Om jeg kanskje ikke betaler min skatt med glede, så har jeg forståelse for hvorfor jeg betaler skatt. Jeg liker tanken på å bidra til fellesskapet og betaler gladelig min skjerv for å få veier, skoler og sykehus. Ja mye annet og som jeg mener er kjekt å ha. Å bruke en god del penger på å hente hjem en syk ferierende konge ser jeg på som en selvfølge.
Likevel. Til tross for min positivitet for å bidra på spleiselaget, dugnaden, så er jeg jo interessert i at disse pengene jeg betaler inn til fellesskapet blir brukt fornuftig. At de ikke sløses bort på tull og unødvendigheter.
Når man nå har brukt 2,6 millioner kroner på å hente terrorsiktede Arfan Bhatti hjem fra Pakistan, ja da må jeg si at jeg er usikker på om det var vel anvendte penger. Jeg regner kjapt i hodet. Det er sånn ca det jeg har betalt i skatt i de 30 årene jeg har vært i arbeidslivet. Alle pengene jeg har betalt inn til fellesskapet etter å ha slitt og jobbet i et helt yrkesliv har altså fellesskapet svidd av på å hente hjem en terrorsiktet fyr for at han skal vitne i en rettssak.
Så langt har vi ikke fått mange ord for pengene. Han har vel enn så lenge ikke sagt noe av interesse, og det kommer han mest sannsynlig ikke til å gjøre heller. Ikke fordi han ikke har opplysninger som kunne ha opplyst saken, men fordi han rett og slett ikke vil.
I dag har vært en heller rolig dag her i Drømmehuset. Etter en tur med hundene er vel litt oppvask og det å få pelargoniene opp etter vinterdvalen det eneste jeg kan skryte på meg av aktivitet. Ja, og lit restitusjon på sofaen sammen med et pelspledd og Charlie Chihuahua. Det går kanskje ikke under begrepet aktivitet.
Leser i nyhetene at Espen Bart Eide har blitt “lurt” med på et bilde sammen med en Palestina-demonstrant med en knall-rød plakat hvor det står Fuck Israel, Fuck capitalism, Fuck Nato. Ja, ja Barth Eide er ikke den eneste mannlige politikeren som har smilt blidt inn i kameraet uten å feste seg så nøye med omgivelsene når en vakker kvinne spør han om det. At de aldri lærer….
Midtøsten-ekspert og professor Hilde Henriksen Waage er ikke videre imponert over Palestina-aktivisten sin framgangsmåte. Jeg derimot er ikke videre imponert over statsrådens oppfattelsesevne. Bildet ble tatt 1. mai. Barth Eide holdt flere taler i Grenlandsområdet og Mona Osman, kvinnen på bildet hadde møtt opp for å demonstrere mot utenriksministeren og regjeringa. Et godt tips til Barth Eide til en senere anledning; Hvis folk møter opp for å demonstrere mot deg er det mulig det ikke er fordi de er de største fans når de ber deg posere på et bilde sammen med dem. Palestinaskjerfet hun har om skuldrene burde være indikasjon på at hun kanskje ikke er imponert over utenriksministerens arbeid i Palestina-konflikten.
Tuva Bogsnes som er kommunikasjonssjef i UD er den som må svare for Statsråden. Hun forteller at Barth Eide ikke kan huske å ha sett plakaten. Jeg er litt usikker på om det i så fall er synet eller hukommelsen det er noe galt med. Han står side om side med dama som holder en relativt stor, rød plakat og smiler inn i kameraet.
Kommunikasjonssjefen kommuniserer videre at utenriksministeren og Norge verken er mot Israel, kapitalismen eller NATO. Kjekt å vite, men det var egentlig ikke noe nytt.
Sukk, stønn, akk o ve. For tredje gang denne uka skal jeg sitte her å reflektere over den samme gamle ukemenyen. Smørdampa grønnkål og skinnstekt hyse, hvor spennende er det? Hvor mange refleksjoner klarer ei kjerring å trykke ut av seg om kjøttkaker? Beklager, men selv denne kjerringa har sine begrensninger.
Så i dag lar jeg ukemeny være ukemeny og velger å skrive om noe helt annet. Om uttalelsen til Rød Ungdom lederen for eksempel. Det er ikke til å stikke under en stol at den fikk meg til å sette morgenteen i halsen i går morges. Det å kalle Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Nicolai Tangen for terrorister var så drøyt at jeg lurer på hva som er Amrit Kaur sin egentlige plan. Å være med å bygge et parti, eller å rive det fra hverandre?
