Maktkampen i KrF engasjerer meg. Ikke først og fremst fordi det er i KrF, men fordi det sier noe om hvordan politisk maktkamp innad i partiene ofte kan være like spennende som maktkampen mellom partiene.

Men mens maktkampen mellom de forskjellige partiene stort sett foregår rimelig åpent for allmenheten, foregår de interne maktkampene i det skjulte. I det minste for de som ikke befinner seg innad i parti-hierarkiet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvem som skal være partileder velger man på landsmøte. Det er opp til delegatene der, utsendt fra de forskjellige lokallagene,  å velge hvem man ønsker å ha som leder.
Så når det nå er blitt kjent at generalsekretæren, de to nestlederne og tidligere leder Kjell Ingolf Ropstad har øvd et press på Bollestad gjennom sommeren for å få henne til å trekke seg som leder av partiet er det en høyst udemokratisk måte å få innsatt den de selv ønsker som leder.
Det neste landsmøte for KrF en i april 2025. Hvis det er noen som har lyst på ledervervet er det plenty av tid til å drive en valgkamp for å få det vervet på en demokratisk måte.

Selvsagt er det få partier som ønsker en konkurranse om ledervervet i et år med stortingsvalg, det beste er at den nye lederen velges ved akklamasjon uten motkandidater.
Hvis man ønsker det, så før en fair valgkamp. Hvis hvor god du er i stedet for å sverte motstanderen din. Bollestad er en klok dame, hun hadde ikke kommet dit hun er i dag hvis hun ikke var det. Jeg vil tippe at hvis hun ikke trodde hun hadde flertall i medlemsmassen ville hun fort ha trukket seg fra lederkampen.
Det ville være en mye mer fair måte å vinne et ledervalg på enn å gå til skitne midler og å presse en populær partileder ut.

Hvor populær hun er i eget parti skal jeg ikke uttale meg om, men det er lenge siden KrF har hatt en så dyktig debattant som partileder.  Jeg tror hun har mange tilhengere langt ut over det snevre miljøet som KrF tilhører.
En partileder med en appell til en større velgergruppe pleier ikke å være noe minus for et parti som må kjempe for å holde seg over sperregrensa.

Ansvar for hverandre, Sammen for menneskeverd. Stem med hjertet,  Dette er slagordene KrF gikk til valg på ved sist stortingsvalg. Slagordene som oppsummerer programmet for KrF i denne fireårsperioden.
Gjenspeiler de slagordene den interne striden vi ser nå? Oppfyller KrF ledelsen løftet de ga til velgerne?. Du skal ikke lyve lyder det syvende bud. Jeg tror det gjelder for valgløfter også.

Å presse noen ut i sykemelding er ikke å vise ansvar for hverandre. Det kan være noe å tenke på hvis man har planer om å be velgerne stemme med hjertet også ved neste stortingsvalg.

Mulig Bollestads lederstil er kritikkverdig. Det aner jeg ingenting om. Men jeg merker meg at varslene først kom etter at Bollestad gjorde det klart at hun ikke ville gå av slik de fire andre impliserte i dramaet ønsket og hadde forutsett.
Som jeg har skrevet om før er det å varsle også en kjent hersketeknikk som ofte blir brukt i lederstrider.

Og det er nettopp lederstrid jeg tror dette dreier seg om.
Både Ulstein og Ropstad har sagt at de ikke tar gjenvalg til stortinget. Jeg skulle like å vite om den beslutningen er endelig, eller om de plutselig er aktuelle hvis Bollestad gir seg som leder og stortingsrepresentant.  Det vet vi jo ikke, men gir Bollestad seg skulle det ikke forundre meg om en av disse entrer manesjen på ny.
Ved forrige stortingsvalg ville ikke Ulfstein stille til valg. Hun ville ikke blande jobb og rikspolitikk. Hun hadde da en stilling som leder for Pinsebevegelsen i Norge.
Nå har hun stilling som Generalsekretær i nettopp KrF, så da kan det vel fort hende hun har lyst på en stortingsplass. Hun har vært vararepresentant til stortinget tidligere.

Ida Lindtveit Røse har nok tenkt seg inn på Stortinget hvis velgerne vil. Hun har til og med sittet i regjering! Ikke så lenge, riktignok. Bare halvannen måned mens Kjell Inge Ropstad var ute i foreldrepermisjon. Mesteparten av tiden hun regjerte var det sommerferie. Hun satt fra 1. juni til skolestart.

Varslene mot Bollestad går i følge TV 2 være av generell karakter, og skal dreie seg om blant annet følelsesmessige utbrudd mot yngre folk i partiet.  

Litt diffust i mine ører. Noe som styrker meg i troen på at dette dreier seg om en lederstrid.
Det er ikke første gangen flere av de impliserte kjemper om ledervervet i partiet.
Da Kjell Ingolf Ropstad måtte gå av i 2021 fordi han ikke forsto at han ikke bodde på gutterommet hjemme hos a mor selv om han hadde både kone og barn i Hovedstaden og derfor skulle skatte av stortingsboligen han bodde i, var nettopp Dag Inge Ulstein, Olaug Bollestad og Ida Lindtveit Røse de fremste kandidatene til jobben som ny KrF-leder. Bollestad gikk av med seieren.

Da Hareide gikk av som partileder i 2019 var det Bollestad og Ropstad lederstriden sto mellom. Bollestad vurderte lenge å stille som motkandidat til Ropstad på landsmøtet det året, men valgte på oppløpssiden  å ikke gjøre det.
Antakelig fordi hun resonerte seg frem til at hun ikke hadde nok støtte til å være sikker på å vinne.

Jeg er spent på hvordan denne saken utvikler seg. Om Bollestad trekker seg, og hvem som i så fall overtar ledervervet.  Dette er en politisk thriller som fort kan rulle og gå en stund ut over høsten, ja kanskje helt til KrF sitt landsmøte i april neste år.
Det er jo og en måte å skape blest om et parti som virkelig sliter med oppslutningen….

Det pleier ikke å være så lagt mellom de politiske “skandalene” her i landet. Denne gangen er det KrF som er i medienes søkelys.  Hva saken helt dreier seg om er litt vanskelig å få tak i. Åpenhet er liksom ikke det sekten KrF er flinkest på.  Men etter hva jeg forstår skal det ha kommet varsler på Olaug Bollestads lederstil. Hva de varslene rent konkret går ut på derimot får jeg ikke helt tak i.

Det jeg leser får meg til å undres om det mer er en lederstrid enn at det er noe galt med lederstilen.  Tankene mine kretser fort rundt en annen sak hvor lederstil ble blandet inn i en sak som kanskje mer handlet om å fjerne noen fra en stilling, ta fra noen makta. Nemlig Valla saken, eller Valla – Yssen saken.
Mulig tankene mine går i de baner fordi jeg har sansen for Olaug Bollestad på samme viset som jeg hadde sansen for Gerd Liv Valla. De er kvinner med en litt annen stil enn de strømlinjede-formede-snill-pike-variantene vi har alt for mange av innen norsk politikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er kanskje greitt å merke seg at Olaug Bollestad har vært sykemeldt I flere måneder etter at det ble varslet. Er det en tøff leder som har en uforsvarlig lederstil, eller er det Bollestad som er offeret? Å varsle er et kjent virkemiddel i maktkampen i organisasjoner, politiske partier og i arbeidslivet.

Jeg sier ikke at det er Bollestad som er offeret. Jeg stiller bare spørsmålet.  Jeg er ikke noen pusekatt! sa Gerd Liv Valla i sin tid. Arbeiderpartiet er ikke noen søndagsskole! skal Haakon Lie ha sagt. Selv om mange i KrF i likhet med meg har trådd sine barnesko i søndagsskolen er ikke det noen garanti for at det ikke benyttes skitne knep i en lederstrid.

En ting er sikkert. Denne saken kommer pressen til å meske seg i lenge. Det blir spennende å følge med og se om man finner ut hvem som trekker i hvilke tråder.

Staselige karer, ikke sant? Bildet er tatt av fotograf Narve Skarpmoen en gang mellom 1900 og 1930 i følge Digitalarkivet. Jeg håper inderlig det er tatt før 1922. Han flotte mannen på bildet, han med “cowboy-hatten” er Walther Rathenau, han ble drept i 1922.

Om morgenen 24. juni 1922 var Rathenau på vei til sitt kontor i Tysklands utenriksdepartement. Han kjørte i en åpen NAG kabriolet. I en sving kjørte en stor bil opp på siden av Rathenaus bil.  Det ble skutt med maskinpistol mot Rathenau og en håndgranat ble kastet mot bilen hans.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du har ikke så mye å stille opp med mot maskinpistolsalver og håndgranater når du sitter i en slik bil.

Man kan på mange måter si at attentatet på Walther Rathenau var et forventet attentat. Politiet hadde på forhånd advart Rathenau om risikoen for angrep, men han avslo ethvert sikkerhetstiltak.  Og satte seg altså i en åpen bil og kjørte til kontoret.

Bakgrunnen for politiets advarsel var at etter en rekke såkalte Feme-mord, gikk den nasjonalistiske pressen nærmest utilslørt inn for nye attentater mot andre jødiske politikere.   Feme-mord var en rekke politisk motiverte mord i Weimarperiodens Tyskland som ble begått fra 1919 og frem til 1924 av det organiserte tyske ytre høyre, mot politiske motstandere som de anså for å være forrædere.

Uttrykket feme eller femedomstol kommer av navnet på bestemte domstoler i Det tysk-romerske riket, fra 1200- til 1500-tallet. Et kjennetegn ved prosessene var at de foregikk i hemmelighet.
Under Weimarrepublikken ble begrepet tatt i bruk på ny, og brukt om mord som var organisert av nasjonalistiske organisasjoner, som for eksempel Organisation Consul.

Som jøde, og fremtredende politiker anså politiet Walther Rathenau som et mulig attentatsmål, noe de fikk rett i. Og gjerningsmennene var tilknyttet Organisation Consul, en nasjonalistisk, antisemittisk og antikommunistisk terroristorganisasjon som eksisterte fra mars 1920 til juli 1922 under Weimarrepublikken i Tyskland. Den var organisert som et militært hemmelig selskap og forsøkte gjennom politiske mord å ødelegge republikkens demokratiske system.

Den antatt underliggende beveggrunn bak angrepet på Rathenau var et komplott mot regjeringen og Weimarrepublikken. Dette ble imidlertid dysset ned av utenrikspolitiske grunner.
At Rathenau som utenriksminister i april samme år hadde undertegnet Rapalloavtalen gjorde han ikke noe mer populær blant de i ytre høyre.
Rapalloavtalen var en traktat mellom Sovjet-Russland (som ble Sovjetunionen senere samme år) og Tyskland.

