Ved en feiltakelse ringte jeg en mellomleder her om kvelden.  Jeg skulle ringe ei med samme fornavn, og trykket på feil person i kontaktlista mi.  Feilen ble raskt oppdaget, jeg avsluttet oppringningen og ringte rett person.  10 minutter etter ringer mellomlederen og lurer på hva det er.  Hun unnskylder seg veldig for at hun ikke tok telefonen på første pling lokka 20 en tirsdag kveld.  Hun hadde dessverre vært opptatt med å legge barna sine.

For meg blir det litt feil at denne mellomlederen ber om unnskyldning for at hun leser God-natt-eventyr for barna sine på fritiden.  

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Arbeidstid er arbeidstid og fritid er fritid. 
Arbeidstider den tid du står til arbeidsplassens disposisjon – og fritiden er tid du disponerer selv.  Så enkelt, og så vanskelig. 
I dag skal jo alle være tilgjengelig for alle til enhver tid 
Online 24/7.
Skillet mellom arbeidstid og fritid hviskes ut, og snart er vi alle tilgjengelig for arbeidsgiver til enhver tid – bestandig.  
Er det en utvikling vi ønsker?

I Frankrike er det kommet en lov som forbyr arbeidsgiver å sende mail eller ringe arbeidstakerne i fritiden uten at det er krise- og da mener man krise!  I Tyskland vurderer man det samme lovforbudet..  
En slik endring i arbeidsmiljøloven hadde vært ønskelig også her i landet.

Dette sier jeg ikke fordi jeg skal være vrang tillitsvalgt og stå på krava.   Dette sier jeg fordi jeg tror det hadde vært et fornuftig lovforbud.  Jeg er sikker på at det hadde hatt positiv innvirkning på sykefraværet, og ikke minst forhindret utbrenthet.  
For selvsagt er det ikke sunt for folk å være tilgjengelig – alltid!

Man skal kunne lese god-natt-eventyr for barna, sitte ved et stille skogsvann eller ta en ettermiddagslur på sin egen sofa med verdens beste samvittighet uten å være redd for at man ikke skal få med seg at arbeidsgiver, medarbeider eller kollegaer ønsker kontakt.

Arbeidstid er arbeidstid og fritid er fritid.
Arbeidstiden er den tiden man har “solgt” til arbeidsgiver.  Den tiden disponerer arbeidsgiver, og gir deg lønn for den tiden du stiller til disposisjon.  Men fritiden er din.
Ønsker arbeidsgiver å ha en større del av tiden din, må det selvsagt kompenseres i form av lønn eller overtid.  
Man kjøper en vare, og må betale for den.  Har du kjøpt maling til et rom du vil male, og ser at det angler en halvliter på å fullføre arbeidet, ja da drar du i butikken og kjøper en halvliter til med maling. Du forventer ikke at dama i malingsbutikken skal gi deg den gratis fordi den store boksen ikke rakk til alt du hadde behov for å male…. 

Lønnsoppgjøret for oss radiografer ble diktert i juni.  Denne måneden ble lønnsoppgjøret effektuert, og pengene med etterbetaling har kommet inn på konto. Jeg fikk mer i lønnsvekst enn jeg fra og med denne måneden blir trukket for parkering – veksten for egen del ligger på et akseptabelt nivå. Verden går videre.

Denne uka var vi samlet til Høstkonferanse.  Lønnsoppgjøret, forhandlingene skulle evalueres.  Litt avstand fra forhandlingene, litt tid, og så pleier man å være sånn rimelig fornøyd.

Ikke i år.
I år kjente jeg igjen sinnet flamme opp, maktesløsheten og forbitrelsen.
Ikke over oppgjøret i seg selv, ikke over kroner og ører. Ikke over den kjensgjerning at andre yrkesgrupper fikk et bedre oppgjør og har en lønn godt over meg for samme arbeid. At andre er flinkere forhandlere enn meg – ok, da har jeg noe å lære noe å strekke meg mot.
Men, nei.  Det som gjør meg så maktesløs og sint er at det er forhandlingssystemet som ikke lar oss sloss. Det er Hovedorganisasjonen og kjøttvekta som gjør at vi ikke fikk kjempe så lenge og så hardt vi ønsket. 

For hvordan skal det gå i senere forhandlinger, når våre egne, vår egen hovedorganisasjon, har tatt fra oss streikeretten? 
Hvordan skal vi klare å få arbeidsgiver til å gi oss det de har råd til, i frykt for arbeidskamp når de vet at vi aldri vil kunne gå til en kamp uten at kjøttvekta ønsker det?

Slik UNIO fungerte ved årets oppgjør viste de en gang for alle at i Spekterområdet er UNIO det samme som NSF, og i realiteten sitter NSF nå og bestemmer lønnsutviklingen til alle de andre UNIO forbundene i Spekter helse.  Og i NSF, der er solidaritet og en for alle alle for en et fremmed begrep.

Det var visst Einar Førde som er opphavsmann til sitatet “Kirkegården er full av uerstattelige mennesker.”  Det er mange som trodde de var så uerstattelige i arbeidslivet, i politikken eller på andre arenaer at de arbeidet seg frem til fast plass på kirkegården.  

Jeg er ikke uerstattelig for andre enn for ungene, Gamle Gubben Grå og kanskje den nærmeste familie og vennekrets.  Alle de verv og oppgaver jeg påtar meg kunne fint være utført av noen andre. Det er viktig å minne seg på nå som jeg er tilbake.  
Det å møte veggen i vinter var en vekker. Men nå som jeg har klart å komme tilbake til det pulserende, hektiske livet som jeg jo elsker er det viktig å ta grep så jeg ikke plutselig smeller hodet i en ny vegg.  

Satt lenge på jobb i går.  Helt til hjernen ikke klarte å produsere noe fornuftig, og fingrene ikke klarte å produsere fornuftige svar på mailer.  Arbeidslista var langt fra tom, men hjernen sa nok er nok.
I dag var en ny lang dag.  Men i stedet for å få en kortere arbeidsliste, har lista over ting jeg må gjøre bare blitt lengre.  
Jeg kjenner at stresset kommer snikende.   
I morgen er det fredag.  Skal jeg holde løftet til meg selv om å ha tom liste når jeg går fra jobb i morgen tyder det på en ny veldig lang dag. Da bryter jeg et annet prinsipp, nemlig at jeg skal gå fra jobb senest klokka 16 på fredager.  Ta helga, senke skuldrene og slappe av.

Nei, jeg tar helga i morgen! 
Det som ikke er gjort da får vente til neste uke.   Så enkelt og så vanskelig er det.
Var link i dag, forresten.  Det trengtes en tillitsvalgt til en arbeidsgruppe, maks 4 møter.  Ingen hadde lyst eller tid.  Men jeg klarte la være å melde meg. I grunn litt stolt over meg selv der.  Ble ikke mindre stolt da først en, og litt senere en annen foreslo meg – og jeg likevel klarte å si Nei.  

Kanskje er det et lite håp om at jeg har lært – litt.

Alenearbeid kan være akutt farlig på to måter: For det første er det en større risiko for at en ulykke inntreffer, men i tillegg vil mulighetene arbeidstakeren har for å varsle være mer begrenset. Sjansen for at ulykken blir registrert av andre ? og hjelp tilkalles ? kan være høyst vekslende. Ifølge Arbeidstilsynets statistikk fra årene 2011 til og med 2014 skjedde 42 prosent av arbeidsrelaterte dødsfall under alenearbeid, men tallet kan være høyere. I denne perioden døde i snitt 46 personer hvert år i landbaserte næringer som følge av arbeidsulykker.  Det vil si at hvert år dør rundt 20 arbeidstakere i arbeidsulykker mens de arbeider alene.

Arbeidstilsynet har de siste årene hatt en økning i antall meldte hendelser hvor påført vold har ført til alvorlige skader og arbeidsskadedødsfall. De ser også en økning i antall skadede personer.

Arbeid opp mot  pasienter og brukere er noe som bør tas med i risikoanalysene, understreker etaten.  De framholder også at risikoen for vold kan øke til bestemte tider på døgnet, på bestemte dager i uken,  eller der det er lange ventetider for klienter.  Lurer på hvordan arbeidstilsynet ser på faren for vold og trusler når vi legger sammen faktorene pasient, rus/ alkohol lørdag natt og lang ventetid…..  Det er arbeidshverdagen til mange turnusradiografer.

Det har aldri skjedd, så det kommer aldri til å skje….
Det er begrunnelsen.  Jeg er lamslått og finner ikke helt ord. Et voksent menneske forteller meg at fordi det har gått bra i mange år, så kommer det aldri til å skje.  Har det klikka for dama?  Eller har a fått en utrolig sterk Gudstro? 

Det har aldri skjedd, så det kommer aldri til å skje.
Selv om du aldri har knust skallen når du har tryna på sykkel, bruker du sykkelhjelm og pålegger barn og barnebarn å bruke det.
Selv om huset ditt aldri har brent har du brannforsikring.
Båten din har aldri havarert, men du bruker redningsvest.
Du har aldri kjørt bilen til totalvrak, men bruker sikkerhetsbelte og kjøper bil med airbag…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har aldri skjedd, så det kommer aldri til å skje.
 Er det de samme risikovurderingene  som de moderne vaksinemotstanderne tar ?  Ingen i min familie har hatt tuberkulose de siste to generasjonene, så vi skipper BCG vaksinen, eller Difteri og trippelvaksinen.  For meg er det like dumt.  Det at ting aldri har skjedd, er jo ikke en sikkerhet for at det ikke kan skje. Noen ganger kan det være smart å være føre var.  

Sykkelhjelmer, redningsvester, brannforsikringer og biler med airbag er tiltak som har en kostnad.  
Det å sikre arbeidstakere mot vold og trusler vil og ha en kostnad.   
Men hva er kostnaden av en sykkelhjelm målt opp mot en knust skalle?
Smerten av et nålestikk mot det å være alvorlig syk?
Trygge arbeidstakerne før noe skjer, i stedet for å stå i etterkant og måtte forklare hvorfor du valgte å ikke sette inn tiltak.

Det har aldri skjedd.  Det kommer aldri til å skje.

I går meldte nyhetene om en drosjesjåfør som var blitt ranet og utsatt for vold., og en kvinne som var blitt overfalt i en garasjekjeller på vei til jobb.  
I dag melder nyhetene om en kvinne som ble knivstukket til døde utenfor en butikk på Kjelsås i Oslo i natt.  
Jeg lytter til radioen mens jeg leser Dagbladets Magasin fra i går.
Magasinet har en artikkel om vold i skolen.  Utdanningsetaten la i mai i år frem en rapport om vold og trusler mot ansatte i Oslo-skolen. Rapporten viste en kraftig økning av vold og trusler de senere årene.  Mens det i 2015 ble meldt om i underkant av 900 hendelser, et tall jeg finner svimlende høyt, ble det i 2017 registrert over 3000 hendelser.  3000!!! Det blir i snitt 20 hendelser hver skoledag. Og da snakker vi bare om skolene i Oslo….

Videre viser norsk forskning, forteller artikkelen meg, at rundt 4%av barna i grunnskolen har så store adferdsproblemer med utagering og vold at de har behov for hjelp eller behandling.  Det er i snitt en elev per klasse.  
Da Utdanningsforbundet utførte en spørreundersøkelse tidligere i år svarte 19% av lærerne at de har blitt utsatt for vold og trusler i løpet av det siste året.  27 % av dem oppfattet volden som svært eller ganske alvorlig

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det går helt sikkert greit at en ensom radiograf er helt alene på nattevakten stund til,….

Tidlig lørdag morgen, og frihelg.  Radioen skurrer og går i bakgrunnen, og jeg maser på en trøtt ungdom som må opp.  Det er godt med en fridag.  På jobben merker man at ferieperioden begynner å bli over.  Kalenderen fylles opp med møter.  Hverdagen er tilbake.  
Har satt fokuset på alenearbeid og faren for vold og trusler nå etter at jeg startet å  jobbe igjen etter ferien. Vil så gjerne at arbeidsgiver skal sette inn tiltak FØR noe skjer.

