“Hva er på ditt strikkebilde?” spør Strikkekjerring inne på sin blogg. Jeg tror ikke det går an å legge igjen bilder i kommentarfeltet så jeg svarer her og håper Strikkekjerring får med seg svaret.
Det jeg strikker på nå er en klut. Og ja det er et nytt bilde, ikke hentet fra arkivet. Jeg har faktisk strikket noen kluter opp gjennom tiden. Denne er i perlestrikk.
Du ser hverken kaker eller brus på bildet, men det betyr ikke at ikke noe av det finnes i umiddelbar nærhet. Eller ikke kaker da, det styrer jeg unna i dag, men et glass cola står rett utenfor bildekanten.
Cola midt i uka kommer av at magen .ikke er helt god. Da har jeg alltid hørt at cola er tingen. For meg som mangeårig Coca-Coliker er det en utrolig god unnskyldning..
Gunhild Stordalen har utgitt bok om helse. En selvutviklingsbok som slår fast det vi alle vet, at det kan være smart å sove godt, trene og spise sunt. Man trenger ikke være lege for å ha forstått såpass. Boka har blitt slaktet så ettertrykkelig at jeg regner med at folk løper mann av huse for å kjøpe boken. Ja, for man må jo ha lest den for virkelig å kunne uttale seg om hvor banal den er.
Jeg har verken kjøpt eller lest boka. Ikke har jeg planer om det heller. Sånne selvutviklingsbøker er ikke det jeg bruker mest tid på.
Boka er ikke det interessante her, men mer den massive kritikken boka har fått. Noen tror det kan komme av at vi i 2023 har fått nok av selvsentrerte, navlebeskuende problemstillinger. Det regner bomber over Europa. Fattigdommen øker i vårt eget land. Da er det kanskje andre ting folk er mer opptatt av enn Gunhilds magebesvær eller hvordan man kan få bedre psykisk helse med meditasjon og mindfulness.
Vi er stappmett på historier om hvordan vi kan få det bedre med oss selv. Det er andre ting som opptar oss i dag, som hvor høy strømregningen blir og om lønna strekker til denne måneden og.
Klokskap av typen «Alle mine nære relasjoner handler om kvalitet, ikke kvantitet» er liksom ikke det som fenger i en usikker verden.
Vi har hatt det godt i flere tiår med materiell overflod. Det gjorde mange av oss ekstremt selvbevisste. Det har vært så stort rom for å kjenne etter, til å ha kontakt med følelsene våre, til å forme kropper og liv så alt fremsto mest mulig perfekt og glamorøst. Suksess og vellykkethet har blitt dyrket som idealer så til den grad at det har vært sykeliggjørende for veldig mange. Psykisk uhelse og inngrep i friske kropper har blitt vanlig i mange miljøer.
Så kommer Gunhild Stordalen med nok en bok om dette temaet, og plutselig har anmeldere og andre fått nok av selvsentrert kjendisliv.
Når vi står ovenfor store kollektive utfordringer i en verden som oppleves mer og mer utrygg og uforutsigbar er det ikke dette vi vil ha. To år med pandemi ble etterfulgt av krig I Europa, millioner på flukt og byer ikke alt for langt unna som bombes vekk fra jordens overflate.
Utrygghet vi alle føler på blir ikke noe mindre av at det er nabolandet vårt som er den angripende makt, og at krigen får direkte innvirkning på våre liv i form av økte priser på alt fra strøm til mat.
Jeg synes det er en sunn reaksjon at den boka blir slaktet så til de grader. Det er et tegn på at kanskje er vi på vei fra en tid hvor mange har vært opptatt av selvsentrert egendyrkelse til en tid hvor vi mer har fokus på verden utenfor vår egen navle.
Ikke tror jeg dere trenger å bekymre dere for Gunhild heller. Boka kommer nok til å selge bra den. Noen ganger gir terningkast 1 langt bedre salgstall enn en sekser.
Siden nyttår har omgangssyke preget Drømmehuset. Den ene etter den andre har vært nede for telling. Jeg har vasket og spritet hender og holdt avstand. Vi er jo blitt gode på smittevern i løpet av et par år med pandemi. Lenge trodde jeg at jeg skulle klare å styre unna, men i går var det ubønnhørlig min tur.
Fokuset endret seg raskt fra å være en knallhard samfunnsrefser til å ligge i fosterstilling og kun ha fokus på egen selvmedlidenhet.
