En sykehusdirektør i et annet helseforetak må gå.  Han var litt vel tydelig når han argumenterte en sak overfor styrelederen i det regionale helseforetaket.  Jeg kjenner ikke saken godt nok til å kunne kommentere den.  Og det er heller ikke temaet her.

Direktøren tjener i dag 1,8 millioner kroner, sier de på radioen.  En lederlønn som i mine øyne er høy, men som jeg ser at man nok ofte må betale for å få gode ledere i det offentlige.    Man har en utsatt stilling, kan risikere å måtte gå på dagen.  Det er sjelden de har tre måneders oppsigelsestid i en slik stilling, forståelig nok.  Med en månedslønn på 150.000 kroner burde man ha til salt på maten – og samtidig råd til å spare noen penger, sånn i tilfelle man ikke ble direktør for bestandig.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det demrer litt leserinnlegget som en tillitsvalgtskollega hadde skrevet i avisen i går. Om at hun ønsker at sykepleiere med spesialistutdanning, de med master og fem års studie, skal ha en årslønn på 500.000.   Tre spesialsykepleiere på en direktørlønn – og da får en med en helsesekretær på kjøpet.   Eller fire radiografer…  Vet ikke helt om ansvar og avlønning alltid står i forhold til hverandre i det offentlige helsevesen.  Jeg gjør meg noen tanker, og merker meg noen tall .  Det nærmer seg lønnsoppgjør.

Direktøren får beholde lønna i ett år.
Jeg lar meg fremdeles ikke hisse opp.  Det er ganske vanlig.  Det er jo ikke sikkert han har lagt penger nok til side til at han kan fortsette sin levestandard.  Jeg presiserer at jeg ikke kjenner denne direktøren.  Jeg vet ikke noe om hvilke levevaner han har, og kan godt leve i en liten toroms leilighet og ha et nøkternt liv.  Jeg bare sier at forbruk og inntekt ofte står i forhold til hverandre.  Direktøren i likhet med andre trenger litt tid på å omstille seg.  
Argumentet for at direktører har en utsatt stilling og derfor skal ha så høy lønn, halter litt når de samtidig får etterlønn eller andre former for fallskjerm.  Men la gå.  Han her skulle vist nok ha “studiepermisjon” fra sin stilling i helseforetaket.  Noe som tilsier at han fremdeles er ansatt men ikke som administrerende direktør.  Ryddig nok.  Jeg fortsetter med middagslaginga.

Etter det året er han sikret 80% av lønna si frem til han velger å gå av med pensjon.  
Litt kjapp hoderegning forteller meg at det blir ca 1.200.000 kroner i årslønn.  100.000 kroner i måneden.  
Jeg har sett bilde av fyren. Han ser ikke så gammel ut.  Det må da være noen år til han går av med pensjon?  Radioen gir meg fakta før jeg rekker tenke på å Google.  Han er 54 år.  Han kan altså arbeide i minst 8 , kanskje helt opp til 18 år til…Selvsagt under forutsetning at han arbeidet som rådgiver ved foretaket eller professor ved universitetet.  Men altså med  en årslønn på minimum 1.200.000 kroner, 100.000 kroner i måneden, av landets helsebudsjett.   Noen må løpe litt fortere, jobbe litt smartere for å finansiere denne sluttpakka de neste 8 til 18 årene.  Det finnes mange sykehusdirektører i helse-Norge.  Det er ikke så sjelden at en av de må gå.  Det kan bli mange sluttpakker.
Det går to spesialsykepleiere eller nesten fire radiografer på en rådgiverlønn.  Lønn i forhold til ansvar..
Det nærmer seg lønnsoppgjør.  Bratten maner til moderasjon.  Moderasjon for hvem?

På Spekter sin Vinterkonferanse i dag etterlyser du en heltidskultur,  Flott, jeg er så hjertens enig med deg.  Så da håper jeg du er villig til å ta første steget – Gi alle de som arbeider ufrivillig deltid i Spekter sine medlemsbedrifter, som våre sykehus, full stilling.   Start der.   Når du har løst den utfordringen kan du komme tilbake å prate om heltidskultur.