Hvorfor sitter jeg her en søndag morgen og skriver om politiske drap som foregikk for over 100 år siden?
Slik jeg ser det er det viktigste vi kan gjøre med historien er å lære av den.
Organisation Consul opphørte muligens å eksistere i 1922, men det er nok av nasjonalistiske og antisemittisk  terroristorganisasjoner. Legger vi til antiislamistiske og fremmedfiedtlige organisasjoner blir lista relativt lang.

Partier på Ytre Høyre side i Europeisk politikk har skremmende stor fremgang for tiden. Jeg føler det viktig og riktig å rope et stort varsku.  Det er så mange likhetstrekk fra mellomkrigstidens Europa at det er skremmende.
Har vi overhode ikke lært?

I Tyskland i 1920-årene gikk den nasjonalistiske pressen nærmest utilslørt inn for nye attentater mot  politikere og andre som ikke hadde de samme politiske meningene som dem.
De mente at mord og attentat var veien å løse politiske uenigheter.

I dag kan man daglig lese enkle løsninger på kompliserte samfunnsspørsmål. Gjerne preget av fordommer mot mennesker basert på religion, etnisitet, eller seksuell legning.
Jo mer vanlige slike uttalelser blir, jo mer vi ser bort og lar de stå uimotsagt, jo større er faren for at noen setter ordene og tankene ut i handling.
Slik vi så i mellomkrigstidens Tyskland, eller i Norge 22. juli 2011, 25, juni 2022 eller 10. august 2019 da Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble drept.

Det er mye rar i politikken, både internasjonalt og i Norge.  Den gjengen jeg for tiden har minst respekt for er Europa-parlamentet. Der er det mye rart!

Nei, jeg tenker ikke denne gangen på at sammensetningen har fått en noe høyere-ekstrem vridning etter det siste valget. Det tror jeg at jeg allerede har kommentert. Nei i dag vil jeg sette søkelyset på et enkelt parlamentsmedlem, greske Fredi Beleri.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fredi Beleri er i disse dager på vei til Strasbourg (håper jeg), hvor han skal bli tatt i ed som parlamentsmedlem i Europaparlamentet.  Jeg finner ikke helt ut hva de lover i denne eden, men jeg vil tro det er noe om å love på tro og ære…. Pleier det ikke å være noe slikt det står i slike eder?
Og det er her jeg liksom begynner å tenke på hvor mye den godeste Fredi Beleri kommer til å legge i den eden. Hvor bindende og forpliktende den er for han.

Fredi har nemlig fem dagers permisjon for å delta i denne edsavleggingen. Til vanlig sitter han fengslet i Albania.
Hva han er fengslet for? Jo valgfusk!!!
Beleri ble pågrepet i mai i fjor i forbindelse med valgkampen sin for å bli ordfører i Himare i sørlige Albania. Han fikk flest stemmer, men ble aldri tatt i ed som følge av at han ble fengslet for valgfusk.

I dag kunne han forlate fengselet i en gresk diplomatbil, etter å ha fått permisjon i fem dager for å reise til Strasbourg. Han har lovet på tro og ære å komme tilbake innen 20.juli.

Nå er nok denne saken mer komplisert enn det først kan virke.
For var det valgfusk, og i så fall fra hvem? Beleri, motkandidaten eller statsministeren i Albania?
Følg med på denne bloggen., kanskje kommer det mer om denne saken.

Jeg har funnet frem en liten kanon i dag. Jeg har ikke planer om noe attentat, verken mot Donald, Erna eller andre. Jeg er en ikke-voldelig person. Ordet er mitt “våpen”, og til tross for hva mange tror om denne kjerringa så vil jeg ikke andre mennesker vondt. Jeg er ikke den som sprer hat.

Hvis Donald Trump hadde blitt skutt i går, hadde jo det vært synd. Men det hadde ikke ført til noen sorgprosess hos meg. Jeg ville heller ikke ha vært med på å spleise på krans. Jeg tror ikke det gjør meg til noe dårligere menneske.

Det døde 17 mennesker etter et angrep på en skole på Gazastripen i dag.
9 personer ble drept da en kraftig bilbombe rammet en populær kafé i sentrum av Somalias hovedstad Mogadishu søndag kveld.
Disse 26 dødsfallene er like tragiske som de to som døde under attentatet mot Trump i går.
Likevel er det bildet av et blodig øre og en knyttet neve det som preger nyhetsmediene.
Gaza og Mogadishu er knapt verdt en liten notis.

Jeg kommer ikke til å sende krans til Gaza eller Mogadishu heller. Det betyr ikke at jeg ikke føler med de etterlatte. Et hvert menneske som blir revet bort på grunn av voldelige angrep, om det er i krig eller fredstid er et liv for mye som har gått tapt. Livet til et barn på Gaza eller en ung voksen i Mogadishu er like mye verdt som livet til en aldrende mann i USA.

Radikalisering via internett ikke bare øker, den skjer og i et raskere tempo. Dette er ikke min subjektive mening, men i følge opplysninger fra PST. De peker spesielt på hovedideologier som islamisme og høyreekstremisme.

Man behøver ikke reise til Afrika eller USA for å møte ekstremisme. Vi har mer enn nok av den her i landet.  Vi møter det og her på blogg.no.

