kunne gå og bli testa.   Så da ble det tatt prøver fra nese, svelg og et sår jeg har på tommelen (rispet meg litt med en kjøkkenkniv her om dagen da jeg laget middag.) Nå er prøvene sendt til dyrking. Og på tirsdag får jeg svaret på om jeg kan fortsette å arbeide i hvitt de neste ukene.  Blir en helsearbeider bærer av MRSA så får man ikke arbeide med pasienter før man er testet og fri for bakterien. Det er jo litt dumt hvis vi vandrer rundt og smitter sårbare pasienter.

Jeg er ikke så veldig engstelig eller redd.  Bakterien går det an å bli kvitt hvis jeg skulle være så uheldig.  Men selvsagt  er jeg litt spent på prøveresultatet.

#mrsa  #stafylokokker #smitteforebygging

0 %stilling.
Første gang jeg hørte begrepet trodde jeg det var en vits.  En litt humoristisk måte å si at man var arbeidsledig eller hjemmeværende.  Men i dag gikk begrepet opp for meg. Ikke minst fordi jeg fikk høre noen tall og forsto omfanget av begrepet.

0 % stilling.
Med en så lav stillingsbrøk blir det ikke stort å leve av tenker du kanskje.  Men de fleste jeg kjenner som har en 0 % stilling arbeider 100% – eller gjerne mer.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Henger du ikke helt med? 
Kjenner du ikke til hverdagen i det feiende, flotte, frie og fleksible arbeidslivet?
Vel, hvis du ikke har noen stillingsbrøk, er du jo fri til å arbeide så mye eller lite du vil..  Høres det ikke flott ut? Ta fri  når du selv vil, og arbeide når du ønsker det. Fleksibilitet er nøkkelordet.

Fleksibilitet for arbeidsgiver.
For hvis du har en 0% stilling, så er du garantert 0 kroner i lønn neste måned. 
Alt du ønsker å tjene ut over disse 0 kronene er avhengig av hvor mange vakter du sier ja til, Så da sier du ja til de vaktene du kan- og kanskje litt til. Så du kan ha litt i reserve hvis det skulle bli færre vakter i neste uke eller neste måned.
Er det flere 0% ansatte på samme sted, er det dumt å si nei for mange ganger.  Da er det ikke sikkert det er deg de spør først når de neste vaktene skal deles ut.  

0% stilling er det samfunnet i dag har å tilby unge i etableringsfasen. 
O kroner i fast inntekt gjør at den etableringsfasen gjerne blir satt påvent.  
Boliglån kan du glemme uten fast inntekt. Noen kvier seg også for å leie bolig, for hva gjør de om det ikke blir noen ledige vakter neste måned, hvor skal de da ta pengene til husleie fra? De blir boende hjemme på jenterommet som en forvokst tenåring.
Graviditet og tanken om barn blir og satt på vent. Du står ikke først på lista over ringevikarer når du er gravid, du har liten sikkerhet for inntekt i barseltiden, og du stiller lenger bak i køen når vikariat og faste stillinger blir utlyst.
Har du alt barn, kan en  tilværelse som 0% ansatt avhenge av fleksibiliteten til nettverket ditt.  For når kabalen med barnehagehenting, fritidsaktiviteter, kveldsvakter, dagvakter og nattevakter som  dukker opp med utrolig kort varsel trenger det et nettverk som også kan snu seg raskt. “Mamma, kan du hente i barnehagen og kjøre på turning,?Jeg må på jobb”  

Men for arbeidsgiver er 0 % arbeidstakere en fantastisk flott ordning.  Jo flere jo bedre.
Syke arbeidstakere, Ring en 0%. De sitter ferdig med jakka på og har smurt matpakka og stormer ut døra ved første klemt i telefonen 
De jobber gjerne, i det minste gir de ikke uttrykk for misnøye, hvis det er nødvendig med overtid.
De kan da godt arbeide 2 søndager på rad, eller 3 eller 8.  Da får de jo helgetilegg og.
For ikke å snakke om helligdagstilegg. Sett de opp på julaften, hele påsken og 17. mai. De er sikkert bare glad til.
Ikke bråker de o ferie heller. Den tar de ut i stille perioder, så de kan arbeide hele sommeren

