Ferie er å vandre rolige morgenturer og la hundene snuse hvor lenge de vil. Bare nyte det å være til.
Vi gjorde ikke så mye på mandagen. Jeg var en tur og besøkte Mamma. Godt å ha god tid også da. Tid til bare å være sammen.
Og så har jeg kost meg i kurvstolene på trammen sammen med Charlie.
Søndag formiddag tok jeg med Charlie og tok en rusletur ute på Bønsnes. Det ligger vel en drøy mils kjøretur herfra, og er et nydelig landbruksområde. Jeg parkerte ved Bønsnes kirke, en liten steinkirke fra 1100 tallet. Jeg som har vokst opp ikke alt for langt herfra har alltid hørt at det er Olav den Hellige som har bygd kirken, men det mener forskere og vitenskapsmenn at er feil. Vel, siden det vel ikke i noen tilfeller var kongen som bygget kirken, men derimot lokale håndverkere er jo det i grunn mindre viktig.
Kirken forfalt og var ute av bruk på 15- og 1600 tallet, men i 1680 begynte restaurering og gjenoppbygging, og kirken ble igjen tatt i bruk som kirke i 1727..
Sist sommer var Yngste Sønn en av sine første arbeidsoppgaver som hjelpegutt hos taktekker å være med å legge nytt tak på kirken..
Bønsnes er et vakkert område ytterst på Røysehalvøya. Her vokste Olav den Hellige opp, og i dette området trådde også noen av mine forfedre sine barnesko. men da snakker vi en del år siden. Det var vel tipp-oldefaren min som vokste opp her, men bosatte seg i min barndoms dal.
#bønsneskirke #bønsnes
Sola skinte fra skyfri himmel da jeg sto opp denne første feriedagen. Jeg tok med meg hundene og kom meg ut dit jeg trives best, ute i skauen. Stille, klar morgen. Litt bil-dur det fjerne, men ellers bare vinden som suser i trærne og fuglesang.
Kjøpte med meg Aftenposten på vei hjem. Ikke noe er som papiraviser når man har god tid. Så da ble det frokost og en tekopp på trammen med papiravisene. Ingen planer, bare sitte der og nyte morgenen, tekoppen og lese også de litt lengere kronikkene..
Vi har som vane her i heimen g style boligen litt lørdag formiddag, og så ta en tur til Hønebyen for litt shopping, og en tur på kafe. Så etter en par timer med vaskefille og støvsuger var det en rask dusj, på med litt finere klær – og en tur til byen.
Vi pleier å ta kaffen på “Narum på senteret”, men siden Narum ikke er mer, og det i grunn ikke fristet å sitte inne på senteret bestemte vi oss for Fengselshagen, og Brasseriet.
Da ble det like godt varm lunsj og ingefærøl. Stilig glass! Ja, og så måtte vi jo ha kaffe etterpå.
Stemorsblomstene i verandakassa på trammen har lenge vært et sørgelig skue. Så nå fikk vi kjøpt noen nye planter. Er vi heldige holder disse til frostnettene setter inn, og det håper jeg blir lenge til.
Mens Gamle Gubben Grå laget middag, tok jeg meg en ny tur med hundene.
Så ble det middag, et glass vin og en rolig avslutning på dagen i kurvstolene på trammen.
Livet er herlig!
#hjemmeferie #brasseriet
De hadde ikke den lasagnen på Meny, typisk. Etter en rask telefon til Gamle Gubben Grå ble vi enige om Entrecote og potetsalat.. Enkel liten handlekurv. Vi er bare to hjemme. Yngste Sønn er på ferie i Korea. Etter å ha snakket med Gubben og høre hva han ville ha til entrecoten manglet jeg bare potetsalat. Så en liten tur innom polet og hjem.
I bilen på vei nedover Kongensgate i retning polet kom jeg på at jeg ikke hadde kjøpt potetsalat- den eneste tingen jeg hadde igjen og legge i handlekurven. Godt denne kjerringa har ferie en stund nå. Så etter polet ble det en tur innom Kiwi…
Endelig hjem!