Jeg er enig med deg i at vi kunne ha vært flere ansatte i helgene,  men at vi går og vaser i beina på hverandre på hverdagene er en virkelighet jeg overhode ikke kjenner meg igjen i. Mulig det føles slik i de administrasjonskorridorer og konferanserom hvor du vanker.  Jeg har og merket meg at antallet administrative stillinger, og glavalag med ledelse har økt de siste ti åra, men nede på gulvet der vi driver med pasientbehandling og “produksjon” er det ikke akkurat overbefolket av arbeidsfolk. “Jobb litt fortere. løp litt raskere” eller det nye “Jobb litt smartere” er de fine ordene vi stort sett hører. Så hvis du synes folk går i beina på hverandre, start med å få til færre fingre på tastatur og flere varme hender.
Og du, når vi først er inne på temaet for lav grunnbemanning, det være seg på hverdag eller helg. Det er nok svært sjelden for ikke si aldri fagforeningenes skyld.  Det skyldes heller for små budsjettrammer og for stor tro på at det går greit å tyne litt mer ut av slitne arbeidsfolk.  De tillitsvalgte jeg kjenner, og det er ikke få, har det med å påpeke den for lave grunnbemanningen for ører som blir døvere og døvere jo lenger opp i hierarkiet de sitter. 

Arbeidslivskriminalitet er vi enige om at bør bekjempes.  På regjeringens hjemmeside er arbeidskriminalitet definert som  handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter. Arbeidsmiljøloven brytes i snitt ca 800 ganger i døgnet ved norske sykehus. Ledere bryter loven med åpne øyne.  Gjør noe med AML brudd ved norske sykehus før du kommer å snakker høyt om bekjemping av arbeidslivskriminalitet
Det er ikke så mange år siden Adeccoskandalen hvor NRK avslørte at ansatte ved Ammerudlunden sykehjem, et sykehjem Adecco driftet for Oslo kommune, arbeidet doble vakter og sov på bomberommet i kjelleren mellom de 16 timers vaktene. Der  arbeidet de ansatte opptil 84 timers uke uten overtidsgodtgjøring. Er det de du mener med heltidskultur?  Øverste leder kalte det “ønsketurnus”  Det er ikke så stor forskjell fra utenlandske arbeidere i “skur rundt i byen”  og til filippinske gjestearbeidere i  bomberom i sykehjems-kjellere.  Er du sikker på at det ikke sover vikarer, 0% arbeidstagere, i bomberom og bøttekott i norske sykehuskjellere?
Politiske partier som har en seriøs arbeidslivspolitikk kjemper for at for eksempel utenlandske bygningsarbeidere ansatt i bemanningsbransjen, du vet de som bor i skur rundt i byen, skal ha lønn mellom oppdrag.  I våre sykehus har vi flere tusen 0% arbeidstakere som i følge Spekters HR politikk kun er å regne som ansatt for en og en vakt av gangen.   De er ikke sikret lønn mellom vakter..  Rydd opp i disse arbeidsforholdene, så kan vi begynne å snakke om bekjempelse av arbeidslivskriminalitet  Det er noe som heter å feie for egen dør.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når du så avslutter talen din med å foreslå og avvikle AFP ordningen, viser du med all tydelighet at du ikke har forstått noen verdens ting av hva som er viktig med den norske modellen og trepartssamarbeidet. Nemlig ordet samarbeid. 
Det nærmer seg lønnsforhandlinger. Hovedoppgjør. Skal vi få til gode løsninger rundt på helseforetakene må arbeidsgivere og arbeidstakernes organisasjoner samarbeide.  
Du og dine uttalelser gjør meg ikke samarbeidsvillig.  Du provoserer meg. Du gjør meg sint. Det fremmer ikke lysten til samarbeid, snarere lysten på strid.

Men du, Anne Kari, kaffeinvitasjonen står fremdeles ved makt.  Jeg betaler.

Vi i helsevesenet kan og være utsatt for vold og trusler om vold.  Og da tenker jeg ikke bare på de som arbeider innen psykiatrien. Radiografer for eksempel, møter folk som har skadet seg og har vondt.  Mange er påvirket av alkohol og andre rusmidler.  Mange bærer på traumer. Mange har bare lav impulskontroll.  Ikke alle er like samarbeidsvillige når vi skal vri og vende på skadde håndledd eller undersøke hodet deres i store tromler. 
Trusler eller ufine kommentarer tror jeg mange av oss har opplevd. Ei gammel dame sa hun skulle sprette meg opp med kniv en gang. En narkoman sa han visste hvor jeg bodde. Flere har gitt meg lite flatterende kommentarer om både alder og kroppsfigur.