Da jeg var nyutdannet radiograf en gang i forrige århundre var hele faste stillinger det som ventet oss når vi skulle ut i arbeidslivet. For under 10 år siden var uønsket deltid en sjeldenhet for vår yrkesgruppe. 
Nå er 0 % stillinger det som i beste fall venter mange nyutdannede radiografer

Hva har skjedd? 
Har radiografer med fast stilling blitt så utslitte at sykefraværet har eksplodert, slik at man har et stort og nesten utømmelig behov for ringevikarer og ekstrahjelper?
Har sykehusene blitt så kostnadseffektive at man ikke har råd til å ha den grunnbemanningen som trengs?
Eller er denne en utviklingen en ønsket utvikling mot det nye moderne feiende flotte og fleksible arbeidslivet ?

Utviklingen er den samme i flere bransjer.
Innen varehandel, hotell og restaurantbransjen har dette lenge vært en kjent problemstilling.
I bemanningsbransjen, spesielt innen bygg og anlegg, krever flere og flere fagforeninger regler for lønn mellom oppdrag.   Så langt tror jeg de krever for døve ører.  
Utviklingen går ikke fremover mot et feiende flott og fleksibelt nytt arbeidsliv.
Der imot tar utviklingen et syv-mils steg tilbake mot det gamle, men langt fra gode, løsarbeidersamfunnet.

I går skrev jeg om vold og trusler i arbeidslivet.
Jeg fokuserte på fengselsvesenet, vekterbransjen og helsevesenet.  Det innlegget kan du lese her;

http://kjerringtanker.blogg.no/1507451032_har_nattevakta_blitt_sltt_ned_i_natt.html

Ikke før hadde jeg postet innlegget før det dukket opp en ny artikkel om vold og trusler i min fb feed.  Denne gangen fra skolevesenet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I fjor ble det anmeldt dobbelt så mange volds- og trussel-episoder i de videregående skolene, i forhold til året før. De ferskeste tallene fra Utdanningsetaten i Oslo viser at økningen har fortsatt i år.  Første halvår i år anmeldte skolene 216 svært alvorlige voldshendelser, mot 94 i samme periode i fjor. Tallene gjelder barneskoler, ungdomsskoler og videregående skoler. Hvor mange voldshendelser skolene har anmeldt etter sommerferien i år, har ikke Oslo kommune tall på ennå. Politiet opplever at det anmeldes mer vold tidlig på høsten enn resten av året.

For mange føles det utrygt å ta kontakt med elever i gangene, eller irettesette uønsket atferd fordi elevenes respons kan være uforutsigbar. Ettersom det også sirkulerer våpen i disse miljøene finnes det en frykt for at disse også kan tas med på skolen  står det i et skriv fra AMU ved en videregående skole.  

Lærere kan oppleve det som vanskelig og skremmende å skulle avverge vold og rus på skolene, sier Einar Osnes, hovedverneombud for lærere i Oslo kommune Du ser hva ungdommene er i stand til å gjøre. Du vet at noen av elevene har forbindelse til andre miljøer, som ikke går på skolen, men som elevene kan tilkalle hvis de ønsker det, sier Osnes.

Vold og trusler i skolen. Vold og trusler i vekterbransjen.  Vold og trusler i fengslene. Vold og trusler i helsevesenet.  Et økende problem over alt.  
Et tøffere samfunn.  En uønsket utvikling. Hva årsakene kan være, kan vi gjerne debattere.  Men frem til vi finner løsningen på det, frem til vi får snudd utviklingen, frem til da må vi gjøre alt vi kan for at ingen lærere, vektere, fengselsbetjenter eller radiografer blir skadet eller drept på jobb.

Det var en helt vanlig fredag. Jeg lå på sofaen i stua, godt under pelspleddet. Ryggen var vond og jeg hadde spist smertestillende og halvsovet under pleddet hele formiddagen. Småtrøtt sjekket jeg Fb på mobilen.  
En som arbeider i fengselsvesenet har delt en artikkel om vold og trusler som fengselsbetjenter blir utsatt for på jobb “Kutt i bemanning og innhold så får mann det slik.. 4 nye år med det samme gjør det neppe bedre.”   er hans kommentar.Leser ikke artikkelen da. Tenker at det er ille at man sparer på sikkerheten til de fengselsansatte.