Kanskje like greit. For i går kunne jeg fort ha hamret løs på tastaturet og oppført meg som en nyttig idiot. Handlet akkurat slik noen ønsket jeg skulle gjøre. Jeg er glad jeg ikke gjorde det. Noen mennesker fortjener ikke den oppmerksomheten de søker.
I dag vil jeg heie på Monica som i dag har tatt et langt skritt for å stille opp for seg selv. Tatt grep hun burde ha tatt for lenge siden for å kutte de bånd og den makt en person har hatt over henne. Slik står det respekt av!
Nå kjenner jeg ikke hele historien, kun Monicas versjon slik hun har skildret det på blogg.
Men hun har tatt grep. Gått til politiet, så blir det opp til dem og undersøke saken og ta de skritt som kreves.
Jeg tror det er en mer produktiv løsning enn å føre krig mot tidligere spøkelser på egen blogg.
Men nå, tilbake til sofa og pelspledd. Gamle Gubben Grå kom med en diger tallerken varm mat han har tenkt å sette til livs. Jeg tror det er rester av raguen vi hadde i forgårs. Vel, den matlukta er noe jeg skal styre litt unna akkurat nå, kjenner jeg.
Vi blogges.
Mesteparten av kakeboksene er tømt, men fremdeles er det jul i Drømmehuset. Her stresses det ikke med slikt før 20. dag jul. Altså til fredag. Men vi begynner så smått og rydde vekk nå. Nissene på trammen er tatt inn og får tørke opp på badegulvet noen dager. Jeg har som mål å bli ferdig med å få vekk siste tegn på jul senest i løpet av helgen. Jeg skal ha et lite Rødt-møte her i Drømmehuset på mandag og da er det vel best at juletre og nisser er rydda vekk.
Jeg ser på yr.no at det skal bli relativt fint vær i dag. Tror til og med at jeg kan få se sola. Jeg kjenner det vil bli godt, og har lyst til å komme meg ut på en tur med Charlie Chihuahua som ikke er den vante runden her oppe i nærområdet. Tror både jeg og Charlie er litt lei å traske den samme runden.
Samtidig er det glatt, veldig glatt og regnet som kom i går har sikkert frosset som en hinne oppå underlaget nå. Det har plutselig blitt kuldegrader igjen. Det gjør at jeg må velge turområde med omhu. Jeg har jo lyst til å komme hjem uten å ha brukket verken ben eller armer.
Åh!!! Jeg skulle ønske isen holdt seg inne i ishallen og på diverse skøytebaner.
Det er nesten så jeg bare tar alle pengene på bloggkontoen og investerer i en leilighet et sted med sol og varme. Ser at en av toppbloggerne har reservert en leilighet hun vurderer å investere i. Hvis jeg ikke husker feil investerte hun i et par leiligheter i fjor og.
Så hva tror dere jeg får for sånn rundt 1.000 kroner?
Tror været og ikke minst isen er medvirkende grunn til at jeg er sliten og sur for tiden. Jeg føler meg rett og slett innestengt. Det er ikke gøy når du føler at det er risikosport bare å lufte hunden eller gå ut med søpla.
I dag må energinivået holde til det lir mot kveld, det er jeg som skal lage middag. Skal nok litt til å toppe Pinnekjøttraguen Gamle Gubben Grå lagde i går, men bare jeg finner det riktige tilbehøret å ha til de “knuste parmesanpotetene” jeg har tenkt å lage, så blir det nok bra. Oppskriftene både på raguen og potetene er fra VG helg på nyttårsaften.
Sånn kunne jeg ha sittet og pludret om vær, kaker og mat som ei annen husmor halve formiddagen, men det gir ikke grobunn for så mye tankevirksomhet verken hos meg som blogger eller deg som leser. I tillegg er det langt viktigere ting enn vær og føreforhold jeg plutselig fikk lyst til å kommentere så nå avslutter jeg småpludringen her og kommer tilbake med et innlegg det smeller litt mer av i løpet av dagen.
Denne dagen har bare forsvunnet uten at jeg har fått utrettet stort. Jeg forsov meg, eller forsov meg blir vel litt feil å si. Jeg hadde ingen avtaler. Ikke noe jeg må gjøre til bestemte klokkeslett. Jeg kan da stå opp når jeg måtte ønske, sove så lenge jeg vil. Jeg behøver da ikke ha dårlig samvittighet for at jeg ikke kom meg opp før klokka var 07.18.
