Utflyttede barns døgnåpne servicesenter.

I går kveld, sånn litt over klokka 23 ringer telefonen. Det er Datteren. “Mamma, har du noe geie på bilalarmer?” Jeg roter rundt i hjernecellene, husker vi hadde bil med alarm en gang tidlig på 90-tallet, men noen inngående kjennskap til bilallarmer kan jeg ikke si at jeg har. (Jeg har mange gode egenskaper, men utpreget teknisk insikt har jeg aldri forsøkt å skryte på meg.)   Men man er jo positivt interesert, så mitt svar blir “Tja… Hvordan det?” Jo Samboern fikk ikke skrudd av alarmen på bilen.  Jeg ser nabolagets dem for seg. De leier en sokkelleilighet i et boligfelt fra 80 tallet. Store boliger fyller tomtene og husene står tett i tett i den stille veien. Huseieren er kanskje ikke av de mest tålmodige, heller litt hissig Jeg rekker raskt telefonen til Gamle Gubben Grå. Dette er helt klart hans områdefelt. Etter at far og datter har snakket sammen, dannes et litt annet bilde. Bilallarmen står ikke og uler. Men Samboeren ser at alarmen ikke skrur seg av når han trykkker på knappen slik at han kunne åpne bildøra og kjøre og hente henne på jobb.

Ok, jeg skjønner tegninga. Jeg tar bilnøkkel og lommebok og hiver meg i bilen mens Gamle Gubben Grå ringer Samboern. Jeg får med meg at Samboern trenger et nytt batteri til den boksen han skrur av allarmen med, og at det er et knappebatteri.  Jeg kjører de 6 kilometrene ned til byen og den snaue mila videre til jobben til datteren. Henter henne og setter så nesa de to milene utover mot leiligheten deres. Stopper på en bensinstasjon, men det er mange typer knappebatterier. Det får Samboern fikse selv.  Vel fremme ved leiligheten blir datteren sitte i byen og skravle. Ingen kan skravle som datteren og jeg, og nå er det lenge siden sist. Jeg tror det tok minst en time før hun endelig kom seg ut av bilen og jeg kunne sette nesa de drøye to milene hjem.

I morges, litt over 9 ringer telefonen igjenn. Det er datteren. Snart tid for jobb igjenn. Kan du kjøre? Allarmen er jo selvsagt ikke blitt fikset i løpet av natta, forståelig nok. Selvsagt. Jeg slenger på meg klærne. Kjører så samme tur som i går, men nå i omvendt rekkefølge.  Da jeg slipper henne av utenfor jobben, sier jeg at hun bare må ringe hvis hun har problemer når hun skal hjem i ettermiddag.

Om en måned flytter det unge paret langt vekk. Til en annen kant av landet. Da er det ikke bare å ringe Mamma når det dukker opp problemer. Datteren sier at det må bli godt. Men, nei. Det blir ikke godt. Det er så godt å vite at vi er i nærheten. At vi er der hvis de trenger oss. Det err godt å kunne kaste seg i bilen og løse problemet.  Det er mye verre å sitte lamgt unna og vite at de trenger hjelp og ikke kunne hjelpe.

 

Heia HBK

Jeg er sånn passelig intresert i fotball. Vet at HBK  (Hønefoss Ballklubb) er i tippeligaen.og liker det når de banker storlag som Rosenborg, Brann eller Vålrenga. Den ene tennåringssønn er mer intresert og stiller gjerne på AKA arena med skjerf, vimpel og et glødende engasjement når det er hjemmekamp.  I dag skulle HBK møte Godset (Strømsgodset) og i flott sommervær dro vi avgårde til stadioen. Dette kommer til å bli en kamp med mye folk og mye liv, og da er ikke muttern så vanskelig å få med på kamp.

Skal jeg på kamp vil jeg sitte bra og se bra. Så plass på langsida må til, og helst sånn nogenlunde midt på. Det koster en liten formue for oss to, men det er jo ikke så ofte jeg er med på kamp. (Tanken om at disse to bilettene koster tilsammen mer enn det konsertbiletten til Åge, Kim Larsen og Tomas Wie på Oprataket i går som jeg ikke tok meg råd til, men som var en konsertdrøm jeg hadde fantasert om siden jeg først hørte om den en gang i vårprøver jeg å fortrenge…)

Da kampen starter åpner himken seg, og vannet bare flommer ned. Men det glemmes fort da HBK  skårer et mål etter bare 6 minutter, Heia HBK. Stemningen er elektrisk og det gnistrer blant publikum og suportere i kapp med lyn og torden på himmelen. Men resten av første omgang går uten flere mål og stemningen på stadioen roer seg like fort som tordenværet glir over.