Skroller meg videre nedover Fb. En  bekjent deler et klipp fra VG TV.  VG TV skulle lage en dokumentar om vold og trusler vektere blir utsatt for i sin arbeidshverdag. De intervjuer en vekter på gata i Oslo. Midt under intervjuet kommer det en og slår til vekteren. Når vekteren ber han roe seg, går han til videre angrep. Vekteren legger han i bakken og tilkaller politiet. Men flere publikum kommer til for å hjelpe han som blir holdt nede av vekteren.

To innlegg om vold og trusler i arbeidslivet på min Fb feed på en helt vanlig fredag ettermiddag.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Ser på innslaget på VG TV om vekteren. 
En forbipasserende som kommer bort og spør. Muligens litt rusa?   En vekter som svarer rolig. Så smeller det.   
Situasjonen virker kjent.  Lett påvirkede personer som ikke helt er fornøyd med det svaret du gir. 

På VG TV er det linket til flere voldsepisoder. Sloss-kamp med hammer i en rundkjøring i Oslo, blind vold på Torgalmenningen i Bergen.  Det er en kjensgjerning at det er mer umotivert vold og trusler om vold der ute.

Vi i helsevesenet er og mer utsatt for vold og trusler om vold.  Og da tenker jeg ikke bare på de som arbeider innen psykiatrien. 

Radiografer møter folk som har skadet seg og har vondt.  Mange er påvirket av alkohol og andre rusmidler.  Mange bærer på traumer. Mange har bare lav impulskontroll.  Ikke alle er like samarbeidsvillige når vi skal vri og vende på skadde håndledd eller undersøke hodet deres i store tromler.  
Trusler eller ufine kommentarer tror jeg mange av oss har opplevd. Ei gammel dame sa hun skulle sprette meg opp med kniv en gang. En narkoman sa han visste hvor jeg bodde. Flere har gitt meg lite flatterende kommentarer om både alder og kroppsfigur.

Direkte voldsepisoder kjenner jeg ikke til.  
Men jeg kjente vindpustet av en knyttneve som svingte noen millimeter fra ansiktet mitt en gang.  Jeg har sett kollega blitt kløpet i brystene da hun forsøkte å berolige en engstelig pasient.  Knyttneveslag har ødelagt apparatur. Noen kastet møbler vilt rundt seg en stille natt.  

En dag, eller kanskje mest sannsynlig – natt, smeller det.  

Det er kanskje ikke så mye man kan gjøre med økende voldsbruk i samfunnet.  
Men noe kan gjøres for å øke sikkerheten til utsatte arbeidstakere. Det er en kjensgjerning at alenearbeid øker risikoen for å bli utsatt for vold og trusler. 
I artikkelen fra fengselsvesenet leser jeg:
I august i år ble en fengselsbetjent utsatt for et knivangrep av en innsatt. Betjenten var alene, men greide å tilkalle en kollega som hjalp til med å få kontroll over knivmannen
At fengselsbetjenter kan bli angrepet av innsatte med kniv, hørtes utrolig feil ut.  Men tydeligvis, slike ting kan skje.

At helsepersonell kan bli angrepet med kniv, finner jeg mer sannsynlig.  La da den radiografen få slippe å rope nytteløst etter hjelp. For ingen hører en ropende radiograf i en øde sykehusfløy.

#nattevakt #voldogtrusler #arbeidsliv 

Arbeidslivet hardner til, Det er en utvikling og en ønsket politikk som bringer oss mot et samfunn jeg trodde vi for lengst hadde forlatt,
Løsarbeidersamfunnet.