Direkte voldsepisoder som har ført til skader på kollegaer kjenner jeg ikke til .Men jeg har lest undersøkelser både fra Danmark og Irland hvor man har undersøkt omfanget av vold og trusler mot radiografer, og der ligger omfanget på de som har opplevd trusler rundt 40% og de som har blitt utsatt for vold og trusler et sted mellom 15 og 20%.
Jeg tror ikke alle hendelser blir rapportert oppover i systemet. Undersøkelsene fra Danmark og Irland tyder på det. “Trusselen kom fra en dement person”.  “Knyttneven ble svingt av en rusa eller alkoholpåvirket mann, han mente ikke så mye med det ” er forklaringer radiografene kommer med i den danke undersøkelsen på hvorfor de ikke har meldt hendelsen oppover i systemet. 
Jeg kjente vindpustet av en knyttneve som svingte noen millimeter fra ansiktet mitt en gang. Pasienten var rusa, men hadde knyttneven truffet ansiktet mitt hadde smertene og skadene vært like store som om han hadde vært en nykter person. 
Jeg har sett kollega blitt kløpet i brystene da hun forsøkte å berolige en engstelig pasient. Han og den elskelige gamle damen som ønsket å sprette meg opp med kniv, var begge demente 
Knyttneveslag har ødelagt apparatur. Noen kastet møbler vilt rundt seg en stille natt.  En dag, eller kanskje mest sannsynlig – natt, smeller det. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På mange sykehus er radiografene helt alene på nattevakt.  Det er en kjensgjerning at alenearbeid øker faren for å bli utsatt for vold og trusler om vold. 
Antall saker som omhandler vold og trusler mot helsepersonell er økende viser en undersøkelse som ble lagt frem i november i fjor. Om det skyldes økt meldekultur eller flere hendelser er usikkert, men vi ser at forekomsten av vold og trusler i samfunnet er økende. Med en økt forekomst av vold og trusler i samfunnet, folk tyr raskere til slike virkemidler enn tidligere, uvisst av hvilken grunn, vil jeg anta at faren for at noen skal utøve vold eller komme med trusler mot en radiograf helt alene på vakt øker. Vi vrir på skadede kroppsdeler, vi formaner pasienter til å holde armer, bein eller hele kroppen helt rolig.  Vi ønsker til og med å bestemme hvordan og når de skal puste.  Lett å la seg provosere av slik kommandering. 

Arbeidsgiver har ansvaret for at det er et trygt arbeidsmiljø hvor faren for vold og trusler minimaliseres så godt som praktisk mulig.  Dette ansvaret bør arbeidsgiver være seg bevisst før det skjer en alvorlig hendelse, og iverksette nødvendige tiltak for å trygge arbeidstakerne. Det er til liten hjelp hvis arbeidsgiver først tar ansvar når det ligger en ensom, forslått eller knivstukket radiograf forlatt i en mørk og tom sykehuskorridor.

Denne høsten har jeg prioritert å ha fokus på 0 %arbeidstakerne i egen organisasjon etter at jeg fikk meg en tankevekker på et møte tidlig i høst..
Det finnes 0 % arbeidstakere.  De finnes ikke bare i bemanningsbransjen,  Det er ikke bare snakk om utenlandske arbeidstakere på dårlige arbeidskontrakter innen bygg og anlegg.  Det er ikke bare underbetalte servitører og stuepiker innen hotell- og restaurant.  Nei, 0 %  arbeidstakerne finnes i større og større grad i det offentlige, på våre sykehus og innen kommunens pleie- og omsorgssektor. 
Da jeg fikk denne aha opplevelsen var det 4 0% arbeidstakere som jevnlig arbeidet sammen med meg, på min seksjon.  En av dem var et medlem jeg hadde ansvar for lønns- og arbeidsforholdene til.   Jeg sjekka med de andre seksjonene og kom til at vi hadde rundt 10 0 i vår organisasjon på vår arbeidsplass.  Snakk om vekkelse!

Siden da har jeg prioritert nullene høyt. 
Jeg har pekt de ut for arbeidsgiver, der de har sittet på rekke og rad i sofaen på vaktrommet; “Der er et null, der er ett null og der er ett null!”
Jeg har snakket om at vi har gjeninnført løsarbeidersamfunnet og fortalt arbeidsgiver i klar tekst hvordan de kaldt og kynisk utnytter unge arbeidstakere og deres ønsker og drømmer om å få en litt mer fast stilling.  Jeg har vist de sammenhengen  mellom arbeidstaker, et null, sitt ønske om alltid å være på tilbudssiden, 65 timers arbeidsuke og noen slitne tårer i en stille krok.  Jeg har fortalt dem om konsekvensen av løsarbeidersamfunnet de ønsker seg tilbake til.  Unge mennesker på begynnelsen av arbeidslivet som må sette livet sitt på vent. Ikke kan de leie bolig, ikke kan de kjøpe bolig, ikke kan de stifte familie – de må først få fast inntekt.
Min prioritering har vært med på å bidra til at “Nullet mitt”  ikke er et null lenger, men er sikret en inntekt å leve av . i første omgang de neste 8 månedene.  Jeg formelig så hvordan skuldrene hennes sank og hele jenta så lettet ut da hun fikk den beskjeden.  
Så Anne-Kari Bratten, med din makt og din posisjon; Hva har du gjort for å motarbeide en utvikling hvor flere og flere arbeidstakere får tilbud om 0 % stillinger?