2. omgang er like kjedelig. Ingen mål. Men mot slutten begynner håpet å stige. Det ser ut som om det blir tre etterlengtede poeng. Det ser ut som om vi skal klare å banke Strømsgodset, Strømsgodset som ligger helt øverst på tabellen. Stemningen stiger merkbart etter som kampslutt nærmer seg. Men så, da det bare er to minutter igjenn, dundrer Strømsgodset ballen i nettet og stillingen er 1.1.  En ellers rolig og sindig person som meg lar seg rive med. Dette er spennende. … Men der blåser dommeren i fløyta. og kampen er over. Vi var så like ved, men måtte nøye oss med uavgjort og ett poeng.

Ikke så verst det heller mot serielederen.

Familieselskap.

I dag har vi hatt stort familieselskap. Du vet de selskapene man kallte “familietragedier” da man var i tenårene.  Man ber sine foreldre,  sine svigerforeldre, sine søsken med ektefeller, samboere, barn og svigerbarn SIne svogere og svigerinner med barn Sine egne barn og svigerbarn osv. Den kjære, kjente storfamilien.

Hos oss er vi 24 med smått og stort.  Et selskap av litt dimensjon. Nå bor 4 i Amerike, 4 var på ferie og den eldste tanteungen min med samboer glemte jeg rett og sett å be. så denne gangen ble vi “bare” 14.

Jeg hadde tenkt å ta det enkelt i år. Jeg var i feriemodus. Tenkte meg et langbord på terassen,  Grillmat og så gele og is med jordbær til kombinert dessert og kaffe.  Fordi vi skulle sitte ute, tenkte jeg  å gjøre det enkelt med papptallerkner og lite oppvask.  Hageselskap på terassen er koselig . Praten går lett og alle blir i godt humør når en kan sitte ute i sola. Parasoll har vi og så vi kunne ha halve bordet i sol og halve i skygge og gjestene kunne sette seg der de følte for det.

Grillen sa takk for seg for tre dager siden. Vi griller mye, og vår nye grill skal være en av de store flotte med gassbluss og alt du kan tenke deg. Der sa økonomien nei nå rett etter en lang Italiaferie.  Da får det bli pølse i lompe/ brød. Litt mindre mat mengreit og enkelt i sola ute på terassen.  I hele dag har det fossregnet og meterologene har meldt om til dels store nedbørsmengder.. Da får vi sitte inne. Men langbord inne krever ommøblering av hele stua.  Det orker jeg ikke. Noen får sitte rundt spisebordet og noen i sallongen. (Forhåpentligvis flest i sallongen, for spisebordet har et løst bein..)

Med endring i planene var jeg stressa og i full fyr fra tidlig morgen. Her må alle hjelpe til Tempo, Tempo TEMPO: Gamle Gubben Grå og tennåringssønnene har ikke den samme forståelsen som jeg for alt som bare må gjøres før gjestene kommer. For eksempel stillte de seg uforstående til at jeg måtte skrubbe steamdusjen med alle dyser etc akkurat i dag. Det var da lite trolig at noen av gjestene som skulle være her en tre fire timers tid trengte å dusje. At planter i et blomsterbed som ikke ses hvis man ikke tar seg en spasertur rundt huset i regneværet måtte bindes opp akkurat i dag eller at man faktisk er helt nødt til å tørke over alle boksene på den øverste hylla på kjøkkenet, de med pasta og mel bare fordi noen kanskje kommer til å bære oppvasken sin inn på kjøkkenet.

Gamle Gubben Grå har mange egenskaper jeg setter pris på. Men han har en manglende forståelse for min panikkartede stressing før slike selskaper og glemmer at all min sans for humor på et slikt stadium er totalt fraværende. Så når jeg spurte pent (leses komanderte) om han kunne vaske kaffeflekkene sine vekk fra det hvite sallongbordet og han svarte at det var rødvinsflekker der og, og de hadde i hvertfall ikke han laget, var det så vidt han ikke ble kvelt med vaskefilla.