Etter at regjeringen i 2015 endret Arbeidsmiljøloven og åpnet for større grad av midlertidige ansettelser, har det kommet en ny og stadig økende gruppe i det norske arbeidslivet.  En gruppe arbeidstakere som mangler den sikkerhet og trygghet som vi andre tar som en selvfølge. Løsarbeiderne, de uten fast ansettelse.
Mange av de gjør nesten hva som helst for å vise seg frem, for å være den som står forrest i køa når den neste ledige stillingen skal lyses ut.
De sitter ferdig påkledd med matpakka ferdig pakket i veska hver morgen og venter på at telefonen skal ringe. Telefonen som sier at en er syk, og at de trengs på jobb nå, helst for et kvarter siden.
De arbeider gjerne flere helger på rad. Alle ugunstige dager som jul, påske og 17.mai. 7 dager i strekk, eller 9 eller 11…
De klager ikke. De setter bare livet sitt på vent, biter tenna sammen og jobber videre. For kanskje, kanskje er det de som får det neste vikariatet, den neste faste stillingen.De setter livet sitt på vent, ikke får de boliglån før de har fast stilling, ikke får de den trygghet vi alle føler ved å vite at lønna kommer inn på konto den 12. i hver måned. 
Så stiller de opp, da. Hver gang arbeidsgiver trenger dem. En dag i uka, tre dager i uka… sju dager i uka.. Livet på vent.  Jobben må komme først. Lite kan planlegges, for kanskje dukker det opp en ledig vakt. Kanskje blir en kollega syk.  Det er best å stå klar. For kanskje, kanskje er det de som stiller først i køa når den neste faste stillingen skal deles ut.

Uker blir til måneder.  Måneder blir til år.
De som har arbeidet mest, og kanskje satt seg inn i lover og regler ser på tre års midlertidig ansettelse som en merkedag, for da har de krav på fast ansettelse. 
Men tro meg, arbeidsgiver kan lover og regler like godt som deg.  De vet alt om treårsregelen.  Og de gjør alt de kan for å unngå den.

De “lufter” stillinger. Holder vikariat ledige slik at de slipper å ansette deg i et ledig vikariat de siste tre månedene du trenger for å nå tre års regelen.
De “lufter” arbeidstakere. Du jobber alt du kan i 2 år og 8 måneder, og så plutselig ringer ikke telefonen mer. Børr stille. Ikke så mye som en liten forkjølelse på noen av kollegaene slik at du som før arbeidet 5 -6 dager i uka, plutselig ikke får en eneste vakt de fire siste månedene før tre års regelen trer inn.
Selvsagt er det ikke tilfelle. Selvsagt er det fremdeles nok av sykdom, nok av ledige vakter. Men de blir gitt til en ny person. En ny person som ikke er i nærheten av tre års regelen. En ny arbeidstaker arbeidsgiver kan bruke i to og et halvt år før han må kaste den for å finne en ny slave.  Det finnes alltid en ny slave som håper at en dag, en dag er det kanskje jeg som er den heldige. Jeg som står først i køa når den neste faste stillingen skal lyses ut.

Til arbeidsgivere som nå fikk en god ide. Glem det. Lufting av stilling er ikke lov.  Du kan ikke la være å gi et vikariat til en søker og begrunne det med tre års regelen. Da må du holde stillingen ledig i ett år.  Du kan ikke bare finne en ny og bruke arbeidskraften hans for alt den er verdt ett 2 og et halvt års tid for så å finne en ny arbeidstaker du kan misbruke. 
Smarte, sleipe arbeidsgivere vet det.  Men de har flere gemene triks på lager.
Personalsaker.
Arbeidsgiver bruker deg rått .De bruker arbeidskraften din for alt den er verdt i 2 år og 6 måneder,7 måneder, 8 måneder og så…. Plutselig og ut av intet, er det plutselig noe å sette fingrene på ved kunnskapene dine, kvaliteten på arbeidet ditt, deg som person…. 
Du som bare har hørt lovord hver gang de har ringt, kommet snikende og smiskende for å få deg til å arbeide 3 søndag på rad,, eller 9 dagen på rad. Nå er det plutselig noe å utsette på arbeidet ditt.
I to og et halvt år har du stilt opp for arbeidsgiver. Strukket deg langt. Satt livet på vent. Alt har du gjort i håp om at snart, snart var det din tur til å få den ledige faste stillingen.  Nå er selvtilliten knekket. Drømmene knust. og nettene søvnløse.

For arbeidsgiver går livet bare videre.
En ny vikar er på plass.  En ny man kan bruke i tre år før det er på tide å finne en ny.

Det er et hardt, kaldt og kynisk arbeidsliv der ute.