Jeg hater meg selv når jeg skriver at jeg har følt meg sliten de siste dagene. Ikke sånn sliten som man er etter å ha arbeidet hardt hele dagen eller gått en lang tur. Men sånn sliten som man er når man irriterer seg over småting som egentlig ikke betyr noe og man utsetter ting som er gjort på fem minutter bare fordi man ikke orker. Når man begynner å bruke mer energi på å føle på dårlig samvittighet og stress for det man ikke har gjort enn bare å få gjort det. Jeg er litt usikker på om dette avsnittet gir mening for andre enn meg selv.
Vel, jeg startet dagen med å ta meg selv i nakken og faktisk få gjort et par ting som har ligget slik og gnaget noen dager. Blant annet sende en møteinnkalling. Ja, sånne ting, raskt gjort med et tastetrykk eller fem er det jeg utsetter lenge når jeg blir sliten.
Så ringte Datteren. Alltid kos å snakke med henne, men da går det fort en time eller to, Jeg er ikke så flink til multitasking som henne, og blir da fort sittende i ro den timen(e) samtalen varer.
I dag ble det så lenge at Charlie Chihuahua sto med alle fire benene i kors. Så da var det bare å få på seg piggskoene og komme seg ut på tur med han.
Det er glatt ute. Veldig glatt flere steder. Så til tross for piggsko måtte jeg ta en liten pust i bakken. Eller jeg satt plutselig brått og litt vått i en vanndam på gangveien. Så når jeg kom inn igjen måtte jeg skifte klær, og da tok jeg like godt en dusj. Og så, rundt klokka 13 var det endelig tid for frokost.
Siden jeg var veldig sulten bestemte jeg meg for å spise lunsj med det samme. Ja, når jeg liksom var så godt i gang med spisinga.
Hva tror dere skjer når man først får frisk luft, så en varm dusj og til slutt litt mye mat?
Jepp. Man blir trøtt.
Veien til sofa og pelspledd ble relativt kort.
Huset for meg selv, sofa, pelspledd og en snorkende chihuahua ved min side. Sånn blir det gjerne noen timer man ikke helt kan gjøre rede for av. Men du så deilig det var.
Våknet sånn halvveis til live ut på ettermiddagen og grep tak i telefonen for å endelig få somlet meg til å få skrevet dagens blogginnlegg. Det har jo ikke kommet noe fra meg siden jeg drev og predikerte om Torfinn av Hamar i går morges.
Da oppdaget jeg at jeg hadde fått en melding fra “Broderen”.
De som kjenner meg godt vet at jeg aldri har hatt noen bror.
De som kjente meg i studietida vet at jeg da hadde en “svirebror”. Og denne “svirebroren” har jeg sporadisk litt kontakt med.
Mest i at vi kommenterer hverandres poster på fb.
Nå hadde han altså sendt en melding. Melding lød Ny kollega på jobben. og så var det bilde av ei dame jeg anslo ut fra bildet til å være rundt 50.
Jeg er ikke dum, selv om det kanskje har gått litt tregt opp i hodet mitt i dag.
Det måtte være en grunn til at han fikk denne damen til å smile pent inn i kameraet når han tok bilde, og at han sendte det bilde til meg. Jeg antar han mener jeg burde kjenne damen. Det ringer ingen bjeller.
Så jeg spør om det er noen jeg burde kjenne.
Det synes han i høyeste grad er svaret, og at jeg gikk ett år sammen med henne på Radiografhøgskolen.
Siden han skriver ett år må det nødvendigvis være en av de studentene som sluttet etter første året. Vi var 30 i klassen da vi begynte. 14 da vi gikk ut av skolen tre år senere. Det var en del som sluttet av forskjellige grunner. Jeg må altså opp med navnet på en person jeg ikke har sett på rundt 34 år, og som jeg da har gått i klasse med kun ett år.
Hjernen våkner av slikt.
Men jeg klarte å komme frem til hvem kvinnen var, rett fornavn og hvor i landet hun kom fra i løpet av maks fem minutter. Og ja, jeg så likheten selv om hun nødvendigvis var blitt over dobbelt så gammel i løpet av de 34 årene.
Jeg testet meg selv i etterkant om jeg og klarte å komme opp med navnene på de 15 andre som slutta, Det gjorde jeg ikke. Jeg klarte 6.
Men nå må det sies at denne kvinnen på bildet var en av de jeg hang mest sammen med det første året.
Vi var seks jenter på bakerste rad som liksom var en gjeng. Jeg hadde og litt kontakt med henne etter at hun hadde sluttet på skolen og begynte med andre studier.
Så ble jeg liggende litt til under pelspleddet å mimre litt fra studietida. Mye som ikke egner seg på blogg.
Så da tok jeg en liten lur til.
Våknet ikke til liv før det begynte å komme en veldig deilig lukt fra kjøkkenet. Gamle Gubben Grå var godt i gang med middagen. Pinnekjøttragu.
Nå er det snart klart for middag – og etter det er jeg redd veien blir kort tilbake til sofaen. For hvis dette smaker bare halvparten så godt som det lukter, ja da er jeg redd jeg kommer til å spise litt mye.
Noen ganger trenger man slike late dager.
(Hva bilde av en kirke gjør øverst i innlegget? Vel, det er mye mer enn venefloner som kan brukes for å lokke folk inn på blogg. Det gjelder bare å ha den rette overskriften……)
Noen av dere har sikkert fått med dere at jeg har murret litt over Festdagsreduksjonen i 1771. da festbremsen Johann Friedrich Sturensee fikk halvert antall helligdager her i landet. Vel det er noen som har redusert festdager også etter det, for visste dere at i dag, 8. januar er Torfinn av Hamars festdag?
Man vet ikke når Torfinn, eller Sankt Torfinn som han ble kalt etter at han ble helligkåret i 1345, ble født, Man antar og at han kommer fra en ganske velstående trønderslekt. Han kan ha vært cisterciensermunk i Trøndelag. Han testamenterte 20 norske Mark til Tautra kloster, så noen spekulerer på om han kan ha vært klosterbror der, men dette er bare antakelser.
Han døde 8. januar i 1285 i Ter Doest, et cistercienserkloster i Belgia. Det lå i nåværende Lissewege , et distrikt i Brugge , Vest-Flandern. Klosteret ble oppløst under den franske revolusjon i 1796, men noen av bygningene består fremdeles.
En hellig trønder som døde i et kloster i Belgia for over 700 år siden, sånt pirrer min nysgjerrighet.
I sikre kilder så er han omtalt som korbror i Nidaros i 1273 og 1277.
I omtalen fra 1277 oppgis han som vitne ved den såkalte «sættargjerden» i Tønsberg.
Sættargjerden i Tønsberg var et konkordat , en avtale, som ble inngått etter mange års forhandlinger hvor kongemakten ved Magnus Lagabøte og den katolske kirken ved erkebiskop Jon Raude ble enige om en grensegangen mellom den verdslige og kirkelige myndighetsområde. Blant annet avsto begge parter fra å blande seg inn i valg hos hverandre, dvs kongevalg og bispeutnevnelser. Kirken fikk medhold i at erkebiskopen skulle ha myntrett, domsrett, herunder bøtlegging, og kirken fikk innvilget skattefrihet.
Bakgrunnen for dette konkordatet var utviklingen av Magnus Lagabøtes landslov som løp parallelt, og lovarbeidet styrket de sentrale myndigheter og kongens makt. Dette førte til reaksjoner, særlig fra kirken som fikk behov for å avklare grensedragningen mellom kirkelig og verdslig makt.
Sættargjerden kan, med slik kongelig godkjent formalisering av rettigheter, forstås som et høydepunkt for kirkens makt og selvstendighet i Norge. Avtalen ble skrevet på kirkens egen språk latin og utarbeidet i traktats form (latin: compositio), og var et eksempel på hvordan kongen inngikk en avtale på like fot med en annen makt innen eget territorium, og slik understreket likestillingen mellom kongen og kirke. Et slik konkordat var nytt i Norge, men ikke ellers i Europa.
I 1278 ble Torfinn innviet som biskop i Hamar av erkebiskop Jon Raude.
Så døde Magnus Lagabøte i 1280.
Tronfølgeren var sønnen Eirik den andre Magnusson.
Kong Eirik var bare 12 år gammel da faren døde og han ble utnevnt som konge. Siden han bare var et barn ble riket ledet av et formynderstyre, som besto av rikets baroner og hans mor Ingeborg.
Formunderstyre var ikke så begeistret for avtalen Magnus Lagabøte hadde inngått med kirken i 1277. De ville minske kirkens stadig voksende makt. Striden gjaldt både bispevalg og at de verdslige myndigheter ville kreve inn skatt fra kirken.
Torfinn deltok aktivt i Jon Raudes strid mot formynderregjeringen.
Det hele endte i 1282 med at formynderregjeringen utviste erkebiskop Jon Raude, biskop Andres av Oslo og biskop Torfinn av Hamar fra landet.
Mens de andre dro til Sverige, flyktet Torfinn sjøveien til cistercienserklosteret Ter Doerst ved Brugge i Belgia, en strabasiøs ferd med forlis og forfølgelse.
Senere på året drar han til Roma sammen med biskop Andres, muligens for å beklage seg til paven over overgrepene mot de norske biskopene.
Det var ikke like lett å forflytte seg fra Hamar, via Belgia til Roma i 1282 som i dag. Det må ha vært ganske slitsomme reiser.
Omtrent samtidig ble den unge kongen 14 år og myndig og overtok som regent. Så snart formynderregjeringen er fjernet, viser det seg at den unge kongen er vennlig innstilt til kirken, og setter kirkens eiendommer under sin beskyttelse fram til ny erkebiskop blir valgt. Jon Raude døde i Sverige, Torfinn er svekket av sykdom og alle bestrebelsene og vender ikke tilbake til Norge, men drar i stedet tilbake til klosteret i Belgia. Biskop Andres drar tilbake til Norge til en vennligsinnet konge og med pavebrev i hånden for å understreke sine rettigheter.
Men nå glemmer vi Andres og Jon Raude. Dette skulle jo handle om Torfinn. Han som engang hadde en festdag til minne om seg nettopp i dag, 8. januar.
Han dro i 1824 tilbake til klosteret i Belgia hvor han skriver sitt testamente og belger seg gravsted.
Etter sju måneders sykdom døde Torfinn den 8. januar 1285 og ble begravet nær alteret i klosterkirken. Siden han ble gravlagt i utlandet tiltrakk han seg lite oppmerksomhet, og han ble snart glemt.
Men testamentet hans er bevart. Av det ser vi at han overlater sine få eiendeler til familien (mor og søsken), til kirker i Hamar og til cistercienserklostrene på Tautra og i Ter Doest, Av bøker nevnte han bare tre: Ullinshov kirke på Nes fikk et antifonarium som han selv har latt skrive og som «ligger i koret», sikkert i samme kirke, en samling dekretaler gikk til en magister Uland, som trolig alt hadde lånt den, og sitt breviar ga han til kannik Jørund, som senere ble Hamarbiskop og erkebiskop.
Gamle gjester begravet ved et alter blir fort glemt. og i 1345 ville den daværende abbeden ha graven jevnet med gulvet.
Da graven ble åpnet strømmet en søt vellukt ut av den og fylte hele kirken.
Dette utløste undersøkelser om hvem dette var, og en gammel munk, Walter de Muda, husket Torfinn og hadde skrevet et dikt på latin på et pergamentblad som var spikret på en treplate ved graven. Dette priste biskopens resolutte godhet, hans fasthet i motgang og hans selvforsakelse og gavmildhet mot andre. Diktet sto fortsatt over graven og var ikke tæret av tidens tann, noe som ble tatt som tegn fra det høye på at hans minne skulle holdes høyt i hevd. Walter ble bedt om å skrive ned alt han husket om Torfinn, og hans dødsdag ble feiret av cistercienserne i Belgia og Frankrike.
Det ble fortalt om undre ved hans grav, og helgendyrkingen av ham bredte seg fra Flandern til Norge. Da klosterkirken senere lå i ruiner, ble det lett etter hans levninger. Disse ble funnet og i 1687 overført til et kloster i Brugge. Dette forteller at hans minne fortsatt ble æret der. Men i 1949, da krypten der skulle åpnes, viste det seg at gravene hadde rast sammen, og biskop Torfinns levninger ikke kunne skjelnes fra de øvrige som var gravlagt i der.
Norske historikere viet Torfinn først oppmerksomhet på 1800-tallet og da det første katolske kapellet på Hamar siden reformasjonen ble innviet i 1924, ble det viet St. Torfinn. Den katolske kirken i Levanger er også oppkalt etter St. Torfinn.
Så la oss i dag sende noen vennlige tanker til en trønder i dag. En trønder som ble landsforvist fra landet. Dro til Roma for å få Paven til å bevise at han hadde rett. En lang og strabasiøs tur på 1200-tallet.
En trønder som døde i Belgia, og ble helgen 60 år etter sin død. Jeg synes han er vel verdt en festdag.
Nå ligger jeg på sofaen for en liten strekk. Jeg er ferdig med dagens dont med husarbeid og venter bare på at Gamle Gubben Grå skal bli ferdig så vi kan dra til byen og handle og drikke kaffe-latte. Ukas høydepunkt!
Vi skal ikke handle så mye, men vi må en tur i lekebutikken etter en bursdagsgave. Alltid gøy med besøk i lekebutikk!
Der sto jammen Charlie Chihuahua opp og. Han er ikke så glad i dette været og drøyer det med å stå opp så lenge som mulig. Vel, da er det vel bare for meg å finne frem piggstøvlene og begi meg ut på tur – men så, så blir det kaffe-latte.
Sitter her i en stue som fremdeles er julepyntet. 13. dagen var i går, 20. dagen er neste fredag. Jula forsvinner nok fra Drømmehuset i løpet av uka tenker jeg.
Noen ganger gir blogginnlegg leserne en helt annen opplevelse enn det jeg tenkte da jeg satt og skrev. Slik ble det med innlegget Noen kjerringtanker…. som jeg skrev i går. De fire første kommentarene heier på meg og det livet jeg prøver å skape meg etter at det travle, hektiske livet jeg elsket forsvant for et år siden. Heiarop gjør godt. Det er det blogginnlegget var ment å handle om. Om hvordan man ved å fokusere på det positive kan bygge seg selv opp. Eller det var i det minste det jeg håpet leserne skulle sitte igjen med etter å ha lest innlegget.
Bakgrunnen for innlegget var, som de to neste kommentarene er inne på, innlegg fra en annen blogger – eller egentlig flere innlegg fra flere bloggere. Det er mange som snakker seg selv ned ved å fokusere på alt som er trist, leit og vanskelig i livet. Bruker bloggen som terapi.
Jeg har gjort det selv ved et par anledninger når jeg har følt livet litt vel vanskelig. Det er deilig å motta så mye omtanke og varme som man gjør i kommentarfeltet på slike innlegg. Og noen ganger trenger vi menneskene all den omtanken vi kan få. Det er flott med heiarop, hjerter og gode tanker i kommentarfeltet.
Samtidig har jeg erfart at når jeg sitter der og skriver det ene innlegget etter det andre om hvor urettferdig livet er, hvor sliten jeg er eller på andre måter negative skildringer av mitt eget begredelige liv så er det ikke bare positivt. Det kan fungere som terapi, men i mitt tilfelle har det og fått meg til å ha litt for mye fokus på alt som er trist og vanskelig. Her sitter jeg en ny svart vinterdag og tenker på at jeg er utslitt, jobben er borte og livet er trist. Det var ikke så lett å finne lyspunktene når jeg startet hver dag slik. Jeg satte liksom dagsorden med å skrive dagen tung og svart. Etter hvert ble det klart for meg (med litt hjelp) at jeg var på god vei til å skrive meg rett inn i en depresjon.
Så min hensikt var å få folk til å tenke over at ensidig fokus på alt som er trist. leit og vanskelig kan få negative følger for en selv og sin egen psyke. Innlegget var ment som et godt råd, og samtidig som en liten boost til meg selv. Jeg liker ikke snø, is og vinter. De siste dagene har ikke vært gode. Det er lett for meg og å da begynne å tenke på alt som er trist og leit. Livet går jo ikke på skinner for denne kjerringa heller. Jeg prøver å bruke bloggen til å snakke meg selv opp i stedet for ned.
Så ser jeg at innlegget mitt av noen oppfattes som om jeg mobber noen som kanskje har nok å stri med. Jeg blir overrasket, leser innlegget en gang til – og skjønner at de kan få den oppfatningen – selv om det ikke var hensikten min med innlegget. Jeg ser at setningen Det eneste jeg mangler i arkivet er det berømte “veneflon-bildet”, kan oppfattes som et spark til noen som nettopp har postet et bilde av en hånd med nettopp en veneflon. Og ja, det var det. Men ikke den veneflonen som de tror. Jeg henviser til noen som i går postet et arkivbilde av en veneflon, et bilde som var flere år gammelt. Ikke et bilde som var tatt denne uken ved en sykehusinnleggelse.
Da jeg knakk ankelen delte jeg flere bilder av ben i gips. Ja, selv bilde av ankelen i forvridd stilling ute i søla der jeg lå og ventet på ambulanse har jeg delt. Bildet ble ikke tatt fordi jeg lå der på bakken i gjørma og tenkte på hvordan jeg best mulig skulle vinkle denne storyen på blogg. Det ble tatt fordi jeg ønsket å studere skaden selv uten å bevege så mye på meg, og litt for å få tiden til å gå. Men når jeg skulle skrive om skaden og fortelle leserne mine hva som hadde skjedd føltes det naturlig å bruke bildet. Det var jo en god illustrasjon til det jeg skrev om.