Svigerforeldrene mine er bestandig de første som kommer. Det kommer nok av at de som regel kommer en halvtimes tid før de er bedt, mens min søster som regel kommer en halv times tid etter at hun er bedt….  Denne gangen møtte de meg ikke i innkjørselen med hendene fulle av søppelposer, jeg sto ikke i dusjen da de gikk inn på badet for å nyttte toalettet etter en lang biltur (dengang hadde vi små barn og ingen nøkkel i badedøra i frykt for at ett av barna skulle låse seg inne.) jeg snurret ikke rundt meg selv inne på soverommet mens jeg febrilsk forsøkte å finne ut hva jeg skulle ha på meg, og jeg sto ikke på kjøkkenet og febrils dyttet siste rest av bakeboller, sleiver litersmål etc inn i oppvaskmaskinen.  Denne gangen var alt klart.  Blomstene sto pent i vasen. Stearinlysene var tent. Jeg hadde dusjet og skiftet og til og med sminket meg. Tenåringsguttene gikk i pressentable klær og Gamle Gubben Grå var nybarbert. Kjøkkenbenker og oppvaskkum var tomme og det var plass til oppvask i oppvaskmaskinen. Pølsene sto og trakk på svak varme. (Ingen sprakk og så ut som vrengte polvotter) Tallerkner, og glass sto på et bord i stuen. Kort sagt, alt var i rute.

Det ble en hyggelig ettermiddag. Det er kos å se alle, selv om man ikke får snakket like mye med alle.  Samtalene gikk kanskje ikke like lett hele tiden, men vi ungikk de store og til dels høyrøstede diskusjonene. Vi er en brokete gjeng. Jeg som rød lokalpolitiker, svigerfar som tidligere høyrerepresentant i bydelsutvalget i en av de virkelig fiiine bydelene på Oslos beste vestkant. Svigermor tysk, jurist som er svært opptatt av titler og akademisk utdanning. Pappa som jordnær bonde med interesse for friluftsliv og fiske og ikke minst oppveksten her i Norge under andre verdenskrig. Datteren som absolutt ikke er optatt av status yrker og akademisk utdanning og har sterke meninger om det norske skolesystemet, og søsteren som er lærer i den videregående skolen og et helt annet syn på skolesystemet enn det datteren har.  Jo alt ligger til rette for noen kraftige diskusjoner, men i dag gikk alt fore seg i rolige og sømmelige former og de store diskusjonene uteble, heldigvis.

Missforstå meg rett. Jeg setter pris på familien. Jeg kan kose meg sammen med svigerforeldrene mine. Med foreldrene mine . Med søstrene mine og deres familier og med svogeren min som alltid er velkommen hos oss. Og jeg storkoser meg når datteren og svigersønn kommer. Det er når alle sammen skal komme på engang at sikringen ryker og jeg blir superstressa.  

Det ble en hyggelig ettermiddag. Og når datteren og svigersønn dro som de siste, var skuldrene for lengst senket roen hadde senket seg og jeg hadde fått tilbake min humoristiske sans. 

 

Augusttanker

Vi skriver 1. august i dag, og selv om sommeren selvsagt ikke er over. (Den har vel egentlig ikke begynt ennå her på østlandet…) så kan man vel si at vi er kommet over i ..sensommeren? Det er en flott tid. De grønnsakene du ikke har fått sådd, er det ikke vitsi å så nå. Grønnsakene bør ha vokst seg så store at du  ikke trenger å luke så mye. Nytteplantene dominerer.  Nå kan man begynne å høste fruktene av slitet. Hos oss som er noen glade hobby-gartnere. Mer hobby enn gartnere har vi  salat, spinat, stor flott grønnkål, og en skog av minte.

Grønnkål.

Minte

Så blir det å finne ut hva jeg skal bruke all grønnkålen og minten til. Gode forslag mottas med takk.

I går plukket jeg masse villblomster fra grøftekantene i nærområdet og fyllte en hel bøtte som jeg satte på trammen.  Syns det ble ganske fint.  Så tok jeg med meg hunden og tok en tur i skauen og plukka røsslyng. Fulgte en liten krukke og satt på bordet på trammen. Ble ikke så værst det heller.

August er måneden hvor man kan sitte ute i  lune sommerkvelder med lykter som lyser opp skumringen og kanskje med et pledd over knærne. Man kan senke skuldrene å slappe av og nyte kveldene med god samvittighet. Samtidig er det ikke for sent å plante og planlegge neste års hage.. En sommer som forhåpentligvis blir bedre enn denne regnfulle sommeren.