Nå har Amrit Kaur slettet videoen og beklaget uttalelsene sine. Lagt seg flat som det heter i politikken. Mulig det var et resultat av ungdommelig dumskap. Det triste er at skaden alt er skjedd. Det er ikke bare Rød Ungdom lederen som må stå ansvarlig for disse uttalelsene. Det må alle vi som er med i Rødt, og det kommer vi til å måtte i uker, måneder ja sikkert langt inn i neste års valgkamp.
Jeg liker å stå på stand på torget, møte velgere og de som absolutt ikke stemmer på Rødt ansikt til ansikt. Diskutere politikk med de som ønsker det. Forklare hva vi mener for de som lurer og prøve å få engstelige folk til å forstå at Rødt har endra seg en del fra Akp-ml tida. At vi er et seriøst parti med seriøse løsninger på samfunnsutfordringene. I går var jeg glad for at jeg ikke skulle stå på stand. At jeg ikke måtte stå der å få voksen-kjeft av opprørte folk fordi en ungdomspolitiker har slengt ut av seg en påstand jeg overhode ikke står inne for. En påstand jeg tvert i mot tar direkte avstand fra. Å kalle Støre, Stoltenberg og Tangen for terrorister er ikke bare dumt det er direkte kunnskapsløst.
Terrorisme er bruk av vold mot sivile for å skape frykt og dermed påvirke politikk. Terrorisme er derfor en politisk strategi som kombinerer vold og kommunikasjon. Å skremme befolkningen og påvirke regjeringer er vel så viktig som å påføre skade. Ingen av de tre herrene har brukt vold mot sivile på Gaza for å skape frykt. De har ikke forsøkt i særlig grad å påvirke Israel til å stoppe folkemordet. De har vært heller utydelige i sin kommunikasjon. Den berettigede kritikken man retter mot de tre er ikke kritikk av hva de har gjort, men mer en kritikk av hva de ikke har gjort. Man kritiserer de for unnfallenhet, for ikke å gjøre noe – i det minste ikke gjøre nok. Det er ikke terrorisme, det er feighet.
Disse søylene – og alle de andre – som står på Utøya-kaia er vitnesbyrd om terrorisme. Der ble ungdomspolitikere som Amrit Kaur skutt og drept ene og alene fordi de var på en leir for ungdomspolitikere i nettopp Arbeiderpartiet. Partiet Støre og Stoltenberg tilhører. Det begynner å bli noen år siden 2011. Amrit Kaur var bare et barn i 2011, likevel vil jeg anta at hun har fått med seg hva som skjedde på Utøya for 13 år siden.
Det som har skjedd og skjer på Gaza er grusomt. Vi er mange som ønsker at folkemordet skal ta slutt, at det skulle ha tatt slutt for lenge siden. At verdenssamfunnet må reagere. At unnfallenheten til norske så vel som internasjonale ledere er provoserende. Vi er mange som har lyst til å skrike høyt og vekke dem til handling. Folkemordet må ta slutt – NÅ!! Vi er mange som ønsker å ansvarliggjøre verdens ledere for at de ikke tar de grep de har mulighet til å ta for å få slutt på folkemordet. Jeg er altså enig med Kaur i saken hun ønsket å få fokus på. Det er bare at virkemiddelet ble så feil – og faktisk virker mot sin hensikt,
For hvem er folk sinte og opprørte over nå? Det er ikke Støre, Tangen og Stoltenberg. Folk er ikke sinte på ledere som passivt sitter og ser på at folkemord skjer. Folk er sinte på Rød Ungdom, på Rødt, på meg og alle oss andre som fronter Rødt sin politikk på storting, i fylkesting, kommunestyrer eller ute på stand på torget. Vi kommer til å måtte forklare at Kaur sine uttalelser ikke er uttrykk for Rødt sin politikk i uker, måneder ja sikkert i flere år. Vi kommer til å nok en gang trekke pusten og forsøke å forklare hva Rødt sin politikk er mens vi blir æreskjelt av den vanlige mann i gata. Vi kommer til å måtte ta så mange dumme, unødvendige diskusjoner om hva terrorisme er når vi heller vil snakke om strømpriser og mangelen på sykehjemsplasser.
Det har kommet signaler på at flere i Rødt vurderer å melde seg ut av partiet. Jeg håper de revurderer det, Rødt står for akkurat den samme politikken som vi gjorde for et år siden. Som vi gikk til valg på sist høst. En uttalelse fra den nye lederen i Rød Ungdom endrer ikke på det.