Det høyreekstreme innholdet blir gjerne fremmet gjennom ironi og humor. Det virker ikke så farlig. Så vi lar det passere. Tar ikke til motmæle. Vil ikke ødelegge stemningen her, eller få noen til å føle seg krenket. Noen blir ekstremt fort krenket hvis noen sier i mot de og ikke bare nikker. Best å nikke.

Slik skyves grensene for hva som er akseptabelt å si lenger og lenger. Og holdningene til enkelte samtidig.
Du må ikke sove sa Arnulf Øverland for snart 100 år siden.  Den advarselen gjelder i høyeste grad også i dag.

Det er grusomt at en 20 år gammel ung mann tar rifla til faren sin og forsøker å skyte en amerikansk presidentkandidat.
Det vi bør spørre oss er hvordan kunne det skje? Ikke hvordan han kom seg opp på taket, men hvordan kunne denne unge mannen få ideen om at dette var det han skulle bruke denne ettermiddagen til.

Jeg måtte virkelig gni sukaten en ekstra gang ut av øynene her jeg satt en tidlig morgen med tekopp og tastatur. De har skutt Trump!  Nå gikk det bra med Donald, men gjerningspersonen og en blant publikum ble drept.
Gjerningspersonen kunne kanskje ikke forvente noe annet, men jeg kjenner jeg er litt nysgjerrig på hvem det andre mennesket var. Og ikke minst hvem som drepte det. Attentatmannen eller livvaktene til Trump.

Tankene surrer videre. Tenk om gjerningsmannen 20 år gamle Thomas Matthew Crooks hadde truffet litt annerledes. Ikke truffet øret, men…….  ja dere skjønner.
Da kunne vi fort ha kommet i den situasjonen at det var to tiltenkte visepresident-kandidater som plutselig ble presidentkandidater…….

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kan attentatet mot Trump være med å endre valgresultatet? Sympati-stemmer til Trump? Det er mange tanker som rører seg i hodet på denne kjerringa etter slike nyheter en tidlig søndags morgen.

Attentat og attentatsforsøk mot amerikanske presidenter er ikke noe nytt. Det har vært 15 kjente attentater på sittende amerikanske presidenter. Fire av disse har resultert i presidentens død. I to attentater ble den respektive presidenten skadet.  Det har i tillegg vært to attentater på tidligere presidenter, og ett attentat på en tiltredende president som alle mislyktes i å drepe målet.

Abraham Lincoln var den første sittende president som ble myrdet. Han ble skutt av John Wilkes Booth da han besøkte forestillingen Our American Cousin i Ford’s Theater i Washington kvelden 14. april 1865 , og døde morgenen etter.

James A. Garfield ble skutt, den 2. juli 1881, av Charles J. Guiteau. Han lå skadet i over to måneder før han døde 19. september.

6. september 1901: Mens han besøkte verdensutstillingen i New York ble president William McKinley skutt av anarkisten Leon Czolgosz. McKinley døde av skadene 14. september,

John F. Kennedy ble skutt av Lee Harvey Oswald den 22. november 1963, i Dallas, Texas.

Av Moffett Studio and Kaufmann, Weim

Av de to attentatsforsøkene som resulterte i at presidenten ble skadet er vel forsøket på å drepe tidligere president Theodor Roosevelt det mest imponerende.
Tidligere president Theodore Roosevelt stilte i 1912 på nytt som presidentkandidat. Under et valgkampmøte i Milwaukee, Wisconsin, skjøt John Schrank ham én gang med en revolver.
En 100-siders, dobbeltbrettet tale og et brilleetui av metall i Roosevelts brystlomme saktnet kulen.
Roosevelt fortsatte talen mens kulen fortsatt satt i ham.
Han besøkte sykehuset senere, men kulen ble aldri fjernet.

Det var den gang menn var menn, og det skulle litt mer enn en kule for å stoppe en presidentkandidat i talen sin.
Inges secret service som kaster seg over presidenten og får han vekk i løpet av få minutter. Ingen som skyter antatt gjerningsmann enda raskere. Schrank ble funnet rettslig utilregnelig og ble plassert på institusjon til sin død i 1943, over 30 år senere.

Det ande attentatsforsøket som resulterte i at presidenten ble skadet skjedde 30. mars 1981. Da avfyrte John Hinckley jr. seks skudd mot president Ronald Reagan i Washington, D.C.. En kule rev opp Reagans lunge og endte i nærheten av hjertet. En annen kule traff pressesekretær James Brady.

Av de mindre vellykkede attentasforsøkene kan jeg nevne at Richard Lawrence forsøkte å skyte president Andrew Jackson to ganger på en og samme dag. Først på 4 meters hold, og så på kloss hold. Begge forsøkene skjedde i senatet 30 januar 1835.

Samuel S. Byck planla å drepe president Richard M. Nixon ved å krasje et passasjerfly inn i Det hvite hus. Da han hadde bordet flyet  22. februar 1974 fikk han beskjed om at det ikke kunne ta av fordi hjulene var blokkert på bakken. Han skjøt piloten og andrepiloten, og deretter seg selv.