Vi tok med oss hundene og dro på en rask skogstur. Endelig kunne ferien begynne!
Vel hjemme stekte Gubben entrecote og det ble litt rødt i glasset.
FERIE
Jeg kjente skuldrene senke seg mer og mer jo nærmere bakdøra på sykehuset jeg kom. Klokka hadde nesten ikke passert 15.30 før jeg forlot avdelingen, hadde ikke sosa rundt i garderoben, og det å komme seg utav bygningen og hjem mens etter middagen enda var ung var en overkommelig oppgave.
La ut en oppdatering på fb om at jeg hadde ferie da jeg satte meg i bilen. Med store bokstaver og rød bakgrunn, så folk ikke skulle være i tvil.
Måtte svinge innom Esso som nå heter Dela De Luca, Lille Bille måtte ha bensin. Så måtte jeg innom Meny og kjøpe sånn ferdig Lasagne. Her skulle det bli enkel feriemiddag. Og den lasagnen de lager i ferskvaredisken der er mye bedre enn de frosne lasagnene i frysediskene rundt om kring.
Sjekka selvsagt hvor mange likes jeg hadde fått på ferieoppdateringa mi på fb, og svarte de som hadde kommet med hyggelige kommentarer med ønske om god ferie mens jeg satt i bilen på parkeringsplassen. Senkede skuldre og feriemodus.
Det kommer ei blondine av ei kjerring og setter seg inn i den litt slitne Raw 4 som står parkert foran meg. Hun har raskt fått unger og matvarer inn i bilen i godt fredagsstress tempo. Så setter hun bilen i racergiret, du vet det som er merket med R på gearspaken, og rygger i god fart rett inn i meg og Lille Bille.
Det var i grunn slutten på de senkede ferieskuldrene for meg for noen minutter….
Ferien har vart en drøy halvtime, og her står jeg og fyller ut skademelding. Men det var ikke min skyld. Jeg sto helt i ro. Bulken og skrapene var ikke SÅ store…. Bare litt plunder og heft…
Til jul i fjor hadde jeg virkelig lagt meg i selen og vridd hjernebarken for å finne på “den perfekte julegaven” til Svigermor. Hva gir man til ei sprek dame i slutten av 70 årene som har alt? Hva ønsker hun seg, egentlig, den aktive dama som farter mellom leiligheten i Oslo, hytta ved kysten, boligen i Spania og familie i California i en slik fart at en som er langt yngre blir sliten bare av å følge med på hvor dama til enhver tid er. Tilslutt konkluderte jeg med at det hun muligens ønsket seg var med tid sammen med oss. Så jeg bestilte feriehus gjennom jobben. Et stort hus i Vence i Frankrike med plass til oss alle,, og plass nok til at det kunne bli en hyggelig ferie uten at man følte at man bodde oppå hverandre, og så bad vi med oss Svigermor på ferie.
Det var et sjansespill. Vi er veldig forskjellige Gamle Gubben Grå, jeg og Svigermor.
Vi klarer sjelden å komme i gjennom en vanlig familiemiddag uten en hissig diskusjon.
Vi har vel aldri tilbragt mer enn toppen 2 døgn sammen sammenhengende i løpet av de snart30 årene jeg har vært svigerdatter, og vi har hatt mange diskusjoner.
Svigermor så ikke overbegeistret ut da hun forsto hva gaven var julaften i fjor. Men siden det var mange måneder til ferien, fikk hun tid til å venne seg til tanken. Om hun gledet seg til turen, eller hadde den samme skrekkblandede følelsen som jeg vites ikke.
Men hun likte huset. Vi hadde noen flotte dager – og bare en heftig diskusjon. 4 dager sammen på ferie gikk bra, og jeg tror vi alle virkelig koste oss.
Denne Julaften tok Svigermor hevn.
I år var det Gamle Gubben Grå og jeg som fikk ferie i julegave.
8 dager sammen med Svigermor i boligen hennes i Spania i September.
Vi gleder oss! Gleder oss til sol og varme i slutten av september. Gleder oss til å se Svigermors andre hjem. Gleder oss til å oppleve Spania. Og ikke minst, gleder oss til noen hyggelige dager sammen med Svigermor.