Jeg håper Amrit Kaur og Rød Ungdom vil være med å styrke partiet og få frem politikken vår. Ikke å rive partiet fra hverandre og ødelegge det. Vær gjerne kritiske til partiledelsen og mer radikale enn moderpartiet. Det skal gjerne et ungdomsparti være. Men en god huskeregel er alltid å sjekke at hjernen er tilkoblet før man uttaler seg offentlig. Det er ofte lurt å la de gode formuleringene du har tenkt ut mens du er litt høy på deg selv etter en tur i glattcella få en ekstra runde i hjernevinningene før du trykker publiser.
(Det siste rådet er kun basert på teoretisk synsing. Denne kjerringa har aldri hatt noe opphold på glattcelle.)
Plassen på mange av våre kirkegårder og gravlunder begynner å fylles. Om 25–30 år vil det ifølge SSB dø 20.000 flere i året enn det gjør i dag. Problemet er altså økende.
En grav har som regel en fredningstid på 20 år. Det kan etter to tiår søkes om å fortsette gravfestet, eller man kan slette graven. Jeg synes det ville være trist hvis graver som regel ble sletter etter 20 år. Ikke bare av hensyn til de pårørende, men og av historiske og kulturhistoriske hensyn. Når jeg er på kirkegårder liker jeg å gå og lese på gamle gravstener. De rommer ofte mye historie. Her hviler Gaardbruker Johan Andersen og hustru Anna født Ruud…. for eksempel. Eller du kan se at mange i en familie har dødd i løpet av få dager, og undres over hva som skjedde.
Flere og flere velger urnegrav og bisettelse i stedet for kistegrav og begravelse. Det letter problemet med plassmangel noe, da urnegraver er mindre enn kistegraver. Men på sikt vil nok heller ikke dette være nok til å løse utfordringene.
Det blir samtidig færre som begraves i familiegraver. Man bor ikke lenger alltid på samme sted som der foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hadde sitt liv og virke.
Nye løsninger vil etter hvert tvinge seg frem. En løsning er urnegraver uten gravminne. Jeg tror det heter det. En sten, eller annen form for støtte med en universal tekst som Hvil i fred. og et blomsterbed, mulighet for å sette fra seg en blomsterbukett eller tenne et lys. Og så er urner gravd ned rundt. Man vet ikke hvor mange eller hvem. Vi har noen av våre kjære i en slik gravlund. Det var deres ønske. Jeg synes det er kaldt og upersonlig. Jeg føler for å ha et gravsted med navn, fødsels- og dødsdato. Urnegrav går greit. Gamle Gubben Grå har tatt den samtalen for mange år siden. Jeg vil ha bisettelse, han begravelse. Det respekteres.
Foto: Håvard J. Russnes
I 2021 ble loven endret. Det er ikke lenger noe krav om at en urne skal være dekket av jord. Det åpner muligheten for nye gravskikker. Dette leste jeg i en artikkel her om dagen. Notodden har fått landets første urnevegg. den dere ser på bildet over. Dette var en så flott løsning og et stilrent og flott monument som viste de avdøde den respekt jeg mener de fortjener. Her er det og plass til inskripsjon av navn og dato på plata foran hver urnegrav. En god løsning etter mitt syn. De etterlatte behøver ikke å stå krumbøyd å stelle et blomsterbed, men kan sitte på en krakk med navnet til den avdøde i forkant, minnes og finne roen.
Nå følger flere kommuner etter. Bergen har klar en urnevegg i løpet av året. Oslo gjenåpner et urnehus. Det er også godkjent en urnevegg i Tønsberg.
Kommunene ser store besparelser i både penger og areal. Notodden sin urnevegg ble bygget for halvannen million kroner. Der vil det bli plass til minst 400 døde – fordelt på bare rundt 20 kvadratmeter. Sagt på en annen måte: På et areal som rommer fire kistegraver, kan det nå gravlegges minst 100 ganger flere. Kostnaden pr. grav blir kuttet kraftig.
En løsning som er rimeligere for kommunen, som løser utfordringene med plassmangel og som fremdeles evner å behandle de avdøde med den respekt de fortjener, som lokalpolitiker ser jeg at dette er en løsning jeg vil fremme når behovet melder seg ved våre kirkegårder. Jeg vet det begynner å bli litt fullt på et par. Dette synes jeg virkelig var en god løsning.
