Det er i grunn late dager i Drømmehuset.  I det minste for meg. Late Brit tar seg av rengjøringen og Gamle Gubben Grå måker snøen.  I går lagde han også middag til meg. Deilig vegetarmåltid – med bacon.
Late dager synes tydelig på bloggtoppen. Jeg er helt nede på sekstende plass. Kanskje ikke overraskende. Det har ikke gnistret av innleggene mine de siste dagene.

Det er vel ikke bare innleggene det ikke har gnistret av i det siste. Kjerringa har vel heller ikke akkurat fremstått fra sin mest glamorøse side. Her er det mer sliten kjerring enn glamorøs blogger som har tuslet rundt. Kast et lite blikk på headingen på denne bloggen. Det er liksom ikke bildet av en fotomodell som møter dere.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ærlighet varer lengst har jeg hørt. Det gjelder også når det gjelder ishockey og fiskeboller.
Det er mulig at Vesterålen fiskeboller er verdens beste fiskeboller, men fiskeboller er overhode ikke godt.
Ga dette avsnittet lite mening? Vel, dette er min kommentar til dette og dette innlegget. Jeg har jo ikke helt sluttet å kommentere innleggene til toppbloggerne.

Og når vi er inne på toppbloggerne, kan noen fortelle meg hva som er så interessant med den filmsnutten til Stina fra nyttårsaften? Hun våknet fra dvalen omtrent samtidig som hun ble nominert til Vixen finalen og har etter det plutselig fått over 1.000 daglige klikk på gamle innlegg.

En annen blogger som ikke kom med noe nytt i går lever godt på å reklamere for sine mest leste innlegg. Så jeg fortsetter å reklamere for de av mine innlegg som har skapt mest engasjement.  I går fortalte jeg dere at innlegget Hvorfor fortsetter jeg? er det innlegget som har gitt mest engasjement i form av flest kommentarer. Det innlegget som er på plass nummer to på den lista er innlegget La oss snakke om mobbing,

I mars 2021 da jeg skrev de innleggene jeg refererer til over var pennen kvass, til tider kanskje giftig. Jeg kommenterte det toppbloggerne skrev, og et par følte at jeg tråkket dem litt vel mye på tærne. Kanskje gjorde jeg det. Jeg har litt dårlig samvittighet når det gjelder Kokkejævel. Ikke fordi jeg var spesiell slem, men fordi jeg konsentrerte meg kun om den som var på toppen, og han var på toppen dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned i over ett år.
Når det gjelder andre, som for eksempel MA har jeg mer følelsen av at de har lagt føttene sine under fotsålen min for at jeg skal trampe dem på tærne. Når jeg så har satt ned foten og tråkket på de tærne, så har de skreket høyt om mobbing. Om de virkelig er så lettkrenka eller om de bruker en “bloggkrig” og det å fremstille seg som et offer for å høste klikk og vandre oppover bloggtopplista er jeg usikker på.
Når jeg sitter her og føler ubehag ved å komme med noen kommentarer om et pannebånd med motiv av en hare fordi jeg ikke har ønske om å krenke noen eller havne i en bloggkrig er jeg litt usikker på hvem som er det egentlige offeret. La meg presisere; Det er ikke bloggeren med pannebåndet som er lettkrenka. Det er hoppende dyr som er stikkordet.

Hvis blogg.no skal bli til forveksling lik matprat.no og det eneste vi deler er oppskrifter på maten vi spiser og vakker natur blir ikke det og litt kjedelig? Jeg mener ikke at man ikke skal skrive om mat og turer i nærområdet, men man må vel kunne skrive om litt annet og?
Er det så krenkende hvis noen uttrykker uenighet? Blir Allan krenket når jeg ikke liker Vesterålen fiskeboller? Og hvis han blir det, er det mitt problem eller er det han som tar seg litt vel nær av at noen er uenig med han?

Jeg mener ikke å være slem med mine kommentarer. Det er ikke bloggerne men det bloggerne skriver jeg kommenterer.  Når jeg synes det kan virke som om Monica har tatt litt for mye Møllers tran når jeg leser noen av innleggene hennes, kommer jo det av at jeg har langt fra det samme energinivået. Jeg kommenterer innleggene ut fra der jeg er i livet. Ut fra det som faller ned i hodet på meg når jeg leser innlegget. Det er ikke slik at jeg tror at jeg sitter med fasitsvaret på hva som er riktig, jeg deler bare mine kjerringtanker.

Det finnes utrolig mange nettsider hvor man kan finne håndarbeid- og matoppskrifter.  Og selv om en stor del av innleggene her på blogg omhandler disse temaene er det kanskje ikke først og fremst derfor vi leser blogger. I det minste ikke derfor jeg daglig klikker meg inn på to strikkeblogger. Jeg trenger ikke daglig inspirasjon for å finne ut hva jeg skal ha på pinnene. Jeg bruker jo tre måneder på ei lue.   Jeg leser disse to strikkebloggene fordi de to bloggerne skriver bra og fordi man etter hvert føler at man kjenner disse personene litt og har lyst til å følge hverdagen deres. Enten den består i  turer, håndarbeid, potteplanter eller rydding. Eller når de kommer med noen betraktninger over temaer som opptar dem.

Jeg tror det som gjør blogg spesielt og på en måte unikt som plattform er det personlige preget.
Vi blir kjent med menneskene bak ordene. Vi får en innsikt i livene til mennesker og de utfordringene og gledene de møter på i hverdagen. Vi føler med de når de er syke, og fyller gjerne kommentarfeltet med omtanke. Vi heier på de når de kjemper i motbakke og vi gleder oss med de når de når sine mål.