TAKK FOR GAVEN SVIGERMOR
I september hadde vi noen fine dager like utenfor Vence i Frankrike. Vi hadde leid en stor villa gjennom et feriebolig ordning vi har på jobben, og villaen svarte virkelig til forventningene der den lå i uforstyrret i en flott hage med eget svømmebasseng
Her kunne Gamle Gubben Grå tusle ut på balkongen når han våknet om morgenen og ta morgenrøyken mens han så på de av oss som tok morgenbadet i bassenget.
Selvsagt måtte han også ta seg et bad og kose seg i bassenget.
Merker meg at også den kroppen har fått et lite alderstillegg siden vi var unge…..
Familien samlet ved svømmebassenget. Gamle Gubben Grå har ikke helt forstått vitsen med å sole seg.
Men vi lå ikke bare ved bassenget. Vi utforsket og Vence og andre små byer i nærområdet.. Det er jo det å få andre impulser som er en viktig del av det å ha ferie.
Mor g sønn undersøker hvilke steder de ser fra utsiktspunktet.
Siste dagen tilbragte vi i Antibes mens vi ventet på flyet hjem. Antibes er en fin by jeg gjerne vil se mer av.
Nomaden i Antibes. Kunst som gjorde intrykk
Jeg delte en matteutfordring på bloggen min på fredag. Den kan du lese her:
http://kjerringtanker.blogg.no/1509741551_fredagsvinen_i_fare_og_manglende_mattekunskaper.html
Jeg ønsket å finne ut når verdens vinproduksjon ville ta slutt hvis nedgangen i verdens vinproduksjon fortsatte i samme grad som det siste året. Jeg opplyste om tallmaterialet, satte opp en eksponentialligning som jeg tror ville gi meg svaret hvis jeg bare var i stand til å løse den.. Men ingen svar dukket opp i kommentarfeltet..
Jeg delte blogg innlegget på Fb, for jeg vet at jeg har noen skikkelige mattenerder blant vennene mine der..
Ei ryktene skal ha det til at arbeider som mattelærer på videregående. Hun burde jo ha løst en eksponentialligning på 1-2-3. Hun deler innlegg om yrkesfag og studiekompetanse., men hjelper ikke en stakkar som har glemt mattekunnskapene sine med en liten eksponentialligning.
Han matte-nerden fra ungdomsskolen. Jeg trodde han fremdeles bare satt bøyd over bøkene og skrev matteformler i rasene fart. Men han er mer opptatt avå skrive fb innlegg om hunden sin.
Han ingeniøren fra nord som alltid pleier å belære meg om alt mulig. Men han driver i følge fb med og monterer ett nattbord, og det har han holdt på med en tre ukers tid tror jeg, for han har ikke postet noe bilde av et ferdig montert nattbord,
Heller ikke hun jeg delte pult med i mattetimene på gymnaset, hun som alltid hadde like innleveringer som meg, og omtrent identiske prøvebesvarelser, heller ikke hun har regnet ut dette for meg. Selv om nok er hakket smartere enn meg i matte . og til og med har studert matematikk på universitetet.
Den eneste kommentaren jeg fikk på fb, var fra en fyr fra Sokna som mente at jeg jo bare kunne drikke champagne når vinen tok slutt.
Det er kanskje en løsning på Sokna, ei bygd hvor champagnen lages av hjemmebrent og Nyco, men vi mer siviliserte vet at champagne er en musserende vin fra distriktet Champagne i Frankrike. Ergo er ikke det noen løsning, for ingen vin selvsagt heller ingen champagne..
Når det ikke er noen hjelp å få, så får jeg finne løsningen selv.
Først endrer jeg litt på utfordringen. For ved en reduksjon av vinproduksjonen på 8,3% årlig, vil det, sånn rent teoretisk, aldri bli helt slutt på vin.
Men i praksis er det uvesentlig om det står et menneske ett sted nede i Frankrike og tramper på den siste drua for å produsere 3 ml med vin. Så jeg nøyer meg med å finne ut når produksjonen blir på 1 flaske i året.