Litt bedre gikk forsøket til Frank Eugene Corder. Eller kanskje ikke for Frank selv. Han overlevde ikke attentatsforsøket. Den arbeidsledige tidligere militære tjenestemannen planla også å drepe presidenten ved hjelp av et fly. Bill Clinton, denne gangen.
12. september 1994 stjal han et Cessna-fly og krasjlandet på plenen ved Det hvite hus. Flyet traff Det hvite hus og Corder ble drept i kollisjonen. Presidenten var uskadet og oppholdt seg i Blair House på grunn av oppussingsarbeider i Det hvite hus.

Jeg synes selvsagt slike angrep på demokratiet som å skyte på Trump ikke er greit. Man løser ikke politiske problemer med vold, våpen eller drap.
En valgkamp for å finne ut hvem som er best egnet til å inneha en av verdens mest mektige stillinger burde handle om politiske løsninger. I stedet er den blitt et sirkus hvor kandidatene slenger ut karakteristikker om hverandre og driver med personhets. Ja hvis de husker hva motparten heter, da. Og nå, og et attentatsforsøk…..
Dette er bare tragisk og sier mye om USA 2024 og klimaet i valgkampen.

Allianse av vanære kalte statsministerkandidaten til Nasjonal samling Jordan Bardella det litt oppsiktsvekkende valgresultatet i Frankrike. Jeg tenker at det vel hadde blitt en større vanære for Frankrike hvis partiene på ytre høyre hadde vunnet.  Heldigvis gjorde de ikke det, selv om jeg synes at det at de fikk 143 av 577 mandater er skremmende nok.

Vel, franskmennene fikk seg en vekker etter valget til EU-parlamentet. De møtte mannsterke opp ved valgurnene, og velgernes dom er klar. Flertallet ønsker ikke ideologien til ytre høyre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den viktigste saken for partiet Nasjonal samling eller Nasjonal front som det het tidligere har alltid vært å begrense innvandringen til Frankrike. Partiet vil at det skal være mulig å kaste innvandrere ut av landet.
De vil også innføre et krav om at asylsøkere skal søke asyl i Frankrike fra utenfor landets grenser

Så ønsker de å grunnlovsfeste noe de kaller for nasjonal prioritet.
Det vil si at «ekte» franskmenn, hvem nå det er,  skal forrang til enkelte jobber og til offentlige støtteordninger som kommunal bolig.
Jeg antar at for å være “ekte” franskmann må du i det minste være etnisk fransk. Altså at alle fire besteforeldree dine må være født i landet.
Partiet vil også begrense tilgangen på sosialhjelp. Noe skal være forbeholdt franskmenn, mens andre ytelser skal gis med et minstekrav om antall arbeidsår i Frankrike.

Et løfte er også å jobbe for økt kjøpekraft frister også velgerne. Dere vet sånn Nå er det vanlige folks tur. Uten at det liksom var så lurt å si av Jonas her hjemme…. Heldigvis lot ikke franskmennene seg lure av sånt valgflesk.

Selvsagt er det gledelig at venstresida vant valget i Frankrike. Det gir håp om at den høyrevinden som har blåst over Europa de siste årene har stilnet. Men egentlig tror jeg man mer må se på venstresidas store fremgang som et protestvalg. Franskmenn vil ikke ha ytre høyre og Nasjonal Samling. Da går man til det motsatte. Altså til venstresida og den nye alliansen Ny folkefront.
Blant partiene som er del av alliansen er Sosialistpartiet, Kommunistpartiet og Det ukuelige Frankrike.

Frankrike har forstått alvoret. De har gått til urnene og vist verden at man ønsker et samfunn med mer samhold og fellesskap og ikke det egoistiske samfunnet som ytre høyre står for hvor alle som ikke er som deg automatisk blir en fiende.

Det er et ramaskrik uten like borte i USA. Velgerne har funnet ut at presidentkandidaten deres er gammel. Hvem skulle trodd det? At en mann på 82 år kan fremstå som gammel og sliten i en hektisk valgkamp. Er det ingen som har sjekka fødselsdatoen til presidenten før de nominerte han til fire nye år som president? Og ja, hvis man kan regne er det raskt å regne seg ut til at han vil være 86 å før presidentperioden er over. Ikke for å prøve å virke overinteligent, men det regnestykket har denne kjerringa tatt for mange måneder siden.
På nyhetene virker det som om denne kjensgjerningen først har blitt allment kjent etter TV-debatten forrige uke.

Sånn i tilfelle folk ikke har sjekka alderen på han andre kandidaten heller, så kan jeg røpe at han er 78 år og blir 82 i løpet av neste presidentperiode. Ikke akkurat noen ungsau det heller. (Sau, muligens. I det minste litt av en stabukk,  men definitivt ikke ung.)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Biden selv hevder at han er i toppform. Litt sliten den ene kvelden, men ellers helt ok. Han vil overhode ikke høre snakk om noen kognitiv svikt.
Vel, de færreste jeg har møtt omfavner diagnosen dement når folk ymter frempå om det. Det er en sykdom det tar tid å akseptere at man muligens lider av, forståelig nok. Så at en person selv nekter hardnakket for å ha kognitiv svikt er i grunn ikke noe bevis for at så ikke er tilfelle.
Spesielt ikke når han legger til at Gud ikke har kommet ned fra himmelen for å be han trekke seg, og at han derfor ikke kommer til å trekke seg.

Trump beviste vel for hele verden at han ikke er det vi i min ungdom kalte helt god i hue da han fikk bermen til å storme Kongressen i januar 2021.  Han har ikke gjort eller sagt noe de siste tre årene som har fått meg til å endre på det synet. Heller tvert i mot.