Ja, så god er den at jeg straks viste bildet av urenveggen til Gamle Gubben Grå og fortalte at hvis en slik urnevegg ble reist på Hønefoss kirkegård var det et gravsted for meg. Jeg skrev og til Håvard Russnes, kirkevergen på Notodden, og spurte om lov til å bruke bildet hans på bloggen min, noe jeg fikk lov til. Slik jeg ser det var dette en utrolig god løsning på et økende problem.
I dagens kommunestyremøte fikk vi en sak til behandling som fikk det til å grøsse ned over ryggen min. Vi skulle behandle en sak om innstramning av kriteriene for å få helse- og omsorgstjenester. Når jeg snakker med folk så får jeg ikke følelsen av at de mener at vi i kommunen har vært for slepphendte med tildeling av kommunale helse- og omsorgstjenester. Heller tvert i mot.
Når det står i saksfremlegget at: Dette innebærer blant annet at kriteriene er presisert og konkretisert i forhold til lovverket, samt at de ble blir mer løsrevet fra organisering av tjenestene,betyr det i klartekst at det er jussen og juristene som skal bestemme hvilke helsetjenester den enkelte innbygger skal få. Ikke hjemmesykepleien, fastlegen eller annet helsepersonell. Det er en endring som Rødt stiller store spørsmål ved hvor fornuftig er.
Vi forstår hvorfor kommuneadministrasjonen ut fra de rådende omstendigheter velger en slik ordning – jusen er klar og firkantet med lite rom for skjønn, følelser eller fornuft.
Saksfremlegget ga oss også svaret på hvordan vi kunne forhindre at tjenestene blir vesentlig forringet. Kriteriene danner det lokale lovverk for tildeling og selve tildelingspraksisen vil utvikles innenfor de til enhver tid gjeldende ressursrammer. Det er altså opp til kommunestyret og gi helse og omsorgssektoren de ressursene den trenger for å gi gode og trygge tjenester, ikke bare tjenester innen for rammen av lovens definerte minimum.
Før ordføreren eller andre kommer med sin kommentar om budsjettinndekning og at vi i Rødt har andre og flere penger enn andre til rådighet som vi er vant med å høre når vi ønsker å bruke ressursene på en annen måte fortet jeg meg med å si at den budsjettmessige inndekningen leverte vi i Rødt forslag på allerede i desember. Rødt sitt budsjettforslag ga minst 9 millioner mer til helse, og omsorg enn det budsjettforslaget som fikk flertall. Og ja, vi hadde de samme rammene å forholde oss Det er således ikke snakk om «andre eller flere penger» Det er snakk om politiske prioriteringer.
Rødt stemte mot forslaget til vedtak. Vi ser ikke noen grunn til at kriteriene skal endres, og mener kriteriene vedtatt i 2022 fremdeles bør være de rådende kriteriene. Vi ønsket ikke at tilbudet innbyggerne får besluttes på grunnlag av juss og ikke på grunnlag av reelle behov.
Vi mener og at firkantede og rigide regler for tildeling av tjenester fort kan komme i konflikt med pasient- og bruker lovens bestemmelser om medvirkning. I formålet for loven står det §1.1for de som er mer opptatt av juss enn av medisin. Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd. Videre slår lovverket fast at Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient eller bruker. Det skal legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener ved utforming av tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8.
Jeg sa ikke at kriteriene som lå til grunn i saksfremlegget er i strid med lovverket. Det vil være snakk om juridisk tolkning i enkeltsaker. For de som er opptatt av merkevarebygging og omdømme betyr det at den rette brukeren med de rette pårørende fort kan lage en sak i media om tilbud i strid med lovverket.
Vi i Rødt er opptatt av at vi skal ha gode og trygge tjenester for alle. Ikke bare de som skriker høyt i avisen, de som har pårørende som skriker for dem eller de som har økonomi til å kjøpe seg tilleggstjenester av private tilbydere.
Og som det sto i saksfremlegget tildelingspraksisen utvikles innenfor de til enhver tid gjeldende ressursrammer. Det tjenesten trenger er ikke endrede kriterier, men endrede rammer. Det er det opp til oss politikere å bevilge å prioritere våre ressurser slik at helse- og omsorgstjenestene får de rammene de trenger.
Vi var i mindretall som stemte i mot forslaget til de nye kriteriene. Det var bare oss i Rødt og MDG som gjorde det. Høyrerepresentanten som er leder i Hovedutvalget tok sågar replikk på innlegget mitt og kalte det jeg sa for Strutsepolitikk. Jeg er litt usikker på hvem av oss som er den største strutsen. men det holdt jeg meg for god til å påpeke.
