På min tur ut i det blå på Hadeland kom jeg forbi vakre Tingelstad  “nye” kirke.  Kirken er bygd i nygotisk stil og sto ferdig i 1866.  Den tok over etter St. Petri og Grinaker Stavkirke etter at en lovendring i 1851 krevde at 1/5 av en kirkes menighet skulle kunne være til stede under en gudstjeneste.  
Jeg kjenner selvsagt ikke Tingelstad kirkes historie, og har måttet google litt.  
Når jeg kommer over slike opplysninger som at kirken erstattet to andre kirker, lurer jeg jo hva skjedde med de to kirkene? Slike spørsmål krever mer googling. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

St. Petri er grei. Den ligger ved siden av Hadeland Folkemuseum. Der var jeg på foto-tur i fjor høst.  Det er en flott liten steinkirke fra 1200 tallet.   St. Petri ble stengt da Tingelstad kirke sto ferdig, og unslapp modernisering.  Den rommer ca 100 mennesker og er en del av pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim som ble åpnet i 1997.  

Grinaker Stavkirke var en stavkirke fra 1100-tallet og ble revet.  Det aller meste av inventaret ble flyttet over til den nye kirken.  Blant annet alt kirkesølvet, døpefonten, messehagel, en relativt ny prekestol og den store kirkeklokka.

Den gamle prekestolen fra 1600 tallet var blitt gitt til Bønsnes kirke i Hole.  Bønsnes skrev jeg om for noen dager siden, da jeg var der ute og gikk tur.  Det er en flott gammel middelalderkirke  ikke langt unna her.   

Altertavla ble flytt til Sørum kirke i Bjoneroa som var bygd tidligere på 1860 tallet.  Altertavla ble gitt til Sørum kirke og montert der i 1866, men ble ikke komplett før i 1978. Da ble den komplett, da også toppfiguren kom på plass etter at Riksantikvaren hadde funnet den på orgelet i Tingelstad kirke. Der hadde den stått feilplassert i 112 år og ikke sagt et ord…
Sørum kirke er kirken jeg antar mormoren min var døpt i. Hun hadde pikenavnet Sørum, og var født og oppvokst bare noen få hundre meter fra kirken. 

Bygningsmaterialene fra Grinaker stavkirke ble gjenbrukt til å bygge låven på Tingelstad klokkergård. Låven forfalt, men ble rehabilitert på 1990 tallet og er i dag et kulturminne som jeg nok må besøke en dag.  Tømmeret fra de to tømrede tverskipene utgjør fjøs og stall i låven. Tømmer fra koret ble brukt til den fjerde veggen i disse to rommene.  Himlingen i kirker med englemalerier ble utvendig kledning og ble brukt til spilltau  i kirkestallen på baksiden av låven.  Kornbingene ble laget av benkerygger, veggplanker ble brukt som undergulv i fjøset og kan nå ses fra møkkakjelleren.  Kirkens tårnluke, dører og vinduer ble også brukt i kirken.

slik så låven ut da de startet restaureringen. 

Noe materialer ble også brukt til uthus på andre gårder i bygda,  Staver, altså stolper ble brukt som åkerruller.

Jeg var alene og hadde med hundene, så jeg var ikke inne i kirken, vet ikke om den var en åpen kirke.  Jeg gikk heller ikke inn på kirkegården.  Kirkegårder er ikke et sted man lufter hunder – og mine hunder blir ikke etterlatt i noen varm bil, ikke en gang fpr noen få minutters fotografering, så jeg har ikke detaljbilder fra kirken.  Kanskje tar jeg turen tilbake en annen gang.  Men jeg fikk nå en liten opplevelse ut av det etter å ha søkt og lest litt.

De som følger med på bloggen min har kanskje fått med seg at jeg liker å kjøre tur litt sånn på måfå. Velge å kjøre litt av de store veiene og sånn på kryss og tvers og studere dette vakre landet vårt.  Da kan man fort finne ukjente skatter ikke så langt hjemmefra.  

I forrige uke var jeg på en slik ut i det blå tur. Denne gangen på vakre Hadeland.  Som du ser av bildene nærmer vi oss ettersommeren – og den langvarige tørkeperioden gjør at man nesten kan få litt høst-følelse…  
Til de som mener at det er litt tidlig med høst, kan jeg trøste med at den høst-assosiasjonen bildet gir at det jo og er litt avhengig av hvilket filter man bruker under bilderedigeringen – og jeg har hørt på radioen at det skal være fint og varmt ut oktober.