Før i tiden, når rosabloggerne regjerte ville tusenvis av unge jenter drømme om å få operert rumpa si eller besøke den mest trendie baren i Dubai etter å ha lest blogginnleggene til Sophie Elise og Isabell Raad.
Jeg tror og håper at dagens blogglesere kanskje ikke har det samme heltedyrker-forholdet til oss bloggere. At ikke 30.000 familier har Gulrot- og brokkolistuing til middag bare fordi Toms Matprat deler oppskrift på det. At noen lot seg inspirere, men ikke alle.

I dag er det jeg som skal lage middag i Drømmehuset. Det blir verken fiskeboller fra Vesterålen eller gulrotstuing.
Jeg er ikke spesielt flink til å lage mat. Jeg er ikke så veldig glad i å sitte timevis med håndarbeid. Jeg liker derimot svært godt å reflektere over ting jeg leser eller får med meg fra nyhetene.
Jeg liker å sette ting litt på spissen, snu og vende litt på utsagn, undersøke de nærmere, komme med mine tanker om dette og hint. Også om ting jeg kan lese om på en blogg,
Jeg gjør det ikke for å være slem. Jeg gjør det fordi jeg liker å motivere mennesker til å reflektere, stille litt kritiske spørsmål.
Er det noe verre enn å motivere folk til å strikke eller lage stuing?

I dag har flere medier fortalt om en runestein som er funnet i Hole kommune, nabokommunen til Ringerike.  Funnet har blitt slått stort opp både på NRK, Aftenposten og på flere andre medier. Etter hvert kom det og en artikkel på plass i lokalavisa.
Den såkalte Svingrrudsteinen ble funnet i 2021, men arkeologene holdt funnet hemmelig til de hadde undersøkt den nøyere. Steinen ble funnet i en flatmarksgrav like under en av gravhaug i et område arkeologene undersøkte i forbindelse med at man (kanskje) kommer til å bygge Ringeriksbanen. Radiokarbondateringer viser at gravens alder, og dermed steinens inskripsjoner, trolig stammer fra 0-250, opplyser Kulturhistorisk museum i en pressemelding. Det vil si at steinen er rundt 2.000 år gammel.  Det er verdens eldste runestein.

Funnstedet ligger ikke så veldig langt fra der jeg vokste opp. En 8 – 10 km, kanskje, og i et område jeg har gått mye tur i de siste årene. Og jeg, jeg synes jo sånt er utrolig spennende.
Det betyr at det for rundt de tider Jesus vandret rundt på jorda betydelig lenger sør sto  noen ved fjorden hvor jeg vokste opp og risset runetegn inn i den 31 x 32 centimeter store steinblokken av rødbrun ringerikssandstein.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Ekspertene på Kulturhistorisk museum sier at dette er den eldste runeinskripsjonen som er funnet i Norden. Såpass mye eldre enn de andre at “leksikon nå må skrives om”. Denne inskripsjonen er så mye eldre at det er sensasjonelt.

Hva det står på steinen?
Omskrevet til vår skrift står det idiberug
Teksten omtaler muligens en kvinne som het Idibera, og innskriften kan bety «For Idibera». Andre muligheter er at «idiberug» gjengir et navn som «Idibergu/Idiberga, eller kanskje slektsnavnet Idiberung, forklarewr ekspertene. 

Jeg, i min naivitet, tenker at ved å ta et googlesøk på kvinnenavnet Idibera kanskje får opp noen vikingkvinner med det navnet fra Snorre eller liknende. Vi har mye stolt vikinghistorie i distriktet. Sigurd Syr bodde ikke langt unna, Dronning Ragnhild og Halvdan Svarte likeså.
Det var  utrolig dumt tenkt. En kvinne i en 2.000 år gammel grav som nettopp er åpnet er nok ikke på nett. Og Idibera, hvis det er hennes grav, levde like fjernt fra vikingtida som det jeg gjør.

Likevel får dette googlesøket meg til å forstå hvor sensasjonelt dette funnet er.
Det var først i dag Kulturhistorisk slapp nyheten om dette sensasjonelle funnet. Likevel får jeg opp over 900 treff. Steinen er omtalt i medier i Frankrike, Storbritania, Tyskland, Seits, Ungarn, Bulgaria… ja store deler av Europa.
Dette må altså være en virkelig stor nyhet.

Jeg må nok ta meg en tur på Kulturhistorisk museum å se steinen. Den vil bli stilt ut der fra lørdag av.  Og så skal jeg fantasere litt om hvem denne Idibera var…

Dette bildet er ikke fra Hønefoss i dag. Her laver snøen ned.  Men jeg poster bildet for å minne meg selv, og alle andre, på at det finnes bar brostein der under snøen og isen et sted. Det er ikke så lenge til at vi vil kjenne vårsola begynne å varme. Dagen har blitt nesten en hel time lenger siden nyttår.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

En pute formet som en pepperkakemann ligger i en krok av tante-sofaen og fremdeles er det noen krus med julemotiv i kjøkkenskapet men ellers er julen pakket ned i baljer og esker  og har blitt stablet opp på loftet igjen. Nå er jeg klar for vår. Det er ikke værgudene, som fortsetter å lesse meg ned i snø.  Jeg føler ingen takknemlighet.