Radioen melder om at en Drosjesjåfør har blitt ranet i natt.
Det hadde gått bra med drosjesjåføren.  Han var ikke kommet fysisk til skade….

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ikke fysisk kanskje, tenker jeg, men hva med psykisk?  
Hvor lang tid vil det ta før han setter seg bak rattet i drosja igjen?  
Hvor lenge vil det ta før han rolig og avslappet hilser drosjekunder velkommen inn i drosja uten at kroppen er i forsvarsposisjon ?  Hvor lenge er det før han igjen føler seg trygg ?

En sen nattetime for noen uker siden gikk en sliten bartender hjem fra jobb.  I et stille strøk av byen ble hun overfalt.  Noen så hva som var i ferd med å skje og kom løpende til. Hun fikk hjelp.  Noen brydde seg. Noen var på rett sted til rett tid. Det gikk bra. Hun kom ikke fysisk til skade…
Men noe av tryggheten er borte.  

Radioen fortsetter og surre. Det har gått en halv time, og det er ny nyhetssending.  Lokalnyhetene melder at en kvinne ble angrepet med kniv i en parkeringskjeller da hun var på vei til jobb i morges…

Enten vi liker det eller ikke, må vi innse at vold og trusler blir stadig mer vanlig.  Av mange forskjellige grunner har vi fått et samfunn hvor noen fortere tyr til vold for å løse konflikter, for å hevde seg eller bare fordi de kan… Jeg ønsker ikke gå inn på hvorfor her.  Sammenhengen er sammensatt og det er ikke bare en faktor som spiller inn.  

Vi kan ikke skape et samfunn hvor ingen blir utsatt for vold og trusler.  Det er utopi, Men vi kan gjøre noe for å minske risikoen.   Alenearbeid er en kjent risikofaktor.  La oss eliminere den risikoen FØR det skjer noe.  

Ja, nå er jeg i grunn veldig fornøyd med alle tre ungene våre – og selvsagt stolt av dem på tusen forskjellige måter.  Men i kveld er det Yngste Sønn jeg vil skryte litt ekstra av.   Han har vært på en nesten tre ukers reise i Asia. Besøkt venner og kost seg på guttetur i Asia.  Sikkert alle tiders ferie og minner for livet.  
Han kom hjem sent en torsdagskveld – eller rettere sagt natt til fredag.  Klokka var vel rundt 01.30 da han og bagen kom vandrende inn døra.  

Jeg satt selvsagt oppe og ventet. Hadde ikke sett minstemann på nesten tre uker. Spennende også å høre hvordan han hadde hatt det. 
Etter en halv time sa han høflig “God Natt” og gikk for å legge seg.  Jeg spurte om det var noen spesielle frokostønsker for morgendagen, og at jeg hadde tenkt å handle tidlig dagen etter, “Eller kanskje ikke alt for tidlig. Du kommer sikkert til å sove lenge i morgen.” avsluttet jeg.  Han så litt trøtt på meg.  “Det er fredag i morgen, er det ikke?” Jo jeg bekreftet det.  “Da skal jeg selvsagt på jobb!  Har tatt ut mer ferie enn jeg har opparbeidet, og har ikke råd til å ta ut mer fri nå.”  

Jeg ble litt paff. Han hadde vært på reise i over 24 timer siden han forlot Japan, han hadde jetlag og var kjempe sliten, likevel hadde han tenkt seg på arbeid i morgen tidlig.  Om tre og en halv time måtte jeg vekke han, og om under fem timer måtte han være klar ute på jobben. Imponert over arbeidsmoralen hans.  Og denne fyren er i utgangspunktet ikke noe A menneske, men heller nærmere G eller H….

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og han leverte. Klokka 06.59 neste morgen var han på plass på Tyristrand, trøtt – ja – men han møtte på arbeid slik han hadde sagt til sjefen at han skulle.  Ikke så lite stolt kjørte jeg hjem etter å ha kjørt han på arbeid.  Husket jo ungdommen på en annen arbeidsplass som trengte fri i to dager før han var klar til å møte på jobb etter sin guttetur til syden?.