24.670.000.000.000 ganger 0,917opphøyd i x potens = 0,75
Ved hjelp av iherdig søking av formler på nett, litt hoderegning og en del knotting på kalkulatoren har jeg funnet ut at den siste vinflaska vil bli produsert rett før sommerferien i år 5608 Innen de tider er nok ikke jeg så opptatt av fredagsvinen.
Hva mine tipp, tipp, tipp, tipp, tipp, tipp oldebarn skal kose seg med på fredagskvelden finner de sikkert ut-
Lørdagen vi dro til Provence ble en lang dag.
Jeg var tidlig oppe, Rundt 05.00. Fikk ikke sove. Pakket, var oppom jobben og skrev ut papirene på huset vi hadde leid og veibeskrivelsen fra flyplassen i Nice til huset oppe ved Vence.
Kjøpte brød og litt mat som Eldste Sønn kunne kose seg med mens han var hundepasser. Rask frokost. Litt husarbeid. Så dro jeg til byen for å stå på valgkamp stand.
Hadde reisenerver og var superstressa, så jeg spant rundt og var i hundre. Fikk en fin valgkampinnspurt.
Traff på Eldste Sønn på torget, og kjørte han hjem, så han fikk slengtsakene sine i bilen min før han dro på fotballkamp,
Så bar det hjem. Ut med kofferter og alt og få alt inn i bilen til Gamle Gubben Grå..
Hentet Datteren hjemme hos henne.
Hjem igjen til oss. Hadde glemt veibeskrivelsen og papirene om huset vi hadde leid. Men så, så var vi endelig på vei til Gardemoen.
Gardemoen med parkering, shuttelbuss, innsjekk, bagasje, sikkerhetskontroll gikk greit. Skuldrene begynte å senkes. Gamle Gubben Grå og jeg unnet oss en svindyr bagett og litt cola. Ungdommene kom og tok seg litt mat de og, mens jeg, som er litt mer stressa på en flyplass enn folk flest, dro med meg mot boarding. Vi skulle bare en snartur på do. Da vi kommer ut derfra får Gubben en telefon. Det er flyselskapet som lurer på hvor vi er. Flyet venter bare på oss, og ungdommene våre. Men det er jo fremdeles 15 minutter til flyet skal gå? Ja, men det står at boarding stenger 20 minutter før take-off. (Hvor det sto har jeg ennå ikke funnet ut. Men ser at boarding starter 30 minutter før take-off)
Vi kom oss på flyet i en fart, og jeg kjente stresset virkelig knøt seg i kroppen.
Så var vi i lufta.
De tre andre satt på en annen seterad. Jeg kunne senke skuldrene og konsentrere meg om boka mi i 2 timer og femti minutter. Deilig.
Fremme i Nice.
Klokka er blitt 20.30. Litt forsinka. Jeg har sagt til hun som skal møte oss i huset at vi er der rundt 21.30.
Vi må hente bagasjen, ta shuttelbuss over i terminal 2 for å hente leiebilen, og så finne veien til huset. Stresset kryper oppover ryggraden igjen.
Det går greit å finne buss, terminal 2, og leiebilfirmaet, Men så er det noe krøll med leiebilen. Masse rot og diskusjoner og noen litt firkantede franskmenn, og en sliten Gamle Gubben Grå som ikke er alt for stiv i engelsk. Madamen i hust må få beskjed om forsinkelsen, jeg er så sliten at jeg har mest lyst til å grine. Men med hjelp av språkmektig Datter får vi løst floken med leiebilen og litt over 23.00 er vi endelig på vei.
Det var bare det å finne riktig vei. Til tross for GPS kan det være vanskelig. Vi brukte vel nesten 20 minutter bare på å komme oss ut av flyplassområdet… Men GPS viste oss raskeste vei, og selv om det helt tydelig ikke var den veibeskrivelsen som sto på kartet mitt, fant vi greit frem.
Villaen var FANTASTISK. At det var et bryllup i nabovillaen og litt mye høy lyd og musikk gjorde ingen verdens ting.