Det som derimot var litt positivt var at Arbeiderpartiet gikk langt i å love økte ressurser til helse- og omsorgssektoren ved neste korsvei, Det samme gjorde i grunn Frp, om mulig litt vagere signaler.
Gratulerer med dagen!! I dag er det arbeidernes internasjonale kampdag. Allan har et innlegg som han har kalt 12 ting jeg skal gjøre i mai. Mai er en fin måned. Det er masse som skal skje, i morgen 2. mai er det kommunestyremøte, 3. mai har Gamle Gubben Grå bursdag, så er det Kristi Himmelfart i neste uke, 17. mai, pinse, et par bursdager, masse hagearbeid, landsmøte i Rødt, nok et kommunestyremøte… osv, osv Ja, mai er så full av ting som skal deltas på og gjøres at jeg ville ha problemer med å prioritere kun 12 ting å ramse opp. Jeg vil derfor ha et innlegg om 12 ting jeg skal gjøre i dag 1. mai – så får vi komme tilbake til resten av måneden etter hvert.
1. Allan startet sitt innlegg med “Kom mai du skjønne milde.” Så da tenkte jeg at jeg skulle starte mitt med “Internasjonalen”. Ikke en 1. mai uten at man spiller, og synger “Internasjonalen!” Opp, alle jordens bundne trelle, opp, I som sulten knuget har!…..
2. Spise frokost på LO-huset. I år har jeg vært med i første-mai-komiteen her i kommunen, og er bedt med på frokost på LO-huset.
3. Være til stede ved markeringen ved minnesmerket i Nordre Park over de som falt under andre verdenskrig. Der vil det bli tale, bekransing og korpsmusikk.
4. Gratulere kjentfolk jeg møter med dagen. Det er slik man gjør 1. mai. For mange betyr denne dagen veldig mye. For meg mer og mer. Husk det, du so velger å ikke markerer dagen. Ha litt respekt for de som gjør det. Det går an å si “Gratulerer med dagen!” til naboen hvis du ser han heiser flagget og drar av sted i ført dress, selv om du velger å klippe hekken og ta en øl på terrassen.
5. Det er flere minnesmerker som skal få krans. Så jeg skal og en tur til Haug hvor det skal være bekransning av De falne sovjetiske soldaters gravsted. Det var en fangeleir der under krigen med russiske krigsfanger som nazistene hadde tatt til fange. Tidligere år var Russlands ambassade representert ved dette arrangementet, men etter at Russland invaderte Ukraina i februar 2022 ønsker vi ikke deres tilstedeværelse på arrangementet. I stedet kommer en tidligere ordfører her i kommunen til å holde talen der. Kolbjørn Kværum var ordfører i Ringerike fra 1991 til 2007. Han er en av landets lengstsittende ordførere med 16 år i ordførerstolen. Nå er han 81 år gammel, og har vel ikke vært aktiv i politikken siden han ga seg som ordfører. Det skal bli gøy med et gjensyn med gamle-ordføreren.
6. Paroler og litt annet utstyr må fraktes ned til Hønefoss skole. Rødt sine paroler til toget ble levert her i Drømmehuset i går. Han som hadde de i sin forvaring kommer ikke i dag. Så da er det mitt ansvar å få de ned til byen til toget skal starte.
7. Spise fiskesuppe. Vi i Rødt Ringerike og noen fra Rødt Jevnaker samles til lunsj før toget. Det skal serveres hjemmelaget fiskesuppe. Vi hadde styremøte i går hjemme hos en av de som har laget suppa. De kote suppe i forkant av møtet. Det luktet helt nydelig. Gleder meg til god suppe og hyggelig samvær.
8. Holde en liten tale. Som leder av Rødt Ringerike bør jeg vel si noen ord på denne lunsjen. Jeg tror det forventes av meg. Talen er sånn noenlunde klar i hodet men jeg må og finne tid til å….
9. ….skrive den talen jeg viser til i punkt 8.
10. Gå i 1. mai tog. Og ja, denne parolen er med i toget i år og. Jeg vet den provoserer noen. I år er derfor teksten på en stor parole som synes ekstra godt.
11. Høre på taler og appeller på torget. Det skal være ungdomsappell / Maria Vollmerhaus Digre fra AUF, Internasjonal appell v/ Aram Azari fra Kurdiske Kulturforening og hovedtale v/ Jonas Bals som er rådgiver i LO.