Det er sommer og ferietid, og så utrolig mye som kan friste utenfor arbeidsplassen.   Ute er sola, varmen, vennene og de glade, late dagene.  Noen ganger kan det føles blodig urettferdig at nettopp du må slite inne på en kjedelig og varm jobb mens “alle andre” kan nyte slaraffenlivet ute i det fri. 
Selvsagt er det surt å stå inne og svette på arbeidsplassen når sola skinner fra skyfri himmel, og det er sydentemperatur ute. Hvor mange slike dager har vi egentlig i Norge i løpet av et år?
Selvsagt er det kjipt å tilbringe de lange, lune sommerkveldene på jobb i stedet for på en terrasse eller ei strand med venner og grilling.
Selvsagt skal vi “ikkje sove bort sumarnatta”.  Men selv om Aslaug Låstad Lygre var innlagt på sykehus (Luster Sanatorium) da hun skrev teksten til den sangen, så tror jeg ikke det var nattevakter hun hadde i tankene.  Det finnes da langt morsommere aktiviteter å fylle lange lyse sommernetter med.
Selvsagt er det enda mer surt når disse lange lyse arbeidsdagene, -kveldene og -nettene kommer i en helg. tro meg, jeg har arbeidet annenhver helg hver sommer i mange nok år til å forstå det. 

MEN jeg forstår meg ikke på voksne mennesker, unge eller gamle, som ikke forstår sammenhengen mellom det å få utbetalt lønn og det å faktisk møte opp på jobb.   Jeg slutter ikke å undre meg over mennesker som forsøker å få arbeidshverdagen til å passe inn mellom alle fritidsaktiviteter og reiseplaner, og mener at arbeidsgiver versågod må legge til rette for det.
Når man ikke kommer på jobb fordi flyet er forsinka og først lander etter at arbeidsdagen er over, har man kanskje beregnet litt for sen hjemreise?
Når man skal på kveldsvakt og har tilbragt hele formiddagen på stranda i finværet, ja da ringer man ikke de som svetter i varmen på jobben og sier at man  kommer litt senere fordi man er på stranda og har det så fint. Og da er det ingen formidlende omstendigheter samme hvem du tilbringer dagen på stranda sammen med.  Enten det er barn, barnebarn, den nye kjæresten, den hemmelige elskeren – eller sjefen.   Jeg kan ha en viss forståelse for at en bestemor på strandtur med en skokk barnebarn kan bli forsinket når alt og alle skal pakkes sammen og stues inn i en bil, Når de to på solsengene er medlem av ledelsen, blir telefonen til jobben bare ekstra provoserende.
Når “alle” skal på den festen, og du dessverre har arbeidshelg som er umulig å få bytta bort.. Ja, du har prøvd, virkelig prøvd hardt og spurt alt og alle om bytte av vakt mer enn tre ganger uten å få napp.  Ja, da biter du i det sure eplet og går på jobb.  Du ringer ikke arbeidsplassen i det vakta skal begynne og sier “Eh, jeg er vist syk jeg ?” 
Når man har vært på DEN sydenturen med guttegjengen, og festet en ukes tid, ja da klarer man å ta det så med ro det siste døgnet at man klarer å møte på jobb første arbeidsdag etter ferien, for ikke å snakke om andre arbeidsdag etter ferien.

Det handler om noe så gammeldags som arbeidsmoral. 

Det er sjelden kampånden slukkes i meg. 
Men på mandag kveld, sånn rundt klokka 20.30 i 18. etasje i KPMG bygningen sluktes kampånden. 
Det er kanskje like greit. 
UNIO og Spekter signerte en protokoll, og det er fredsplikt.  Om kampånden hadde vært aldri så mye til stede hadde jeg ikke hatt lov til å kjempe. 
Helt tom  tok jeg heisen ned sammen med de andre.  Alle var like dystre som meg, men følte alle seg like tomme?

Sliten, usigelig sliten, tom og sur sto jeg på Majorstuen T-banestasjon og ventet på banen ned til Nasjonalteateret hvor jeg skulle ta tog hjemover mot der bilen sto og ventet. Da kjente jeg noe vått treffe nakken min og langsomt gli nedover huden på ryggen.  En måke hadde fra stor høyde, kanskje på nivå med Spekter sitt hovedkvarter der i toppetasjen på KPMG bygningen, sluppet en drit ned i den åpne kjoleryggen min.  
Akkurat der og da føltes det som om livet ikke kunne bli verre.