 

 

JEG HAR TAPT MITT HJERTE TIL PITIGLIANO

De to tennåringssønnene, Gamle Gubben Grå og jeg  dro på en eventyrlig ferie til Italia og den fantastiske lille byen Pitigliano. 

Vi tok fly til Roma, tok en natt på et hotell der, og leide så bil for å komme oss til Pitigliano og leiligheten vi hadde leid.  Vi var anbefallt å leie en liten bil fordi gatene i Pitigliano er bygd for eseltransport og ikke biler.Så det ble en liten turkis Renault som skulle bli vårt fremkomstmiddel. Gamle Gubben Grå brummet litt over det, han liker best å kjøre store firehjulstrekkere med brummende dieselmotor. Jeg hadde vel i mine drømmer sett for meg en liten spenstig toseters sportsbil, men da hadde det ikke vært plass hverken til tennåringssønner eller kofferter.

Vi kom oss raskt oppover kysten på Autostradaen, bommet på riktig avkjøring men tok den neste og via kartet så vi at det bar i riktig rettning. Det gikk opp og ned i sving over marker, gjennom skog forbi .vingårder og små landsbyer.

I følge vår veibeskrivelse skulle Pitiglano “åpenbare seg for oss når vi rundet siste sving. Men i dette landskapet og med disse veiene hvor den ene svingen avløser den andre hvordan skulle vi vite når vi kom til den siste svingen og den fantastiske utsikten? Et hint til de som tar turen etter oss; når dere ser dette kirketårnet er dere der straks…

Å ja utsikten er fantastisk. Når vi siste dagen skulle oppsumere hva som hadde vært det største med hele ferien sa den ene tennåringssønnen at akkurat det å runde denne svingen og se Pitigliano for første gang var den fineste opplevelsen. Vi andre var enige med han. Fra svingen med utsikten og den videre svingete veien inn i byen.

Vi kom oss inn i byen, fikk parkert bilen, hentet nøkkelen på angitt adresse og gikk gjennom byen på leting etter “vår leilighet”. Det var mye å se på og spennende å lete etter riktig adresse i alle smug og sidegater.

Det var en spennende tur. Litt kribling i magen. Hvordan ville det se ut der vi skulle bo? Tilslutt  kom vi frem til vår adresse. Så idyllisk og ..italiensk som jeg hadde drømt om.

Her, i denne idyliske landsbyen skulle vi være en hel uke. Senke skuldrene, slappe av og nyte Italia.  Vi kjøpte grønnsaker hos grønnsakshandleren, kjøtt hos slakteren og brød hos bakeren. Ingen av dem kan engelsk. Vi kan ikke italiensk, men det var ikke noe problem. Positive og blide mennesker hvor enn vi kom. Tomater som smaker som tomater og som er noe av de beste tomatene jeg har spist – Gamle Gubben Grå mente jeg hørtes ut som dama i shamporeklamen du vet… første gang jeg satt tennene mine i en av de deilige tomatene. Ellers var villsvin skinke en lokal spesialitet. Det skal være masse villsvin i dalene og området rundt landsbyen.  Noe villsvin så vi ikke (annet enn i vinduet hos slakteren) men om morgnene ble vi vekket av hanegal fra flere forskjellige haner i dalen under soverommsvinduet.

Pitigliano er opprinnelig en Etruisk landsby, Etruskerne bodde her sånn rundt 500 år før kristus. De gravde gravhuler og noen ganger i bakken som kalles “Via Cava”.  Det er vannskelig å forklare hva en Via Cava er. De må oppleves. Men som min ene sønn, den fotogale, sier; Et bilde sier mer enn ord, så her kommer noen bilder vi tok på vår vandring i Via Cavaene.

Vi gikk en Via Cava opp til vinhandleren i hulen. Dvs opp dit den fantastiske utsikten var da vi kjørte inn i byen første gangen. Vi var og i nabobyen Sorano og guttene gikk en Via Cava fra et stykke utenfor byen og inn i Sorano. Via Cavaene fascinerte oss veldig, var god trim.Fjelltur i 35 grader pluss gjorde at jeg ble ganske rød i toppen.

Vi hadde og en tur til Saturnia. (Jeg syns det høres ut som om navnene er tatt rett ut av Asterix og Obelix ) Der badet vi i en varm, svovelholdig kilde. Det stinget rottne egg, men var deilig
og påstås å være sunt for huden. Med det varme, minneralholdige vannet og strømmen som pisket mot ryggen min var det en deilig, gratis spa-behandling.