12. Avslutte dagen med middag hjemme i Drømmehuset, og hvis været blir som lovet, et glass rødvin i kurvstole på trammen sammen med Gamle Gubben Grå.
Lag deg en fin 1. mai du og, samme hvordan du har tenkt å bruke den. Jeg anbefaler alle å prøve å få med seg en liten brok av feiringen. Kjenne på stemningen. Om ikke annet, gled deg over alle de vaiende flaggene.
Sånn for ordens skyld. Våpenet på bildet er en startpistol, og bildet er tatt i forbindelse med et av familiens påskeskirenn. Som politiker er “våpenet mitt” ordet. Gjerne ladet med både sarkasme og et snev av ironi. Andre politikere tyr til andre våpen. Muligens ikke i de politiske debattene, men dog.
Den finske riksdagspolitikeren Timo Vornanen for eksempel. På torsdag var det plenumsmøte i Riksdagen som skal ha vart til klokken 02 natt til fredag, Om Vornanen var der til møtets slutt vites ikke.
Ved 03.30 tiden havnet Vornanen i en krangel med en mann fra et annet selskap, på utestedet og karaokebaren Ihku. Man kan ikke vite med sikkerhet, men det er nærliggende å tro at Vormanen har gått fra Riksdagen og til Ihku uten å ta en tur hjem først. Jeg vet i det minste at hadde jeg kommet hjem rundt klokka 02 om natta etter et langt politisk møte, ja da hadde nok senga lokket mer enn å ta en tur på byen. En øl, kanskje med kolleager, på veien hjem. Ja, det kan jeg se, men hjem og så ut igjen på den tiden av døgnet… Vi snakker om en voksen mann på 54 år.
Nok om det. Etter krangelen inne på baren befant kranglefantene seg raskt utenfor karaokebaren. Det går ofte slik når man krangler i en bar. Utenfor tok plutselig Vornanen frem et finkalibervåpenet han hadde med seg. Han pekte løpet på våpenet mot de tilstedeværende. Etter dette skjøt han ett skudd i bakken. Politiet kom raskt til stedet, og Vormanen ble pågrepet og måtte tilbringe natten og litt til i politiets varetekt. Først på lørdag ettermiddag ble han sluppet ut.
Vormanen har lisens på våpenet fordi han er jeger, men dog. Hvorfor går en 54 år gammel fyr på bar med våpen? Hadde han også med seg våpenet på møtet i Riksdagen? Er det vanlig for finske riksdagsmedlemmer å vandre rundt med våpen i dokumentkofferten eller på innerlomma?
Ut fra reaksjonene i det finske politiske miljøet er finkaliber våpen eller andre våpen ikke en del av vanlige hjelpemidler i politisk arbeid.
Hvilket parti Vornanen representerer spør du? Han representerer Sannfinnene. Sannfinnene er et nasjonalistisk og populistisk politisk parti i Finland. Sannfinnene ble grunnlagt i 1995 på restene av Finlands landsbygdparti. Sannfinnene ønsker en restriktiv flyktning- og innvandringspolitikk basert på prinsippet om assimilering. Partiet vil styrke forsvarsevnen og grensekontrollen, og kritiserer den politiske integrasjonen i EU. De fikk en oppslutning på 20,1% ved valget i 2023 og har 46 representanter i Riksdagen og er det nest største partiet.
Jeg føler det skremmende at godt voksne Risdagsmedlemmer vandrer rundt med våpen på seg på bar og kanskje og på politiske møter. At en voksen mann som har permisjon fra sin stilling som politimann går rundt med våpen, og skyter med det i sentrum av byen nattestid. Selv om han skjøt i bakken. Det som skremmer meg mest med dette er at et medlem av Riksdagen ikke har bedre gangsyn.
En ting er at Riksdagsmedlemmer, og stortingsmedlemmer for den saks skyld skal velges av folket. At de ikke er feilfrie og har levd feilfrie liv. Jeg vil heller ha et menneske som har vært ute en vinternatt til å være med å lede landet enn en politisk broiler som har studert samfunnsøkonomi og gått gradene i ett eller annet parti-hierarki. Men jeg tenker at når de er valgt til et slikt verv, ja da kobler du inn hjernen før du begynner å vandre rundt i samfunnet.
På onsdag kveld gikk maskerte personer til angrep på et politisk arrangement i Sverige. Kanskje ikke noe nytt. Det har vært mye uro der borte.
Høyresiden i politikken og dens sympatisører snakker ofte om “svenske tilstander”. Det gjør Sylvi Listhaug i sin prektige, blenda-hvite blondebluse, mer militant-kledde personer som har det med å tenne på bøker og mange avskygninger mellom disse. De mener at problemene med sosial uro, bandekriger, vold, og drap skyldes for stor innvandring, og advarer mot at disse “tilstandene” kan spre seg hit.
Uro og bråk er i følge dem synonymt med innvandrere fra enkelte land, gjerne basert på religion. Eller muligens de mener at det er genetisk, jeg er litt usikker. De maner i det minste til en “de og oss” tenkning hvor “vi” er prektige blenda-hvite engler, relativt lik Sylvi, mens “de” er svartsmuskete, lovløse voldsmenn (og kvinner) med etnisitet fra en annen del av verden.
Men det var ikke “de” som angrep et politisk møte denne onsdagen. Det var ikke rabiate innvandrere med bakgrunn fra islamistiske land som angrep Rasmus Paludan, eller hans likesinnede. Det var ikke en politisk demonstrasjon med provoserende Koran-brenning hvor motkrefter hadde møtt opp for å ta til motmæle – eller være med på “moroa”. Slike arrangement har det med å tiltrekke seg bråkmakere fra begge sider. Bråkmakere som kanskje ikke er så opptatt av integreringspolitikk eller religion, men som lar seg lokke av gatekamper og uro.
Ifølge svenske medier skal maskerte personer ha kastet røykbomber inn på et politisk arrangement i regi av Vänsterpartiet og Miljöpartiet. Noe som tilsvarer Rødt og MDG. Møtet var i en møtesal på et teater. Et hyggelig møte med kaffe og boller. En paneldebatt om antifascisme var temaet for møtet.
De maskerte personene angrep med fysisk vold mot besøkende, med forsvarsspray og vandaliserte lokalene før de kastet en slags røykgranat som fylte foajeen med røyk. Flere personer ble fraktet til sykehus.
“Svenske tilstander”. Slik vil vi ikke ha det! De som angrep var ikke rabiate islamister. Det var ikke “de”. Det var “vi”. Høyre-ekstremister. Sympatisørene til Sylvi i blondeblusen og til de som brenner bøker på gater og torg.
Sveriges statsminister Ulf Kristersson kommenterte hendelsen onsdag kveld:
– Et angrep mot et demokratisk møte, er et angrep mot hele vårt demokrati. Det er rystende opplysninger at et møte holdt av Vänsterpartiet har blitt stormet,
I et demokrati har vi ytringsfrihet. Det er den friheten som gir folk lov til å stille seg opp foran en moské eller hvor det måtte provosere mest å tenne på hellige bøker. Den samme ytringsfriheten som beskytter slike ytringer beskytter også de som arrangerer en paneldebatt om antifascisme inne i en lukket møtesal.
De høyre-ekstreme vinner aldri fram med ord og argumenter, fordi folk flest gjennomskuer det de står for. Derfor forakter de demokrati og fri meningsbrytning. I stedet tyr de til vold og trusler. Målet er at ingen lengre skal tørre å si dem imot. De prøver å skremme oss til taushet. Da må vi svare med å heve stemmen.
——
Jeg har skrevet om Sylvi Listhaug i dette innlegget. Jeg ser ikke på henne eller Fremskrittspartiet som høyre-ekstreme. Men samtidig er Sylvi den demokratiske stjerna i mange høyre-ekstreme miljøer. Sylvi er ikke dum. Hun vet det. Noen ganger er uttalelsene hennes spisset slik at de blir bifalt i disse miljøene.
Ligger på sofaen under ei tykk dyne og prøver å få igjen varmen. Jeg har stått på stand nede i sentrum og det var skikkelig surt. Surt og kaldt og ryggen kjenner noen timer på stand, likevel føler jeg at det er verdt det.
Det er Rødt sin årlige aksjonsdag i dag, og i år er det EU sin fjerde energimarkedspakke som er temaet. EU ber nå regjeringen ta reglene fra 4. energimarkedspakke inn i norsk lov. Det vil bl.a. bety et forbud mot inngripen i markedsprisen. I praksis betyr det at makspris på strøm blir ulovlig.
Det vil ig bety at EU skal være med å bestemme hvordan vi i Norge deler landet opp i strømprisområder. Det er illevarslende i en tid hvor vi ser store ulikheter i strømpris internt i Norge.