Egentlig er jeg ikke så interessert i den mentale tilstanden til to gamle gubber borte i USA hadde det ikke vært for at de to sloss om å få en av verdens mektigste stillinger. Og jeg spør som jeg har gjort flere ganger før. Finnes det ingen yngre politikere over there?

Jeg driver absolutt ikke med alderisme her. Jeg har overhode ikke noe i mot gamle gubber jeg. Men kanskje burde det være en øvre aldersgrense for å besitte vedens mektigste stilling. Jeg vet at Brenna og co ønsker å heve pensjonsalderen, men ikke en gang Brenna har vel snakket om at folk bør stå i krevende stillinger til de er nærmere 90. Og det å være verdens mektigste mann må sies å være en relativt krevende stilling.

Joe Biden er, så vidt jeg klarer å regne ut den eldste som har innehatt presidentembete. Og ja, han har gjort det helt greit. I det minste langt bedre enn forgjengeren. Hadde det ikke vært greit å slutte mens leken er god? Gi seg mens man (nesten) er på topp?

Den yngste som har vært president i USA var Theodor Roosevelt. Han var 43 år da han ble president. Nå var han riktignok ikke tiltenkt presidentrollen, men som visepresident måtte han tiltre da president William McKinley ble skutt i 1901.  Men han ble en av de mest markante presidentene i USAs historie og har fått både teddybjørn og sigaretter oppkalt etter seg. Ja, og så fikk han Nobels fredspris i 1906 for å ha meglet frem en fredsavtale som gjorde slutt på Den russisk-japanske krig.  Så ingen grunn til å tro at ikke en ung mann kan gjøre det bra som amerikansk president.

Biden er født samme året som Muhammad Ali, “Porno-Hangen”, Pål Tyldum, Drillo, Gaddafi, Geir Børresen, Arne Treholt og Odd Martinsen. Ikke noe galt sagt om noen av disse, men vi kan vel være enig med at de er over sin storhetstid.

Det å skulle møte som vararepresentant på stortinget kanskje dagen etter at hun har vandret rundt i vandrehallen som lobbyist for å påvirke nettopp stortingsrepresentantene ser ikke May Britt Lagesen fra Arbeiderpartiet som noe problem.

Hun hadde fast plass på stortinget frem til Kjerkol måtte gå av som helseminister, og ville ha tilbake stortingsplassen sin. Som første vararepresentant forsvant jo lønna hun hadde fått den tiden hun hadde sittet på tinget. Hvilken stilling hun hadde før hun fikk plass på Stortinget og da muliges har permisjon fra er jeg usikker på. Den siste “ordentlige jobben” jeg fant på henne er at hun var enhetsleder for en bolig for funksjonshemmede da hun ble varaordfører i Steinkjer i 2011. Mest sannsynlig har hun for det meste arbeidet med politikk siden da.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fra 1. august har hun derimot fått seg ny jobb. Hun er ansatt som seniorrådgiver for samfunn, politikk og kommunikasjon i PR-byrået Geelmuyden Kiese. Det vil si at jobben hennes går ut på å påvirke sine stortingskollegaer. For så kanskje å måtte møte på stortinget og være med å avgjøre sakene dagen, uka, eller måneden etter.

I pressemeldingen Geelmuyden Kiese har sendt ut står det at Lagesen er ansatt nettopp på grunn av sin politiske erfaring. De vil bygge et sterkt lag innenfor poltikk og samfunn som det heter i pressemeldingen.

Jonas Gahr Støre som er leder i Arbeiderpartiet har tidligere hevdet at det byr han i mot når tidligere kollegaer fra Stortinget markedsfører sin politiske erfaring og selger den til PR-byråer.
Når May Britt Lagesen får spørsmål om hvem hun har bedt om lov før hun takket ja til stillingen, svarer hun Heldigvis er det slik i Norge at vi velger våre yrkesveier og karrierevalg selv. En smule arrogant svar, spør du meg. (Men hun spør nok ikke meg om hva jeg måtte mene verken om svar på spørsmål fra VG journalister eller yrkesvalg.)
På oppfølgingsspørsmålet fra journalisten om hun har informert partiledelsen i Arbeiderpartiet om at hun har takket ja til stillingen svarer hun minst like arrogant Nei. Det er ikke vanlig å informere partilederen om hvilke jobber man takker ja til. Jeg er jo ikke ansatt i AP. Og engasjementet som støttespiller, partimedlem og kommunestyremedlem i Steinkjer vil jo selvsagt fortsette. 

Jeg mener ikke ar hvert eneste medlem skal informere partiledelse hver gang de skifter stilling. Men synes likevel at det er litt rart at hun ikke ser at når en så sentral politiker får som arbeidsoppgave å påvirke politikere, så er det naturlig å informere partiledelsen om det.

Lagesen sier at hun hvis hun møter på Stortinget vil hun selvsagt stemme i tråd med Arbeiderpartiets gruppe. Det skjønner jeg og. Alt annet ville være direkte merkelig. Men hvor aktiv er un i debatten på gruppemøtene der gruppene beslutter hva de skal stemme? Det sier hun ikke noe om, og det er der jobben gjøres. Når politikerne møter i salen har de stort sett bestemt seg. Så hvem møter på gruppemøte? Stortingsrepresentanten valgt av folket, eller PR-rådgiveren betalt av kunden?