Nei la oss snakke om noe triveligere. La oss snakke om mat. Det er jo det temaet bloggere og sikkert også blogglesere er opptatte av. I går hadde vi laks til middag. Laks med pasta og en basilikum-ostesaus. Det var grei nok hverdagsmiddag på en mandag.  Oppskrifta finner du bak på sausepakka til Toro.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Når jeg leser meg gjennom bloggtoppen i dag ser jeg helt klart at det å skrive om at man går tur i svarte vinternatta er det som er trendy nå.
Jeg har ingen planer om å slå meg på den trenden. Har ikke gått skikkelig tur siden i fjor en gang. Selvsagt tusla noen runder her oppe i nærområdet med Charlie Chihuahua, men ikke dratt av sted for å gå tur. Det har ikke fristet på det føre vi har hatt i år.  Frister ikke i dag heller. Det har snødd i natt, det snør fremdeles og det har det visst tenkt å fortsette med til langt ut på dagen i morgen melder de på radioen. Ja, når de ikke er opptatt av å snakke om de vanskelige kjøreforholdene og biler som står i grøfter og autovern.  Og nei, jeg tror ikke turen blir koseligere om jeg venter til det blir stummende mørkt.

Det er ikke måte på hvordan positiviteten slår mot meg etter som jeg leser meg oppover bloggtopplista. Kan jo nesten virke som om det er noe galt i å være inaktiv og umotivert!
Hvor aktiv jeg kommer til å være i dag er jeg litt usikker på. Den ryggen er ikke god. Jeg trodde den var bedre, helt til jeg reiste meg litt brått for å fylle tekoppen.

Noen ramser opp en milelang liste over sine beste blogginnlegg.
Jeg vet ikke hvilket innlegg som er det mest leste her på bloggen min, og statistikken på det er jo ikke helt lett å finne ut av. Men det innlegget som har fått flest kommentarer, og på den måten skapt mest engasjement er innlegget Hvorfor fortsetter jeg? som jeg skrev i mars 21.
Vel, nå skriver vi 2023. Jeg skriver fremdeles innlegg om hvilke tanker som detter ned i hodet mitt når jeg klikker meg gjennom bloggene som ligger over meg på bloggtopplista. Jeg er bare mer diskre på hvilke blogginnlegg som fører til de forskjellige refleksjonene.

Nei la oss snakke om noe annet. La oss snakke om mat. Det er fort gjort å få refleksjoner rundt temaet mat når man klikker seg gjennom topplista.
I dag er det Gamle Gubben Grå som skal lage middag. Vi skal ha Vegetar-bowlmedfullkornris, avokado og marinert vannmelon. Kjenner jeg Gubben rett blir fullkornrisen med vanlig ris og så kommer han til å lure bacon inn i vegetar-retten. Det må ikke bli for sunt…

Der var jeg dum nok til å bevege litt på meg igjen, og det stikker til i ryggen så jeg skriker høyt. Dette har jeg verken tid eller lyst til. Mulig det å styrke de der musklene nede i korsryggen vil bedre ryggen? Det stråler i grunn ikke ned over i beina. Det gir håp for at det ikke er et nytt prolaps. Jeg blir litt positiv over den oppdagelsen.  Dette skal jeg få orden på. Smerter er ikke farlig, det er bare vondt.

Det er ikke noen hemmelighet her på blogg at all snøen, isen og de vanskelige føreforholdene som har vært i januar gjør noe med humøret mitt. Jeg murer meg mer inne. Liker ikke å gå ute, liker ikke å kjøre ute. Går jeg ute går jeg med spente muskler lenge før jeg kommer meg ut utgangsdøra.
Inne på en blogg ser jeg hauger av garnnøster i glade farger som får meg til å tenke på vår.
Jeg innser at  det er det jeg trenger.
Ikke nødvendigvis hauger av garn, det har jeg muligens nok av i kjelleren. Men jeg trenger noe som viser meg at det går mot vår. For den kommer jo – om ikke alt for lenge.

Så da bestemmer jeg meg for det. Jeg vil sitte her midt i januar mens snøen daler ned og tenke på vår.
Mens andre tenker på gnistrende skispor og om de skal smøre med rødt eller blått skal jeg tenke på klukkende vårbekker og knopper som spirer. Jeg vet ikke helt hvordan ennå, men i dag skal jeg lokke våren frem. Om ikke annet, så i tankene.

Vannmelon for eksempel. Vi skal ha vannmelon i retten vi skal ha til middag i dag. Vannmelon er noe som minner om vår, eller kanskje enda mer sommer. Jeg skal ta en bit vannmelon i munnen, lukke øynene, nyte smaken og drømme meg bort til sol og sommer.
Nå vil jeg ha frokost. Det blir brødskive med lungemos. Godt det og.

I går klarte jeg å lage middag uten å lage eksplosjon. Kanskje ikke så rart. Jeg mener, å koke asparges er liksom ingen heksekunst.