Det vil og bety en innstramming i bruk av de såkalte flaskehalsinntektene (inntektene ved salg av kraft mellom land). Flere midler skal gå til bygging av kraftkabler, færre til å redusere nettleien.
Rødt mener at regjeringen må bruke veto-retten og si nei til å innføre de nye EU-reglene.
Vi sier og ja til makspris: 35 øre per kWt for basisforbruk av strøm hos privatkunder og bedrifter. Grensen skal gjelde for hva kraftselskapene kan selge strømmen for i Norge.
Det ble en fin stund i byen, energipolitikk engasjerer. I tillegg til å få delt ut mange flygeblader med budskapet vårt fikk vi mange gode samtaler om energipolitikk og annen politikk. Både lokalt såvel som nasjonalt og internasjonalt. Mye hyggelige folk og enkelte mindre hyggelige. Det er som det pleier. Mest folk som var enige med oss når de hørte hvorfor vi var på plass i sentrum i dag.
Mange kjente å se og, så det ble noen gode samtaler også om andre ting.
Som seg hør og bør ble det kaffe-latte med Gamle Gubben Grå etter at jeg var ferdig på stand. Det er jo lørdag.
Så er statsråd kabalen stokket og lagt på ny nok en gang. Jan Christian Vestre blir i statsråd i morgen utnevnt til ny Helse minister. Hvor mye greie han har på sykehusdrift, kommunehelsetjeneste og helse- og omsorgssektoren generelt gjenstår å se. Så vidt jeg har forstått har kunnskap om de fagfelt ministeren skal arbeide med overhode ikke vært med i vurderingene når man skulle avgjøre om Vestre var rett mann for oppgaven. De begrunnelsene jeg har sett for hvorfor valget falt på akkurat han er at han trengte en tyngre ministerpost, et viktigere verv. At det ville passe godt inn i hans portefølje, eller gjøre seg på den politiske CVn. Som nestleder i partiet er han jo på en måte en slags kronprins. En av de som man ser for seg at kan ta over når Jonas gir seg. Noe jeg antar kommer til å skje etter at de taper valget i 2025.
Av profesjon er Vestre jurist, og næringslivsleder. Jeg hadde en viss forståelse for at han var næringsminister. At han nå blir helseminister stiller jeg meg både overraskende og spørrende til. OK, jeg forstår det der med større og viktigere departement sånn sett med Vestre og Arbeiderpartiet sine øyne. Men er det hensyn til hva som gagner partiet og partikameratene Jonas skal ha fremst i pannebrasken, eller hva som gagner befolkningen som helhet?
Siden Vestre ikke kan være både næringsminister og helseminister på en gang trengte vi selvsagt en ny næringsminister. Til den oppgaven valgte Jonas Cecilie Myrseth. Myrseth er utdannet psykolog, og har mest sannsynlig mer kjennskap til helseområdet enn det Vestre har. Men hun er ikke nestleder i Arbeiderpartiet, ikke kronprins(esse) og trenger derfor ikke et så stort departement. Næringsdepartementet er perfekt størrelse for henne. Det blir jo likevel ett trinn opp på stigen. Nå er hun fiskeriminister, altså minister for kun en næring og avanserer nå til å bli minister for alle næringer. Å bli forfremmet etter kun et halvt år i stillingen som fiskeriminister må jo og ses på som positivt.
Så når juristen har blitt helseminister og psykologen har blitt næringsminister trenger vi selvsagt en ny fiskeriminister. Til den rollen fant Jonas Marianne Sivertsen Næss. Næss har utdannelse innen skoleledelse, prosjektledelse og har mastergrad innen spesialpedagogikk og tilpasset opplæring. Om hun har peiling på fisk aner jeg ikke. Unger eller fisk, det kommer an på ett, tenkte sikkert Jonas. Både skolebarn og fisk opptrer i store steamer. Dessuten kommer Næss fra Finnmark. Alle fra Finnmark har sikkert peiling på fisk. Er det noe annet å drive med der oppe? Tenker Jonas.
Næss, Myrseth og Vestre er sikkert dyktige folk. Hver på sin måte, og alle kan sikkert gjøre en god jobb som ministre. Men er man sikkert på at man utnytter kompetansen deres best mulig? Kanskje kunne de gjøre en enda bedre jobb hvis de fikk ha ansvar for fagområder som de virkelig har kunnskap om og brenner for. Rett kompetanse på rett sted er noe man er opptatt av blant annet i helsesektoren. Mulig det samme prinsippet kunne vært smart i politikken og.