Vi spiste godt både hjemme i huset vi hadde leidmed førsteklasses råvarer fra byen butikker og på byens restauranter. Vi fant til og med ut at “Il Tufo Allegro” hadde tre stjerner i Michellin-guiden. Vi nøt et måltid der siste kvelden, og det var bare…helt nydelig.  Men alikevel var det et annet og mindre prangende spisested som ble vårt sted. Ikke minst takket være den sjarmerende servitrisen.

Pitigliano er en idyllisk liten by. Fotoapparatene gikk varme.  Flombelysning av byen gjorde at det og var gøy å gå på foto-tur også på kveldstid.

Jeg avslutter dette lille reisebrevet med et bilde av Pitigliano i flombelysning. Tatt  fra den nye delen av byen.

AUREVIDECHI!!



 

Reiseklar.

Nå er kofferten pakket.  Jeg har husket laderen til kameraet denne gang. Det klarte jeg å glemme da jeg var på rundreise i Egypt og fikk derfor kun tatt noen få bilder på den drømmeturen. Noe jeg har irritert meg masse over.

I morgen tidlig går turen til Italia. Først et døgn i Roma før turen går videre til Toscana og den lille byen Pitigliano. Pitigliano er en gammel middelalderby med gater så smale at de passer best for esler og med underjordiske huler laget av Etruskerne for lenge lenge siden. Der skal vi senke skuldrene, puste langsomt og nyte livet en ukes tid. Den italienske kokeboken er pakket med, og i reisefølget er det to kokker, så dette skal bli en gourmetopplevelse.

 

Er ikke sinnablogger i kveld

Det er rødvin i glasset. Guttene oppfører seg eksemplarisk. Gamle Gubben Grå er nesten kjærlig. Drømmeferien er kun timer unna. Ikke engang jeg klarer å være engasjert og sinna i kveld.

Jeg holder meg unna nettavisene og kommentarfeltene. Ingen rassistiske ytringer om romfolket skal irritere meg i kveld.

Ordføreren er ute og roser lederen i lokalavisa som roser ordførerens fantasier om byutvikling (På politikerspråket kalles det visjoner). Jeg gidder ikke engang påpeke det litt komiske i at han roser redaktøren for å rose han.selv. Jeg gidder ikke påpeke at han syns høgskolen ligger langt fra sentrum, når selv jeg i min begredelige form tror jeg skulle klare å gå fra høgskolen til sentrum i løpet av et kvarter.

Nei i dag er jeg bare positiv. Lytter til Ramstein og er bare god og snill.

 

Gamle Gubben Grå vokste opp under krigen…

Nå tror du sikkert at jeg er pensjonist, men neida, Jeg er en kvinne i min beste alder, dvs sånn midt på 40-tallet et sted. (Da snakker jeg alder altså, ikke fødselsår.)  Jaha, tenker du da, hun er ei sånn som har funnet seg en gammel rik mann. Men også der må jeg skuffe deg. Gamle Gubben Grå er langt fra rik. Det er vel jeg som tjener mest her i heimen, og slik har det vært de noen og tjue årene vi har vært i lag. Ikke er han så veldig mye eldre enn me, fyller femti engang til neste år. Nå sitter du der som et spørsmålstegn, og lurer på hvilken krig jeg da sikter til. Men jeg er som nordmenn flest. Nåe jeg reffererer til krigen, mener jeg selvsagt 2.verdenskrig.  

La meg forklare hva jeg mener. For til tross for at Gamle Gubben Grå er født på 60 tallet, vil jeg hevde at han oppfører seg som om han vokste opp under krigen. Han kan nemlig ikke kaste noe som helst. Tomme isbokser, gamle ødelagte skistaver, kulepenner og lightere som ikke virker lengre. Alt må spares.  Jeg tror garasjen vår muligens har gitt Øystein Sunde inspirasjonen til sangen “Kjekt å ha” .

Merkelig i grunn, for Gamle Gubben Grå er vikst opp i gode kår på Oslo beste Vestkant. Jeg derimot er vokst opp på bygda utenfor en mindre by. Vi hadde alltid penger til det vi trengte, men som bønder flest er vi opplært til å være nøysomme.  Jeg er glad iresirkulering og gjenbruk. Men jeg kan ikke samle på alt. Det renner over. 