Før kvelden langsomt gikk over i natt tok vi en ny tur opp til Samsjøen.  Det er varmt for alle, også for hundene. Så det å få gitt i det minste den gamle hunden et kveldsbad gjør natten bedre for oss alle. Godt er det og med litt kjøligere luft, som det jo oftest er på skauen. det blir litt bedre å ramle ned i kurvstolene på trammen og når vi kommer hjem og temperaturen nede i bygda også har blitt lavere.

Kveldsstille skogstjern i blåtimen er vakkert og gir ro i sjelen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hallingby er liksom ingen stor metropol.  Det har noen bensinpumper, et slitent gatekjøkken, Kiwi og Coop, og noen hundre meter med 70 sone for folk på vei til  Valdres.  Kjører man av E16 vet man at det og er skole, omsorgssenter, barnehager, en kirke og et fastlegekontor- og en del hus. Stedet sloss med Nes om å være “hovedstaden i Ådalen”.

Bygdas siste tilskudd er BackCafe – et tysk bakeri og Cafe som har etablert seg i en nedlagt bensinstasjon.  
Vi hadde lest om stedet i lokalavisen og lenge tenkt på å besøke det. Hallingby er jo rett opp i veien her fra der vi bor. 
Gamle Gubben Grå er halvt tysk, Svigermor er født og oppvokst i Tyskland, og Gubben har gode minner om fantastiske kaker og brød fra ferier hos Opa og Omi. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå var kanskje ikke kakedisken så full av lekre kaker som det Gamle Gubben Grå hadde drømt om.  Det er forskjell på ett bakeri på Hallingby i 2018 og en konditoridisk i en middels stor tysk by på 1960 tallet, Spesielt når konditordisken var sett gjennom et barns øyne – og så erindret 50 år senere.
Men de hadde Brezel som er sånne litt store saltkringler som jeg forbinder med Tyskland.  Jeg ser også at de har en god del brød og rundstykker, og tenker at her må jeg stoppe når jeg har tatt morgenturen med hundene på disse kanter.  De er til og med åpne på søndager

Selv om det i utgangspunktet var kaffebesøk og kaker vi kom for, og ikke brød, ble det med en pose Brezel hjem.  På meg ble det en jordbærdrøm og en kopp cafe-latte. Jordbærdrøm var et slags wienerbrød med vaniljekrem og jordbærsyltetøy. Utrolig godt.  Gamle Gubben Grå led nok valgets kval , men falt til slutt ned på Epledrøm og en, nei to, kopper svart kaffe.  Det så ut som han koste seg han og.  

BackCafe er en familiedrevet bakeri og cafe.  Trivelig betjening i et lyst og rent lokale.  De har et utvalg av kaffe som er en barista verdig.  en god del kaker som varierer fra dag til dag og årstid til årstid.  greit utvalg på mat, som baguetter og salat .  Et greit stopp på turen oppover til hytta – eller for oss som er så heldige å boi nærheten.  
Det jeg syntes var ekstra gøy var at de og har tyske spesialiteter på drikkefronten som Spezi (blanding av Pepsi og appelsinbrus),  Apfelschorle (eplejuice og mineralvann),Paulaner Hefe Weissbier, og  Redler (blanding av øl og sitronbrus). Jeg er usikker på om de har skjenkerett, så det er antakelig de alkoholfrie variantene du får av de to siste variantene. 

Jeg synes det er utrolig tøft at et slikt sted har dukket opp på Hallingby av alle steder – og håper de lykkes.   
Jeg kommer nok til å dukke opp i ny og ne.  Spesielt det at dere har søndagsåpent likte jeg godt.  
Oppfordrer Ådølinger og veifarende som kjører forbi til å ta en titt innom – jeg tror ikke du kommer til å angre.

Dette er ikke sponset på noen som helst vis.  Jeg har bare lyst til å slå et slag for noen som velger å satse litt utradisjonelt   Det skal mot og pågangsmot til for å satse slikt.  

Glemte jeg å nevne at alle bakervarene er hjemmebakt?

I lett regn startet vi dagen med en tur til Samsjøen med hundene.  Charlie syntes det var en utrolig dum ide å traske rundt når det regnet, men siden det raskt stoppet var han ivrig med på oppdagelsestur. Chihuahua som trener på å bli ekte friluftshund.  

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det ble en fem kilometers tur før frokost. Godt, og så kan man lese avisene i fred uten masende hunder…  

Den gamle hunden måtte avslutte turen med et aldri så lite bad.   Charlie Chihuahua våget seg også så vidt ut i vannet.  Han kommer seg, og selv om han ikke svømmer ennå har han vasset uti til vannet kiler under magen, og han har for lengst lært seg å drikke i bekker og tjern. Blir nok en flott friluftshund av han og – om en stund.