Jeg har arbeidet i helsesektoren i over tretti år. Jeg har sett pasienter eller pårørende ta frem mobilkamera i flere situasjoner hvor jeg føler at det er merkelig eller upassende. Det er en grunn til at det ved de fleste sykehus er store oppslag om regler for fotografering. Nei, man har ikke noe i mot at pasienter tar bilder av seg selv, men man ønsker ikke at det skal tas bilder av medpasienter eller ansatte.
Jeg reagerer ikke på at noen tar bilder av en arm med veneflon, ikke at de deler det som en illustrasjon til et innlegg som forteller at de er eller nylig har vært på sykehus heller.
I kommentarene til innlegget jeg postet i går ser jeg at man hevder at det er to andre bloggere som har omtrent likelydende blogginnlegg. At vi liksom er tre som i felleskap har kastet oss over vårt offer. De andre får svare for seg selv, men jeg er ikke en del av en sammensvergelse.
Til slutt vil jeg komme med en uforbeholden unnskyldning hvis noen følte seg mobbet eller såret av innlegget mitt i går. Det var overhode ikke hensikten med innlegget. Er det noe jeg ikke har til hensikt å bruke tid og krefter til i 2023 så er det utmattende bloggkriger.
Noen ganger sitter jeg her ved tastaturet og synes utrolig synd på meg selv. Livet jeg elsket er borte og jeg har vondter både her og der. Dårligere råd har jeg og fått etter at inntektene ble redusert med over 30%. Ja det er nok av tunge tanker å dvele ved når jeg er i det humøret.
Jeg har funnet ut at jo mer jeg dveler ved alle disse begredelige tingene jo mer begredelig får jeg det, og jo dårligere føler jeg meg. Ankelen og kneet verker aldri så mye som når jeg tar meg tid til å virkelig kjenne etter. Irritasjonen… nei irritasjon er et for mildt begrep… sinne som fyller meg når jeg tenker på at det ikke var mulig for en inkompetent HR medarbeider å finne annet relevant arbeid til meg i en bedrift med et sted rundt 6.000 stillinger kan virkelig ødelegge dagen hvis jeg lar den få slippe til. Men vet dere hva?
Samme hvor mye fokus jeg gir smertene i ankelen så vil de ikke forsvinne. Samme hvor mye jeg irriterer meg over inkompetansen til HR medarbeideren får jeg ikke noen ny stilling. Ikke tror jeg inkompetansen forsvinner heller. Det eneste jeg oppnår er at jeg føler meg miserabel. Føler meg gammel og ubrukelig, og det blir jeg ikke akkurat lystelig av.
Det eneste positive ved å brette ut sjela si og fokusere på alt som er trist og leit er at det gir klikk på blogg.
Folk elsker å lese om elendighet. Om sykdom, død og alt som er trist og leit. Piken med svovelstikkene, er jo en historie folk leser hver jul og blir like rørt hver gang.
Jeg har ingen intensjon om å bli kjerringa med svovelstikkene.
Høres i grunn ikke like tåredryppende ut som piken med svovelstikkene…
Litt mer hekseaktig og skummel…..
Vel, det var en digresjon.
Poenget er at jeg ikke trives i rollen som en det er synd på. Jeg har ikke lyst til å være et sånt stakkars-meg-menneske. Jeg var jo en gang kjerringa som fikser alt. Skal jeg tilbake dit, og det er jo det jeg ønsker, så kan jeg ikke grave meg ned i egen selvmedlidenhet på blogg. Da får det heller være at jeg ikke når de helt store antallet med sidevisninger.
Jeg tror at hvis jeg virkelig gikk inn for det så kunne jeg nådd langt opp på bloggtoppen, kanskje trone helt øverst. Hvis jeg pøste på med innlegg om alt fra døde barn til ødelagte kroppsdeler godt krydret av bilder fra mitt rikholdige arkiv med bilder fra sykehuskoridorer og kirkegårder så kunne dette bli svært så trivelig… Jeg mener selvsagt svært så trist.
Det eneste jeg mangler i arkivet er det berømte “veneflon-bildet”, men gi meg en hånbak og et veneflon så kan jeg lett fikse det. Det er ikke få venefloner jeg har satt i løpet av mitt liv. Ja, jeg har hatt noen i armen selv og, og det er jo de jeg burde hatt bilde av. Men de gangene jeg har hatt behov for veneflon i armen har liksom ikke fotografering vært det jeg har vært mest opptatt av.