La  meg gi noen eksempler:

Jeg hevdet at jeg ønsket et par gamle treski somvi kunne skru opp på terasseveggen på hytta på fjellet. Vips så kom Gamle Gubben Grå hjem med 6 par treski fra nærmeste loppemarked. Når jeg spør hva vi skal med 6 par gamle treski, svarer han at jeg ønsket meg jo et par treski ,,,, Et par, ja. Jeg hadde ikke tenkt å panelere hytta med dem.

Gamle Gubben Grå samler på bøker fra Krigen. (Fortsatt andre verdenskrig.) Ethvert loppemarked blir saumfart etter bøker om temaet,og han kommer hjem med fulle poser (det er jo alltid andre bøker som også faller i interesse) Nå er biblioteket vårt fullt. og mer enn fullt. Noe må ut. Jeg har foreslått å kaste levere på loppemarked7 selge de han har to, tre eller fire like av.. Selv det er svært betenkelig…..

Vi samler også på embalasjen og bruksanvisningen til alle elektroniske og elektriske dupeditter og hjelpemidler vi kjøper. Sånn som kjøleskap, TV; PCer Mobiltelefoner etc.  Orginalembalasjen og bruksanvisningen kan ikke kastes selv om tingen som en gang lå inni esken og eide bruksanvisningen forlengst er kastet.

Det finnes ting i vårt hjem som jeg har kastet og han har reddet fra søppeldøden flere ganger. Jeg husker en utslitt kost med et knekkt søppelbrett som jeg egenhendig kastet fire ganger men som på uforklarlig vis alltid dukket opp i uteboden igjenn. Tilslutt delte jeg den i småbiter og fordelte bitene i forskjellige søppeldunker rundt om i kommunen og nabokommunen. Først da fikk den stakkars, gamle utslitte kosten fred…

Å DU HÆRLIGE TENÅRINGSMAMMA LIV….

.Noen ganger byr det på visse utfordringer å være tenåringsmamma.  Og når man også har en tenåringspappa som er så antikvarisk i sine holdninger til ungdom som Gamle Gubben Grå går det en kule varmt innimellom….

Guttene er femten og sytten, og oppfører seg eksemplarisk i forhold til mange andre ungdommer Ingen festing og tøying av innetider.  Ikke vandrer de rundt med ansiktet fullt av piercing eller lilla hanekamIkke spiller de hard-rock så det dundrer i hele husetOg hvis de svarer når jeg snakker til dem, svarer de forholdsvis pent og høflig.  ja, jeg vet jeg kunne ha det MYE verre.

Men det er irriterende at de bor forran TV og dataskjerm og nesten ikke er til å rikke. Det er frustrerende at en av dem ikke klarer å kreke seg opp før langt ut på ettermiddagen hvis man ikke maser av sine lungers fulle kraft.  At rommene, loftstua og trappa opp til loftstua flyter over av rot. Det er slitsomt at de krangler seg imellom nesten hele tiden. Det gjør meg fly forb… når de ikke svarer når jeg snakker til dem, eller når de lyver meg rett opp i ansiktet for å slippe ubehageligheter. “Jada, MammaJeg har luftet hunden” “Det var ikke meg som spiste opp all iskremen i fryseren”

Karakterer og skolearbeid er og en vanlig frustrasjon. Jeg ser at en av dem ikke yter så godt som han kan.  Vet at han har en drøm om hva han ønsker og bli. Vet at den drømmen er fullt mulig å oppnå, og at han antagligvis hadde lykkes veldig bra  ii den stillingen hvis han bare legger seg litt i selen.

Jeg har alltid forsøkt å oppdra barna mine til å bli flotte selvstendige mennesker. Mine barn har måtte hjelpe til hjemme fra de var ganske små. De har måtte pakke skolesekkene selv og smøre nistematen selv.Men det er ikke allti lett for mine tennåringer og godta mine krav når lærere og klassekameratenes foreldre er Curling foreldre som koster alle problemer og arbeidsoppgaver unna foran barna så de kan seile inn i voksenlivet uten å møte motstand.

Høyresidas dobbeltmoral…

Vi vil ha fri flyt av arbeidskraft, varer og tjenester het det fra de blå – og mange røde og –  da det var om og gjøre å få oss inn i EU.

Nå står de samme politikerne og toer sine hender over at EØS samarbeidet gir oss netopp det, fri flyt av mennesker over grensene i Europa.. Det var ikke bare pene menn i dress med høy utdanning som lot seg lokke til velferdsgodene i  kalde Norge. Det var og fattige, tannløse og skitne rumenere.  Så rart..