Jeg har forstått at hvis Lagesen skal møte på stortinget skal hun levere liste over de kunder hun jobber med til Arbeiderpartiets gruppestyre og medlemmer av den komiteen hun møter i. Det har hun en avtale med PR-byrået på. Bare at hun skal levere liste, ikke at hun skal erklære seg inhabil hvis hun ser at det kan være kryssende interessefelt.

Så lobbyist den ene dagen, stortingsrepresentant den neste – og kommunestyrerepresentant om kvelden i mellom er ikke noe problem for May Britt Lagesen. Meg er gitt all makt i himmel og på jord var det en som sa en gang. Det virker som Lagesen tenker  de samme baner, og finner ingen grunn til verken å reflektere over samrøre eller informere andre. Skremmende spør du meg.

kommunestyrerepresentant om kvelden

Høsten 2020 var jeg veldig opptatt av bygget på bildet over. Eller mest av innholdet i bygget, et lavterskeltilbud innen psykisk helse. Bygget på bildet over, Hønefoss sin gamle prestegård, var i så elendig tilstand at lavterskeltilbudet måtte ut av bygget og miljøet splittes. Det var i drt minste begrunnelsen fra rådmann for å legge ned tilbudet.

Nå har det gått 4 år. Huset har stått tomt siden 2020.  Vedlikeholdsetterslepet har ikke blitt noe mindre på bygget, ikke forfallet heller.  Nå er bygget på nytt oppe på det politiske sakskartet. Hva skal vi gjøre med eiendommen?
Det er en stor eiendom sentralt i byen. Rett ved starten på sentrum. På andre siden av gata for der “Byporten”, et stort bygg med leiligheter, forretninger og kontorer er planlagt. Tomta er lett skrånende mot elva og har god utsikt til Rådhuset på andre siden av Kvernbergsund bro.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

At kommunen selv skulle ta vare på og ta i bruk eiendommen kan vi glemme. Det  har det ikke vært vist vilje til på mange tiår. Prakteiendommen har stått til forfall lenge. Lenge før kulturskolen flyttet ut, når nå det var.

I Kommunedirektørens innstilling står det at eiendommen skal selges på det åpne markedet. Man har en takst på hele eiendommen, og det er estimert at det kunne gi 10 millioner i kommunekassa. Millioner vi selvsagt har bruk for, Kommuneøkonomien i Ringerike er som i de fleste andre kommuner ikke alt for god.

Rødt fremmet det alternative forslaget i saksfremlegget da saken var oppe til behandling i formannskapet. Vi ønsker å selge bygget til Fortidsminneforeningen for en symbolsk sum. 

Det er selvsagt ikke fordi vi i Rødt ikke ser at kommunekassa kan ha behov for litt tilskudd vi mener at huset bør selges til Fotidsminneforeningen og ikke til den eiendomsutvikleren som er interessert i å bla opp mest penger. Det er fordi vi mener at Fortidsminneforeningen best er i stand til å ivareta dette bygget, som vi mener er en del av byens historie. Det er ikke så mange gamle bygg igjen. De fleste har blitt ofret på mammons og “utviklingens” alter.

I Boka Hus og Historie i Hønefoss er eiendommen beskrevet slik; I Hønefoss som andre steder er mange av de særpregede trehus forsvunnet. Godt er det derfor å se den gamle presteboligen omkranset av grønne trær nede ved Kvernbergsund bro. Der den ligger med sine nyklassiske detaljer vitner den om god smak og sans for det enkle og verdige. Denne boka er utgitt i 2001 mens kulturskolen fremdeles hadde tilhold i bygget.

Bygget er reist rundt 1905 av prost Otto Christian Christoffersen.  Han var da 3. prest i Norderhov prestegjeld. Da Hønefoss ble skilt ut som eget soknekall i 1913 tok Christophersen over som sogneprest i Hønefoss. Et embete han hadde til sin død i 1928. Ved sin død skjenket han villaen sin til Hønefoss kommune som bruk til prestebolig.

Huset ble brukt som prestebolig frem til 1989. Før det var kulturskole noen år og så Regnbuen, et lavterskeltilbud for folk med psykiske problemer.

Otto Christian Christophersen var i tillegg til å være byens første sogneprest en engasjert mann som bidro til mangt i byen. Han var religionslærer ved Hønefoss middelskole i 1896-1913 og senere religionslærer ved gymnaset i Ringerike høyere skole både i perioden 1920-1922 og i perioden 1925-1928.  Han var medlem av bystyret i Hønefoss i flere perioder. Han var også medlem av formannskapet, samt skolestyret i Hønefoss. Han var medlem i styrene i fattigpleien, Hønefoss barnehjem, Norderhov/Hønefoss barnehjem og Hønefoss gamlehjem.

Foruten Christophersen har det bodd flere prester i bygget som har gjort seg bemerket i byens historie.
Asle Enger, for eksempel som var sogneprest i Hønefoss fra 1946 -1955.
Presten som var født og oppvokst i Ådalen her på Ringerike og som var sogneprest i Hønefoss i perioden etter krigen er kanskje mer kjent for sitt arbeid under krigen. Da var han frivillig fange i tyske og polske konsentrasjonsleirer.
Enger fikk 1943 et kall fra Den norske kirke, formidlet ved prost Laurentius Koren, om frivillig å reise med de norske offiserene i tysk fangenskap. Fra august 1943 til frigjøringen i mai 1945 fikk han være prest, venn og sjelesørger for de drøyt 1100 norske offiserene som ble arrestert av tyskerne sommeren 1943 og sendt i fangenskap.