På mange måter symboliserte den måka, dritten og den halvgamle feite kjerringa på Majorstua T-banestasjon så utrolig godt hvordan jeg har følt årets lønnsoppgjør.  Jeg og radiografene jeg representerer er noe arbeidsgiver, Spekter og alle de høye fruer og herrer som tror at det er dere som driver Norge, rett og slett bare driter i. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er gammel i gamet.  Jeg har drevet med lønnsforhandlinger i mange år.  Man er alltid sliten og litt tom når forhandlingene er over. Ofte har jeg ikke vært helt fornøyd.  Men en hjemtur, en dusj og en kald øl på trammen sammen med Gamle Gubben Grå så har jeg ristet av meg det verste mismotet. 
Dagen etter har jeg som regel vært klar til å kjempe nye kamper, arbeide dag, kveld og helg  og hilse blidt på arbeidsgiver. 

Men ikke i år.
Det har snart gått en uke, og jeg er like tom som da jeg forlot Spekter sitt hovedkvarter. Jeg føler meg like nedverdiget som på Majorstuen T-banestasjon da måka fløy videre mens måkeskrikene hørtes ut som hes latter der den forsvant i retning toppen av den 18 etasje høye bygningen. hvor de som bestemmer holder hus..  

De som bestemmer…..
En gang trodde jeg på det som er sagt, at arbeidsgiver og arbeidstaker sine representanter møtes til forhandlinger som likeverdige parter.  Men det er ikke noe likeverd i at en part sitter på pengesekken og ikke evner eller har mulighet til å gå utenfor for lengst besluttede økonomiske rammer mens den andre parten må stå med lua i handa og be om almisser.

OK: Jeg kjenner til og forstår frontfagsmodellen.
Men frontfagsmodellen er ikke tenkt slik at alle andre fag og tariffområder skal få frontfagsramma og ikke et tusendels prosentpoeng mer. 
For noen har fått mer.  Det viser alle tenkelige regnestykker

Vi viste muskler. Vi dro mannsterke til Oslo for å møte de som bestemmer, de som holder hus i 18. etasje, arbeidsgiverforeningen Spekter, høyt hevet over alle oss som hver dag, kveld og natt tar på oss de hvite klærne og går på jobb blant CT maskiner, konvensjonell røntgen, ultralyd og MR.  
Men hva hjalp det med en gjeng kampvillige radiografer? 
Vi hadde fått ramma – og da måtte vi være fornøyd.
Sa de som bestemmer, UNIO og Spekter.
Vi kom fra hele landet for å kjempe og argumentere – men til ingen nytte. For ingen kom for å lytte.
Vi viste muskler, men hva hjalp det? 
Vi hadde fått ramma, hvordan kunne vi finne på å be om mer?  Selv om andre … glem det. 

Vi  rydda pent etter oss, tok glassheisen ned og med 4 esker med kalde pizzarester gikk vi ut i juni-kvelden. Ut til måka som dreit meg i nakken og den lange veien hjem.

Det er fredsplikt.
Så vi drar hjem til sykehusene våre, tar på oss hvitt og kommer springende med mobilt røntgenapparat når traumealarmen går.  Sammen med kollegaene våre står vi klare ved CTn når trombolysealarmen har gått,og vi  snakker rolig til han lille pjokken som skada kneet i fotballturneringa.
Ja skulle en Spekterdirektør tråkke over i en sandal med litt for høye hæler  en sen lørdag kveld, hadde vi også tatt imot henne med kjærlig hånd og omtanke.  

Det er fredsplikt:
Vi fortsetter å jobbe doble vakter og annen hver helg i sommerferieperioden.  For noen må holde hjulene i gang, noen må sikre beredskapen. 
Hvordan skal man få stilt riktige diagnoser hvis ikke radiografene er der?

Slapp av. Det er fredstid.  Vi er på plass.