Hvis jeg skulle sitte her med tekopp og tastatur og dag etter dag taste ned innlegg etter innlegg med død og fordervelse, sykdom og elendighet ville det ikke gjøre at jeg langsomt begynte å se på meg selv som en det var synd på, en stakkar, en taper?
Og hvis jeg da på daglig basis fokuserte på alle de slag livet har gitt meg, alle de tap jeg har lidd, ville det ikke gå ut over min egen selvtillit – eller i det minste hvordan jeg definerte meg selv?
Jeg ville i mitt eget hode bli hun som måtte kaste inn håndkle å gi seg i en alder av 55 – rullator og kamferdrops neste. Hun det er litt synd på. Stakkars-meg-kjerringa.
Jeg har overhode ikke noe behov for å være Stakkars-meg-kjerringa. Da vil jeg heller være Kjerringa med svovelstikkene. Det høres mer kult ut. Et brennende menneske som sloss for de tingene hun tror på Jeg vil heller ha kommentarfelt fylt av flammende debatt enn av hjerter og klemmer.
Jeg var… Nei, jeg ER kjerringa som fikser alt. Skal jeg entre møterom og talerstoler med den selvsikkerhet og den troen på meg selv som skal til for å sloss for de tingene jeg tror på kan jeg ikke sitte på blogg og snakke meg selv ned. Jeg brukte 2022 til å slikke mine sår og litt nyorientering, finne ut hvem er jeg nå når både radiografrollen og tillitsvalgtsrollen forsvant. I 2023 skal jeg vise alle som var i tvil en ting. Jeg er tilbake! Ja i nye roller, men jeg er fremdeles kjerringa som fikser alt.
Man spiser med øynene slår Mors middag fast i sitt innlegg i går og fortsetter så å lage mat som har fine farger gjør i allefall noe med meg. I går hadde vi fiskeboller i hvit fløtesaus med små, bleke poteter ved siden av. Finnes det noe kjedeligere mat, både visuelt og på smak? Joda, vi hadde en salat ved siden av, men dog så kjedelig mat. En del av husstanden har hatt besøk av noraviruset de siste dagene, så vi går for litt skånekost her i huset.
Hvite fiskeboller, hvit saus, og enorme mengder av hvit snø. En fargeløs dag i går med andre ord. Godt den ble avsluttet med et møte i Rødt.
Kretahalvorsen brukte den snørike dagen i går til å sitte å mimre over bilder fra solfylte dager på Kreta.
Jeg har ikke vært i sydligere strøk siden vi var på den franske rivieraen i 2017. Det er over fem år siden.
I fjor dro Gamle Gubben Grå og jeg for å finne våren en dag tidlig i mars. Mulig jeg måtte dratt lenger enn til Larvik for å finne noe som minnet om vår hvis jeg skulle dra av sted i dag. Ser på bildene fra Vibbedilles innlegg fra en tur hun var på i går at på Tasta var det relativt bart, selv om det kanskje ikke ser direkte vårlig ut. Vel, jeg tror ikke jeg skal spørre Gamle Gubben Grå om han vil kjøre meg til Stavanger for at jeg skal kunne gå tur. Det er en 7 og en halv times kjøretur langs kysten av sørlandet, og fjellovergangene tror jeg er stengt.
Sikkert dumt å sitte her på Hønefoss i januar og klage over snø, jeg vet. Men jeg er ikke noe vintermenneske. Farevarsler om vanskelige kjøreforhold og oppfordring til å la bilen stå hvis en ikke absolutt må ut gjør at jeg holder meg hjemme.
Nordlendingene kan gjøre narr av oss søringer som lager drama bare det kommer noen centimeter nysnø, men de siste dagene har det kommet litt mer enn noen centimeter. Det blir vanskeligere kjøreforhold. Det gjør det i nord og når snøen laver ned. Forskjellen på nord og sør går mer i det at i nord er man mer vant til å kjøre på vinterføre, og kjører deretter. Her i sentrale østlandet kjører folk akkurat slik de gjør på sommerføre samme hvor mye snø eller is det må ligge i veibanen. De står og spinner i lyskryss og selv i de minste bakkene, eller bremser alt for seint slik at de sklir gjennom krysset på rødt lys, eller ikke klarer svingen og havner i grøfta eller over i motgående kjørefelt. Slik blir det kaos av.
Det er det kaoset jeg ikke liker å ferdes ute i. Nei da er det bedre å sitte inne med en god kopp te og litt knotting på tastatur.