Så bar det hjem til en etterlengtet frokost.

Ferie er å ha god tid.  God tid til bare å nyte, senke skuldrene og bare være.  Ferie er hjemmebakt eplekake med krem og en kopp kaffe på trammen.  Gamle Gubben Grå baker og jeg spiser.  Arbeidsdeling måt til.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Siden vi likevel var på de kanter, Lorry ligger i Parkveien like bak slottsparken, stakk vi like godt bortom for å hilse på Sonja og Harald. Parken ble anlagt da slottet ble bygget på 1820 tallet, og er en av de eldste og mest sentrale parkene i Oslo.  
Det er et flott sted og vandre rundt på gangveier og grønne plener, titte på statuer, bed og store gamle løvkroner..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi så ikke noe til Harald, med Sonja traff vi.  Hun satt på en stein med ryggsekken ved siden av seg, men hun var i grunn ganske taus, og svarte ikke på tiltale selv om jeg tiltalte henne med “Deres kongelige høyhet”..

Vi treff og på Martha, Kong Haralds mor som så feiende, flott og levende ut der hun vinker fra sokkelen.   Dronning Maud har og en statue der, men den var så omkranset av turister at jeg ikke fikk noe bra bilde av den.  

Frodig og flott er det i Slottsparken. Balsam for sjelen og vandre rolig rundt der. Flott at man kan gå rundt så tett innpå de kongelige.  Det er et fint land vi bor i.

Og helt klart et flott sted for en som er litt over gjennomsnittet glad i å fotografere.  Her mangler det ikke på gode motiv.

Som dette søte lysthuset som ligger i Dronningparken.  Det skal være fra 1857, og er helt nydelig.

Vi tok og en tur på Slottsplassen.  Studerte ikke gardistene like nøye denne gangen som en sommerdag for noen år siden hvor min beste venninne og jeg var på bytur….
Vi tok og en titt nedover Slottstrappa, trappa som går fra Slottsplassen og nedover mot Karl Johans gate.  Tok noen bilder, men de ble langt fra bra. Kan ikke be alle turistene passe seg slik at jeg får det bildet jeg ønsker…  
Jeg studerte Slottsplassen, inngangen til Slottet og Slottstrappa.  Vi som har levd noen år husker jo Eli Hagen, kona til tidligere leder i Fremskrittspartiet, Carl I Hagen, som skulle kjøre mannen sin på slottsmiddag, og som endte med å kjøre ned Slottstrappa med parets bil med hele pressekorpset som publikum.  Jeg har alltid tenkt, at det der kunne helt klart jeg ha greid og.. 
Tenk deg, en mørk novemberkveld, litt småstressa. Du skal levere gubben, og som gubber flest har han sikkert kommentert kjøringa.  Hun stopper ved den rødeløperen, Carl I. Hagen stiger ut, blitslampene blitser, TV kameraene surrer. Så er det å kjøre stille og rolig vekk uten å kjøre på noen av fotografene som spretter rundt bilen og smeller av blitsen i øynene dine.  Det er ikke bare Carl de vil ha bilde av, Eli er og en kjendis.  Ikke skal du kjøre på noen prominente gjester eller andre som går over Slottsplassen eller noen av de andre bilene som kommer for å levere gjester.
Eli vil bare hjem til Gullrekka på NRK og en Grandis hun skal varme.  Der ser hun en åpning  og billysene fra Karl Johan, og så vrenger hun bilen ned trappa før hun egentlig skjønner hva som skjer.  
Eller, jeg er sikker på at hun forsto det sånn ca et brøkdels sekund før første trappetrinn, men da var det i grunn for seint.  Hun stoppet ikke.  Hun bare kjørte på, ned hele trappa, mistet en del av grillen i løpet av ferden men stoppet ikke. Fortsatte bare rett hjem til Bestum. 
Jeg hadde gjort det samme  

Søndagsmiddag på selveste Lorry var en god ide.  Til tross for at Gamle Gubben Grå er født og oppvokst i Oslo har han aldri vært på Lorry-  Han levde vel et litt vel beskyttet liv der oppe i Hagenissebyen…  Jeg har selvsagt vært der før, men det er lenge siden.  Det var i den glade studenttida en gang på midten av 80 tallet, så det var på tide med en gjenvisitt.  