Hvis noen vil se hvordan presteboligen så ut inne i sin storhetstid, sjekk denne lenken.  Familien til sogneprest Christophersen sitter på tre stappfulle album med bilder tatt av prestefamilien.
Tenk å kunne ha en fototutstilling i det gamle huset med bilder fra husets storhetstid! Det kunne vært en utrolig spennende tanke sikkert mange ville ha interesse av å se.

Det har opp gjennom årene vært mye engasjement for å bevare bygget. For det er jo ikke første gangen planer om salg, regulering av tomt og eventuell rivning er oppe til debatt.
Da rivning var et tema på 1980 tallet skrev gullsmed Johan Jørgensen, (bestefar til nåværende Johan Jørgensen), en svært sentral skikkelse i byen på den tiden, et innlegg i lokalavisa

– Bare å nevne at prestegården vurderes revet i forbindelse med en påtenkt regulering av kvartalet, er en fornærmelse mot befolkningen i Hønefoss, både den gamle generasjonen og den nåværende,

Jeg har ikke lyst til å sitte i det kommunestyret som vedtar å fornærme både de gamle og nåværende generasjoner i byen. Og det å åpne for salg på det åpne markedet vil si det samme som å åpne for rivning.

Det er nok mange som tenker som meg, for på lokalavisas avstemning om folk vil at eiendommen skal selges til Fortidsminneforeningen eller på det åpne markedet er det et flertall for Fortidsminneforeningen.
At de folkevalgte ikke er i takt med folket som har valgt dem er i grunn ikke noe nytt på Ringerike, men det slutter ikke å forundre meg.

Sogneprest Otto Christian Christophersen var en forutseende mann. Han hadde jo erfaring fra bystyre og formannskap.
Testamentet inneholder en bestemmelse om at hvis kommunen selger eiendommen skal fortjenesten av salget fordeles mellom Hønefoss Barnehjem og Hønefoss Gamlehjem.

Hønefoss Barnehjem eksisterer ikke lenger. Det opphørte for omtrent ti år siden.
Hønefoss Gamlehjem er i det minste et bygg, selv om det ikke lenger et et hjem for gamle eller hjem for andre men bare står og forfaller til det skal rives. (Ikke putt på meg ei krone å la meg begynne å messe om det bygget. Det er noe med meg og forkjærligheten for gamle hus.)
Så derfor foreslår kommunedirektøren at deler av salgssummen skal brukes til kunst på det nye sykehjemmet som planlegges bygget på tomta der det gamle står og forfaller.

Jeg har ikke lest testamentet. Kopi av det er ikke med i sakspapirene. I saksfremlegget står det:

Eiendommen ble i sin tid gitt i gave til Hønefoss by, og testamentet fra 1920 gir føringer på
hva et overskudd av salg kan brukes til. Salgsinntektene skal fordeles på to legater, et til
Hønefoss barnehjem og et til Hønefoss sykehjem.

Salgsinntektene skal, slik jeg tolker det, i sin helhet (eller overskuddet da) gå til Hønefoss gamlehjem, siden barnehjemmet ikke lenger eksisterer.

I Kommunedirektørens innstilling i saken leser jeg:

Siden det ikke lenger finnes legater etter Hønefoss barnehjem eller sykehjem, så vil kommunedirektøren foreslå at en salgssum settes av på et bundet investeringsfond til fordel for Hønefoss sykehjem, og det som blir fremtidige Vesterntangen omsorgssenter, og
deler av beløpet kan f.eks. øremerkes til utsmykning.

Man vil altså bruke de 4 millionene til å dekke 4% av det det nye sykehjemmet er planlagt å koste. Deler av salgssummen kan øremerkes utsmykning. Hvor stor del står det ingenting om.

Ved bygging av statlige bygg skal der benyttes er sted mellom 0,5 og 1% av byggekostnadene på kunst. Prosentsatsen varierer etter type bygg. Mange kommuner har lignende retningslinjer. Om vi har det i Ringerike er jeg usikker på. Men hvis vi har det så ville 1% av en investering på 1 milliard, som er prisestimatet på det nye sykehjemmet, bety at det skal ha kunst for 1 million. Så hvis kommunedirektøren skal få meg til å føle at salg av denne eiendommen skal tilføre det planlagte sykehjemmet mer utsmykning enn det ellers ville fått så må nok hele beløpet øremerkes kunst.

Jeg liker kunst jeg, og synes den kunstneriske utsmykningen av Heradsbygda omsorgssenter med noen lamper fra Hadeland Glassverk er løst på en vakker og forbilledlig måte. Men hvis jeg må velge mellom bevaring av gamle erværdige hus som er en del av vår kulturarv og kunstnerisk utsmykning, ja da velger jeg gamle bygninger. Det å ta vare på røttene våre, føre historien videre og videreutvikle den er med på å gi en by sjel og karakter. Det å bygge videre på, og være stolt av det vi har er for meg viktig og riktig når det gjelder byutvikling.

La Hønefoss bevare noe av det gamle særpreget en liten småby har, og ikke kun bli en moderne drabantby i Stor-Oslo.