I dag har jeg gått en tur på ca. 10 km ved dette fredelige skogsvannet.  Det var balsam for sjelen, og gjorde virkelig godt å traske rolig av sted i den stille augustdagen menssola skinte og alt var stille og fredelig.  Jeg kjente skuldrene senke seg.  Pusten gå roligere  og det var godt å være alene med stillheten. Jeg er utrolig glad for at jeg unte meg denne fridagen.  Jeg vet jeg hadde godt av den.  Foran meg har jeg en dagvakt, en kontordag og fem kveldsvakter før jeg skimter en ny fridag om litt over ei uke.

I går hadde jeg kveldsvakt, og vakta var så vidt begynt før en leder kom og spurte om jeg kunne arbeide ekstra i dag. 
Jeg sjekket klokka, så om arbeidsdagen min faktisk hadde begynt, før jeg sa med rolig stemme. “Nei. Det kan jeg ikke”:  Jeg fikk den vanlige leksa om at en medarbeider hadde blitt syk, at det var for stort program for de  få som var igjen på jobb, og at det, denne gangen også, var krise.
Jeg så ikke opp fra det jeg holdt på med, men fastholdt at jeg ikke kunne arbeide overtid i dag.  Skal jeg klare de fem kveldsvaktene i helgen og i begynnelsen av neste uke ,må jeg ha mest mulig overskudd å gå på.  Jeg kjente et snev av dårlig samvittighet, men følte og et snev av stolthet over at jeg denne gangen klarte å ta mer hensyn til min egen helse enn alle kriser som en her tid dukker opp p grunn av lav grunnbemanning, uheldige omstendigheter og dårlig planlegging.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg klarte å si nei og ta mer hensyn til min egen helse enn arbeidsplassens behov.  
Den muligheten er ikke like reell for de som ikke har fast stilling.  De som arbeider som ringevikar, og alltid bør si JA med et smil om munnen fordi de trenger pengene, ingen vet hvor mange vakter de får neste uke, neste måned… 
De bør og alltid si ja slik at de kanskje er den heldige som får neste vikariat eller neste faste stilling. Jeg er heldig. Jeg har fast stilling – og styrken til å si nei.

Da ungene var små og økonomien var trang, ville jeg nok heller ikke unt meg den luksusen å si nei til ei ledig vakt som ble tilbudt meg. 
Da hadde ryggmargrefleksen min fortalt meg at en 8 timers ekstra dagvakt på 100% overtid hadde betydd 4000,- kr mer på lønnsslippen (før skatt – men dog).  I overkant av 2.000 ekstra kroner hadde i den perioden kommet utrolig godt med når nye vinterdresser, leirskole og banklån skulle betales.  Den luksusen å kunne ta hensyn til meg selv hadde jeg ikke da. 

Jeg har nytt dagen. Samlet overskudd. Jeg vet jeg valgte riktig.

Sto opp tidlig og var ferdig i dusjen før klokka 07.00.
Ut med hundene, dagens første rusletur unnagjort før 8.30. 
Frokost med bok. Sjekker for tredje gang denne morgenen at telefonen ikke står på lydløs.
Fryser på beina. For ensom har som vane å gå barbeint inne fra april til oktober blir det kaldt når gradestokken ute krøp under 0 i natt. Tusler inn på soverommet.  Mener jeg har et par raggsokker liggende i skuffen der.  Leter litt.  Rydder vekk litt skitne klær som har blitt liggende oppe på kommoden. Ikke helt rene, men ikke direkte skitne.
På vei gjennom kjøkkenet ser jeg at hundene trenger mer vann, og kanskje litt mat.
Rydder litt på kjøkkenbenken.
Tilbake ved frokostbordet faller blikket på telefonen.
Det blinker blått i øverste venstre hjørne.
Har noen ringt?  Har de ringt fra jobben og jeg har ikke hørt det?
Pulsen stiger. jeg  griper telefonen.
Sjekker displayet.
Nei, bare varsel om en e-post. Reklame for nok et “forbrukervennlig” l tilbud på forbrukslån.
Puster lettet ut.
Sjekker at telefonen ikke står på lydløs.
Klokka har blitt 09.40.
Hvor mange ganger kommer jeg til å sjekke telefonen før bakvakta slutter om litt over 5 timer?
Når bakvakta er over om en fem timers tid er det min tur til å overta den aktive vakta.
Først klokka 23.00 i kveld kan jeg gi fra meg vakttelefon og calling, skru mobilen på lydløs og ha fri.
Fri i ni timer, før ny bakvakt venter.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen