De siste par årene har jeg på mange måter følt meg plassert på sidelinja. At jeg har parkert, eller blitt parkert. Andre og yngre krefter har overtatt både stilling og verv. Kroppen fungerer i langsommere tempo enn før. Jeg har innsett at jeg ikke er en evighetsmaskin, men trenger litt mer hvile mellom slagene. Fort gjort da å føle seg gammel. Gammel og ubrukelig. Den følelsen har ligget og gnaget litt i noen måneder nå. Jeg har prøvd å holde den nede, motvirke den så godt jeg klarer. Til slutt har jeg kommet til at jeg må ta grep. Finne på noe som gjør at jeg føler meg levende igjen. Jeg er ikke mer enn 57. Det er for tidlig å gro fast i gyngestolen.
Jeg har søkt flere på stillinger og brukt mye tid på å fabulere på hva jeg skal gjøre for å føle på det pulserende livet igjen. Ikke slik det en gang var, men litt mer enn det det er nå. Jeg har og tenkt at det er opp til meg å ta grep. Jeg kan ikke bare sitte der og vente på at noe skal skje, at mulighetene skal komme strømmende. At andre skal fikse mitt liv. Ingen av mine forsøk har så langt vært kronet med hell. Da er det lett å miste litt motivasjon. Gli tilbake ut på sidelinja. Føle seg gammel og oppbrukt.
Her om dagen fikk jeg en telefon og en forespørsel. Hvordan jeg stilte meg til å påta meg en oppgave. Og, fordi det var en som kjenner meg og min situasjon godt, ble jeg og spurt om jeg trodde jeg hadde helse og overskudd til det. Forespørselen kom overraskende. Jeg hadde overhode ikke forventet spørsmålet, og har aldri reflektert over muligheten. Men når spørsmålet nå kom svarte jeg at jo, det kunne jeg ha både overskudd og lyst til.
Ingen avgjørelse er tatt. Det var bare en sondering. Antakelig er det flere navn på blokka. Men for meg er det nok at navnet mitt er på den blokka. At spørsmålet kom. At noen ser at jeg kan ha mer å bidra med. Du verden hvor godt den telefonsamtalen gjorde!
Litt senere tok jeg meg selv i å synge høyt i kor med radioen mens jeg sto og skrubbet steikeovnen innvendig, og gledet meg over vintersol, frost og all den vakre snøen.
Ut for å se etter snø skriver Kreta Halvorsen, og skildrer en kjøretur som startet et solfylt sted med 26 grader og ender et sted hvor temperaturen har kommet helt ned i 15 varmegrader. Snø finner de etter å ha kjørt lenge og lenger enn langt, som et hvitt dryss på noen fjelltopper de ser i horisonten.
Jeg tenkte at det var en god ide’ for et blogginnlegg. Kjerringa ville og dra ut for å se etter snø! Som de fleste nå vet er det ikke langt fra tanke til handling når Kjerringa først har satt seg noe i hode, så jeg la i vei med en gang. Best å sette i gang før Gamle Gubben Grå våkner og kan komme med sine motforestillinger. Det er ikke alltid han er så positiv til kjerringas mange påfunn og ekspedisjoner.
Allerede før klokka hadde blitt 7 var jeg på vei ut døra. Temperaturen var helt opp i minus åtte grader, altså en mild dag her på våre kanter.
Jeg trengte ikke dra langt. Jeg møtte snøen med en gang jeg kom ut utgangsdøra. Ja det var til og med kommet påfyll i løpet av natta, eller sent i går kveld.
Snøen ligger i tykke lag i kurvstolene på trammen, og de er bare cm fra utgangsdøra. Så, da var oppdraget utført – og Kjerringa kunne vende hjem fra sin ekspedisjon lenge før Gamle Gubben Grå fant det for godt å stå opp.
Da er det bare å benke seg foran televisjonen igjen folkens. Det er tid for den andre delfinalen i Melodi Grand Prix. Jeg har fått med meg at noen er engstelige for at Rødt skal snike seg med i showet denne kvelden og, men jeg tror ikke revolusjonen er rett rundt hjørnet. Forresten så var Jorunn Folkvord, aktivisten fra forrige lørdag, på besøk i Nytt på Nytt i går. Tenker det holder denne helga. Men så til det dette skal handle om, dagens delfinalister.
Gåte: “Ulveham” Låta er bra den, jeg liker den! Folketoner og norsk språk. Vil helt klart skille seg ut i MGP-sirkuset internasjonalt. Men om det er posotivt? Vet ikke. Jeg faller ned på en femmer
Mileo “You’re Mine” Fengende gladlåt, lett å nynne med på. Helt til du lytter til teksten.
You know, I would never hurt you, baby. Unless you try to leave me, then, maybe But that’s okay too ‘Cause you’re mine, you’re mine, you’re mine. Where’s my girlfriend? Ugh! I buried her, is that okay? I think she’s fine, well She’s dead, but who cares anyway?
En sang som handler om å drepe og begrave kjæresten sin fordi hun prøvde å forlate han!!!!????? Jeg håper inderlig ikke at det skal bli Norges bidrag til den internasjonale finalen. Jeg ville i såfall skammet meg dypt. Her sier jeg som Allan 0 poeng, og lurer på hvor tonedøve og helt blottet for gangsyn NRK har vært da denne teksten kom så langt som til første delfinale.
Dag Erik Oksvol og Anne Fagermo: “Judge tenderly of me” Plutselig en balade. Det føles godt etter de andre mer fartsfylte låtene. Jeg liker ballader. Og ja, jeg tror en balade kan slå godt an i en urolig verden. Men mulig ikke denne balladen. Jeg gir den 3 poeng.
Super Rob & Erika Norwich: “My A1” Liker du rosa giga-roboter i litt Barbie-stil er dette sangen for deg. Tipper mange jenter rundt 9 vil like denne. Kjerringer på 57 nynner og gjerne med. Denne kan, dessverre gjøre det bra. Jeg gir den en femmer.
Farida: “Heartache” Helt grei sang, kunne slått godt an i MGP på 60-tallet eller der omkring. For meg går i det minste tankene til Kirsti Sparbo og Arne Bendiksen. Ikke noe galt med de to, men for meg kommer denne sangen rundt 60 år for sent. OK, jeg vet at når det gjelder populærkultur går ting i bølger. Så muligens sangen bare er litt tidlig ute – eller at denne kjerringa ikke har peiling på hva som er in. Jeg ser ikke bort fra at det siste er en mulighet. Terningkast 3
Eli Kristin: “Touch of Venus” Mektig sang av en sterk stemme. Litt sånn Edith Piaf. Britisk tekst med nasal, fransk aksent. Skal den ha sjans i den internasjonale finalen må den komme helt til slutt – og etter mange lette pop-låter. Jeg gir den terningkast 3.
Så hvem mener Kjerringa at publikum bør stemme på i dag? Den rosa roboten – “My A1” og Gåtes “Ulvehamn” skiller seg ut fra de andre og bør helt klart gå videre. Men hvem fortjener den siste billetten? Kjerringa er ikke overvettende begeistret for noen av de. Og bare man ikke sender kvinne-mishandler-visa er jeg rimelig fornøyd. Skal jeg velge en av de tre jeg har gitt tre poeng så må det bli Kirsti Sparbo – jeg mener selvsagt Farida med Hesrtache. Det kan jo tenkes at 60 tallet er tilbake uten at jeg har fått det med meg.
Må og si at når jeg har bedømt disse melodiene har jeg bare hørt på de, og har ikke bedømt scene-show.
Gradestokken viser minus 20 i dag, men jeg skal ta meg sammen og ikke klage over det. Skal jeg tro meteorologene er det i dag og deler av morgendagen igjen og så kommer mildværet. Varmegrader hver dag hele neste uke. Det kan tyde på at våren så smått er på vei. Vi må gjennom en periode med is og glatta først, men så, så er det håp om vår – eller et nytt lass med snø og kulde. Vel, været får jeg ikke gjort noe med men plutselig er jeg kommet i en alder hvor jeg er opptatt av værmeldinger og langtidsvarsler.
Noe annet som plutselig opptar meg litt er Melodi Grandprix, Mine betraktninger over deltakerne i dagens delfinale kommer senere i dag, Sånn rett før sending hadde jeg tenkt slik at leserne mine har mine tanker om delfinalistene friskt i minne når de skal avgi stemme. Smart ikke sant?
Klarer heller ikke å slippe helt taket i Sandra Borch og mastergrad jukset. Hun er sikkert ikke den eneste studenten som har tatt noen snarveier og brukt klikk og lim i stedet for å suge teksten av eget bryst. Men når du vet at du har jukset på masteroppgaven, for slikt vet man, burde man ikke da tenke seg om både en og tre ganger før man sa ja til å overta som minister for nettopp høyere utdanning? Ikke minst når man tenker på hvor mange av regjeringskollegaene som har måttet gå de siste årene fordi media har spadd opp alt fra juks med reiseregninger, pendlerboliger, aksjekjøp eller forhold til folk man ikke burde ha et forhold til. Hva får en til å tro at ingen vil oppdage skjelettene man selv har i skapet? Mastergradjukset ble ikke funnet av en gravende journalist, men av en masterstudent som tok en kikk for å se på kvaliteten til en masterstudent som hadde klart å nå helt til topps. Kanskje sjekket den unge studenten fra Røyse forbildet sitt?
Vel, Sandra var i det minste smart nok til å legge seg flat og ta sin stresskoffert og gå i løpet av få timer. Ingen lang dryg febrilsk padling, ydmykende innkalling til Statsministeren før man med røde øyne kungjør at en har funnet ut (med litt påtrykk) at det beste er å trekke seg.
Jeg synes i grunn litt synd på Støre i dag. Blir nok ikke noen skitur i marka i helga. Han må ut på Statsråd jakt. Snart må det vel være relativt få å ta av, det har vært noen utskiftninger. Mulig det er lurt å velge en minister uten høyere utdanning. Da er det jo ikke fare for at det finnes noe juks med eksamnensoppgavene.
Blir ikke noen kaffe-latte I dag, selv om det er lørdag. Gamle Gubben Grå har stukket av mef bilen. Vel, da blir det en liten strekk under pelspleddet på sofaen i stedet. Det er tross alt helg.
Sterk er stikkordet hos Frodith i dag. Et øyeblikk tenkte jeg å stelle meg bredbeint på stuegulvet og be Gamle Gubben Grå ta bilde av meg mens jeg flekset muskler, men så sa Gubben at jeg mente vel å fleske muskler. Han mente at det var mer flesk enn muskler på denne kjerringa. Han har et poeng. I det minste når det kommer til synlig muskelmasse.
Så tok jeg noen refleksjoner rundt ordet sterk. Hva vil det si å være sterk? Er det bare å kunne vise muskler, kunne løfte mange kilo?
Jeg kjenner mage sterke personer, som kanskje har både en sped kropp og ikke er noe særlig til å lempe tunge ting, men du verden hvor sterke de er! De går gjennom livet og møter utfordring etter utfordring. Likevel bøyer de nakken og går bare sakte videre. De gir ikke opp. De legger seg ikke ned, i det minste ikke for mer enn en liten hvil. Dag etter dag fortsetter de livet. De spinker og sparer men pengene strekker likevel aldri til mer enn det helt nødvendige, noen ganger knapt det. De har helseutfordringer som kunne få noen og en hver av oss til å krype langt inn under pelspleddet og bli der. De har ofte opplevd ting i livet som kan få våre trivielle utfordringer til å virke totalt ubetydelige. Hele livet deres kunne i grunn passet godt inn i en skillingsvise, en skikkelig trist en. Det har vært få lyspunkt så langt i livet, og det er ingen i sikte heller.
De står opp hver morgen. Fyller dagen etter fattig evne. Neste morgen venter en dag som er til forveksling lik den forrige. Likevel står de opp. Gjør det beste de evner ut av dagen.
De menneskene er sterke. De har langt er styrke enn det vi som har levd våre mer eller mindre vellykkede liv noen gang kommer til å fullt ut forstå.
I går telte jeg direktører. I dag teller jeg avgåtte statsråd i Støre-regjeringa. Jeg kan røpe med en gang at tallet denne gangen verken blir 333, 334 eller 335, (direktørene i helsevesenet yngler så raskt at tallene liksom må oppdateres hele tiden.) men det er ikke så langt unna. Så vidt jeg husker har samtlige gått av etter en eller annen slags “skandale”, eller at de rett og slett ikke er skikket til jobben ut fra handlinger de selv har valgt å gjøre. Sist ute er Sandra Borch som meldte sin avgang i kveld. Tror Støre snart begynner å gå tom for gode kandidater.
Annikken Huitfeldt måtte gi seg som Utenriksminister fordi mannen hennes hadde handlet med aksjer han ikke burde. Hun ble vel først og fremst ofret for å øke presset på Høyre sin Statsminister kandidat Erna Solberg, som også har en mann som har handlet med aksjer han ikke burde… Anniken får snart stillingen som Norges ambassadør i USA, og hvis hun er riktig heldig kan hun snart poste selfier med seg selv med både Biden og Trump – antakelig ikke samtidig.
Hadia Tajik måtte gå av som Arbeids- og inkluderingsminister. da hun var en av mange politikere som syntes det var litt vanskelig å holde styr på hvor man bodde og hvor vidt man trengte gratis pendlerbolig eller ikke.
Hun ble avløst av Marte Mjøs Pedersen som måtte gi seg som Arbeids- og Inkluderingsminister da “stjerna” Tonje Brenna måtte få nye oppgaver. Så vidt jeg vet var det ingen skandaler bundet til Marte Mjøs Pedersen. Hun beskrives som en hardt arbeidende politiker med god forankring på grasrota og arbeidserfaring fra det virkelige arbeidslivet. Kanskje var det nettopp derfor hun måtte gå. Det er ikke alltid det er plass til slike i en regjering.
Odd Roger Enoksen var Forsvarsminister. Han gikk av etter at det ble kjent at han hadde hatt et litt for nært forhold til en svært ung jente da han var minister i Bondevik-regjeringen for noen år siden.
Bjørn Arild Gram var Komunal- og distriktsminister helt til han måtte overta som forsvarsminister etter jentefuten Enoksen.
Sigbjørn Gjelsvik overtok som Kommunal- og Distriktsminister etter Gram. Han ble skiftet ut med Erling Sande da Støre gjorde store endringer i regjeringen i oktober i fjor. Hvorfor Gjelsvik ble byttet ut vites ikke, men litt råklining med en ansatt i departementet på en jobb-sommerfest telte nok ikke i hans favør.
Anette Trettebergstuen måtte gå av som Kultur- og Likestillingsminister fordi hun delte ut stillinger og arbeidsoppgaver til venner og bekjente.
Tonje Brenna gikk av som Kultur- og Likestillingsminister da Støre gjorde noen endringer i regjeringen i oktober i fjor. Hun ble da Arbeids- og Inkluderingsminister.
Ola Borten Moe gikk av som Forsknings- og høyere utdanningsminister etter at han hadde gjort noen aksjekjøp han som minister overhode ikke burde ha gjort. Dere vet habilitet er et vanskelig ord å forholde seg til.
Han ble avløst av Sandra Borch, som trakk seg i dag. Det er liksom ikke så kult å være minister for høyere utdanning når det blir avslørt at din egen masteroppgave er plagiat.
Før Sandra Borch ble Forsknings- og Høyereutdanningsminister var hun Landbruksminister. Hun gikk av som Landbruksminister da hun måtte overta etter Borten Moe.
Espen Barth Eide var Klima- og Miljøminister da han måtte overta som Utenriksminister da Anniken måtte gå på grunn av at hun ikke klarte å holde styr på mannen sin.
Bjørnar Skjæran var Nærings- og Fiskeriminister helt til endringene i oktober i fjor. Den eneste grunnen jeg ser til hans avgang er at han er mann. Etter omrokkeringene måtte de ha inn en ny kvinne for å holde kjønnsbalansen oppe.
Marte Mjøs Pedersen var først Olje- og Energiminister, men ble som før nevnt Arbeids- og Inkluderingsminister da Hadia Tajic fikk problemer med å bortforklare pendlerjukset sitt.
Hvis jeg ikke teller helt feil har det vært 14 statsrådskifter i løpet av de 27 månedene Jonas Støre har ledet sin regjering. Det vil si et statsrådskifte annenhver måned i snitt. 20 statsråder og 14 skifter. Ikke alle Statsrådene som har gitt seg i en ministerpost har gått ut av regjering, opp til flere har vært på en salig runddans fra departement til departement. Likevel må det by på utfordringer når det stadig tiltrer nye mennesker som skal sette seg inn i til dels vanskelige saker i de forskjellige departementene.
Flere av statsrådene gikk av på grunn av ting de måtte være fullstendig klar over at ikke var så smart, og som de burde ha fortalt om da de ble tilbudt statsrådposten. Som for eksempel Sandra, som måtte være klar over at masteroppgaven hennes var plagiat og at det ikke er forenelig med å være minister for høyere utdanning.
Joda, rim, frost og ikke minst snø er vakkert – på bilder. Selv jeg kan se det. Men når temperaturen utenfor Drømmehuset er minus atten og det kun er tre dager dette året (ikke sammenhengende) som det har vært temperaturer over minus 10, ja da er det lov å bli litt lei. Hjelper liksom ikke på humøret at det er rundt 75 cm snødybde over hele plena, og at snøplogkantene rundt på feltet her er godt over meteren. Noen mente at jeg burde forte meg og lage snøengler i går, i tilfelle snøen forsvant. VI trenger jo et bilde av snøengler til Frodith innen søndag. Vel, her er det ingen fare for at snøen skal forsvinne med det første. Vi er lovet påfyll allerede i morgen.
Ja, jeg har fått med meg at det skal bli betydelig mildere, på søndag og mandag. At noe av nedbøren blir svært våt snø, som meteorologen på radioen uttrykker det, Men fra tirsdag av er kulda tilbake. Antakelig får vi glaserte veier og gangstier ypperlige for lårhalsbrudd og annen faenskap. Og på ubrøyta steder som plena og skogen djup snø som du kan synke ned i til langt oppe på lårene hvis du er dum nok til å tro at den fristende skaren bærer deg stort lenger enn de første fem skrittene.
Noen har utfordret meg til å skrive et dikt om vinter, male denne fantastiske årstiden i lyriske og poetiske ordelag. Men jeg klarer ikke helt å finne noe positivt med vinter, kulde og snø akkurat nå. Derfor ble det i stedet nok et blogginnlegg hvor jeg syter over snø og kulde. Jeg som egentlig hadde tenkt og ikke henfalle til det denne vinteren.
Gul er stikkordet hos Frodith i dag. Gul solen og sommerens farge. Jeg velger et bilde av en sterk og vill løvetann. Jeg tror vi trenger litt sol, sommer og løvetenner denne fredagen.
Det står en liten løvetann blant andre løvetenner i bakken på et åkerland og blomstrer så den brenner
Den har slått ut sitt gule hår på toppen av seg selv. For av en bustet knopp i går er det blitt blomst i kveld.
Nå er den sterk og stri og vill, en riktig løvetann, og strekker kry sin lille ild mot solens kjempebrann.
Hvor stolt og gladelig den gror! Men like nedenfor står en sørgmodig eldre bor og feller hvite hår.
Slik, venner, farer livet med all verdens løvetenner. Først blir de ild, så blir de sne, og siden gamle menner.
Dette diktet av Inger Hagerup leste jeg høyt på skoleavslutningen i førsteklasse på barneskolen. Framfor hele skolen, alle elever, lærere og foreldre sto jeg der på scenen alene 7 år gammel og leste dette diktet. Eller leste og leste. Jeg husker at jeg hadde lært det utenat. Hadde boka der bare i tilfelle hjernteppe.
Jeg kan fremdelesdiktet utenat, og i voksen alder har jeg blitt enda mer glad i diktet. Nå forstår jeg det mer skjulte budskapet som en 7 åring ikke fikk med seg.
Og kjerringa satt i kvellinga og koste seg med tellinga… Og det denne kjerringa sitter og teller i kveld er direktører, eller rettere sagt direktører i spesialisthelsetjenesten, det vi i dagliglivet tenker på som sykehusene våre, Når man skal telle direktører sånn en for en så tar det litt tid. Det er nemlig 333 personer med direktørtittel i departement, direktorat, tilsyn og ulike nasjonale og regionale helseforetak. Eller var. Dette er tallene fra desember 2023. I dag ble det ansatt en ny direktør i en nyopprettet direktørstilling. Det er viseadministrerende direktør i Helse Nord som er det nyeste tilskuddet i direktør-gjengen.
Eller han er jo ikke ny i direktør-gjengen. Han kommer fra stillingen som assisterende fagdirektør ved Helse Vest. Slike direktørstillinger pleier å gå litt på rundgang. Altså, det er vel sjelden at en som er direktør slutter å være det, med mindre man går av med pensjon. Eller jo, når jeg tenker etter vet jeg om et par. Men om en slutter står det alltid nye klare til å ta over. Og nå har det altså mest sannsynlig blitt 334 av dem.
Helse Nord sier riktignok at de ikke vil øke antall direktører totalt. De har fått kritikk for å ha litt stor administrasjon. I forhold til Helse Sør-Øst skal det visst være litt mange i Helse Nord. Jeg har arbeidet mange, mange år i Helse Sør-Øst, jeg har aldri hatt følelsen av at det har vært direktør-mangel der. Heller tvert i mot.
Helse-Nord hadde før den nye ansettelsen 22 direktører. De skal holde seg på det tallet sier HR-direktøren. Når den nye viseadmini\strerende direktøren er på plass skal stillingen som Stabsdirektør fases ut. Jeg klarer ikke å la være- Jeg må søke opp hvem denne direktøren som skal fases ut er. Hvem som enten snart er klar for pensjonisttilværelsen, eller muligens på desperat jakt etter en ny direktørstilling. Det er Lisbet Tjønna som sitter i den stillingen i dag. Hun er alt for ung til å være klar for pensjonisttilværelsen. Vel, det blir vel ledig en stilling som assisterende fagdirektør i Helse-Vest—
Det er altså 333 eller 334 direktører tilknyttet norske sykehus. Vet dere hvor mange intensivplasser det er? Altså plasser for intensivpasienter, de sykeste av de syke. De vi fryktet det skulle bli alt for få av under pandemien og hvor kapasiteten til tider er nærmest sprengt også uten at det er pandemi? Det er 278. Det er altså langt flere direktører enn intensivplasser.
Bilde fra Digitalarkivet
Selv om fagfolk lenge har skreket høyt om at intensivkapasiteten er for liten har det ikke vært noen økning av kapasiteten de siste årene. Antall direktører derimot er, som vi ser, stadig stigende….
Jeg er ingen ekspert på intensiv kapasitet, men jeg forstår at det ikke er den pasientgruppen det er lettest , og tryggest å flytte land og strand rundt for å utnytte intensivkapasiteten der den måtte finnes. Det hjelper liksom ikke om det er tre ledige intensivplasser i for eksempel Oslo hvis pasienten som trenger den plassen ligger i Hammerfest. Så hva tror dere helsevesenet trenger flest av, intensivplasser eller direktører? Jeg mener direktører burde vært litt enklere å sende rundt. Med 333 direktør-årsverk burde det jo være litt ledig direktør-kapasitet i systemet.
Det som provoserer mest med denne nyoppretta direktørstillingen i Helse-Nord er jo at det har vært kniven på strupen for både akutt- og fødetilbudet ved flere av sykehusene i Helse-Nord. Det har vært fakkeltog, og debattert i Debatten på NRK. Helt til Kjerkol, helseministeren, tidligere denne uka ble nødt til å sette foten ned og frede tilbudene. Når man i et Helseforetak ikke har råd til å opprettholde livsviktige funksjoner føles det litt provoserende at de finner råd til flere direktører. Ja, jeg vet at å opprettholde de funksjonene de vurderte å legge ned ville ha kostet langt mer enn den drøye millionen denne direktørstillingen koster. Det er symboleffekten jeg synes er særdeles umusikalsk.
En gang mens jeg var i skolealder ble vaskekjerringa på skolen plutselig erstattet av en renholder. Jobben var den samme. Det var mennesket som gjorde jobben også. Samme kjerringa og samme vaskebøtta, filla og kosten. Jeg kan forstå behovet for å gi yrket en ny tittel. Hvem ønsker vel å bli kalt kjerring? I tillegg var det vel noe med kjønnsnøytrale betegnelser. Lærerinnene og ekspeditrisene forsvant samtidig. Flyvertinnene og sydamene likeså, eller muligens det var litt senere. Jordmødre og helsesøstre fikk beholde navnene sine men sykepleierskene ble sykepleiere. Dette var vel en språkvask i likestillingens navn, antar jeg. Pluss at renholder-yrket skulle få litt mer status. Stillingsbetegnelsene ble altså endret, mens arbeidsoppgavene og sikkert og lønningene forble de samme.
Noe av det samme ser vi i dag. Olje- og energidepartementet ble fra 1.1.2024 til Energidepartementet. Oljedirektoratet ble fra samme dato til Sokkeldirektoratet og Petroleumstilsynet ble – av alle ting – til Havvindtilsynet. Oppgavene og folka er de samme, men ordet olje er fjernet.
At petroleumstilsynet allerede nå blir Havvindtilsynet finner jeg mest underholdende. Jeg mener, den første havvindparken til havs ble åpnet for under 5 måneder siden. Greit med en instans som driver med tilsyn av virksomheten, men tror dere ikke at flesteparten av de ansatte i denne bedriften først og fremst fremdeles fører tilsyn med petroleumsrelaterte installasjoner? Det håper jeg i det minste, for hvem fører ellers tilsyn med alle oljeplattformene våre? Og en ting til. Kan en person som i alle år har ført tilsyn med petroleumsinstallasjoner sånn etter en drøy ukes juleferie og ei nyttårsmarkering gå over til å kontrollere og føre tilsyn med havvindinnstallasjoner? Jeg vil anta at det er nokså forskjellig teknikk etc som det skal føres tilsyn med.
Navneendringene kommer ikke av at arbeidsoppgavene har blitt vesentlig endret vil jeg anta, men mer et behov for å kvitte seg med oljen som skitner til navnet.
Oljen, det sorte gull som vi her i landet kan takke for velstanden og rikdommen vår er nå blitt noe skittent. Noe vi ikke vil forbindes med. At Norge fremdeles er en oljenasjon må skjules så godt som overhode mulig. Ja, det er så jeg nesten bør føle olje-skam når jeg om litt setter meg i bensinbilen vår og tar en tur ned til byen.
Griner du på nesa over at vi fremdeles kjører bensinbil? Vel, jeg kan trøste mine lesere med at husstanden også innehar to dieselbiler.
Da jeg begynte på voksenlivet så var de som fikk en jobb i Nordsjøen de heldige. De jobbet sikkert hardt de ukene de var ute, men kom hjem og kunne raskt smykke seg med selveid hus og ny bil mens vi andre bodde i leide sokkelleiligheter og kjørte biler som var både 10 og 15 år gamle. Jeg håper inderlig ikke at norske oljearbeidere i dag skammer seg over å si at de arbeider i oljenæringa. At de føler at yrkesvalget som stigmatiserende og noe de helst ikke snakker om. At de er blitt vår tids vaskekjerringer.
Om lag 55% av olje og gass som produseres benyttes til transport. Resten er for eksempel innsatsfaktorer til kjemisk og farmasøytisk industri, og til plast og andre produkter vi ikke har gode erstatninger for i dag. Ja, selv vindturbinproduksjon og vindturbiner er avhengig av olje for å virke.
Jeg er ikke i mot fremskritt. Jeg er ikke i mot at vi omstiller samfunnet til mer og mer bruk av fornybar energi. Men å skifte navn på departement, direktorat og tilsyn for å vaske vekk den svarte olja blir for meg et forsøk på å fremstå som noe annet og “finere” enn det man er. Vaskekjerringa har ikke blitt renholder men titulerer seg som lineolumsterapeut, men jobben er nøyaktig den samme.