Lorry var ikke en av mine faste vannhull, en jeg var der et par ganger.  Jeg husker det som et åpent og inkluderende sted.  
Lorry er et myteomspennende sted. Restauranten har vært i drift siden 1870- tallet.  Det er et såkalt “brunt” og uformelt spisested. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lorry er kjent for sitt store utvalg av øl.  For tiden står det over 200 forskjellige øl i øl-menyen. Ja, de har egen øl-meny. Gamle Gubben Grå, som er mer enn gjennomsnittet opptatt av øl trodde nesten han var kommet til himmelen der han lykkelig studerte utvalget.  Gubben er jo kokk, og vanligvis bruker han lang tid på å studere menyen for å finne ut hva han ønsker å spise, men matvalget gikk greit – da led han nok mer valgets kval når det kom til drikke.

Dette var en varm fin sommerdag, så vi satt selvsagt på uteserveringa. Men interiøret på Lorry bør oppleves.  Det er et fargerikt spisested med skinnsofaer i separate sittebåser og kelnere med hvite skjorter, tversoversløyfe, press i buksene og serveringsforkler.   
Mange kunstnere har gitt bilder til Lorry.  Kanskje i betaling for servering?   Jeg kan nevne noen som Per Krogh LudvikEikaas, , Jacob Weidemann, tegneren Pedro, og mange mange flere, både norske og internasjonale.

Lorry har også Norges største samling av utstoppede dyr, Giraffen på bildet står ute, og er ikke en av dem. Men inne har de en ekte utstoppet giraff sammen med blant annet en antilope, en brunbjørn, og en kongeørn.
Det er plassert mange andre rariteter rundt om i spisestedet også blant annet fire dinosaur-tenner, en tysk krigerhjelm fra 1600 tallet og en barnerustning for å nevne noe.  
Vi må helt klart tilbake en mørkhostkveld og virkelig oppleve stedet.

Maten var det ikke noe å si på.  Jeg spiste norsk mozzarellaost fra Larvik(?) med basilikumsaus, pinjekjerner og tomater. Gamle Gubben Grå koste seg med Bratwurst og potetsalat – og heller ikke kokken hadde noe å sette fingeren på.  Store nok porsjoner, og jeg som var redd for at jeg kom til å måtte bevilge meg en burger på vei hjem når jeg “bare” spiste ost og tomater tok meg selv i å tenke at “Å så mett jeg er,” da jeg noen timer senere kjørte på ringveien på vei hjem.
Vi droppet desserten og tok i stedet en ekstra  øl.

Vi så ingen kjente samfunnstopper eller politikere på Lorry da vi var der, men ryktene skal ha det til at de ofte havner her på Nachspiel etter slottsmiddager, NHO fester eller sånne hagefester de har i forlagsbransjen.  Husker jeg ikke feil var vel Trond Giske på et nachspiel her etter en NHO fest den gangen han satt i regjering.  Det ble en del avisskriverier om det, men som regel er det el slik at det som skjer på Lorry blir påLorry.

Dette innlegget er overhode ikke betalt eller sponset på noe som helst vis, sånn hvis noen skulle lure.  

På fredag ba vi Eldste Sønn på ordentlig amerikansk middag  Han er veldig glad i junk-Food.   Da ble det store hamburgere med pomfrittes, og selvsagt masse ketchup.. Coca Cola må man også ha skal det bli ordentlig amerikansk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til dessert ble det iskremsoda, og da med smak av Coca Cola.   Real American

Jeg ble dratt med på mang en multetur som barn, og jeg kan ikke si at jeg husker tilbake på de med noe større glede.. Det jeg husker var utrolig mye trasking rundt i våte myrer.  Vi fant sikkert bær, men det var da andre bær som både var lettere tilgjengelige og smakte langt bedre..Multekrem var heller ikke en av mine favoritter, men vafler med multesyltetøy og rømme på verandaen en sen sommerkveld, var i grunn ok…Men multeturer, nei det var nok ikke noe jeg trodde jeg kom til å drive med når jeg ble voksen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som 13 -14 åring skulle jeg være med bestefaren min på multetur.  Jeg tror den gamle hadde en ide om å vise meg sine “hemmelige” multemyrer.  Slikt går gjerne i arv i min barndoms dal. Bestefar var rundt 80, og vi dro av sted tidlig på morgenen.  Mamma kjørte oss et stykke innover Krokskogen, og så skulle vi gå skauleis, via de mest fantastiske moltemyrer tilbake til bygda.  Det regnet lett.  Bestefar var i godt humør, men litt stressa. Ville sikkert at dagen skulle bli vellykket.  Jeg var så lite positiv og blid som bare en sur tenåring kan være..  