Ufrivillig deltid var tidligere ikke et problem i min organisasjon.
For en del år siden ønsket UNIO å ha fokus på ufrivillig deltid i et lønnsoppgjør, og de ønsket en representant fra en annen organisasjon enn sykepleierforbundet sykepleier-forbundet til å være med og fronte den kampanjen.  Jeg ble spurt om vi hadde noen medlemmer i ufrivillig deltid som kunne delta.  Blant våre 150 medlemmer fant jeg ingen som arbeidet ufrivillig deltid.
Siden da har tidene forandret seg. Vikariat deles opp i små-brøker slik at man får flere hoder og fordele vakter på.  For i likhet med nullene, får disse i de små brøkene tilbud om å ta ekstra vakter slik at de i realiteten arbeider så og si fullt, eller i det minste langt mer enn den prosentsatsen vikariatet tilsier.  De blir delvis løsarbeidere med de samme utfordringene som nullene.  
Denne uka var jeg med da to slike vikarer som har hatt vikariat på 50% og mindre fikk tilbud om faste stillinger i den prosentdelen de hadde arbeidet de siste årene- rundt 80 %.Det var en gledens dag, og når alle kontrakter er signert og i orden skal vi sprette champagnen.
Så Anne-Kari Bratten, hva har du gjort for å få flere over fra deltid til heltid? Hva er din prioritering ? 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg mener at midlertidig ansettelser, sosial dumping, løsarbeidersamfunnet, og uthuling av arbeidsmiljøloven er langt større utfordringer i norsk arbeidsliv enn at noen kvinner shopper på CC-vest. Det norske folk arbeider mye. Vi har større yrkesdeltakelse blant kvinner enn i mange andre  europeiske land, vi står lengre i arbeid og vi har lavere arbeidsledighet.  
Normalarbeidsdagen har ganske riktig blitt kortere her i landet siden forrige generasjon og vi har 2,5 timers kortere arbeidsdag enn det industriarbeiderne hadde for 100 år siden.  Men mens en gjennomsnittsfamilie etterkrigstidens Norge bidro med 45 tilers arbeidsinnsats utenfor hjemmet, bidrar en gjennomsnittsfamilie i dag med 70 timers arbeid utenfor hjemmet.  det er en økning på 25 timer i uka på bare litt over en generasjon.    

Jeg vil fremdeles prioritere å ha fokus på lønns og arbeidsforhold til de ansatte, og forsøke på min enkle måte og stanse utviklingen av løsarbeidersamfunnet.
Hva vil du prioritere og ha fokus på Anne-Kari; Shopping og spa-turer med jentegjengen?

Jeg vokste ikke opp i noen politisk engasjert familie, og min bestemor var langt fra noen rødstrømpe.  Hun dreven gård hun hadde arvet fra sin onkel sammen med bestefar.  Bestefar arbeidet i tillegg som ingeniør på fabrikken i nærmeste by.
Da jeg gikk på ungdomsskolen og veien videre skulle stakes ut, var bestemor en naturlig samtalepartner og en rådgiver jeg lyttet til.  Foreldre er ofte bare teite når man er i den alderen. Men min bestemor hadde tid til å lytte til alle mine tanker og tok på alvor mine problemstillinger.  
Hun ga meg et råd. 
Skaff deg en utdanning så du kan være økonomisk uavhengig.  Hvis du får mann og barn, og det skulle vise seg at mannen ikke er noe snill, så har du mulighet til å gå – klare deg uten han.
Økonomisk uavhengighet er et godt råd. Kvinnene på 60 og 70 tallet gikk i tog for det,  Vi som etablerte oss på slutten av 80 tallet og begynnelsen av 90 tallet tok  dette som en selvfølgelighet.  Selvfølgelig skulle vi tjene egne penger, stå på egne bein og ikke være økonomisk avhengig av mannen, men dra lasset i fellesskap.  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den andre kloke damen som ga meg et godt råd var “Jordmor Ella”.  Ella var jordmora som var på vakt kvelden før jeg fødte mitt første barn.  Hun var jordmoren som tok i mot barn nummer to og tre også, for den saks skyld.  En godt voksen jordmor som nå har vært pensjonist i over 20 år og som jeg har hatt god kontakt med opp igjennom årene.  
Men det gode rådet ga hun meg allerede under vårt første møte, en sen kveldstime på tidlig 90- tall.
Jeg var førstegangs fødende, lå på kur for å sette i gang fødselen. Jeg var over 2 uker på overtid, hadde vært sykmeldt med bekkenløsning den siste måneden, var sliten, lei og hadde nesten gitt opp håpet art denne babyen noen gang skulle dukke opp. (Noen netter i forveien hadde jeg drømt at magen langsomt hadde begynt å krympe til den var helt borte – og jeg ikke var gravid lenger….) 
Vel, Jordmor Ella svinset rundt meg på rommet, og var tryggheten selv.  Vi snakket rolig sammen.  Jeg var nyutdannet radiograf ved sykehuset, hadde arbeidet der i 8 måneder. Hun hadde sikkert arbeidet ved sykehuset siden det åpnet 25 år tidligere. Da kom hun med sitt gode råd.  “Selv om du får barn, og kanskje flere barn etter hvert, så må du ikke redusere stillingsbrøken din.  Du må ikke gå i deltidsfella og arbeide deltid i mange år, det kommer du til å tape på når du blir pensjonist. ”  Jeg syntes det var en rar uttalelse å komme med til en førstegangs fødende.  Burde ikke all fokus være på barnet- og ikke på jobben? Og pensjonspoeng og pensjonisttilværelsen er vel noe av det siste en nyutdannet 24 åring tenker på.