Mer urovekkende er det at ryggen er vond.  Det stikker til så jeg skriker høyt når jeg gjør enkelte bevegelser, Jeg håper inderlig det ikke er et nytt prolaps på vei. Det er liksom ikke en del av planen for 2023 med sykdom.
Jeg hadde et prolaps som satte meg ut av spill i flere måneder i 2007, og nei jeg vil ikke ha en ny slik periode nå. Det fortjener jeg ikke.  Jeg håper at det bare er muskulært, at jeg har beveget meg for lite i det siste. Det er lenge siden jeg har fått beveget meg ordentlig. Føret har ikke fristet til de lange turene. Jeg krysser fingrene for at dette er noe jeg klarer å få orden på raskt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Er det ikke det vi ønsker når vi står ovenfor utfordringer? At det skal være noe vi klarer å få orden på raskt, helst på en enkel måte. Som ved å spise en pille eller ved å gå over til lavkarbo-diett. Eller ved å hvile.  Legge seg på sofaen å vente på at det skal gå over.
Smerter er ikke farlig, det er bare vondt, mantraet fra treningsleiren. Ikke det at en ikke skal ta smerter på alvor. Det er kroppens måte å si fra at noe er feil på. Men det er ikke sikkert at det er medikamenter, mer fett eller mer hvile den roper etter. Kanskje skriker den etter oppmerksomhet. Bruk meg! Se meg! Ta vare på meg!

Jeg har en tendens til å legge meg på sofaen å dra pelspleddet over hodet når jeg har vondt.
På den måten har jeg kurert alt fra ankelbrudd til prolaps. Slik har jeg og prøvd å kurere nedstemthet og ryggsmerter.  Noen tilstander slik som ankelbrudd, trenger at du holder deg mer i ro. Men du trenger ikke nødvendigvis dra pleddet helt over hodet. Det går jo an å gjøre litt. Man kan lese ei bok, eller strikke. selv om en har gips på foten.  Man trenger ikke bare ligge å kose seg med sin egen selvmedlidenhet. Man kan skape seg gode øyeblikk.
Jeg tror smerter også har noe med fokus å gjøre. At hvis man gir smertene for mye oppmerksomhet så blir de mer intense enn hvis man prøver å skyve tanken på de litt i bakgrunn.

På treningsleiren måtte vi møte opp på aktivitetene selv om vi hadde vondt. Vi kunne la være å gjøre de øvelsene som ble for smertefulle, men vi måtte møte opp. Kanskje kunne aktiviteten få tankene litt vekk fra smertene. Kanskje fant vi ut at vi klarte mer enn vi trodde. Kanskje fant vi ut at det ikke var så farlig at noe gjorde vondt, det var bare vondt – men gikk jo over.

De som leser dette innlegget som at jeg mener at det bare er å bite smerter i seg, drite i at man har kroniske sykdommer og bare bite tenna sammen og gå på, så er det ikke det jeg mener. Det ble jeg ferdig med i 2021.  Det tror jeg ikke lenger at er smart.
Men det kan gå for langt den andre veien og. At man ikke tør gjøre noe for man er jo syk, har smerter eler skader. At sykdommer, skader eller helseutfordringer blir så altoppslukende at man glemmer å leve.  Eller at man lar helseutfordringene legge alt for store begrensninger på en.
Jeg mener heller ikke at man ikke skal lytte til legene som behandler deg sine råd eller slutte å ta medisiner som er foreskrevet. Jeg mener bare at man ikke skal gi helseutfordringer mer oppmerksomhet enn de behøver.
Det går an å leve litt selv om en er syk.  Finne aktiviteter som gjør at en kan forsvinne litt i sin egen boble, noe som gjør at en glemmer det som er vondt, eller utfordrende for en time eller kanskje to.
Hva man skal fylle den boblen med avhenger av hva som gir en den følelsen. Det kan være alt fra en tur til et stille skogstjern, sitte å dille med perler og glitter, rusle rundt å lete etter foto-motiv eller å bake en kake.

Jeg har alltid vært hovedinntektskilde i familien. Det er slik jeg alltid har sett på det. At jeg er inntektskilden. Så når jeg ikke lenger klarer å tjene inn like mye penger, så har jeg feilet på en måte.
Det er min feil at vi har dårligere råd. Jeg burde klart å holde ut litt til. Bite tenna sammen litt lenger.
Det kan bli mye tid under pelspleddet mens jeg bebreider meg selv at jeg ikke holdt ut lenger, og deppe over alt jeg ikke har råd til og livet som har blitt forandret. Føle meg unyttig og lat. At jeg har feilet. Det er fort gjort at slike tanker kommer smygende hvis jeg lar de få slippe til.

I stedet burde jeg være stolt av det jeg har klart . Til tross for at jeg alltid har hatt helseutfordringer (er født med ei lang liste) klarte jeg å stå i full jobb i 30 år.  Ungene er voksne og økonomisk uavhengige. Vi klarte å gi dem en trygg barndom med tak over hodet og mat på bordet.
Gamle Gubben Grå og jeg klarer helt fint å lage oss et godt liv uten å ha for mye penger. Vi er ikke vant med eksotiske reiser og masse kulturopplevelser. Det har aldri vært det som har gitt oss de største gledene i livet.

Jeg har skrevet i flere innlegg at 2023 skal bli mitt år. I helgen har jeg bestemt at det ikke bare skal bli mitt år. Det skal bli vårt år. Gamle Gubben Grå og mitt sitt år. Jeg synes vi fortjener ett år med fokus på oss selv nå som ungene er voksne og klarer seg helt utmerket.
Vi skal fylle det med gode opplevelser som gjør oss godt. Vi skal finne tilbake til latteren og de litt sprøe ideene. Lage oss noen felles prosjekter. Lokke frem igjen smilehullene og smilerynkene i øyekrokene til Gamle Gubben Grå.

På tide å starte dagen og å lokke Gubben frem fra pleddet. Så var det å finne den mest hensiktsmessige måten å gjøre det på. Vannkrig er neppe det rette, heller ikke kommando-stemmen. Men kanskje å lokke med en tur ut i vakkert vintervær?