Vi åpnet en flaske rødvin, satte oss på terrassen og bare nøt livet.
Endelig hadde ferien begynt på alvor.
Livet består av utrolig mange hverdager.
Hverdager som blir til uker, måneder, år uten at man nesten registrerer det.
Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen over halve livet. Det er utrolig mange hverdager.
Når man har vært sammen så lenge som vi, blir samlivet en vane. Den andre blir liksom en del av interiøret. En selvfølge som bare er der. Noen ganger irriterende, noen ganger inspirerende, men som regel bare en selvfølgelig del av hverdagen som sofaen eller komfyren.
Denne uka satte jeg og Gamle Gubben Grå av to dager til å være kjærester. Til å se hverandre. .Det begynte ¨å praktisk.
Vi skulle kjøre Yngste Sønn tilbake il Folkehøgskolen etter høstferien,
Men siden vi hadde noen feriedager til gode, bestemte vi oss for å ta noen dager på Vestlandet, en mini-ferie bare vi to når Yngste Sønn var trygt levert på skolen.
Så dag en var vi sammen med Yngste Sønn, og ble stort sett brukt til transport.
Turen gikk oppover Gudbrandsdalen og over Dovrefjell.
For oss er det et romantisk sted, Dovrefjell altså. Den gangen Gamle Gubben Grå var verken gammel, gubbe eller grå men derimot en ung, kjekk mann og det mest fantastiske mennesket jeg kunne tenke meg. Altså en gang i forrige årtusen da vi var unge, naive og forelsket, Den gang da pleide Gamle Gubben Grå alltid å si at vi skulle være sammen til Dovre faller. Setningen har blitt gjentatt mange ganger gjennom årene, og Datteren hadde frasen med i talen hun holdt til meg på 50 års dagen min i forrige måned,
Dovre lå der som det alltid har gjort og som forholdet vårt kanskje litt vissent der det lå badet i høstfarger.
Eter at Yngste Sønn var levert i Torvikbukt, dro vi til Molde. og tok kvelden på Scandic hotell Seilet.
Hotellet leverte etter forventningene. Vi kom ikke på hotellet før klokka var nærmere 22.00, så det ble en rolig kveld med en øl på rommet og en god natts søvn.
Frokosten neste morgen var rikholdig og spisesalen fantastisk der den lå omkranset av havet på alle kanter og med store glassflater. En flott start på dagen. som ikke ble noe dårligere av at Molde viste seg fra sin beste side værmessig.
Etter frokost tok vi å sjekket ut fra hotellet, satte oss i bilen og dro til Varden, et utsiktspunkt i åsen bak byen hvor man kan se 222 fjelltopper hvis været er bra. En flott tur og en nydelig utsikt.
Nede i byen kikket vi litt rundt, shoppet litt og koste oss, Latteren hang løst, og vi kunne bare kose oss uten å sjekke klokka og tenke at snart må vi….
Ut på ettermiddagen tok vi ferja over Romsdalsfjorden og dro til Ålesund.
Her hadde vi ikke tenkt ut noe hotell eller bestilt noe rom. I grunn ble turen lagt om Ålesund litt sånn tilfeldig og på impuls. Så vi lot GPSn føre oss til første og beste hotell, Hotell Brosundet.
Noen ganger har man flaks. For for et hotell!!! Hotellet er et ombygd pakkhus som er innredet som et toppmoderne hotell med utrolig mange fine detaljer.
Rommet var både lekkert og koselig. Den perfekte ramme rundt vår tiltenkte kjærlighetsferie.
Når vi også hadde utsikt rett ut til brosundet og kunne ligge i senga og se rett ut i vannet, ja da var rammen totalt vellykket.
Men hotellet hadde mer å by på.
Da jeg sjekket inn, spurte jeg om det var restaurant på hotellet. Det hadde de, en fiskerestaurant Maki.
Så vi bestemte oss for å prøve denne restauranten. Et valg vi overhode ikke angrer på. Gamle Gubben Grå er jo kokk, og vi er kanskje litt mer enn i overkant interessert i god mat. Og her fikk vi servert et måltid vi sent kommer til å glemme.