Nå har jeg passert 50. Jeg fikk meg en utdanning og har vært familiens hovedinntektskilde i nesten alle årene. Gamle Gubben Grå er en snill mann, jeg har ikke måttet forlate han  og stå på egne bein, likevel har det kommet godt med at jeg har hatt en utdanning og en sikker inntekt i alle år. 
Og jeg har arbeidet full tid – og vell så det i alle år.  Forhåpentligvis kan jeg nyte pensjonisttilværelsen uten økonomiske bekymringer.

Om jeg fikk levd livet mitt på nytt, ville jeg nok fremdeles ha arbeidet like mye og tatt meg en utdanning som gjorde at jeg kunne være økonomisk uavhengig.  
Men ville jeg gi ungdommen de samme rådene? Jeg vet ikke.  Det finnes mange ting i livet som er viktigere enn  best mulig økonomi og mest mulig penger….

bilder lånt fra google

Hei Anne-Kari.
Gratulerer, du klarte det igjen. Hvert år ved disse tider kommer du med en idiotisk spissformulering som får sinnene i kok på oss på arbeidstakersiden i  Spekterområdet. I år fikk du meg til å bli enda sintere enn ved tidligere år. For egentlig er du mer utidig dum enn provoserende. 
Det irriterer meg ikke at du sier at kvinner heller vil shoppe enn å arbeide, og at du kritiserer de kvinnene som arbeider deltid og ikke tar det du kaller, sin del av samfunnsansvaret.  Du har kommet med lignende uttalelser før, så dette er gammelt nytt fra din side. 

Jeg har 28 år i arbeidslivet som radiograf, og til tross for fem barnefødsler har jeg arbeidet full tid i alle år.  Lønna jeg får betalt har ikke gitt meg noe valg.  Så med mindre du er direktør i Spekter er ikke lønnsutviklingen i tariffområdet så mye å skryte av.  De kvinnene i Spekterområdet som har råd til å arbeide deltid for å ha bedre tid til å shoppe og dra på spa, må nok ha ektemann eller elsker fra et annet tariffområde for å ha råd til det.

Nei, det som provoserer meg er at mens du kritiserer unge kvinner uten barn for å arbeide deltid, så sloss jeg for at unge nyutdannede radiografer skal få en stillingsstørrelse som gjør at de får råd til å få barn.  For det som i større og større grad møter unge nyutdannede radiografer i Spekter-området er ikke 100 % faste stillinger som det var da jeg avsluttet studiet.  Nei, det de får tilbud om i dag er oftere og oftere 0% stillinger.  Stillinger som ringevikarer og ekstrahjelper.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

0 % stilling. Det blir ikke mye shopping, kaffe-latte og spa av det. Ikke banklån, huskjøp og barnefødsler heller.  
Mange av de arbeider mye. Fullt eller vel så det.  De må jo takke ja til alle de ledige vaktene de kan få, for ingen vet hvor mange vakter det blir i neste uke eller neste måned.  Og hvis de er flinke og alltid stiller opp så kanskje, kanskje de er så heldige at de får neste ledige vikariat. Fast stilling tør mange av dem ikke en gang å drømme om.  

Du snakker om kvinners samfunnsansvar, Anne-Kari. 
Hvor er ditt samfunnsansvar?
Hva gjør du for at kvinner g menn som skal ut i arbeidslivet ikke blir møtt med tilbud om 0% stillinger?  I mitt helseforetak har vi i følge arbeidsgiver nesten 900 ansatte i 0% stillinger. Er det en arbeidsgiver politikk du er stolt av? Er det god Spekterpolitikk?