Husker dere at jeg i innlegget Nok å finne på innendørs skrev noe om at det var gøy å leke litt på kjøkkenet? Vel, i går medførte den “lekingen” en eksplosjon på kjøkkenet i Drømmehuset.
Nei, jeg snakker ikke om at denne kjerringa hadde litt kort lunte i går og fort kunne ha eksplodert i et raserianfall, jeg snakker om en reell eksplosjon!

Da jeg kom hjem fra byen i går satte jeg i gang med middagslaging. Jeg ville overraske Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn med biff til middag. Forrett, disse salte rullene, biff til hovedrett og rester av desserten fra fredag. Ikke mindre enn en tre-retter.  Med mesteparten av forretten gjort klar i forkant og noen smarte grep tatt nede på Meny behøvde ikke det å lage skikkelig middag ta så lang tid. Former med ferdigoppkuttede grønnsaker og små delikatessepoteter ble satt i steikeovnen, sausen ble varmet i mikrobølgeovnen og det å steike biffene tar ikke mange minutter.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det kom et lite smell fra mikrobølgeovnen mens sausen godgjorde seg der inne. Jeg tenkte ikke mer på det, var for opptatt med å legge opp maten på tallerkenene.
Biff er liksom signatur-retten til Gamle Gubben Grå i mine øyne.  Ingen kan steke biffen så perfekt som han. Ingen kan få et biffmåltid så perfekt med tilbehør og alt som han. Og ja, biff var det første måltidet han serverte meg i en utrolig romantisk kveld den gang for lenge lenge siden. Biff er liksom vår rett. Jeg klarer aldri å få det så perfekt som han, men jeg prøver så godt jeg kan og er dypt fokusert på å huske alt han har lært meg.

Det var først da jeg skulle ta ut posen med peppersaus og la den bli kronen på verket jeg oppdaget eksplosjonen.
Hele posen med saus hadde eksplodert inne i mikrobølgeovnen! På skåla lå en slunken sausepose, lik en ballong lufta har gått ut av, og svømte i brun saus. Det dryppet brun, veske fra vegger og tak der inne i ovnen og  alt var bare et trist syn.  Jeg smalt igjen døra på ovnen og hadde mest lyst til å begynne å grine. Så til de grader typisk meg. At en av de tingene jeg hadde gjort før på dagen var å vaske den mikrobølgeovnen inni til den var gullende ren gjorde ikke denne situasjonen mindre tragi-komisk.

Latteren sitter heldigvis løst i Drømmehuset når slikt skjer. Litt godmodig erting over temaet eksplodert saus kommer jeg til å måtte leve med en stund. En ny god historie om mine manglende kokkekunster, og nok et argument til meg for hvorfor Gamle Gubben Grå nok bør stå for middagslagingen. Jeg er jo så håpløs at jeg ikke en gang klarer å varme en pose saus uten at kjøkkenet eksploderer.

Jeg klarte å snike meg ubemerket ut. Ingen reaksjon å spore fra den sovende Gubben på sofaen. Nå sitter jeg her og koser meg ned kaffe-latte alene. Eller ikke helt alene da, det er nok av folk her på senteret. Men ved bordet mitt er det bare meg. I grunn litt godt. Sitte helt i fred åå bare observere folkelivet rundt meg.

Før, når jeg levde det travle livet jeg elsket, var liksom disse byturene til Hønefoss de få lørdagene vi begge hadde fri små høydepunkt i hverdagen. I dag føles det godt å sitte her alene ved kafe-bordet.

Vi har vært sammen i mange år, Gamle Gubben Grå og jeg. Mer enn halve livet. 33 år har det gått siden vi ble kjærester. Da var jeg 23, nå er jeg 56.  Det er liksom hele mitt voksne liv.

Lørdagene med bytur startet raskt etter at jeg flyttet tilbake til Hønefoss et halvt år etter at vi ble sammen. De helgene Gamle Gubben Grå som da var 27 og verken gammel eller Grå hadde frihelg kom han hit og vi brukte lørdagsformiddagene på bytur. Jeg ville vise hele Ringerike den flotte kjæresten min!

Etter at ungene kom ble det færre frihelg og langt færre byturer. Å vandre rolig gjennom kjøpesenter eller slå seg ned ved et bord på en fortauskafe er liksom ikke like avslappende med tre små barn

Etter at vi flyttet til huset i skogen og barna ble litt større ble frihelger brukt på aktiviteter de var med på eller aktiviteter i nærområdet der oppe i Krødsherad. Ja, ikke det at det var så alt for mange helger vi begge hadde fri samtidig  En forelder i turnus i helsevesenet og en som arbeidet skift på fabrikk eller i restaurantbransjen er en dårlig kombinasjon.  I tillegg jaktet jeg i alle år alle de ledige vaktene jeg kunne få. Blir ikke så menge frihelger av det.

Når vi så flyttet hit til Ringerike igjen og ungene etter hvett ble voksne startet vi med disse lørdagene våre igjen. Kafe-besøk, og kaffe-latte. Ukas høydepunkt.

Men nå. De to siste ukene har vi vært sammen så og si 24/7.  Jeg følte plutselig ikke så for å drasse på han når jeg skulle til byen. Jeg følte mye mer for litt alenetid. Jeg har alltid værtven person som trives i mitt eget selskap, trenger litt tid for meg selv.