Vel vi trasket av gårde oppover lia.  Skal man ha håp om å finne hemmelige moltemyrer kan man jo ikke holde seg til grusveier og stier, det er klart.  Kart og kompass hadde vi selvsagt ikke med.  Bestefar var kjent som i sin egen bukselomme i dette området, og da med trykk på var. Både terreng og hukommelse hadde nok endret seg på de 20 – 30 årene som var gått siden Bestefar var på moltetur her sist Jeg var jo litt kjent, men da på vinterstid og i oppkjørte skiløyper. Jeg gikk jo alltid sammen med noen som hadde kontroll på vei og retning, så jeg fulgte jo bare løypa etter de andre.  

Vi brukte mye tid på leting den dagen.  Leting etter myrer, leting etter vei og retning og ikke minst leiting etter molter.  Etter fem til seks timers vandring rundt i skogen hadde vi funnet 13 molter, og det hadde regnet så og si hele tiden.  Dagen hadde langt fra blitt den suksessen Bestefar hadde håpet på.  Stemningen var dårlig, og vi var begge slitne da vi etter den siste myra labbet avgårde på en delvis gjengrodd vei.  Vi var slitne begge to.  Den gamle mannen  gikk med tunge steg, jeg var som ung i dårligere form enn jevngamle på grunn av en hjertefeil som da ikke var operert,  og jeg følte meg nesten segneferdig.  

Da ramlet Bestefar. Han mistet spannet med de tretten multene i fallet og landet på magen på stien med moltene under seg og ble liggende urørlig.  Jeg snakket til han, han svarte ikke.  Jeg satte meg ned ved siden av han, rusket i han, han stønnet men reagerte ikke.  Han puster, tenkte jeg, og jeg så ikke noe blod.  “Hent hjelp” hvisket han og lukket øynene – og jeg løp.  Løp nedover veien som jeg håpet førte til et sted jeg kunne kjenne meg igjen – og forhåpentligvis ganske raskt finne folk. Løp som jeg aldri har løpt verken før eller siden.  Med et hjerte som banket så hardt av frykt og anstrengelser at jeg kjente det dunke i tinningen. Dette var på 1980 tallet, lenge før mobiltelefon var allemannseie.  

Jeg kom ganske raskt til Stubdal, og der bodde det folk på den tiden, til og med folk jeg kjente ganske godt. Jeg fikk lånt telefon og ringte Mamma.  (I den alderen ringer man Mamma, og  Mamma var også mye nærmere enn nærmeste ambulanse.) Så løp jeg tilbake til Bestefar.  Da jeg nærmet meg stedet hvor han hadde ramlet, kom han langsomt gående mot meg på stien.  Han haltet litt, ryggen og hoftene hadde fått en lei smell.  Men ellers så han ok ut.  Sjelden har jeg vel vært så glad for å se Bestefar.  Da vi kom ned til parkeringsplassen var Mamma der med bilen og  vi var vel begge like lettet da vi satt oss inn i bilen og dro hjem. I baksetet takket jeg Gud for at det hadde gått bra, og lovet meg selv og aldri dra på moltetur igjen.

Selvsagt har ikke det løftet blitt holdt.  For det ligger vel noe i genene om at det skal være selvplukkede multer i multekremen på julaften – eller nå spiser jo vi riskrem på julaften, men du skjønner hva jeg mener.  Vel, de multene jeg har funnet opp gjennom årene har vel vært nok til en multekrembolle, og fråtsing med rørt multesyltetøy på vaflene har det ikke vært mye av her i huset.  Men i fjor, i fjor kom Gamle Gubben Grå og jeg over ei myr som virkelig bugnet av multer.   Vi plukket flere liter på en drøy time, og dermed ble vi bitt av multetur-basillen. Vår “hemmelige” myr ligger på Vikerfjell og er ikke vanskelig tilgjengelig.

Tidligere i vår da vi var på Vikerfjell for en rask kveldstur med hundene så vi masse multeblomster og her om dagen bega vi oss i vei for å se om vi var like heldige i år.

Vi fant ikke så mye bær, det var litt tidlig, og kart-plukker, det er jeg ikke.  Vi tar turen på ny denne uka og håper at bærene “våre” fremdeles står der. Hvis ikke finnes det nok av myrer, og antakelig nok av bær oppe på fjellet.   Vi fikk en fin tur, hundene storkoste seg, så turen var langt fra bortkastet.