Jeg har som sagt arbeidet full tid i snart 30 år.  
Ungene mine er nå godt over 16 og økonomisk uavhengige av meg.  
I fjor var første året jeg ikke var overtidsjeger og tok all den overtid jeg kunne for å få hverdagen til å gå rundt. Jeg skal love deg, det føltes godt.
Når siste rest av huslånet er nedbetalt vurderer jeg å ta litt mer hensyn til min utslitte rygg og mitt sammenskrudde kne og redusere litt på stillingsbrøken min. Og vet du hva, Anne-Kari. Det kommer jeg til å gjøre med verdens beste samvittighet.

Hvis du virkelig er engstelig for unge kvinner uten barn i deltidsstillinger, så få slutt på alle 0% stillingene i Spekterområdet . 
La ungdommen som starter sin yrkeskarriere få tilbud om stillingsbrøker de kan leve av. 
Og la oss som har holdt hjulene i gang ved sykehusene hver dag, kveld og natt, hverdag så vel som helger og helligdager en mannsalder trappe ned med verdens beste samvittighet. 

Provokasjoner bidrar bare til å piske opp stemningen. 
Gode løsninger mellom arbeidstaker og arbeidsgiversiden oppnås best med dialog og samarbeid.
Senk skuldrene Anne-Kari.. Møt meg til en kaffe-latte.
Jeg spanderer

Jeg sluttet med nattevakter en gang tidlig høsten 2016. 25 år med turnus arbeid hadde satt sine spor, og nå sleit jeg med å snu døgnet  Det var en fantastisk forbedring av min hverdag, og jeg ble mye mindre sliten, og kanskje litt mindre irritabel…
I går da jeg gikk av kveldsvakt sa jeg til den unge nattevakta at hun bare måtte ringe meg hvis hun sto fast og trengte hjelp.  Hun skulle ha sin 4. vakt- og sin første nattevakt uten bakvakt.  Jeg har og vært ny en gang. Jeg vet hvor godt det er å ha noen man kan ringe hvis man står der midt på natta og traumene ramler inn fortere enn en klarer å ta unna, eller maskinene låser seg og bare spytter ut uforståelige feilmeldinger samme hva du gjør.  

Første telefon kom 26 minutter etter at jeg forlot avdelingen.  Jeg var i bilen på vei hjem, og måtte finne et passende sted å stoppe og ringe tilbake.   
Det var ikke ramla inn traumer eller trombolyser. Jeg måtte ikke tilbake.  Det var bare en usikker radiograf som trengte å rådføre seg med en litt mer erfaren kollega om hvordan et bilde kunne ha blitt  bedre. .Men pasienten var sendt og problemet i grunn løst.    Jeg gir gjerne råd til unge nye kollegaer, og jeg var på vei hjem. Men jeg tenkte med meg selv, at det hadde jeg nok ikke ringt en kollega for.  

Neste telefon kom en halv time senere. 
Da var det et spørsmål om det aller viktigste i norsk helsevesen i dag. Økonomi.  “Skal denne pasienten betale egenandel eller ikke?”  
Klokka var over midnatt. Jeg hadde ikke krøpet til sengs ennå, men jeg var ikke langt unna drømmeland.  Jeg svarte etter beste evne – og tenkte at det er greit om de nyansatte får ordentlig opplæring før de blir sluppet løs mutters alene. Og dette hadde jeg garantert ikke ringt en kollega om midt på natta.  Dette spørsmålet kunne vente til kontorguruene kom på jobb neste morgen.

Tredje telefon kom klokka 05.05.  og JA, nå sov jeg.  Vekkerklokka mi ringer ikke før 05.30.
Dette var og et spørsmål som var totalt unødvendig. Dette kunne helt sikkert vente til kontorguruene kom.  OG jeg tror bare hun var litt for trøtt til å se riktig linje i en skrolle-liste på dataen.   Jeg håper jeg ikke hørtes like irritert ut som jeg følte meg. (Brit uten filter kan være skremmende for de som aldri har opplevd det….)

Nå er klokka 09.00.  Jeg har sovet i underkant av 4 timer i natt.  Har fått opp Yngste Sønn, kjørt han til bussen og spist frokost.   
Øyelokkene er tunge.  Jeg har vondt i hodet og er utrolig trøtt. Jeg må nok la husarbeid være husarbeid en time eller tre i formiddag for å være uthvilt til kveldsvakta. 

Vi er alle forskjellige, og noen trenger kanskje litt mer opplæring eller noen ekstra bakvakter for å bli trygge nok til å være på vakt mutters alene.  Denne tryggheten og denne opplæringen er det arbeidsgiver som har krav på å gi ut fra den enkeltes behov.   – og ja, når jeg og nattevakta møtes igjen sent i kveld kommer jeg nok også til å si “Bare ring hvis du trenger hjelp”.  Jeg vet hvor pyton det er å stå på vakt og være usikker.
 

