Så er statsråd kabalen stokket og lagt på ny nok en gang. Jan Christian Vestre blir i statsråd i morgen utnevnt til ny Helse minister. Hvor mye greie han har på sykehusdrift, kommunehelsetjeneste og helse- og omsorgssektoren generelt gjenstår å se. Så vidt jeg har forstått har kunnskap om de fagfelt ministeren skal arbeide med overhode ikke vært med i vurderingene når man skulle avgjøre om Vestre var rett mann for oppgaven. De begrunnelsene jeg har sett for hvorfor valget falt på akkurat han er at han trengte en tyngre ministerpost, et viktigere verv. At det ville passe godt inn i hans portefølje, eller gjøre seg på den politiske CVn. Som nestleder i partiet er han jo på en måte en slags kronprins. En av de som man ser for seg at kan ta over når Jonas gir seg. Noe jeg antar kommer til å skje etter at de taper valget i 2025.
Av profesjon er Vestre jurist, og næringslivsleder. Jeg hadde en viss forståelse for at han var næringsminister. At han nå blir helseminister stiller jeg meg både overraskende og spørrende til.
OK, jeg forstår det der med større og viktigere departement sånn sett med Vestre og Arbeiderpartiet sine øyne. Men er det hensyn til hva som gagner partiet og partikameratene Jonas skal ha fremst i pannebrasken, eller hva som gagner befolkningen som helhet?
Siden Vestre ikke kan være både næringsminister og helseminister på en gang trengte vi selvsagt en ny næringsminister. Til den oppgaven valgte Jonas Cecilie Myrseth.
Myrseth er utdannet psykolog, og har mest sannsynlig mer kjennskap til helseområdet enn det Vestre har. Men hun er ikke nestleder i Arbeiderpartiet, ikke kronprins(esse) og trenger derfor ikke et så stort departement. Næringsdepartementet er perfekt størrelse for henne. Det blir jo likevel ett trinn opp på stigen. Nå er hun fiskeriminister, altså minister for kun en næring og avanserer nå til å bli minister for alle næringer. Å bli forfremmet etter kun et halvt år i stillingen som fiskeriminister må jo og ses på som positivt.
Så når juristen har blitt helseminister og psykologen har blitt næringsminister trenger vi selvsagt en ny fiskeriminister. Til den rollen fant Jonas Marianne Sivertsen Næss.
Næss har utdannelse innen skoleledelse, prosjektledelse og har mastergrad innen spesialpedagogikk og tilpasset opplæring. Om hun har peiling på fisk aner jeg ikke. Unger eller fisk, det kommer an på ett, tenkte sikkert Jonas. Både skolebarn og fisk opptrer i store steamer. Dessuten kommer Næss fra Finnmark. Alle fra Finnmark har sikkert peiling på fisk. Er det noe annet å drive med der oppe? Tenker Jonas.
Næss, Myrseth og Vestre er sikkert dyktige folk. Hver på sin måte, og alle kan sikkert gjøre en god jobb som ministre. Men er man sikkert på at man utnytter kompetansen deres best mulig? Kanskje kunne de gjøre en enda bedre jobb hvis de fikk ha ansvar for fagområder som de virkelig har kunnskap om og brenner for.
Rett kompetanse på rett sted er noe man er opptatt av blant annet i helsesektoren. Mulig det samme prinsippet kunne vært smart i politikken og.
Er alle relevante spørsmål stilt til Sivertsen Næss for å få skjelettene ut av skapet? Politikere er som barn, du må stille de riktige spørsmålene for å få svarene du er ute etter. Ikke anta at politikeren uoppfordret kommer med lite fordelaktige opplysninger som ikke er offentlig kjent. Tåler Masteren å bli kjørt gjennomprogramvare og KI-verktøy? Jeg er rimelig sikker på at en del folk og ikke minst media litt lengre sørvest i Finnmark kommer til å lete lenge og vel etter skjelettene.
Jeg vil tro at Masteroppgaven er undersøkt etter alle kunstens regler. Hvis ikke vil den vel raskt bli sjekka av media.
Så at Sivertsen Næss har arbeidet med ledertrening i sykehuset Finnmark.
Handler det bare om å klø hverandre på ryggen?
Kan virke slik.