Vi sitter altså en helt vanlig tirsdag i oktober i en liten restaurant i Ålesund og studerer menyen.
Vi bestemmer oss raskt for å gå for “Stor fangst”. Det er en 6 retters middag til en liten formue. Siden vi virkelig skal kose oss og nyte måltidet og samværet med hverandre, går vi og for vinpakka som hører til “Stor fangst”. Et godt valg skulle det vise seg. Flere ganger under måltidet utbrøt Gamle Gubben Grå at “Dette er ikke et måltid, det er en opplevelse.” Sjelden har jeg sett han så fornøyd.
Måltidet startet med gravet sei. Seien var gravet med Earl-grey te fra Ålesunds eget te og kaffe hus kunne den unge, kunnskapsrike servitøren fortelle. Han presenterte og vinen på en utmerket og interessant måte.
Neste rett var kremet krabbe-suppe. Jeg er utrolig glad i kremete skalldyrsupper, og denne var utrolig god. Vinen var mindre syrlig og servitøren forklarte forskjellen og hvorfor. Pepperglace var for meg en ny opplevelse, og min kloke mann kunne fortelle meg hva det var, og hvordan den lages. Samtalen gled lett og vi koste oss i hverandres selskap.
Så var det breiflabb Ny vin, mer syre igjen denne gangen, fordi fisken var fetere enn suppa. Av de 6 rettene var denne den jeg likte dårligst. Helt grei fisk, men de andre 5 rettene var så mye mer spennende og utrolig gode,
Da vi så på menyen, var nok rett 4 den jeg var mest spent og kanskje litt skeptisk til. “Ristet kålkjeft” Servitøren hadde forklart oss at det var dialekt-navnpå en fisk fra torskefamilien. Hvitting ville kanskje vi kalle det? Jeg hadde sett for meg et fiskehode litt gapende, men da retten kom på bordet var det et lekkert stykke fiskemedaljong som smakte aldeles fantastisk. Ikke ble måltidet noe dårligere enn at det nå ble servert rødvin i glasset.
Før 5. rett fikk vi en hvile-rett. En tindbær-sorbet. Det var friskt og godt og renset munnen litt etter alle de deilige smakene.
Så var det lam på tallerkenen. Like fantastisk tilberedt som de andre rettene.
Til dessert var det oste-is, Også en kombinasjon som jeg som ikke er noe dessertmenneske var litt skeptisk til, men det var som alle de andre rettene utrolig, utrolig godt. Det eneste jeg hadde å utsette på desserten var at porsjonen kanskje var lit i største laget. For nå var jeg stapp-mett.
Mette og fornøyde kunne vi trekke oss tilbake til det fantastisk stilige hotellrommet.
Etter en deilig frokost neste morgen, tok vi en runde for å studere Ålesund. EN trivelig by jeg gjerne kommer tilbake til. Flotte jugend hus, smijernsrekkverk med hengelåser fra forelskede par, (vi burde i grunn lenket fast en hengelås vi og.)
Samtalen gikk greit og latteren hang løst i bilen på vei hjem. Ikke minst da jeg klarte å miste mobiltelefonen min ut av bilvinduet da vi kjørte over Tresfjordbrua. (Jeg skulle fotografere litt, og rullet ned vinduet, stakk ut hånda med mobilen og plutselig mistet jeg mobilen. Så mens Gamle Gubben Grå satte på nødblinken, tok på seg refleksvest og bega seg tilbake langs brua som fotgjenger for å finne mobilen min, satt jeg i bilen og hadde latterkrampe.
Det ble ny mobil på Dombås, og jeg måtte låne mange av bildene til dette innlegget på Google., Men vi har hatt et par fantastiske dager og kost oss sammen, ledd masse og vært ordentlige kjærester. Det er lenge siden sist.
Det er viktig å sette av litt tid til kjærligheten når den begynner å visne og hverdagene blir for mange og for grå.
Det behøver ikke å være Paris eller Barcelona. Ålesund og Molde duger i massevis,.