I år skal jeg jobbe på sykehuset på julekvelden.  Det har jeg gjort flere ganger før, og da pleier jeg å ha på meg nisselue for å skape litt julestemning for kollegaer og pasienter som er så uheldig og måtte besøke oss.  Nisselua blir selvsagt røsket av hvis det kommer inn hardt skadde eller akutt  alvorlig syke pasienter hvor alvoret tilsier at man ikke blir møtt av en nisse.  Men har du brukket ankelen når du raste ned kjellertrappa for å hente den siste surkålpakka, eller knekt håndleddet da stolen velta når du skulle sette på plass stjerna i toppen av treet, ja da er det kanskje greit at det er julenissen og hans gode hjelpere som røntgenfotograferer deg. 
Som regel har jeg arbeidet sammen med “Verdens Beste Pensjonist” når jeg har arbeidet julekvelden.  Men siden hun nå er pensjonist, så skal jeg i år arbeide sammen med en ung kollega.  
Jeg satt her en kveld og tenkte at jeg måtte huske å ta med ei nisselue til henne og.  Tradisjoner er viktig.  
Men så kom jeg til å tenke på at hun bruker hijab. Det vil kanskje være feil å trøkke ei nisselue nedover hijaben?  Og det ville vel muligens se litt vel rart ut.  Så da begynte jeg å fundere på om det fantes nisse-hijaber? 
Jada, jeg vet at jula er en kristen høytid, og at de som går rundt med hijab ikke er kristne men muslimer.
Men nissen er vel i grunn ikke så veldig religiøs?
Og nissefester og grøtfester +noen juleopptredener med “På låven sitter nissen”  finnes det vel fremdeles på norske skoler og barnehager, det er ikke muslimene som prøver å fjerne alt som heter norske juletradisjoner, så behovet må da ha meldt seg?

Et annet spørsmål jeg har med tanke på denne julekvelden sammen med min unge kollega er;
Kan en muslim spise marsipangris?
Vi har den tradisjonen på jobben at “alle” tar med en liten pakke til de som arbeider julekvelden som blir lagt under juletreet – eller ut over hele bordet – på vaktrommet i god tid før julekveldsvakta.  I mange av de pakkene har det tidligere år ofte ligget en marsipangris.  Jeg regner med at marsipan i alle andre former går helt greit.  Men er det greit for en muslim – som vel ikke spiser svin – å spise marsipangris? 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg ser frem til en koselig julevakt sammen med en ung kollega jeg setter veldig pris på.  Mine funderinger er rent filosofiske.  Ønsker du å kommentere innlegget, gjør gjerne det, men husk at hatefulle ytringer fra nettroll og gamle gretne nett-nisser ikke blir tolerert.

Etter noe litt fulle arbeidsuker, og et av de tøffeste arbeidsperiodene jeg har vært igjennom på lenge startet jeg ferie i dag.  Og det skulle bli godt!!!  Ikke bare fordi jeg har 1.000 ting jeg MÅ gjøre før jul, men fordi jeg i det siste har vært så utrolig sliten.  Jeg er tydeligvis ikke 30 lenger, og kabalen med full jobb, mange verv, voksne barn og enda mer voksne foreldre har tatt på.. Stakkars Gamle Gubben Grå, han har blitt salderingspost – og klagemur.  

Første telefon fra jobben kom litt før klokka 12.00.  En litt snurt Direktør som konstaterte at jeg ikke hadde svart på mailen hun sendte klokka 08.13.  Nei, det medfører nok riktighet det.  08.13 sov jeg – etter å ha værtoppe klokka 05.00 for å kjøre Yngste Sønn på jobb.  Men det sa jeg ikke til direktøren… Vel, hun fikk svaret hun ønsket på spørsmålet sitt, og Gamle Gubben Grå og jeg kunne fortsette julegave-jakten. “Du kommer vel på avslutningen i morgen?” sa Direktøren, men det gjør jeg nok ikke for jeg har ferie sa jeg.  “Å skal du ha lang juleferie? Kos deg masse i jula “sa Direktøren.  Jeg takket for det – og holdt klokelig munn om at bedriften vår er en bedrift med aktivitet 24 timer i døgnet, 7 dager i uka -også i julen. Jeg har ferie denne uka; men når julen ringes inn på julaften er jeg i likhet med utrolig mange andre kollegaer på jobb.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Andre telefon fra jobb kom litt over 15.30.  Det var Sjefen.  Hun hadde i det minste vett og høflighet til å unnskylde at hun ringte meg på fridagen, men så kom spørsmålet om noe om et møte 9. januar.  Dette var tydeligvis så viktig å avklare i dag at jeg måtte forstyrres i ferien..  Da vi avsluttet samtalen og jeg sa God Jul, svarte hun at hun sikkert så meg før det. Jeg sa at jeg hadde ferie og ikke kom til å komme på jobb før julaften klokka 15.00, og at jeg håpet hun da var et helt annet sted enn på jobb. “Jammen, du kommer vel innom jobben før jul?” sa  Sjefen da.  ..
Tror ledelsen trenger å lære hvordan jeg definerer ferie…Ferie er for meg å ikke være på jobb., ikke få telefoner fra jobb og overhode ikke tenke jobb.
Før, da ikke alle var så tilgjengelige hele tiden, hadde jeg skrevet overtid for disse to telefonsamtalene.  En halv time overtid for hver av samtalene. (Påbegynt halvtime skal godtgjøres med en halvtime..) Eller siden det var en feriedag og ikke bare en fridag antar jeg vi hadde krevd å få igjen en feriedag.  Men det er vel ikke lurt å prøve på nåi dette fantastisk frie og fleksible arbeidslivets tidsalder.