Nå har jeg drukket min kaffe-latte. Fått min lille time-out. Nå skal jeg få en liten runde på senteret, kjøpe med det jeg trenger til middagen. Mulig kjerringa som returnerer til Drømmehuset er litt ledere enn hun som listet seg av gårde.

I mitt neste liv skal jeg helt klart bli mann. Flytte inn i et hvitt, koselig hus sammen med ei grepa kjerring. Ja, ei som ligner ikke så lite på denne kjerringa her. Ei som setter i gang og får ting gjort, og så kan jeg som mannen i huset konsentrere meg om mitt, som å lese bøker og holde sofaen med selskap.

Når jeg får tenkt meg om ville jeg nok valgt meg ei kjerring som et litt mindre hissig og litt mer kjærlig og oppvartende enn denne kjerringa. Det er sikkert litt forstyrrende for boklesingen at kjerringa står og brøler. Hun burde heller fylt opp kaffekoppen til Gubben og passet på at det ikke slukner i peisen. Som du sikkert forstår, kjære leser, har ikke denne lørdagen gått fredfull for seg i Drømmehuset.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For her har Gamle Gubben Grå hatt kaffepause etter at han hadde satt på oppvaskmaskinen, røykepause etter at han hadde tent opp i peisen og lunsjpause etter å ha ruslet en runde rundt boligfeltet med Charlie Chihuahua.  Og jeg, jeg har omtrent gått ut av mitt gode skinn i ren frustrasjon.

Selv om Gamle Gubben Grå  tilsynene er dypt fordypet i den boka og virker totalt døv når jeg snakker (leses skriker) til han, får han med seg det meste av hva jeg driver med. Når jeg drev å tømte ut de siste restene av julebakst fra kakeboksrne for å gå vasket de kom han truslene inn på kjøkkenet og fortalte at jeg ikke måtte vaske kakeboksene i oppvaskmaskin, at han hadde tenkt å spise den siste strullen som nå lå i smuler i kompostbøtta og at jeg ikke måtte finne på å kaste kokosmakronene. Og når jeg var frekk nok til å flytte på et vednett  som sto i gangen slik at jeg fikk vasket gang-gulvet, kom det fra sofaen (uten at han løftet blikket fra boka) “La det stå der!”. Hvorfor fikk jeg aldri svar på, så ja det ble flyttet før jeg vasket videre. Og nei, jeg led ikke akkurat i stillhet.

Nå er jeg ferdig  med min del av husarbeidet og Gsmle Gunben Grå snart ferdig med boka. Joda, meste parten av julepynten er tatt ned. Den er midlertidig lagret på bordet. På mitt spørsmål om hvorfor det ikke bare er lagt ned i baljene og bært de opp på loftet var Gubbens svar at han ikke ville forstyrre Yngste Sønn som holder til på loftet. Og baljene står jo der oppe. Måte til hensynsfullhet, tenker nå jeg.

Nå er Gamle Gubben Grå antakelig ferdig med boka for han har glidd ned under pleddet. Det kommer snorkelyder fra den kanten.  Fremdeles har vi igjen å handle. Og det viktigste av alt; Kaffe-latten.

Siden jeg trenger et par ingredienser til middagen jeg skal lage og det snart begynner å bli på tide å sette i gang med den tror jeg ikke jeg gidder vente til Gamle Gubben Grå finner det for godt å våkne. Jeg drar rett og slett til byen alene. Kanskje julepynten da er borte når jeg kommer hjem.  Det er lov å håpe.

Nei i mitt neste liv skal jeg bli mann, eller hannkatt hos ei gammel dame. Jeg tror det omtrent går ut på det samme.

Livet er ikke så verst.  Det er fremdeles nok av både snø og is ute, men jeg har det greit her jeg sitter og knotter ned  mine kjerringtanker. Tekoppen er i umiddelbar nærhet og det dufter godt av ingefær og fersken. Den julegaven fra Yngste Sønn varmer på flere måter.

Det er lørdag. Ingen store planer for helgen. Bare å få shina over Drømmehuset, fjerne siste rest av jul. Og så belønne oss med en tur til byen for å drikke kaffe-latte når vi er ferdig med den jobben. Tar vi den kaffekoppen på kjøpesenteret kan vi parkere i parkeringshuset og gå helt trygt til kaffekoppen uten fare for is og lårhalsbrudd.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så blir det vel en rolig kveld med strikketøy og TV-titting.
Ja, du leste riktig. Kjerringa har begynt å se på TV, noe hun knapt har gjort siden vi kjøpte Drømmehuset og TVn ble flyttet ned i kjellerstua. Men i høst “oppdaget” jeg gleden ved selv å kunne bestemme hva jeg ville se når. Og koste meg i flere uker med å se “Side ved side”.  I forrige uka var det “Demenskoret” som fenget min interesse, og nå er jeg i gang med “Ukjent arving.”
Det morsomme med akkurat den serien er at når Gamle Gubben Grå får med seg at det er “Ukjent arving” som jeg ser på, så smekker han igjen boka han leser på og nyter programmet sammen med meg. Koselig.