På turnusen sto det fri på onsdag. Sånn rett før jul er fridagene kjærkomne.  Og i år er jeg litt mer enn vanlig bak skjemaet, så hvis ikke julekvelden skal komme som “julekvelden på kjerringa” på denna kjerringa er det mye som må ordnes og fikses.  Så fridagen skulle brukes effektivt, tenkte jeg.

På mandag kom sjefen listende da kveldsvakta var godt i gang og lurte på om jeg kunne ha et møte med henne på torsdag om radiografbemanningen fremover.
Det kunne jeg ikke, fordi da er det drøfting av budsjett og ett par tre ting til i Drammen og møter der hele dagen. 
Så spurte hun så pent som bare Sjefen kan spørre om det var en mulighet for at vi kunne ta det lille møtet på onsdag, ja hun så jeg hadde fri…men det hastet å få på plass…  Og selvsagt sa jeg ja. Et kjapt lite møte klokka 9. så kunne jeg rydde litt i mailene mine og dra hjem rundt lunsj… Fridag light.

Tirsdag, da jeg stressa inn på sykehuset et par minutter bak skjemaet før kveldsvakt ringte telefonen.  En tillitsvalgtskolega..Det er intervju til den direktørstillingen hvor vi to er med i rekrutteringen på onsdag.  Han har sykt barn, og kan ikke delta.  Men klarer jeg meg alene?   
Intervju på onsdag? Det har ikke jeg fått med meg. Har ikke lest jobbmail siden klokka 15 på fredag. Hvor?Når?  Drammen klokka 14.30 -18.30  Ok det kan gå.  

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Så da ble det å dra på jobb da jeg kjørte Yngste Sønn på jobb klokka 07.30.  Like godt å lese de mailene så fort som mulig. Kanskje det lå noe annet spennende der…. 
Det gjorde det, selvsagt. 
Sjefen hadde satt opp møtet vårt klokka 10.30 på kalenderen. Var vi ikke enige om 9.00?Samme det. Jeg kommer til å tilbringe formiddagen på jobb likevel, og rekker fremdeles.
Så raskt gjennom resten av maiene. Det så greit ut.  Ikke noe hast, bare systematisk jobbing som måtte til. Så jeg begynte med å se hvilke sker som skulle opp på styremøtet til mandag..  Vi tillitsvalgte skulle jo ha forberedende møte med de ansatte i styret dagen etter., virksomhetsrapportering, budsjett, brukerutvalg… Ikke de helt store sakene…  Ansatteparkering… ANSATTEPARKERING!!! men…skal den opp i styret alt nå? om 5 dager!!  Men….
Fridagen var glemt.  Dette kommer til å bli en laaaang dag.

Møtet med Sjefen om radiografbemanning gikk greit. Jeg rakk også lunsj og å sende ut informasjon tilde tillitsvalgte på huset om at parkering skulle opp i styret før jeg kjørte til Drammen. 

Det hadde begynt å snø, og det var subbe-føre de 7 milene til Drammen, men jeg rakk frem i god tid, og var første mann i møterommet.  Rekrutterer og direktøren som skulle være med på intervjuene kom, og snart var vi i gang.
Innen vi var ferdige var klokka snart 19.00.  Føret var like subbete hjemover, og klokka var nesten 21 før jeg var “hjemme” på sykehuset igjen.  Jeg klarte ett par timer intensiv jobbing på kontoret før jeg kjente at hjernen ikke virket som den skulle lenger.   Så da var det vel på tide å dra hjem. Jeg skrudde av PCn og så på klokka. 23.30. OK: Da var det 16 timer siden arbeidsdagen startet – og 9 timer til jeg på ny burde være i Drammen. På tide å ta kvelden.

Det var den fridagen.