Middagen i går ble grei nok, men ikke noe mer.
Eller desserten var sikkert bra. Jeg er ikke noe dessert-menneske. Er ikke så begeistret for puddinger, fromasjer og sånne ting. Etter at jeg fikk diabetes styrer jeg unna de fleste desserter.
I dag tror jeg det må bli forrett og hovedrett. I tillegg til at det sikkert er igjen mer dessert.  Jeg har tenkt å lage noen “salte ruller”. Det er en røre bestående av blant annet hakket egg og ansjos som rulles inn i lefse og skjæres i fine biter. Det er ikke akkurat middag, så da blir det forrett – og så må jeg finne på noe enkelt å servere som hovedrett.
Mat, og det å leke litt på kjøkkenet og prøve ut nye oppskrifter er gøy. Det kan man kose seg med når verden ikke frister til uteaktiviteter.

Kokkelering, husarbeid, TV-titting og strikketøy. Lørdagene er litt forandret siden ungdomstiden. Da var jeg på Fossen eller Frankenstein, Hønefoss sine to mest populære utesteder på den tiden, til det nesten lysnet av dag.
Jeg savner det overhode ikke, men noen ganger reflekterer jeg litt over endringer. Hvordan man får andre prioriteringer etter som man kommer i forskjellige livsfaser.
Jeg reflekterer og over hvor godt det er å ha fri i helgene. At man kan ha helg sammen. Når en som arbeider i helsevesenet finner en som arbeider i restaurantbransjen er det mye helgejobbing, kabaler med barnepass som må planlegges og få helger hvor begge hadde fri samtidig. Ett år, jeg tror det var i 94 hadde vi en felles frihelg.

Barndomsvenninna sendte melding i går. Sokkene hun strikker for meg er ferdig. Vi skal møtes på fredag til kaffedrikking og en prat, og selvsagt overlevering av sokker. Jeg gleder meg! Ja til praten og å det å treffe henne. Det er så kos med disse pratestundene våre.  Og ja, det skal bli flott med et par nye gode raggsokker og. Det ser ut som om vinteren kan bli lang. (Ja, jeg vet at det bare er januar, men jeg kan vel ønske meg vår for det!)

Nei, skal det bli kaffe-latte på meg må jeg vel snart komme i gang med husarbeidet. Fyke rundt som en hvit tornado og få vekk julenisser og hybelkaniner, og unngå at det blåser opp til storm eller orkan hvis Gamle Gubben Grå skulle se sitt snitt til å bytte ut vaskefille med og støvkost med bok eller en lur under pelspleddet.
Den man elsker tukter man, er det ikke det det heter?

På tirsdag hadde forfatteren Jan Kjærstad en kronikk i Aftenposten. Den var stillet som et åpent brev til statsminister Støre og temaet er strømkrisa.  I dag kan den samme avisen publisere statsministerens svar.
Den første tanken som slår ned i meg er ville bloggeren Brit, trikkefører Syversen eller hun enslige moren som lever på AAP fått like raskt svar? Vel nok om det, slike funderinger fører ingen steds hen, og det er jo flott at statsministeren tar seg tid i en travel hverdag til å svare på de spørsmål en forfatter eller hvilken som helst annen innbygger måtte ha. På mange måter føler jeg at Kjærstad i sin kronikk stiller spørsmålene på vegne av mange av oss. Han spør :

Hvorfor har vi fått rekordhøye strømpriser i kraftlandet Norge?
Kan vi reforhandle strømavtalene med europeiske land?
Har vi kraftoverskudd eller kraftunderskudd?
Og har de som styrer, «mistet kontakten med folket», «evnen til å styre», og «mistet språket»?

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Gode spørsmål, så jeg klikker meg spent inn for å lese statsministerens svar.

Først kommer frasen Støre nå har gjentatt til det kjedsommelige. Strømpriskrisa er ikke hans feil. Det er Putin og Russlands invasjon av Ukraina som er grunnen til de skyhøye strømprisene.

Så noe jeg og har hørt nesten like mange ganger, at jo selv om vi stort sett er selvforsynte med strøm her i landet så hender det enkelte år at vi i perioder må importere kraft, derfor er det nødvendig med kraftutvekslingsavtaler med andre land.
De første slike avtaler ble inngått av salige Einar Gerhardsen og Tage Erlander på 1960-tallet.
Også det er gammelt nytt. Men den avtalen førte ikke til at Norge måtte følge europeiske kraftpriser. Det er jo det som har ført til dagens strømpriskrise, ikke at vi hadde en avtale med svenskene om å hjelpe hverandre med kraft når nabolandet hadde behov for det.

På 1990-tallet ble samarbeidet utvidet til å gjelde hele Norden, og de siste årene også med Storbritannia og Tyskland.  

skriver Støre i sitt svar til Kjærstad. Og slik jeg opplever det er det vel nettopp denne utvidelsen av hva vi regner som nabolag og gjensidig hjelp granner i mellom mange i Norge reagerer på i dag. Ikke at vi utveksler eventuelt kraftoverskudd, men at det er kraftprisene i dette “markedet” som skal bestemme kraftprisene her hjemme.

Hva skjedde så med Norge da energikrisen rammet Europa? Jo, prisene økte, særlig fordi vi har utveksling med landene rundt oss. Det merket vi som forbrukere da strømregningen økte utover høsten 2021.

Slik fortsetter Støre. Men her er det noe som skurrer litt. Det er vel ikke først og fremst utvekslingen av strøm – eller at vi solgte strøm på det Europeiske markedet da, som gjorde at prisene steg for forbrukerne her i landet? Det er vel det at vi er forpliktet via disse avtalene som er inngått til å ha de samme kraftprisene her i landet som i resten av Europa? Det er ikke det at vi hjelper Europa med deres kraftkrise som får prisene til å stige, det er avtalene som er inngått og som gjør at vi ikke kan ha lavere pris på strømmen vi trenger selv enn den vi selger til utlandet.

Jeg fortsetter å sitere Støre:

Nær alle kraftselskapene i Norge er offentlig eid, og staten og kommunale eiere fikk dermed også økte inntekter.

For meg er det et ord som faller ned i hodet når jeg hører om noen som får vesentlig økte inntekter på grunn av krig og elendighet. Ordet er krigsprofitør, og det er ikke et ord som jeg liker å bli assosiert med.  Heller ikke at landet mitt blir oppfattet som det.

Så forklarer Støre hvor mye hans regjering har gitt i strømstøtte til oss forbrukere. Jeg tenker i mitt stille sinn to ting. For det første; de får mesteparten av det jeg betaler i strømregning og så gir en del av det tilbake og forventer at jeg skal være takknemlig. Det er nesten som om noen skulle ha svindlet meg og tømt bankkontoen min for penger, og jeg så burde føle takknemlighet til svindlerne hvis de ga deler av beløpet tilbake til meg.
Det koster fremdele det samme å produsere den strømmen. Differansen mellom hva vi betalte før og hva vi betaler nå etter at strømstøtten er trukket fra forsvinner ett eller annet sted i det europeiske kraftmarkedet, og ja mye av det handler i statskassa men det hjelper ikke meg og min privatøkonomi.
Og en ting til; jeg liker ikke så godt å være mottaker av støtte. Her i landet liker vi liksom å klare oss selv, så lavere priser hadde vært en bedre løsning enn denne noe byråkratiske støtteordningen som vel og må ha en ikke ubetydelig administrativ kostnad.

Etter en del avsnitt med alt regjeringen har tenkt å gjøre for å bedre kraftpris-situasjonen på sikt sånn som utbygging av havvind og solenergi har Støre skrevet seg varm og kommer med noe som nesten blir en omformulering av et gammelt Arbeiderparti-slagord. Alle skal med er nå blitt til  alle kan bidra.   Alle kan bidra til at vi bruker mindre kraft.

Folk har allerede gjort en innsats: Tall fra NVE viser at husholdningene i Sør-Norge i november reduserte strømforbruket med over 10 prosent sammenlignet med i fjor.

kan statsministeren oppglødd fortelle,
Jeg kan selvsagt ikke svare for hele Sør Norge, men her jeg ferdes var det langt mildere i november i 2022 enn i november i 2021. I tillegg var jeg om mange som har redusert innetemperaturen sin med mer enn 10% og sitter inntullet i pledd for di de ikke har råd til å fyre. Jeg vet om mennesker som står opp midt på natta for å vaske klær når strømprisen er på sitt laveste eller dropper og lage varm middag flere dager i uka, fordi de ikke har råd.
Er det denne innsatsen statsministeren er så fornøyd med?

Hva med å sette en politisk bestemt lav pris på kraften? Da risikerer vi at vi bruker mye mer energi enn vi egentlig har, og at vi kan få mangel på kraft og behov for rasjonering på kalde tider av året hvor vi trenger kraften mest. 

Her tror jeg at Støre tar feil. Jeg ville ikke sløse uhemmet med strømmen samme hvor dyr den var. Det tror jeg de færreste av oss ville gjøre. Dette er en formyndertankegang jeg ikke synes er en statsminister verdig. Å ha så lave tanker om landets innbyggere at han tror vi ville sløse uhemmet med strømmen, selv om noen av oss muligens ville hevet innetemperaturen med et par, tre grader.
Dette kunne og løses med et topris-system. Altså en høyere pris for de som har “overforbruk”. Et slikt topris system hadde vi frem til slutten av 70-tallet.

Når Støre nå nærmer oss slutten av svaret sitt kommer det jeg synes er det mest interessante i innlegget.  Og endelig tror jeg jeg har funnet svaret på det mange på venstresida i norsk politikk har lurt på lenge. Hvorfor så mange velgere i en usikker tid med økt fattigdom og økte priser tror at Høyre og Erna Solberg er svaret.

Vi har politiske vilje til å gjøre endringer, ikke noe system er der for systemets skyld. Men vi må vite at endringene faktisk gir lavere priser, mer stabilitet, og at de ikke kommer med mange negative virkninger.

Jeg kan forsikre om at vi ser på mange ulike tiltak for både å trygge forsyningssikkerheten, sikre lave og stabile priser og bidra til at bedriftene våre kan inngå trygge fastprisavtaler. Men vi skal være sikre på at de grepene vi velger, faktisk virker og ikke tvert imot setter oss i en enda vanskeligere situasjon.

Når man driver med politikk kan man ikke alltid vite at de grep man tar fører til de resultater man ønsker og forventer. Man kan aldri være sikker på at det ikke vil medføre noen negative konsekvenser man ikke har klart å forutse. Man må likevel våge å handle når det kreves handling.

Erna Solberg kunne ikke vite om det å stenge ned landet 12. mars var riktig avgjørelse å ta. Heller ikke i dag kan vi si med sikkerhet at det var den eneste riktige beslutningen å ta den marsdagen. Hun kunne ikke vite med sikkerhet alle de negative virkningene det hadde – selv om hun nok var klar over en del av de.
Solberg turte å ta politiske grep som fikk stor innvirkning på oss alle uten å være 100% sikker på at det var det eneste riktige å gjøre.

Jeg tror det er det mange av oss savner med dagens regjering og Jonas Gahr Støre som statsminister, evnen og viljen til å handle.